Kolbein Falkeid - nok en gang

Kolbein Falkeid

  Som man leter, så finner man (av og til). En sjelden gang er det hyggelig å snuble på livets sti, særlig når det er «nyoppdagede» dikt man ramler over. Her er noen til av Falkeid jeg ikke hadde kommet over før. Jeg syntes de er både til å smile av og reflektere over (hentet fra «Gjenskinn, 1971, samt «Fullmånen» fra «Linedanseren», 1996):

Idealistene

Idealistene
burde holde seg for seg selv.
Ikke for folkets
men for sin egen helbreds skyld.
De fleste dør jo
av galopperende skuffelse.

Reisebrev

De lukkede øynene når vi blir født
og ikke tør se.
De sløve øynene når vi lever
og glemmer å se.
De vidåpne øynene når vi dør
og ikke kan se.

Vi har lite å fortelle.

Kveld

Ungene har slått tenningen av.
De sover uten sertifikat.
Totalt kaos i sengene
som om alle har sluppet opp for bensin
i gatekryssene.
Om litt kommer ordenspolitiet
og bretter dynene over dem,
og den bilsakkyndige i himmelen signaliserer:
Gi dem ti års kjøretimer til!

Fullmånen

Fullmånen kommer
på mjuke katteføtter.
Sitter litt på mønet
og mønstrer meg.

Så rusler den
med lyset rett til værs
inn i et kobbel
glefsende laus-skyer.

Kald kar.

For forrige dikt av samme lyriker, klikk her. For neste dikt/lyriker, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, trykk her.

Kilde: Kolbein Falkeid, «Samlede dikt», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 2003.

Humor på 1950-tallet (IX)

 

Humor på 50-tallet

Her er 10 «nye»:

Sykdom

  Noen koner som reiste sammen på en buss i Gauldalsføre, kom i prat om en felles bekjent som var syk. To av konene var i tvil om hvilken sykdom den omtalte hadde, men da den tredje sluttet seg til samtalen, var hun bedre orientert, for hun kunne fortelle.
  - Det er en alvorlig sykdom han har, jeg spurte nå doktoren, og han sa det var taushetsplikt.

Avertissement

  Han Peder Ræveviga var blitt enkemann, og så måtte han klore sammen et avertissement etter en husholderske, og det ble slik:
  Plads ledig for husholderske hos enkemand med lite stell.

Sognekall

  For mange år siden var det en prest som reiste med rutebussen. En fyllik som også var med ruta, ville skjenke presten av en flaske H.B.
  - Nei, takk, jeg er prest, jeg, sa presten.
  - Å, i helvete, sa fylliken.
  - Nei, i Ytre Sandsvær, sa presten.

Brevkunst

  Han Ola var innkalt til militærøvelser, og der han kamperte på moen fikk han det første brevet fra kona. Det sluttet slik:
  Med oss er det bare bra. Den minste har begynt å krabbe, håper det samme med deg.

Kjærester imellom

  Det satt et ungt par oppe i byåsen en vakker kvelding. De var forelsket og så drømmende ut over byen der nede. Da sa jenta:
  - Nå skal du få se hvor jeg ble operert for blindtarmen.
  Og gutten ble både heit og kald, han.
  - Det svarte taket du ser der, det er sykehuset, sa jenta.

Geografi

  Det var ved Skumsjøen en gang under krigen. En som het Per, traff på en tysker der.
  - Wunderschön, sa tyskeren, og så utover.
  - Neida, sa’n Per, det er nå Skumsjøen dette!

Oksen og Forden

  Det var en bonde som foruten en gammel Ford hadde en okse. Denne oksen brukte han rett som det var til kjøreokse, men det var nå mest stas med Forden likevel. Ennå hendte det jo at bilen var mer sta og vrien enn oksen. Så en dag kjørte Forden seg fast i grøfta på gårdsveien, og ikke var det råd å få startet den opp heller. Så mannen måtte hente oksen. Han satte den for Forden og skulle til å taue i gang, da naboen kom.
  - Jaså, sa naboen, - er det slikt dem kaller for oxfordbevegelsen?*

*Egentlig Oxfordgruppen, en kristen organisasjon som i Norge ofte ble kalt Oxfordbevegelsen

Kaldvær

  På Helgeland sier man når en fryser at det er så kaldt at en «røss i holdet». Så var det ei jente som hadde vært i Oslo og lært seg å snakke fint, og hun kom hjem akkurat på det kaldeste om vinteren.
  - Det er så koldt at jeg ruster i hullet, sa hun.

