Partiet (del 3)

Partiet (del 3)

  Ølpartiet tok ikke akkurat av i rakettfart. Ting må gjæres. Men så står vi atter en gang i Rådhuset. Nå er det tre av oss, men Nusse Nøff har dessverre ikke stemmerett. Og vi har kranglet litt om halsbåndet hennes. Rosa er ikke drømmefargen. Men jeg må gi tapt da Bjarte argumenterer med at det var jo hverken han eller dyrebutikken som prakket det på henne. Det var Nusse selv som tok valget!

  Foran oss står vår venn Kåre Konnerud og blar i den anselige bunken med underskrifter jeg har samlet inn. Han leser og gløtter av og til på oss, mens han mumler for seg selv:

  - Jaha, jojo … Sushi Tushi, Mushi Bushi, Bushi Kampai, Kam Skjell Tung, Maki Mukka, Sussi Snask, Lang Trang Gang, Tom Peng Pung, Bing Gang Bang, Nok Tikk Takk, Vi Nam Smask, Tran Kan Skje, Jarle Jur, Dum Sing Song, Kum Kirin Kong, Sing Song Sleng, Ding Dong Seng, Tintin Tinitus, Vegar Vargitas, Varg Veum, We Me Too, Låve Ju Tu …

  Mens Kåre fortsetter gjennom papirene, observerer vi en kar med eggefarget hode (den duse varianten) og påfugls drakt borte i periferien, samtidig som han plaprer som en skadeskutt hane med et eller annet TV-team. Til tider avbrutt av hysteriske latterbrøl. Rundt knotten hans surrer utrolig nok Norges største flue - i oktober måned!

(Norsk politiker)

  - Jøss, sier jeg og dulter til Bjarte.
  - Ja, det er Bondepartiets leder. Han under insektet, legger han noe unødvendig til.
  - Men hører ikke han til på tinget?
  Nusse løfter på skaftetrynet og snøfter misbilligende. Imens avbryter drammenseren Konnerud oss høflig:
  - Det virker som dere har vært på veldig mange restauranter under innsamlingen?
  - Ja, kan jo ikke bare drikke, må ha litt fôr i skrotten.
  Forklarer jeg. Men minnes også vagt en del puber. Signe fatøl!
  - Låve Ju Tu?
  - Ja, høres helt bortreist ut, men sannheten er at presten som døpte henne var lite skrivekyndig. Nesten analfabet kan man si. Hun skulle egentlig hett Love You Too …
  - Jaha ja. Men Sussi Snask, hvilken rolle har hun?
  - Hun ja! Veldig søt. Og så jobber hun som servitør og tolk på en Sushi-sjappe på Skøyen.
  - Tolk?
  - Ja, ikke en kjeft der ellers som snakket norsk. Virket mer som kinesisk enn japansk, det de liret av seg. Ikke at jeg hører særlig forskjell da. Kanskje det var kantonesisk eller appelsin. Eller er det mandarin?
  - Men Jarle Jur da?
  - Ja, det var pussig. Etter et dusin vietnamesiske restauranter snublet jeg innom en Rema-butikk for å pante noen ølbokser, og da jeg passerte ostedisken kom jeg i prat med ham. Han prøvde å prakke på meg en muggen Jarlsberg, men da ble jeg amper og spurte hvorfor de tok seg betalt i bøtter og spann fra en stakkars nordmann, mens de selger den til en brøkdel over dammen. Det fikk jeg ikke svar på, men han vekket min sympati ved å innrømme at han likte heller ikke norsk ost. Men det var nå ikke så lett å få jobb, la han til. Hva med øl? undret jeg. Beste jeg vet! sa han. Dermed ble vi venner, og han skrev under. Først fortalte han om sin slekt og barndom. Faren var melkebonde, også sønn av generasjoner med det samme, alle bosatt på Jar i Bærum, den gang en fattig landsbygd. Et eller annet sted i slektsleddene dukket en dyslektiker opp, slik oppstod det ikke upassende etternavnet Jur. Som liten gikk Jarle for lut og kaldt vann. Det vil si, mest lunken melk. Frokosten bestod nemlig i at han måtte opp når hanen gol, ut i fjøset og melke kreaturene. Så der lå han under buken på Dagros, med melkespann i ene hånden, den andre brukte han til vekselvis å rette jurets sprut mot trau og trut. Ikke rart han ble allergisk.

  Kåre har lyttet oppmerksomt. Så kremter han. Noe som etter hvert har sunket inn er et ganske illevarslende signal. Våre forventningsfulle åsyn forandres, leppene daler og fremstår som en sildestim. Sursild.
  - Det skal dere ha gutter. Mye bra jobbing her. Men det er bare det at … Det har seg altså slik, at de som underskriver må ha norsk statsborgerskap. Og ut fra det jeg kan lese av listene, så gjelder vel det bare Sussi og Jarle? Da mangler det fremdeles 4995 signaturer. Men det går fremover, om enn litt langsomt.
Kåre skulle vært diplomat, han hadde avvæpnet enhver diktator.

  Ikke før vi har kommet oss over sjokket strener den perifere påfuglen hjulbent mot oss med det sedvanlige glis rundt truten, ser ut som et halvkokt egg med smilehull og tanngard ervervet i en krokodillefarm i Burkina Faso. Men, når sant skal sies, vi ser ikke akkurat helt trygge ut selv.
  - Nei og nei, utbryter han begeistret, så fint å treffe noen grisebønder jeg ikke har støtt på før!
  - Gris kan du selv … utbryter jeg olmt, men blir avbrutt av Bjartes spisse albu i siden. Jeg går på trynet og lander nederst i et gedigent juletre en eller annen dust har plassert ved siden av resepsjonsdisken. Juletre - to måneder før jul!!
  Bjarte overtar med en påtatt og slesk stemme, noe han tillærte seg under politikerkurset hos Tone for mange herrens år siden. Eller var det bare noen få?:
  - Jo, det er nettopp det vi er, Herr Varg Vold Slagsmål. Nye bønder kan man si. Nå er vi her for å søke statsstøtte til vår lille venninne Nusse, det første skudd på en forventet voksende stamme av purker. Vi har fått tilsagn om kårplass hos Jur på Jar, men statsstøtten uteblir på tross av våre mange henvendelser. Kanskje De aller nådigst kunne assistere to fattige bønder med å fremskynde prosessen? Det er jo ikke så lett å være grisebonde i disse dager!
  - Nei, det vet jeg alt om! utbasunerer en henrykt og selvgod Slagsmål. Dere kan bare sende meg kontonummer og ønsket beløp, så tar mitt parti og departement seg av resten. Jeg er her bare for å overrekke årets juletre!
  Han trekker frem sitt visittkort i gull og platina. Der ser Bjarte at det står preget på papir av ekstra høy kvalitet: REX Storbonden. Før han strener ut av lokalet får jeg mer eller mindre løsrevet meg fra granbaret, og Nusse benytter anledningen til å markere med en skvett på bunadskoene hans. Signe grisenurket!

