Humor på 1950-tallet (VII)

Humor på 1950-tallet

På tide med 10 nye vitser!:

Det grønnes

  Han Iver var en drivende bonde, så «gryn» manglet han ikke. Han var en av de første i etterkrigsårene til å skaffe seg bil. Første sommeren dro han til hovedstaden på ferietur, like etter såing og våronna. Han var litt usikker på trafikkreglene og stoppet derfor i alle gatekryss, uansett hvordan lysene viste. Og der han stod et sted kom en politi bort til ham og sa:

  - Ja, nå er det blitt grønt, da! De ser vel det?
  - Jo, sa han Iver, - det kom seg nå etter regnet!

Høytørk og kirketid

  Det var en bonde som drev på med å kjøre inn høy midt på prekensøndagen, det var så fint et høyvær. Etter prekenen kom sognepresten kjørende forbi, stanset opp og sa:

  - Jeg så deg ikke i kirken i dag. Har du rent glemt Vårherre?
  - Neida, svarte bonden - men jeg syns det er bedre å sitte på høylasset og tenke på Vårherre, jeg, enn å sitte i kirka og tenke på høyet.

Hatt i vind

  Det var en frisk vinddag på landet. Gamle klokkeren kom på veien i svart hatt. Akkurat utenfor et gårdstun tok vinden hatten, og den nærsynte klokkeren vinglet inn på tunet på jakt etter hatten. Der møtte han kjerringa på gården.

  - Å spring du etter? sa hun.
  - Hatten min, sa klokkeren.
  - Så får du la væra å jage etter den svarte høna mi, da! sa kjerringa.

Alt til sin tid

  En jeger kom en sur høstdag med striregn inn på en liten plass oppe i en av Tinnbygdene og fikk husly i det stygge været.
  Kommet inn i stua blir han vâr at regnet renner inn av et par store hull oppe under mønet. På gulvet hadde bonden satt en bøtte til å samle opp vannet. Jegeren spurte hvorfor han ikke gikk opp på taket og tettet igjen hullene.

  - Å nei, sa bonden, - det e’nå så stygt et vær, det veit eg.
  - Ja, men når det er fint vær, mener jeg, så kunne du vel greie det?
  - Ja. men da dropp det no ikkje hell, da, svarte bonden.

Navnet skjemmer ingen

  I den gode gamle tiden da det ikke var biler, kjørte en skyssgutt med hest og karjol en svensk turist opp igjennom Gudbrandsdalen. Det utspant seg følgende samtale:

  - Mitt navn er Öksenstjärna, sa svensken.
  - Å, sa gutten - det er ikke noe å ta seg for nær av det, det er så fint når et menneske får et oppnavn. Han far stjal en gris en gang, han, og sia kalla dei ham Purke-Lars.

Skipperhistorie

  En gammel seilskuteskipper satt på en bar og fortalte om en av de gangene han hadde vært ute i hardt vær.

  - Vi hadde vært i sjøen i to måneder da vi slapp opp for rom og genever, og alle mann holdt på å tørste seg i hjel …
  - Men hadde dere ikke vann ombord? spurte en av tilhørerne.
  - Naturligvis, svarte skipperen, - men hvem kunne tenke på å vaske seg i en slik stund!

Reklame

  En kjøpmann hadde malt disse ord på en dør:
  Forsøk mine varer, og De kommer tilbake!
  En morgen fant han denne tilføyelsen:
  For å levere dem tilbake!

Byttehandel

  Under krigen bodde en unggutt sammen med sin bestemor nordpå et sted. Da begge brukte tobakk, ble det alltid lite av denne edle vare.

  Gutten tok da en dag med seg 3 esker sardiner og gikk inn på en tysk forlegning, for å bytte til seg noen sigaretter.

  Gutten som ikke kan tysk, møter en underoffiser og sier: - Æ skulle få bytte til meg litt røyk, hvorpå han rekker frem sardineskene. Tyskeren smiler, setter fingeren i brystet på gutten og spør: «Wie viel?» Gutten ser stort på ham og utbryter:

  - Nei, fil det har jeg ikke bruk for.
  - Was sagst du! sier tyskeren
  - Nei, ikke sag heller, sa gutten.
  Tyskeren er litt bøs i stemmen og utbryter:
  - Bist du verrückt?
  - Ja, frukt spis æ, svarte gutten, - men æ må ha sigaretter også, ellers blir det et satans spetakkel med gamla når æ kommer hjem.

