Atlanterhavsspøkelset - Edgar R. Snow

Atlanterhavsspøkelset - Edgar Rowe Snow

  Edgar (Edward) R. Snow (1902-1982) var en amerikansk forfatter og historiker. Han er velkjent for sine historier om pirater og andre maritime forhold. Her er en av hans historier:

Atlanterhavsspøkelset

  En dag midt under den amerikanske borgerkrig seilte en skipsfører fra Cardiff i Wales langs Sør-Amerikas Atlanterhavskyst. Hans bestemmelsessted var Huacho, en havn i nærheten av Lima i Peru. Kaptein Richard Brown hadde seilt fra Cardiff med sitt ypperlige skip Usk, og i førstningen var han sikker på at turen ville bli vellykket. Men da han fikk dårlig vær og motvind, mistet han flere uker. Nå nærmet han seg imidlertid Kapp Horn med en god sjanse til å ta igjen i hvert fall en del av den tapte tiden.

  Kaptein Brown stod på akterdekket og så ut over bølgene og undret seg på hvor lang tid turen ville ta. Svaret kom til han på en høyst forunderlig måte.

  Mellom vantene materialiserte det seg et fagert og spøkelsesaktig syn - en kvinne kledd i hvite slør. Hun gjorde en bevegelse med hodet for å få Brown til å komme nærmere, og kapteinen gikk ivrig over dekket bort mot henne. Hun kom ned og stilte seg ved siden av ham mens slørene svevde lett rundt hennes yndefulle skikkelse.

  «Vend tilbake til den havnen de kom fra,» sa hun med fast og rolig stemme. «Spill ikke tiden, vend og seil tilbake til Cardiff før De mister Deres skip og stryker med selv. Si til dem at det er meg som har bestemt det slik.»

  Med et fort smil forsvant synet for hans forbausede blikk, og han stod alene på akterdekket. Like etter kom en tett tåke og la seg om skipet. Kaptein Brown tok den som en advarsel. Han trakk seg tilbake til kahytten sin og sendte bud på førstestyrmannen og to av matrosene.

  «Mr. Edwards,» sa kaptein Brown til førstestyrmannen, «etter mitt bestikk er vi nå om lag fire hundre mil fra Kapp Horn. Ta et overblikk og se om De er enig i min posisjon.»
  Edwards gikk fram og så på kartet, temmelig paff over det hele.
  «Jeg er enig, sir,» svarte han.
  «Godt. Vi endrer kurs med det samme. Den nye kursen er nordost, og vi skal tilbake til Cardiff. For øvrig ønsker jeg ingen kommentarer til mine planer på dette tidspunkt.»
  «Men sir - hva er det i veien? Hvorfor forandrer vi kursen, og hvorfor skal vi vende hjem igjen etter alle disse ukene i sjøen?»
  «Jeg tror jeg gjorde det helt klart, mr. Edwards, at jeg ikke ville finne meg i noen spørsmål. Jeg har fått instruks om å vende med det samme. Mine grunner skal naturligvis bli oppgitt til rederiet når jeg kommer til Cardiff.»

  Kapteinen reiste seg og stoppet pipen. For hans vedkommende var samtalen slutt. Men styrmannen kunne ikke fatte hva som var hendt med sjefen, og han prøvde seg enda en gang med et spørsmål:
  «Kaptein Brown, hva skal vi kunne fortelle rederiet som kunne rettferdiggjøre noe så merkelig? De kommer til å gjøre vanskeligheter for oss. Og vi blir til latter for alle i havnen.»
  «Mr. Edwards,» skrek kapteinen helt fra seg, «vil De gjøre som jeg sier, eller vil De ikke?»
  «Det er dem som har kommandoen, sir. De må være klar over at jeg er fullt på det rene med det, sir. Men tenk på hva De sier, og vær fornuftig. Vi vet begge at ingen vil tro at De fikk noen ordre her ute på Sør-Atlanten. Vær så snill å tenke Dem om en gang til, sir!»
  «Nok!» ropte kapteinen og kalte matrosene fram. «Grip mr. Edwards og legg ham i jern med det samme!»
  Ordren ble straks utført, og kapteinen gikk akter til rormannen.
  «Inntil ny ordre er kursen nordost. Vi skal vende og seile hjem til Cardiff.»