  Denne gang er det ikke Konnerud som trøster, selv om han også bidrar. Men Bjarte:
  - Slapp av Martin. «Det årnær sæ», som de sier i Fredrikstad. Nå som vi nesten har sluppet opp for penger, trenger vi Bunadknølens statsstøtte. Han innbiller seg å ha nok en alliert, hadde han bare visst hva han har i møte. Vi ligger med en torpedo under arken! Når vi kommer inn på Stortinget blir han raskt en saga blott!!
  - Tror du? undrer jeg, mens jeg prøver å kvitte meg med kvae og en hærskare oppvåknede innsekter fra julebusken.

  Bjarte får rett. I hvert fall med hensyn til økonomien. Snart renner ufattelige beløp inn på kontoen vår. Nusse finner seg til rette i badekaret mitt. Særlig etter at vi ble tilsendt en ederdunsdyne i gave fra Mattilsynet, Fiskeri- og Landbruksdepartementet. Hun er beskjeden i kosten, det går i poteter, helst pommes frites, og … - pussig nok Bacon-crisp som snacks!

  Neste gang kan vel underskriftskampanjen umulig gå rett i utedass?

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Partiet (del 2)

Partiet (del 2)

  Vårt første møte med Rådhuset blir (innledningsvis) atskillig mer hyggelig enn hos pampene på Stortinget. Masse rustrød murstein, ikke en aldri så liten betongklatt. Forresten, kanskje innendørs hvor vi blir nærmest blendet av de vakre muralmaleriene. Særlig Rolfsens freske av skytshelgenen St. Hallvard imponerer, muligens ørlite på grunn av kvinnen som ligger ved hans føtter.

(Rolfsens freske)

  I resepsjonen blir vi møtt velkommen av en romslig kar med blidt åsyn. Han kan være på vår alder, med andre ord ganske gammel, men ung i sinn! Selv har vi blitt litt skeptiske de siste år i møte med statlige etater, så i stedet for å si så mye, blotter vi bare våre innsunkne bryst og venter på karens respons. Den lar ikke vente lenge på seg:

  - Næmmen, så hyggelig! Også pilsner fra Aass da! Mitt navn er Kåre Konnerud, hva kan jeg gjøre for dere?

  Vi blir nesten nummen i befippelsen. Et hyggelig vesen i politikkens underverden?? Etter et kvarter eller så får vi ristet av oss forlegenheten. Bjarte først:
  - Jo takk! Som De kanskje vil forstå er vi her for å registrere vårt Ølparti.

  Konnerud kremter beskjedent.
  - Ja, jo, det lar seg vel gjøre. Har dere med underskriftene?
  - Underskrifter? Nei, men kan vi ikke bare skrive under her og nå?
  Konnerud harker mer. Lik en hest der har fått havren i vrangstrupen.
  - Jo, det kan dere godt. Og jeg som kommer fra Drammen, vil gjerne selv skrive under og bli medlem av Ølpartiet. Men …
  Vår ekstatiske begeistring får en abrupt ende.
  - Men hva da?
  - Jo, det er en gang slik, som dere kanskje ikke var klar over  …
  Lang pause. Kanskje han rensker halsen, tenker vi. Men vi gir ham et kvarter, akkurat som han ga oss. Vi har selvfølgelig fått med oss Quid pro quo, men i motsetning til Donald Truck i USA, vet vi i det minste hva det betyr. Intermessoet er over:
  - Det er altså slik, at for å stifte et parti, i det minste dersom det skal være landsdekkende, vel da, - - -, da må man ha minst 5000 underskrifter. Så vi er ørlite i manko kan man si.

  Dagens hygge er over. Konnerud trøster og ønsker oss alt godt i det vi tusler ut i gråværet. Godt blir til mer enn vondt i det vi begge tryner som følge av høstens løvfall klistret til brosteiner over alt. Vakre høstfarger er mager trøst når man selv ligger i rennesteinen og det er mørkt som i helvete. Hadde det enda vært stjerneklart!

  Hjemme igjen tar vi en sjefsbeslutning. Vi må dele på arbeidsoppgavene, ellers blir vi ikke ferdig før vi ligger seks fot under. Først tar vi selvfølgelig en Aass Pilsner. Og skotter mot mitt tomme badekar. Bjarte tar ordet. Etter en halv kasse:

  - Ok, hva om jeg skaffer oss et nytt kjæledyr? Så går du på byen og samler inn underskrifter?
  - Hvorfor kan ikke jeg få tak i nurket, og du sørge for støtte i befolkningen?
  - Fordi du liker å gå på pub. Hvor ellers tror du vi kan få 4997 til å stemme på oss?

(Fransk)

  
Noen dager senere samles vi i hybelen min over en kasse fersk øl. Bjarte har med seg valpen. Jeg blir oppstemt av synet:
  - Så søt! Hva heter han?
  - Nusse. Jeg trodde også først det var en han. Særlig fordi veterinæren skrev Nasse på halsbåndet. Så viste det seg bare at dyrlegen var dyslektisk. Det er altså en hun!
  - Så fint! Selv om det ser ut som hun har krasjet med en låvedør. Men er det vanlig at franske bulldoger er rosa i pelsen?
  Bjarte ser litt beskjemmet ned. Men så løfter han blikket:
  - Ingen hund. Det er en liten gris.

(Norsk)

  En halv time etter stupet fra ølkassen våkner jeg. Heldigvis er ikke ølkasser særlige mer eleverte enn Yding Skovhøj i Danmark. Bjarte forklarer:
  - Jeg var hos flere kenneler og oppdrettere. Vet du hvor mye en hund koster? Tusenvis. Så støtte jeg borti en bonde, han satt på en traktor hvis tilhenger var fullastet med purker, råner og andre svin i alle aldre. Sjåføren var eldst. Jeg undret hvor han var på vei. Først skulle han finne et passende sted og kjøre over dyrene, deretter til Mattilsynet, forklarte bonden.
  - Tuller du? Det er da dyreplageri!!
  Jeg er sjokkert. Men ei Bjarte, i det minste ikke lenger:
  - Tenkte jeg også. Min innvending om det falt bokstavelig talt som perler for svin. Han kom med en lengre utredning om hvor lite statsstøtte bønder fikk (hallo i luken!), man måtte være oppfinnsom nå som prisene for griser var blitt svinaktig lav. Så spurte jeg om ikke Mattilsynet ville bli skeptiske når de fikk levert dusinvis av grisekadavre med hjulenes svære sikksakk-mønstre over de stakkars krekene.
  - Javel?
  - Under akten benyttes piggkjetting på hjulene, svarte bonden lakonisk. Alle bønder gjør det. Deretter ser purkene ut som karbonadedeig. Og så forteller vi at de har blitt tatt av ulven. Da får vi mye mer i erstatning, skyhøyt over hva vi kunne ha fuktige drømmer om dersom de i stedet ble sendt til slakteriet! Dessuten, la han til, Mattilsynet så vel som Landbruksdepartementet ser ikke forskjell på sau eller gris, om du så hadde plassert en massegrav av dem på mahogni-skrivebordet deres! Lillehammergårdbrukeren tilføyde; Signe Løten!
  - Barbarisk. Bortsett fra akevitten. Men Nusse Nøff da?
  Bjarte tenker seg ørlite om:
  - Vel, syntes selvfølgelig bondens fortelling var hjerteskjærende - han presenterte seg forøvrig som Ivan Blodøks - derfor forespurte jeg diplomatisk hvor mye han fikk for det arme kreaturet, litt avhengig om det endte opp i ulvekjeft eller kjøttkvern. 100 kroner kilo for det første og 20 for slakt var svaret. Så forhandlet vi oss frem til en pris på 80 kroner kilo for Nusse. Hun veier bare 3 kilo. Ikke tre halvlitere en gang i dette grusomt avgiftsbelagte land! Hun passer til og med godt inn her. Jeg har ikke badekar. Men signe grisen!
  Hvordan gikk det forresten med underskriftene?