Til låns

  Lars kom kjørende og tok igjen Per som stabbet og gikk.
  - Kom, så skal du få sitte på, Per, så sparer du beina, sa Lars.
  - Jeg vet ikke jeg, sa Per, - jeg har lånt støvla, så jeg tror jeg går, jeg.
  - Jeg har lånt både hest og kjerre, jeg, så bare sett deg opp, du.
  - Ja, da får jeg henge meg bakpå, så får føttene slepe etter, sa Per.

Prosenter

  - Det vil lønne seg for deg å slutte med denne stygge drikkinga, Ola, du skulle heller sette pengene i banken, sa’n Lars.
  - Å, jeg veit nå ikke det, svarte’n Ola, - i banken får jeg nå ikke mer enn toogenhalv prosent, men på polet får jeg da seksti!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Humor på 50-tallet, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Wislawa Szymborska

 

Wislawa Szymborska

  Jeg vender tilbake (se her og her) til den polske dikter og Nobelprisvinner. Diktene hennes vokser og gror, årtier etter at de ble til. Føler jeg. Melankoliens dikter har jeg kalt henne, helt sikkert malplassert. For hun har så mye mer. Eksempelvis følgende barne-fyrverkeri!:

(Zsymborska)

Liten pike drar i duken

I over ett år har hun vært til her i verden,
men langt fra alt her i verden er undersøkt
eller tatt hånd om.

Akkurat nå utforskes tingene
som ikke kan bevege seg selv.

De må få hjelp,
skyves og dyttes på,
fjernes og flyttes på.

Ikke alle vil det, for eksempel skapet,
skjenken, de urokkelige veggene, bordet.

Men duken på det sta bordet viser tydelig
- hvis man tar et godt tak i kantene -
at den vil ha seg en luftetur.

Og på duken er det glass, tallerkener,
en mugge med melk i, skjeer, og en skål
som virkelig klirrer av lyst.

Mon tro
hvilken vei de velger
når de står der og vipper på kanten:
en vandring opp i taket?
en flytur rundt lampen?
et byks bort til vinduskarmen og deretter opp i treet?

Onkel Newton har fortsatt ikke noe han skulle ha sagt.
Han får pent sitte der i himmelen, veive med armene, og se på.

Dette eksperimentet skal gjennomføres.
Koste hva det koste vil.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Humor på 1950-tallet (VI)

Humor på 1950-tallet

Det er på tide med 10 nye vitser:

Katter

  Det var en gang to tyver som brøt seg inn på en stor gård på Toten. Den ene, som het Karl, var en stor luring, Men den andre, Lars, hadde ikke rare vettet. De kom inn gjennom kammerglasset, og i kammerset lå husbonden og sov. Og der han Karl steg ned på gulvet, var det ikke fritt for at gulvplankene knitret. Husbonden våknet, og sa:

  - Åkken er det?
  - Mjau, mjau! låt det fra den snartenkte Karl. Og bonden la seg til igjen med et argt grynt om den forbaskete katta.

  Men så var det Lars sin tur over vinduskarmen, og det knirket like stygt da han steg ned på gulvet. Bonden våknet til igjen av halvsøvnen.

  - Åkken er det? sa han igjen.
  - Å, det er berre ei katte tel, svart’n Lars.

Arvelig belastet

  Det var en kar som var så fæl til å drikke. En dag tok presten ham fatt og spurte hvorfor han drakk slik.

  - Er’e no rart i det’a? svarte mannen. - Mor min er fra Drammen, far min er i fra Løyten og sjøl er je født i 96!

Mattheus 17

  Det var en prest som hadde inntrykk av at menigheten leste litt lite i Bibelen. En dag sa han at de skulle lese Mattheus’ 17. kapittel. Neste prekensøndag spurte han hvor mange som hadde lest Mattheus 17. Nesten alle rakte hendene i været. Ja, ja, det var jo fint det sa presten. Da er det bare en liten ting til. Det er 16 kapitler i Mattheus’ evangelium.

Brevpost

  Ei ung jente er innom postkontoret og spør om det er kommet noe brev til henne.
  - Skal det være forretnings- eller kjærlighetsbrev? spøker postmesteren.
  - Forretningsbrev, svarer jenta fort og rødmende.
  Postmesteren leter mellom sine bunker.
  - Nei, dessverre, her er nok ingen til Dem i dag.
  Jenta går skuffet mot døren, men så snur hun og kommer tilbake og nesten hvisker gjennom luken:
  - Å, De vil ikke være så snill å se gjennom kjærlighetsbreva og?