  En halv time senere var alt rolig ombord på Usk. Skipet hadde skiftet kurs og var begynt på den lange trettende turen tilbake til de britiske øyer. Det gikk et rykte som sa at kapteinen hadde fått ordren til å vende av et spøkelse.

  Usk brukte halvannen måned på hjemturen. Skipet seilte opp Bristol-kanalen og sto inn i Cardiff havn, der kaptein Brown varpet det inn i dokken, hvoretter han skyndte seg opp til rederiet. Der forklarte han hvilken usedvanlig grunn hadde tvunget ham til å vende tilbake.

  Rederne ble rasende og tilkalte politiet. De krevde kaptein Brown fengslet med det samme for hans utrolige oppførsel. Han hadde vært borte fra Cardiff i fem måneder og hadde seilt nesten til Kapp Korn og tilbake igjen uten å anløpe en eneste havn. Utgiftene til mat, klær og hyrer var store, og turen var blitt en fiasko. Lasten var stadig ombord.

 Sjøforklaring ble opptatt, og førstestyrmann Edwards fortalte sin historie. Flere av matrosene avga også vitneprov. Enden ble at kaptein Brown ble fratatt sine papirer og retten til å føre skip. Han ble vanæret og latterliggjort.

  En uke senere tok en annen kaptein på seg oppdraget å seile Usk til Huacho i Peru. Men av en uforklarlig grunn hadde han vanskelig for å få samlet fulltallig mannskap. Ryktet om den siste turen hadde spredt seg over hele havna. De tidligere matrosene på Usk beskrev Atlanterhavsspøkelset så levende - enda ingen av dem hadde sett damen - at de overtroiske, walisiske sjøfolkene i dagevis skydde skipet. Men til slutt ble mannskapet fulltallig likevel, og Usk stakk ut fra Cardiff, på ny for Huacho på Sør-Amerikas vestkyst. Og rederne vendte tilbake til sine kontorer, lettet over at skipet endelig var seilt igjen.

  Fire måneder senere fikk de et telegram fra Coquimbo, Chile. Usk var ødelagt av brann i sjøen. Noen hadde vært med et lys i proviantrommet, det hadde tatt fatt i et eller annet brennbart, og ilden hadde spredt seg så raskt at det hadde vært umulig å stanse den.

  De sjøfolkene som hadde nektet å seile med Usk, sendte en medlidende tanke til den stakkars kapteinen. De mintes Atlanterhavsspøkelsets advarsel, og der de sto i små flokker og drøftet saken på kaiene i Cardiff, ble de enige om at Usk var gått tapt fordi folk ikke hadde villet høre på hva det vakre spøkelset hadde sagt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Fortellinger fra de syv hav», utvalgt og oversatt til norsk av Waldemar Brøgger, J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1953.

Den flygende hollender - Auguste Jal

Den flygende hollender - Auguste Jal

  Jeg kom over en bok med fortellinger fra de syv hav. Historien om Den flygende hollender, legenden om spøkelsesskipet med en hollandsk skipper som er dømt til å seile hvileløst på de syv hav, er velkjent. Her gjengis en versjon skrevet av Auguste Jal (1795-1873), en fransk forfatter:

  Det var en gang for lenge siden en skipper som verken fryktet Gud eller helgenene. Han var hollender, men ingen vet sikkert hva han hette eller hvilken by han var fra.. En gang var han på langfart, og alt var godt og vel helt til de kom så langt som Kapp det gode håp. Der fikk de storm rett imot, og skipet var i ytterste fare, og folkene gikk til skipperen og sa:

  «Kaptein, vi må vende. Hvis du fortsetter å prøve å runde Kapp, er det ute med oss. Skuta vil gå under, og vi har ingen prest om bord som kan gi oss avlat.»

  Men skipperen bare lo av dette, og så ga han seg til å synge slike bespottelige viser at det var et under at ikke lynet slo ned i mastene. Men skipperen satte seg til å røyke pipa si og drikke ølet sitt som om han var på en kro hjemme. Folkene tryglet og ba, men skipperen vørte det ikke, og da mastene brakk og seilene ble blåst i filler, bare lo han som om han hadde det makeløst morsomt.

