Jeg gikk en tur på stien - epilog

Jeg gikk en tur på stien - epilog

  Alle liker epiloger. Det betyr at historien endelig er over. Min handler naturligvis om Teddy-gutt. Hvem ellers, min beste firbente venn! En gang, antagelig i fjor, komponerte jeg en liten sang til hans ære. Inntil nå har jeg kun turt å synge den i dusjen. Selv da skammet jeg meg. Inntil jeg nærmest i et skriftemål innrømmet det overfor en venn. Så lettet og glad jeg ble for den spontane tilbakemelding; «Martin, ALLE synger i dusjen!»

  Sankthans har kommet og gått. Det betyr at også nabolaget tynnes ut. Jeg tenkte ikke på trærnes blomstring som delvis har kommet til ende. Og gress, skjæreunger, andre ville vekster fortsetter jo å vokse. Mens familier forsvinner for sine sommerdestinasjoner, blir jeg mer dristig der vi spaserer på vår morgentur. Høyt synger jeg selvfølgelig ikke, jeg tror det er bare Teddy som hører, dersom han gidder:

Ode til Teddy!

Alle ser på Teddy,
for Teddy ser på oss.
Og Teddy-gutten, det
er han som aldri sloss!

Teddy, åh Teddy,
du er så snill og grei,
og Teddy-gutten,
du er den vi aldri blir lei!

Teddy-gutten kommer,
Teddy-bjørnen går.
Teddy-gutten; du er den
som alltid består!

  Arthur Conan Doyle benyttet nok ikke tilsvarende hymner i sitt manuskript til «Hunden fra Baskerville». Så er heller ikke målet å nå opp til en slik standard. Jeg er glad i Teddys ører, det er passe høyt nivå. Der han lunter av gårde, blafrer de i vinden. De er så «fluffy». Går det an å si det om ører? De er, vel, som teddybjørnens jeg hadde som barn: Fløyelsaktige. Av og til får jeg lyst til å rulle Teddys sammen til en slags mykhetens kålrulett. Men Teddy er overhodet ikke interessert. Han vil bli massert, ikke at ørene skal brukes som rullgardin!

  - Nakke, hode, rygg- og lett mage-massasje takk! Vik fra mine ører! Sier han. Så er turen over. Tilbake støter vi på matfar.

  - Hvordan gikk det med paringen? Undrer jeg.
  Bjørn rister frustrert med øverste etasje.
  - Det er avlyst! Blir ikke noe mer av det. Dama er klin gæren!

  Forundret er jeg ikke. De kloke merker ikke alltid slikt med en gang, galskapen åpenbarer seg gjerne først for oss som besitter den selv. Jeg går ned til mitt barskap og annet galskap, Teddy og matfar til sine presumptivt mer fornuftige gjøremål.

(Drømmen som brast)

  Alle dager er like, men unntak finnes. Teddy, du min beste venn! Et øyeblikk blir jeg vemodig, tristessen slår inn. Var selvfølgelig intet komplott det med valpekontrakten, men Teddy får altså ikke bli far. Slukøret har han vært en stund, for ikke lenge siden gikk snille bestefar bort (som alltid hadde med seg grill- eller wienerpølse når han kom på besøk), og nå dette forholdet som brast. Ikke en gang et svangerskapskurs fikk han være med på!

  I et egoistisk tankeeksperiment ser jeg for meg at jeg kunne ha vært med på, om ikke en kvintett, i det minste én liten valps morgentur et par ganger i uken. Allerede en slags filleonkel for Teddy, så hvorfor ikke fillefrans for Teddy junior? Slik skal det altså ikke bli.

  Å sitte ute og bivåne mild sommer med fugler og sitronsommerfugler svinsende forbi er forresten heller ikke å forakte. Som en trøstens hjelp, kommer i det samme et lite rådyr bort til gjerdet noen få meter unna. Hun ser på meg med store øyne, jeg på henne. Litt etter tusler hun stillferdig av gårde.

  I Ibsens skuespill «Kongs-Emnerne» undret en frustrert Kong Skule hvordan han skulle klare å få tak i noen han kunne stole fullt og fast på. Jatgejr Skald svarte lakonisk: «Kjøp Dem en hund, Herre».

  My kingdom for a dog!

For forrige innlegg, klikk her. For første innlegg om Teddy, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Ja, den som visste det!

Kontrakten

Kontrakten

  Det går en uke eller muligens bare noen dager. Utsagnet «Alle dager er like, de har bare forskjellig navn» passer ypperlig for Teddy og meg. Skjønt ikke akkurat nå, Teddy sliter med sin forelskelse. Han får visstnok ikke riktig til dette med labradoren Lexi, sin utkårede.