Prestestuten

  Han Per var blitt gammel, og det var ikke bra med synet hans. Da han var på vei til prestegården, støtte han på prestegårdsoksen. Per trodde at det var presten, lettet på hatten og hilste. Han så i det samme at det var en okse og fortsatte til prestegården. Da han kom dit var ikke presten hjemme, så Per måtte gå uten å få snakket med ham. På tilbakeveien møter han presten, og sier:
  - Er du nå der igjen, din stut.

Biologi

  En vestlending hadde slått seg ned oppe i Nordland. En vår hadde han skaffet seg en høne som fikk en del kyllinger. Men om litt så døde alle sammen. Mannen snakket med naboen om dette, og undret seg over hva som kunne være årsaken. Naboen spurte om kyllingene hadde fått tilstrekkelig med mat.
  - Mat? sa vestlendingen og undret seg, - de patter vel på mora?

Om egg

  En dag kom en fotball susende inn over nettingen i en hønsegård og stanset like foran bena på hanen. Han gikk rundt ballen og beundret den fra alle sider, og så begynte han å dytte ballen inn i hønsehuset.
  - Jeg må si dere ligger etter! sa hanen til hønsene.

Trøndelag

  Det var i de såkalte «gode, gamle dager». På en storgård i Trøndelag var en av husmennene en dag budsendt. Husbonden ville snakke med ham. Godseieren som var kjent som en matglad mann, satt og spiste da kallen kom. Han holdt akkurat på med salaten og drakk hvitvin til den.

  Da husmannen kom ut fra matsalen, rystet han betenkt på hodet og mumlet:
  - Nå har det vørte dårlig med husbond å. No et’n gras og drikk vatten!

C-vitaminer

  En finnmarking skulle reise en tur til Tromsø. Akkurat da han hadde reist seilet og skulle støte fra brygga, kom kjerringa løpende og skrek til ham:
  - Du Anton, kjem du så langt sørpå, må du kjøpe me’ dæ litt kålrot. Du vet onga e så gla i sydfrukta.

Flagging

  Det kom en gammel loffer etter veien. Da kom han til en gård hvor flagget var reist. Så gikk han inn og traff kjerringa på kjøkkenet, spurte om hun hadde litt mat å gi ham.

  - Nei, her er ikke en matbit for mye, sa kjerringa.
  - Hva er det dere flagger for da? undret lofferen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dose morsomheter, klikk her. 

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Halfdan Rasmussen og Dorothy Parker

 Halfdan Rasmussen og Dorothy Parker

  Halfdan Rasmussen (1915-2002) var en dansk dikter og forfatter. Han ble en av Danmarks mest folkekjære diktere. Og mottok en solid «bunke» med priser og utmerkelser: 2000 Johannes Ewald Legatet, i 1988 Det Danske Akademis Store Pris, 1985 Jeanne og Henri Nathansens Minnelegat, 1965 Kulturministeriets Børnebogs-pris for Børnerim, 1963 Henrik Pontoppidans Mindefonds Legat, 1962 Jeanne og Henri Nathansens Fødselsdagslegat, 1960 Holger Drachmann-legatet, 1958, De Gyldne Laurbær, 1957, Emil Aarestrup-medaljen, 1946 Emma Bærentzens Legat. Han ga ut mer enn 80 bøker. Selv falt jeg litt for følgende muntre regle:

(Rasmussen)

Else elsker pelser

Else elsker pelser.
Else elsker pølser.
Pølser åt hun dagen lang.
Elses pels ble alt for trang.
Pelsen holdt, men Else sprakk.
Else - pelse - pølsesnakk.

(Gjendiktet av Arild Nyquist)

  Dorothy Parker (1883-1967) har jeg skrevet om før (klikk her), men i tillegg til den lille historien, syntes jeg det også er plass for dikt av henne. Her er ett som jeg fant ganske så festlig:

Indian summer

Som ung - da jeg gjorde til lags
   hver mann som kom forbi.
Jeg jenket meg og passet straks
   til mannens teori.

Nu er jeg - mer erfaringsrik -
   min egen rettesnor,
og liker du meg ikke slik,
   så dra dit pepper’n gror!

(Gjendiktet av André Bjerke)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter(e), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002

Humor på 1950-tallet (V)

Humor på 1950-tallet

Det er dags for 10 nye vitser:

Bråærend

  Det var i en skogsbygd hvor det var litt langt mellom gårdene. En kveld kom en kar innom naboen sin. Folket satt akkurat og spiste, og de bad ham sette seg nedpå og få seg en bit mat med. Han så gjorde, åt vel og lenge. Da de så hadde pratet litt om vær og vind sammen, sa han:

  - Je lurte på om je kunne få lånt en stega je - for det brenn’ hime hos meg.

