Mini-Putin: Vånden som går (I)

Mini-Putin: Vånden som går

- Kan du pisse på plenen?

  For en gang skyld undres jeg om det bare er meg som er splitter pine gal. Spørsmålet blir nemlig stilt av sjefen. Det er Bjørn. Han står lent over rekkverket ved svømmebassenget ute i hagen og etasjen over. Etter et par dagers betenkningstid forstår jeg at forslaget hans ikke er så helt på jordet allikevel. Men jeg må nesten spole tilbake en stund før galskapen dominerer Slemdal fullstendig:

  Det er en eller annen fin høst- eller sensommer morgen. Jeg stopper litt ved hjørnet opp mot bassenget, på vei for å ta med verdens mest berømte Golden Doodle (HM Teddy Lancelot, se feks. her) på vår sedvanlige luftetur. Det ser nærmest ut som noen har forsøkt å lage sveitserost av plenen! I tillegg er en haug med gresstuster og jord tilsynelatende vilkårlig slengt rundt omkring. Kan umulig være hakkespett, tenker jeg, slår det hele fra meg, og vi to vandrer med freidig mot på faste stier.

  Det går et par dager. Plenen ser mer og mer ut som en tyrkisk potetåker. Teddy Lancelot bryr seg ikke, jeg er mer bekymret. Og sjefen mer enn en anelse sur.  

  - Martin, vi må ta noen grep! Han har fått etablert at plenen er invadert av jordrotter. Mulig det faktisk bare er én. Først tenkte vi på muldvarper, dvs., jeg var også åndssvakt inne på tanken om termitter, men ingen av dem finnes i Norge, så det må være jordrotter. Eller Vånd, som de heter.

(Enemy of the State)

  Jeg er selvfølgelig ikke flink til å håndtere slikt. Med teknisk, og for den del annen innsikt som en tannløs bever. Men jeg følger instruksene:

  Diverse musefeller blir satt opp, med visstnok fristende frukt: Epler. Behørig kamuflert av eplegrener. Selv om vi ikke kan se den nattoperative terroristen, så er det et par uker senere og dusinvis av forsvunne epler klinkende klart at Rotta gjør narr av oss. Eneste fellen som blir utløst er når jeg en kveld i vanvare surrer rundt i sandaler på søken etter en tom ølboks. Sjefen har et plommetre i hagen like ved fellene. Vi prøver også litt plomme i fellene. Rotta holder på å dø av latter. Det går opp for oss hvorfor det ikke er noe nedfallsfrukt fra verken eple- eller plommetrær.

  Vi setter opp en gigantisk rottefelle, den fortoner seg nesten som en katapult brukt under romerkrigene. Sjefen har av en eller grunn funnet ut at jordrotter elsker peanøttsmør, så vi prøver det. Det er mulig det fungerer i USA, men ikke i steinrøysa Norge. Ok, røys med litt gress på. Skjønt det siste minsker. I hvert fall i hagen. Rottegift? Glem det, jordrotter er immune! Bjørn gir seg ikke og handler inn et slags rør som vi presser ned i bakken. Det ser ut som en mikrofon, er batteridrevet og gir fra seg en lyd med noen sekunders mellomrom, samt underjordiske vibrasjoner som visstnok skal skremme bort rotter og mus. Det fungerer ikke mot vår ubudne gjest. Men nabohunden reagerer. Det driter vi i. En natt øser det ned. Det er selvfølgelig håp om at udyret drukner, men tvert imot - etter litt forskning finner vi ut at jordrotter er utmerkede svømmere!

  Min nattesøvn blir dårlig med stadige mareritt om rotta, som jeg i det stille har døpt «Mini-Putin». Vondt i den ene stortåen har jeg også. Jeg bestemmer meg for å ta en tur til Lutvann. Nærmere bestemt Forsvarets Overskuddslager. Ved skranken kommer jeg i prat med en kar på min alder. Han er hyggelig. Noe naivt kanskje, men jeg går rett på sak og spør om han har en bazooka til overs. En halv time senere sitter jeg på T-banen igjen, medbringende det som for utenforstående kan fortone seg som et rundt futteral for fiskestenger. Det viste seg at den gamle heimeverns-soldaten hater jordrotter! Han hadde nemlig en episode for mange år siden, hvor hans kone nærmest ble skremt til døde av en vånd, som plutselig åpenbarte seg under hennes kveldsvisitt på utedoen ved hytta, nede i det som den gang het Østfold. Skilsmisse ble det også. Mulig det var en kloakkrotte, og ingen vånd. Men akkurat det holder jeg kjeft om, ikke hver dag man får en bazooka mer eller mindre i gave!