  I mellomtiden har deler av nabolaget gått bananas. Riktignok med en liten justering: Det er generasjonsboligene i furutreet til én nabo som er uromomentet. Skjærene som holder til der har nemlig fått unger. De skriker sent og tidlig etter føde. Etter 0400 om morgenen er det umulig å få sove, noe Teddy vet å utnytte de gangene han overnatter hos meg. Med andre ord når matmor og -far er bortreist. Da øyner han sitt snitt til å få morgentur et par, tre timer tidligere enn standarden.

  - Vente, sier jeg strikt - eksempelvis klokken 0500. Strengheten har han for lenge siden lært å ignorere.
  Teddy legger seg ned med et snøft. En halvtime går. Jeg kjenner en kald bris mot ansiktet. Ingen nordavind, men Teddys viftende hale.
  - Vente!
  Kjempegrynt og en skrott som inntar horisontalen med et drønn. Slik fortsetter det (er jeg riktig uheldig slipper han fra seg noen «stinkadorer» i tillegg) til klokken er 0730. Da nytter absolutt ingen ting, han klynker som fra et musebol. Men jeg vet han ikke er så nøden. Bedre skuespiller enn Teddy finnes ikke.

Under morgenturen starter min sedvanlige, «yderst» intelligente monolog:

  - Jada .. Jaha … Joda … (absolutt ingen grunn)
  - Du er så tassete! Og tussete! Du er en tusse-tasseladd!
  - Du er så sniffete. Du bare sniffer og sniffer du!
  - Du skvetter og du skvetter. Du er så skvettete! (Alle tre av innlysende grunner)
  - Så flink! (når han lorter diskrét)
  - Du er så lur! (kunstpause) Fordi, fordi du er en av de lura gutta!
  - Skurk! Du er så skurkete! (når han etter å ha skvettet sparker unna en kubikkmeter grus, sand, gress og annet bakover)

  - Tøysekopp! Du er så tåpelig! Verre enn meg! (når han får ferten av tispe, og virrer fra side til side av veien på jakt etter kilden. Et mirakel han ikke har blitt overkjørt)

  Det ikke bare skjærene som er gale.

  En morgen treffer jeg Bjørn. Temaet er som vanlig Teddy:
  - Det går ikke så bra med paringen.
  - Jaha?
  Jeg har jo lagt merke til at Teddy har vært ganske frustrert de siste dagene. I tillegg utkjørt. Å denge løs på tisper i hans alder (ni menneskeår) er nok ganske slitsomt.
  - Ja, Lexi har riktignok løpetid, men … Så legger han ut om antall dager, og noe om løse egg eller eggløsning, som visstnok har et «vindu» på 3-4 dager.
  Og så videre. Selv har jeg en mistanke om at grunnen til at Teddy ikke får det til, har noe å gjøre med det jeg observerte på parkeringsplassen utenfor Kiwi for en tid siden. Da han bommet fundamentalt. Når man er ute etter stumpen, jukker man vel ikke løs på skaftetrynet til tispen? Men jeg finner det opportunt ikke bringe det opp. Ei heller prevensjon.
  - Vel?
  - Hun damen er i tillegg ganske rar.
  Ingen overdrivelse tenker jeg. Sprøere enn juleribbens svor er hun! Men slikt kan man ikke si.
  - Jeg skal skrive kontrakt! Så det ikke blir noe tull med ansvar for valper og slikt. Det er tross alt hun som vil at de skal pares.
  Kanskje Lexi og Teddy også undrer jeg. Men best å ligge lavt.
  Vi skiller lag.

(Alle kan feile)

  Begge kan vi litt om kontrakter. Da vi for en evighet siden holdt på med noe som ble kalt NSF, eller Norsk Salgsform. Men det var kontrakter for kjøp og salg av skip, ikke paringskontrakter. Det sentrale i våre (bortsett fra pris, leveringstid og annet småtjafs) var ofte dokking eller mangel på sådan. Og så var det viktig, dog enkelt, å stipulere hvor eventuell voldgift skulle være. Ofte i London. Men kopuleringskontrakt mellom hunder? Kanskje det mest sentrale er valpebidrag? Hvor lenge skal forresten hunder ha bidrag, til fylte 18 år? Er ikke hunder pensjonister da? Og hvor skal voldgift finne sted, i ærverdige Norsk Kennel Klub?

  Så tenker jeg litt på det med hunder. Jeg som trodde det var unnagjort i løpet av 20 sekunder, maks et par minutter!? Plutselig fortoner det seg som en egen vitenskap. Ja, nesten mer komplisert enn for hankjønn å få tak i damer i menneskeverden. Der tar det som kjent årevis med tåkeprat før man i det hele tatt kommer i nærheten av, vel, knærne? Men, det må innrømmes; jeg er litt av en tåkefyrste selv.

