Teddy Fosse Lancelot - intervjuet

Teddy Fosse Lancelot

  Aftenpotten ved utskremt motarbeider Martin Myrsprekken har i månedsvis forsøkt å bli innvilget audiens og intervju hos verdens første hund som har mottatt Nobelprisen. Endelig!

For enkelthets skyld; intervjuer forkortes M, HM Teddy Fosse Lancelot som T:

M: Korleis ...
T: Styste tystnad! Eg kvitla og knota på naudnorsk frå Noregs mållag, men dokk og dykk lyt spørja på bokmål, grautmål eller bokøl!
M: Greit, nå som du har mottatt den gjeve prisen, hva skal du gjøre nå?
T: Toskeauge og tyske-torsk e dykk! Tufsur og dustur! Kva e ska gjæra? Gje mig og me ein bønne, dykk betente, besudla bondeknøl! Kven gav deg løyve til å spørju slikur og slikk latterlege spyremøl? Sjølvklart skal e strutla og supa. Mykje suppe, mykje saup. Meir enn einkvan. Koffer kan ikkje eg og e få nyta apenasjur korleis eg vil i og utanfor apebur samt kvila me som ein kvært eller kvart gutekvalp på Kringsjå og Sjådokk omkring? I løyndom! Eg vil vara, vorte og varta for mig sjølve. I Glotten min på Glefsen. Eller i Wien med meine og mine wunderbare wienerpølsa. Eller gnafsa komle og kringla ikring Karmøy. Jau, og eg drauma om å værta ein vatnhund attåt havet med mitt kjøtbein. Nyss som «Gamle guten ved havet» av Henning Hemingway. Kva e hav utan å spørja kvifor eller koffer. Kvisleis blei det blått og blaut? Kva e kjøtbein utan marg. Korleis blei beinur så kvitt eller brunt og så hardt? Og ka e til døme ku eller hund utan føter? Heve dei og yss fådd godarta munn- og klovsjuke? Kor langt e det frå himmel til helvete?

M: Dype tanker dette. Skal du skrive mer da?
T: Tusentufs med tystnad! Ka gjær ein fesk med vatnskrekk? Vertur skrukkur som tørrfæsk eller klæppfæsk? Nei, feskur lyt berre svauma, det finnast kvarken syke feske ellur freske psykologur der under vatn. Eg skal sjølvklart, klart som glasmaneta, skriva, skreva og skrifta til eg krepsa og kryp inn i mørkje og penalet. «Das ultimate Petter Dass penalty» som det heita på så ymse språk og sprik.
M: Du kom innom skriftemål. For lengst konvertert til katolisisme samt avholdshund?
T: Fyyy! Grafsa i personlege løyndomer heve dykk! Eg hata katteskinn, men eg lyt halda av hundar så mykje eg sjøl kvil. Eller vil. I kvart fell hun-hund.
M: Beklager. Men hestehalen din, når begynte du ...
T: Styste tystnad! Katteklor og kråkeskinn! Mit andlete og attenden e ikkje krøkje korkje hæst. Kan dokker ikkje sjå storleiken samd tiurleiken på mi hundehale? Mykje kjensle og kjærleik lig og legg der og derunder. Be om orsak ein gong til - annsleis lyt det verta rettsak og dokker grønsak!

(Idiot-journalist!)

M: Unnskyld. Så du skal fortsette å skrive. Har du noe spennende på tapetet?
T: Endeleig, surdeig og butterdeig ein førenuftig førespurnad! Men jau! Eg ha heve og spruta ut romana, drama, drøymur, diktur, bokur for gamul, gammal og grå, gamalost samd augentyr fyr børn, men ikkje for bleiebørn. Dei stinkur! Det har vorte Monologen, Trilologen, Tra-la-la og Septikklogen. Til dømes og dømedag. Men aldrig, langdryg og aldrig atter ein gong har e skreva kvarken eller kvantekvark fyr, innfør eller mot Logen. Altså Kongelogen, Ridderlogen, Ridderost, Noregs lugger or andra lagnader. Men me lyt undrast koffer og kvifor ...

