Kong Haakon VII - Anekdoter

Kong Haakon VII - anekdoter

  Døpt intet ringere enn Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel (1872-1957), som ung i korthet kalt prins Carl av Danmark. Han ble konge av Norge i 1906, året etter unionsoppløsningen mellom Danmark og Norge. I det følgende skal det ikke handle om monarkiet (som sådan), men noen (forhåpentligvis) småvittige anekdoter. Den anonyme forfatteren (se under) skriver i forordet:

(Haakon VII)

  «Høsten 1945 utkom en liten bukett av historier om Kongen; tallet var vel et halvt hundre. Den lille boken fikk en så overordentlig velvillig mottagelse på alle hold at det var fristende å samle videre med en ny, øket publikasjon for øye. Det er den som nå foreligger.»

1.

  Kongen har selv fortalt om den første gang han var på Høsbjør [Hotel Norge Høsbjør, Brumunddal] og en tidlig morgenstund stod ute på terrassen og beundret utsikten. Så kom en dreng ruslende bort til ham; han var nok ikke klar over hvem denne bykaren var, og stilte seg ved siden av ham.

  - Ja her er det vakkert, sa Kongen da de hadde stått slik en stund.
  - Ja det e’ vemodig au det, så vakkert som her e’, sa drengen. Herifra kan en se sju brennerier, gutt!
  - Av den lille samtalen lærte jeg meget, la Kongen til da han hadde fortalt historien.

2.

  En engelsk vittighetsavis kunne sommeren 1940 fortelle at Norges konge var kommet rekordbillig til Storbritannia; hele reisen over Nordsjøen hadde bare kostet ham en krone.

  Kongens evne til å finne en rask og slående replikk sviktet ham ikke i disse mørke månedene heller. Da han første gang hørte denne vitsen, lo han sin åpne, smittende latter, og så sa han:

  - Reisen blir i virkeligheten enda billigere, for når jeg reiser tilbake, får jeg kronen igjen!

3.

  Da kongefamilien under reisen nordover til Trondheim sommer 1906 nærmet seg Lesja, måtte man skaffe seg en ekstra hest til Kronprinsens vogn, som var atskillig tyngre enn de andre kjøretøyene. Kronprinsen [Olav, da tre år gammel] frydet seg over sitt store og storartede forspann; men hadde han vært eldre, kan det hende han ville ha vært mindre henrykt over den forklaringen Kongen ga da følget kom frem til Mølmen [Hotell]:

  - Min sønn, sa Kongen til ordføreren og de andre fremmøtte, er blitt en sånn tykksak underveis at nå må det tre hester til for å frakte ham!

4.

  Mellomkrigsår. Feltmanøvre. Deilig vær og alminnelig stemning for lunsj i det grønne. Den ideelle plass blir funnet, og man slår seg ned. Så sier en av de offiserene som sitter Kongen nærmest:

  - Jeg liker ikke alle disse fluene!
  Og Kongen svarer:
  - Kunne De ikke plukke ut dem De liker og avlive de andre?

5.

  I et selskap sto Kongen i samtale med to andre herrer, og alle skulle ha fyr på sine sigaretter. En av herrene hadde tent for Kongen og for den annen og skulle til å tenne sin egen sigarett, da den annen stoppet ham:

  - Ikke tre på en fyrstikk!
  Den første lo:
  - Jeg skulle gjerne vite hvem som har startet den overtroen, sa han.
  - Mon ikke en fyrstikkfabrikant! sa Kongen.

6.

  Kongen var på Finse og hadde en dag sammen med direktør Klem og et par andre herrer tatt en tur opp på Jøkelen. Der oppe var det strålende solskinn, og Kongen fikk låne et par solbriller av direktøren. Under utforkjøringen gikk det susende, og i en uventet dump måtte Kongen overende så det riktig gjøv. Direktør Klem kjørte nærmest og svinget borttil.

  - Men hva tror dere han spurte om? sa Kongen etterpå, i en dramatisk skildring av hendelsen. Tror dere han spurte om jeg hadde brukket armer eller ben, der jeg lå? Langtifra! Han bare skrek: Hvor er solbrillene?

