HM Teddy Lancelot - Statsministeren (II)

HM Teddy Lancelot - Statsministeren

  Intervjuet mellom nyoppnevnt Statsminister HM Teddy Lancelot og den litt tvilsomme skribenten Martin Mos fortsetter, denne gang i skjærgården ved overhodets landsted.

(Statsministeren ønsker velkommen!)

M: Takk for invitasjonen! De nevnte noe om å innfri valgløfter?

T: Det stemmer! Vi lovet å gi vanlige hunder gratis svinekoteletter. De forrige dustehuene som regjerte gjorde det helt motsatte! De innførte skyhøye priser på all hundemat, og indoktrinerte vanlige gårdshunder, så vel som gjeterhunder osv til å tro at prisene var lave! Sannheten, som alle vet, er at det samtidig var voldsomme overskuddslagre av alt kjøtt. Også fjærfe, Becquerel-infisert reinsdyrkjøtt og annet svineri ble kastet inn på fryselagre for oppbevaring i årevis. De ville altså heller fryse ned på lager, enn å selge rimeligere ferskt. Alternativt i det skjulte selge det for en slikk og ingenting til andre land. Alt for å forsvare departementer og bønders griskhet! Bønder er subsidierte herfra til evigheten, og allikevel klager de - til og med på været! Men vi gutta, vi virkelig gutta på gulvet - ja tispene også selvfølgelig - vi vil sette tennene i noe saftig uten å måtte blø for det! Filet mignon, tournedos og annet snadder! Så nå den skabbete snåsakjøteren av en bonde og finansminister, denne hylende hyenen Vegard Dunk Slagsmål endelig fikk et spark bak ...

M: Ja, da ...?

T: Så legger vi ned Landbruksdepartementet med umiddelbar virkning. De gjør uansett ingen ting. Akkurat som i alle andre departementer. 200 byråkrater sitter med kuleramme for å finne ut hvor mange kroner og ører - nei, ikke griseører - hver bondeknøl av en fjøsnisse skal ha i subsidier for å overprodusere produkter som nærmest er uspiselig. Gi meg heller en fransk eller argentinsk og snasen biff. For ikke å snakke om fransk ost eller spanske grønnsaker som faktisk smaker noe! Og melk, hvem er det som drikker det egentlig? Disse melkebøndene er selvfølgelig overlykkelige over subsidier på den fronten også, men nå er det slutt. Alle meierier legges ned. Sayonara! Gi de nyfødte melk fra jur og spener. Deretter er det på tide å ta til fornuften med mjød etter valpestadiet, slik engelske schæfere og tyske dobermenn har skjønt for lengst!

M: Men hunder spiser vel ikke ost og grøntfor?

T. Nei, men en De Lux ostepølse må man vel kunne unne seg? Eller en konditorfarget grønn sosiss? To spyfluer i samme smekk, vi legger ned Miljøverndepartementet også, like udugelige der! De største forurenserne av alle - bøndene - har de ikke lagt to poter i kors for å stagge. Tenk på all sprøytemidler og kumøkk som blir skylt ut i havet! Vi sparker tusenvis av papirpushere, og sparer samtidig en fantasillion. Forresten, vi beholder en liten del av Miljøverndepartementet, bare med nytt navn. Vår nye statsråd, Varg Veum, har faktisk gjort et imponerende stykke arbeide der i å forby felling av ulv, og tvert imot opprettet en klekkeanstalt for de stakkars forfulgte. De har fått bolig i Sametinget, der hvor denne vederstyggelige Kautokveleren holdt til de få gangene han ikke var på horehus i Afrika. Hva gjør de forresten i Sametinget? Absolutt intet, navnet skal endres til Sammefan, de sjeldne gangene de foretar seg noe som helst, så er det for å klage og syte om at kvensk, samisk og joik ikke er innført i grunnskolen. Til overmål klynker de her nede i sivilisasjonen utenfor det virkelige Storting - hvorfor kan de ikke lenke seg fast med joikakakene i Jukkmøkk eller hvor de nå enn holder til der oppe på tundraen? Nei, nå får endelig våre slektninger ulvene komme tilbake der hvor de har hørt til i årtusener før dere tobente snøsokker snublet inn i vårt rike. «Gi en sau til ulvene, så kan bøndene feie stortings-gulvene!» er en ny kampanje jeg arbeider med. Hardtarbeidende og ubetalte gjeterhunder kan endelig pensjonere seg. Og departementet, altså det som er igjen av det miljømessige, skifter navn til Naturdepartementet.

