Frida

Frida - sjalusiens svøpe

  Det hele startet med at hun kom inn og ble en del av mitt lille liv. Ikke som et friskt pust, bare barbeint og insisterende. Det skulle bli et stormfullt forhold. Tidlig i mars måned var det, tidvis med kuldegrader både natte- og dagtid. Hvordan hun i det hele tatt kom inn, og inntil da hadde overlevd under slike forhold forble meg en gåte. Meddelsom var hun ei.

  En ganske alminnelig flue av middels størrelse vil jeg påstå hun var, selv om mine kunnskaper om insekter er ytterst begrensete. Med andre ord et gjennomsnittlig individ, men i motsetning til meg imponerende ved hennes bravur og trosser av værelementene.

  Da hun ankom, satt jeg ved skrivebordet som vanlig og noterte mine tall. Jeg enset henne ikke før hun begynte å surre rundt midt hode. Det er fortumlet nok fra før, så jeg veivet febrilsk med armene etter henne, gang på gang. Uten hell. Deretter grep jeg mot linjalen, den er herlig lang, bred og tøyelig, men med en skarp kant i møte med pennen. Jeg benytter den aldeles ikke bare til å understreke mine sirlige tallkolonner, men like vel som vifte på varme sommerdager, samt kløpinne for ryggen. For noen år tilbake eksperimenterte jeg faktisk med den som hov - ikke tiltenkt sommerfugler - jeg knyttet et lommetørkle i enden i et forsøk på rensing av gullfiskbollen. Det mislyktes, i likhet med så mange av mine prosjekter; Ole, Dole og Doffen daua, alle som én.

  Tilbake til min ankomne gjest: Etter noen sverdslag i luften fløy fluen bort. Bare for å returnere like etterpå i en flue-tarantella rundt mitt hode. Var det lukten av såpe hun reagerte på? Jeg sprang i dusjen, avstod fra Shampo, lot bare vannet renne. Det funket. Fluen satt seg slukøret oppe på lampekuppelen. Hun rørte seg ikke.

  Det gikk en lang stund, jeg fortsatte mitt arbeide med ett og annet blikk mot fluen. Hun fremstod som fluer flest; grå vinger, fra tid til annen vasket hun seg, det så i det minste slik ut når beina hennes beveget seg frem og tilbake over ansikt og fasettøyne.

  - Vekk! skrek jeg plutselig og impulsivt, viftende med linjalen mot henne. Det fungerte også bra, hun tok av som et jagerfly og gjorde en «loop» eller tolv rundt i rommet, hvorpå hun returnerte til lampekuppelen. Jeg ble imponert, og døpte henne i mitt stille sinn for Frida. Det virket som hun forstod dette, hun la hodet på skakke og betraktet meg, om ikke med ydmykhet, så med forståelse. Det oppstod en form for stilltiende overenskomst mellom oss, nærmest en gjensidig respekt.

  Men etter hvert ble hun ble mer og mer frimodig. En dag etter frokost på vei ut, traff jeg Frida i døren, men mens jeg nikket godmodig til henne, svinset hun rundt meg som i et forsøk på å forhindre meg i dette. Senere på dagen var det hennes tur, jeg lot henne fly ut av vinduet, et par timer var hun ute. Ikke før hun slapp ut angret jeg, men hun returnerte altså, da var hun til gjengjeld svært skitten på sitt ene bakben. Fysj! sa jeg, - din møkkaflue!

  Så en kveld måtte jeg ut for å treffe noen venner, og igjen prøvde Frida å sperre dørgapet for meg. Jeg mannet meg opp og trengte meg forbi henne med makt. Jeg kunne høre at hun summet rasende innenfor og jeg ropte inn til henne: - Haha, du må lære deg å være alene. Farvel. Nå kan du ha det så godt!

  Dagene gikk, og den lille uangripelige fluen satte min tålmodighet på flere prøvelser. Kom det folk på besøk ble hun sjalu og jaget dem på dør ved sin ubehagelige væremåte. Når jeg bebreidet henne eller ville klaske henne vennskapelig på stumpen, foretok hun halsbrekkende svinger og manøvrer fra gulv til tak som gjorde meg både ør og svimmel. Dager ble til uker, vi vendte oss til hverandres døgnrytmer, jeg drev med mitt og hun sitt.

  En dag ble Frida borte. Hun smatt ut døren en gang jeg hadde den på gløtt. Jeg regnet med at det var hennes hevn for at jeg ikke hadde latt henne flakse ut vinduet på ukesvis. Hva skal man gjøre? tenkte jeg, gikk ut og ropte etter henne. Jeg spurte naboer, gjenopptok Shampo i håret, spilte på bratsj og kallet med panfløyte på min kjæreste flue og eneste venn. Fånyttes.