  Uansett; mange spørsmål man ikke får svar på. Forresten litt usikker på om jeg vil ha dem. Så slår en skummel tanke meg. Kanskje kontrakten er et komplott? At jeg er nevnt der som kont(r)akt-ansvarlig? Ja, ikke bare kontakt, men rett og slett at det ordet er strøket og at jeg fremstår som ansvarlig! Mea culpa? To måneder ble jeg fortalt det tar etter akten er avsluttet. Deretter skvetter de ut i en slags lavastrøm av valper. Hoderegning tilsier at nedkomsten starter langt ute i august. Er ikke Bjørn, Teddy og hele familien bortreist da? Så hvor skal jeg gjemme meg hvis plutselig fru Gjøkeredet banker på døren med en kurv full av valper, mens advokat Snydenstrup ruver som fanden på flatmark bak hennes rygg?

  Natten følger med nok et mareritt. En dame løper etter meg med hevet kjevle i hånd, mens hun hyler som en stukken purke:

  - Valpene skal mates! Valpene må mates! Stå opp, kom ut, ellers ringer jeg lensmann!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Oi, det må jeg sjekke!

Jeg søkte skogens ro

Jeg søkte skogens ro

  Noe verken jeg eller Teddy fikk. Selvfølgelig ikke. Både den fir- og tobente er selverklært gale. Minus Teddygutt. Da var det vel bare meg igjen som var utilregnelig. Jeg kaller ham «gutten» når ingen hører på. Som om han er min. Men denne dag skulle det virkelig eskalere. Galskapen. Vi tusler av gårde som vanlig mot butikken. Jeg med Kiwi-pose inneholdende passende dose tomgods etter gårsdagens dyst. Velsigne pant: endelig fordoblet! Fra 1 til to kroner. Et lite skår i gleden er at ølprisene har gjort det samme. Mitt lønnlige håp om å bli milliardær var uansett aldri stort.

  Lenge før vi ankommer den lokale sjappe på Slemdal aner jeg faresignalene. Teddy virrer rundt som en skadeskutt måke fra den ene side til den andre i veien. Jeg sukker og ser mot himmelen. Ingen hjelp å få derfra. Teddy sniffer henført ned i veikantene. Der ser jeg bare vissen gullregn, og prøver å avlede ham med en barndoms-sang, ørlite forvrengt fra originalen:

Fløy en liten blåfugl
gjennom vindu -
gjennom vindu -
bom krasj -
det var et dobbeltvindu!

 Teddy er ikke imponert. Vi arriverer, han fortøyes ved sin vanlige plass utenfor. Jeg provianterer, betaler og evakuerer. Men hvor er Teddy? Jo, han har slitt seg, og sikler rundt sin kjæreste Lexi fem meter bortenfor. Tispen jeg innbilte meg var en golden retriever og som etter sigende er en labrador. Teddys 40 cm lange tunge er rundt hele dama, begge virrer rundt hverandre, mens en dachs og Lexis matmor bivåner det hele.

  «Hun har løpetid. Hun er klar!» roper moren begeistret til meg. Vi har, om ikke håndhilst før, så i hvert fall vinket til hverandre. Umulig å ta feil av både den ene eller den andre, jeg har vurdert å handle inn klatreutstyr for å lenke meg fast til nærmeste telefonstolpe når Teddy får ferten av Lexi. Også Teddy som har fylt 9 år! Er ikke han for gammel? Så kommer jeg til å tenke på Første Mosebok, og slår i det minste det fra meg.

(Lexi som ung?)

  Det positive: for en gangs skyld er Teddy løs. Ellers hadde det blitt de vanlige fiskesnørene når to gale hunder møtes i sniffing i stump og det som verre er. Eller bedre, jeg vet ikke, det er så mange synsvinkler. De er som en begynnende hunde-tornado, spinner rundt hverandre lik et helikopters rotor før avgang! Så får jeg en fornemmelse av at det ikke bare er jeg som er gal, men også Lexis matmor.

  «Ser du halen, hun er klar! Kan de ikke parre seg nå?»

  Jeg ser, og det jeg ser er underlig. Teddy tar et kjempe-jukk, men han bommer jo fullstendig og treffer dama, nei tispen mitt i trynet! Matmor jubler, jeg himler. Er hun blind? Ok, vet det har vært snakk om at Lexi er Teddys utvalgte. Og at tispen snart skulle være klar for et lite «nummer» med Bjørns (matfar) velsignelse. Men det har de da snakket om siden i fjor! Og på en parkeringsplass rett ved de merket «Reservert funksjonshemmede»?

  Jeg får angst.

  «Beklager, dette må du nesten ta opp med eieren. Du har vel telefon-nummeret hans?»

  Etter å ha fått bekreftende svar haster jeg hjemover, Teddy et slukøret slips på slep. Det er så vidt vi ikke blir overkjørt av en Asko-trailer og noen T-banevogner ved Slemdal. Utrolig nok når vi over skinnene uten å få bommen i hodet. Teddy er fremdeles litt lavere enn meg, så han bekymrer seg aldri for slikt. Hjemme får Bjørn beskjed om stevnemøtet. Før neste «Luftings» blir jeg informert om at Lexis matmor har ringt ham minst 10 ganger. Om fremtidig seanse. Jeg er ikke overrasket.