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste/siste del om Mini-Putin, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her).

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Einar Økland (III)

Einar Økland

Einar Andreas Økland (født 1940) har jeg vært innom før (se bla. her). I det følgende gjengis noen små morsomheter:

(Einar Økland)

SNIRKEL OM FISKEN OG ORDNINGA

Det var det året alle måtte ete fisk dersom dei ville leve. Akkurat det året var det for lite fisk. Av den grunn måtte dei halde fram å ete fisk også neste år. Det året var det endå mindre av fisk. Fisken tok heilt slutt det året. Det kan høyrast trist ut, men då det var slutt på fisken, var det ingen som spurde etter den heller. Slik sett passa det bra. Det ordna seg sjølv.

FRAMOVER GÅR DET

Å nei, filosofen fører nok ikkje verden framover, sa drosjesjåføren til meg, filosofen fører nok berre filosofien framover, sa han.
  Og kva med oss andre, vi som korkje er sjåførar eller filosofar, sa eg, vi fører då vel også noko framover?
  Din jækla filosof! sa drosjesjåføren.
  Nei vel, sa eg, vi kan godt stagnere med ein gong for meg, dersom det er så at du absolutt vil fornærme meg.
  Nei, vi skal då fram først, sa han. Dermed sokk eg til ro i baksetet.

SNIRKEL OM LIV OG LÆRE

Gjerdestolpane blomstra! Vegane hadde mosedekke. Levande skogsdyr stod oppstilte som portar utanfor husa. Og husa hadde levande fisk til dørhåndtak, spindelvev til vindaugo og vatn til golv. Sola stod på ein stake om dagen og månen dreiv på ein båt ikkje långt fra land om nettene. Året hadde 365 dagar og alle hadde ulike namn. Eit år hadde dagane blomsternamn, eit anna år hadde dei insektnamn, så personnamn, namn på kjæledyr, namn på stjerner, namn på skip, namn på stader, namn på tre, namn på bøker, namn på musikkstykke, namn på kroppsdelar, namn på møbler, namn på klær, namn på stoff, namn på parfymar, namn på land, namn på fisk osv. Kvart einaste år hadde også sitt eige namn. Kring i dette gjekk det folk, nakne og påkledde om kvarandre, somme tilba dei døde og somme dei levande, somme var berre seg sjølv og andre visste ikkje kven dei var. Midt oppi dette stod det ein, som visste nøyaktig kven han var, og skulle innføre læra om det som var verkeleg. Mens han lurte på om han skulle kle av eller på seg, kom blomstene mot han. Han fekk nok med å slå vekk dei. Han slo og slo og blei ikkje ferdig. Han som skulle innføre kommunismen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Einar Økland: «Statsministerens sko - og andre tekster», Den norske Bokklubben, 1976.

Kate Næss (II)

Kate Næss

  Kate Næss (1938-1987) var en norsk lyriker som jeg har gjengitt fra før (klikk her). Her følger ytterligere tre dikt:

VENNER

det er fint å ha venner
ordentlige venner mener jeg
som det er fint å snakke sammen med
når det faller seg slik:
så treffes de da og så tier de og så snakker de
forsiktig eller impulsivt
om ja
ja man har da sitt eget liv ikke sant?
kanskje ikke så bra men
det er godt å ha venner som vil ha
arbeidsro hus- og matfred
sitt privatliv intakt
ja de snakker og fornemmer og går
ytterst forsiktig tilverks
helt vennskapelig
og som regel
noe man ikke helt våger å nærme seg
løfter hatt eller lue eller hånd
og har det bra
så lenge
plutselig er det alltid en
som ikke riktig holder det ut