Og så tok det hele av …

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg om Ås og Bergsprekkens politiske karrierer, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her. For forrige innlegg (om Hebel), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Johann Peter Hebel (andre og siste del)

Uventet gjensyn

  Det er få som mestrer å dekke en over 50 års periode av Europas historie, og samtidig flette inn en gripende historie, alt på snaue to sider. Riktignok min påstand, men det kunststykket greide Johan Peter Hebel; fra jordskjelvet i Lisboa 1755 frem til en dag i Falun det herrens år 1809. En liten digresjon i forbindelse med jordskjelvet: De kirkelige hadde i ettertid store problemer med å forklare hvorfor Gud hadde latt Alfama - da byens «Red light district» - bli spart, mens kirker, det kongelige palasset og 17,000 bygninger (av totalt tyvetusen) kollapset. Ikke minst siden skjelvet, påfølgende branner og tsunami rammet byen den 1. november, en katolsk helligdag (Allehelgensdag). 

(Hebel)

  Novellens overskrift er mer enn dekkende, og av en eller annen grunn får historien meg til å minnes H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» fra 1848, Vel, her er den:

  I Falun i Sverige var det for godt og vel femti år siden en ung bergmann som kysset sin søte lille kjæreste og sa henne: «På Luciadagen skal vår kjærlighet velsignes av prestens hånd. Da er vi mann og hustru og bygger oss vårt eget lille rede.» -

  «Og i det skal fred og kjærlighet bo,» sa den vakre unge kvinnen med et huldsalig smil, «for du er mitt ett og alt, og uten deg ville jeg heller gå i min grav enn noe annet sted.» Men like før Luciafesten, da presten for annen gang hadde ropt opp: «Så sant ikke nogen kan forhindre at disse to kommer sammen på ekteskabelig vis,» da kom døden og meldte sin ankomst. For da den unge mann neste morgen gikk forbi hennes hus i sitt sorte bergmannstøy - bergmannen har alltid sitt likklede på - da banket han riktignok enda gang på hennes vindu og hilste god morgen, men aldri mer god kveld. Han vendte aldri tilbake fra bergverket, og selvsamme morgen sydde hun forgjeves et sort halstørkle med røde kanter, som han skulle ha på bryllupsdagen, men etter som han aldri kom, la hun det bort og gråt over ham og glemte ham aldri.

  Imidlertid ble byen Lisboa i Portugal ødelagt av jordskjelv, og Syvårskrigen tok slutt, og keiser Franz den første døde, og jesuitterordenen ble opphevet og Polen delt, og keiserinne Maria Theresia døde, og Struensee ble henrettet, og de forenede franske og spanske styrker greidde ikke å erobre Gibraltar. Tyrkerne stengte general Stein inne i Veteranerhulen i Ungarn, og keiser Joseph døde også. Kong Gustav av Sverige erobret Russe-Finland, og den franske revolusjon og de lange kriger begynte, og keiser Leopold den annen gikk også i sin grav. Napoleon la under seg Preussen, og engelskmennene bombarderte København, og bøndene sådde og skar. Mølleren malte og smedene hamret, og bergmennene grov etter malm i sitt underjordiske verksted. Men da bergmennene i Falun litt før eller litt etter Sankt Hans i 1809 skulle grave en åpning mellom to grubeganger, grov de liket av en unggutt frem av slagg og vitriolvann. Han var helt gjennomtrukket av jernvitriol, men ellers uforandret og ikke gått i oppløsning, slik at det fremdeles var mulig å skjelne hans ansiktstrekk og fastslå hans alder, som om han var død bare for en time siden eller hadde tatt seg en liten lur midt i arbeidstiden. Men da man hadde fått ham frem i dagen, da var det ikke et menneske som kjente denne yngling eller visste noe som helst om hans ulykke, før hans tidligere forlovede kom. Bergmannens far og mor, venner og kjente, var døde for lengst, siden den dag han gikk på skift og aldri kom tilbake. Grå og sammenskrumpet, støttet til krykker, kom bruden til stedet og kjente igjen sin brudgom; og det var snarere i henrykkelse og fryd enn i smerte hun sank ned på liket av sin elskede, og først da hun hadde kommet seg etter en lang og heftig sinnsbevegelse, sa hun endelig: «Det er min forlovede, som jeg har sørget over i femti år og som Gud har forunt meg å se igjen ennu en gang før jeg dør. Åtte dager før bryllupet gikk han under jorden og kom aldri opp igjen.» Alle de tilstedeværende ble rørt til vemod og tårer, da de så den aldrende brud i sin visne og kraftløse skikkelse og brudgommen ennu i sin ungdoms skjønnhet, og hvordan ungdomskjærlighetens glød atter tentes i hennes bryst, femti år etter. Men han åpnet aldri mer munnen til et smil eller øynene til gjenkjennelse. Og til sist lot hun bergmennene bære ham inn i hennes lille stue, hun, den eneste som stod ham nær og hadde krav på ham, til graven stod ferdig på kirkegården. Neste dag, da graven stod ferdig og bergmennene kom og hentet ham, knyttet hun det sorte halstørkle med røde striper om hans hals og fulgte ham i sine søndagsklær, som om det var deres bryllupsdag og ikke hans jordeferd. For da de la ham ned i graven på kirkegården, sa hun: «Sov nu godt, enda en dag eller to i den kalde brudeseng, og la ikke tiden falle deg lang. Jeg har litt å utrette enda og kommer snart, og snart er det atter dag. Hva jorden engang har gitt tilbake, vil den heller ikke beholde for annen gang,» sa hun i det hun gikk derfra og vendte seg enda en gang.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972.