  «Hun er litt rar,» følger Bjørn opp.
  Hun er nok mer enn som så: Tenker jeg. Både Lexi og matmor. Men slikt kan man jo ikke si når man selv er hinsides all reparasjon. Av den art som foregår på verksted eller sykehus i det minste.

   Den påfølgende natt har jeg mareritt. I det jeg våkner husker jeg godt slutt-scenen. En Asko-trailer velter rett utenfor huset. Tre paller med grønne Aass pilsner ruller ned i hagen. Men i det jeg griper begjærlig etter dem, får jeg bare tak i plenens gress-tufser. Jeg ser ikke ølet for bare gress. Under morgenturen bare et par timer senere, får jeg høre at Teddy har hatt en tilsvarende drøm. Han drømte at et vognlass med svinekoteletter ble dumpet utenfor garasjen. Han fikk heller ikke tak i dem, alt han så var brune ekorn - og visste ikke hvem eller hva han skulle jage.

  Vi vurderer psykolog.

  «Det får vente,» konstaterer Teddy.
  Jeg er så enig. Det er muligens en dag i morgen.

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her.

Jeg gikk en tur på stien

Jeg gikk en tur på stien

  Men ikke alene. Min beste kompis Teddy var med. Den firbente som nesten havnet i fengsel, noe jeg har fortalt om før (se her). Teddy tror jeg er gal. Han har selvfølgelig rett. Men han finner seg i galskapen. Og noe gir jeg vel tilbake, om det ikke annet er enn å gå tur med ham.

(Teddy, her på karneval)

  Vi har våre faste rutiner. Det vil si, jeg går morgentur med ham. Klokken 0800 presis. Det som jeg kaller «Luftings». Den tar en halv time, samme greia hver gang. Neste tur, dersom den foretas, er en såkalt «butikktur». Etter at butikken åpner for ølsalg klokken 0900. Så det tar med andre ord ikke så lang tid mellom morgen- og butikkluftings. Men på søndager er det jo stengt.

  Denne dag i juni, rundt pinse, surret vi av gårde som vanlig. Mot butikken for å bunkre opp. Helligdager er noe dritt. Særlig i Norge. Ikke en øl i sikte da, så vi må proviantere før første pinsedag arriverer. Teddy er ikke interessert i øl. Men i koteletter. Så jeg behøver ikke frykte han vil bomme av mine friske og grønne som omgivelsene; Aass Pilsner. Han virker nesten like fornøyd med svinekoteletter til middag som jeg med øl.

  Så fikk jeg øye på noen sopp. I juni? I fjor så jeg overhodet ingen før langt ute i september, og det var en gammel inntørket fluesopp. På den annen side, da var det to regndråper fra mars til oktober, så kanskje ikke så rart. I år har det vært en normal sommer føles det som. En mellomting mellom Syndfloden og svømmebasseng. Soppene var hvite, i et svakt øyeblikk siklet jeg. Kunne det være? Etter å ha inspisert under hatten på en av dem, måtte jeg resignere. Ingen fåresopp.

  Teddy er en koloss av en hund. Men alltid positiv i møte med både tobente og andre hunder. Da vaier hans høyreiste hale. Ellers studerer han bakken. Han sniffer. For meg er det et mirakel at ikke nesegrevet hans er fylt med fliser, grus eller en halv kilo asfalt. Mens jeg husker det, grunnen til at han mener jeg er gal er fordi jeg prater med ham hele tiden, riktignok en ren monolog. Men han tolererer det, alle andre jeg kjenner ber meg slutte med vrøvlet etter fem minutter. Maksimum. Teddy er også litt gal, men det vil han ikke høre noe om. Får han ferten av en tispe han traff for seks år siden, blir han helt spinnvill. Om så en semitrailer hadde kommet dundrende mot oss, hadde det ikke hindret ham et millisekund å sniffe fra den ene siden av veien til den andre. Jeg er sikker på at han mumler til seg selv: «Hvor er du dama mi? Hvor er du? Nå skal jeg komme og ta deg! Nei, jeg mener susse deg!»

  Bortsett fra koteletter har vi også noe annet felles. Vi kan minimalt om blomster. Pussig egentlig, så god luktesans som han har, men det virker som han ikke bryr seg. Men han sniffer jo etter noe viktigere. Og jeg lærte bare aldri. Jeg vet forskjell på løvetann og smørblomst, hvitveis og blåveis, men der stopper det omtrent helt opp. Samme med trær. Men i mai og juni er det så vakkert å se også trær blomstre. I den relativt bratte stien på vei opp mot butikken har jeg oppdaget noen løvtrær med lange hengende gule rakler av noe som nesten fortoner seg som hengende marianøkleblom. Tungt parfymert er de også, en søtlig duft som forundrer meg at ikke Teddy besvimer av. Men han vandrer videre, herlig ubekymret.

