25.06.2021

Sneglen

Sneglen

Hvordan er det å være en snegle?

  Har lurt lenge på sneglens liv. Det vil si, ikke skogsneglens. De nedkommer omtrent som oss tobente, og så rusler eller kryper de, i et mer bedagelig tempo inn i skogen. Og forblir der til de også går fra aske til jord eller omvendt, som det så fint står i bibelen. Verst av alt er brunsneglen, de ser ut som levende hundelort.

  De jeg undres over er strandsneglene, de med hus på ryggen. Man finner dem gjerne på svaberg eller på stener og tang ved grunne flater et sted mellom flo og fjære. Fascinerende greier! Mennesker har oppfunnet bobil, men her har vi altså en kar, nei - det må være likestilling siden det umulig kan være plass til mer enn en der inne - både mann og kvinne bærer altså med seg hvert sitt eget hus på kroppen. Uten å kny, ikke et aldri så lite opprør mot denne tunge børen!


  Grunnen til at jeg undres, er selvfølgelig at jeg har dårlig samvittighet. Jeg var slem som barn. Barn har jeg senere alltid likt, men aldri fått. Men da jeg selv var ett, var jeg slem. Vi brukte nemlig sneglen som agn. Først knuste vi skjellet deres, eneboligene er antagelig en bedre benevnelse, deretter tredde vi deres ørsmå legemer på angler for å seigpine kroppene som agn for en mer spennende fangst, og fremfor alt dødelig forskning: Fiske.

  Barn er ærlige, de kan også være brutale. Noe jeg altså var i mange somre for en halv evighet siden. Atskillige tiår senere kom bondeangeren, som alltid for sent. Krokfestelsen på bekostning av krabber, torsk og annet som befant seg under havoverflaten martrer meg den dag i dag. Jeg forsøker å unnskylde meg med at jeg var «bare» et barn.

  Sannheten kommer alltid fram. Man blir dømt eller dømmer seg selv. Det siste er kanskje å foretrekke. Men sneglen, den kommer jo ikke en gang ut av sitt hus - da hjelper det vel ikke å komme frem? Nei, nå surrer jeg.

  Det er mye interessant ved sneglens leven og laden. Selv om den ikke lager så mye av det første. De virker beskjedne. Jeg besluttet meg derfor nylig å vie en liten periode av mitt liv på et forskningsarbeide rundt strandsneglen. Brukte 7 år på å gå Henrik Ibsen nærmere i sømmene, ett år på strandsneglen er peanøtter i forhold. Særlig når man ikke har mange konkurrenter. Hvem har vel tidligere skrevet avhandlinger eller biografier om Steinar og Stine Snegle?

  Min forskning fikk dessverre raskt og brutalt et skudd for baugen. Og jeg som så for meg at det kontemplerte nybrottsarbeide ville sette Isaac Newton og Albert Einstein i skyggenes dal. Overskriftene «Strandsneglens professor» eller «Universalt gjennombrudd i sneglens mysterium!» lyste gloriøst for mitt indre. Nominert til Nobels fredspris under mantraet «Sneglene kommer menneskene i møte!» NRK med daglige sendinger: «Sneglen sekund for sekund». «Professor Laud Emeritus Sneglicus holder foredrag i Aulaen om sin banebrytende og kosmiske sneglereise!» Dandert med mine fakta-relaterte svar på essensielle spørsmål: Hvem kom først, høna eller sneglen? Om det ekteskapelige: Før de gifter seg, får de lov til å ha kjønnslig samkvem? Og har de da luke i taket, så man kan besøke hverandre? Bærer hannen hunnen inn over terskelen før akten? Eller tar de inn på strandhotell? Har de fulgt med i tiden og kvittet seg med utedo? Bor barna i vindeltrappens første eller andre etasje? Bruker avkommet sklien som en slags saltvannets Tusenfryd/Badeland? I så fall; vil de ikke da frontkollidere med mor eller fars stump, som har sugekopp og snorkel vendt mot svaberget? Viktigere; hva drikker de på puben; Vørterøl for damene og en dry saltvann Martini med «shaken sandloppe» til de utvalgte gutta? Eller er det omvendt? I det hele tatt uhorvelig mange interessante spørsmål som må utredes.

  Disse får jeg nå aldri svar på, min venn Littorina Littorea skal forbli uutforsket. Av den enkle grunn at jeg allerede i de forberedende fasene ble lamslått… Det står nemlig å lese om snegler: «Bare hodet og den store foten - en stor muskuløs flate som den bruker til å bevege seg med, stikker ut av skallet, og danner den delen av kroppen som synes.» Hallo i luken!! Visste at det er trynet som er i åpningen, er vel munnen den bruker til å suge seg fast på berget. De er nesten like store i kjeften som meg, hvis man tar hensyn til proporsjonene. Men å ha hue på foten?? Det strider mot all logikk. Hvor er da armer og bein? I rumpa?

  Jeg gir dermed opp, nærmest før jeg har begynt. Farvel Nobelpris, farvel heder og berømmelse. Det er bare en ting å gjøre: Oppsøke nærmeste pub!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av Konfucius, klikk her.

