Gro Dahle (II)

Gro Dahle

  Gjenga et dikt fra henne for rundt et par år siden (klikk her). Hun er hva jeg kaller en positiv dikter! Med fantasi i massevis! Men jeg glemte (ikke helt uventet) å nevne priser og utmerkelser dikteren har mottatt. Her er noen av dem: Aschehougprisen (1998), Cappelenprisen (2000), Obstfelderprisen (1997), Vestfolds Litteraturpris (1998), Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris (2014), Brageprisen i barne- og ungdomslitteratur (2002), Skolebibliotekar-foreningens litteraturpris (2015), Kulturdepartementets spesialpris (2018).

(Gro Dahle)

  Nå to små dikt fra poeten:

En av disse første sommerdagene

Hvis det er varmt,
vil jeg gjerne ta deg med
ned til sjøen
og vasse med deg, sier gåsa til svanen.
Da kan vi snakke til vi glemmer oss helt bort
og kanskje til og med bade.
Da kan ordene våre glitre sammen,
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt stille.

Uten tittel

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
Bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)

Morosamgutten (IV)

Morosamgutten

Her følger tre små historier:

Et feilaktig rykte

  Konsul Berg fra Langestrand var i Oslo og traff sin gamle vei grosserer Smith på gaten.
  «Jeg har hørt at din bror Jonas skal ha tjent ti tusen kroner på hvalaksjer i Tønsberg ifjor,» sa konsulen.
  «Ja - nei - det vil si: Det var ikke Jonas, det var meg. Forresten var det ikke i Tønsberg, det var i Bergen, og det var ikke i fjor, det var i forfjor. Og det var ikke på hvalaksjer, men på skipsaksjer. Forresten var det ikke ti tusen, men tyve tusen, og jeg tjente dem ikke, men jeg tapte dem,» erklærte Smith med et sukk.

Bondehumor

  En lang, knoklete hallingdøl kom inn i en restaurant i Oslo. Han fikk en flaske øl og tok plass. Like i nærheten satt noen velnærte bondefangere og pøste i sin bayer. Den ene, en stormaget slakter med et ildrødt fleskefjes, ropte til hallingen:
 - «Hei du! Er kona di’ like lang som du?»
 - «Nei», svarte hallingen tørt, «men hu’ har to ganger vært like tjukk som deg!»

Et fenomenalt kvinnfolk

  Eggrosserer Fjeld sitter i paviljongen og tar seg en seidel øl. En liten gutt kommer bort til bordet, setter seg og stirrer på Fjeld med spørrende øyne og sier til slutt:
  «Åssen er Dere blitt så tykk?»
  «Jeg er født slik jeg, gutten min.»
  «Ha, ha,» utbryter gutten, «da skulle det værra morrosamt å se morra Deres!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme, klikk her.

Kilde: «Morosamgutten» - En samling lystige historier, morsomme tegninger, anekdoter og viser. Til fornøielig underholdning for alle. Utgitt (av ukjent) i 1910 (og 1925) ved Fjellbu Landhandel, Leira St.

Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

  Lars Saabye Christensen (født 1953) er en av Norges mest kjente forfattere. Må innrømme jeg hele tiden trodde han hadde norsk opprinnelse, men han har faktisk dansk statsborgerskap. Ikke at det spiller så stor rolle, han skriver på norsk og har bodd i Norge (Oslo og Sortland i Nord-Norge) mer eller mindre hele sitt liv, det var hans far som var dansk. I noen barndoms somre oppholdt han seg i Danmark. Så dansk/norsk er muligens den rette betegnelsen. Mest kjent er Saabye kanskje for romanene «Beatles» (1984) og «Halvbroren» (2001). Han har mottatt en bøtte med priser og utmerkelser: Doblougprisen (1993), Tarjei Vesaas' debutantpris (1976), Bokhandlerprisen (1990 og 2001), Cappelenprisen (1984), Riksmålsforbundets litteraturpris (1997), Rivertonprisen (1987), Sarpsborgprisen (1988 og 1999), St. Olavs Orden (også kommandør av St. Olavs Orden i 2006), Nordisk råds litteraturpris (2002), Brageprisen i skjønnlitteratur for voksne (2001 og 2015), Den norske leserprisen, ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2008), Anders Jahres kulturpris (2019).

(Saabye Christensen)

  Saabye Christensen debuterte med en diktsamling («Historien om Gly» i 1976). Og det har blitt mange diktutgivelser. Han har skrevet musikkdikt, fotballdikt og reisedikt. Diktene spenner fra melankoli til ironi og humor. Og mer. Her gjengis noen få:

Eventyr

Da skogen
bestemte seg for å gå mot fjellet
var det mange som nølte og få som ble med
de største granene står tunge
dypt i de norske dalene
dvergbjørken våget seg lengst

Norsk utflukt

Da linedanseren var kommet halvveis, tok tauet slutt.

Oppsummering og advarsel

Silden er en stimfisk.
Enhver sild forsøker å komme inn til sentrum
av stimen.
Der tror silden det er tryggest.
En større fisk
(f.eks. en hai)
får derfor et lett bytte
når den møter en sildestim.
Det ville vært langt vanskeligere,
den ville kanskje sultet i hjel,
hvis alle sildene svømte hver for seg.