Johann Peter Hebel (del 1)

  Johann Peter Hebel (1760-1826) var en tysk teolog (født i Basel), forfatter, dikter og pedagog. Både hans far og yngre søster døde av tyfus i 1761, sistnevnte bare noen uker gammel. Moren gikk bort da gutten var 13 år. I sitt voksne liv oppholdt han seg for det meste i Karlsruhe. 

(Hebel)

  Blant berømtheter som beundret hans verker kan nevnes Jean Paul (1763-1825, tysk forfatter), brødrene Grimm (Jacob Ludwig og Wilhelm Carl, Hebel møtte den yngste og førstnevnte i Karlsruhe i 1814), Johann W. von Goethe (1749-1832, presentasjon unødvendig) og Lev Tolstoj (1828-1910, ditto). Hebel døde under en tjenestereise i Schwetzingen, obduksjonen viste at han led av tarmkreft.

  I det følgende gjengis to noveller (kall dem gjerne eventyr). Først:

Kannitverstan

  Mennesket har visselig dag etter dag - i Emmendingen eller Gundolfingen så vel som i Amsterdam - anledning til å gruble over alle jordiske tings ubestandighet, så sant han ønsker det, og likeledes bli tilfreds med sin skjebne, selv om det ikke flyr stekte duer omkring for ham i luften. Men en tysk håndverkerlærling i Amsterdam kom på de selsomste omveier til sannheten og dens erkjennelse, gjennom feiltagelsen. For da han var ankommet til denne store og rike handelsby full av prektige hus, vuggende skip og geskjeftige mennesker, falt straks hans blikk på et stort og vakkert hus, hvis like han ennu ikke hadde opplevd på hele sin lange vandring fra Tuttlingen til Amsterdam. Lenge stod han og betraktet med forundring denne kostbare bygning, de seks skorstener på taket, de skjønne gesimser og de høye vinduer, større enn døren i hans fars hus der hjemme. Til sist kunne han ikke dy seg for å henvende seg til en forbipasserende. «Gode venn,» sa han til ham. «De kunne vel ikke si meg hva den herren heter som eier dette herlige hus med vinduene fulle av tulipaner, stjerneblomster og levkøyer?» -

  Men mannen, som formodentlig hadde viktigere ting fore og forstod akkurat så meget av det tyske sprog som den andre av det nederlandske, nemlig absolutt intet, sa kort og avvisende: «Kannitverstan,» og gikk brummende videre. Dette var et nederlandsk ord, eller tre, om man skal være helt nøyaktig, og det betyr så mye som: «Jeg kan ikke forstå hva De sier.» Men den gode fremmede trodde det var navnet på den herren han hadde spurt etter. Det må være en styrtrik mann, denne herr Kannitverstan, tenkte han og gikk videre. Gate opp og gate ned, sistpå kom han til den bukt som der kalles Het Ey eller på tysk: Ypsilon. Der stod det nu skip etter skip og mast etter mast, og til å begynne med visste han ikke hvordan han skulle klare å se og betrakte alle disse merkverdigheter tilstrekkelig med sine stakkars to øyne. Endelig var det et stort skip som tiltrakk han sin oppmerksomhet, det var nettopp kommet fra Ostindien og holdt på å bli losset akkurat nu. Det stod allerede kasser og baller på land i rekke og rad, oppå hverandre og ved siden av hverandre. Stadig flere ble veltet ut, og deriblant også svære tønner av sukker og kaffe, ris og pepper og - med forlov - muselort. Men da han hadde stått og sett på både lenge og vel, henvendte han seg omsider til en som akkurat bar en kiste i land på sine skuldre, og spurte hva den heldige herremann het som fikk alle disse varer brakt til seg fra havet. «Kannitverstan», var svaret.

  Da tenkte han: Haha, ser man det. Ikke det minste rart, den som får slike rikdommer svømmende til seg fra havet kan nok trygt sette opp slike hus her i verden og sådanne tulipaner i forgylte blomsterpotter foran vinduene. Nu gikk han tilbake igjen og henfalt i de dystreste grublerier over seg selv, hva for en fattig stakkar han var blant så mange rikfolk i verden. Men som han gikk der og tenkte: den som bare en eneste gang kunne få det så godt som denne herr Kannitverstan, svingte han rundt et hjørne og fikk øye på et stort likfølge. Fire sortdraperte hester trakk etter seg en like sortdrapet likvogn, langsomt og sørgmodig, som om de visste at de førte en død til sin siste hvile. Et langt tog av venner og bekjente fulgte etter, tause og innhyllet i sorte kapper. I det fjerne lød en ensom klokke. Nu ble vår fremmede venn grepet av en vemodig følelse, slik alle gode mennesker nødvendigvis blir når de ser et lik, og han ble stående andektig med hatten i hendene til hele følget hadde passert. Og dog gikk han løs på den aller siste i toget, som akkurat gikk og regnet i stillhet hva han kom til å få for bomullen sin hvis centneren gikk opp ti gylden. Han grep denne forsiktig i kappen og bad ham troverdig om unnskyldning. «Det har vel nok vært en god venn av Dem, som klokkene ringer for nu,» sa han, «etter som De går der så bedrøvet og tankefull.» - «Kannitverstan!» var svaret.

  Da falt det et par store tårer fra øynene på vår gode mann fra Tuttlingen, og han ble med ett så tung og i neste øyeblikk så lett om hjertet. «Stakkars Kannitverstan,» ropte han, «hva har du nu igjen for all din rikdom? Det samme som jeg selv en gang vil få av min fattigdom: en likskjorte og et linklede, og av alle dine vakre blomster kanskje en rosmarin på ditt kolde bryst eller en løvetann.» Med disse tanker fulgte han den døde helt til graven, som om han førte til i følget, så den formodede herr Kannitverstan bli senket i jorden og ble mer rørt over den liktale han ikke skjønte et ord av, enn av alle de tyske aldri hadde påaktet. Til slutt gikk han videre igjen sammen med de andre, med lett hjerte, fant et herberge hvor de forstod tysk, og fortærte med god appetitt et stykke Limburg-ost, og når det siden en gang falt ham tungt for brystet at så mange mennesker i verden var rike og han selv så fattig, så tenkte han bare på herr Kannitverstan i Amsterdam. på hans store hus, hans rike skip og hans trange grav.


For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her.

Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972, Wikipedia.

Partiet (del 1)

Partiet (del 1)

  På kjøretøyet skal storfolket kjennes. Bjarte og jeg sitter alene i fremste kupong. Foran oss kan vi bivåne et vakkert neonskilt lyse mot oss som solen med kun ett budskap, og det er vår destinasjon: STORTINGET.