7.

  I et selskap satt man og snakket om vår tid som «Barnas århundre».

  - Det er ganske pussig, sa Kongen; nå er det barnas tid, da jeg var barn; var det mine foreldres tid; så min tid har jeg altså aldri opplevd!

8.

  Kongen var på Vestlandet og kom i prat med en gammel Sognebonde.

  - Er det så, sa Kongen, at dere sier du til alle - også til helt fremmede, som dere aldri har truffet før?
  - Da e’ no ikkje heilt rektig, da, svarte bonden. Me segje du te bygdefolk, ja og te framandfolk - og Vårherre segje me óg du te. Men te de og son din segje me kje du.

  Da lo Kongen godt.
  - Hvis dere likevel skulle komme til å gjøre det, ville vi visst ikke hatt noe imot det, vi heller, sa han.

9.

  Kongen har alle dager hatt en lykkelig evne til å karakterisere forhold og mennesker i få, rammende ord. Et fint eksempel er denne bemerkningen i en tale Kongen etter krigen holdt for statsminister Nygaardsvold:

  - Nygaardsvold og jeg har kampert så lenge sammen at vi nesten har blitt dus, sa Kongen. Iallfall sier han du til meg!

10.

  En liten 13 års venninne av Kongen skulle fotografere ham. Hun strevde og siktet og kunne ikke få greie på innstillingen.

  - Du er for lang, sa hun mildt fortvilet. Jeg greier ikke å få deg inn på platen.
  - Prøv å ta meg i to porsjoner! sa Kongen.

11.

  Før Kronprinsparets bryllup [Olav og Märtha ble gift i mars 1929] var en Osloavis litt for ivrig etter å fortelle sine lesere om hvem som skulle komme og hvem som ikke skulle komme, hvem som nå var invitert, og hvem som ikke var invitert. Da bladets hoffmedarbeider en dag kom på Slottet for å forske etter nye navn, fikk han beskjed om at Kongen ønsket å snakke med ham. Kongen var ergerlig, men med den enestående evnen han eier til å finne elskverdige uttrykk også for slike sinnsstemninger, sa han bare:

  - Kjære Haffner! - vil De være vennlig å spørre «Aftenposten» om jeg kan få lov til å be hertugen av York til bryllupet?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Med Kongen ute og hjemme», Hundre historier samlet og gjenfortalt, av N. Normann, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1957, Wikipedia

Marie Takvam og Arnold Eidslott

Marie Takvam og Arnold Eidslott

  Marie Ragnhild Takvam (1926-20008) var en norsk forfatter og skuespiller. Hun mottok Doblougprisen i 1983, Nynorsk litteraturpris (1997), Melsom-prisen og Sunnmørsprisen i 1981, Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1976), Gyldendals legat (1965).

(Marie Takvam)

Diktet

Brått kom eit barn
ut av det slitne ansiktet.

Brått kom undring
ut av visdom.

Brått kom tvil
ut av kunnskap.

Diktet strauk over gammal hud
og gjorde henne ung.

Arnold Eidslott

  Arnold Olav Eidslott (1926-2018) var en norsk lyriker fra Ålesund. Han mottok Doblougprisen i 1992, Aschehougprisen og Det Norske Akademis pris i 1983, samt Gyldendals legat i 1963.

(Arnold Eidslott)

Diktet

Et dikt er en rystelse
En vindrose i blodet

Hvor kommer vinden fra
Skriv og vær lydig

Ingen kjenner strømmene
i luften og i havet

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen

En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

Følgende er fra en ukjent tølper i 2017:

Alderdom

Så mange
enker med
eplehage

Så mange
eldre karer
på hybel

De møtes
sjelden ved
nedfallen frukt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter(e), klikk her.