NORDMENN

Om vinteren spiser de mye blod
Om sommeren er de nesten radikale
Konen i melkebutikken
synes riktignok at byens nye ambulanse
bråker for mye
Det får være grenser for å redde liv
sier hun

AVBETALING

jeg har ikke mer enn ett hode
å holde over vannet
jeg er en strek i regningen
jeg er et påfunn
jeg er en dårlig samvittighet
som ikke vender tilbake
det blir mange streker
regningen kommer siden

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Kate Næss: «Dikt», Dreyers Forlag A/S, 1989, redigert og med etterord av Jan Erik Vold, Wikipedia, Ivar Havnevik: «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002.

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (III)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  Etter å ha stoppet forsvarer Frida Flat i hennes utredninger (dommerstanden har hørt nok), skjer følgende fortløpende: Beordring til fangevokterne om å frigjøre deilige Dollie de Luxe fra labbejern, og heller påføre dem det skandaløse T-bane-juryskabbete beinrangelet. Hvorpå jeg utbasunerer med sterk og stødig røst:

  «Her blir det ingen prosedyre, hverken fra aktor eller forsvarers side! Dom, og det gjelder flere av aktørene i denne rettsskandale, forkynnes her og NÅ!»

  Først tar jeg for meg den skabbete kjøteren: «Ditt ignorante loppebefestede beist! Du fremstår som en vingeløs åtselfugl, en skam for hundestanden! Herved idømt forvaring på ubestemt tid, og deporteres umiddelbart til St. Helena hvor du vil livnære deg på en kost bestående av vann og ...» Her nøler jeg. Hva er noe av det verste man kan fore en hund med? Jo: «... bestående av lunkent vann og tranpiller gått ut på dato. Men finner du benrester etter Napoleon, så må du gjerne, som de engelske setterne pleier å si: Be my guest!»

  Til aktor Hr. Reke: «Du har fornærmet dommerstanden. Det blir ingen dom mot deg, men du anmodes sterkt om å skifte yrke. Eksempelvis til dørvakt på et herberge i Saudi-Arabia. Der vil du garantert ikke fryse - i det minste ikke på dagtid!» Mot forsvarer Frida Flat: «Det er beklagelig at du ikke nådde frem med dine argumenter i Tingelingretten. At mandler eller drøvel hovnet opp kan ikke fullt ut forsvare manglende verbal tilstedeværelse. Du burde ha begjært saken utsatt. Min henstilling vil derfor bli at du beholder advokat-tittel, men anmoder deg på det sterkeste å oppsøke kjeveortoped eller plastisk kirurg for å rette på, vel, partier rundt tannstillingen din.»

(Forsvarer Frida Flat)

  Til slutt mot tiltalte Dollie de Luxe: «På vegne av dommerstanden og rettsapparatet gis herved en uforbeholden unnskyldning. Her har det nær sagt blitt begått et kotelett-justismord. Et tungt sådan! Du frifinnes på samtlige punkter! Koteletter, sossiser med mer vil selvfølgelig bli erstattet med ferske, har uansett en mistanke om at de beslaglagte ikke har havnet i tiltenkte kjever.» Titter opp i det samme, og legger merke til politihundenes ører som legger seg flate samt deres flakkende blikk. «Tør jeg videre driste meg til å tilby deg et rekonvalesens-opphold på mitt landsted i Holmsbu? Frida Flat kan sikkert passe barna imens.»

  Ganske så tilfreds med meg selv hever jeg det gjenfunne fenalåret og dundrer det i pulten med et tordenskrall. «Retten er hevet!»

For forrige episode, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Ved tillatelse bilde av Frida Flat hentet fra hennes eget familiealbum.

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (II)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  NB. Enkelte passasjer har 18 hundeårs grense!