  Det er deilig å være politiker. Slippe maset med å måtte bevege seg rundt i morgen- eller ettermiddagsrush. «Dørene åpnes» kan vi høre over høyttaleranlegget. Hvilken service! Det mangler bare fire muskedundere, nei fire høyreiste Masai-krigere fra Gobiørkenen som frakter oss videre på en forgylt bærestol inn til rikdom og berømmelse. Bjarte påpeker at masaiene holder til i Afrika, og ikke i Mongolia, men han skjønner tegningen. Det er litt mørkt på perrongen, allikevel har T-banen bestått sin prøve med laud. Vi finner frem til en dør som ikke er låst, vandrer gjennom en lang, trang gang. Etter en stund kommer åpenbaringen:

  - Jøss!
  Sier Bjarte.
  Jeg er så enig, så enig. En gigantisk hall. Riktignok med betongdekke. Men tenke seg til, så god plass de har her på Stortinget!

  - Ja, fantastisk! Dette må være det de kaller Vandrehallen! Men hvorfor er det ingen mennesker her? Og så hadde jeg forventet litt kunst på veggene, og marmor på gulvet.

  Undrer jeg. Bjarte istemmer. Vi bestemmer oss for å komme litt lenger opp i etasjene. Heldigvis skimter vi en heis i det fjerne. Noen skarve minutter senere med litt opp og ned befinner vi oss endelig i et lokale med resepsjon. Der står en kar med linjalrett rygg, og et uttrykk som - hadde det ikke vært for en manglende knebelsbart - kunne fått enhver til å tro at her stod man fremfor oldebarnet til en prøyssisk feltmarskalk.

  - Politiker Bergsprekken og Ås melder sin ankomst. Vi lurte på om vi kunne få reservert to plasser til neste uke? Gjerne nære talerstolen og toalettet.
  Forsøker vi optimistisk. Soldaten rykker litt til i det gust blekne fjeset.
  - På tilskuerbenken da, formoder jeg?
  Prøysseren har humor! Men dette har ikke vi tid til, er tross alt hevet over allmuen, det være seg prøysser eller budeie! Diplomatisk som vi er, tar vi allikevel en liten unna-manøvrering:
  - Nå har vi vært nede i Vandrehallen, hvorfor er det ingen som labber rundt der?
  Unge Bismarck bevrer i munnviken.
  - Vandrehallen? Nede finnes da bare den nye parkeringsplassen!?
  Jaha, i det minste ble betonggulvet avklart.
  - Ok, da forstår vi hvorfor det ikke var så mange folk der. Men det var heller ingen biler, ikke en aldri så liten pansret Mercedes?
  Oldebarnet ser ut som han har fått et lite epileptisk anfall. Men han holder seg på bena. En prøysser verdig!
  - Idioter, det er helt ny profil nå. Har dere ikke fått med dere den grønne bølge!!??
  Tosk kan han selv være, noe både Bjarte og jeg er unisont enige i. Hva er poenget med å bygge en garasje til flere milliarder kroner, når den ikke blir benyttet? Er vel bare politikere som kan prestere noe slikt. Langsiktige som døgnfluer!
 
  - Nå skal De høre her, Barteløse Bartolomeus! Vi har stiftet nytt parti og forventer at minst to seter blir stilt til disposisjon umiddelbart. Senest, som sagt, til neste uke. Her er visittkortene våre, slik at du kan påføre våre respektive navn på nypussede messingskilt.
  Plutselig virker det som karen er i ferd med å omkalfatres. Kinnene hans inntar en slags bølgeform, hamstere ville misunt blåsebelgen han retter mot en peisglo fata morgana. Det bleke antar en svak gulsotete nyanse, snyteskaftet hans pruster og vibrerer. Man skulle nesten tro vi stod foran en veddeløpshest som nettopp har våknet etter et mareritt om tapt veddemål på Øvrevoll galoppbane. Hadde det ikke vært for manglende bart og hale.

  Noen få strakser senere børster vi støv av habittene. Og jeg som hadde kjøpt meg nytt kostyme for anledningen! Riktignok på loppemarked, men allikevel: Langbukse, en trendy grønn T-skjorte med påskrift navnet på vårt nye politiske parti. Ja, og selvfølgelig litt reklame. Og en hatt, innrømmelses vis noe flatklemt og bleket fra fordums eggehvitt, en slags krympet versjon av sombrero med en og annen måkelort på. Da er spurvelorten bedre! Signe spurven! Verst gikk det ut over Bjarte som kalte prøysseren for Bartolomeus. Han ser ut som han er overkjørt av en skurtresker, der vi ligger utenfor Stortinget. Kastet på hodestups ut på grunn av en ørliten bagatell! I mitt lille hode høres Måneskinnsonaten. Vi kunne vel ikke vite at vi måtte vente til neste stortingsvalg for å komme på Stortinget. Litt skjelven ser jeg meg rundt og opp.

  - Jøss!
  Nå er det min tur.
  - Hva da jøss? piper Bjarte som også ligger skamfert på ryggen.
  - Se på den vakre løven! Selv om den er like mye granitt som den famøse parkeringsplassen.
  - Det er derfor det heter Løvebakken her. Jeg savner et kjæledyr!
  Hikster Bjarte.
  - Ja, jeg også. Kanskje vi skulle skaffe oss en litt mykere mellomting mellom løve og hummer? Men først må vi til Rådhuset og registrere partiet vårt. Det skal prøysseren ha: På skjendigste vis ble vi kastet ut, men fikk i det minste beskjed om at der er rette instans. Og ikke Stortinget. 

  Så tusler vi i retning Rådhuset, det ligger som kjent ikke langt unna. Også Bjarte hadde i anledningen skiftet antrekk, og selv om vi begge har fått hard medfart, er våre grønne T-skjorter tilnærmet intakte. På de står det med tydelig, hvitmalt skrift:

ØLPARTIET

Gledelig sponset av Aass Bryggeri

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her. For neste innlegg om Ås, klikk her. Og for neste innlegg (forfatteren Hebel), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Politikerens valg (andre og siste del)

Politikerens valg (andre og siste del)

  Vi lå ikke lenge på sykehus, under en uke minnes jeg vagt og sterkt medisinert. 

(Svinaktig narkose)

  Bjarte havnet naturlig nok på urologisk avdeling, jeg på en helt annen og ulogisk. Muligens økologisk. Bjarte lo nesten like lystig over mitt møte med sjøpinnsvinet Petter, som jeg av Hilde Hummers skipper- og bjelletak. Hun slapp først taket da Bjarte fikk kreket seg bort til komfyren og satte på en kjele med vann. For henne er det jo ikke så greit å se forskjell på varmt og kaldt, men hun hater komfyrer.

  Stakkars Petter - tenkte jeg - mens sykepleiere dro ut dusinvis av nåler fra stumpen min. Hjemme igjen rekonvaleserte vi begge etter fattig evne. Hva Bjarte følte kan man bare testikkel-tenke seg. For egen del; selv om nåleputen var håndplukket satt følelsen av å være en levende spikermatte igjen. Litt pinlig var det også at Petters markering gjenga en slags runeaktig inskripsjon: Oldtidens kasse fra Schous fremsto som en speilvendt utgave av Saus. Men like dyslektisk som Bjartes tatovør, det stod Sous. Signe spurven for at ingen noen gang vil få se den tatoveringen! Både Hilde og Petter ble videre adoptert, denne gang til et nedbørsrikt akvarium i Bergen.