Kilder: Den store lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene. I utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Wikipedia

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

  Her følger andre og siste referat fra Øverlands lille, og til tider ganske forlystelige «riksmålkamp»:

  Naturligvis er det en enorm kvalitetsforskjell på menneskenes individuelle prestasjoner. Enkelte - Kopernikus, Darwin - flytter oss over i en ny tid. Andre holder i all beskjedenhet noen forelesninger eller skriver noen bøker. Atter andre hører på forelesningene og leser bøkene. De fleste gjør heller ikke det. Og allikevel er der alltid noe som trenger igjennom - en viss sivilisasjon får vi alle del i, vi er alle arvinger. Og vi har ubegrensede masser å forsyne oss av. Akkurat som Askeladden kan vi ta med oss så meget gull og sølv, vi orker å bære. Om vi vil ha gull og sølv.
  Men det er ikke så sikkert.

  Lærere ved den høyere skole mener i de senere år å ha lagt merke til, at elevene våre har vanskeligheter ved å lese våre klassikere på deres eget språk. De «fire store» som for tredve år siden ble «hjemkjøpt» til Norge - deres bøker ble jo inntil da trykt i København - dem kan vi snart ikke lese uten å få dem oversatt til «bokmål». Hele vår riksmålslitteratur sender vi tilbake til København.

  I desember 1951 ble dette forhold behandlet i en kronikk i «Politiken». Den åpner med spørsmålet: «Kan Norge undvære sine klassikere?» og den slutter slik:

  «En litteraturindsats, som har paavirket hele Europa, da Norge skabte europæiske strømninger ved sine digtergenier, vil paa originalsproget komme til at tilhøre det danske folk, ikke det norske. Kan nordmændene med kaldt sind se paa, at deres store slægtled af digtere efter døden - i deres egen skikkelse - vandrer over til Danmark, mens nordmændene faar dem i en ringere og uægte udgave?»

  Det er dette, at vi avskaffer vårt språk og testamenterer vår nasjonallitteratur til Danmark - det er det rette man i Stortinget kaller «et nasjonalt reisningsverk»!

  Nordmennene er et lite folk, og det er ikke særlig rikt. Vi har hatt en rikdom, vår diktning. Gir vi den fra oss, da blir vi fattige.

+ +

  Lenge har vi trodd, at språkreformen av 1938 - som de tidligere reformer - bare dreiet seg om noen harde konsonanter her og der. Og mange har ment at Riksmålsforbundets og Foreldreaksjonens agitasjon var utidig og full av overdrivelser. Men efter hvert som barna vokser opp og lærer seg det nye bokmålet, er vi begynt å forstå. Det dreier seg ikke om noen få a-endelser, men om tusen. Ni hundre hunkjønnsord og ytterligere hundre a-endelser i intetkjønn flertall og i fortid av svake verb.

  Enkelte nystavinger vil vel bare virke som et muntert innslag i teksten, som for eksempel når en huleboer skal skrives holebuer. Men når substantivene i flertall ubønnhørlig og uavlatelig skal ende på -er: sakførerer, rørleggerer, skipsrederer, skredderer, da blir det adskillig tørt knirk.

  A-endelsene blir allikevel de verste. Jeg låner et eksempel fra en artikkel av Sten Sparre Nilson i Samtiden, nr. 5, 1953. Han gjør oppmerksom på, at eksemplet er konstruert, men tilføyer, at hver eneste av a-ene er enten påbudt eller tillatt i offisielt norsk riksmål av idag, det såkalte bokmålet:

  «Italia har forkasta forslaga fra Jugoslavia om ordninga av krigsgjelda, og Belgia har nekta å vera med i nemda som skal avgjøra spørsmåla om utleveringa og overføringa av fangetoga fra Tyrkia til Persia. India har klaga over behandlinga av de folka som har utvandra til Australia. Klaga blir behandla i hovedforsamlinga.»

  Fonetisk er altså bokmålet en eneste ulåt.

  Det fikk vi kanskje finne oss i, hvis der bare var mening i det; men det er dessverre knapt nok forståelig. Forbudet mot bruken av genitiv fører til uoverstigelige vanskeligheter for den som skal skrive, selv om dette forbud ikke er kategorisk.