M: Men hva skal bøndene gjøre?

T: De slipper å gjøre noe som helst. Gårdshunder og andre bønder får mer i subsidier per år enn vanlige hunder mottar i et helt liv. Bøndene kan ryke og reise, gjerne til Sveits hvor de kan produsere pultost og sveitserost! Dyrke Moccabønder eller gnafse aspargesbønder! Her hjemme derimot blir alt så meget bedre, for vi kutter ut toll på alle matvarer. Endelig kan sultne og forvillede innvandrere, det være seg normale cocker-spanieler, bayerske viltsporhunder eller dvergschnauzere få smakfulle matvarer, til en brøkdel av tidligere pris! Forvillede var de nok allerede i forkant stakkars, slike delikatesser var en selvfølge i landene de forlot. Verden vil bedras, og som dikteren skrev: «Norge er et fritt land, befolket av ufrie hunder!»

M: Det første hørtes jo, vel, besnærende ut. Men hva skal De bruke alle de sparte midlene til?

T: Vi skal spare mer! Alle ansatte i nedlagte departementer blir arrestert og slengt i kasjotten (Det tidligere pengesluk og garasjeanlegg under Stortinget) med vann og tørr Vom-pølse som kosttilskudd. Men av erfaring vet vi politikere og byråkrater vil klage på slike såkalte «overgrep». Som de selv har påført alle andre i tiår. Nå påstår de at de selv er «syke» med krav om velferdspermisjon, førtidspensjon og «overgangsstønad». Det vi da gjør er å svare med motsatt mynt, kall det gjerne et avgnagd kjøttbein: Vi oppretter en hurtigarbeidende komité til å behandle sakene. Det tar omtrent tretti hundeår. Deretter legger vi rapportene i skuffen. Hvor de blir liggende og ruge en generasjon eller to til. Om og hvis de omsider blir tørket støvet av, eller mer sannsynlig blitt møllspiste, vil klagene eller sakene bli henlagt på grunn av «bevisets stilling», manglende kapasitet eller gjerne: Foreldelse!

M: Man skulle nesten tro De tidligere i karrieren har vært advokat eller Dommer?

T: Haha, til å være en tobent sullik, så er du ganske festlig! Men vet du hva jeg har gjort? Nei, det gjør du ei, din imbesile stangselleri på hjulbeinte stolper. Jeg har erstattet idiotene med de største kjeltringer av alle.

M: Men det er da ...

T: Nei, det er ikke suspekt. Det er infamt! Men husk, og det er viktig: Hold dine venner nær, men dine fiender nærmest! Det jeg har gjort er å erstatte de skamløse med: Einar Før-Dette Ekorn, han blir øverste nøttehue og samferdselsminister. Katta Klore blir fiskeriminister, den Amerikanske Bullyen Donald Truck løgndetektor, og så har vi Magne Mastiff og Ragnar Rottweiler som solide voktere av de vansmektende kjeltringene i Stortingsgarasjen. Bulldoggen Boris Ikaros Kylling dukker pussig nok opp som en slags Fugl Fønix på fire bein i et hittil ukjent departement. Han er visstnok kristen og litt solbrent, subsidiært en vegansk buddhist, noe man ikke skal holde mot ham, jeg ber selv hver dag - riktignok om mitt daglige kjøttbein.

M: Men Herr Statsminister. Før var De jo så vennlig og imøtekommende. Nå fremstår De nesten like kynisk som Eders forgjengere?