  I et sjeldent solglimt denne pinse vandrer vi mot Sognsvann. Risbekkveien er en av innfallsårene dit. Det virker som alle skal parkere der, så det er mer eller mindre som å gå i kø. Teddy er i paradis, massevis av hunder. Det er en blindvei, og rett før vi beveger oss inn på selve turstien, hilser en jente blidt. Hun kan kanskje være ti år.
  - Så fin hund du har!
  - Takk!
  Sier jeg, selv om Teddy ikke er min. Men stolt blir man allikevel.

  Fra mitt bosted til Sognsvann og tilbake tar det sikkert en time å gå for normale. For en skilpadde som meg tar det førti minutter mer. Minst. Teddy er litt sur for det. Men når vi endelig ankommer, så vasser han majestetisk uti reservoaret. Svømmer ikke. Men drikker. Og drikker. Når Sognsvann er omtrent halvtømt vader han i land. Rister derpå pelsen så fireogtyve turgåere løper av gårde for ikke å bli tatt av en vannspreder på fire ben.

  Så er vi tilbake i Risbekkveien. Piken som hilste på Teddy står sammen med fire-fem andre barn. Entrepenører må de være, for de har satt opp «salgsbod». En stor mugge fylt av en rød væske samt plastbegre er stilt opp på en murkant langs en hage. Der frembyr de sine varer:

  - Skal det være et glass saft? Bare fem kroner!
  - Jeg har dessverre ikke fem kroner. Innrømmer jeg beskjemmet. For tørst er jeg. Men Sognsvann fristet ikke, det var stort sett bare gjørme igjen etter Teddy.
  - Du kan VIPSE! utbryter fem fornøyde barn i kor.
  - Jeg har nok ikke en gang Vipps, innrømmer jeg.

  Merkelig nok ser det ut som de tror meg. Men blikkene deres bærer også budskap om at «han der må være veldig gammel som ikke kan vippse» i det vi to rusler videre. Men så, rett før vi runder inn og ned i Trosterudveien, får vi øye på et treskilt solid plantet i en grønnere hage enn Eden. Det finnes flere innovative, for i knehøyde står det å lese med vakker, håndmalt skrift:

SELVPLUKK
AV BRUNSNEGLER

ÅPENT
ALLE DAGER

  Jeg flirer, Teddy sniffer. Men i det vi praktisk talt er hjemme, og utenfor boden hvor tørrfisk venter, der stusser vi begge. Barnegråt? Teddy bjeffer oppover et tre hos naboen. Men naboen på 80 har vel ikke fått spebarn? Og selv om det er sjelden å høre så intens barnegråt, er det vel eksepsjonelt om de klatrer i trærne?

  Første tanke: det må være et ekorn han har fått øye på. Teddy hater Einar Ekorn. Dernest at barnet befinner seg et annet sted. Lyd kommer fra alle kanter, og i motsetning til Teddys, er mine ører utstyrt med veldig dårlig radar. Omsider går det opp for meg. «Barnet» i eiken (eller var det en lønn?) viser seg å være en katt omringet av tre tjatrende skjærer. Muligens har katta klore vært på eggplyndringstokt.

(Barn eller katt?)

  Innendørs forsøker jeg å etablere hva slags tre jeg hadde sett blomstre de siste par uker. Det med de gule raklene. Hegg kanskje? Nei, for en dust jeg er - den har jo hvite blomster. Men så finner jeg det; Gullregn! Men det er ikke gull alt som glimrer! Tenker jeg når jeg leser videre om treet; en av Norges farligste planter. Får man i seg litt for mye gullregn kan det få fatale følger. I og med at treets ranker ofte når nesten ned til bakken er muligens barn på søken etter søtsaker utsatt. Vel, for Teddy og meg er ikke det en problemstilling. Og snart er han klar for ny «luftings»!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kate Næss på sporet

Kate Næss på sporet

  Kate Næss (1938-1987) var en norsk lyriker, født i Oslo, i ungdomsårene gikk hun på Fagerborg skole. Kun tre diktsamlinger av henne ble utgitt («Billedskrift», «Mørkerommet» og «Blindgjengere» fra 1962 til 1969), men likevel regnes hun som en av de mest interessante norske lyrikere fra 1960-årene. Jan Erik Vold (født 1939, norsk lyriker, oversetter, litteraturskribent og -formidler) har kalt henne «sekstitallets hemmelige dronning». For sin debutsamling mottok hun Dagbladets lyrikkpris.

  Næss var en av initiativtakerne bak vannhullet Club 7 i Oslo (som var hennes navneforslag), og en av de første som opptrådte i jazz & dikt-sjangeren i Norge. Hun har også gjendiktet amerikansk «beat-poesi» og tysk etterkrigslyrikk. Hvorfor hun avsluttet sin dikterkarriere i en alder av 31 år er (for mange) en gåte. Hun var gift med regissøren Janken Varden (også født 1938). Kate Næss døde av lungekreft.

