1800-tallet, Henrik Ibsens århundre, var en tid for oppfinnelser, oppdagelser, musikk, arkitektur, kunst, astronomi, kjemi og fysikk. Det var som kjent også et århundre for litteratur og teatre, forleggere og avisredaksjoner.
(Walter Runeberg)
Som vanlig (dessverre) var århundret også preget av revolusjoner, kriger og konflikter, sykdom, nød og elendighet. Mange skjebner ble lagt i grus, andre emigrerte for å søke lykken, eksempelvis til USA. To av dem var Henrik Ibsens brødre: Johan Andreas (født 1830) utvandret 1849 og var blant annet bosatt i Wisconsin, det er antatt at han døde på vei til California rundt 1851-1852, mens ryggskadete Nicolai Alexander (født 1834) emigrerte til Iowa, hvor han døde i 1888.
Dette er ikke historien om dem, men om en rekke andre personer som på en eller annen måte (noen svært perifere) kan forbindes med dramatikeren Henrik Ibsen. I mitt arbeide «Henrik Ibsen - En kronologi» finnes et person-register på rundt 6500 personer, hvis korte bibliografi (stort sett leveår og profesjon) er omtalt når kjent. Dette er historien om noen av enkeltskjebnene i registeret, som i alle fall har rørt ved meg. Det er mitt lille håp at enkelte gjenfortellinger fra den svunne tid kan vekke noen tanker også hos andre. Én person, familie eller liten gruppe vil bli omhandlet i hvert innlegg.
Walter Magnus Runeberg (1838-1920, finsk billedhugger)
Walter Runeberg ble født i Borgå (finsk Porvoo), som tredje sønn av Johan Ludvig Runeberg (1804-1877, finsk dikter, lektor og professor) og Fredrika Charlotta Runeberg (1807-1879, født Tengström, finsk forfatter). Fornavnet fikk han etter den skotske forfatteren Walter Scott (1771-1832). I motsetning til sine to eldre brødre, Ludvig Mikael (1835-1902) og Lorenzo Runeberg (1836-1919), som forøvrig også hadde sine navn etter litterære forbilder, var Walter sykelig i sin tidlige barndom. Han klarte seg dårlig i den fireårige grunnskolen og gikk enda to år i hver klasse. I august 1855 gikk han over i gymnaset, men ble der kun i en termin.
Det sies at Walter hadde kunstneriske anlegg allerede i ung alder. Arkitekten Carl Albert Edelfelt (1818-1869) var en av de som anbefalte ham å modellere. Høsten 1856 begynte Walter å gå på forelesninger i historie ved Helsingfors universitet. På kveldstid besøkte han Finske kunstforeningens tegneskole, hvor den finske billedhuggeren Carl Eneas Sjöstrand (1828-1906) underviste ham i modellering. Etter å ha avlagt studenteksamen, skrev Walter seg inn i universitetet i 1857 for å lese matematikk og fysikk. Men ganske snart reiste han til Åbo (finsk Turku) for å studere ved Åbo tegneskole under Robert Wilhelm Ekman (1808-1873, finsk kunstner). Høsten 1858 dro han så til København, hvor han siktet seg inn på tegning, modellering og kunsthistorie. Han ble fire år i København, og debuterte ved en utstilling i Charlottenburg i 1861. Følgende høst deltok han i den finske kunstmønstring, og ble den første kunstner som det finske senatet ga reisestipend. Da han mottok det, befant han seg allerede i Roma, hvor han ankom november 1862.
I Roma ble Walter Runeberg blant annet kjent med Henrik Ibsen i Den skandinaviske Forening, og fra slutten av juni 1864 tilbrakte de et par sommermåneder sammen i Genzano, i Romas utkant. Da «Brand» ble utgitt i mars 1866, skal Walter ha stått «modell» for «Einar», og Runeberg lagde også en byste av Ibsen i 1867/1868.