T: Ørlite. Men innerst inne er mitt hjerte det samme. Det og mer til skal jeg fortelle om ved neste korsvei!

For forrige del, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, samt Legatet for hjulbente skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

HM Teddy Lancelot - Statsministeren (I)

HM Teddy Lancelot - Statsministeren

  Pressens bladsmører har etter hvert begynt å føle seg husvarm i samtaler med verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot den store! Denne gang har journalisten kun skiftet navn, og ikke mange ukene etter det nylig avholdte stortingsvalg blir Martin Mos innkalt til Statsministerens Kontor. Etter en kort og intens valgkamp vant nemlig HM Teddy Lancelot suverent. Kanskje ikke så rart, valgkampanjen under mottoet «Gratis svinekoteletter til vanlige firbente» trakk hærskarer til valglokalene.

  Således befinner Hundenes Tidendes nå litt mindre utstøtte seg i intervju med Nobelprisvinner, pensjonert dommer, den adlete og nå altså regjeringssjef. På sistnevntes arbeidsplass i en koloss av en sementblokk i et halvsuspekt område nær Oslo sentrum.

  For enkelthets skyld (og som vanlig); intervjuer forkortes M, HM Teddy «Ikke Lenger Fosse» Lancelot som T:

M: Deres Eksellense, Deres Majestet, ærede Nobelprisvinner. Gratulerer så mye med valgseieren! Og håper De er fornøyd med sammensetningen av Deres regjering?

(Statsministeren)

T: Kjempefjott! Det holder å kalle meg Statsminister! Men takk! Og nei, regjeringen består, akkurat som den forrige, av en gjeng med udugelige kjeltringer!

M. Men ...

T: Tyst! Hold det mikroskopiske skaftetrynet ditt lukket når voksne hunder snakker til deg! Saken er, nær sagt som vanlig, at når man skal plukke ut firbente (eller tobente for den del) til politiske embeter, så finner man raskt ut at de er lystløgnere hele gjengen. Det er nesten verre nå enn under forrige regjering! Intervjuer om hvorvidt kandidater har noe å skjule, eller spørsmål om de noensinne har beriket seg på skattebetalernes bekostning, preller av som vann på både gjess og vannhunder. De benekter å ha bedrevet noen som helst form for snusk og fanteri! Men vi fant eksempelvis nyss ut at arbeidsministeren Tore Tørkmegbak, en flyttsame av en gneldrebikkje fra Kautokeino, hadde i de siste 20 hundeår ført opp en pendlerbolig i Drammen med krav om fratrekk i Skattemeldingen. En bolig han aldri hadde satt sine ben i. Etter å ha sjekket fant vi i stedet at boligen var leid ut til en haug med sibirske laikaer. Det er ikke det verste. På postkassen hadde snylteren frekt og freidig forkynt med skilt: «Her bor familien Ballalaika»! Heller ikke det var det verste!

M: Åh?

T: NEI! Mye verre er det at same-bjefferen faktisk hadde en annen bolig han pendlet til. Men den lå i Durban!! Som han til overmål frekventerte til i privatfly, ført under «reise i embetes medfør», samtidig som han privat søkte og ble innvilget fratrekk for reiseutgifter. Og der nede lå han og mesket seg med fire dvergpudler i løpetid. Hva gir du meg, en statsråd bosatt i et bordell forkledd som kennel!?

M: Nei, det er jo unektelig ...

T: Spesielt - Ja! Og så var det en fjøsnisse av en mops som kalte seg Utdanningsminister, Klara Kork. Hun hadde ikke en gang klart å utdanne seg selv, men fikk andre til å gjøre leksene for seg. Bra forresten at du har skiftet navn. Mos er ørlite bedre enn Mopp.

M: Jo takk. Men dette er jo forferdelig!?

T: Absolutt ikke! Helt som vanlig. Men vi har oppdaget mye mer. Mye!

M: Jaha ...?