  Jeg tenker. Og tenker. Her må det drastiske midler til. Høyt sier jeg: «Greit. Kall hele bølingen inn igjen.» Noen minutter senere er alle på plass. Så runger mine kloke ord ut i salen: «Juryen settes til side! Samtlige medlemmer melder seg øyeblikkelig for desinfisering og avlusning på Sentralbanestasjonen!» Jeg er såre fornøyd med min besluttsomhet, men juryforhunden - en vimsete fuglehund - protesterer og tillater seg den frekkhet å forlange gourmetpølsene. «Tyst, din avstumpede kjøter!», tordner jeg. «Ingen jobb, ingen lønning! Jeg skal også sørge for at selskapet Vy & Spy blir gjort oppmerksom på deres sniking på T-banen. Finnes det så mye som et fnugg av tvil om at dere ikke har gjort opp for dere under retur-reisen, venter vann og harske hundekjeks på livstid! Verdammte Schweinehunde!» 

(En dommers dilemma:
Slippe dem løs eller bure dem inn?)

  Salen ryddes for de lusebefengte. De resterende - minus mine meddommere og Hilde Hopp - sitter, står eller ligger med måpende og målløse tanngarder. Den satt nok i sikringsboksen! Tenker jeg. Henvendt mot Hilde: «La politihundene føre tiltalte inn!» Kort tid etter høres subbende labbelenker. Jeg ser, jeg ser. I det fangen åpenbares tenker jeg: Her er så underlig. Og det er det siste jeg gjør før den virkelige besvimelsen ...

  En kraftig dose luktesalt senere våkner jeg fra de døde, og karrer meg opp. Hilde og mine meddommere ser bekymret på meg. Men jeg later som intet. En adlet Golden-Doodle vet å beherske seg! Men når jeg igjen sitter på mitt podium og myser ut over salen, må jeg innrømme at det er like før noe brister. Den varetektsfengslede viser seg å være en underskjønn tispe av en basset, med øre så vakre og store at de nesten subber i bakken! Det er riktignok ikke så merkelig, rasen (i hundeverden er det ordet fremdeles lovlig, menneskene har snart ikke lovlig vokabular igjen) er utstyrt med ganske korte ben, kan man si. Men hun er lang og passe trinn, dertil disse fantastisk honningfargede og mysteriøse øyne! Det er hakket før jeg sprinter ned for å sniffe henne i stumpen, og tanken på et par potensielle småjukk gjør at man nærmest sikler i forventning. Er dette ekte kjærlighet mon tro?

  Jeg gløtter mot mine meddommere for å se om de har oppdaget mitt predikament. Men, nei. Vendt mot tiltalte stiller jeg det vanlige spørsmål: «Navn og yrke?» Med en nærmest overjordisk stemme kommer det konsist fra skjønnheten: «Dollie de Luxe. Statsautorisert analytiker ved Norges Kjøtt- og Fleskesentral og eneforsørger for 6 valper.» Med slørete øyne og grøtet stemme retter jeg oppmerksomheten mot aktor; en skjelvende italiensk mynde ved navn Roberto Reke. Kan han ikke få seg skikkelig pels? tenker jeg. Men i høfligheten og dannelsens navn: «Aktor, vær så god.»

(Tiltalte Dollie de Luxe)

  Mynde-reken studerer sine papirer og kremter. «Æ-æ-ærede dommer! Tiltalte er siktet for smugling av koteletter, jevnfør overtredelse av Kotelettloven § 16, 2. ledd, 4. punktum, videre Kontrabandlovens § 4, ingen ledd og 2. komma, brudd på fartsgrense i tettbebygd strøk, nærmere bestemt ...»

  Her bryter jeg lettere eksaltert inn: «Din kjempereke! Belærer du dommerstanden? Vi har selvfølgelig lest dommen fra Tingelingretten! Har du ikke noe nytt å tilføre saken så klapp igjen brødboksen inntil avsluttende prosedyre!» Jeg henvender meg mot forsvarer, den franske bulldogen Frida Flat. Et passende navn syntes jeg, trynet ser ut som hun i høy hastighet har dundret hodestups inn en sementblokk: «Har du noe å tilføye? Tross alt dere som anket på straffeutmålingen.»