  Sagt om skalden: «Kate var som sine egne dikt: vakker, kresen, lavmælt, fåmælt, nærsynt, langsynt, synsk, elegant og stolt. Kate ga myke råd og skarp kritikk.» Georg Johannesen, 1931-2005, norsk forfatter og professor i retorikk.

  Dikteren avsluttet sin siste samling med følgende fantastiske dikt:

Vi er på sporet

Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnes ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår

  Næss var ikke fremmed for verken humor eller ironi; hva sies om det alternative nasjonaldiktet «Fedrelandet» (kun to strofer gjengitt)?:

Vi er dyktige i dette landet
til å tråkle en løsning uten å sette fast nåler
Det er ikke noe behov for prøving

Vi lar ikke noe råtne i dette landet
her sjokkfryses ordene
Inntil vi velger å ta dem frem
lagres de ved passende temperatur

Med takk til bidragsyter!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innlegg om forfatter/lyriker, klikk her.
Kilder: Wikipedia, Griegforskning.no, mfl

Hans Sande

Min påstand: Dette er en snodig kar. Men med en gang man får øye på noen som skriver en barnebok med tittel «Kyss ein bananfrosk!» våkner mitt ganske barnslige sinn. Oppfølgeren «Frosken», eller kanskje det ikke engang var en oppfølger, er nesten nedtur. Vaffal (er ikke det nynorsk for i alle fall?) tittelen, jeg har til gode å ha lest noen av dem. Men imellom de to, ga Sande ut både «Oldemor ligg i frysen» pluss «Arkimedes og brødskiva». Hvorfor skal man lese bøker når man ler bare av titlene? Eller grøsser, jeg syntes mer synd på oldemor enn brødskiven. Og i flere år har jeg prøvd å overtale en venn av meg til å lytte til mitt fantastiske dikt «Frode Frosk», men han tillater det bare én gang i året. Nå skal det bli andre rumpetroll!

  Tilbake til den underfundige Hans Erik Sande, som for det meste skriver på nynorsk. Født (1946) i Bergen er det ikke helt overraskende at han er en pussig skrue. Prestesønn også. Han må være raritetens yppersteprest bare på grunnlag av det!  Og «utdannet lege med psykiatri som spesialfelt»! Hallo? Sande bor nå (sies det) i Sandvoll. Selvfølgelig.

  Nei, man skal ikke fleipe altfor mye med andre enn seg selv, særlig de man ikke kjenner, men jeg har en ølmagefølelse av at karen har utmerket sans for humor! Han debuterte forøvrig i 1969 med diktsamlingen «Strime», for hvilket han ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris samme år. Produksjonen på mer enn 30 bøker inneholder også aktuelle titler som «Forelska i Feisbukk», «Heilt Konge» og «Den dagen det regna kattunger». Eller hva sies om «Fiskepuddingen Pim» (riktignok fra 1982)? Dette er en kar man burde ta en bayer med!

  Ok, tilbake til seriøse greier. En av få ting jeg er ekspert på, nemlig diktets tittel:

«Kunsten å somle».

Eg hadde gløymt kunsten å somle
gløymt at føtene kunne vingle
og stoppe opp kor som helst
Eg hadde gløymt ordet velefjør
og at skjora var den vakraste fuglen i verda
med velevipp av grøn smaragd
Eg hadde gløymt å gle meg over bringekassa mi
og skatten ho gøymde;
det fredlause hjartet
Gløymt å løfte opp ein framand katt
og stryke kinnet mot den mjuke pelsen
Eg hadde gløymt å gløyme meg bort
Gløymt å gløyme orda
Gløymt

Sitat slutt

  Velevipp var et nytt ord for meg. Jeg tenkte først på blomster, men blir opplyst at velefjør, som en del ellers i diktet, er forbundet med somling; somlepave. Men, kan det hende at Sande skrev diktet fullt og alene ut fra slike som meg som målgruppe? Jeg er jo en mester ikke bare i å somle, men også å glemme! Skjærens «velevipp» må vel handle om stjerten?

  Nok om det, artig var det lell! Takk til den som gjorde meg oppmerksom på både dikt og lyriker! Diktsamlingen har samme tittel, utgitt i 2015.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia mfl.

Hagerup og Riis

Hagerup og Riis

  To (av mange) dikt som har rørt meg; men av forskjellige grunner. Begge kruttlapper. Men ett av dem syntes jeg endrer seg. Det tok mange år før jeg innså at det var dikteren som hadde innsikten og leseren som, vel - ble omkalfatret.

  Dette handler om Inger Hagerups «Vårkveld i mars» og Annie Riis’ «50 år»: Så presise, så kompakte og konkrete! 

  Hvor er du på vei? Som 20-åring, som 40-åring, eller når du har lagt et halvt sekel pluss moms bak deg? Hvordan betrakter du dine omgivelser? Dømmer ut fra utseende? Ser du syrinene, heggen, epletrærne blomstre - eller haster du forbi? 