I 1867 giftet Walter Runeberg seg med Lina (1841-1916, født Elfving). Sammen fikk de seks barn. Det som man skulle tro var begynnelsen på et langt og lykkelig samvær, endte etter noen år i tragedie for tre av barna. Walter var ikke helt ukjent med motgang. I februar 1865 opplevde han sitt første tap av en god venn, da den unge billedkunstneren Petter Bruun (født 1843, bror av Christopher Bruun, som forøvrig forrettet i Henrik Ibsens begravelse) døde. Etter å ha utformet Bruuns gravsten, reiste Runeberg til Finland i 1867 og giftet seg, hvoretter han og Lina ankom Roma tidlig neste år. Familiens tragedie startet i desember 1871 da deres førstefødte sønn Carl Michael («Carlo») døde i en alder av to etter en plutselig sykdom. Bare tre uker senere døde hans lillebror Walter av kopper etter uker med dysenteri, bare ni måneder gammel. Høsten før hadde faren i brev beskrevet hvordan, vitne til barnas lidelser, Lina hadde gått mye ned i vekt, og Walter Runeberg så ut som en tynn strek trukket mellom to punkter. Han arbeidet på flere skulpturer, og hadde fra to til fire menn som arbeidet for ham hver dag; han var utslitt. Nå hadde barna dødd, og deres hjem kjentes forferdelig tomt. I slutten av sommeren dro ekteparet tilbake til Finland, hvor deres datter Maria Christina ble født i Åbo (Linas fødeby) 16. oktober 1872. Igjen var det et håp om lykke, og etter et år reiste de tilbake til Roma. Men Maria levde bare to uker før hun døde av noe som ble beskrevet som «perniziosa» (muligens jern-mangel anemi). Hun ble gravlagt sammen med sine brødre på den protestantiske kirkegården. Henrik Ibsen hørte om de to første barna som omkom, og nevnte også dette i et brev han sendte til Johan Bravo (1797-1876, dansk maler og kunstagent, konsul i Roma) den 16.02.1872: «Det har gjort mig meget ondt at erfare den sorg, som har truffet Runebergs. Også her hersker forskellige epidemiske sygdomme; men til dato er vi heldigen blevne forskånede.»
Ekteparet var sønderknust, men på den andre siden kom de nærmere hverandre. Lina kom ofte til Walters studio, og ble der mens ektemannen arbeidet. I den påfølgende våren (1874) ble sønnen Hjalmar Johannes («Nino») født. Da datteren Vasthi fødtes i 1876 flyttet de til Paris, som de mente var et sunnere sted å bo, selv om de aldri fant det så inspirerende som i Roma. Det yngste barnet Alfred ble født i 1882. Alle tre levde opp til å bli voksne (Hjalmar 1874-1934, Vasthi 1876-1948, Alfred 1882-1967).
En fredsdue med en oliventregren i nebbet pryder de første barnas gravsten som var utformet av faren. Runeberg brukte det samme motivet for den finske maleren Martin von Wright i Helsingfors i 1871. Det symboliserer håp om et nytt liv (og refererer til flommen i 1. Mosebok i Bibelen). I april 1876, bare noen måneder før Runeberg-paret forlot Roma for godt, døde en god venn av paret; Victor Hoving (1846-1876, finsk forretningsmann og kunstkjenner) av tyfus. Dagen han døde, var den eneste han gjenkjente Lena Runeberg, som hadde kommet på besøk med blomster. Hovings bror spurte Walter om å utforme et monument for sin brors grav, og han produserte et relieff med en fredsengel som holder en palmegren i hånden.
Walter Runeberg ble i Paris frem til 1893, og før familien dro tilbake til Finland bodde de en tid i København. Runeberg var en populær portrettør med en stor produksjon portrettbyster av storheter innen finsk kulturliv. I Borgå finnes et særskilt museum, Walter Runebergs skulptursamling, med mer enn hundre verk av billedhuggeren.
Kilder: Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon), Biografiskt lexikon för Finland (Digital versjon), Friends of the Non-Catholic Cemetery in Rome, No. 11, Summer 2010 & No. 34, Spring 2016 (Digital versjon).
Tekst i blått inneholder link til videre fordypning og/eller informasjon.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar