Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

 Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

  Agnar Mykle (1915-1994) var en norsk forfatter og dukketeaterkunstner. Han er nok mest kjent for romanen «Sangen om den røde rubin», både han og forlaget ble politianmeldt på grunn av sine seksualhandlinger. Boken ble konfiskert og forbudt i 1957, og rettsprosessen i kjølvannet gikk helt til Høyesterett, hvor forfatter og Gyldendal ble frikjent.

(Agnar Mykle)

 Tilbake til 2021. Julen er over, et nytt år står for døren. Men litt av julestemningen kan kanskje henge igjen. Akkurat som det i mange hjem fremdeles står noen nisser fremme, kranser på ytterdører, det er pyntet med julelys og adventsstjerner i ymse farger (både inne og utendørs), og både små og store, to- som firbente får litt ekstra «snadder». Og så mye mer.

  Nok om det, følgende er hentet fra Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Jeg syntes avsnittet gjengitt står utmerket godt alene (og det er helt fritt for noe av det politi-anmeldelsen i sin tid dreide seg om). Man behøver aldeles ikke lese hele romanen for å forholde seg til «Den onde samvittighetens fest»:

Desember.
  En dag skjærer ordet jul seg inn i hans bevissthet.
  I villelse ser han på klokken, men det er jo et blikk på almanakken han trenger; er det ikke slik at postvesenet er overlesset før jul, må man ikke være ute i god tid når man skal ha pakker langt av sted?
  Det er den 15. desember. Han hakker tenner. Han er kanskje for sent ute.
  Han begynner å løpe gjennom gatene, stopper foran en leketøysforretning. Langt borte i verden har han en datter, en liten pike på ett og et halvt år, et usett barn. En liten pike. Astrid heter hun, hennes mor har døpt henne. Gunhild hadde tatt barnet i kirke og latt en prest helle dåpsvann over dets hode. Det hadde kanskje vært en triumf for henne, hun visste vel at Ask hadde meldt seg ut av statskirken. Men nu tenker han bare på det lille barnet. Astrid, et barn uten far; er hun begynt å snakke? - er hun begynt å spørre? Når begynner en pike å spørre: «Mamma, hvorfor har ikke jeg en pappa?»
  Han stopper utenfor leketøysforretningen. Hvit i ansiktet står han og ser inn gjennom ruten, der er dukker, løvsag sett, biler, dukkevogner, juletrepynt, gyngehester, tinnsoldater, møblerte dukkestuer, han ser et lite syskrin. Plutselig vet han, at han kan ikke. Han vet ikke hvorfor, men han kan ikke. Han kan ikke gå inn og be om å få se på en sovedukke. Hans skyld er for stor. Han kan holde all verdens gjenstander i sin hånd, bare ikke en sovedukke til en liten pike på ett og et halvt år.
  Den unge, store, høyvokste skandinav knekker sammen foran leketøysbutikkens vindu, et øyeblikk må han støtte seg til ruten; så snur han seg og går blytungt gjennom gatene, hans øyne er blindet; omsider finner han frem til postkontoret, det er en uutholdelig dampvarme som i et drivhus der inne, rommet er fylt av mennesker som er kommet inn dryppende av regn; hans kjaker er hvite og sammenbitt når han skriver ut en blankett, han sender en telegram anvisning på førti kroner.

  Dagen efterpå sender han en bok til sin trettenårige bror Balder. Bokhandelen lover ham å ekspedere boken som postpakke. Det er en gyser, en han selv har lest en gang i den grønne ungdom, en bok av Hugo, dens tittel er: «Mannen som ler». Hovedpersonen er en mann som i barndommen ble bortført av sigøynere; de snittet guttens munnviker opp med en kniv, viste ham senere frem på markedet og tivolier mot betaling; bare folk så guttens ansikt begynte de å brøle av latter.