(Petter sjøpinnsvin)

  Så, en fullmåne senere sitter vi igjen på hybelen min, jeg har fått en ny og grønn ølkasse. Dessverre ble innholdet raskt borte, men kjøleskapet og vi fylles opp med jevne mellomrom. Nesten som månen.

  Bjarte ser strengt på meg:
  - Ok, da har vi utejukket Bondepartiet. Vi kan ikke bruke like mye tid på de andre. Hva med Høyre?
  Sa han jukket? undres jeg. Nei, sikkert min påtagende ørevoks.
  - Vet ikke helt. Hvorfor skal de forresten hele tiden til høyre? Fire ganger til høyre og så er du tilbake til start kan man si. Nesten som klokken.
  Bjarte sukker.
  - Samme med Venstre?
  - Ja og nei, men nesten. Virker som de stiller klokken tilbake, eller at de ikke har tatt inn over seg at svenskene sluttet med venstrekjøring tilbake i 1967. Jeg har et kjempelangt frimerke fra den tiden. I England er de enda verre. De vet jo ikke en gang forskjell på Exit og Brexit!
  Et snøft verdig en flodhest høres.
  Diplomatisk som en tyrkisk teppeselger foreslår jeg partiet Fremskritt.
  Dette avstedkommer en tirade av ord som ikke står i noen leksika jeg kjenner til. Og:
  - Kommer ikke på tale! Her har jeg akkurat kommet meg over Hilde i skrittet, og så begynner du å snakke om enda et skritt!!? Dessuten så tar de folkene der bare museskritt, raskt fulgt av to tilbake!

Arbeiderne da?
  Ingen av oss vet hvem som spurte. Heller ikke hvem som svarte:
  - Nei. Er ingen som arbeider i dette landet lenger. Og så har de Fagforeningen. For hundre år siden skapt for å bedre forholdene for arbeidere. Nå tilrettelagt for at elendige arbeidere som ikke arbeider får beholde jobben. Se bare på oss!
  Vi tenker. Kanskje en uke.
  - Hva med rødt?
  Foreslår Bjarte.
  - Næhæ, tåler ikke synet av blod, Og så syntes jeg synd på oksen Ferdinand. Men kanskje de Grønne?
  - Jøss, hvorfor det?
  - Vel, Aass Pilsner er jo grønn som du vet …
  - Aha. Men har du lest partiprogrammet deres?
  - Hø?
  Jeg innrømmer i det skjulte å være mektig imponert. Har Bjarte drevet «Research»? Jeg rekker ham en iskald Aass. Etter tre til så rensker han halsbånd og stemmebånd:
  - Vel, det har jeg. Står ikke et spurve-pip om at det skal bli billigere øl. Står derimot en gigantisk maurtue om at det skal legges til rette for masse andre gratis tilbud, redusert arbeidstid osv. Men ingen verdens ting om hvem som skal ta regningen. Det er for så vidt ingen nyhet. Men det virker som de er glad i bønder. Samme antall løfter. Og: «Bønder skal sikres landrettigheter, tilgang til vann, råderett over egne frø og rett til å selge varer.»
  - Frø? Klekker de frø? Før var det hver mann sin høne, nå er det frø? Dessuten leste jeg i går at det nye slagordet for bønder er «Hver mann sitt jagerfly»!
  - Ok, da dropper vi det også.
  Gliser Bjarte mens han bivåner mine blussende og skarlagenrøde kinn.
  - Greit. Vi står igjen med Rødt, Kristelig og Sosialistisk Venstre. Du har jo blitt litt kristelig i det siste? Dette med signe spurven?
  - Du, ta ikke den tonen! Må få være glad i spurven uten at man skal bli dømt nord og ned? Predikerne derimot vet man aldri hvor man har, det er noe suspekt med dem. Muligens bak prekestolen eller luskende i bakrommet. Altervin prøvde jeg som liten. Det var han bryggerisjefen som tok meg med i kirken. Snilt av ham, men det smakte pyton! Dessuten syntes jeg prestekrager er vakrere i naturen. Og tenk så mye ølavgifter geistligheten har vært med på å innføre! Hva med deg, rødt kanskje?
  Bjarte ser surt på meg.
  - NEI! Har du glemt hummerfargen? Selv om Hilde Hummer var svart, så …
  - Bedre død enn rød?
  Min tur til å humre.
  - Hold tåtesmukken på deg, din brunsvidde turnips! Så da blir vel Sosialistisk Venstre også helt feil? Om man går kommunistisk, sadistisk eller opportunistisk den veien, blir det vel bare nok en tilbakestilling av gjøkuret?

  Jeg er enig. Men svidd turnips? Litt rett skal jeg gi ham, det etser noe grønnjævlig i stumpen. Nesten som jeg skulle ha blitt smurt inn med Dijon-sennep … Samtidig tenker jeg litt på klokker og sommertid. Eller er det om vinteren man stiller uret? Og hvorfor finnes det ikke et parti som heter Rundkjøring? 

  Vi glaner på hverandre. Fagre er vi ikke, vi to vortesvin. Men på tross eller på grunn av åsyn og utsyn har vi etter hvert blitt ganske tvilling, selv om andre kanhende vil påstå det motsatte. Men de som vi ikke kjenner, de driter vi heldigvis med flere preposisjoner og porsjoner i. Plutselig utbryter vi samstemt - allikevel totalt usynkronisert - men like gledesstrålende som to gamle haner der galer etter å ha vært hos frisøren og fått rettet på kammen:

- Hvorfor har vi ikke tenkt på det før???

(Fortsettelse følger i annen drakt)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Politikerens valg (del 1)

Politikerens valg (del 1)

  Bjarte og jeg kontemplerer i min nedslitte hybel rundt et år etter eksamen. Pengene vi fikk under kurset er snart drukket opp; fyll og fanteri står så klart bak, dog føles det noe uklart. Ennå har vi ikke bestemt oss for i hvilket parti vår karriere skal ta av som en Apollo 13 rakett. Bjartes forhold til Tone er mer enn oppbrukt, gikk omtrent over før det startet. Han minnes nostalgisk, men det går raskt over:

  - Hun var tung å bære. Allikevel var det mye fint ved henne. Nå kjører hun nytt kurs, og har forelsket seg i et eksemplar blant en haug oppkomlinger med vaselin i håret og Gud signe spurven vet hvor.

  Det fine med hybelen min er at den har badekar. Det er derfor vi sitter her. Adopterte nemlig med oss noen levende hummere og sjøpinnsvin fra akademiskolens kjøkken. Vi var så lei av både kråkeboller og de rødmussete klørne, noen av dem fortjener vel å tre verdig av med pensjon? Vi vurderte også russerkrabber, men fant det for uhåndterlig. Særlig dersom vi en gang skulle bli utplassert som diplomater. Spionanklager nærmest garantert. Men pussig dette at hummere er sorte inntil døden. Mens jeg er rød i live, kanskje jeg blir svart når jeg kreperer? Mine filosofiske betraktninger smuldrer hen.

