31.12.2022

Nyttår

Her kommer nyttår!

  Som alle vet; mitt navn Teddy. Nærmere bestemt HM Teddy Lancelot, og om jeg aldri så beskjedent får nevne det; en verdensberømt Golden Doodle høyt elsket og adlet (til ridder av det noenlunde runde bord).


(Jeg er klar for tur, er du?)

  Jeg lyser miskunn over Eders sjeler, og måtte dere få noen riktig gode nye hundeår! Her følger noen enkle leveregler for oss firbente, samt beskjedne ønsker for det nye år:

1. For jaktinstinktet: Flå et ekorn, skyt en kråke, skrell en skjære og skrem ei katte!

2. For mental helse: Bjeff med det nebbet du har, og drøm saftig!

3. For fysikken: Ta en luftetur; oppsøk hver grøft og skvett på hver busk!

4. For nirvana: Forbli barnslig hele ditt liv, og sniff din kjære i stumpen!

5. Legg ned båndtvang!

6. Slutt med veisalting og fyrverkeri!

7. Gratis hundemat (og snacks) for alle!

8. Gi labb, og så etter belønning: Gi fa’n!

Nå følger det musikalske bidrag, min tekst er lett å huske. La dere trollbinde! Klikk HER.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om meg, se feks her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: You-tube, Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

23.12.2022

Joachim Nielsen

Joachim Nielsen

  Nielsen (1964-2000, norsk komponist, gitarist, sanger og lyriker), best kjent som Joachim «Jokke» Nielsen i rockebandet Jokke & Valentinerne, vant Spellemannsprisen i 1991. Han ironiserte over seg selv, og skrev ofte sanger om mennesker på livets skyggeside. Nielsens låt «To fulle menn» ble i 2005 kåret til tidenes norske låt i en avstemning gjort av NRK P3 og magasinet Spirit. Han kjørte selv et ganske tøft løp og døde av en overdose heroin hos en kamerat 17.10.2000, bare 36 år gammel.


(Jokke Nielsen)

Her følger teksten til en annen sang (den de vant Spellemannsprisen for):

Her kommer vinteren

Er du av typen som aldri blir brun,
og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det
Er du ansett som en kjedelig kujon
for det du stort sett ikke gidder å bade

Har du problemer
med å omgås overdrevent positive folk
Du ække aleine,
vi er mange som har det sånn

Er du den typen som liker å sitte,
sitte inne og pimpe når sola skinner
Er du av typen som er svak for sport,
men bare på skjermen og bare når vi vinner

Da har du problemer
i følge peanøtthjerneforbundet
Men du æ’kke aleine,
vi er mange som har det sånn

Folkens, jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
det kommer til å falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde, fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Er du av typen som lar deg irritere,
av folk som alltid skal imponere
Har du et kjøleskap, har du en TV
så har du alt du trenger for å leve, for

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde, fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

For link til sangversjonen, klikk feks her (av Ingrid Olava).

For forrige innlegg, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

16.12.2022

Epikur, Dietrich og Vold

Epikur, Dietrich og Vold

Her skal det handle om vennskap. Det spenner rundt 2500 år mellom følgende visdomsord/dikt, jeg tar det i kronologisk rekkefølge:

Epikur (341-270 f.Kr., gresk filosof)

Av alle de ting visdom gir som hjelper en å leve lykkelig hele livet, er det å være i besittelse av vennskap langt den største.

Marlene Dietrich (1901-1992, tyskfødt amerikansk skuespillerinne og sangerinne)


(Dietrich)

Det er de vennene du kan ringe til klokka fire om morgenen som betyr noe.

Jan Erik Vold (født 1939, norsk lyriker, oversetter og skribent)

ta VARE

på vennene, ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Vennskap», en antologi ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019, se gjerne også André Bjerkes fantastiske dikt «Vindpustet og stenen» (klikk f.eks. her).

09.12.2022

Ludvig Holberg

Ludvig Holberg

  Her følger noen anekdoter rundt den store, norsk-danske (født i Bergen 13. desember 1684, døde i København 1754) forfatter og historiker:


(Holberg)

  Holberg ville tvinge en nabo til å ta livet av sin hane, fordi den forstyrret hans nattesøvn. Naboen svarte:
  - Det kan bare skje hvis baron Holberg i hanens sted vil betjene hans høne!

+

   I et smalt stred møtte Holberg en dag to personer som var meget forbitret på ham på grunn av hans skarpe satirer. For å gi sitt sinne luft, ropte de til ham: - Vi går ikke av veien for en narr!
  - Da går så menn jeg av veien for to, svarte Holberg og trådte forbindtlig til siden.

+

  Når Ludvig Holberg var på ridetur i Sørø-egnen, besøkte han ofte slottsforvalteren på Antvorskov. En dag gikk denne og Holberg opp og ned på golvet og diskuterte politikk, mens forvalterens unge kone satt borte i kroken ved rokken. Nå var konen politisk interessert, og på et tidspunkt blandet hun seg i mennenes samtale. Da vendte Holberg, den inkarnerte ungkar seg mot henne og bemerket:
  - Jeg tror rokkehodet taler!

 +

  Min favoritt-anekdote (selvfølgelig Ibsen-relatert) var ikke å finne under kildehenvisning, og selv om jeg muligens har gjengitt den til det kjedsommelige før, kan jeg ikke dy meg:

  Våren 1899, noen måneder før det nye Nationaltheatret skulle åpnes med pomp og prakt, møtte Ibsen den nyoppnevnte sjef Bjørn Bjørnson (sønn av Bjørnstjerne) på gaten. Ibsen stanset ham og sa: «Har teatersjefen truffet noen beslutning om hvilket skuespill det nye teater skal innvies med?»
  Bjørn Bjørnson svarte at noen endelig beslutning var ikke fattet, men at han tenkte på «Sigurd Jorsalfar» (av Bjørnstjerne). Da sa Ibsen: «Jeg må i den anledning få lov til å gjøre oppmerksom på at jeg er eldst.»
 - «Dersom dr. Ibsen tar det på den måten,» svarte Bjørn, «må jeg da hevde at da er Holberg enda eldre.» Dermed gikk de fra hverandre, begge to antagelig like misfornøyde. Og slik gikk det: Nationaltheatret fremførte ved åpningen fredag 1. september 1899 skuespill («Gert Westphaler» samt annen og tredje akt av «Barselstuen») av Ludvig Holberg, dagen derpå Ibsens «En folkefiende», og til slutt 3. september Bjørnstjerne Bjørnsons «Sigurd Jorsalfar».