  Brev fra moren: «Kommer du hjem til jul?».
  «Nei.»
  Brev fra Balder:
  «Jeg gleder meg sånn til du skal komme til jul!»
  «Nei. Må bli her og studere.»
  Wilhelmine: «Hvis du ikke er opptatt annet steds, så kunne du kanskje komme ut til oss på julaften?»
  «Takk, men -»
  Og Constance, redd, med lav stemme: «Hvis du synes det går an å være sammen med mine foreldre, kunne du tenke deg - på julaften -?»
  «Takk, men -»
  Og fru Abrahamsen: «Blir De her alene hele julen, og føler Dem ensom, så må De bare komme inn til meg. Jeg og min sønn, det er bare oss to, vet De.»
  «Takk, men -»
  Og Daniel, gamle gode Daniel: «Vi hadde tenkt, et par tre stykker av gutta, å ha en liten sammenkomst på hybelen på julaften. Bare mannfolk. Krabbe og øl og dram.»
  «Krabbe? På denne tiden av året?»
  «Ja, min vertinne har sagt, at hun vil koke dem for oss. To krabber på mann. En av gutta kan kunsten å ta ut krabber. Tunge, rognkrabber. Blir du med?»
  Og han hikster av lettelse og takknemlighet og krabbehunger. Hvit saftig krabbekjøtt fra klørne, brun innmat og rød rogn fra skallet. Kold dram. Øl.
  Han svelger heftig:
  «Men du må få vertinnen din til å riste brød også. Vi må ha ristet loff og smør til.»
  «Det skal nok gå. Men du må spøtte i fem kroner til akevitten.»
  «Vil du ha dem med det samme?»
  Og det ble julaften, og de unge studenter ble mette og beruset, og det lyste kjerter på bordet, og sigar røken drev i rommet, og de var høyrøstede, og de sang sanger, men ingen julesanger, og det var Ask glad for, ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.

For forrige innlegg/forfatter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)

Clement Clarke Moore - julenissen

Clement Clarke Moore

  C. C. Moore (1779-1863) var en amerikansk forfatter og professor i blant annet orientalsk og gresk litteratur, men også i teologi. Han er mest kjent for å ha skrevet diktet «A visit from St. Nicholas», som ble første gang publisert (anonymt) 23. desember 1823 (mao. 198 år siden).

(Clement C. Moore)

Her følger diktet/eventyret (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas):

Da Sankte Klaus var her

Det var kvelden før jul, og så stilt i vårt hus
at ingen ting høyrdest, nei ikkje ei mus.
Ved peisen var strømpene hengt opp på plass,
for no skulle snart Sankte Klaus med sitt lass
sjå innom til borna, som sov i si krå
i draum om alt godt som dei snart skulle få.

Og mamma og eg, vi var nett gått til ro
- vi låg under dynene alt, båe to -
da brått uti tunet det vart slikt eit bråk
og trakking og tisking og skramling og ståk,
at eg sprang utor senga og fór som eit lyn
til glaset og såg ut. Å for eit syn!

Der ute låg nysnø, og månen skein klar
- eg såg alt som fanst der, så lyst som det var.
Kva såg eg? Ein slede, ein liten og nett,
med åtte små reinsdyr som drog han så lett,
og høgt oppå sleden ein blid gammal mann.
Det var Sankte Klaus! Ja, så menn var det han!

Så rappe som ørnar var reinane hans,
og han hyppa på dei og han skreik utan stans:
«Hei Hoppar, Hypp Dansar, Hei Flygar og Flink
og Lettfot og Lysnar og Dunder og Blink!
Så, oppover veggen! Til topps no! Hei hopp!
Heng i kvar og ein! I galopp, i galopp!»

Lik lette små haustlauv som vinden slit laus
og sendte i véret - slik fauk Sankte Klaus
og dyra og sleden med leikety-last
rett oppetter veggen i flygande hast.
Og vidare bar det, men no i meir mak
for no trippa klauvenen oppå vårt tak!

