Livets nødvendigheter

 

Livets nødvendigheter

  Man blir født. Så er det en periode derfra til død. Det hele starter og ender med skrik og skrål. Selv er jeg en døgnflue som … vel. Livet er sannelig ikke lett. Noe alle vet, bortsett fra oss privilegerte mens vi var i en alder mellom 3 og 12 - da var ikke livet bare lett, det var bekymringsløst og fett!

  Det er - et sted mellom fødsel og død - det essensielle, ja, det nødvendige - både oppstår og grunnstøter. Selv finner jeg det meste unødvendig. Men næring må man ha. Først får man morsmelk, senere Cola og hamburgere. Lenge før det siste påtvinges en bleie, så oppstår noe som heter potte. Jeg har (heldigvis) ingen erindring av å ha entret en slik - men iakttok min 3 år yngre lillebror mens han gjorde det en gang, tett og rød som en halvmoden plomme i trynet satt han der og trykte. Tror faktisk seansen fant sted i stuen. «Hva er det han driver med?» undret jeg etter en kort studie. «Dust! Han bæsjer, ser du vel!» repliserte min 4 år eldre bror veslevoksent. Det var siste kommunikasjon mellom meg og disse slektens poder på mange år, jeg da i en alder av seks. Den dag i dag, bare jeg tenker på sangen «Åtte potter rømme», oppstår åndebesvær. Blomsterpotter er også komplisert.

  Om sommeren var vi på hytta, der hang det på innsiden av døras utedo et hjerteformet og håndlagd skilt med påskriften:

Sitt nå ikke
og fall i tanker.
Husk at andre
til døren vanker.

  Lukten brydde vi oss ikke om, men det var ganske mange fluer nede i det nærmest bunnløse gap, de summet rundt i en litt ekkel symbiose med en ganske stor familie av edderkopper som også var til stede. Hva som var det mest skremmende mellom tanken på å få spindelvev eller spyfluer i stumpen husker jeg ikke nå i ettertid. Men skiltet var overflødig, oppholdene ble alltid så kortvarige som mulig.

 Hjemme fulgte et tiår på do i andre etasje for meg. Alene heldigvis. Hva mine brødre bedrev, dreit jeg i. På WC (som vi begynte å kalle det) medbrakte jeg årets (eller fjorårets) samlede Donald Duck-blader, og pløyde gjennom alle, til stor fortvilelse for andre nødne familiemedlemmer som dundret på døren. De hylte og skrek, fånyttes.

  Det vanket altså «no pardon» mot brødre. Mine ører var sementert, og nå var vi jo ikke på hytta, vel vitende om at her fantes det toalett i underetasjen også. Dermed fikk de krype ned til korset, mens jeg ble sittende mens mine froskelår og ben «dovnet hen» på doskål lenge før nummer 52 var ferdiglest. Gudene og draugen vet om jeg presterte noe annet enn å lese mens jeg satt der. Det er i så fall fortrengt. Men jeg innbiller meg at det var rikelig med doruller i heimen. Slikt er viktig.

  I ungdomstid oppdager man visse ting. De fleste gjør det antagelig lenge før det, men for meg tok det tid. Slikt som at dopapir er av ymse kvalitet, mye nært sandpapir, ser ikke bort fra at det er opphavet for at man flere tiår senere befinner seg i en tilstand med sensitiv og sår stump. Heldigvis, etter Donald, fulgte interesse for andre store oppdagelsesreiser; Vasco da Gama, Bartolomeus Dias - dette mest på grunn av de festlige navnene. Så fulgte så ymse litteratur; Hardy-guttene, Stomperud, Jules Verne, Robinson Crusoe, H.C. Andersen og mange andre eventyr. Det er egentlig litt absurd, men William Goldings «Fluenes herre» betrakter jeg fremdeles som en av de beste romaner jeg har lest, på tross av traumene etter møter med draugen på hytta.

  Noen år senere fattet jeg interesse for vikingene og deres hug til mjød (og annet). Selv hoppet jeg på en øl. Der ble det litt som barndommen og doruller, i startgropen er ikke kvalitet essensielt; man må lære alt fra grunnen av. Det er bare å sette utfor, alle driter seg rett og slett ut en gang eller tre. Men finner sakte og nølende frem mot livets kjerne. Og fallitt.

  En liten digresjon, på ett tidspunkt i livet søkte jeg en lyrisk løpebane. Den ble selvfølgelig uhyre kortvarig, aldri publisert, og ørlite barnslig. Men, med en ganske barsk åpning:

De var gutta fra Calcutta,
og kara fra Sahara.

  Så fulgte et ufattelig antall meningsløse vers gjennom den episke reise, blant annet mot slutten med et omvendt «flashback» fra barndom:

Nå en gammel rotte,
hater alt som rimer på åtte

  Det hele rant naturligvis ut i sanden med mageplask:

I halsen banker mitt skrantne hjerte,
men «salud» for ertestuingens mange fjerte’!

  Galskapens konklusjon: Det eneste man trenger her i livet er et forråd av myke doruller samt Aass Pilsner. Dopapir og øl! Da snakker man om det nødvendige!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.