  Mens vi således kamperer på to dessverre tomme ølkasser jeg fikk av bryggerisjefen fra Schous under en sommerjobb i 12-årsalderen, beslutter vi: Nå må vi endelig få den famøse fingeren ut og ta en beslutning. På tross av at vi er såre klar over at er det noe politikere er eksperter i, så er det nettopp det motsatte: Beslutningsvegring de Lux! Men 12 måneders ubesluttsomhet er kanskje innenfor parameterne.

  Først tar vi en øl eller tre. Bjarte har begynt å like både spurver og Aass. Vi tuller og tøyser om at vi ser ut som et par gravide pinnsvin der vi sitter.

  Så sier Bjarte:

  - Ok, hvilket parti skal vi velge? Med Bondepartiet er vi vel sikret evig overflod?
  Jeg forsøker å tenke. Det er noe som er feil med det partiet. Så demrer det:
  - Nei. Kommer ikke på tale! Det er de med jur og spener. For ikke å snakke om Tine!
  - ??
  - Ja, subsidiene er vel og bra. Men hva i svarte meitemark skal vi med all den melken? Hadde de enda subsidiert øl, hadde jeg forstått. Men babyvelling? Ærlig talt, man drikker melk til man er to år, så er det en overgangsfase med eplemost til man får, la oss si sommerjobb på Schous eller Ringnes - da er det bare å hive seg i ølfatet!
  - Æh …
  - Ja, jeg mener det!
  Jeg blir ordentlig eksaltert:
  - Hør her! Jeg beundrer bønder og budeier for alle pengene de har fått tak i uten at velgerne protesterer. Men ja, tenk om vi kunne fått like mye subsidier for øl?? Da hadde vi jo fått betalt for å drikke! Dessuten, vet du hva de gjør med melken?
  - Eh, egentlig ikke …
   Jøss, tenker jeg - har nesten blitt bedre retoriker enn kursleder Tone.
  - Halvparten heller de ut, bøndene får uansett betalt en fast pris per liter uavhengig av etterspørsel. Så går 40% til produksjon av Jarlsberg som eksporteres til USA, hvor kundene der betaler en brøkdel av det de norske forbrukere blir debitert. De resterende 10% distribuerer Tine til butikk-kjedene som tar seg klekkelig betalt, både for ost og melkeprodukter. Og Gud bedre og velsigne spurv og fuglekongen om du nærmer deg en norsk ostedisk med spørsmål om de kan selge deg en velsmakende fransk brie! Da får du et prehistorisk fenalår og en halv geitost klasket i fleisen med beskjed om: «Nei det har vi ikke, med mindre du er villig til å betale de 400% ekstra i toll og avgifter som Landbruks-departementet klokelig har bestemt passende for at vi skal holde oss til norske og mugne varianter av skimmel og gauda». Og det har de bak disken rett i. Samme med svinekjøtt. Halvparten blir lagt på fryselager og tint opp rundt juletider. Da klager bøndene over at kjøttet blir solgt så billig, mens fakta er at de allerede har fått betalt i bøtter og blåbærspann. Og så kjører de kampanjer på såkalte reklamefrie statskanaler om at juleribben har blitt aaaaltfor billig! Utrolig nok biter nordmenn på propagandaen med både søkke og line, sender VIPPS-penger med ønske om høyere priser neste år! Ellers i året blir 40 % av de stakkars suggene transportert av bønder i privatjet til Latvia og falbudt for en slikk og fleskesvor - resten blir aller nådigst tilbudt Ola Nordmann - hvoretter latvierne selger det de ikke orker å fortære tilbake til Norge for dobbelt tariff rundt påske. Der tines de forfrosne opp for annen eller tredje gang. Derav navnet Tine!

  Jeg får ikke sagt mer. Et forferdelig vræl høres, og det er ei fra truten min. Jeg sperrer opp øynene, så setter jeg i å skratte i det jeg bivåner Bjartes krigsdans som ville imponert både Steppenwolf og andre indianerstammer. Han er nå like rød i trynet som meg og de fordums kokte hummerne. Krokrygget av latter unngår jeg med nød og neppe å dette av min antikke ølkasse.

  - Det er ikke morsomt!
  Det syntes imidlertid jeg, nærmest ustyrtelig festlig. For det er ikke vanskelig å fatte hvem som har tatt et grepa tak i Bjartes mer eller mindre edle deler. Noble Hilde Hummer har rømt fra badekaret!

(Hilde på krigsstien)

  - Hjelp, hun henger i bjellene!!

  Det blir i overkant, jeg tipper over på linoleumsgulvet omfavnet av latterkrampe og splintene fra en implodert kasse signert Schous.

  I det jeg lander endres alt fra halvkvalt latter og gråt til rene Armageddon. Er fjerde verdenskrig i anmarsj?

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås, klikk her. For eksempel på andre eventyr, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Aspirantene (andre og siste del)

Aspirantene (andre og siste del)


 Ett år eller to senere. Kursleder Tone holder sitt avslutningsinnlegg:

  - Kjære aspiranter! Gratulerer med vel overstått eksamen. Dere kan nå titulere dere som politiker!

  Øredøvende jubel i salen.

  -  For tre, kanskje fire generasjoner siden gjorde politikere opp på kammerset. De kranglet og slo ut noen tenner av og til, så gikk de til tannlegen og ble enige om hvor lande- og kommunegrensene skulle være. Med få midler fikk de til utrolig mye. En dugnadsånd regjerte, politikere som Roosevelt og Gerhardsen bygget nasjoner med arbeidsfolk i rygg. 


  Nå har vi en helt ny type politikere. Skapninger som Donald Truck og Varg Vold Slagsmål styrer. Totalt ubrukelige, lystløgnere som lover ut penger i øst og vest uten en gang å antyde hvem som skal plukke opp regningen. Dette er fremtiden, for folk tror faktisk på hva disse partilederne (med ryggrad som glassmaneter) utbasunerer; de får større og større gehør! En politiker i dag gjør overhodet ingen ting, akkurat som dere gjennom disse årene har bevist å beherske til det fulle. 

  Noe nølende applaus. Tone fortsetter ufortrødent:


  - Gårsdagens politikere hadde intet apparat rundt seg. Dere får, for å nevne bare et mikroskopisk utvalg av frynsete goder: Diett- og reisegodtgjørelse for hvert skritt dere tar - selv i sengen - en pressetalsmann hver pluss fire stenografer, privatlege med James Bond-lisens for sponset valium og nesepudder, pansret Mercedes med privatsjåfør, talene dere vil holde blir skrevet for dere (både på norsk, nynorsk, samisk, komisk og braille), dere får egen massør med mitraljøse, butler og naturligvis et par døgnville og villige advokater. For de få av dere som er unge her venter en lukrativ pensjonsavtale etter bare 12 år i tjenesten. Dere lurer kanskje på hvorfor vi skal videreføre denne udugeligheten?