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959, og undertegnedes Ibsen-kronologi (bind 2).

02.12.2022

Fearnley, Henningsmoen og Hilditch

Carl Frederik Fearnley

  Her følger en liten anekdote om Fearnley (1818-1890):


(Carl Fearnley)

  Professor i astronomi, Carl Fearnley, han som laget almanakken før Jelstrup, var like distré som lærd. En dag skulle han ringe hjem til sin kone, det var før automattelefonens tid. Han ringte opp til sentralen:
  - Må jeg få min kone?
  - Ja, hvilket nummer?
  - Nummer! utbrøt professor Fearnley forbitret, - tror De jeg holder harem!

Nils Hansteen Henningsmoen

  Og én om oberst Henningsmoen (1894-1983):

  I 1948 var det kommet et nytt kull rekrutter til avdelingen i Fredrikstad, og oberst Henningsmoen skulle i den anledning inspisere hele leiren sammen med daghavende offiser. Da han kom til latrinen, et fellesanlegg av den enkleste militære sorten, satt det en nyinnkalt der. Forvirret av det plutselige overordnete besøk, spratt den ferske rekrutten opp og sto i stram giv akt med buksene nede om anklene. Obersten hilste korrekt igjen og beordret kort og militært uten å foretrekke en mine: - Sitt ned, fortsett!

Jacob Hilditch

  Til slutt forfatteren Hilditch (1864-1930):

  En dag møtte Jacob Hilditch forfatteren Peter Egge på gaten. Sistnevnte svingte en fin, ny spaserstokk i hånden.
  - Gratulerer med ny eggestokk, sa Hilditch.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

25.11.2022

Bernhard Dunker

Bernhard Dunker

  Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (1809-1870) var en norsk jurist og regjeringsadvokat. Han var også en periode med i styret for Christiania Theater, hvor min «venn» Henrik Ibsen ble ansatt fra 1. januar 1863 som «estetisk konsulent». Så de to hadde jo en viss dialog og korrespondanse sammen. Men her skal det ikke handle om det, men en gjengivelse av noen anekdoter rundt regjeringsadvokaten.


(Bernhard Dunker)

Her følger de:

  Før han ble regjeringsadvokat, forsvarte Bernhard Dunker en gang en bonde i Odal som var tiltalt for å ha skutt en husmann. Etter et glimrende defensorat fra Dunkers side ble bonden frikjent. Umiddelbart etter domsavsigelsen reiste Dunker seg og bemerket:
  - Ærede dommere og lagrettemenn. Etter den dom som er falt i denne sak, er fredningsbestemmelsene for husmenn delvis opphevet. Det er altså fra nå av tillatt å skyte husmenn i Odalen.

+

  En av hovedstadens notoriske ågerkarler var blitt frikjent i Høyesterett, og da advokat Bernhard Dunker like etter frifinnelsesdommen møtte mannen på gata, lettet han på hatten og bemerket i forbifarten:
  - Ja denne gang var De heldig!
  Mannen ble rasende og anla øyeblikkelig juriesak mot Dunker. Advokaten førte sin sak selv, og vant. Dagen etter hilste Bernhard Dunker utsøkt høflig på mannen og bemerket: - Denne gangen var De ikke så heldig!

+

  Bernhard Dunker uttalte i Høyesterett om en advokat han hadde lite til overs for: - Min ærede motpart har, som, alle vet, ikke akkurat oppfunnet kruttet,
  Høyesterettsjustitiarius avbrøt og ila ham på stedet en mulkt for usømmelig prosedyre. Etter å ha ilagt mulkten på rettens bord, fortsatte advokat Dunker: - Min ærede motpart som nå altså har fått Høyesteretts kjennelse for likevel å ha oppfunnet kruttet - ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

18.11.2022

Levende anekdoter

Levende anekdoter

  Her følger noen flere vittigheter:

Christian B. Apenes (1902-1976, norsk jurist og sorenskriver i Fredrikstad)

  Under et besøk i Fredrikstad uttalte Francis Bull om statuen av Fredrik 2. som byens borgere reiste i 1917 på torget i Gamlebyen, at det var den beste statue han noensinne hadde sett - med en drankers ansikt: - Han står jo formelig og svaier på statuen.
  - Jo jo, bemerket sorenskriver Christian B. Apenes, - men så er han jo også skjenket av byens borgere!

Per Augdahl (1889-1978, norsk embetsmann og jurist)

  Professor Per Augdahl praktiserte i sine yngre år en kortere tid som sakfører og definerte engang under en prosedyre begrepet tyveri slik:
  - Tyveri, ærede rett, det er når en person begjærer sin nestes gods så intenst at han ikke har tid til å stifte aksjeselskap først.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler mm.)

  Bjørnson skulle engang reise til Paris, og kona hans, Karoline, var litt engstelig for at han kunne komme ut på eventyr: - det sier jeg deg, Bjørnstjerne, at er du meg utro, så hopper jeg ut fra verandaen.
  Da Bjørnson kom hjem igjen, sto Karoline oppe på verandaen og vinket. Bjørnson smilte sitt bredeste smil, vinket tilbake og ropte:
  - Hopp, Karoline! Hopp!

 


(Ekteparet Bjørnson)

Karoline Bjørnson (1835-1934, norsk dikterkone)

  En gang da forfatterinnen Clara Tschudi var på besøk på Aulestad, uttrykte hun deltagende sin beklagelse over at Karoline Bjørnson var så døv.
  - Å nei, beklag meg ikke, svarte Karoline. - Hvordan tror De jeg skulle holdt ut i denne familien, hvis jeg ikke hadde vært døv.