  For noen år siden sendte Molotov en note til den finske regjering. Det ville da ha falt naturlig, om avisen hadde omtalt den som «Molotovs note». Men det gikk ikke an. Altså skrev de «noten til Molotov», når de mente noten fra Molotov, til den finske regjering!

  I gamle dager hendte det, at Riksrevisjonen efter omstendighetene ikke ville «bemerke» noe til en sak, som den fikk seg forelagt. Men idag heter det, at dersom saken blir forlikt med et utlegg på 6000 kroner, vil Riksrevisjonen «ikke merke noe» til dette.

  Det klages over at ungdommen skriver dårlig. Men er lærerne bedre? I 1954 fikk realskoleelevene til avgangseksamen følgende oppgave i norsk stil: «Hvilke fordeler byr Oslo på friluftsliv?»

  Enn journalistene - hvorledes skriver de?

  «Ung gutt bragt på sykehus etter stup i Torggata.
  Mistet føligheten i begge armene.
  En 17 år gammel gutt fra Sørum mistet forleden følingen i begge armene under bading på Torggata Bad …»

  Hadde én av disse språklige vanskapninger forekommet, ville man ha tilskrevet den den aller ondskapsfulleste trykkfeilsdjevel. Men de to misfostre utelukker denne unnskyldning. Det er en eneste ide som har besatt journalisten: der er ikke noe norsk ord som heter følelse.

  Jeg skal bare nevne ett eksempel til:

  Den tredje dag efter Jesu død gikk noen kvinner hen til hans grav. der var stenen veltet fra, og graven var tom. Men en engel stod der, og han sa til dem: Den dere søker, er ikke her; han er oppstått.

  På bokmål kan vi ikke bruke sånne sammensatte verb. På bokmål må engelen si: Han er ikke her; han har stått opp.

  Dette er selve bokmålet.

  Istedenfor den saklige klarhet har vi fått den sløve omtrentlighet eller den rene galimatias (til istedenfor fra). Og istedenfor oppstandelsesbudskapets høyhet, får vi den morgengretne beskjed, at han er ikke her, han har stått opp.

  Og dette er nok folkemål, men det er ingen engletunge.

+ +

  (Egen betraktning: Øverland fyrer seg noe opp når det nærmer seg avslutningen, moro er det lell):

  Man kan vedta en politisk programpost om at alle mennesker er like dumme. Den kan kanskje også gjennomføres, hvis bokmålet blir gjennomført. Riksmålsfolket holder på en annen politikk. Vi vil ikke forby noen å lese dårlige bøker eller skrive et sjusket språk. Det må de få lov til, om de har lyst. Men når ungdommen hindres i å tilegne seg et dyrket språk og en rik litteratur, da anser vi ikke dette som et tegn på demokratisk sinnelag eller omhu for ungdommen.

  For å si det rett ut: Vi vil, at adgangen til kulturverdiene skal stå åpen for alle, så alle kan finne mulighet for åndelig utvikling. Men den likhet, som kan oppnås ved at adgangen til kulturverdiene blir stengt, den vekker ikke vår begeistring. Det er ikke vår drøm, at alle skal bli like dumme.

  I alle land er der forskjell mellom skriftspråk og folkemål. Forskjellen er like stor i andre land som i Norge. mange steder er den større - i Tyskland, i Frankrike, i Italia, i England. Men det faller ingen englender inn at London-cockney skal bli det offisielle engelske skriftspråk.

+ +

  Da tyskerne i 1864 underla seg Sønder-Jylland og i 1871 Elsass-Lothringen, satte de i gang en systematisk germanisering av befolkningen i de erobrede områder. I skolene ble dansk og fransk erstattet med tysk. men ellers ble befolkningen humant behandlet - fikk beholde sin eiendom og sitt arbeide og fikk leve omtrent som før.

  Vi riksmålsfolk blir også humant behandlet. Vi blir behandlet som en beseiret fiende.

+ +

  Vår språkstrid er tragisk og latterlig. Jeg vil tenke på noe ganske annet. Jeg vet tre ting som er skjønne:

  Det er en ung, frisk og velvoksen menneskekropp.
  Det er et språk, som gir et klart, rytmisk og levende uttrykk for menneskeånd.
  Og det er stjernehimmelen, som - Gud være lovet - ligger utenfor Kirkedepartementets maktområde!

