Teddy Lancelot - Mucho hombre

Teddy Lancelot - Mucho hombre

  For rundt 150 år siden skrev Tolstoj litt om forholdet mellom hund og herre: «Laska stakk stadig hodet inn under armen hans. Han klappet den, og straks krøllet den seg sammen ved føttene hans med hodet på et av bakbena som den hadde strakt ut. Og som tegn på at alt nå var vel og bra, gløttet den på munnen, smattet med de seige leppene som den la bedre til rette om de gamle tennene, og roet seg i salig fred.» Dette gjaldt muligens da, men bare delvis i nåværende millennium for en adelshund som meg; Teddy Lancelot! Og så det er sagt; mine lepper er stramme som bardunene på en fullrigger!

  Ok, følgende må innrømmes (ærlig og oppriktig som jeg er): Etter å ha kommet ørlite opp i årene, da får man enkelte skavanker. Ikke til å unngå. For en stund siden fikk jeg litt problemer med hoftene, det har jeg siden tatt medisin mot. Den smaker litt som sukkertøy, så det blir nesten dessert å regne etter første eller andre dose frokost (kan naturlig nok velge på øverste hylle der). Slik sett er jeg nå i tipp-topp stand, og ser jeg en jævla kråke eller skjære i nabolaget - vel - da er det full turbo: Kill’em all!

(Mange hunder har privatsjåfør -
Adelen har også privat FRISØR!)

(Her skal jeg stusses - i avdeling til venstre vask & spa)

  Apropos Laskas tenner, så brakk jeg forresten selv en for ikke så lenge siden. Muligens en tolvårsjeksel. Samme kan det være, resultat: Tøffere, klokere og mer sulten enn noensinne. Flere gode nyheter er det og: Har siden tidenes morgen selvfølgelig hatt fastlege, blir jeg forkjølet, antydning til en aldri så liten flått, eller hva som helst, bringer helikopter meg til ham eller nærmeste akutt-mottak. Skulle bare mangle, adelen må ha visse privilegier! Men under siste kontroll hos Doktor Frode Fjols fikk jeg høre at en av mine testikler hadde vokst litt. Eller som han formulerte det; ekspandert. Fantastisk! Nå er jeg ikke bare El Hombre; soi Mucho Hombre! In nome del padre e della madre; Solkongen Teddy Lancelot XIV er oppstanden fra både solhellingen, Grandiosa og skyggenes dal!

  Men min ene cojones’ vekst vekket bekymring rundt mitt adelige legeme og ballalaika. Matmor og matfar hyret derfor inn et team av spesialister: Fire urologer, en sykepleierske og et par jordmødre. Det siste undret jeg litt over, inntil de åpenbarte seg: En cobber-dog og en lubben liten cockapoo. Disse nymfene kalibrerer min testikkel hver uke - så deilig!

  Inntil jeg fikk henne i øyensyn, var forventningene store ovenfor Florence Nattøgle som pleiersken introduserte seg som. Men da ble jeg ørlite skremt, hun fremstod vitterlig mer som en dundre av en Hubro enn iguan - det må ha vært noe feil med intervjuet eller CV’en hennes som resulterte i ansettelsen! Jaja, slik er det med vikarbyråer nå for tiden. Skal ikke mye til med skjemaer før en «u» plutselig blir forkvaklet til «ø»! Dra meg baklengs inn i hundehuset!

  Urologene derimot; de har jeg stor tiltro til. Med verdensberømte navn og titler som Dr. Stein Sløv Snitt, Hyper Über Dr. Med. Frank Ensteinogpung, Professor Albert Einsteinundarsch (muligens Franks fetter) og Doktor Prof. Jostein Jekyllnohide er det vel bare å lene seg tilbake og la spesialistene arbeide i ro og mak!

  Nok om min utmerkede helse. Her sitter jeg igjen nede hos Tullingen. Snart blir det «morgenluftings». Hvis ikke får han bank! Vennlig som jeg er, innleder jeg imidlertid med å oppdatere ham om min litterære løpebane:

  - Ok, Tulling! Hvor var vi? Jo, jeg skulle fortelle om flere av mine bokprosjekter. Har jeg nevnt min kritiker-roste roman «Katten på blikktak»?
  - Eh, tror ikke ...
  - Tulling! Klapp igjen pelikan-nebbet ditt når Mucho Hombre taler! Men greit, slike romaner er langt over din fatteevne. Kanskje en av barnebøkene mine passer bedre for deg. Skal vi se, vel, det er ikke mange årene siden jeg ga ut «Det store rosintreet og den lille sviskebusken». Samt oppfølgeren «Lille rosin lager sviskekompott». Det er vel søte titler?
  - Jo, men rosiner og svisker er da virkelig ...
  - Hold tåta på deg, ditt imbesile dovendyr! Ellers så skal du få føle hvor mange tolvårsjeksler jeg har igjen! Men forresten, nå da ingen lytter, kan jeg - helt konfidensielt - berette at jeg har også gitt ut en erotisk novelleserie med tittel «Alle mine babes». Under psevdonym selvfølgelig. Særs vågale og opphissende historier om jeg må få si det selv! Rimelig sikker på at serien med tiden kommer til å bli mer vidgjeten enn Vladimir Nabokovs «Lolita». Men du, sitt nå ikke der som en apatisk hvalross! På tide å få ut fingeren - vi må gå «luftings»!