Odd Brochmann (1909-1992, norsk arkitekt, professor, illustratør, forfatter mm.)

 I Dagbladet 14. juni 1947 ble den daværende formann i Visens Venner, professor Odd Brochmann intervjuet, og han ble bl.a. spurt om det måtte være alkohol med når man skulle synge viser.
  - Hva vet jeg, svarte Brochmann, - vi har aldri prøvd uten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

11.11.2022

Henrik Ameln

Henrik Ameln

  Ameln (1891-1961) var en norsk dispasjør, sakfører og politiker (H). Han var også bergenser. Med andre ord «kjapp i kjeften». Det var ikke få han havnet i tottene på, både på Stortinget og ellers. Det finnes haugevis av anekdoter om han og hans skarpe og tørrvittige tunge. Den mest kjente var kan hende fra en debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel, hvor Mowinckel i tema om forsvarspolitikk utbasunerte at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang». Han fikk sporenstreks svar på tiltale fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor!»


(Henrik Ameln)

Her følger noen flere:

  Stortinget behandlet i sin tid spørsmålet om å skifte ut de gamle doene på våre jernbanestasjoner og erstatte dem med moderne vannklosetter. Det dreide seg bl.a. om Brevik. Man talte for og mot vannklosetter på jernbanestasjonen i Brevik.
  - Kan skjønne Brevik må ha ordentlig vannklosett, sa stortingsmann Henrik Ameln. - Det er jo en endestasjon.

+

  Da Henrik Ameln satt på Stortinget, kom saken opp om å bevilge penger til Stigedalsveien (fra Nordfjordeid til Sunnmøre). Innleggene var både for og imot, og en ivrig forkjemper for dette veiprosjekt var overrettssakfører Henden.
  Til slutt i debatten reiste Henrik Ameln seg og sa:
  - Hr. President. La veien gå hvor Henden vil!
  Overrettssakføreren fikk sin Stigedalsvei.

+

  Høyres hovedstyre hadde i sin tid færre medlemmer enn det var fylker i landet, og foran hovedstyrevalget på landsmøtene var det da alltid lange diskusjoner omkring distriktenes representasjon. På et landsmøte gikk også høyrekvinnene inn for å få flere kvinner inn i hovedstyret. Det tegnet til en ny, lang diskusjon, inntil Henrik Ameln bemerket:
  Nå har vi alle år i det uendelige diskutert landsdelenes representasjon. La oss nå ikke begynne å diskutere kjønnsdelenes!

+

  Henrik Ameln var i middag sammen med professor W. H. Christie. Den siste hadde vertinnen til bords, men ba isteden den veltalende Ameln ved vertinnens høyre side om å takke for maten. Denne reiste seg da og sa:
  - Takk for maten. I Christie navn. Ameln.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

04.11.2022

Lars Saabye Christensen (II)

Lars Saabye Christensen

  Har selvfølgelig vært innom ham før (klikk her). Uansett, her følger et lite dikt til av forfatteren. Om enn litt melankolsk kanskje, så passer det for kalenderen:


(Saabye Christensen)

Nekrolog i november

Han gikk sine egne veier
men kom aldri frem
til seg selv
Han sa det var dit han ville

Så gikk han de andres veier
men kom ingen vei der heller

Til slutt gikk han begge veier
og falt i unåde hos alle

Nå står han endelig stille
i en dress av furu
og en spiker i knappehullet

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

28.10.2022

Finn Bø (II)

Finn Bø

For mer om revyforfatteren, klikk på link nederst. Verden har kanskje forandret seg ørlite siden siste verdenskrig. Selv om det ikke alltid er greit å vite om det har blitt bedre eller verre. Men humor fantes da som nå, selv om kanskje enkelte ord i det følgende nå er «forbudte». Og en ørliten harselering (?) over målføre får man også!:

Den unge slekt

  I et konfirmasjonsselskap traff jeg den kjente pedagog frk. Roaldine Lie, lærerinne ved Fagerløkkens skole. Jeg fikk henne til bords, og trodde jeg skulle kunne nyte menyen forholdsvis uforstyrret. Men da trodde jeg feil. Frk. Roaldine ville absolutt diskutere «etterkrigsproblemer» og viste seg å være full av opposisjonslyst. Da jeg merket det, passet jeg omhyggelig på å ikke motsi henne. Jeg forsøkte å komme igjennom det ved å nikke med munnen full av oksestek og si «m - m» på de riktige stedene. Jeg håpet at samtalen da skulle gå i stå.

  Men nei. Hun fikk den i gang igjen ganske alene. I løpet av noen minutter hadde hun fortalt meg hvor vanskelig det var å være pedagog. Høflig hoderystende hørte jeg på henne og sa til slutt at jeg forsto det måtte være fælt. Vårt møte ble siden til en vise hvor hun sang om

EN LÆRERINNES PLIKTER

1.

Det er ikke lett å være
pedagog når man skal lære
fra seg alt fra geografi til kjærlighet.
Nei, det kreves ikke lite,
man må nemlig også vite
mange ting som jeg aldeles ikke vet.

Jeg må legge ut om fjeller,
om sjiraffer og gaseller,
undertiden blir jeg nesten spurt i hjel:
«Frøken, hva slags dyr er «same»?
Hva betyr «de polygame»?
Og hvem var i grunn’ «Den tørstige kamel»?
Var a’ nitti gamle Sara?
Har dem isskap i Sahara?
Åssen ser det ut i indre Mongoli?
Vasker neger’n seg på henda?
Feller elefanten tenna?»
            Det er godt man har en smule fantasi!

2.

Jeg får gåsehud og frysning
Når d’er seksuell opplysning,
det er grusomt når en eldre peppermø
er forpliktet til å svare,
demonstrere og forklare
om forplantning og om egg og frukt og frø!

Det er rent som en kan skjemmes
i sitt innerste og vemmes
når de spør i kor og maser: «Frøken Lie,
hvem har sterkest drift i grunnen,
er det hannen eller hunnen?»
Ja, i himlens navn, hva vil De jeg skal si
når de skriker: «La oss høre,
hvordan er det å «forføre»?
Vi vil vite allting, nå forlanger vi
at De bringer på det rene
ekteskapets hygiene!»
            Jeg forsøker jo å bruke fantasi!

3.

Jeg var nær ved å besvime
da vi her i forrige time
hadde norsk og skulle lese noen dikt.
Er det no’n som skjønner dette
som jeg måtte oversette
av Hans Henrik Holm* som skriver dikt og slikt:

«Gjennom skodda kan eg skymta
at det govar seg i skrymtet,
det vert atterlid i øydni so det søgg,
djupe gulp i livegleda,
skuggemakt i trollekveda,
skrymtesogur kvervar trygt i myrke nøgg,
kveikjar song i gustemålet
so det gyv av dustebrålet
og det røyner på med grustesjug i li,
attmed sula under tjoni;
so det grjonar grymt i voni!»
            Kan’ke nytte lenger da med fantasi!

For forrige innlegg, klikk her.

* Hans Henrik Holm (1896-1980), norsk lyriker og folklorist.

Kilder: Finn Bø: «Ondt ord igjen», Aschehoug, Oslo, 1951.

21.10.2022

Finn Bø (I)

Finn Bø

  Finn Bø (1893-1962) var en norsk revyforfatter, dramatiker, journalist og instruktør. Han fikk sitt gjennombrudd med den populære frigjøringssangen «Norge i rødt, hvitt og blått». Men han skrev, som intimert, også en lang rekke lystspill og revyer.


(Finn Bø)

  Fred og fordragelighet hersket etter andre verdenskrig. Alle var vennlige mot hverandre, i hvert fall mot de som ikke hadde valgt feil side under krigen. Men snart var alt tilbake til hverdagen, og Bø harselerer i det følgende med politikerne (også):

I gamle folder

  Det var demokratiets rett, retten til å være uenig, vi hadde kjempet for, og vi nølte heller ikke lenge med å benytte oss av den. I løpet av et halvt års tid var krangelen i full gang. Gudskjelov, gamle Norge var blitt seg selv igjen! For en vidunderlig fornemmelse å kunne si sin mening, skjelle ut en motstander, hvis man hadde lyst, skrive i avisen hva pokker man ville! Vi følte oss omtrent som ørnen som har unnsluppet fra zoologisk hage. For en fryd igjen å kunne sveve fritt over jaktmarkene, slå ned på hva som helst og hvem som helst, bruke nebb og klør uten å risikere å bli satt i bur!

  Oslo var striden i et av de første store partipolitiske sammenstøtene. Arbeiderpartiet ville slå Oslo og Aker sammen til en kjempeby. Det var en storslått tanke som kilte hovedstadens lokalpatriotiske ærgjerrighet på det behageligste. Oslo en av verdens største byer! Større enn London? Kanskje større enn New York! Planen burde ha vært vedtatt med en gang, men det ble et kjekl som varte i flere år. Hvor mange tusen kilowatt-timer retorisk energi taleflommen representerte, er ikke godt å si. Men allikevel, hvor vidunderlig å kunne la den flyte fritt og uhemmet!

  Endelig ble da sammenslutningen vedtatt. Halve Nordmarka ble innlemmet, og Stor-Oslo, med et areal på 465 kvadratkilometer, var en realitet. Stockholm og København ble som rene landsbyer å regne sammenlignet med Tigerstaden. Og Kongsberg da, stakkar, som i årevis hadde ligget der med 65 kvadratkilometer og innbilt seg noe. Lissom vært Norges største by! Helledussen!

  En dansk turist som kom til Stor-Oslo, spurte en konstabel på Majorstuen hvilken bane han skulle ta for å komme til Oslos sentrum. «Da må De ta Holmenkollbanen,» sa konstabelen. «Gå av på Frognerseter’n og spør etter veien til Blankvannsbråten.»

  Arbeiderpartiet hadde hatt åpent blikk for fremtidsperspektivene og de store linjene i bybildet. Høyre hadde vært sta og strittet imot av smålighet og lokal-kommunal egoisme. Den visen som kommer nå, harselerer dem som raste mot de «påtrengende innflytterne». Ordene er lagt i munnen på en forarget besteborger i Små-Oslo.

Inn med det hele!

1.

Oslo og Aker ble spleisa her i fjor.
Flere og flere bønder med mere
strømmer til byen fra sør og fra nord,
tar fra oss hus og mat og kontor!
Skal du med trikken, kan du likså godt gå,
for hvem står i kø og trøkker på?

Jo, alle de fra Skjæringa
og Fyllinga og Fjerdinga,
fra Tuskebråtan, Buskebråtan, Bøttebekk og Bryn,
alle de fra Ausungen
og Skjennungen og Lausungen,
de knuffer og de puffer vekk en stakkar i fra by’n!

Prøv å ta båten inn om morran
fra Fjellstrand og Nes og Fjordabunn!
Da kommer de fra Vaskebekk
og Bekkevask og Flaskebekk,
ja, er det bruk for byfolk i det hele tatt i grunn’?

2.

Flisa og Mysen skal innlemmes nå,
inn med det hele, inn med det hele!
Så kommer turen til Fluberg og Flå,
hvor skal en stakkar nå kunne gå?
Går jeg på Bristol for å ta meg et glass,
hvem sitter der og tar opp plass?

Jo, alle de fra Hakadal
og Hikkadal og Kjakadal,
hr. Lurkerud og Purkerud med kone og med barn.
På baren sitter Fløttumen
og Grettumen og Grøttumen
fra Enebak og Tobak, mens dem patter på sigar’n!
Prøv å få rekvirert en pjolter,
eller få blunka til et kvinns!
Da skriker han fra Lærum her:
«Å. er det no’n fra Sørum her,
så kan vi slå vårs sammen og få kapra det som fins!»

