Bernhard Dunker

Bernhard Dunker

  Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (1809-1870) var en norsk jurist og regjeringsadvokat. Han var også en periode med i styret for Christiania Theater, hvor min «venn» Henrik Ibsen ble ansatt fra 1. januar 1863 som «estetisk konsulent». Så de to hadde jo en viss dialog og korrespondanse sammen. Men her skal det ikke handle om det, men en gjengivelse av noen anekdoter rundt regjeringsadvokaten.

(Bernhard Dunker)

Her følger de:

  Før han ble regjeringsadvokat, forsvarte Bernhard Dunker en gang en bonde i Odal som var tiltalt for å ha skutt en husmann. Etter et glimrende defensorat fra Dunkers side ble bonden frikjent. Umiddelbart etter domsavsigelsen reiste Dunker seg og bemerket:
  - Ærede dommere og lagrettemenn. Etter den dom som er falt i denne sak, er fredningsbestemmelsene for husmenn delvis opphevet. Det er altså fra nå av tillatt å skyte husmenn i Odalen.

+

  En av hovedstadens notoriske ågerkarler var blitt frikjent i Høyesterett, og da advokat Bernhard Dunker like etter frifinnelsesdommen møtte mannen på gata, lettet han på hatten og bemerket i forbifarten:
  - Ja denne gang var De heldig!
  Mannen ble rasende og anla øyeblikkelig juriesak mot Dunker. Advokaten førte sin sak selv, og vant. Dagen etter hilste Bernhard Dunker utsøkt høflig på mannen og bemerket: - Denne gangen var De ikke så heldig!

+

  Bernhard Dunker uttalte i Høyesterett om en advokat han hadde lite til overs for: - Min ærede motpart har, som, alle vet, ikke akkurat oppfunnet kruttet,
  Høyesterettsjustitiarius avbrøt og ila ham på stedet en mulkt for usømmelig prosedyre. Etter å ha ilagt mulkten på rettens bord, fortsatte advokat Dunker: - Min ærede motpart som nå altså har fått Høyesteretts kjennelse for likevel å ha oppfunnet kruttet - ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Levende anekdoter

Levende anekdoter

  Her følger noen flere vittigheter:

Christian B. Apenes (1902-1976, norsk jurist og sorenskriver i Fredrikstad)

  Under et besøk i Fredrikstad uttalte Francis Bull om statuen av Fredrik 2. som byens borgere reiste i 1917 på torget i Gamlebyen, at det var den beste statue han noensinne hadde sett - med en drankers ansikt: - Han står jo formelig og svaier på statuen.
  - Jo jo, bemerket sorenskriver Christian B. Apenes, - men så er han jo også skjenket av byens borgere!

Per Augdahl (1889-1978, norsk embetsmann og jurist)

  Professor Per Augdahl praktiserte i sine yngre år en kortere tid som sakfører og definerte engang under en prosedyre begrepet tyveri slik:
  - Tyveri, ærede rett, det er når en person begjærer sin nestes gods så intenst at han ikke har tid til å stifte aksjeselskap først.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler mm.)

  Bjørnson skulle engang reise til Paris, og kona hans, Karoline, var litt engstelig for at han kunne komme ut på eventyr: - det sier jeg deg, Bjørnstjerne, at er du meg utro, så hopper jeg ut fra verandaen.
  Da Bjørnson kom hjem igjen, sto Karoline oppe på verandaen og vinket. Bjørnson smilte sitt bredeste smil, vinket tilbake og ropte:
  - Hopp, Karoline! Hopp!

 

(Ekteparet Bjørnson)

Karoline Bjørnson (1835-1934, norsk dikterkone)

  En gang da forfatterinnen Clara Tschudi var på besøk på Aulestad, uttrykte hun deltagende sin beklagelse over at Karoline Bjørnson var så døv.
  - Å nei, beklag meg ikke, svarte Karoline. - Hvordan tror De jeg skulle holdt ut i denne familien, hvis jeg ikke hadde vært døv.

Odd Brochmann (1909-1992, norsk arkitekt, professor, illustratør, forfatter mm.)

 I Dagbladet 14. juni 1947 ble den daværende formann i Visens Venner, professor Odd Brochmann intervjuet, og han ble bl.a. spurt om det måtte være alkohol med når man skulle synge viser.
  - Hva vet jeg, svarte Brochmann, - vi har aldri prøvd uten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Henrik Ameln

Henrik Ameln

  Ameln (1891-1961) var en norsk dispasjør, sakfører og politiker (H). Han var også bergenser. Med andre ord «kjapp i kjeften». Det var ikke få han havnet i tottene på, både på Stortinget og ellers. Det finnes haugevis av anekdoter om han og hans skarpe og tørrvittige tunge. Den mest kjente var kan hende fra en debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel, hvor Mowinckel i tema om forsvarspolitikk utbasunerte at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang». Han fikk sporenstreks svar på tiltale fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor!»

(Henrik Ameln)

Her følger noen flere:

  Stortinget behandlet i sin tid spørsmålet om å skifte ut de gamle doene på våre jernbanestasjoner og erstatte dem med moderne vannklosetter. Det dreide seg bl.a. om Brevik. Man talte for og mot vannklosetter på jernbanestasjonen i Brevik.
  - Kan skjønne Brevik må ha ordentlig vannklosett, sa stortingsmann Henrik Ameln. - Det er jo en endestasjon.

+

  Da Henrik Ameln satt på Stortinget, kom saken opp om å bevilge penger til Stigedalsveien (fra Nordfjordeid til Sunnmøre). Innleggene var både for og imot, og en ivrig forkjemper for dette veiprosjekt var overrettssakfører Henden.
  Til slutt i debatten reiste Henrik Ameln seg og sa:
  - Hr. President. La veien gå hvor Henden vil!
  Overrettssakføreren fikk sin Stigedalsvei.

+

  Høyres hovedstyre hadde i sin tid færre medlemmer enn det var fylker i landet, og foran hovedstyrevalget på landsmøtene var det da alltid lange diskusjoner omkring distriktenes representasjon. På et landsmøte gikk også høyrekvinnene inn for å få flere kvinner inn i hovedstyret. Det tegnet til en ny, lang diskusjon, inntil Henrik Ameln bemerket:
  Nå har vi alle år i det uendelige diskutert landsdelenes representasjon. La oss nå ikke begynne å diskutere kjønnsdelenes!

+

  Henrik Ameln var i middag sammen med professor W. H. Christie. Den siste hadde vertinnen til bords, men ba isteden den veltalende Ameln ved vertinnens høyre side om å takke for maten. Denne reiste seg da og sa:
  - Takk for maten. I Christie navn. Ameln.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Lars Saabye Christensen (II)

Lars Saabye Christensen

  Har selvfølgelig vært innom ham før (klikk her). Uansett, her følger et lite dikt til av forfatteren. Om enn litt melankolsk kanskje, så passer det for kalenderen:

(Saabye Christensen)

Nekrolog i november

Han gikk sine egne veier
men kom aldri frem
til seg selv
Han sa det var dit han ville

Så gikk han de andres veier
men kom ingen vei der heller

Til slutt gikk han begge veier
og falt i unåde hos alle

Nå står han endelig stille
i en dress av furu
og en spiker i knappehullet

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.