  Selv hadde jeg aldri tid som ung, dømte alle og alt utenom min snevre verden nord og lukt ned i Dantes’ inferno. Lett svidd får omsider sneglen øye på en ny verden. Den er smukk! Eksempelvis Annie Riis’ dikt. Kan ikke engang tenke meg at jeg ville ha lest det som 20-åring, de på 50 var oldinger. 

For åtte år siden: Hjertebank og åndenød. Nå skjeler jeg mot det med en ørliten skjerv av vemod.

  Men for svingende, kan hende det betraktes med andre og skinnende øyne om ti år, hva er forresten et tall som ikke minst er tresifret?!:

50 år

Jeg hadde som så mange trodd
at de stengte himlen om høsten.
At nå var det bare å vente
på smellet i porten.

Da dukket du opp av bakken
og åpnet
den lille sideportalen.

Forfatteren og dikteren Annie Riis (født 1927, gikk bort 26.02.2020) debuterte i 1975 med en diktsamling. Ikke så lenge før de «halv tres».

Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup (1905-1985) tror jeg ikke trenger noen videre presentasjon. Men (riktignok i 1939), som Riis, hun debuterte med en diktsamling. De skrev begge barnebøker.

Lise Fjeldstads antologi dekker livets årstider; Vivaldi i poesi. Anbefales!

For forrige innlegg, klikk her, For neste, klikk her.

Kilder: Store norske leksikon (digital), «En går seg selv så lett av minne» (Dikt om kjærlighet), en antologi valgt og satt sammen av Lise Fjeldstad, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1996.

André Bjerke (del II)

André Bjerke (del II)

  I forrige innlegg gjenga jeg noen få utdrag fra første bind av hans samlede dikt. «Hummer og kanari» var det en av dere som oppsummerte hans mangefasetterte diktning, og det er nok en ganske dekkende beskrivelse.

  I det følgende blir noen dikt fra siste bind gjengitt. Klassikere som «Aldri», «Hvorfor Jeppe drikker», «Å være barn en sommerdag», «Farao på ferie», «Med åtte roser», «To luker i himlen», «Til den letteste» med flere vil nok de fleste ha lest fra før, ja muligens mange av underliggende også. Jeg var selvfølgelig fristet til å ta med Bjerkes dikt «Henrik Ibsen» i anledning 50-årsdagen for hans bortgang (23.05.1956), men klarte pussig nok å motstå det.

  Uansett, her er et lite utvalg. Håpet er at de kan gi litt glede, men også ettertanke, for noen. Jeg vil også påstå at flere er ganske aktuelle selv den dag i dag:

Fra «Slik frøet bærer skissen til et tre» (1954):

Kjærlighetens bolignød

Det ryktes at kjærligheten
for tiden skal være å se
i Oslo: Ved hjørnebordet
etsteds i en sentrumskafé.

Den sitter og drikker sin sherry,
forsagt og en smule nervøs.
Det ryktes at kjærligheten
for tiden er boligløs.

Den har ingen villa på Smestad;
den har ikke engang en trang
og stygg liten hybel på Kampen.
Den bor på en slik restaurant.

En kummerlig innkvartering
for den som er kommet til fest:
De elskendes hjemløse time
i hjertenes husvill-arrest!

Kaféreglementet forbyr en
å kysse den elskendes munn,
men likevel: godt er å kjenne
dens levende ånde en stund.

Kan lengselen kanskje få låne
et tak over hodet ikveld?
Kan lykken få leie et rom på
et fjortendeklasses hotell?

Nei, elskovens håp om en bolig
er uttrykt med sifferet null.
Den sitter og drikker sin sherry,
og drikker seg skammelig full.

For to som elsker, kan ikke
få bo under samme tak.
I Norge er kjærligheten
det evige boligvrak.

Drankeren og sommeren (fra samme samling)

Vil sommeren ha deg tilbake
og kjenne sin elsker igjen,
og være deg tro, du svake,
som alltid var troløs mot den?
Du tåpe, som foretrakk rusen
i drankernes spøkelseshus,
og nektet å velge blant tusen
den ene, den riktige rus . . .

Hver time du satt i en dvale
og drakk i de sløves kafé,
bedro du et jordbær, en svale,
en strand og et kirsebærtre.
Med høystemt kafébord-palaver
og pjolter-patetisk pjatt
forrådte du alle de haver
som dufter en midtsommernatt.

Så stenges det: Kelnerne gjorde
hva kelnere gjerne gjør,
og stolene settes på bordet,
og gjestene settes på dør.
Du tømmer ditt glass og forlater
kaféen . . . Du går i din bys
totalt ubarmhjertige gater,
og natten er pinefullt lys . . .