3.

Spleisinga koster jo masser av gryn,
hvem må betale, hvem må betale?
Skatteprosenten gikk opp som et lyn!
Og hvor skal en bymann bo her i by’n?
Finns ikke plass til så my som e’ mus,
men hvem har fått åla seg til hus?

Jo, alle de fra Kulpevatn,
Haranatten, Gulpevatn!
Neste gang så lemmer vi inn Lesjaskog og Lom
og alle dei frå Muggedal
og Mørkedal og Skuggedal,
som røystar imot landsøl og mot annen styggedom!
Kom med hele Sønnenfjelske Norge,
her blir de tatt imot med takk,
alle de fra Orkedal
og Snerkedal og Snorkedal!
Er vi i vei’n så bare trøkk oss ut i Skagerak!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige forfatter, klikk her.

Kilder: Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Norsk biografisk Leksikon, Finn Bø: «Ondt ord igjen», Aschehoug, Oslo, 1951.

14.10.2022

Optikeren

Optikeren

  Jeg dveler ikke ofte ved de siste sidene av Aftenposten. Men litt trist ble det denne gangen, og ser da bort fra værmelding og TV-programmer.




  Uansett og for rundt en uke siden fanget en nekrolog min oppmerksomhet, den omhandlet optikeren Gorm Krogh, som gikk bort i en alder av 90+. I sitt virke holdt han til ikke så langt fra Stortinget, nærmere bestemt i Prinsens gate. Det var der jeg møtte ham, nede i underetasjen, hvor «verkstedet» hans lå. I etasjen ut mot gaten var det mest utstilling av forskjellige brille-innfatninger. Når man entret butikken, klinget en dørbjelle, og snart kom en blid ansatt opp og ledet en ned den bratte trappen, for videre konsultasjon. Av og til kom sjefen selv opp, Hr. Krogh var alltid hyggelig. Han i embeds medfør, selv var jeg ofte litt frustrert eller nedfor ved ankomst, det skyldtes mitt sviktende syn. Men under synstestens gang ble jeg beroliget, og han virket faktisk også genuint engasjert i mitt lille liv og interesser, ikke bare synet. Etter at han gikk av med pensjon overtok sønnen, og jeg fulgte som kunde nærmest med på lasset i et tiår eller så. Junior var (og er sikkert fremdeles) også dyktig, samt opptatt av firmaets bakgrunn, en gang pekte han mot et bilde av Bjørnstjerne Bjørnson som hang på veggen i «de nedre gemakker». Bjørnson hadde vært kunde, fortalte han. Ikke så lite uten en snev av stolthet. 

  - Jasså? undret jeg. Dersom han var kunde, var vel også Henrik Ibsen det, nærsynt som han var? Dette kunne han ikke bekrefte. Jeg ba ham aldri så høflig undersøke, men selv om jeg purret, kom aldri noe svar. Forresten, mens jeg mimrer, mener også sønnen heter Gorm. Som vanlig ikke sikker, verken på det eller navnet på fuglehunden hans, den som alltid - de gangene jeg var der i det minste - lå tålmodig nede på kontoret og drømte om ettermiddagstur. Antagelig middag også. I ettertid ser jeg at det ikke bare er jeg som har kontemplert rundt Ibsens mulige kundeforhold hos Krogh. Ibsen-forskeren Henning Edvardsen snuste rundt i Gorm Kroghs lokaler for tyve-tredve år siden. Han fikk bekreftet at begge storhetene hadde vært blant firmaets kunder. Men noe bevis på Ibsen som kunde var ikke å oppdrive. Helt usannsynlig er det vel på den annen side ikke. Kort vei var det i alle fall (da som nå) fra Grand Café til øverst i Prinsens gate. Ikke så langt fra verken Victoria Terrasse eller Arbins gate (Ibsens to bosteder i Kristiania fra 1891) for den saks skyld. Bjørnson hadde adskillig lengre vei fra Aulestad.

  Ingen særskilt omvei for meg heller (uten sammenligning for øvrig) til optikeren, da jeg på 80-tallet arbeidet i et skipsmeglerfirma et stykke oppe i Rådhusgaten (nr 27). Det er i det hele tatt pussig hvordan tankene vandrer. Man titter i en avis, og så er man plutselig nesten 40 år tilbake i tid, og først nå - med skam å melde - leser og skjenker jeg noen tanker til denne hederskaren man fikk møte. Og så minnes jeg at Hr. Gorm Kroghs øyne smilte, eller lyste opp? da jeg fortalte ham hvor jeg arbeidet. Man skal som sagt ikke være for skråsikker, men jeg mener han fortalte at hans bror (eller var det fetteren mon tro?) Lars var skipsreder. Sistnevnte hadde noen tankskip bygget på Kockum rundt 1977 på 350,000 tdw (i den forkortelsen ligger altså dødvekt-tonn-begrepet, kall det gjerne lastekapasitet). Av og til kan det kanskje være best å bare være skipsmegler. Både Kroghs rederi og rederi-delen av det firmaet jeg da arbeidet i gikk ganske så dundrende konkurs.

  Hva jeg vil med denne epistel? Nei, si det, men må egentlig alt ha en grunn? Ville egentlig bare dele et lite tankesprang. Man vet sjelden hvilken vei de tar, i hvert fall ikke mine. Ørlite heldig har jeg okke som vært, i motsetning til en del redere (og dessverre også min venn Ibsen) har jeg enn så lenge (riktignok på hengende hår) unngått insolvens, utrolig nok på tross av ett av mine få prinsipper: Når regningene skal betales, ligger alltid bar-regningene øverst i bunken! Selv om den godeste Ibsen kom farlig nær rennesteinen tidlig på 1860-tallet (kun få år etter inngått ekteskap og den enbårne sønn Sigurd ble født!), så oppsummerte han selvironisk ganske så bra i «Kjærlighedens komedie» (publisert siste dag i 1862): «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig at fare!» Nei, nå får jeg se å komme meg til optikeren! Med syn som en halvblind grevling, er det jaggu på tide!