Eg snudde meg brått - og eg kvakk, men laut le:
Der kom Sankte Klaus gjennom peispipa ned!
Han var kledd i ein skinnpels frå hovud til fot,
og pelsen var flekket av oske og sot.
Han letta frå aksla ein bylt som han bar
- ein skulle mest tru det var kramkar han var!

Han blunka så lurt, og han smilte og lo.
Han var rundleitt, og nasen var raud som ei glo,
og kinna som eple, og skjegget hang sidt,
og lyste som nysnø, så drivande kvitt.
Han beit i ei snadde, og røyken låg blå
kring hovudet hans - som ein krans, mest, å sjå.

Han hadde ein mage så trillrund og god
som skalv som ei skål med gelé når han lo.
Han var lubben og velfødd frå hovud til hæl,
eg måtte mest le når eg så på han vel.
Eg vart ikkje redd han, nei langt derifrå!
Han var berre snill, det var lett nok å sjå.

Men no fekk han brått-om. Han opna sin bylt,
og snart var kvar strømpe i peiskråa fylt.
Med fingren på munnen han nikka til meg,
og opp gjennom peispipa fór han sin veg.
Han sprang opp i sleden og ropte: «Av stad!»
- og vekk var dei alle, som bortblåsne blad.

Men hit gjennom nattlufta klang det eit rop:
«God jul, og god natt no, til alle i hop.»

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For engelsk versjon av diktet, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang takk til giveren!)

Jorge Luis Borges (II)

Jorge Luis Borges og det tyske språk

  Jeg vender tilbake til denne fantastisk kunnskapsrike forfatter og oversetter. Mektige dikt og utrolig dybde, det er noe av det som slår meg i mitt lille møte med ham. Han var naturlig nok opptatt av det sør-amerikanske kontinent, men kunnskapen hans virker nærmest ufattelig - gjennom diktene hans får man inntrykk av at han har innsikt i nærmest all litteratur fra alle tider og verdensdeler.

  Borges ble i 1979 tildelt den spanskspråklige litteraturens høyeste æresbevisning, Premio Miguel de Cervantes. Som voksen begynte han å studere gammelengelsk og norrønt. Han interesserte seg for den germanske episke diktningen, og Edda-diktningen i særdeleshet. Borges ble tilnærmet blind i 50-årsalderen. Det hindret ham ikke fra å forfatte mange verk.

  Gjengir her et dikt som for meg står som en hyllest til det tyske språk. Når det gjelder diktet, så må jeg innrømme å ikke kjenne alle i persongalleriet, derfor først en ørliten biografi om dem (Goethe og Shakespeare unntatt, de har alle hørt om):

Francisco de Quevedos (1580-1645), spansk forfatter og politiker.
Publius Vergilius Maro (70-19 f.Kr.), alminnelig kjent som Vergil, romersk poet.
Friedrich Hölderlin (1770-1843), tysk forfatter.
Angelus Silesius (1624-1677), tysk katolsk prest, mystiker og forfatter.
Heinrich Heine (1797-1856), tysk forfatter.
Gottfried Keller (1819-1890), sveitsisk forfatter.

Til det tyske språk (An die deutsche Sprache)

Min skjebne er det kastiljanske språk,
Francisco de Quevedos bronse,
men i den langsomt vandrende natt
henrykkes jeg av annen, mer intim musikk.
Noe er gitt meg gjennom blodet -
Shakespeares og Skriftens stemme -
annet ved tilfeldigheten, som er gavmild,
men deg, milde språk fra Tyskland,
har jeg valgt ut og søkt alene.
Gjennom våkenetter og grammatikk,
gjennom bøyningsformers jungel,
gjennom ordboken som aldri treffer
den presise nyanse, kom jeg nærmere.
Mine netter var fylt av Vergil
sa jeg engang, jeg kunne også sagt
Hölderlin og Angelus Silesius.
Heine ga meg sine høye nattergaler;
Goethe lykken i den sene kjærlighet,
på en gang ettergivende og stridbar;
Keller rosen som en hånd overlot
til hånden hos en død som elsket den
og aldri vil vite om den var hvit eller rød.
Du, Tysklands språk, er ditt hovedverk,
kjærlighet innflettet i sammensatte stemmer,
åpne vokaler, lyder som tillater
de utstuderte greske heksametre
og ditt rykte av skoger og netter.
Jeg hadde deg en gang. Idag, ved randen
av de trette år aner jeg deg
fjernt som algebra og månen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

  Magnus Barfot (eller Magnus Berrføtt, 1073-1103) var en norsk konge.