Brudeskål

  Det var bryllup på en gård. På brudekammeret hadde brudgommen gjemt en flaske brennevin under hodeputen, men tjenestejenta som gjorde i stand på kammerset oppdaget flasken, hun kunne ikke dy seg og tok en kraftig slurk av den. Utpå natten da de nygifte gikk til sengs, var det mor til bruden som ikke kunne dy seg, hun stod utenfor kammerset og lyttet, og forferdet ble hun da hun hørte svigersønnen sin si:
  - Her har det jammen vært folk før!

Fiskelykke

  En som hadde vært på fisketur, fortalte at han hadde fått mengder av fisk. En tilhører spurte da om fisken hadde bitt så godt der han hadde vært.
  - Bitt ja, sa’n, når jeg skulle tre på mark på angelen, så måtte jeg gjemme meg bak et grantre.

  En annen som hadde vært og fisket på isen, fortalte at han hadde glemt å ta med agn.
  - Men jeg var ikke opprådd for det. Jeg hadde på en skrå, og så tok jeg fisken når den kom opp og skulle spytte!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg i samme sjanger, klikk her, og for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Struts eller sjiraff

 Struts eller sjiraff

  Jeg stiller meg litt nølende til om jeg burde ha føyd et ?-tegn til overskriften. Men usikkerhet er mitt mellomnavn, så jeg lar det fare. Eller ligge. Utgangspunktet her er at jeg som ung, ja, kanskje allerede fra barnsben av, da kalte jeg meg selv for «Strutsemann». Valgte side kan man si. Det er også fullt mulig at det var andre som påpekte at jeg sa så mye dumt, at jeg nesten naturlig endte opp med et ubendig behov for å stikke hodet i sanden. Det var selvfølgelig ikke bokstavelig talt, helvete heller, fikk mer enn nok sand i øynene i barnehagen. Nei! Det gjorde jeg ikke, all den tid jeg aldri har satt mine hjulbente i barnehagen. Jeg hoppet rett inn i første klasse uten å lande i sandkassen i en alder av 6, selvfølgelig nok et feilskjær, da mine medelever som naturlig nok forble ett år eldre, med rette så på meg som barnslig resten av barne- og ungdomsskolen, samt den brøkdelen av tre år jeg ble internert på gymnaset. Det er mulig dette heter Videregående skole nå, for mitt vedkommende alt annet enn nettopp det. Brøk er forresten en fin oppfinnelse, det gjelder bare å huske at nevneren, som strutsehodet, er nede.

  Som man muligens vil eller ikke ønsker å forstå, behovet for desimering av hode ble et slags nihilistisk uttrykk for skam. Er det noe som heter selvskam? Vet sannelig ikke, nylig var det noen som oppfant flyskam, jeg er altså like dum som dem, flere galakser unna Thomas Alva Edison og Niels Henrik Abel. En levende dum-dum gummikule er jeg! Det er også en eller flere grunner til at man har installert dimmere på badet, hadde jeg kunnet, ville jeg gått et par sekler tilbake i tid. Da fantes bare vokslys og parafinlykter. I de heldigvis få hendelser jeg i vanvare har støtt på full belysning på badet, bivåner jeg det grufulle selvet i speilet. Noe som ikke frister til gjentagelse. Har ikke strutsen røde øyne? Ser den ikke sint ut (selv en hunnstruts forbindes med alt annet enn forsonende øyne)? Og stupid? Jo, det har den og gjør hun! Jeg har blitt en slags omvendt narsissistisk åpenbaring, bare tanken på å beskue denne padde, riktignok speilvendt, gir meg brekninger.

  De senere år har jeg, som en slags absurd konsekvens av manglende selvaktelse og mitt inntil nå sjelelige slektskap med strutsen, hellet mot sjiraffens komme! Å oppstå som det i min neste eller nåværende, aldrende eksistens. Aldri for sent er både sagt og skrevet! Sjiraffen ser snill ut! Og den strekker sin vakre hals mot himmelen, og utsetter ikke kropp eller sjel for traumene ved en levende begravelse i den tro at man ikke blir sett! Dustojevski-Struts! Ok, noe skal strutsen ha, den er visstnok god til å sparke fra seg. Men det er sjiraffen også, den kan enkelt ta kverken på en innpåsliten løve. Selv var jeg aldri flink til å sparke, hverken fotball eller annet, men brukbar på å løpe i en alder av åtte-ti år. Rapp på foten var det lettere å slippe unna 13-åringene som skjøt med sprettert. De unge er mer sofistikerte nå, virker som ran med kniv på åpen gate er på moten. Signe ungdommen! Men selv blir man eldre, verken løping, hælspark eller knivkasting er så aktuelt for meg. Når jeg mimrer, innser jeg at min ungdommelige «prime time» bestod mest av hyppige forsøk på å vende tilbake som en slags Fugl Føniks. Samt til en og annen tennistime. Totalt mislykket selvfølgelig. Og var det min ungdoms lykke, kan man undres hva alderdommen vil bringe. Eksisterte geriatriens værmelding, hadde jeg kastet TV’en ut av vinduet.