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956.

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

  Øverland (1889-1968), som jeg har omtalt før (se feks. her), var ikke bare en kjent forfatter og lyriker. Han var også «ihuga» (a-endelser likte han ikke) riksmålforkjemper. Her følger enkelte utdrag fra hans bok «Riksmål, landsmål og slagsmål». Det kan kanskje virke litt misoppfattet, men jeg innrømmer i min gjengivelse å ha «fornyet» språket hans fra 1956 ørlite (feks «sprog» til «språk» osv.).

(Øverland)

  Wikipedia skriver om striden mellom bokmål og riksmål bla: «Riksmål var inntil 1929 det offisielle navnet på det alminnelige norske skriftspråket til forskjell fra «landsmål». Bokmål er en videreføring av denne formen gjennom senere rettskrivningsreformer.» Videre: «Mellom 1938 og 2005 var det tidvis betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål, og de fremstod i denne perioden som klart forskjellige målformer, særlig før 1980-årene.» Og: «Etter at samnorskpolitikken ble oppgitt, har reformer i nyere tid innen både bokmål (1981 og 2005) og riksmål (1986) gradvis brakt målformene nærmere hverandre, og etter den store bokmålsreformen i 2005 var det bare få forskjeller mellom riksmål og såkalt moderat bokmål. Norges største avis, Aftenposten, fulgte riksmålsnormen inntil avisen fikk utarbeidet sin egen norm i 2006, som avisen betegnet som moderat bokmål.»

  Så var det fra Øverlands snaue 50 siders bok:

  At det føres språkstrid i grenseområder med blandet befolkning som i Sør-Jylland, det vet vi. Og at det forekommer strid om språket i stater, hvor befolkningen er av forskjellig nasjonalitet, som i Finland, det er en kjent sak. Men i hele den vide verden er det bare ett folk som fører innbyrdes språkstrid, og det er nordmennene.

  Alle andre folk er stolte av sitt språk, de holder det i ære, fordi språket er deres åndelige arv og felles eie, og fordi det er språket som bærer deres kultur. - Vårt språk, sier de, det er det som holder oss sammen og gjør oss til en nasjon. Språket, det er oss!

  Hva sier nordmennene?
  - Dansk! sier de.
  - Bokmål! sier de.

+ +

  Vi er blitt språklig splittet. Det har sine historiske årsaker, som er kjent. Landsmålsagitatorene pleier å fortelle, at dansk språk ble tvunget på oss. Det er ikke tilfelle, og det hadde heller ikke latt seg gjøre.

  Hvorfor det?

  Simpelthen fordi vi hadde ikke noen folkeskole i den tid, da vi var forent med Danmark. Og det lar seg ikke gjøre å tvinge et skriftspråk på et folk, som hverken leser eller skriver.

  Forholdet er det, at vi fikk dansk skriftspråk, fordi vi hadde glemt vårt eget.

  Under foreningen med Danmark var København «Tvillingrikenes» hovedstad. Der lå Universitetet, derfra kom embedsmennene. både nordmenn og dansker. De norskfødte embedsmenn, de talte norsk, men de skrev dansk, for der fantes ikke lenger noe levende norsk skriftspråk.

  Det gammelnorske ble i unionstiden hverken talt eller skrevet andre steder enn på Island. Talespråket i Norge var oppløst i en mengde forskjellige bygdemål. Men mange av disse bygdemål, særlig i det syd-østlige av landet, var ikke mer forskjellig fra dansk, enn at det danske skriftspråk godt kunne brukes. Slik vant det innpass i Norge.

  Men i tidens løp er det blitt sterkt fornorsket - og ikke bare i Norge, men i noen grad også i Danmark.

  I tiden omkring 1700 var det danske språk nær ved å bli oppslukt av tysk. Både Frederik IV og Christian VI talte tysk, kommandospråket ved hæren var tysk, og under den danske krone lå hertugdømmene Schleswig og Holstein, relativt store landområder med overveiende tysktalende befolkning.