  Tone tar en kunstpause og vi en matpause før retorikken blir besvart.


  Ved koldtbordet forteller jeg Bjarte at jeg ble overrasket, den gang det omsider gikk opp for meg at det var han som var Tones «sussebass». Sandalsuppen eller JUKK-forkortelsen kom jeg aldri til bunns i. Kanskje like greit. Men nå må jeg spørre:

  - Og jeg som trodde du var gift?
  - Hvorfor det?
  Jeg tenker på hans tatovering i pannen som jeg aldri bemerket. Men igjen må jeg:
  - Vel, du har den lille. Der det står «GEMAL».
  Bjarte skratter.
  - Haha, nei da. Aldri vært gift. Var bare en NÆRSYNT thailandsk tatovør som misforstod. Jeg ba om at det skulle stå «GENIAL». Og som du vet, i dårlig lys er det ikke så lett å se forskjell på M og NI.
  Hva man ikke får høre, tenker jeg. Vi tar et par hummere og en flaske Champagne før vi returnerer til avslutningen. Jeg har så smått begynt å savne Aass Pilsner og tørrfisk. 


  Tone fortsetter hvor hun slapp:


  - Fordi også vi vil komme tørrskodd unna. Bondepartiet kaller seg riktig nok noe annet, de har blitt mestere og våre rollemodeller. Tenk på forgjengeren, hvis mantra var «Hver mann sin høne!» Dette har nå blitt videreforedlet og utvidet til: Hver mann sin bondegård, hver hund sin svinekotelett, hver mann sin lege, veterinær, sitt postbud, hver mann og kvinne sin egen kommune, hver kommune sitt Ryfylke, hver fjott sin politiker, sin privatlege, traktor, drosjesjåfør, domstol, sitt sykehus, sin ambulanse osv. Dette tror og stemmer folk på! Og som jeg har innprentet flerfoldige ganger; de har sementert enorme sugerør ned i både stats- og kommunekasse. Disse midlene kan også dere få tak i!


  Voldsomme jubelrop.


  - Ta eksempelvis de årvisse jordbruksforhandlingene. Bare nonsens. Bøndene forlanger, la oss si 2 milliarder i overføringer, politikerne klør seg i hodet og tilbyr halvparten. Etter fire dager i sovepose for bøndene, og tårnsuiten på Grand for slike som dere, så ender man på halvparten etter å ha diskutert hvor mange sølvpenger det skal gis ekstra for hver liter melk, hver kilo flesk og svor samt pose med rørte tyttebær. Men dette er bare overflaten av statsstøtten. Media har blitt kjøpt og betalt, ingen skriver om de faste overføringene som ligger på rundt 15 milliarder hvert år, det er bare tillegget oppgjøret dreier seg om. Hundrevis av færre gårdsbruk hvert eneste år, mens subsidiene pussig nok øker år for åker. Om høsten legger bøndene i vei inn til Stortinget og dumper fire tusen hestesleder med kumøkk i protest mot sine egne feilslåtte avlinger og dårlig innkvartering. De forlanger ekstra betalt for prompende kuer, vått og tørt vær som hvert år ødelegger avlingene. Hver sau omkommet, får ulven skylden for. Da blir nemlig erstatningen større enn om den stakkars fårikålen skulle krepere på beite eller snuble utfor en skrent. Dermed er den ekstra milliarden de gikk glipp av om våren i boks. Neste år kan hende de skifter ut norske kroner med Euro i sine krav, nordmenn flest vil tro det innebærer tilbud på Europris!

(Får i ulveklær)

  Tone er kunstpausevirtuos. Men så:


  - Dette er de virkelige geniene! Som Plautus skrev lenge før vår tidsregning: «Homo homini lupus» (mennesket er en ulv mot mennesket). Sundt bondevett har blitt feterte bønder! Tenke seg; jo færre bønder, desto flere stemmer på dem! Bøndene produserer dårlig mat til en høy kostnad, så klarer partiet faktisk å overtale allmuen til å tro det er både billig og godt! Det er bare å knele i høysåten! 


  Men, som dere har forstått, her kommer vi slentrende inn i bildet. Det står dere fritt frem å bli godt lønnet heldagspolitiker i hvilket som helst parti dere ønsker. Men kom i hu hvilke midler Bondepartiet rår over, deres sammensvorne i Landbruks-departementet bryr seg null og niks dersom en skarve milliard eller to skulle evaporere. Med ett forbehold; midlene må kanaliseres til partiet, assosierte legater, foreninger eller supperåd uansett tilnærming til søtpoteten. Overskriften «For jur og spener» i søknaden har vært en vinner i tiår! Det sier litt; Taliban (Filial Norge) søkte i fjor, og fikk nesten tilsagn om flerfoldige millioner kroner i statsstøtte etter å ha merket søknaden med «Melkebomber for fattige opiumbønder»! Tenk på neste år de søker …


  - Til slutt, husk hva dere har lært om media, når dere blir beskyldt for å snyte på skatten, oppgi oppblåste kjøregodtgjørelser og reiseavstander, stilt ansvarliggjort for gigantiske budsjettoverskridelser, ja nær sagt uansett hva dere gjør:

Forhal og/eller skyld på andre! Si eksempelvis:


- Ingen kommentar!
- Dette skal ikke kunne skje!
- Vi setter ned et utvalg.
- Vi stabler sammen en hurtigarbeidende komité på trebein.
- Vi vil granske saken nøye og melde oss tilbake.
  Eller mer aggressivt:
 - Jeg ser det når jeg tror det!
 - Alle liker meg. Jeg er ekte. Media er falske ulver.
 - Jeg vet, du tar feil.
 - Vi vil forfølge dette og deg.

  I korthet, drøy lengst mulig! Blir du stilt mot låvedøren, sykmeld deg godt betalt et år eller tre. Husk; krev kompensasjon for uteblitt diettgodtgjørelse! Eller håp på en naturkatastrofe, da skifter pressen fokus og snart er alt glemt, de vil gråte for bøndenes forsikrete og forliste stabbur ved elvebredden - eller en av dine kolleger vil stilles for skjærsilden. Lykke til!

  Utenfor blir Bjarte og jeg stående litt fortumlet over jur og inntrykk, mysende mot vegetasjonens vakre høstfarger. Nå er vi altså politikere, det har vi skriftlig. Riktignok ingen karakterer, da hadde nok alle strøket, men på kursbeviset står det under stempler fra UD, Statsministerens kontor og en haug andre mer eller mindre kjente offentlige organer: BESTÅTT. Spørsmålet er; hvilket parti skal vi bli en del av?

Fortsettelse følger (i annen drakt)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås, klikk her.


Kilde: Martin Ås’ memoarer.