  Men folkene så at det var en bukt i landet i le, og der kunne de søke havn og være trygge. De prøvde å tvinge skipperen til å gå inn dit; men da ble han vred og kastet talsmannen deres over bord.

  I det samme revnet skyene, og en skikkelse steg ned på akterdekket, og folk sier at denne skikkelsen var Gud Fader selv. Både mannskapet og passasjerene var mest fra vettet av frykt; men skipperen fortsatte å røyke pipa si, og han ikke så mye som tok til lua en gang da skikkelsen snakket til ham.

  «Kaptein,» sa skikkelsen, «det er svært så sta du er.»
  «Og du, hva er du?» skrek skipperen. «En kjeltring er du, som stikker nesa di opp i andre folks saker. Har jeg bedt deg om noe? Har jeg bedt deg om medvind og godvær? Ha deg vekk, ellers blåser jeg skallen ut på deg.»

  Skikkelsen sa ikke noe, men trakk på skuldrene. Da rev skipperen opp pistolen sin, spente hanen og trakk av; men kulen traff ikke skikkelsen, den gikk gjennom hånden hans i stedet. Skipperen ble så vill at han sprang opp og ville slå skikkelsen i ansiktet; men i det samme sank armen hans livløs ned. Da ble han stående der å banne og sverge og kalle den gode Gud med alle mulige bespottelige navn. Men skikkelsen sa:

  «Fra nå av skal du være dømt til å seile uten å finne havn eller ankerplass, og slik skal du seile til evig tid. Øl og tobakk skal du aldri få mer; galle skal være din drikk, og rødglødende jern din mat. Av folkene dine skal ingen andre enn messegutten bli igjen hos deg, og han skal ha horn i pannen, kjeft som en tiger og hud som en pigghå.»

  Da stønnet skipperen. Men skikkelsen sa:
  «Det skal alltid være din vakt, og selv om du aldri så gjerne vil, skal du ikke falle i søvn; for straks du lukker øynene, skal et sverd gjennombore din kropp. Og siden du liker å plage sjøfolk, skal du få plage dem.»

  Skipperen smilte. Og skikkelsen fortsatte:
  «For du skal være sjøens onde ånd. Du skal seile på de syv hav uten rast eller ro, og ditt skip skal bringe ulykke til alle dem som ser det.»

  «Amen!» skrek skipperen og brølte av latter.
  «Og på dommens dag skal satan kreve deg.»
  «Blås i satan,» lo skipperen.

  Den allmektige forsvant, og skipperen oppdaget at han var alene med messegutten, som alt var blitt slik det var spådd. Resten av mannskapet og alle passasjerene var borte.

  Fra den dagen av har den flygende hollenderen seilt på alle hav, og det er hans glede å plage sjøfolk. Han tvinger skipene deres opp på grunner som ikke sto på kartet, og han fører dem på gal kurs og får dem til å forlise. Han gjør vinen deres sur, og forvandler all deres mat til bønner. Iblant sender han brev om bord på skip han møter, og hvis kapteinen prøver å lese dem, er det ute med ham. Når han vil, kan han endre utseendet på skipet sitt, slik at det ikke blir gjenkjent, og rundt seg har han samlet et mannskap av samme slaget som seg selv - alle havets skurker, sjørøvere og kjeltringer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Fortellinger fra de syv hav», utvalgt og oversatt til norsk av Waldemar Brøgger,  J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1953.

Erich Remarque og W. Szymborska - melankoliens diktere

Erich Maria Remarque og Wislawa Szymborska - melankoliens diktere

  Som vanlig er ikke min overskrift særlig dekkende. Eller korrekt. Dog fant jeg tittelen allikevel halvveis forsvarlig. Tekstene gjengitte er til dels også preget av underfundighetens, resignasjonens og dysterhetens stemning.

