Sneglen
Hvordan er det å være en snegle?
Har
lurt lenge på sneglens liv. Det vil si, ikke skogsneglens. De nedkommer omtrent
som oss tobente, og så rusler eller kryper de, i et mer bedagelig tempo inn i
skogen. Og forblir der til de også går fra aske til jord eller omvendt, som det
så fint står i bibelen. Verst av alt er brunsneglen, de ser ut som levende hundelort.
De
jeg undres over er strandsneglene, de med hus på ryggen. Man finner dem gjerne
på svaberg eller på stener og tang ved grunne flater et sted mellom flo og
fjære. Fascinerende greier! Mennesker har oppfunnet bobil, men her har vi altså
en kar, nei - det må være likestilling siden det umulig kan være plass til mer
enn en der inne - både mann og kvinne bærer altså med seg hvert sitt eget hus
på kroppen. Uten å kny, ikke et aldri så lite opprør mot denne tunge børen!
Grunnen til at jeg undres, er selvfølgelig at jeg har dårlig
samvittighet. Jeg var slem som barn. Barn har jeg senere alltid likt, men aldri
fått. Men da jeg selv var ett, var jeg slem. Vi brukte nemlig sneglen som agn.
Først knuste vi skjellet deres, eneboligene er antagelig en bedre benevnelse, deretter
tredde vi deres ørsmå legemer på angler for å seigpine kroppene som agn for en mer
spennende fangst, og fremfor alt dødelig forskning: Fiske.
Barn er ærlige, de kan også være brutale. Noe jeg altså var i mange
somre for en halv evighet siden. Atskillige tiår senere kom bondeangeren, som
alltid for sent. Krokfestelsen på bekostning av krabber, torsk og annet som
befant seg under havoverflaten martrer meg den dag i dag. Jeg forsøker å
unnskylde meg med at jeg var «bare» et barn.
Sannheten kommer alltid fram. Man blir dømt eller dømmer seg selv. Det
siste er kanskje å foretrekke. Men sneglen, den kommer jo ikke en gang ut av sitt hus - da hjelper
det vel ikke å komme frem? Nei, nå surrer jeg.
Det er mye interessant ved sneglens leven og laden. Selv om den ikke
lager så mye av det første. De virker beskjedne. Jeg besluttet meg derfor nylig å vie
en liten periode av mitt liv på et forskningsarbeide rundt strandsneglen.
Brukte 7 år på å gå Henrik Ibsen nærmere i sømmene, ett år på strandsneglen er
peanøtter i forhold. Særlig når man ikke har mange konkurrenter. Hvem har vel tidligere skrevet avhandlinger eller biografier om Steinar og Stine Snegle?
Min forskning fikk dessverre raskt og brutalt et skudd for baugen. Og jeg som så
for meg at det kontemplerte nybrottsarbeide ville sette Isaac Newton og Albert
Einstein i skyggenes dal. Overskriftene «Strandsneglens professor» eller «Universalt
gjennombrudd i sneglens mysterium!» lyste gloriøst for mitt indre. Nominert til
Nobels fredspris under mantraet «Sneglene kommer menneskene i møte!» NRK med
daglige sendinger: «Sneglen sekund for sekund». «Professor Laud Emeritus
Sneglicus holder foredrag i Aulaen om sin banebrytende og kosmiske sneglereise!»
Dandert med mine fakta-relaterte svar på essensielle spørsmål: Hvem kom først,
høna eller sneglen? Om det ekteskapelige: Før de gifter seg, får de lov til å
ha kjønnslig samkvem? Og har de da luke i taket, så man kan besøke hverandre? Bærer
hannen hunnen inn over terskelen før akten? Eller tar de inn på strandhotell? Har
de fulgt med i tiden og kvittet seg med utedo? Bor barna i vindeltrappens første
eller andre etasje? Bruker avkommet sklien som en slags saltvannets Tusenfryd/Badeland?
I så fall; vil de ikke da frontkollidere med mor eller fars stump, som har
sugekopp og snorkel vendt mot svaberget? Viktigere; hva drikker de på puben; Vørterøl for damene og en dry saltvann Martini med «shaken sandloppe» til de
utvalgte gutta? Eller er det omvendt? I det hele tatt uhorvelig mange
interessante spørsmål som må utredes.
Disse
får jeg nå aldri svar på, min venn Littorina Littorea skal forbli
uutforsket. Av den enkle grunn at jeg allerede i de forberedende fasene ble lamslått… Det står nemlig å lese om snegler: «Bare hodet og den store foten -
en stor muskuløs flate som den bruker til å bevege seg med, stikker ut av
skallet, og danner den delen av kroppen som synes.» Hallo i luken!! Visste at
det er trynet som er i åpningen, er vel munnen den bruker til å suge seg fast
på berget. De er nesten like store i kjeften som meg, hvis man tar hensyn til
proporsjonene. Men å ha hue på foten?? Det strider mot all logikk. Hvor er da
armer og bein? I rumpa?
Jeg gir dermed opp, nærmest før jeg har begynt. Farvel Nobelpris, farvel
heder og berømmelse. Det er bare en ting å gjøre: Oppsøke nærmeste pub!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige
innlegg av Konfucius, klikk her.
Kilder: Wikipedia (fint lite), Martin
Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne
Oasers Forlag, Abidjan.
