Fernando Pessoa (II)

Fernando Passoa

  Passoa (1888-1935) er i dag betraktet som en av de fremste portugisiske forfattere/diktere. Jeg har også vært innom ham før (klikk her). Han publiserte ikke så mye i løpet av livet, men etter hans død (av skrumplever) ble det funnet utallige manuskripter. «Uroens bok» består i så måte av 425 fragmenter, det at den har blitt kalt «Verdens beste bok» (av anmeldere) er muligens en ørliten overdrivelse. Uansett, her følger et utdrag fra bokens tidlige fase. Og hva man enn måtte mene, tror det er akseptabelt å påstå; formulere seg, det kunne han:

(Fernando Pessoa)

sitat

  Jeg misunner - skjønt gjør jeg egentlig det? - de mennesker man kan skrive biografier om, eller de som kan skrive sin egen. Gjennom disse strøtankene uten sammenheng, skrevet uten tanke om sammenheng, forteller jeg likeglad min selvbiografi uten hendelser, min historie uten liv. Dette er mine Confessiones, og om jeg ikke sier noe i dem, er det fordi jeg ikke har noe å si.

  Hvem har vel noe som er verdt å bekjenne, og hva skulle det tjene til? Det som har hendt, har enten hendt alle mennesker eller bare oss; i det første tilfellet er det intet nytt, i det andre er det ubegripelig. Om jeg skriver hva jeg føler, er det fordi jeg dermed dulmer følelsens feber. Det jeg bekjenner har ingen betydning, for ingenting betyr noe som helst. Jeg maler landskaper med mine egne følelser. Jeg arrangerer en sansenes fest. Jeg forstår godt de kvinnene som broderer av sorg og dem som strikker fordi det finnes liv. Min gamle tante la kabal gjennom hele nattens uendelighet. Disse følelsesbekjennelsene er min kabal. Jeg tolker dem ikke, slik den gjør som søker sin skjebne gjennom kortene. Jeg prøver ikke å finne noen svar, for i kabal har ikke kortene noen verdi i egentlig forstand. Jeg vikler meg ut som et mangefarget garn, eller jeg lager figurer av meg selv slik en småpike leker fisken i garnet med en hyssingstump før hun gir den videre til en annens spredte fingre. Jeg passer på at løkken ikke glir av tommelen, deretter vrir jeg på hendene, og bildet blir et annet. Og så begynner jeg på nytt.

  Å leve er å hekle med andres ønsker. Men tanken er fri så lenge man holder på, og alle forheksede prinser kan spasere i parken mens elfenbensnålen med den krumme spissen bukter seg opp og ned. Tingenes hekletøy ... Tomhet ... Ingenting ...

  Og hva kan vel jeg fortelle om meg selv? Mine følelsers skremmende intensitet og en dyp opplevelse av å fornemme, sanse ... En skarp intelligens som knuser meg og en grådighet etter å slå tiden i hjel med drømmer ... En død vilje og en kontemplasjon som vugger den som var den et levende barn ... Ja, hekletøy ...

sitat slutt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Fernando Pessoa: «Uroens bok» av Bernardo Soares, oversatt (samt forord) fra portugisisk ved Christian Rugstad, Solum Forlag, Oslo, 1997.

Lars Larsen-Ledet

Lars Larsen-Ledet

  Den kjente avholdsagitator Lars Larsen-Ledet (1881-1958, dansk journalist, forfatter og avholdsagitator) var kommet til et lite sted ute på landsbygda for å holde et foredrag om avholdssaken. Han innledet:
  - Hva er det som frisker deg opp på en riktig solvarm sommerdag, hva styrker deg best når du er sliten etter en riktig lang tur -
  Nå reiste formannen i det stedlige avholdslaget seg opp og ropte ut over salen:
  - Hvis det er noen som nå sier et ord om øl, så blir han kastet ut!

(Lars Larsen-Ledet)

  Ved et møte i Vendyssel holdt Larsen-Ledet et av sine mange foredrag om alkoholens skadelige virkninger. For å underbygge sine ord hadde han foran seg et glass vann, et glass whisky og en liten eske med metemark i. Så halte han opp en liten metemark fra esken og slapp den i glasset med vann.
  - Se, sa han, - se hvor den spreller og boltrer seg. Vannet er dens rette element.
  Derpå fisket Larsen-Ledet metemarken opp av glasset igjen og slapp den ned i whiskyen. Metemarken gikk rett til bunns i glasset, stein død.
  - Ærede tilhørere, fortsatte Larsen-Ledet, - legg merke til denne væskes dødelige virkning den -
  Her brøt en sindig bonde nede fra salen inn:
  - Kan du ikke gi meg navnet på den whiskyen, jeg har vært slik plaget av mark i det siste.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. Og for neste innen emnet, klikk her.

Jon Magnus & Dag Furuholmen (II)

Jon Magnus & Dag Furuholmen 

«Slitne sjeler - levd liv» av ovennevnte poeter har jeg vært innom før (se her) Jeg tillater meg å gjengi nok et dikt derfra:

Aldring

Vi blir etter hvert alle
svakere, langsommere og trettere
Kroppen er ikke lenger
som den var
Vi sørger over det vi mister
Men sorgen kan gjøre oss
mykere og åpnere
Kanskje klokere og vennligere,
mer i kontakt med oss selv og våre nære
Er det da tap eller en vinning?
En avvikling eller utvikling?
Solen er like lys og varm
som før
når våren melder sin ankomst
Den kommer like nær deg
selv om du går sakte
Og hjertet ditt gleder seg kanskje mer
over din stille hverdag
enn den hastige du hadde før
Ubønnhørlig nærmer vi oss
alle en avslutning
Våger vi å slippe
kan vi kanskje få en vennlig utgang

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

NB. Jeg har nettopp fått høre at Hr. Dag Furuholmen har gått bort (08.07.2023).

Kilde: Jon Magnus & Dag Furuholmen: «Slitne sjeler - levd liv», Lyrikkforlaget, 2023.

Karl Johan

Karl Johan

  En liten anekdote: 

(Karl Johan - kjent statue foran Slottet)

  Karl Johan (1763-1844, konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død) het opprinnelig Jean-Baptiste Bernadotte, var født i Sør-Frankrike og utdannet som offiser. Både i revolusjons-årene og under Napoleonstiden innehadde han forskjellige embeter, store tillitsposter, og han fikk ry som feltherre. I 1809 kom det til brudd mellom ham og keiser Napoleon, men keiseren ga likevel sin tillatelse til at han året etter lot seg velge til svensk tronfølger [men det gikk altså noen år før han in facto ble konge]. Det var en selvmotsigende situasjon at den gamle republikaner nå skulle bli svensk konge, og selv om Bernadotte meget fort sjarmerte sine undersåtter, kom han også ut for penible situasjoner. Under en sykdomsperiode ble han for eksempel ganske redselslagen over at hans livlege insisterte på å foreta en årelating. Han protesterte lenge, men måtte til slutt la seg overtale. Forklaringen på Karl Johans bluferdighet kom for dagen i form av en stor tatovering, som forestilte den franske revolusjons symbol, hvorunder der sto:

Mort aux rois!
(Død over kongene!)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.