  Dagen etter var hun tilbake. Ikke alene, hun hadde trukket med seg en elsker fra gaten! Først tilga jeg henne, men etter en stund begynte de å gå meg på nervene. De satt seg til å sende blikk til hverandre og gni hverandre over leggene, og plutselig kastet elskeren seg over henne på en måte som fikk meg til å rødme. - Hva er det dere driver med rett framfor mitt åsyn! utbrøt jeg. Men Frida bare kastet med nakken på en fornærmet måte. Så begynte de å håne meg. De satte seg på skrivebordshjørnet og lo av meg mens jeg arbeidet, som om de syntes å si: - Haha, har du ikke en større linjal enn det? - Så dette er takken, tenkte jeg. Man gir henne husly og varme, og blir møtt med spydigheter og usedeligheter! Min tålmodighet var over.

  I det de ublutt på ny var i ferd med å omfavne hverandre, hevet jeg linjalen som et sverd og lot den falle lik et lyn. Mitt velrettede slag slo dem begge livløse til jorden. Nesten i det samme og i det følgende tok sorgen, fortvilelsen, angeren og skammen meg.

  Epilog: Det har gått noen dager. I dag morges hørte jeg en due kurre der ute ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg forfattet av samme tølper, klikk her.

Herman Wildenvey

Herman Wildenvey

Tre små anekdoter:

  Da Wildenvey (1885-1959, norsk forfatter og lyriker, mottaker av bla. Doblougprisen, kommandør av St. Olavs Orden, Gyldendals legat) i sin tid fikk bygget sitt hus nede i Stavern, kom han iblant forbi under oppførelsen og styrte så sine skritt i retning hotell Wasilioff for å nyte et lite glass vin. De tre tømmermennene så da gjerne sitt snitt til like etter å dukke opp ved Wildenveys bord - angivelig for å rådføre seg med byggherren om et eller annet. En dag da de slik dukket opp like etter at han var ankommet, bemerket Wildenvey:
  - Det er da merkelig, ikke før jeg så vidt har nippet til glasset, så innfinner tømmermennene seg!

+

 Og så var det Herman Wildenvey som sa til den samiske (lappiske) dikteren Matti Aikio: - Du Matti, du er ikke noen alminnelig lapp. Du er en merkelapp!

+

  Wildenvey traff en dag nede på Grand en stortingsmann som bl.a. hadde den innvending mot riksmålet at det hadde så mange verb med en og samme betydning. For eksempel? spurte Wildenvey. - Tja, sende og skikke, svarte stortingsmannen.
  - Nå nå, sa Wildenvey, - man kan jo si at man har sendt Dem på Stortinget, men dermed er det ikke gitt at De er skikket.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Federico Lorca

Federico García Lorca

  Lorca (1898-1936) var en spansk forfatter og dikter. Som liten fikk han et dukketeater, og tok straks til å skrive små stykker, lage kostymer og tegne dekor. Han komponerte til og med teatermusikken. Det kan godt hende at det var denne starten som gjorde ham til en stor dramatiker (Digresjon: Ibsen drev jo også med dukketeater som liten) senere i livet. Hundre år etter sin fødsel ble Lorca feiret som en av de mest kjente spanske forfattere i verden. I juli 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania, og bare noen få uker senere ble han, som titusenvis av andre, myrdet av fascistene.

(Lorca)

  Lorca skrev mest for voksne, men han mente at den som skal skape kunst, må se og oppleve alle ting på samme måten som da man var barn. Her er noen dikt som kanskje passer for barn, og muligens andre barnslige:

Månesigd

Månen går på vatnet.
Nei, så still ein himmel!
Sakte haustar månen
sin skjelvande elveåker,
mens ei ung froskefrøken
bruker han til spegl.

+

Konkylie

Eg har fått ein konkylie.

Eit av hava i atlaset
syng der inne.
Vatn frå havet
fyller mitt hjarte,
og små, små fiskar
av sølv og skygge.

Eg har fått ein konkylie.

+

Øglefar sit og græt

Øglefar sit og græt.
Øglemor sit og græt.

Øglefar og øglemor
med ørsmå, kvite forkle.

Dei har klart å rote vekk
sin eigen giftering.

Akk, ein liten ring av bly,
den vesle blyringen deira!

Himmelen, folketom og stor
lyfter seg opp til fuglane.

Sola, den runde kapteinen,
Har vest av silke og fløyel.

Sjå, kor gamle dei er!
Eit utgammalt øglepar!

Sjå kor dei græt og græt.
Å, kor dei sit og græt!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Federico García Lorca: «Appelsin og sitron - dikt for barn og andre», utval og gjendikting ved Tove Bakke, Det Norske Samlaget, Oslo, 1998.