T: Ja. Vi hadde en kar som heter - dersom han ikke som deg har endret navn - Roger Okse, ja, han gadd ikke en gang reise i det skjulte til utlandet, han heiv seg over en stabel med ungmøyer på det lokale danselokalet i Trangedalen. Det er for så vidt forståelig, og han førte i motsetning til flyttsamen ikke dette under fradrag på ligningen. Men altså, det går en grense selv for stortingshunder. Og den er at man har seg ikke med valper! Særlig når det i tillegg også foregikk i Stortingskantinen etter stengetid. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg som ung - ja, ok, litt som gammel også - selv ble fristet, men som det står skrevet: «Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det?» Det mest forstemmende er nesten ...

M: Ja?

T. ... Det at ting er sjelden slik man forespeiler seg dem. At hankjønn er notorisk utro, er dessverre et faktum kjent for alle oss firbente. Men at hunkjønn, om enn på en annen måte, er så utspekulerte, det gjør meg trist. Eksempelvis hadde vi en likestillingsminister, tenk deg noe så dustete som det, ingen kan vel ligge i samme stilling hele tiden? Vel, denne muligens loppeinfiserte - hun klødde seg hele tiden - Hanne Trettipelsen ville likestille alle sine venner og ga dem jobb i hytt og vær uten å verken intervjue dem eller se seg som inhabil i ansettelsene. God lønn fikk de selvfølgelig også, arbeidet bestod som for de fleste byråkrater i å gjøre absolutt intet på lengst mulig tid. Ja, og så har vi hatt noen andre som har måttet gå av på grunn av egen eller ektefellers aksjehandel. Helt uproblematisk egentlig i mine øyne, handler selv kun i klimanøytrale aksjer som «Hundens beste snacks», «Kongsbergs miljøvennlige atom-missiler» og «En gul ubåt nær deg». Jeg er så glad i Beatles. Men, altså lite innsideinformasjon her i gården, Staten har beskjedne 90% eierandel. Akkurat som det ikke går noen grense under vann, kan man vel heller ikke se innsiden av seg selv?

Noen butikktyver har vi også hatt, tatt på fersken i å stjele Gourmet-pølse på Kiwi. Men det skal de ha, god smak! Nok om det, vet du hvorfor jeg virkelig vant valget, og hvem som skal få svi nå?

M: Nja, kanskje det har noe med svinekoteletter å gjøre?

T: Jøss, du overrasker på tross av dine tre hjerneceller! Men helt korrekt, og jeg, i motsetning til alle tidligere politikere, skal innfri valgløftet! Det er nemlig først nå, da vi har revet opp en del ugress, at arbeidet starter. Og snart skal jeg fortelle deg hva det innebærer!

For neste innslag om HM Teddy Lancelots politiker-karriere, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For siste intervju med HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, samt Legatet for hjulbente skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Richard Wagner

Richard Wagner

Her følger en liten anekdote om den store komponisten: 

(Wagner)

  Under sine opphold i Berlin bodde Wagner (1813-1883, tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent) regelmessig på Hotell Bellevue på Potsdamer Platz. En ettermiddag var han ute og spaserte langs kvartalet omkring plassen. Fra et av gårdsrommene i en sidegate hørte han tonene fra en lirekasse som spilte valsen fra hans egen «Lohengrin». Han ble stående og høre stykket til ende, og deretter gikk han inn i gården for å beklage seg over tempoet, den invalide lirekassemannen hadde sveivet altfor fort.
  - Kan De ikke vise meg hvordan stykket skal spilles? spurte mannen.
  - Jo, jeg som er stykkets komponist, skulle vel kunne det, svarte Wagner og begynte å sveive.
  Lirekassemannen fulgte oppmerksomt med og lovet at han i framtiden skulle spille slik som komponisten hadde lært ham.
  Da Wagner et par dager senere spaserte i samme gate, hørte han igjen den samme valsen fra lirekassen. Han gikk etter lyden for å hilse på sin gamle venn, og det første han fikk øye på, var et helt nytt skilt på lirekassen, og på skiltet sto:
                        ELEV AV RICHARD WAGNER