  Frida er nok ganske beskjeden, for det er omtrent umulig å høre hva hun har å si. Men med stigende forundring og indignasjon får jeg etter hvert med meg essensen: «Ærede dommer! Tiltalte ble observert klokken 19.23 for to uker siden, i det hun forsøkte å krysse T-banen ved Slemdal i det bommen var i ferd med å gå ned.» Akkurat her intervenerer jeg ørlite med advarende knurring, og flatbrødet fortsetter nervøst, men nå begripelig: «Saken er den at hun hadde med seg de omtalte 64 svinekotelettene, pluss enkelte små sossiser og en fårepølse. Så langt er alle enige. MEN, det som Tingelingretten aldri tok stilling til, er at det In facto ikke fant sted noen form for smugling! Transporten foregikk slettes ikke over landegrenser, men fra Kiwi og over skinnegangen! Maten var tiltenkt hennes 6 nyfødte som hun forsøkte å rekke frem til nede ved Ris kirke innen leggetid. Noe jeg bestrebet etter fattig evne å formidle i Tingelingretten, men da jeg den dag led av stemmesvikt forårsaket av hovne mandler, var dommeren alt annet enn lydhør ...»

  Dette blir for mye for meg. For å klarne tankene, skuer jeg utover salen og ned på lovsamlingen fra 1687 samt egenpotige notater. Men, det er da noe som visselig mangler her? I det samme får jeg øye på svineriet! Helt bakerst, på den gamle luftmadrassen tiltenkt tilskuere og journalister har jaggu den impertinente juryforhunden klart å snike seg tilbake, han ligger nå og gnafser på den inntil nylig så velpolerte dommerklubbe og helligdom fra Tore Hunds tid! Ran på høylys dag!

  Jeg trekker pusten. Og fatter min beslutning. Denne dag skal HM Teddy Lancelot (fremdeles undertegnede) skape rettshistorie - i sin aller første rettssak!

Fortsettelse følger.

For første episode, klikk her. For neste (og siste), klikk her.

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie. Samt ved tillatelse bilde av Dollie de Luxe fra hennes eget familiealbum.

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (I)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  Verdens mest berømte og språkmektige Golden Doodle; c’est encore moi. Respektert jorden rundt fra residens til Kiwi på Slemdal, fra hytte på fjell som til skipshund ved fjorden. Ditto omsvermet selvfølgelig. De siste par hundeårene har jeg imidlertid gått litt lei. Ikke av livet, men i moden alder må man også prøve noe nytt og spektakulært: Er da ikke bare ungdommen som er innovativ! Som sagt så bjeffet, jeg har trukket meg fra enkelte adelige embeter og ordener for å tre inn i dommerstanden. Til glede for vanlige hunders ve og vel. For hva skal man i praksis egentlig med utmerkelser som «Beste hale», «Fineste snute», «Årets snushane» og «Majesteten med fløyelsørene»?

(Dommeren tar en pust i bakken)

  For å bli dommer kreves tre fundamentale egenskaper for en hund i beste alder: Objektivitet, høy intelligens og inngående kunnskaper innen Juss & Jass. Jeg innehar alle. Pluss en dundrende baryton! Etter fire dagers brevkurs ble jeg øyeblikkelig immatrikulert som fagdommer i Laghundretten.

  For uvitende: Den dømmende makt i Norge (hvis sentrum er Slemdal rundt Kiwi) - er som hos de tobente inndelt i tre instanser, kun med litt forskjellige navn: Tingelingretten (oppkalt etter min nabomops Hennes Majestet Tingeling, som jeg dessverre en gang ved inkurie kom til å skvette litt på), deretter Laghundretten og Høyeste Hovedrett (sistnevnte administrert ved HH og Ridder av Supremo Skinkestek § 1; Schnauser «Gjør Skogen Høy og Katten kort»).

  Det er en raritet («A novelty» som mine sjakkspillende venner muligens ville kalt det) at noen klatrer direkte fra adel - eller fra allmuen for den del - til Laghundretten uten å tasse via Tingelingretten. Men der har dere meg! Et beskjedent unikum.