  Luis Borges (egentlig Jorge Francisco Isidoro Luis Borges Acevedo, 1899-1986) var en argentinsk forfatter. Han var fortrolig med Kinas litteratur, antikken, den tyske middelalderen, det gamle Fjerne Østen og Kabbalaen (en av hovedtradisjonene innen vestlig esoterikk og jødisk mystikk).

(Jorge L. Borges)

  Så hva har en argentinsk forfatter og en norsk konge til felles? Vel, poeten/forfatteren var også opptatt av bla de norrøne sagaene, og skrev flere dikt om dem. Og sagaene omhandlet som kjent blant annet datidens konger. Og da nærmer vi oss «fellesskapet». Magnus Barfot dro på sin andre hærferd i 1102 for å erobre Irland. Han var allerede befestet der fra før, og hadde giftet bort sin sønn Sigurd I Magnusson (1090-1130, konge etter Magnus) til datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain (1050-1119). Bryllupet innebar nok det man vil assosiere med allianse-bygning i vår tid. Magnus og irskekongen erobret og befestet Dublin og landområdene rundt. Men året etter vendte irene seg mot Magnus Barfot, og han ble drept i et bakholdsangrep.

  Borges forfattet følgende dikt, hvor det i innledningen står at Magnus Barfot «kvelden før sin død mottok denne hilsen» fra Muircheartach, konge av Dublin:

Den generøse fiende

Må gullet og stormen kjempe på din side, Magnus Barfot.
Må du ha lykke i striden på mine marker i morgen.
Må dine kongehender fryktelig veve sverdveven.
Må de som møter ditt sverd bli mat for den røde svane.
Må dine mange guder mette deg med ære, må de mette deg med blod.
Må du være seierrik ved daggry, konge som trår på Irland.
Må ingen av dine mange dager skinne som morgendagen.
For den vil bli din siste. Det sverger jeg, kong Magnus.
For før lyset slettes ut, vil jeg beseire deg og slette deg ut, Magnus Barfot.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Erling Christie

Erling Christie

  Christie (1928-1996) var en norsk lyriker og kritiker. Hans gjennombrudd kom i 1960 med «Tegnene slukner». Han ble rammet en av en fallulykke i 1959 (altså året før utgivelsen) som medførte hjerneskade og blindhet. Det ble derfor stille fra ham etter utgivelsen.

  Her følger to dikt hentet fra «Minus - satiriske vers» (1959):

MORAL

For hvert menneske
finnes en ensomhet.

Hjemløst jager det under fjerne
tegn det ikke forstår

til det i hungerens ytterste time
slynger sin ensomhet som en stjerne
Inn i uendeligheten.

GUD ER I SIN HIMMEL

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden:

den samme kloke banaliteten
den gamle smilende kjedsomheten
den samme blide brutaliteten
den gamle giftige vennligheten
den samme trauste naiviteten
den gamle muntre mistenksomheten
den samme flinke stupiditeten
den gamle sutrende munterheten
den samme kjekke vulgariteten
den gamle selvsikre fjolletheten
den samme kvelende pieteten
den gamle skjønne elendigheten

Gud er i sin himmel
og alt er vel med nasjonen:

automasjonen misjonen
kondisjonen televisjonen
fiksjonen og reaksjonen
med poesien og økonomien
psykologien og terapien
filatelien demagogien
og pornografien

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Erling Christie: «Minus - satiriske dikt», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1959, Norsk Biografisk Leksikon, Wikipedia.