(Remarque. Til høyre)

  Remarque var mer forfatter enn dikter. Men jeg syntes mange av passasjene i hans bok «Tre kamerater» fra 1937 er ganske så poetiske. Og både triste og melankolske. Erich M. Remarque (1898-1970) var en tysk-amerikansk forfatter, mest kjent for romanen «Intet nytt fra Vestfronten» (Im Westen nichts Neues), som omhandlet krigshandlingene under den første verdenskrig, hvor Remarque (les navnet gjerne bakvendt som Kramer, så er det lettere å huske) selv deltok. I 1931 bosatte han seg i Sveits, og emigrerte til USA i 1939.

Her er et par sitater fra «Tre kamerater»:

  «Vel og bra - den som er alene kan ikke bli forlatt. Men mange ganger, helst om kveldene, smuldret det kunstige byggverket. Livet forvandlet seg til en hikstende, jagende melodi, en malstrøm av vill lengsel, av attrå, tungsinn og behov for å komme ut av den bevisstløse sløvheten, ut av den meningsløse lirekasselåten, uansett hvordan det ville gå. Å, dette ynkelige behovet for litt varme. To hender og et kjærlig ansikt. - Eller var det også bare skuffelse og resignasjon og flukt? Fantes det i det hele tatt noe annet enn ensomhet?»

- - -

  «Ensomhet, virkelig ensomhet uten noen illusjoner, da er ikke vanviddet og selvmordet langt unna.»

W. Szymborska

  Den polske Nobelprisvinneren har jeg skrevet om og gjengitt dikt fra før (klikk her), her er to til:

Metafysikk

Det fantes og ble borte.
Det fantes, så ble det borte.
I den samme, irreversible rekkefølgen.
For slik er regelen i dette spillet vi er nødt til å tape.
En banal konklusjon, ikke verd å skrive ned,
hvis det ikke var et ubestridelig faktum,
et faktum fra evighet til evighet,
for hele kosmos, slik det er og kommer til å bli,
at noe fantes på ordentlig,
helt til det ble borte,
selv det faktum
at i dag spiste du en porsjon med fleskesuppe.

Hånden

Tjuesyv bein,
trettifem muskler,
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm.

Helt på tampen, og av en helt uvesentlig slum-poet. Datert desember 2017:

Annerledes

Vi er de fortapte,
verken A4 eller fem,
vi er de glemte,
de utstøtte,
forhatte
og ensomme

Vi er de skipbrudne
som ikke forliste,
men allikevel
grunnstøtte
fordi vi kom fra
annerledes land

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter(e), klikk her.

KIlder: Remarque: «Tre kamerater», oversatt fra tysk og med etterord av Birgit Gjernes, Gyldendal Norsk Forlag AS, min lånte versjon fra 2. opplag (Gyldendal Klassiker 2015). Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013, Wikipedia.

Theodor Kittelsen - stemning fra i og rundt Oslo

Theodor Kittelsen - stemning fra i og rundt Oslo

  Theodor Severin Kittelsen (1857-1914), var en norsk maler, tegner og bokkunstner. Mest kjent i dag er han kanskje for sine fantastiske tegninger av troll og andre mystiske vesen. Men han skrev også godt. Via en historie av Christian Krohg (klikk her) om tegneren, har jeg vært innom ham før. Uansett, jeg har valgt å gjengi en historie fra «Folk og Trold» utgitt i 1911. For å gjøre språket fra den gang litt mer forståelig, har jeg forsøkt å tilnærme det dagens:

På feltseng i bestestuen

  En grå, kald høstdag kom jeg til Kristiania. Jeg skulle bo hos en enkemadam i Lerfaldsgaten på Grünerløkken. Hun var barnløs og en overordentlig respektabel kone. I slike hender ville et troskyldig ungt menneske være sikkert bevart. Jeg skulle få mitt eget værelse og alt i huset for noen daler i måneden. Madamen lovte å sørge for meg, som jeg var hennes egen sønn.

  «Jeg fikk være velkommen!» sa madamen.
  «Takk i like måte!» svarte jeg troskyldig.

  Madamen hadde bare to værelser, en stue og et kjøkken. Ute i kjøkkenet stod madamens seng, midt oppe på dynene lå en gammel svart katt og knurret og halvsov.

  Jeg skulle ligge inne i stuen.