Og natten er smertefull svanger
med alt hva du selv har bedratt.
Å Gud, for en bondeanger
det gror av en midtsommernatt!
Det blinker en fristende stjerne
på himmelens blå etikett;
det suser som selters i trærne:
her skulle du drukket deg mett!

Det kaller, det synger og syder
i sommerens frigjorte foss,
det gnisser i gresshoppe-lyder:
«Vend hjem! Vend tilbake til oss!
Du kommer - vi vet at du kommer,
og vi skal beruse deg, venn.
Kom hjem til den riktige sommer
og drikk deg beruset i den!»

Det deiligste ville du vrake?
Så vit at hva som enn skjer,
vil sommeren ha deg tilbake:
den venter som Solveig på Peer!
Den svikter deg aldri. Du har den
dagen du er som du skal.
Hvor ofte og dypt du bedrar den,
vil sommeren tilgi ditt fall!

Fra «En jeger og hans hund» (1958) syntes jeg følgende under «Gravskrifter» var ganske morsom:

Over en vegetarianer

Han skydde alt kjøtt - for å skjenke sitt kjød
en høyere alder, en senere død.
Tross livsforlengende planteføde
fikk han en taksten i hodet - og døde.

Arvedyden (samme samling)

«Født ondt er mennesket.»
            Ja, Gudbedre:
Det hevder samtlige
            kirkefedre.
Men at det samtidig
            er født godt,
har kirkefedrene
            underslått.

At du av fødsel
            er dypt elendig,
er teologisk sett
            helt nødvendig;
All synd blir hjemsøkt
            - når galt er skjedd -
på dem i fjerde
            og femte ledd.

Når din kanin av
            en oldefatter
fikk fjorten barn med
            sin søsterdatter,
da er det altså
            på grunn av dem
at du er blitt så
            utrolig slem!

Og når din heks av
            en oldemutter
var svak for flasker
            og fulle gutter,
bevirker arvelig
            overføring
at du blir tatt for
            promillekjøring!

Ja, arvesynden:
            den lar seg bare
rent vitenskapelig
            bortforklare.
Men jeg som forsker
            vil slå til lyd
for at vi også
            har arvedyd.

Alt godt vi gjør,
            mine fromme brødre,
med dem som siden
            blir oldemødre,
vil som en arvelig
            dyd bli spredd
til dem i fjerde
            og femte ledd!

En handelsesreisendes liv (samme samling)

Søren Sørpå het en mann fra
sør, som nordpå gikk i land fra
båten som han var ombord på,
og der traff han Nora Nordpå.

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som damer ser på,
og som kvinnesjelen tror på,
men som altså driver hor på
små forretningsreiser nordpå.)

Hun er riktig søt med hatt på.
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt - og som man attpå-
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå:
«Si meg hvilket rom De bor på . . .»
«Jeg har rom med egen dør på.
Bare stig på, De, herr Sørpå!»

Snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå Sørpå klør på
ben med silkestrømpeflor på,
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på.
(Det er hennes knis bevis på.)

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på.
Dét besøket ble han far på.
Brevet fikk hun aldri svar på,
for han dro på neste fest på
små forretningsreiser - vestpå.

Kvinner! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på.
(Man er sur på Sørpå nordpå!)

Forklaring på diktningens krise (Fra En kylling under stjernene, 1960)

Jeg spurte en venn (som er en av de virkelig vise):
«Kan du, som er kritisk, forklare meg diktningens krise?»

«Forklaringen?» svarte min venn. «Det er lett nok å gi den:
Forfattere sitter for lite i fengsel for tiden!

Verlaine, Oscar Wilde, Dostojevski - se, de kunne skrive!
På frifot er dikterne rystende uproduktive.

På frifot får dikterne flasker med portvin å drikke,
stipendier, forskudd og kvinner - men ro får de ikke!

Alene bak lås og slå kan åndslivet trives.
I Dartmoor, Ljubljana, Sing-Sing - der kan bøkene skrives!

Først der gjør forfatterne det som de rettelig skulle.
Først fengslet kan dikteren fengsle. Så putt ham i hullet!»

Målbundet (fra En skrift er rundt oss, 1960)

Det var en dag vi snakket altfor meget
og altfor høyt og altfor sinnsbeveget.

Jeg fant deg dypt og kvinnelig uvettig,
fordi du motsa alt jeg hadde rett i.

Jeg fnøs mot deg og alle jordens jenter
med ugjendrivelige argumenter.

Når medgir kvinnen tap av diskusjonen?
Forarget skrek jeg: «Ikke ta den tonen!»

Da vant du din spontane kvinneseier.
I gresset stod det to forglem-meg-ei’er.

Du tok den ene opp og sa: «Så vakker
den blomsten er fordi den ikke snakker!

Den vet da sikkert meget? Men den tier.
Og den har rett i alt den ikke sier.»

Det argumentet målbandt meg, du lille!
Av blomster kan vi lære å bli stille.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: André Bjerke: Samlede dikt (II), H. Aschehoug & Co., 4. opplag 1988