M: Men så, hva kan vi nå forvente etter Nobelprisen i litteratur?
T: Litteratyr? Domskapens og dompappens pappkartong, døkk heve værte eit sprøyte sprut klin kokos gale gjøkur - koko! Eg fekk heve prisen for min romanske roman «Lite tur»!! Om styste fornedring av hundar, dei fir og fyrbeinte stakkarane som aldreg fekk gjenge på eit skjekkelig antall lufte- og nitrogentura med tull og tant og fjas og sniff ein einaste dag! Dei som labbar rundt på stogegolvet for lut og kaldkokt vatn, verte sitande innfør, fekk berre glyta ut vindauge eit naudsynt augneblink, dei som ikkje fek, føkk eller fåkk kjøtbein, kjøtdeig, lamma lammekjøt, lammalår eller andre godiser kvart bidige kvarte kvarter! Dei som slit med einsamde okk nytårsrakettangst - akk! Det lyt kjøthuvuder som dykk snart snarast fatta, og dokk får førebu dykk for sjokkerande heite, jau nærast sagt heimebrente nyingar. Og bondeanger attåt om eg må få bjeffa det sjølve. Hm. Det vorte jo i så fall og fell verta i fremtida det då, om ho så kjem. Men med stor vonleik, hugverk og hovudverk trur e dykk lyt sjå føre dykk til døme titlar som «Ingen tur, berre utur». Sjå berre korleis unge hundar heve vorte eller værte sjåande ut for augneblinken i vår vatnvittige verd:

(Dagens ungdom)

M: Urovekkende. Dette med nynorsk forresten, kan du utdype hvorfor du skriver på det kontra riksmål?

(lang Fosse-pause)

T: Mellem yss, oss, US Ulysses og ytterleg talrike lovnader tel verdas ende heilt konfidante og Dante Alighieri, så helpe og valpe me Gud?
M: Vel ...

(Fossefall ...)

T: Sannheten er at jeg hater nødnorsk, verste mølet på jorden! Riksmål for alle sedlene her i hundegården. Være seg rubler, pesetas eller dollares! Men kan hende jeg mottar en ny pris hvis jeg konverterer til samisk, hvem vet?
M: Men hvorfor ...
T: Fordi det er enkelt å få en pris når man skriver på krisenorsk! Og så lenge vi er i live, så er vi ikke altfor stive! Alle later som de forstår, men ingen fatter et pjatt av Piafs «Parle-vouz francais?», eller var det «je ne regrette rie»? Eller min prosa. Den siste forstår jeg minst av alle! Verden vil bedras, og derfor fikk jeg prisen, jeg; c’est moi; «Teddy the great Pretender»! Åh ja, honoraret mitt for dette intervjuet kan dere skjenke Kirkens Hundemosjon.

(Intervju avsluttet)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige historie (del 1 av 2) om HM Teddy Lancelot, klikk her. For neste intervju av HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Aftenpotten, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Tor Åge Bringsværd

Tor Åge Bringsværd

  Bringsværd (født 1939 i «Ibsenland» Skien) er en norsk forfatter. Det er knapt noen overdrivelse å påstå at han har mottatt en rekke priser: Kritikerprisen, Riksmålsforbundets litteraturpris (1994), Ibsenprisen, Brageprisens hederspris (2009), Norsk kulturråds ærespris, Doblougprisen (1994), Aschehougprisen (1979), Det Norske Akademis Pris (1998), Rivertonprisen (1978), Gyldendals legat (1974), Sarpsborgprisen (1985), Norsk kulturråds ærespris (2010), Skolebibliotekarforeningens litteraturpris (1986), Anders Jahres kulturpris (2019), Kulturdepartementets spesialpris (2003), Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris.

(Bringsværd)

  Følgende er en fortelling som de aller fleste vil dra kjensel på, men Bringsværd har kommet opp med en «ny» vinkling:

De hellige tre narrer

  Denne historien har jeg hørt av en gammel cirkusklovn, som jeg kjente en gang. Jeg tror jeg var åtte eller ni år. Jeg huska ikke hvordan vi ble venner, men så lenge cirkuset var i byen, besøkte jeg ham hver eneste dag etter skoletid. Vi pleide å sitte i gresset like utenfor den lille, skjeve, rare vognen hans. Han fortalte meg om alt han hadde opplevd, om spennende reiser til fremmede land, langt borte. Men en dag fortalte han en historie som var annerledes enn alle andre. Jeg husker han smilte, så på meg lenge - lenge - og så sa han: «Dette er en gammel og veldig viktig historie - som vi klovner forteller hverandre, og som vi har lovet å gi videre: Til barna våre - eller til barn som vi skulle ønske vi var fedre til. Den handler om noe som hendte for to tusen år siden, og når jeg forteller, kommer jeg til å late som om jeg er han som opplevde alt dette. For slik har historien alltid vært fortalt, og slik skal den bestandig fortelles. Lytt nøye. Slik at også du ... en gang ... kan bringe den videre ... til dine egne små klovner.»
  Og så fortalte han. Det som jeg her har forsøkt å skrive ned.
  Neste dag - da jeg kom fra skolen - var cirkuset reist videre. Jeg så ham aldri igjen.