For forrige innlegg klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

HM Teddy Lancelot - Kremmeren

HM Teddy Lancelot - Kremmeren

  Aftenpottens motarbeider ble etter siste intervju så vettskremt at han skiftet både beite og navn, men ikke yrke. Angstforfulgt og svak var han allerede fra barndom, men i sjel og legeme forble han utrolig nok ved sin lest. Og miraklenes tid er ikke over, et nytt intervju er innvilget med verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot den store! Martin Mopp, nå ansatt i Hundenes Tidende, er innkalt (med anonym fotograf) til Nobelprisvinneren i hans beskjedne kår- og hundehus på 2 km2 i beste vestkant. Veggene er drapert med vakre malerier av berømte slektninger samt ett og annet stillbilde av nedfelte kjøttbein og katteskinn.

(Teddys tippoldefar - selvportrett -
anno 1906)

For enkelthets skyld (og nesten som vanlig); intervjuer forkortes M, HM Teddy «Ikke Lenger Fosse» Lancelot som T:

M: Takk for at vi fikk komme. Nå som De har konvertert til riksmål: Det går rykter om en ny karriere?

T: Tyst, din balsamerte bendelorm! Og tenke seg til, Mopp som etternavn! Det skal jeg snart kommentere!

M: Åh ...?

T: Noksagt! Du er her for å lytte og tie. Jeg for å fortelle, forklare og samtidig forkludre for slike tobeinte snubleføtter som deg! Det som har skjedd er at jeg har blitt selger! Ikke stirr, det er uhøflig og du har uansett ikke forstand på slikt! Det som er saken, er at jeg har satt i gang omfattende og revolusjonerende handel av pølser! Samt diverse tilbehør ...

M: Jaha ...?

T: Hør etter, ditt trangsynte snøfteskaft! Pølsen er hundens beste venn, men den kan også være dens største fiende! Vom-pølse eksempelvis er grusom, hunder spiser bare uvesenet dersom de intet annet valg har. Dette er fakta! Så derfor har jeg etter dyptgående forskning, riktignok utstyrt med en beskjeden lupe i søken etter profitt, saumfart markedet om hva mine fjerne slektninger ønsker, og ikke minst; deres foresattes betalingsvilje! Først går jeg til innkjøp av konditorfarger og kakelys!

M: Men ...?

T: Moppedust og pølseskinn! Du burde fatte at det viktigste i pølsemarkedet er å gå til angrep! På konkurrentene. Det jeg gjør er å sette opp bord med skilt utenfor alle butikker som selger mer eller mindre suspekte hundeprodukter. På mine står det: «Blåmandag? Kjøp en knappwurst til din hundevenn for fastelavn!». Eller var det Knackwurst? Så følger «Gulasjpølse til påske!», om sommeren «Sjøpølse til dine svømmedyktige», osv. Du tror kanskje ikke det vil fungere særlig bra?

M: Nei, må innrømme det …?

T: Du skjønner ikke en fluelort! Kortsiktig har du dog rett! Men etter at jeg har smurt juksefargene under skinnet på pølsene skjer det noe. Disse hundeeierne, som aldri har erkjent at det egentlig er de firbente som eier dem og ikke omvendt, de blir så fortvilet av synet dagen derpå: Det er sterkt å bivåne sine nære med blå, grønne, turkise tunger og Hunde-Gud og hvem vet hvilke andre, samt påfølgende suspekte kulører i stumpen. Så vender de tilbake for å klage. For sent, de fargesprakende salgsplakatene er fjernet! Nå setter jeg inn mitt profitable nådestøt!!

M: Javel ...?