  - - «Huttetu - det var da fælt så bitterlig kaldt det var!» sa madamen. Jeg fikk sette meg litt så lenge, nu skulle hun straks få litt i ovnen. Så gikk hun ut i kjøkkenet.

  Jeg så meg omkring i værelset. Det var både pent og ordentlig. På bordet med den grønne duk stod en lampe med papirskjerm, like ved lå et fotografialbum og en bønnebok med et perlesydd bokmerke. Sofa og stoler var kledd med hvitt varetrekk.

  Jeg satte meg i sofaen.

  Jammen var det kaldt, det røk både av nese og munn. Det var lenge siden, det hadde vært varme i den ovnen, vindusrutene så ut, som om de var av hvitt sukker.

  For å fordrive tiden satte jeg meg til å gape og puste ut i lange drag, - jeg moret meg over de veldige dampskyer, jeg fikk til å stige opp i den iskalde luft.

  Så kom madamen for å legge i ovnen. Da hun så meg sitte borte i sofaen, sendte hun meg et engstelig blikk. - Jeg måtte virkelig unnskylde, hun ville helst, at jeg ikke satte meg på sofaen og stolene, for varetrekket ble så lett skittent. Hun skulle få inn en stol fra kjøkkenet.

  Det fant jeg ganske rimelig. Litt rød i hodet over min tankeløshet reiste jeg meg beskjeden.  Madamen ga seg til å fyre i ovnen. Først la hun forsiktig en liten glo inn i asken, derpå litt småflis og til slutt to pinner i kors over det hele. Så ga hun seg til å puste av alle livets krefter.

  «Nu skal vi snart ha det deilig og varmt!» sa hun.

  Ja, dette var altså værelset. Madamen hadde en feltseng, som hun skulle sette inn hver kveld, så kunne jeg ligge på den der borte i kroken. Men det hendte ofte, hun fikk besøk - helst om søndagene, da fikk jeg være så snill, å holde meg ute på kjøkkenet med pus, eller også kunne jeg jo ta meg en spasertur ute på gaten. Det fant jeg, var ytterst rimelig. Og så ville hun gi meg et godt råd. -  Jeg skulle sky alle slette kamerater som selve pesten.

  «Ja, tusen takk,» sa jeg.
  - Å det var jo egentlig ikke noe å takke slik for. Men det var velment, der det kom fra. - Og nøkkelen til kofferten var det best, hun fikk beholde, for at hun kunne holde tøyet i orden.

  Jo da, madamen fikk nøkkelen, og så smatt hun ut i kjøkkenet, hvor kofferten stod, for å snuse den grundig igjennom. Ilden var for lengst slukket i ovnen. Jeg satt og frøs på den tillatte stol, som i mellomtiden var kommet inn fra kjøkkenet. Da kom Mons - den gamle stygge katten - hoppende opp og satte seg på mitt fang. Den ga seg til å murre og male og skubbe sine løse hår på mine klær. Av høflighet mot mitt nye hjem ga jeg meg troskyldig til å klappe beistet. Men rett som det var bet den meg i nesen og var med et sprang ned på gulvet igjen. Dette skal du min santen ikke ha gjort for intet, ditt stygge beist, tenkte jeg. Dermed reiste jeg meg for å se meg litt omkring utenfor, men lovte madamen å innfinne meg presis til middagen om en time. Denne timen fordrev jeg på en ærlig måte, som et skikkelig menneske. Jeg ble stående i portrommet hele tiden. Det var ikke fritt for, at jeg var både sulten og trøtt etter reisen. Stort varmere var det heller ikke på værelset, da jeg kom opp igjen. -

  Endelig kom madamen med noe på en tallerken. Den voldsomme røyk fra den lille varme klatt forhindret meg ganske fra å se, hva det var. Jeg kikket, blåste og pirket på tallerkenen.

  «Er det lapskaus?» - Jo da, det var lapskaus. - Det lignet forresten mest - litt av hvert, men det var da varmt.

  Ute i kjøkkenet var imidlertid koffertens innhold grundig studert. Lokket stod oppe, og det nystrøkne stivetøy lå som til utstilling aller øverst. Det var ennå litt å ordne, og jeg fikk passe godt på imens.