Kilder: Wikipedia (fint lite), Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

18.06.2021

Humor på 1960-tallet (XI)

  Det er tid for ytterligere ti skrøner. Og det er kanskje unødvendig å nevne, for som man vel har fått med seg for lengst; likestilling var muligens ikke helt øverst på agendaen i de dager:


Kraftfór

  Tre kjerringer satt og pratet om mennene sine. Så sa den ene kjerringa:
  - For å få’n i godt humør til natta, så gir jeg’n et egg, jeg da.
  - Å, jeg syntes det nå blir snaut med ett, så jeg pleier å gi min to, jeg da, sa den andre kjerringa.
  Men da sa den tredje kjerringa:
  - For å være sikker, så gir jeg nå like godt hele høna, jeg da.

Om vaner

  Lars hadde fått seg jobb i byen, og det var ikke fritt for at han la seg til stygge vaner der. En dag kom far hans fra landet på besøk, han ringte på, og vertinnen kom i døra.
  - E’ det her hain Lars bur? sa gamlingen.
  - Akkja, sukket vertinnen, - bare bær ham inn og legg ham på sofaen.

Om å rekke opp hånden

  En av guttene i klassen rakte opp handa for å få seg en ny blyant. Lærerinna svarte at han fikk vente en stund.
  Men det varte ikke lenge før gutten rakte opp handa igjen, denne gangen for å be om lov til å gå på W.C. Men han rakk ikke spørre, for lærerinna svarte irritert:
  - Så kom hit med stumpen din, da, så får jeg se om det er nødvendig!

Etter en ølavstemning

  «Øl eller ikke øl» var det store spørsmålet der i bygda. Og før avstemningen gikk diskusjonens bølger høyt.
  Så da frøkna en dag spurte ungene om de visste hvem som hadde skrevet om «Nils Holgersens underliga resa», gikk det ikke bedre enn at’n Vesle-Ola svarte:
  - Selma Lagerøl.

Jakobs sønner

  Det var religionstime i småklassen, og lærerinna spurte:
  - Hvor mange sønner hadde Jakob?
  En som het Ola rakte handen i været:
  - Tolv!
  - Riktig, sa lærerinna, - og vet du hva de het?
  Ola tenkte seg om lenge, og så kom det:
  - Brødrene Jakobsen.

Skarpsynt

  Den flunkende nygifte fru Elise var innom landhandleriet og forlangte et kilo appelsiner. Landhandleren slo hånden ut mot sitt assorterte utvalg og sa:
  - Skal frua ha små?
  - Du ser nå alt du, Lars, kniste Elise.

Om mirakler

  Lærerinna forsøkte å forklare sine elever noe av naturens mirakler.
  - Er det ikke underlig at kyllingen kan komme ut av egget, Per?
  - Jo, men jeg synes det er rarere åssen den kommer inn, sa Per.

Livet lever

  En hundreåring ble intervjuet av en journalist fra lokalbladet.
  - Jeg har levd livet og jeg gjør det ennå, sa han. - Hver morgen tar jeg en dram og en øl til frokost, jeg røyker hele dagen, og om kvelden ser jeg etter jentene. Men jeg har bare glemt hvorfor.

Om fluer

  Det var en liten gutt som fanget fluer, og så fortalte han sin mor:
  - Nå har jeg fanga fem, og tre er hanfluer og to er hunfluer.
  - Åssen kan du vite det, da? sa moren.
  - Jo, to satt på speilet, og tre på flaska, sa gutten.

Fontenegutten

  To smågutter står og ser på en fontenegutt av bronse som leverer springvann i byparken.
  - Kan du tisse så høyt? sier den ene.
  - Ja, men ikke så lenge, sier den andre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964 & 1965

11.06.2021

Dag Evjenth - II

Jeg drister meg til å gjengi nok et fåtall «diktesser» fra den litt spøkefulle poeten:



Tvil som teori

Teorien min var komplett.
Jeg var steilere enn steil.
Og det viste seg at jeg hadde rett
når jeg trodde at jeg tok feil.

Sport og politikk

Sier man sport ikke er politikk
tenker man altfor kort,
men hva var det egentlig som fikk
politikk til å bli sport?

GPS i bilen

En stemme som styrer ham til og fra
med en stadig strøm av ord.
Det var i grunn omtrent som å ha
en innebygd svigermor.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her

Kilder: Dag Evjenth: «Møter du veggen får du hilse fra meg», Schibsted Forlag AS, Oslo 2009.

01.06.2021

Dag Evjenth

  Evjenth (født 1961) er en norsk forfatter og spaltist. Han har noen festlige, og allikevel underfundige smådikt. Følgende er hentet fra en diktsamling (som han riktignok benevner «Diktesser») jeg fikk for ti år siden. Pussig nok syntes to av dem å passe perfekt om en kar jeg kjenner (litt):


(Evjenth)

Er tanken tom eller full?

Han sitter med øynene lukket
og hører at hodehammeren slår.
Det var i forgårs han skulle ha drukket.
Da ville dagen derpå blitt i går.

Svigermor

Din far og din mor, din søster og bror,
de får du’kke gjort no’ med likevel,
men den damen som er din svigermor
har du faktisk skaffet deg selv.

Morgenstønn

Her må det være noe fryktelig feil.
Hva er det egentlig som hender?
Personen jeg møter i mitt eget speil
burde jo være en jeg kjenner.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Dag Evjenth: «Møter du veggen får du hilse fra meg», Schibsted Forlag AS, Oslo 2009.