Vulkanen

Vulkanen

  Er på vei hjem fra puben en lørdag midtveis i februar. Med andre ord standard rutine uavhengig av årstid. De siste par måneder har formet landskapet. I det minste veinettet. Først snø, så regn, kulde, strøing, så regn igjen samt mer grus, salting og kuldegrader som har forvandlet gater og fortau til noe som fremstår som en krysning mellom skøytebane og grustak. Må vel være bedre ferdselsårer i Kabul? I den tåkete skumringen i Norges landskap av is og nakne løvtrær, beveger min gamle skrott seg frem blant kratere og issvuller lik en skadeskutt pingvin. Kan bli deprimert av mindre, Peer Gynts ord mot slutten av 5.te og siste handling virker dekkende:

                                    «Så usigelig fattig kan en sjel da gå,
                                    tilbake til intet i det tåkete grå»

  I det jeg runder hjørnet fra Risalléen opp Risbakken mot Ris Kirke, høres stemmer. Ut fra toneleiet å dømme er det et barn i følge med en mumlende voksen. Hittil har det ikke vært en kjeft å se, ei heller så mye som en bil å høre. Ikke overraskende, utendørs er risikosport både for tobeinte og firhjulinger disse dager. Jeg setter allikevel opp tempoet - uten ønske om å tyvlytte - men fordi min mikroskopiske blære nærmer seg bristepunktet; greit å komme et stykke forbi dersom jeg på død og liv må lette på trykket. Pubrunder har sine konsekvenser. Og å skvette i retning gravstener og barnefamilier er neppe noe sjakktrekk. Man kan nesten høre politisirener bare ved tanken.

  Fantasi er viktig! Påberoper meg selv en ørliten dose, men den beste varianten stammer naturligvis fra barna, de har sitt særpregede stemmeleie og en misunnelsesverdig nysgjerrighet om det meste! Befriende ærlige, men også til tider ganske så lure og utspekulerte.

  «Vulkan», «Lava», og «Omringet» er ord jeg snapper opp fra følget jeg bare aner konturer av i det jeg nærmer meg. Vulkan? Spennende! Piken kan vel være rundt 8-9 år, hun og den voksne er ikledd vinterkåper og matchende hodeplagg med noe jeg mener er bånd eller sløyfer i. Det er mulig sløyfene er røde, men det er så disig og grått at hadde scenen vært filmet ville det nok vært i svart-hvitt. Kanskje de er på vei til eller fra et familieselskap, hvem vet? Men den håpefulle er veldig ivrig i formidlingen av en historie. Handler det om en film hun har sett, et spill, eller en bok hun har lest mon tro?

  I ferd med å innhente dem - jeg sjanglende midt i veien og de to stødige på fortauet - stiller moren (eller tanten?) et høyst pertinent spørsmål:
  - Men hva skjedde da de ble omringet av lavaen?
  Jeg stopper nesten opp. Ja, hva hendte da, og hvordan redder den håpefulle seg nå ut av situasjonen? Etter litt nøling og stotring kommer det:
  - Det var ... Det var ... Det var en slags trampolinelava!!

  Ha! Trampolinelava - den var ny! Peer Gynts tåke blir som været bort fra mine skuldre. Dog intet «bukkeritt» opp bakken, men den lille episoden fikk meg i godt humør resten av helgen. Gjør den for så vidt de gangene jeg har tenkt på den i ettertid også!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg forfattet av samme tølper, klikk her. Og for neste av samme sopp, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Rolf og Sandemose

Rolf og Sandemose

Tid for et par anekdoter:

Ernst Rolf (1891-1932, svensk revyskuespiller og sanger)

  Da Ernst Rolf hadde sin revy på Casino i Kristiania, traff han en dag nede i Stortingsgaten en frue som han kjente meget godt. Fruen syntes det var så leit at hun ikke fikk barn. Jeg tyr stadig til Vårherre, fortalte hun, men det nytter visst ikke.
  - Tja, sa Ernst Rolf, - men hva om du forsøkte en annen herre?

+

Aksel Sandemose (1899-1965, danskfødt forfatter og mannen bak Janteloven)

  Engang i slutten av 30-årene ble Sandemose intervjuet i det danske Ekstrabladet om norsk litteratur:
  - Den preges stadig mest av de eldre som Hamsun og Undset.
  - Men blant de unge. Hvem er den betydeligste landsmålsdikter?
  - Tarjei Vesaas.
  - Og hvem er den betydeligste av de yngre riksmålsforfattere?
  - Eyvind Johnson?
  - Men han er jo svensk!
  - Det gir jeg faen i!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.