Av silden har vi ingenting å lære.

Nocturne

Sekundene
er som tusenben
og årstidene
har sjumilsstøvler på.
Speilet jeg så meg i forleden
er knust idag.
Jeg våkner brått
og tre år har gått.
Huset jeg gikk ut av imorges
er revet når jeg kommer hjem.
Krigen jeg demonstrerte mot i går
er flyttet til et annet kontinent idag.
Barnet vi drømte om i natt,
nakne og trette i den varme sengen,
skal begraves i morgen.

Og selv
prøver jeg å gå rett
gjennom gatene
men mine spor er som fuglens:
små hopp
og plutselig borte.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022. Med takk til giveren!

Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

  Gregers Werle var en fornuftig kar. Han sa: «Kunne jeg velge, så ville jeg aller helst være en flink hund.» Og hvem er flinkere enn undertegnede adelige Golden Doodle? Svaret gir seg selv. For en gang skyld kunne Tullingen bidra med noe, støtt og stadig resiterer kråka fra Ibsens skuespill.

(Jeg er Mucho macho hombre -
sommer som vinter!)

  Apropos; kråker! Noe av det verste jeg vet. Møkkafugler som rapper tørrfisken min så snart jeg forlater den for å utforske andre snacks-muligheter. Må derfor fortelle om en episk hendelse der fant sted ikke så langt tilbake i tid:

  Vi er på vei til butikken. Der finnes også snarveiens sti. Begge sider omkranset av høye gjerder for markering av tomtegrenser. Mennesker er rare. Okke som, med trær og busker på begge sider former de sommertid nærmest en botanisk portal over stien. Et par kråker har slått seg ned i buskaset. Vanligvis befinner de seg jo høyt oppe i furuene, eller, grusomt nok, nede på bakken for å tilsnike seg snacksen min. Men de har kanskje oppdaget et rede de kan rappe egg eller fugleunger fra. Plutselig setter den ene møkkakråken i med sitt evinnelige «kra-kra». Helt normalt. Men så stemmer Tullingen i med det samme «kra-kra»-et! Og da følger et evig spetakkel, for nå setter BEGGE de vingebefestede udyrene i med et firdobbelt «kra-kra-kra-kra» - rene kakofonien! Tullingen gliser og imiterer igjen. Han må være syk. Innbiller den tobente seg at han er Ikaros? Det pussige er at han faktisk klarer å etterligne kråkene ganske godt, så jeg stemmer for syns skyld i med et «Voff-voff». Egentlig litt befriende også, for når jeg spretter til værs på mine spenstige ben klarer jeg nesten å få kloa i dem. Men bare nesten.

  Alt har en bakside. Også Tullingen. Stygg selvfølgelig. Og han har ikke den fjerneste anelse om hva han holder på med. Uansett, et par dager etter, denne gang mens vi vandrer tilbake fra butikken sitter kråkene der oppe i buskene igjen. De har hukommelse som flyvende elefanter, og nå «kra-kra»-er de så høyt at jeg forbanner meg selv for ikke å ha medbrakt hørselsvern. Stupdykker mot oss gjør de også. Akkurat det liker jeg, de bør prise seg lykkelig over at ikke den navngjetne Teddy Lancelot får satt sin beryktede tanngard i dem umiddelbart. Jeg er så mucho Hombre! Nei, faktisk mucho MACHO Hombre! Tullingen derimot, han blir redd. Han har absolutt NULL innsikt i dyrenes verden! Nå kommer Tullingens bakside for en dag; feig som en hyene stikker han halen han ikke har mellom beina. På rekordtid er vi hjemme igjen og nede, utenfor kjelleretasjen.

  Raus og empatisk som jeg er, forsøker jeg å oppmuntre Tullingen. Han liker dikt, så jeg starter med å resitere fra mitt festlige og nyeste verk: Diktsamlingen «Speil, speil på veggen der, si meg hvem som tisser høyest på busken her?» Funker dårlig, den tobeinte er tilsynelatende fremdeles et nervevrak. I det samme lander en skjære snaue 10 meter unna der vi oppholder oss utenfor inngangspartiet. Hva gir du meg? En jævla skjære på MIN plen!! Ikke før arrivert, setter den i å skvaldre. Og som om ikke det er nok, nå bryter helvete løs! Tullingen kvikner nemlig mirakuløst til bare for å etterape også sjura, de høres ut som to rustne motorsager! Jeg blir målløs, og for første gang i mitt adelige hundeliv så befippet at jeg er ute av stand til å jage fjærkreet vekk. Hakket før jeg vurderer å legge meg inn på kennel!

  Nei, det er bare å kapitulere, ingen av mine heltemodige forsøk på å oppdra Tullingen har vært fruktbare. Totalt uforbederlig er han! Og fra nå av og inn i evigheten: Nedgradert til Den Gale!

For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste føljetong om Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Henrik Ibsen: «Vildanden», utgitt 11.11.1884.