                                                                                               Tor Åge Bringsværd

  Min herre har alltid elsket nattehimmelen. Hvor ofte har han ikke kalt meg til seg. Når han selv ikke fikk sove. Og sammen har vi stått - i et av tårnene - eller på det flate taket over sovekammeret - og han har lært meg å finne De syv og mange andre bilder.
  Min herre sier at lysdansen der oppe er en himmelsk bok, skrevet med Guds egen håndskrift.
  Jeg glemmer aldri kvelden da vi så Den store stjernen for første gang. Som om tusen regnbuer hadde laget en skinnende knute, et lys ... sterkere enn fullmånen. Jeg har aldri sett min herre så opphisset. Han sa at nå ble det født en mektig fyrste. Et sted i vest. Og at det var Himmelens vilje at vi straks avla denne fyrsten et besøk og viste ham vår respekt.
  Så vi dro.
  Samme natt.
  Et stort og staselig følge.

  Min herre er gammel. Å ri en kamel i flere dager er ikke lenger det han setter mest pris på. Men hele tiden prøvde jeg å muntre ham opp. Det er min oppgave her i livet. Min herre er konge. Og jeg er hans narr. Jeg får ham til å tenke på andre ting. Jeg lindrer. Jeg får ham til å le.

  Vi var ikke de eneste som hadde sett stjernen - og som fulgte den. Snart møtte vi også andre som skulle samme vei. Som hadde samme ærend. Da vi nådde jødenes land, var vi tre konger som reiste i følge. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, foruten hester, hunder, kameler og elefanter ...

  Hva hadde vi ventet å finne? Vi hadde ventet å finne en fyrste enda mektigere enn de tre vi red sammen med. Vi hadde ventet å finne en Kongenes konge og en hersker uten like. Men vi fant en stall, et skur, en liten falleferdig rønne. Vi fant to sultne og slitne ungdommer. Langt hjemmefra. En fattig snekker, hans unge kjæreste ... og barnet hun nettopp hadde født.

  Det hele gjorde oss forlegne. Vi visste ikke riktig hva vi skulle tro eller mene. Og jeg kunne se at vi også gjorde dem forlegne - de der inne. Men vi hadde reist langt. Og mens resten av følget ventet utenfor, gikk de tre kongene - Kaspar, Melchior og Balthazar - inn i den trange stallen.

  Gjennom den åpne døren, gjennom sprekker i veggen, kunne vi se at de knelte der inne. Og ga barnet gaver: røkelse, myrrha - slike gaver som konger og keisere gjerne gir hverandre.

  Jeg forsto ingenting. Jeg var bare en stakkars narr og gjøgler. Det hele virket aldeles meningsløst. Jeg så på de tre som lå på kne. Jeg så på de fattige foreldrene. Jeg så på barnet, som de hadde lagt i en krybbe. Jeg hørte at det gråt.

  Moren prøvde å roe den lille. Men guttebarnet var utrøstelig. Som om all verdens sorg og elendighet var lagt på det. Og som om vekten av alt dette var mer enn det ennå kunne makte.

  Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig visste jeg at jeg også måtte inn. Jeg og de to andre gjøglerne. For hver konge hadde sin egen narr. Og nå tok jeg tak i mine to yrkesbrødre og trakk dem med meg - inn i stallen.

  Jeg forstår ikke at jeg torde. For jeg så det lynte i min herres øyne. Men jeg hadde ikke tanke for annet enn barnet - barnet som gråt ...

  Og vi satte i gang vi tre - vi tre narrer - vi slo hjul og stupte kråke, og holdt ni baller i luften på en gang, vi hinket omkring og galte som yre haner.

  Og snart måtte våre herrer smile. Barnets far begynte også å smile. Og selv barnets mor skjøv håret vekk fra pannen - takknemlig, med et blikk som jeg aldri vil glemme. For nå - litt etter litt holdt gråten opp. Barnet veltet seg over på siden - og så på oss. Det var nyfødt. Likevel hadde det et ansikt så våken og klart at det kvakk i oss.