  Nordmennene i København øvet en virksom motvekt mot tyskheten. Danmarks første store dikter het Ludvig Holberg!

  Der er et dansk innslag i norsk kultur, og et norsk innslag i den danske. Hverken dansker eller nordmenn er blitt ringere av den grunn.

+ +

  De fleste av oss taler sin barndoms dialekt, og den kan vi godt holde på. Men selv om vi taler forskjellige, mer eller mindre utpregede bygdemål, vil vi helst lese riksmål. Riksmålet er vårt naturlige skriftspråk.

  Riktignok var der mange bønder, særlig på Vestlandet, som først gjennom landsmålet førte seg rustet til å ta del i vårt kulturliv. Og deres bidrag til norsk diktning har vært av stor betydning. Vi ville nok ha følt oss fattigere, om vi ikke hadde hatt landsmålsdiktningen.

  Det er heller ikke bare vår litteratur, som har fått frodigere vekst gjennom den. Hele vårt kulturliv har blitt rikere. Selve riksmålet har suget næring av bygdemålene. Uten denne fornorskningsprosess er der fare for, at riksmålet ville ha stivnet. Det kunne ha blitt et papirspråk, jeg hadde nær sagt, et bokmål! Når dette ikke har skjedd, er det fordi det bygger på levende tale og - i atskillig utstrekning - på norsk folkemåls grunn.

  Det er altså ikke nødvendig å treffe lovbestemmelser om denne språklige prosess; den foregår av seg selv. Ethvert levende språk har sitt stoffskifte, og det opphører først ved døden.

+ +

  Intet kan hindre at språkene vokser seg sammen. Det er bare våre motstandere som tror, de må komme den naturlige utvikling til hjelp ved å gi lover om, at den bør foregå. Det er på dette punkt vi er uenige.

  Vi mener for det første, at det er unødvendig å påskynde en utvikling som foregår med den fart, veksten i norsk språk har idag. Og vi mener for det annet, at det er umulig ved lovbud og regler å gripe inn i det naturlige utviklingsforløp uten å gjøre skade.

 Vi ser, hva alle de velmente forsøk har ført til: Det offisielle «bokmål», som administrasjonen bruker, og som våre barn får lære seg på skolen, det er så ulidelig affektert og unaturlig, så vanskapt og forkrøplet, at et friskt og levende pøbelspråk ville være ti ganger å foretrekke.

  Jeg har sagt dette før, og da har gjerne landsmålspressen referert meg slik: «Øverland kaller det norske folket pøbel!»

  Nei, jeg gjør ikke det. Men det hender jeg kaller en spade en spade. Og det hender at jeg undres på, om der ikke finnes pøbel - naturligvis ikke i Norge, men i utlandet?

  - Kyss meg på flesket! sier folk i Oslo. Det er vulgært, men det er ganske overbevisende. En kan bent frem fristes til å si det av og til.

  Å jo, der finnes nok pøbelspråk. Og forbryterspråk, og omstreiferspråk. Der finnes idrettsjargong og studentersjargong; der finnes sjømannsspråk, journalistspråk, forretningsspråk, juristspråk, prestespråk, barnespråk, damespråk - og det verste av alt - departementsspråk:

  «En har mottatt Deres skriv …»
  Javel, det er enda godt, at noen har mottatt det, men hvem? - Der er da for alvor ingen som kaller seg selv «en»? Og hvis noen sier «et skriv», da er han en trebukk og ikke et levende menneske.

  Hva heter det på norsk?
  Jeg har fått Deres brev, heter det!
  Imidlertid skal et brev nu hete et skriv. Men hva skal vi da kalle en bok? Det går jo ikke an å kalle en ting, det den heter?
  En bok bør hete «et les»!

+ +

  Det er godt og vel dette, at vi skal bygge på folkemålet. Det må vi, og det gjør vi. Men vi kan ikke skrive sånn som vi snakker.