  Ikke før hun hadde gått, før den stygge gamle katten med et hopp igjen satt hyklende på mitt fang.

  Jeg trakk forsiktig nesen til meg, og så knep jeg Mons inderlig og av hjertens lyst i halen. Med et ynkelig mjau spratt den svarte styggen ned på gulvet og under den fine sofaen. Der satt den og futtet og freste. Det var tydelig, at slikt hadde den aldri opplevd før. - Den fremmede guttevalpen våget å knipe gamle madamens ærverdige katt og beste venn i halen! Men guttungen følte det ikke som en ære å bli bitt i nesen. Sannelig skulle ikke madamen få vite, hvilken øgleunge hun hadde fått i huset. -

  Men jeg ville også benytte den korte tid, jeg hadde til å spille herre. I en fart kom døren opp, og ildtangen under den fine sofaen. «Vil du ut med deg, ditt stygge beist! Kusch!» Og så måtte Mons ta flukten.

  Ikke lenge etter kom madamen. Jeg hørte henne pusle med noe. Med en gang lød der et forferdelsesskrik: «Men du store all verden, hva betyr dette?» - Jeg gikk ut i kjøkkenet.

  Der stod madamen og betraktet den åpne koffert med en ytterst forskrekket mine. Mitt på brystet av min fineste mansjettskjorte lå en stor plamas. Det var tydelig at dette svarte beistet hadde hevnet seg.

  Madamen bråvendte seg, satte begge hendene i siden og så på meg med et tvilende, spørrende blikk.

  «Det er - katten,» stammet jeg.
  «Neimen er det ei - min katt gjør aldri slikt!»
  «De tror da vel ikke, at det er meg?» forsøkte jeg å innvende.
  «Jo - det er din skyld!» påstod den sinte madam, hun ville ikke vite av noe annet prat. Men borte i kroken satt det svarte beistet med øyne, som ondskapen lyste grønt ut av.

  Denne ulykkelige kattehistorie brakte stor misstemning over den første dag. Men heldig var det, at dagen var så kald; for litt etter litt fordampet madamens varme hissighet i de sterke kuldegrader.

  Resten av dagen gikk med å hakke tenner. Ut på kvelden trakterte madamen med te og smørbrød. Teen, som mest bestod av varmt vann, var god og varm; men smør og brød, smuldret seg bare opp i fortvilet frihetskamp. Så tok madamen bønneboken og leste noe om paradiset.

  Jeg lyttet etter og stirret på de store varme røykskyer, som kom fra min halvåpne munn. Så lukket madamen boken.

  «Akk ja!» sa hun. «Vi har så meget å være takknemlig for. Vi har mat og drikke - varmt hus og gode senger - ikke sant? - Hva tenker du på, gutten min?»

  «Jo,» svarte jeg, «jeg bare tenker på, at når vi her i verden kan ha det så godt, som - som vi har det her hos Dem - tenk, hvordan det da må være i paradis?» -

  «Ja, det har du sannelig rett i, gutten min!» sa madamen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950, Wikipedia.

Paul L. Eidem - stemning fra i og rundt Oslo

Paul Lorck Eidem - stemning fra i og rundt Oslo (4)

Her er siste episode hentet fra «En herre på byen», se ellers kilder:

Oslo er ingen lett by

  Oslo er ingen lett by. Jeg mener ikke sånn a la Paris og Stavanger, for der ligger den ikke som noen jumbo i køen og roper på løype. Nei, det er for ynglingen som kjekk og glad kommer flyttende inn fra provinsen med friske krefter, sug i blikket og hei her skal det bli vei i vellingen! Han bli som mannen som dobbeltsatsende stuper i sjøen og ikke oppdager det er tjukk is på den, før han alt burde vært omgitt av kjælne, svalende salte vover. Kulen i hodet, kulden nedenfra i sittende stilling og skuffelsen kan gi ham arr for livet. Han stuper kanskje aldri mer.

  Jeg har på en malende måte fått uttrykt plutselig og absolutt skuffelse, og det var det jeg ville. - Men jeg ville noe mer. Jeg vil vise vei.