  Men, en sjiraff, det må vel være Nirvana? Strutsen har totalt ubrukelige vinger, uansett hvor raskt de galopperer er de ikke nærheten av å lette. Sjiraffen, derimot, slapper av, og slafser i seg blader fra høyt der oppe i akasietrærne. Ingen andre har adgang. Og de har intet ønske om å bevinge seg. Videre og som alle vet, strutsen har to, sjiraffen fire ben. Nok en fordel for den vennlige, må man - høyere makter forby! - amputere, så er det intet problem for en sjiraff (under forutsetning av kyndig anestesi), mens strutsen får et reelt problem. Og sistnevnte jakter Homo Sapiens på, jeg erindrer vagt at jeg mer eller mindre animert - for tretti år siden eller så - havnet på en matmesse på Skøyen (tror jeg), og der solgte de strutsemedaljong. Smakte ikke noe særlig annerledes enn annet kjøtt, men jeg ble en erfaring rikere, dog veid opp mot det pekuniære var det selvfølgelig helt katastrofe. Men hvem har hørt om sjiraffmedaljong, eller -entrecôte for den del? Horn, gevir og støttenner innbiller jeg meg er sjelden vare blant strutser, så de er sannsynligvis ikke populære blant snikskyttere. Og selv om sjiraffen har et par små horn, hører man svært sjelden om sjiraffhoder på veggen. Ikke struts heller riktignok, men de havner vel i gryten sammen med froskelår og andre vortesvin.

  Begge arter har lang hals, lange bein også. Det kan være en fordel. Men også en ulempe, særlig når man blir syk. Halsbetennelse. Det er ikke bare, bare å jogge til nærmeste apotek eller motebutikk. Et sjiraffskjerf må vel ta minst en måned å hekle (kanskje de strikkes?) sammen? Slik sett har «måske» strutser det enklere i motebransjen. Maks en ukes arbeid. Så skulle man også tro at et strutseegg er en fordel. Nei, nei og nei! Det er jo derfor de har slikt et katastrofalt midjeparti! Skjønt, muligens ikke hannen, de er som de fleste arter av samme kjønn bedagelig anlagt, men damen da? Legge et egg på størrelse med en velvoksen kokosnøtt, det kan vel umulig være sunt? Samt nok en grunn for ikke å bli det, i tillegg til medaljongene ender man opp med hønsefarmere som løper etter deg for å harve i seg Afrikas største omelett.

  Det jeg lurer mest på, er; hva drømmer sjiraffen om? Jeg tror jeg vet hva strutsen håper på, det ligger i dens sinte vesen og natur. Den har altså blitt berøvet flyvedyktigheten, noe den selvfølgelig - og kanskje med rette - bebreider sine forfedre. Den vil fly igjen! Derav disse arge, frustrerte og røde øyne. Men sjiraffen, den må jo ha gode tanker - så snill som den ser ut. Og så har den enormt lang tunge, opp mot halvmeteren. Høres ut som limt fast til en halvliter! Eneste problemet er de lange bena, samt at det er fire av dem, som riktignok også som nevnt over kan være en liten, men ganske ubehagelig fordel. Var det en selvmotsigelse? Jeg minnes eventyret med Bambi på glattisen, men når et rådyr (eller var det et dådyr?) har så store problemer vinterstid, hvordan vil ikke jeg som en fremtidig og fem meter høy sjiraff slite i det dypfryste element? Akkurat dette med isbelagt land og strand brukte jeg en del kalorier på å avklare. Inntil jeg fant ut at begge dyr stort sett (utenom enkelte zoologiske hager og andre smådjevler som holder dyr innesperret) oppholder seg i Afrika. Jeg må altså emigrere. Et minimalt hinder, så høy som ølprisene er her i Norge. Da gjenstår det bare å avklare en ørliten bagatell før jeg drar min kos: Hvor i Afrika ligger sjiraffpubene?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns betroelser», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Humor på 1950-tallet (VIII)

Humor på 50-tallet

Pussig nok bare åtte vitser denne gang:

Blanding

  I krigstiden da det var rasjonering på mat og vondt å få tak i brød og enda verre med pålegg, var det en landhandler som brått fikk så mye hønsepostei til salgs. det var mest så han hadde spesialisert seg i hønsepostei, og det ble en voldsom trafikk i butikken hans. Han drev så stort til slutt at han måtte avertere etter mer arbeidshjelp. Så ble jo både forsyningsnemnden og rasjoneringspolitiet nysgjerrig, kan man vite, og handelsmannen fikk besøk av myndighetene. Og en ærlig kar var han, så han tilsto straks at kjøttposteien var blandet, han blandet hønsekjøtt med hestekjøtt.