  Om sommeren hører jeg gjerne på værmeldingene, og en av dem som leste opp leksen (nu er det visst et par år siden), begynte slik: Dette er metlogisk instutt.

  Ganske visst forstod jeg, hva han mente; men jeg vil allikevel fraråde, at man legger hans talemåte til grunn for skrivemåten. Gjør vi det, da vil skriftspråket efterhånden bli temmelig kortfattet. Jeg vil iallfall ubetinget foretrekke den gammeldagse, stivbente og reaksjonære skrivemåte, meteorologisk institutt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956, Wikipedia.

Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

  Som den mest berømte og dekorerte Golden Doodle i universet, må jeg innrømme
å gi et langt ekornskinn i hva folk skriver om meg. Det er faktisk slitsomt med all publisiteten og viraken rundt mitt noble åsyn. Dommen i Høyesterett er avsagt for lengst, men journalister plager meg fremdeles. Bare fordi jeg er Ridder av det runde Bord?!

(Jeg slapper av)

  Av og til undres jeg om det er «Den gales» skyld. Var det ikke han som først begynte å skrive om meg? Nuvel, spinnvill som en lobotomert gnager er han, det er sikrere enn mitt depositum i Svinekotelettenes Landsforbund. Men, under sterk tvil, en liten skjerv skal han ha, han er kurant nok å gå på «luftings» med. Bare så trist at han aldri kan holde kjeft under turene! I tillegg må han alltid prate med alle andre hunder og deres undersåtter! Særlig irriterer det meg, når han infantilt sier, eksempelvis til en valp, «Åh, så fin du er da!». Som om han vil at jeg skal bifalle, eller enda verre, at ikke jeg er finest!! Saken er at jeg hater valper! Hvorfor er jeg ikke sikker på, det er muligens en angst for at de plutselig skal bite og dra meg i venstre eller styrbord øre. Skarpere tenner enn valpens finnes ikke, det må muligens være hvithaiens, pirajaens eller krokodillens. Men de er jeg ikke redd for, jeg bader stort sett i Sognsvanns ferskvann (hvor jeg også kan innta leskende drikke) eller på hytta, hvor jeg bare vasser og snapper til meg en og annen tangloppe. Stort sett, veldig stort egentlig, slapper jeg av. Som Pink Floyd skrev, eller kunne ha skrevet; «Slæpp off, have a cigar, you’re gonna go far».

  Livet er hardt. På tross av sigarføringen. Som nobel hund burde jeg få innta alle måltider når det MEG (moi!) selv behager, og ikke mine sponsorer. Eller heter det bidragsytere? Men hva får jeg? En enkel frokost bestående av Dentastick, fulgt av tørrfor (!!) i form av runde kuler, en sjelden gang ispedd reven Gaudaost eller leverpostei. Og så til lunsj, kun et valg mellom to retter; det være seg oksepinne eller tørkete griseører, som til overmåte blir slengt til meg på en lemfeldig måte ute på plenen! Etter det er det ikke et eneste frø å få, jeg vansmekter helt frem til middag hvor det vanker en pølse på usle 400 gram! For å ydmyke en stakkar enda mer, har de til og med kalt det vakuumpakkede misfosteret for «Vom»! Som om jeg var en simpel landstryker. Heldigvis, og av og til, blir jeg tilgodesett, som en greve (eller baron) fortjener, pølse på en halvkilo (riktignok også vakuumpakket, men innsmurt med saftig gåse- eller ekornlever) merket «Gourmet». Porselenstallerken mangler, men, jeg er en snill og tålmodig kar - DET vil alle som kjenner meg underskrive på! Til og med den gale.

  Som sagt; livet er hardt. Et reelt hundeliv. Men, når sant skal sies, har det også vært en del frynsegoder i kjølvannet av mitt Don Juan-yrke og mine meritter. Etter «morgenluftings» får jeg nemlig tørrfisksnadder (kun tredje-sortering, da kjeltringen «Den gale» tviholder på første sort for seg selv). Et par ganger om dagen lusker jeg ned til ham og blir (som fortjent) innvilget snacks ala «kyllingpinne», «Schmackos» og «Softies». Mellom de ørsmå, men
kulinariske opplevelsene lunter jeg teatralsk opp igjen til matmor og matfar og resiterer fra Hamsuns «Sult» eller «Landstrykere», første bind i hans trilogi om August. Da vanker det en god del der også, selv i juli. Mennesker er så dumme! Det er bare å la være og fortelle om mitt snacks-inntak hos den andre part, så får jeg dobbel dose!