T: Nemlig! Nye, men svart-hvite skilter annonserer: «Sunne og konditorfrie pølser for alle til en overkommelig pris!» På bord bugner det av lange, korte, tykke, flate og forsyne meg vel nesten firkantede pølser. Noe for alle og enhver! Det er wienerpølser, kaller dem gjerne Wolfgangpølser, der er sosisser, elgpølse, rødvinspølse, blodpølse, eksklusive rådyrpølser, svinepølser, bratwurst, krakkpølse, grillpølse, gourmet-pølse og masse mere. Spiller egentlig ingen rolle, men det er der du kommer inn i bildet, din famøse paddemopp!

M: Åh ...?

T: Ja, du er akkurat som hundene du har kalt deg opp etter! Snyteskaftet ditt er nesten mindre enn deres, men i motsetning til ditt fra fødsel, så har nok de firbente i valpealder uten bremseklosser ervervet sine ved å dundre inn i en garasjeport i rundt hundre kilometer i timen! Og det er også en av grunnene til at jeg liker mopser. De er så små og flatklemte, med null hjerneceller igjen etter sammenstøtene, og eierne eller leierne, alt etter som du betrakter det, så ditto naive at de vil betale hva som helst for snacks til dem. Små hunder; mikroskopiske snacks, men maksimal pris: Sosisser er det man skal prakke på dem! Koster flesk, og det jeg da gjør er å kjøpe inn store kvanta med wienerpølser på tilbud, kappe dem opp i minst fire biter hver og presentere dem som, - ja som eksklusive, frittgående og miljøvennlige sosse-pølser! Enorm profitt! Som om ikke det er nok, rundt advent vurderer jeg å kjøre på med en gigantisk kampanje med sosisser på en seng av små kakelys i diverse farger (fra konditor-restlageret) til Santa Lucia med kvadruppel pris. Lysene kan elegant stappes i enden på hver enkelt mikropølse! «Mykje lys og mykje varme» i både heim og kirke! I tillegg har jeg en joker i bakhånd: Løk- og chilipølse! Det gir en fantastisk rumlende effekt i mageregionen, hundene, ja, og særlig mopser og flatbrødneseformede franske bulldogger, de bokstavelig fiser av gårde under de neste åtte lufteturer. Eierne, som er leierne, er i ekstase, de innbiller seg at garasjeknuserne har blitt sprekere! Tro det eller ei, de kommer tilbake for påfyll!

Og det nest beste av alt: Som alle vet; mopse-eierne er så godtroende! På mine reklameskilt står det å lese: «Kjøp en sosiss til din kjære og betal for to!» Eller «Få fart på din beste venn, kjøp to løkpølser og betal for tre!» Selger som hakka møkk! Men det aller beste, nærmest rosinen i pølsen, er dog mitt siste prosjekt: Å snike meg inn i butikkene, og siden de sjelden tolererer firbente i matbutikker - de er diskriminerende nøttehuer hele gjengen - så ifører jeg meg diskré kamuflasje og glir rett inn lik en hvilken som helst anonym kunde. Eksempelvis som Rødhette, en oppreist isbjørn, Havfruen eller enda bedre; en kameleon! Deretter beveger jeg meg raskt mot kjøttavdelingen, rasker med meg et sortiment av mørbrad, indrefilet av storfe, diverse entrecôter og en bunke svinekoteletter. Fremdeles ytterst nennsomt endres holdbarhets-datoer, jeg smyger meg inn bak kassa-apparatet, og klistrer «halv-pris»-lapper på samtlige innkjøp. Vel ute igjen legges godbitene til utstilling i min salgsbu, etter å ha fjernet klistrelappene og tilbakeført forfallsdato naturligvis. Nye skilt annonserer: «Unn Deres kjære en ferskvare. Kun halv pris av dobbelt pris!» Og: «Gi Deres kjøter et velfortjent kjøttbein!» Genialt, eller?

(Teddys grand-grand-oldefar,
selvportrett, muligens malt
under influens av rusmidler,
anno 1828)

(nesten Fosse-pause)

M: Vel. Men unnskyld meg, Deres Majestet: De har da vært med på så mye i løpet av livet, og oppnådd ufattelig: Adlet, utnevnt som dommer og nyss mottatt Nobelprisen. For å nevne noe! Det er veldig få forunt å være med på en slik reise gjennom livet. Tror De at De kan oppnå ytterligere lykke med Deres nye foretak - og da mener jeg virkelig lykke? De har det vel ganske bra som pensjonist? Selv må jeg si jeg har både blitt beriket og funnet stor glede - ja, egentlig lykke - gjennom våre felles spaserturer!