Fra krigens dager

  Til en storgård i Trøndelag kom det en dag i krigens dager et helt kompani med tyskere. De fylte opp det store trøndertunet med biler og motorsykler og soldater. Bonden på gården kom ut på trappa og sto og så på dem. En tysk offiser kom bort til ham og sa på gebrokkent norsk: - Hier vi blir eine halbes år. Verstanden?
  Bonden så rolig på ham og sa:
- Jaja, dokk får nå sjå inn og sett dokk da!

Griseskikk

  Tante fra byen er på besøk på bondegården. Etter at lille Martin, sønn på gården, har vist tanten rundt i fjøs og grisehus, utbryter hun:

  - Jeg tror jeg har fått lopper på meg, for jeg klør slik på ryggen!
  - Å, bare skubb dæ’ mot veggen, du, for de’ gjør grisene, sier Martin.
  - Ja, men jeg er da vel ingen gris, sier tanten bebreidende.
  - Døm gjør’e da purkene au, svarer gutten.

Solør

  Da han Lars kom hjem fra krigen i 1940, ble han nedrent med spørsmål om hvordan det hadde gått for seg, og om han hadde skutt mye.

  - Om vi skaut, sa’n Lars, - vi ladde og skaut, ladde og skaut. Til slutt fikk vi ikke tid til å lade, bærre skaut!

Sirkus

  En gang Sirkus Norbeck var i Trondheim, hadde han Snaps-Tore fått seg jobb som en slags hjelpemann. Etter første forestilling ble direktør Norbeck irritert fordi publikum var så trege til å komme ut av teltet, så det kunne slippes til for neste forestilling. Men Snaps-Tore han ordnet opp på et blunk, han:

  - Aill som itj kain svøm må gå ut, for no ska elefanten late vatnet! ropte Snaps-Tore.

Fra Nordland

  Nordlendingen er som bekjent ganske spandabel av seg. Altså: Riv æ i, så riv æ i.

  Så reiste det en nordlending med hurtigruten, og han gikk bort og spurte noen medpassasjerer om hvordan han skulle klare å få tak i en jente.

  - Jo, du skal bare gå bort å by på et glass vin, sa de hjelpsomme, - så ordner nok resten seg siden.

  Nordlendingen gikk resolutt bort til en jente og sa:
  - Dokker sku’ vel ikkje ha løst på en fire, fem flasker vin?

Sykkelen

  Han Ola som har mistet sykkelen sin, klager til presten som lover å hjelpe:
  - Kom til kirken på søndag, så skal jeg lese de ti bud, og når jeg kommer til: Du skal ikke stjele, så tenker jeg at tyven røper seg.
  Dette var han Ola med på, og noen dager etterpå møtte presten han Ola med sykkelen.
  - Ja, gikk det ikke som jeg tenkte, samvittigheten røpet nok tyven, sa presten.
  - Nei, det gjorde’n ikke, men da presten leste: Du skal ikke begjære din nestes hustru, som kom jeg selv på hvor sykkelen var, svarte han Ola.

Skoletime

  En gammel lærer holdt morgenandakt, og som vanlig var han sent ute og hadde det travelt med å komme til leksene:

  - … og tiden var inne at jomfru Maria skulle føde … (og så så han på klokka) … men det tar så lang tid at jeg tror vi venter til i morgen.

Foredrag

  En kar som var kjent for å holde særs lange foredrag, talte en gang på en fest. Da han hadde holdt på en times tid, tok folk til å bli urolige, så han unnskyldte seg:
  - Jeg har dessverre ikke klokke med meg, så jeg har kanskje holdt på for lenge.
  - Åh, det er ikke farlig, svarte en tilhører, - det henger en kalender bak deg!

Doktorkunst

  I en opplandsby møttes en dag to menn som hadde gått i samme klasse på folkeskolen. Nå hadde den ene vært i England under krigen, og han skrøt fælt av hvor flinke legene var der borte. Blant annet fortalte han om en han kjente som hadde mistet den ene hånden borti en sirkelsag. Og da hadde legen der borte satt på ham en trehånd, og siden hadde mannen tatt flere mesterskap både i boksing og roing.