  Bortsett fra første morgentur er hoffet åpent for videre turer utover dagen. Greit nok, ofte blir jeg med «Den gale» på «butikkluftings», ellers er matfar og matmor klar for ytterligere fire-fem turer senere på dagen. Og så er det barna deres som tar meg med, eller jeg dem. Jeg har vurdert å innføre klippekort for innvilgelse, hva sies om et kotelettbein per kilometer?

  All mosjon og trasking tar på for en gammel adelsgutt. Riktignok mest positivt, min kropp er fin og lansen klar som en ynglings. Underveis sniffer jeg selvfølgelig ganske mye. Og skvetter i busker og kratt, nesten mer enn «Den gale». Forleden observerte jeg ham gjøre just det samme, men det HAN ikke fikk med seg før i ettertid, var at brenneslene som ble tisset på, tok en grusom hevn. Det skal så lite til før mennesker ynker seg!

  I mitt liv har jeg feid mang en budeie. Nei, hva er det jeg sier?? Jeg har truffet mang en mø og tispe. Det er bedre og mer velformulert. Kanskje med unntak av kua. Ordlegger man seg feil ender mye på vrangen eller i grøften. Det jeg ville frem til, er at jeg er litt trøtt nå. Det krever sitt å sniffe i hver en stump og skritt. Og så føler jeg på tennene at man ikke alltid er velkommen lenger. Ute i flora og fauna. Jeg hater ekorn, det har jeg alltid gjort. Samt valper, som nevnt, og barn. Hvorfor vet jeg ei, men det er kanskje psykologisk betinget, da de første innbiller seg at de har like fin hale som meg. For noen nøttefjols! Rådyr har jeg derimot vent meg til; det er en haug av dem rundt der jeg bor, og de har nesten ikke hale i det hele tatt. Barn derimot, de er ikke bra. Selv uten hale. De er for små, nesten som dachs. Og så mistenker jeg dem (ikke dachsen) for at det eneste de ønsker er å dra meg i mine underskjønne ører, samt å ri på meg. Som om jeg skulle være en hvilket som helst simpel Rocinante!

  Klok som jeg er; katter har jeg også begynt å forstå; selv om de har lang hale kverker de både av- og påfugler og annet utyske som eksempelvis Einar Ekorn. «Den gale» er utrolig nok glad i pip-pip, men først og fremst spurv og linerler. Mot skjærer og kråker ligner han litt på meg, vi jager dem vekk. Det er synd de kan fly, hvis ikke hadde vi massakrert hele bunten!

(Vet Teddy at murmeldyret er
skremmende lik hans erklærte
fiende nr 1?)

  På den seneste tiden har jeg undret litt på sysselsetting i neste liv. Dersom katta klore har ni, burde vel jeg, som til og med er adlet, ha minst 15? Etter lengre tids kontemplasjon har jeg landet på murmeldyret. Riktignok har jeg ikke observert noen av dem i nabolaget, men de ligner sikkert på meg. For inne imellom måltider, sniffing, hedersbevisninger, mosjon og jakting på vederstyggelige skapninger, så er jeg god på å sove. Og et ideal å se opp til, bør man ha. Bortsett fra bjørnen, hvem sover vel mer enn murmeldyr? Hm, kanskje jeg skulle stå opp som isbjørn i mitt tredje liv, jeg er jo fysisk nesten en replika? Sannelig, og ved matfars oppgnagde tøfler, for meg ser fremtiden lys ut!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige epistel om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Nei, det lurer jeg også på, de er sikkert ikke til å stole på uansett! PS. Bilde av Teddy: copyright Matfar og Matmor!