  - Hvordan blander De, da? spurte politiet.
  - Femti prosent, like mye hvert slag, en hest og ei høne, svarte handelsmannen.

Auksjon

  Han gamle Ola Nerigar var på auksjon i bygda. Da det kom frem en gammel fele, bød Ola. Litt etter bød han over seg selv, og slik holdt han på. En av naboene til Ola hørte dette, han skumpet borti ham og sa:
  - Ola, du byr over deg selv!
  Men Ola svarte:
  - Ja, ser du, både han Peder og han Jon ba meg by for seg, så nå skal det bli moro å se hvem som får den!

Vinmonopoljul

  Det var i en by med polutsalg. Første juledags morgen ringte det på telefonen til polets bestyrer:

  - Hallo, er’e dirrektørn for Polet?
  - Ja, vær så god.
  - Si meg, når ska’ dere åpne Polet?

  Bestyreren ble ergerlig over å bli forstyrret i helgefreden på denne måten og smelte røret på. Men andre juledags morgen ringer den samme mannen igjen, nå temmelig grøtet i stemmen:

  - Si meg nå, når har dere tenkt å åpne Polet?
  - Vi åpner i morgen, tredje juledag, svarte bestyreren, noe vennligere stemt. - De må være tålmodig til da, men da skal De få slippe inn.
  - Jeg spør ikke om å få slippe inn, jeg, svarte mannen, - jeg har vært innestengt her siden julekvelden, jeg skal ut, jeg!

Avholdsforedrag

  En avholdspredikant holdt et både langt og grundig foredrag om rusdrikkens ødeleggende virkning. Da han var ferdig med foredraget, satte han et ølglass på hver side oppå talerstolen og sa:

  - Jeg skal med dette enkle lille eksperiment forsøke å demonstrere spritens forferdelige virkning. I det ene glasset er det rent vann og i det andre er det sprit. Jeg tar nå en vanlig agnmark og legger i vannglasset, og vi ser at den lever i beste velgående. Så tar jeg en annen mark og legger i spritglasset, og marken dør øyeblikkelig!

  Da svarer det langt nede i salen:
  - Det beviser at dersom vi drikker sprit, så får vi ikke mark i magen.

Trøndersk

  Ordføreren i en Trøndelagsbygd skulle holde festtalen ved en større begivenhet. Mange tilreisende var til stede og ellers godt fremmøte. Ordføreren slår ut med hånden og begynner slik:

  - Som dokker sjer e’ lainnet våres flatt og vindfoillt - og som lainnet - så folket ---!

Waffe

  Under okkupasjonen ble en jo av og til utsatt for ransaking på gata av «Herrefolket». En ung forsagt mann i Bergen ble holdt opp av en tysker med maskinpistol mens kollegaen rotet i lommene til mannen.

  - Ah, ropte tyskeren gledesstrålende, - Waffe, ja?
  Han hadde kjent noe rundt og hardt i mannens innerlomme. Idet han skuffet dro frem en sykkelpumpe, svarte mannen overbærende:
  - Ja, Luftwaffe.

Juletrepynt

  En dag like før jul kom en kar innom butikken til Karl S. og forlangte:
  - Jeg skal ha noe julepynt, jeg.
  - Hva slag skal du ha, da? sa Karl S.
  - Jeg kan få et dusin engler og noen smådjevler, sa karen.

Befruktning

  Det var en gammel ungkar som het Nils, og han hadde det med å uttrykke seg litt rart noen ganger. En sommer var en turistdame innom Nils-stua og fikk koke seg kaffe. Hun hadde skjenk med seg også og spanderte en dram på Nils. Nils syntes han måtte gjøre gjengjeld og var innom kjøkkenskapet etter en skål med epler som han satte fram på bordet. Så bukket han for dama, pekte på eplene og sa:
  - Oinnskyld, koinn æ få lov te å befrukt dokker?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Humor på 50-tallet, klikk her. Og, for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Kolbein Falkeid

 Kolbein Falkeid

  Skogens mann er min favorittdikter (og omtalt et par ganger før, se eksempelvis her). Skjønt jeg har flere. Allerede her er jeg - som vanlig - på tynn is. Men med diktere kan man vel få lov til å være det, ja, selv å gå gjennom? Her følger tre dikt, hvorav de to siste omhandler perspektiver på samme sak - men først ett som kanskje passer best om høsten (alle tre hentet fra Opp- og utbrudd, 1978):

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.
Lønnetreet slår oppgitt ut med hendene
selv om fem våte spurver gjør alt de kan
for å likne løv i mars.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.

Så de to:

Søsteren

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.

I alle land og alle tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her. For neste innlegg om samme dikter, klikk her.

Kilde: Kolbein Falkeid, «Samlede dikt», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 2003.