For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Leo Tolstoj: «Anna Karenina» (først utgitt 1875-1877).

PS. Teddy Lancelots roman «Katten på blikktak» må ikke forveksles med skuespillet av Tennessee Williams (fra 1955) som har en lignende tittel ...

Teddy Lancelot - El hombre

Teddy Lancelot - El hombre

  «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Leo Tolstojs udødelige ord er nettopp det. Selv er jeg lykkelig, skjønt i de siste årene har det kommet et uromoment inn i hjemmet. Det er «Den gale», han som bor nede i kjelleren. Men som den gentledog og Norges eneste adlede Golden Doodle jeg er, viser jeg miskunn og forbarmelse ovenfor kreket. Derfor benevnes han nå bare for «Tullingen» fra min side. Storsinnet som jeg er.

(På en av mine mange frier-ferder)

  Det har gått noen år siden jeg første gang ble omtalt i pressen, da i forbindelse med noen av mine forfedre som ubegrunnet ble satt i fengsel for omtrent hundre år siden (dessverre ført i pennen av «Den gale»; klikk her). Siden har jeg vært utsatt for mange prøvelser (se eksempelvis her og her), dog, som seg hør og bør, mest berømmelse. De siste par årene har jeg vært opptatt med skjønnlitteratur, det går allerede gjetord om mine romaner (hadde det ikke vært for min pels, hadde jeg muligens rødmet ved det faktum at det også innbefatter en og annen romanse), noveller, dikt og til og med kriminalbøker.

  Men tilbake til «Den gale». Nei; «Tullingen». For lengst møkk lei av alt våset han utgyter på våre sedvanlige morgenturer. Det verste er nesten når han kommer opp før den første turen og lirer av seg, i møte med meg som ligger og vansmekter på trammen: «Næmmen, er det gutten!» Har han ikke skjønt at jeg er en hedershund i beste alder, nærmere bestemt 12 år og 6 måneder? Jeg var «garcon» for 11 år siden. Nå: Je suis HOMBRE! Og som om ikke den repeterende fornærmelsen er nok, kreket tillater seg også å kritisere min kombinasjon av fransk og spansk! Det er slett ikke en nybegynnerfeil, men helt korrekt, noe som fremhever mine lingvistiske evner - jeg er språkmektig! Selv er han stygg. Det har Tullingen selvfølgelig vært så lenge jeg har kjent ham - minst halve min levetid - men nå er han styggere enn fanden selv. Ser ut som en krysning mellom en moden spansk tomat og en overkjørt sviske i trynet! Men som sagt, jeg har i de senere år blitt både tålmodig og overbærende. Samt vismann og en litterat blant de mest prominente i hundeverden. I all beskjedenhet. Nesten Amen.

  Akkurat nå sitter jeg nede hos Tullingen. Og venter på snacks. Nærmere bestemt dose to. Med andre ord etter tur numero dos: Butikkturen. Han handler øl, og aller nødigst en del godterier til meg. En gnier er han. Ok, litt honnør for snacksen. Selv om det burde vært mye mer av den. Derfor ser jeg gjennom potene med det og hans visuelle: Men hvem kan ikke gremmes ved Tullingens kroppsform; fysiognomi som en skilpadde på to ben, og med skallet på magen! Lommeboken hans er tynn som et flatbrød. Eneste muskulære, i motsetning til Bølgen og «moi», er høyrearmen der den svinger med begeret. Resten av skrotten: En glassmanet med hyseøyne. Hvorfor ble han ikke like vakker, staut, velreflektert, rik og berømt som meg? Det verste er nesten hans ører. Mens mine er flotte og fritthengende, fortoner skalldyrets sine seg som visnede blomkålblad.

  Men det er altså tid for å være tolerant. Jeg er så raus! I stedet for å vemmes over spetakkelets utseende, som tross alt i utgangspunktet bør blameres hans foreldre, beslutter jeg etter noen tyggepinner med kylling og en neve reinsdyr-snacks (samt litt tørket okselever) å innlede en samtale om mine siste bragder:
  - Har du hørt om alle de litterære verk jeg har gitt ut de siste årene?
  - Eh, nei, men ...
  Jeg gir ham hold-kjeft-blikket. HOMBRE har mange blikk - Golden Doodle’n med haukeøyne - c’est moi! Det skal pussig nok Tullingen ha; han har lært seg å tyde skriften på veggen. Ellers vanker det, helt konfidensielt: Prügel-Strafe Gigante!