  Til slutt: Jeg syntes Hr. Gorm Krogh Senior hadde slik en fin sans for humor!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Aftenposten, 08.10.2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

07.10.2022

Kjell Heggelund

Kjell Heggelund

Kjell Heggelund (1932-2017) var en norsk lyriker og oversetter av engelsk, fransk, gresk og latinsk litteratur. Han mottok Det Norske Akademis Pris (1995), Herman Wildenveys Poesipris (1996) og Mads Wiel Nygaards legat (1968). De tre diktsamlingene han ga ut (i tillegg til «Samlede dikt» i 2010) kom i årene 1966-1968.


Underfundig, var min første tanke etter å ha lest en del fra poeten. Her følger et par dikt fra hans siste utgivelse (Punkt . 8), begge uten titler:

De store ordene har jeg bak
meg. De store ordene har jeg
bak meg. De store ordene blir
mindre og mindre ord foran meg
De store ordene var gode nok i min tid
De store ordene gir stø kurs
mens de forsvinner

+ +

Siden våren var forsvunnet tok han
seg en tur ut av byen. Overalt var det
møtt opp mennesker for å se. Det er ikke
noe å si på at folk er nysgjerrige
Man må alltid regne med det. De vanlige
vaktpostene var dessuten satt ut i
tide. Jo lenger bort han kom desto
flere folk var det. Til slutt tenkte han bare
på hvordan han skulle komme tilbake

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Kjell Heggelund: «Punkt . 8», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1968.

01.10.2022

Mini-Putin: Vånden som går (II)

Mini-Putin: Vånden som går 

  Det føles lurt å ligge lavt i terrenget noen dager: Er nok et dårlig sjakktrekk å fyre av et antitanksvåpen i tettbebygd strøk rett etter innkjøp. Selv om det står rottefelle på kvitteringen. Lav profil holder vånden også; han herjer i, rundt og under gressplenen. Bjørn, min sjef og mentor, kaller inn til rotteråd. Det er da urineringen kommer på agendaen. Ikke uventet har jeg misforstått. Han forklarer at det er snakk om indirekte tissing: Forslaget er at hver gang jeg pisser, så gjør jeg det i vaskebøtten min, og når den nærmer seg halvfull eller der omkring, heller jeg urinen i en sirkel rundt området «Mini-Putin» herjer. Bjørn har blitt fortalt av en gårdbruker at jordrotter skyr menneskeurin som pesten.


(Mini-Putin er slu, det skal han ha!)

  Det går et par dager. Har en mistanke om at Bjørn vet jeg later vannet ganske ofte, særlig etter noen Aass Pilsner. Så det blir en nesten full bøtte rundt potetåkeren. Det fungerer bra. Men bare innenfor sirkelen, gangsteren ser sitt snitt til å utvide krigssonen. En tanke slår meg: For noen år siden elsket jeg asparges, det være seg kokte, gratinerte eller stekte. Eneste ulempen var at de gangene jeg måtte late vannet etter både delikatesser og drikkevarer, etterlot det seg en svært spesiell odør. Kanskje jeg kan bruke asparges-trikset? Det fungerer verre enn verst; 12 Aass og ditto asparges senere er nær sagt hele plenen nede hos meg forvandlet til en mellomting mellom svovelinfiserte skyttergraver og potetløse åkre!

  Da erklærer jeg full krig mot Mini-Putin - alle midler er lovlige! Nå skal rottefaen få! Rundt midnatt slår jeg meg ned i fluktstolen utenfor, ifører meg de binokulære nattbrillene min venn på Lutvann også skjenket meg for en rimelig penge, avsikrer bazookaen og plasserer den mer eller mindre trygt på høyre skulder. Et par Aass Pilsner senere får jeg øye på krapylet! Sikter inn og trykker på avtrekkeren.


(Hm. Er dette meg eller
Mini-Putin, mon tro?)

  KABOOOM! På netthinnen har jeg i dagene etterpå noe som sikkert er et synsbedrag, men det er av en vettskremt jordrotte med skill mellom øra i det prosjektilet fortsetter, sneier et løvtre og rikosjetterer videre som et kulelyn et par hundre meter ned i lia hvor det detonerer med dunder og brak. I påfølgende nyhets-sendinger fortelles det om en gammel Trafo-stasjon som har eksplodert nede ved Ris T-banestasjon. Halve Slemdal blir mørklagt i en uke. Heldigvis klarer verken Forsvaret eller PST å spore opp avsenderen. Gud signe rikosjetter! Men naboen, en halvsuspekt mange-milliardær, blir kalt inn til avhør. Har han bare godt av, tenker jeg. Potte sur ser han nemlig ut, når han en gang imellom på inspeksjonsrunde av egen tomt misbilligende betrakter meg nyte en øl eller fem på min lille, men vanligvis så fredsommelige plett.

  Uansett; plan muligens god, plen verre enn verst. «Mini-Putin» derimot: Såre fornøyd med mørklagt område. Ny frisyre har han også fått!

  Endelig demrer det! Terrorist-punkeren må vel være som et troll å betrakte? Sprekker i møte med dagslys? Jeg piler opp til Hemings fotballbane, konfiskerer en lyskaster og monterer den hjemme på plenen, pekende mot episenteret. Bjørn stiller med uhyre lang skjøteledning. Uten at sjefen legger merke til det, plugger jeg den inn i stikkontakten utenfor naboens garasje. Det funker! Dagene derpå er alle fornøyde (bortsett fra en rotte og et par naboer som protesterer mot flombelysning nattestid) - Slemdal og Heming får redusert strømutgiftene - mens en sur milliardær får sin bagatellmessige økt. Jævla sursild! Best av alt; «Mini-Putin» stikker halen mellom øra og evakuerer. Måtte han (og fantom-slektningene «Stalin», «Lenin» og «Katarina den lille») forbli i eksil for alltid!

For forrige/første del, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her). For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

30.09.2022

Mini-Putin: Vånden som går (I)

Mini-Putin: Vånden som går

- Kan du pisse på plenen?

  For en gang skyld undres jeg om det bare er meg som er splitter pine gal. Spørsmålet blir nemlig stilt av sjefen. Det er Bjørn. Han står lent over rekkverket ved svømmebassenget ute i hagen og etasjen over. Etter et par dagers betenkningstid forstår jeg at forslaget hans ikke er så helt på jordet allikevel. Men jeg må nesten spole tilbake en stund før galskapen dominerer Slemdal fullstendig:

  Det er en eller annen fin høst- eller sensommer morgen. Jeg stopper litt ved hjørnet opp mot bassenget, på vei for å ta med verdens mest berømte Golden Doodle (HM Teddy Lancelot, se feks. her) på vår sedvanlige luftetur. Det ser nærmest ut som noen har forsøkt å lage sveitserost av plenen! I tillegg er en haug med gresstuster og jord tilsynelatende vilkårlig slengt rundt omkring. Kan umulig være hakkespett, tenker jeg, slår det hele fra meg, og vi to vandrer med freidig mot på faste stier.

  Det går et par dager. Plenen ser mer og mer ut som en tyrkisk potetåker. Teddy Lancelot bryr seg ikke, jeg er mer bekymret. Og sjefen mer enn en anelse sur.  

  - Martin, vi må ta noen grep! Han har fått etablert at plenen er invadert av jordrotter. Mulig det faktisk bare er én. Først tenkte vi på muldvarper, dvs., jeg var også åndssvakt inne på tanken om termitter, men ingen av dem finnes i Norge, så det må være jordrotter. Eller Vånd, som de heter.


(Enemy of the State)

  Jeg er selvfølgelig ikke flink til å håndtere slikt. Med teknisk, og for den del annen innsikt som en tannløs bever. Men jeg følger instruksene:

  Diverse musefeller blir satt opp, med visstnok fristende frukt: Epler. Behørig kamuflert av eplegrener. Selv om vi ikke kan se den nattoperative terroristen, så er det et par uker senere og dusinvis av forsvunne epler klinkende klart at Rotta gjør narr av oss. Eneste fellen som blir utløst er når jeg en kveld i vanvare surrer rundt i sandaler på søken etter en tom ølboks. Sjefen har et plommetre i hagen like ved fellene. Vi prøver også litt plomme i fellene. Rotta holder på å dø av latter. Det går opp for oss hvorfor det ikke er noe nedfallsfrukt fra verken eple- eller plommetrær.

  Vi setter opp en gigantisk rottefelle, den fortoner seg nesten som en katapult brukt under romerkrigene. Sjefen har av en eller grunn funnet ut at jordrotter elsker peanøttsmør, så vi prøver det. Det er mulig det fungerer i USA, men ikke i steinrøysa Norge. Ok, røys med litt gress på. Skjønt det siste minsker. I hvert fall i hagen. Rottegift? Glem det, jordrotter er immune! Bjørn gir seg ikke og handler inn et slags rør som vi presser ned i bakken. Det ser ut som en mikrofon, er batteridrevet og gir fra seg en lyd med noen sekunders mellomrom, samt underjordiske vibrasjoner som visstnok skal skremme bort rotter og mus. Det fungerer ikke mot vår ubudne gjest. Men nabohunden reagerer. Det driter vi i. En natt øser det ned. Det er selvfølgelig håp om at udyret drukner, men tvert imot - etter litt forskning finner vi ut at jordrotter er utmerkede svømmere!

  Min nattesøvn blir dårlig med stadige mareritt om rotta, som jeg i det stille har døpt «Mini-Putin». Vondt i den ene stortåen har jeg også. Jeg bestemmer meg for å ta en tur til Lutvann. Nærmere bestemt Forsvarets Overskuddslager. Ved skranken kommer jeg i prat med en kar på min alder. Han er hyggelig. Noe naivt kanskje, men jeg går rett på sak og spør om han har en bazooka til overs. En halv time senere sitter jeg på T-banen igjen, medbringende det som for utenforstående kan fortone seg som et rundt futteral for fiskestenger. Det viste seg at den gamle heimeverns-soldaten hater jordrotter! Han hadde nemlig en episode for mange år siden, hvor hans kone nærmest ble skremt til døde av en vånd, som plutselig åpenbarte seg under hennes kveldsvisitt på utedoen ved hytta, nede i det som den gang het Østfold. Skilsmisse ble det også. Mulig det var en kloakkrotte, og ingen vånd. Men akkurat det holder jeg kjeft om, ikke hver dag man får en bazooka mer eller mindre i gave!

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste/siste del om Mini-Putin, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her).

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

23.09.2022

Einar Økland (III)

Einar Økland

Einar Andreas Økland (født 1940) har jeg vært innom før (se bla. her). I det følgende gjengis noen små morsomheter:


(Einar Økland)

SNIRKEL OM FISKEN OG ORDNINGA

Det var det året alle måtte ete fisk dersom dei ville leve. Akkurat det året var det for lite fisk. Av den grunn måtte dei halde fram å ete fisk også neste år. Det året var det endå mindre av fisk. Fisken tok heilt slutt det året. Det kan høyrast trist ut, men då det var slutt på fisken, var det ingen som spurde etter den heller. Slik sett passa det bra. Det ordna seg sjølv.

FRAMOVER GÅR DET

Å nei, filosofen fører nok ikkje verden framover, sa drosjesjåføren til meg, filosofen fører nok berre filosofien framover, sa han.
  Og kva med oss andre, vi som korkje er sjåførar eller filosofar, sa eg, vi fører då vel også noko framover?
  Din jækla filosof! sa drosjesjåføren.
  Nei vel, sa eg, vi kan godt stagnere med ein gong for meg, dersom det er så at du absolutt vil fornærme meg.
  Nei, vi skal då fram først, sa han. Dermed sokk eg til ro i baksetet.