  Så litt informasjon: La meg ta dere med inn i rettssalen, hvor jeg straks skal administrere min første rettssak (etter diverse major-, oberst- og generalprøver). I vår verden har vi ikke tid til sivilsaker, kun straffesaker. Hvem gidder egentlig å bry seg om at en kjøter har lortet på nabotomten? Eller et feil dimensjonert hundehus?

  Laghundretten er lokalisert i et nedlagt treningssenter for blinde pekingesere. Nærmest en kvadratisk gymsal. Der er tre innganger; en i forkant for jury, aktor og forsvarer, rettsbetjent og eventuelle tilskuere. Så en sidedør hvor tiltalte lømmel blir ført inn i labbejern nede fra varetekts-kjelleren, selvfølgelig strengt bevoktet av politihunder. Til sist bakdøren hvor eliten med fagdommer Teddy Lancelot (immer noch ich) i spissen og hans to meddommere marsjerer inn, presis klokken 0900 hver rettsdag. De siste sitter pent på min venstre og høyre side, etter at vi har plassert oss ved det eleverte podium.

  Vi arriverer. Alle reiser seg. Først observerer jeg at rettsbetjenten har forberedt innen hovedforhandlingen starter; drikkeskåler og kopier av dokumenter er lagt frem på de respektive advokaters pidestaller. Naturlig nok også med lett snacks for oss dommere. Noen frynsegoder skal man ha. Betjenten er en gigantisk Rottweiler ved navn Hilde Hopp. Hun kan i utgangspunktet fortone seg svært skremmende ovenfor fremmede og kjeltringer, men er snill som et lammelår. Noe jeg erfarte under brevkurset, som egentlig var like brevfritt som Jostedalsbreen; det var meningsutvekslinger mellom likesinnede under et seminar i regi av Dyrevern for Adelige og andre firbente. Hilde berettet at hun mistet samtlige 42 tenner i ung alder etter et lengre opphold hos en gammel dust av en matfar som foret henne med bokkøl og sukkerbiter. Men dette vet bare den nærmeste krets, og Hilde holder kjeft med mindre kollegiale problemstillinger oppstår.

  Tilbake til rettsalen: Jeg blar i Lovsamlingen frem til relevant side for saken, denne og mine medbragte notater med paragrafreferanser er sirlig lagt ut på pulten. Så følger dommerklubben; et klenodium av et mer enn tusenårs gammelt avgnagd og velpolert fenalår fra Tore Hunds tid. Skuer ut og annonserer med fast røst: «Vær så god sitt, retten er satt!»

  Etter å ha studert aktørene, nærmere bestemt juryen, er jeg et hundehår unna besvimelse, men tar meg sammen og brøler ut: «Rettspause i 10 minutter - alle kjøtere ut!» Fenalåret går nesten i dørken. Etter noen protesterende bjeff fra rettsstanden, erkjenner jeg det ikke helt diplomatiske i utsagnet, og tilføyer vendt mot advokatene: «Også de velfriserte». Signaliserer mot Hilde og meddommere at de skal bli værende. Det er noe befriende ved å ha én tannløs pluss to schæfere iført munnkurv som medarbeidere.

  Henvendt et par minutter senere mot Hilde: «Hvor i himmelens navn gravde du opp denne juryen fra? Alle tolv ser jo ut som de er oppstanden som Lasarus og andre illeluktende lasaroner??» Hilde er tannløs, men selv om hun er litt slapp i gommene, vet hun å gjøre rede for seg overfor arbeidsgiver:

  «Vel, ærede dommer: Det er ikke så lett nå til dags å få tak i jurymedlemmer. Ikke svarer borgerne på mail, usedvanlig mange er analfabeter, de bor i ulovlig oppførte hundehus osv., og de få lovlydige som responderer klager på at betalingen er elendig. Kost og losji har disse mer enn nok av hos matfar og -mor. Sniffet høyt og lavt, men de eneste jeg fant villige til å stille opp var denne noe reduserte gjengen. Måtte til og med tilby dem gourmet-pølse for å møte. Til overmål snek de på T-banen hele reisen hit fra søppelfyllingen i Groru-ikke-dalen.»

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste episode, klikk her. For forrige føljetong om Teddy Lancelot, klikk her (del I).

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.