  - Ok, her er greia: Selv om mine fagbøker, særlig «Hvordan flå et ekorn på to minutter» ble ekstremt godt mottatt, ble det for enkelt - jeg har nå gått over til prosa. Etter først å ha vært innom krim-sjangeren. Du husker vel Cola, den skabbete Golden Retrieveren nede i gaten?
 - Æh, joda - var det ikke han som bet deg i labben?
  - Tyst, Tulling! Det der var et bakholdsangrep. Ellers hadde han vært et åtsel for lengst. Men det inspirerte, eller nærmest drev meg til å forfatte trilogien «Kjøteren Cola», «Kjølhalingen av Cola» og «Drapet på Cola». Den siste ble jeg tildelt «Ferskt blod»-prisen for! Imponerende, hva?

  Men før Tullingen - sikkert stum av beundring - får summet seg til å svare, hører jeg matmor rope i det fjerne. Kanskje det er mer snacks på gang? På tide å stikke ...

  For forrige innlegg, klikk her. For siste føljetong om Teddy Lancelot (Rettsaken), klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Leo Tolstoj: «Anna Karenina» (først utgitt 1875-1877).

Morosamgutten (III)

Morosamgutten

  Her følger ytterligere tre små historier som ble publisert langt tilbake i forrige århundre:

Jammen fikk han svar

  En bonde var på et hestemarked i byen. En sjømann som så på bondens skrøpelige hest spurte: «Hva koster den der gamle skuten?»
  Bonden løftet raskt opp hestehalen, gjorde en bevegelse med hånden, pekte under halen og svarte: «Vær så god, stig inn i kahytten og spør kapteinen.»

En stygg kar

  Ola gårdsgutt (forklarer som vitne i anledning av et innbruddstyveri): «De’ var en stygg, svær kar, akkurat som sorenskriver’n sjæl ... Ja, de’ er nå gæli å si at folk er stygge lel ... Han var nå ikke fullt så stygg, da.»

På avbetaling

  Per Smalåsen har fått seg en arving, men har ikke penger til å betale legen og jordmora. De går med på at han skal betale hver av de en krone uken til de har fått sitt.
  Da det har gått noen uker, sier Per til kona:
  «Ja, nå er det bare to terminer igjen, så er ungen vår!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.

Dagny Tande Lid

Dagny Tande Lid

  Dagny T. Lid (1903-1998) var en norsk maler, illustratør og lyriker. Hun ble etter hvert en internasjonal velkjent blomsterillustratør.

(Dagny Lid)

  Dagny Tande Lid er gravlagt i familiegrav på Ris kirkegård i Oslo sammen med ektemannen Johannes, hans bror Nils Lid og kona, som også het Dagny.

  I forbindelse med 200-årsjubileet for Universitetet i Oslo i 2011 ble Botanisk museum på Tøyen i Oslo gitt navnet Lids hus, etter ekteparet Lid.

  Jeg forstår det slik at følgende to dikt ble forfattet av Lid i hennes ungdomstid. Da kan jo livets kontraster være store; fra de dypeste daler til den største lykke. Eller omvendt. Og så er diktene muligens litt enkle og naive, men hva er nå galt med det?

Til graset kan jeg komme

Det er så godt og trøstefullt
blant lundens lyse trær.
Jeg synes gras og blomster står
meg meget mere nær
enn menneskenes underlige hjerter.

For kommer jeg til mennesker
med gledene jeg har,
så trekker de på skuldrene
og synes jeg er rar.

Og kommer jeg til mennesker
med sorg i hjertet mitt,
så får jeg kjølig vite at
enhver har nok med sitt.

Men kommer jeg til blomstene,
så skjønner de hvert ord.
De ser på meg og smiler,
de bøyer seg mot jord.

Til graset kan jeg komme trygt
og finne gjemmested,
så varsomt vil det dekke meg
en gang i dødens fred,
og under gras vil hjertet finne hvile.

(Fjellflora er illustrert av Dagny Lid)

Snart vil kastanjene blomstre

Å nei for en vår!
Det regner i tåken.
Jeg går med hatten på skjeve
over et silvått hår.

Og gaten er grå
og sølet og slapset.
Jeg går i gamle kalosjer,
kåpen er så som så.

Jeg danser og ler.
Så herlig å leve!
Jeg synes alle er snille.
Vakkert er alt jeg ser.

Så vårlig et vær!
Og svulmende knopper.
I morgen bugner av blomster
gatens kastanjetrær!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Lokalhistoriewiki.no, Dagny Tande Lid: «Å nei for en vår - Blomster i tegninger og dikt», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971.