SNIRKEL OM LIV OG LÆRE

Gjerdestolpane blomstra! Vegane hadde mosedekke. Levande skogsdyr stod oppstilte som portar utanfor husa. Og husa hadde levande fisk til dørhåndtak, spindelvev til vindaugo og vatn til golv. Sola stod på ein stake om dagen og månen dreiv på ein båt ikkje långt fra land om nettene. Året hadde 365 dagar og alle hadde ulike namn. Eit år hadde dagane blomsternamn, eit anna år hadde dei insektnamn, så personnamn, namn på kjæledyr, namn på stjerner, namn på skip, namn på stader, namn på tre, namn på bøker, namn på musikkstykke, namn på kroppsdelar, namn på møbler, namn på klær, namn på stoff, namn på parfymar, namn på land, namn på fisk osv. Kvart einaste år hadde også sitt eige namn. Kring i dette gjekk det folk, nakne og påkledde om kvarandre, somme tilba dei døde og somme dei levande, somme var berre seg sjølv og andre visste ikkje kven dei var. Midt oppi dette stod det ein, som visste nøyaktig kven han var, og skulle innføre læra om det som var verkeleg. Mens han lurte på om han skulle kle av eller på seg, kom blomstene mot han. Han fekk nok med å slå vekk dei. Han slo og slo og blei ikkje ferdig. Han som skulle innføre kommunismen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Einar Økland: «Statsministerens sko - og andre tekster», Den norske Bokklubben, 1976.

09.09.2022

Kate Næss (II)

Kate Næss

  Kate Næss (1938-1987) var en norsk lyriker som jeg har gjengitt fra før (klikk her). Her følger ytterligere tre dikt:

VENNER

det er fint å ha venner
ordentlige venner mener jeg
som det er fint å snakke sammen med
når det faller seg slik:
så treffes de da og så tier de og så snakker de
forsiktig eller impulsivt
om ja
ja man har da sitt eget liv ikke sant?
kanskje ikke så bra men
det er godt å ha venner som vil ha
arbeidsro hus- og matfred
sitt privatliv intakt
ja de snakker og fornemmer og går
ytterst forsiktig tilverks
helt vennskapelig
og som regel
noe man ikke helt våger å nærme seg
løfter hatt eller lue eller hånd
og har det bra
så lenge
plutselig er det alltid en
som ikke riktig holder det ut

NORDMENN

Om vinteren spiser de mye blod
Om sommeren er de nesten radikale
Konen i melkebutikken
synes riktignok at byens nye ambulanse
bråker for mye
Det får være grenser for å redde liv
sier hun

AVBETALING

jeg har ikke mer enn ett hode
å holde over vannet
jeg er en strek i regningen
jeg er et påfunn
jeg er en dårlig samvittighet
som ikke vender tilbake
det blir mange streker
regningen kommer siden

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Kate Næss: «Dikt», Dreyers Forlag A/S, 1989, redigert og med etterord av Jan Erik Vold, Wikipedia, Ivar Havnevik: «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002.

04.09.2022

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (III)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  Etter å ha stoppet forsvarer Frida Flat i hennes utredninger (dommerstanden har hørt nok), skjer følgende fortløpende: Beordring til fangevokterne om å frigjøre deilige Dollie de Luxe fra labbejern, og heller påføre dem det skandaløse T-bane-juryskabbete beinrangelet. Hvorpå jeg utbasunerer med sterk og stødig røst:

  «Her blir det ingen prosedyre, hverken fra aktor eller forsvarers side! Dom, og det gjelder flere av aktørene i denne rettsskandale, forkynnes her og NÅ!»

  Først tar jeg for meg den skabbete kjøteren: «Ditt ignorante loppebefestede beist! Du fremstår som en vingeløs åtselfugl, en skam for hundestanden! Herved idømt forvaring på ubestemt tid, og deporteres umiddelbart til St. Helena hvor du vil livnære deg på en kost bestående av vann og ...» Her nøler jeg. Hva er noe av det verste man kan fore en hund med? Jo: «... bestående av lunkent vann og tranpiller gått ut på dato. Men finner du benrester etter Napoleon, så må du gjerne, som de engelske setterne pleier å si: Be my guest!»

  Til aktor Hr. Reke: «Du har fornærmet dommerstanden. Det blir ingen dom mot deg, men du anmodes sterkt om å skifte yrke. Eksempelvis til dørvakt på et herberge i Saudi-Arabia. Der vil du garantert ikke fryse - i det minste ikke på dagtid!» Mot forsvarer Frida Flat: «Det er beklagelig at du ikke nådde frem med dine argumenter i Tingelingretten. At mandler eller drøvel hovnet opp kan ikke fullt ut forsvare manglende verbal tilstedeværelse. Du burde ha begjært saken utsatt. Min henstilling vil derfor bli at du beholder advokat-tittel, men anmoder deg på det sterkeste å oppsøke kjeveortoped eller plastisk kirurg for å rette på, vel, partier rundt tannstillingen din.»


(Forsvarer Frida Flat)

  Til slutt mot tiltalte Dollie de Luxe: «På vegne av dommerstanden og rettsapparatet gis herved en uforbeholden unnskyldning. Her har det nær sagt blitt begått et kotelett-justismord. Et tungt sådan! Du frifinnes på samtlige punkter! Koteletter, sossiser med mer vil selvfølgelig bli erstattet med ferske, har uansett en mistanke om at de beslaglagte ikke har havnet i tiltenkte kjever.» Titter opp i det samme, og legger merke til politihundenes ører som legger seg flate samt deres flakkende blikk. «Tør jeg videre driste meg til å tilby deg et rekonvalesens-opphold på mitt landsted i Holmsbu? Frida Flat kan sikkert passe barna imens.»

  Ganske så tilfreds med meg selv hever jeg det gjenfunne fenalåret og dundrer det i pulten med et tordenskrall. «Retten er hevet!»

For forrige episode, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Ved tillatelse bilde av Frida Flat hentet fra hennes eget familiealbum.