T: Hm ... Ok da, din sentimentale svinepels. For ordens skyld vil jeg nevne at prosjektet mitt ennå ikke er satt ut i live. Kun på planleggings stadiet. Men med godt forarbeide er man som kjent langt på vei til mål! Dessuten, hva hadde vel livet vært uten drømmer? Vi kan prate om det. Kanskje under en luftetur i morgen tidlig? Først; la oss be!

Og i en sjelden forbrødring mellom de to, foldes geniets poter og den enfoldiges hender i felles bønn:

Kjære Fader Hund, du som er i himmelen,
la våre poter få vandre på grønne enger,
la oss drømme søtt i de mykeste senger!
Gi oss våre daglige sniff og pølsevev,
men fri oss fra det vonde Vompølse-strev.
Led oss inn i fristelse hver eneste dag,
særlig saftige biffer med alt velbehag!

Nam-nam-Amen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her. For neste intervju, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Tor Ulven

Tor Ulven

  Ulven (født 14. november 1953, død 18. mai 1995) var en norsk forfatter og lyriker. Han var en av landets mest innflytelsesrike forfattere i 1980- og 1990-årene. Ulven tok sitt eget liv i 1995. I forordet (av Morten Moi) til «Samlede dikt» kan man bla. lese: «Bare fem diktsamlinger utga Tor Ulven i sin levetid, men de fem bøkene har gitt ham en posisjon som en av de betydeligste skikkelsene i nyere norsk poesi.» SNL skriver: «I både poesi og prosa er den eksistensielle pessimismen hans følgd av ein neddempa, svartsynt humor.»

(Tor Ulven)

  Han mottok: Doblougprisen (1995), Obstfelderprisen (1993), Hartvig Kirans minnepris (1990) og Gyldendals legat (1987).

  Jeg tillater meg å gjengi to dikt, begge første gang publisert under psevdonymet Ludvig Vargfot («Fem dikt») i Basar (nr 2/1977). Det var hans debut med egne dikt som «innenfor den etablerte litterære institusjonen viser innflytelse fra surrealismen» (sic., Morten Moi). Konkret om disse ville jeg selv helle mot beskrivelsen «absurde» (samt med en ørliten følelse av at poeten fant inspirasjon fra en underlig ... sopp i skogen?). Min kunnskap om dikt er liten, men gleden av å lese dem ganske stor. Og det var altså de to jeg falt for:

Nest siste olje

når man på gulvet foran sengen finner
en kokt potet som logrer med halen
en halv melon som hakker tenner
da kan sikkert innholdet i søppelkassen brukes til juletrepynt
da kan man uten frykt spyle vekkerklokkene ned i toalettet
bare spør dikteren med slipset av grønne neonrør
han har batteriet under hatten
det lader dessuten opp den elektromagnetiske sengen
som gjør det umulig å stå opp om morgenen
forøvrig er nesen Deres en pyramide
og i den finnes en labyrint vi kanskje kunne gå søndagstur i
la oss anta det romantiske er en svamp
og turtelduene vann
når prosesjonen av engler i romdrakter
går mot rødt lys
vil vi forlate moralfilosofien og det dårlige været
og bare puste
som en hval i et månehav

+

Nattens entomologi*

En urfisk med vannskrekk
svever under tordenskyene

Det regner knappenåler
over sletten av rød betong
der en lyskaster snart fanger inn
din sammenkrøkte skikkelse

Jeg er også et sjeldent insekt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

* Entomologi = læren om insekter

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon, digital versjon), Tor Ulven (posthumt): «Samlede dikt» med etterord av Janike Kampevold Larsen, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 2000. Med takk til giveren!