  - Jamen, nå ska du høre, sa’n andre. - Her i byen var det en som fekk klemt i støkker hue sitt, og så satte på han et trehue, og okke du trur meg eller ei, så er det nå tredje året han sitter i bystyret.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste humordose, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Humor på 1950-tallet (IV)

Humor på 1950-tallet

Tid for ytterligere ti «morsomheter»!:

Grevlingen

  De skulle skrive stil på skolen om grevlingen, og han Nils Krokstua skrev blant annet:
«Grevlingen er et dyr som bare kommer frem i dagens lys om natta.»

Kaninavl

  Min sønn hadde fått en kanin som skulle være hans egen, og så sa han:
  - Så fint’a, atte det er ei hu, for så får’a unger!
  - Ja, men da må den ha en mann, sa jeg.
  - Det behøver a’ vel ikke, for hu kan da vel få lausunger! svarte gutten.

Du skal ikke …

  Småguttene kom inn til far sin og sladret:
  - Du far, han Per bante, han . . . .
  - Såå, hva var det han sa, da?
  - Fy, sa han.
  - Men det er da ikke noe bannskap?
  - Nei, men han sa etternavnet også!

Avbrudd

  En bonde rodde en turist over et vann. Turisten var en nysgjerrig kar, han spurte og grov.
  - Er De gift?
  Joda, bonden var da det.
  - De har kanskje vært gift lenge?
  Jo, han hadde vært gift i tolv år.
  - Har De mange barn da?
  Jo, han hadde da elleve.
  - Hva sier De, elleve, elleve på tolv år?!
  Jo, du skjønner det, jeg var da syk et år, sa bonden.

Armslag

  Det var i hine hårde dager da man rundt på bygdene snekret sin egen kiste i god tid. Han Roger var nettopp ferdig med sin og hoppet oppi for å prøve den. I det samme kom naboen forbi.
  - Hvordan liker du kista di, Roger?
  - Åh ja, den var bra den. Det eneste var at den er litt trang når jeg skal gjøre slik, sa Roger og slo ut med armene.

Gravskrift

  Det var en gammel fyrbøter som var avgått ved døden. Noen av hans gode, gamle kamerater ville vise ham den ære å kjøpe en gravstøtte til graven hans. Men teksten ble dem ikke enige om, og tok seg derfor en tur på kirkegården i håp om å finne noe der som måtte passe.

  Nå var det slik at gamle-klokkeren der også var gravlagt for en tid siden, og på støtten hans kunne de lese følgende: «Du sang godt mens du var her, men du synger bedre der du nu er.»

  Gubbene tok motiv av inskripsjonen og bestilte støtte til sin gamle, bortgåtte venn:

  «Du fyrte godt mens du var her, men du fyrer bedre der du nu er.»

Diagnose

  I en bygd brukte de gjerne en gamling som var litt av en patent-doktor når det var sykdom på krøtter og hest. En gang det var noe fatt med en hest på en gård, ble gamlingen budsendt. Han kom, fikk først en sterk kaffedoktor, og så gikk de i stallen.

  Gamlingen ba bonden stille seg ved hestehodet og åpne kjeften på hesten, og selv stilte han seg bak dyret, løftet opp halen, kikket innunder og sa:

  - Kan du sjå meg?
  - Nei, svarte bonden som glante inn i hestesvelget.
  - Ja, da e’ det tarmslyng, sa gamlingen dystert og slapp hestehalen.

Steinhugging

  Han Albert hugget stein, gatestein, og en dag kom «basen» og sier at han Albert slurver med huggingen.
  - De skal være slette og fine som fyrstikkesker, sier «basen».
  - Skal det være skuff i de også? svarer Albert.

Trøndelag

  En eldre bondemann fra en bygd i nærheten av Trondheim hadde vært på sykehuset. Han satt på stasjonen i byen og ventet på toget da bybud nr. 11 kom løpende. I farten snublet han i bondens ben. Da bybudet kom seg opp, ba han så mye om unnskyldning, og bonden svarte:

  - Jeg har bestandig respektert de ti bud, så da får jeg vel respektere det ellevte å.

På moten

  Det var en kar som skulle ha seg nye sko, og ekspeditrisen fikk vite nummeret og de kom med et stort utvalg. Men de var alle sammen temmelig spisse i fasongen.

  - Nei, frøken, sa mannen, - har De ikke noen som er litt rundere i snuten?
  - Det er de spisse som er på moten i år, sa ekspeditrisen.
  - Kan godt være det, sa mannen, - men det passer meg dårlig, for mine føtter er fra høsten 1893!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg med humor fra 50-tallet, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955