  Da jeg for flerfoldige år siden, så å si i gamle dager, flyttet til Oslo, hadde jeg ikke det beste utstyr for å erobre noe som helst. Dialekten fra den lille sørlandsbyen var selskapsfiende nr. 1, på kredittsiden kom da artium ervervet i løpet av 4 lange år, hvor det eneste håp som flammet som en varde i sørlandsvinternatten, var det om en lang studietid i Oslo. Studietiden har vært lang og lykkelig og enda lengre skal den bli. Ja, kanskje så lenge det går brisling i sjøen.

  Av utstyr ellers hadde jeg evnen til å lage en perfekt tørr Martini, det har jeg alltid vært kjent for, men så har jeg heller aldri prøvd å slumpe meg til noe resultat der, aldri har jeg prøvd å lage den uten å ha for hånden det lille stykke sitronskall som presset mellom peke- og tommelfinger gir den ørfine sprut av eteriske oljer som er like nødvendig for en perfekt Dry Martini som en pils dagen derpå for en livsstudent. Allerede i gymnasiedagene var jeg utlært og når pakkene fra Kristiansand kom, var det alltid subb og sølete skoleguttstøvler opp til min hule. Men jeg hadde følelsen at ingen forsto meg helt, at jeg så å si kastet perler for svin. Den følelsen steg til sikkerhet når gutta hadde nedlagt 2 av mine aller beste og så spurte om de ikke kunne få «lidegranne akkevitt og brus». Jeg lengtet ut etter et publikum hvor mine evner kom til sin rett, jeg lengtet mot Oslo.

  Og der stupte jeg mot isen. Jeg fikk så å si k.o. på alle områder. Og mangen natt når jeg satt i min leilighet alene, eller med noen snavsete ynglinger fra andre småbyer og dyrket min dråpekunst, steg det opp i meg: «Oslo er en kald by, det er byen uten hjerte», og jeg lo hult når jeg så Aftenposten og Argus fastslo noe annet bilagt med kvittering for A/S Nilsen kr. 100, - og Nusse kr. 2,- Men jeg dirket meg inn på den med list og tørre Martinier, og til slutt fant jeg ut av den. Man må forstå den, man må være eller virke innfødt. Da er Oslo byen med det store hjerte. Det året sluttet jeg å skarre og sendte kr. 10,- til Argus.

  Idag er jeg Oslogutt og skal være det så lenge den store fjerne skyggen nede i Sørlandsbyen pakker brisling og furnerer meg med en del av overskuddet … Som Oslogutt har jeg et stort hjerte: Jeg vil hjelpe alle andre til å forstå Oslo. Som nordmann vil jeg gjøre min nasjonale plikt: Jeg vil skrive en bok. Som kombinasjon av følelse og plikt fremkommer da boken

En herre på byen
nøkkel til Oslo.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950.

Paul L. Eidem - stemning fra i og rundt Oslo

Paul Lorck Eidem - stemning fra i og rundt Oslo (3)

Nok en episode hentet fra «En herre på byen», se ellers kilder:

(Nok en av Eidems bøker)

Arbeid

  Ja, de bør vite det, alle de som stadig ser oss ute på byen i ferd med å gi den et flott og kontinentalt preg. Vi får ikke noe gratis. Tvertom. Det koster oss store summer årlig å holde Oslo-navnet oppe. Det er ikke uten savn vi greier vår store oppgave. Og noen betaler til og med de dyre dråper til byens beste, med ansikts sved. De rent ut sagt arbeider for å holde seg ute på byen. Men gir de opp noen gang - går de trett? - Ånei. Det er vel atskillig flottere og mer oppofrende bypatriotisme enn de utviser som luser seg unna med en ørliten sjekk til frk. Hovdan i Reisetrafikkforeningen.

  - Er du av dem som må gå så langt som til å arbeide for å kunne vie ditt liv til byen, så søk den store arbeidsgiver som de fleste har: PROVISJONEN. Den krever ikke fast arbeidstid og du kan tjene godt bare på å kjenne mange mennesker. Og det du bruker på byen, blir bare utgifter til inntekts ervervelse.