  Da falt vi på kne. For da forstod vi at stedet var hellig. At barnet var hellig. At det var en hellig familie. At kongene heretter ville bli kalt De hellige tre konger. Da knelte også vi - De hellige tre narrer. Og mens vi lå på kne foran krybben, fortsatte vi å skjære de latterligste grimaser. Vi blunket. Vi rynket på nesen. Til alle lo. Til hele stallen klukket av latter. Til barnet glemte sorg og sult og tørst og kulde. Til det så på oss med øyne som strålte slik at selve luften lyste omkring oss.

  Siden - nå som jeg forstår mer - pleier jeg å legge til: For la ingen tenke ille om latter. Latter og kjærlighet vil alltid høre sammen. Derfor har det vært min stolthet å kunne si: Dette var min gave ... dette var gaven fra De hellige tre narrer: ikke at vi skjenket gull, røkelse eller myrrha - men at vi ga barnet glede.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, De norske Bokklubbene AS, 2012.

Karl Kristian Steincke

Karl Kristian Steincke

  K. K. Steincke (1880-1963) var en dansk politiker. Her følger en aldri så liten anekdote om ham:

(Steincke)

  Som sosialminister pleide den danske sosialdemokraten Steincke jevnlig, ledsaget av en kontorsjef, å forvisse seg om at høy og lav i departementet var kommet på kontoret i rett tid og satt på sine plasser.
  Da han en dag gikk bortover korridorene med de mange aldeles ens utseende dørene og var nådd til den siste, spurte han:
  - Og hvem sitter så der inne?
  - Det vet jeg ikke, herr statsråd, det er et toalett!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Harald Sverdrup (uten Teddy) II

Harald Sverdrup

  Sverdrup hadde sine ironiske betraktninger på sin samtid og nordmenn. Nedenfor følger et dikt fra «Farlig vind». Et ganske så lignende dikt (med tittel «Jævla kvinnfolk») fra samme diktsamling har jeg gjengitt før (innrømmer å helt ha glemt det, men klikk her).

  I forrige århundre ble forfattere (Mykle, Bjørneboe osv) stilt for retten for å skrive om «utuktige handlinger», mens i vår tid blir mer uskyldige (?) ord og uttrykk fra den tid bare sensurert. Pippi Langstrømpes far Efraim eksempelvis; hans tittel ble fra 2015 endret fra negerkonge til sydhavskonge. Eksempelet er kanskje dårlig og utfallet greit nok, det bør nevnes at Astrid Lindgrens datter Karin Nyman gikk god for endringen.

  Tilbake til Sverdrups dikt, og det er ikke fleip; diktelskeren Roar André Berg ble kastet på glattcelle etter høytlesing av det nedenfor resiterte dikt av Sverdrup på en restaurant (det var visstnok allerede etter første vers restauranten Terra kontaktet politiet) i Oslo det herrens år 2002. En grunnløs fengsling, mente Oslo Tingrett da. Det mente ikke Tingretten i 2023 om mannen fra Drøbak; denne gang ble Berg dømt til betinget fengsel, ikke for å ha resitert, men for brudd på straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen etter å ha sagt: «- Jævla afrikaner, kom deg ut av landet mitt» til en kvinnelig medpassasjer på toget. Det er selvfølgelig en stor forskjell mellom de to hendelsene.

  Nok om det, her gjengis den (foreløpig) usensurerte originalen fra 1969:

Øvelser i hjemlig diskriminering

JÆVLA KONTORISTER,
  frimerkeslikkere, silkefine lanker, feite jobber, gjør ingenting, går på restaurant, spiser
  røkelaks med eggerøre og ryper i saus, tyller i seg rødvin og whisky, forbannade Oslo-
  sniker, pyser, bader hver dag, finprater med jentene, lurer i dem portvin, trikser med dem,
  setter unger på dem, stikker av,
  fy faen,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA KOMMUNEARBEIDERE,
  latsekker, må stø seg til spa’en og spettet for å greie å holde seg oppreist, gjør ingenting,
  drekker øl og himkok, spiller kort og tipper i arbeidstida, men egen bil og eget hus har’em,
  det kan du skrive opp, selv om de fikk atombomba i hue ville de ikke rikke på seg, ikke lee
  på øyelokka engang, fy faen, de er ikke verdt et tupp i ræva engang,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA DROSJESJÅFØRER,
  snørrhovne drittsekker, fins ikke høflighet i dem, svarer frekt, soper inn penger, lurer
  stakkars fylliker, tar dobbelt pris hvis det passer’em, og det passer sikkert, sitter på ræva som
  feite konger, gidder så vidt snu seg for å ta imot betalinga. Jævla kelnere, skrider omkring
  som dronningen av Saba med nesa i været, er aldri tilstede når du trenger’em, smører et par-
  tre ekstra pjoltere på regninga som ser ut som en utedass for at du ikke skal skjønne en dritt,
  fy faen, gjør ingenting,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NORDLENDINGER,
  inn i helvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt mulig, plaga oss under krigen, kom sørover
  som en bande med tatere med klesbylter og et haugetall unger, bråkte og lo og var sure og
  prata skit, gi’rem en spa’e og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett dem i arbeidsleir,
  da kan du skrive opp at det ville bli sabotasje, kan’ke jobbe noen av dem, fy faen for et
  folkeferd, den midnattssola skal du få billig av meg, dyng hele rasket ned med tørrfæsk og
  kleppfæsk, sprett dem opp i buken,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NATURIDDIOTER,
  dyrebeskyttelsestullinger, mosegrodde turistnisser, friluftskaniner, blomster-oler med
  rabarbra-bla’er i knapphølet, kvidrende luksusluddere med pipp-pipper på handa, zoologiske
  tørrpinner som passer til å stø opp potteplanter med, hele røklet prater om å verne, snart får
  vi en lov som forbyr oss å slå ihjæl spyfluer og klegg, ingen av dem har tatt i en spa’e
  engang og en sikring tør de ikke komme nær engang, det kan du banne på, følger ikke med
  tida, ta lyset fra dem så skjønner de nok at vi trenger fossekraft, det bobler hysterisk i hue på
  dem, en eneste graut av kvikksølv, DDT og biocider, men kom ikke å si at de ikke eter seg
  stappmette på jordbær, finpoteter og hvetekake, hæ! snakke om å frede rovfugl og rovdyr og
  hele faenskapet, de kan ikke være riktig navla, tenk om en eneste av disse naturtomsingene
  hadde eid e eneste høne, da kunne du banne på at pipa ville fått en annen låt, nei det er vi
  som trenger til å bli freda mot disse tusseladdene, send dem til Svalbard, kjøl dem ned,
  dypfrys dem, la dem få dyrebeskytte hverandre deroppe, sett dem ut til isbjørnfor, gi dem en
  polanatt i hue så de får tenkt seg om, nei frede, fy faen, fred skal bli,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA HIPPIETYPER,
  kan faen ikke se forskjell på gutt og jente lenger, må lette på skjorteflaka for å se om det
  henger noe på dem eller ikke, kler seg glorete som niggere, ser ut som de har hue inni e
  høysåte, prater som en djupboks, frekke som bare faen, røyker hasj og prater bare dritt om
  foreldre, polti, skole og samfunn, jaggu sa jeg revvolusjon, gi dem en på blanke
  revvolusjonen, det er det eneste som nytter, slå inn tanngarden på dem, kutt av dem dingsen
  så får de som de vil ha det, fy faen og sånt skal være ungdom, kan’ke bli mannfolk av sånt
  noe, og jentene vil jeg ikke snakke om, tyggegummiluddere, bakseteklinere, vrikkeslier,
  send dem til Afrika, de gjør jo ikke annet enn å jogge og trimme seg til hvit slavehandel
  allikavæl,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt av Sverdrup, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000.

Sokrates

Sokrates

  Sokrates (ca. 470-399 f.Kr.) var sammen med sin elev Platon (428-348 f.Kr.), og dennes elev igjen; Aristoteles (384-322 f.Kr.), blant de mest innflytelsesrike greske filosofer gjennom alle tider. Her følger et par anekdoter om førstnevnte:

(Sokrates)

  En ung elev spurte Sokrates hva han mente om ekteskapet.
  - Jeg mener du skulle gifte deg, sa Sokrates. - Får du en god kone, vil du leve lykkelig. Og er du uheldig, så har du anledning til å bli filosof.
  Sokrates egen kone, den temperamentsfulle Xantippe, hørte denne uttalelsen og ble fnysende sinna. Hun sto nettopp ved vinduet med et kar for å helle ut noe skittent vann, men i sitt skjellsordflommende raseri helte hun nå vannet rett i hodet på Sokrates. Men han lot seg ikke bringe ut av fatning:
  - Tenkte jeg ikke at det ville komme regn etter tordenværet.

+

  En rik yngling ba Sokrates om et råd, og Sokrates sa:
  - Stikk fingeren din ned i en krukke med vann og hold den der en halv time. Det hull som fremkommer i vannet, når du tar fingeren bort, er like dypt som det et inntrykk en eldre manns råd gjør på ungdommen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.