  Men arbeide kan også forekomme hvor vedkommende har gryn nok. Årsaken er da frykt for å bli kalt pappas sønn. Og svake sjeler ryker inn i bankposter og sekretærstillinger hvor de ikke tjener til tips og røyk engang. Det er feigt. La gå med den første sort, men det er langt fra å hente seg litt provisjon for å få driftsmidler, til i unnfallenhet å love å komme tidlig på et kontor og bli der hele dagen fordi en er redd for skumlere.

  «Det er all-right å ha noe å gjøre,» sa Pete, «bare det ikke utarter til fast arbeide».

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950, Wikipedia.

Paul L. Eidem - stemning fra i og rundt Oslo

Paul Lorck Eidem - stemning fra i og rundt Oslo (2)

  Også følgende er hentet fra «En herre på byen», men denne er også gjengitt fra kilden nevnt under.

(Paul L. Eidem)

Oslos Paddock

  Hver dag går det en strøm tur retur Uret - Grand. Det er Oslos paddock hvor rasedyrene føres fram. Spente som oppslåtte paraplyer vandrer Evas døtre nedover og later som de har ærend i byen og oppover som det hastet med å komme hjem. Dette kan gjenta seg tre til fire ganger avbrutt av noen incognitoturer på det annet fortau, hvis det ikke skjer at en ungersvenn jager fram, lufter håret et ørlite sekund og begynner konversasjonen. «Jasså gitt» osv. Meget av det som skjer om kvelden, tar sin begynnelse i fullt solskinn her.

  Når benkene er ute, minner hele affæren om en ørretkulp. Storørreten vaker med vaktsomme øyne i dypet av kulpen borte på benken, og så snart det viser seg en lekker flue eller maddik, så vaker de opp i solskinnet og snapper godbiten. Det er en av de beste myseplassene vi har.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950, Wikipedia.

Paul L Eidem - stemning fra i og rundt Oslo

Paul Lorck Eidem - stemning fra i og rundt Oslo (1)

  Paul L. Eidem (1909-1992) var en norsk forfatter og journalist, tegner og friluftsmann. Jeg syntes det er på sin plass å nevne at han også drev reklamebyrået BryhnEidem AS, som forfattet flere reklametekster for øl. I 1973 mottok han som førstemann utmerkelsen «Årets Ølhund»!

(En av Eidems bøker)

  Følgende lille snutt er gjengitt fra «En herre på byen» utgitt i 1941 (Aschehoug). Jeg falt egoistisk nok for referansene til Stabekk, hvor jeg selv (uten sammenblanding for øvrig) oppholdt meg store deler av ungdomstiden:

Urspråket

  Som sanskrit er kilden til mange språk, blir også Oslo-jargongen utviklet av et urspråk: det Stabekkske. På gymnasiet, i idrettsforeningene og ellers hvor to og tre forsamlet er på Stabekk, skapes det nytt språk, og de språkblomster vi nyter duften av, stammer herfra. De er akkumulert under større og større trykk til lokket endelig åpnes på fjellet i påsken hvor Stabekk-ungdom ofte blir tålt i Oslo-selskap. Der opptas uttrykkene av de siste, og bringes som originalvare til byen, hvor de, hvis de er treffende, snart er gjengs vare. Ordet lakris f.eks. er fra Stabekk og betydde til å begynne med piker under 18-19 år, mens senere årganger ble kalt kakao og kokesjokolade. De siste benevnelser var dødfødte, og lakris dekker i dag attråverdige i alle aldrer opp til 22 år.

  - Språket er blitt rikere takket være Stabekk, og det er bare synd at ikke hele landet ennå har lagt seg til nyingene fra derute. Vi får håpe en filolog snart samler og utgir en ny ordbok, det vil være et lenge følt savn som da blir mettet.

  For dem som vil bli godtatt som Oslo-folk, er godt kjennskap til språket nødvendig, men overdreven bruk av finesse-uttrykkene - jeg foretrekker denne benevnelse fremfor det litt famøse ord jargong - er helt og holdent feilaktig taktikk, akkurat som alt annet som overdrives.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950, Wikipedia.