André Bjerke

André Bjerke

  Det jeg liker best med dikteren i beskrivelsen fra Wikipedia?: «Jarl André Bjerke (født 30. januar 1918 på Grefsen i Oslo, død 10. januar 1985) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller.» Jo, det siste! Vel kanskje ikke bare det, men dog. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har lest hans «Spillet i mitt liv» fra 1968. Hans Olav Lahlum omtalte den slik: «En av tidenes mest underholdende sjakkbøker på norsk». Den ble i 1999 kåret til århundrets beste norske sjakkbok.

  Alle, i hvert fall vi nordboere, har et forhold til Bjerke. Muligens mest gjennom dikt. Han skrev dikt og bøker både for barn og voksne. Romaner og hørespill også, i tillegg oversatte han mye av Shakespeare, Goethe og andre. Flere kriminalromaner begikk han, hvorav «De dødes tjern» fra 1942 ble filmatisert. Den minnes jeg vagt å ha sett som barn eller ungdom (svart og hvitt var det den gang); «veldig skummel!». Romanen kom forøvrig i 2004 på andreplass i en kåring av Norges beste kriminalroman, knepent slått av Jo Nesbø («Rødstrupe»).

 Nedenfor en gjengivelse av skaldens dikt. Beklageligvis (eller naturlig nok?) har jeg i mange år funnet hans dikt litt tunge, eller alvorlige. Men det er nok fordi jeg ikke har lett godt nok eller søkt i dybden. Hvem har ikke lest «Du skal være tro». Muligens bare blander jeg ham av en uforståelig grunn sammen med Arnulf Øverland, det hadde ikke forbauset meg det ringeste. Uavhengig av det, er det ikke tungsinnet fra siste verdenskrig jeg først og fremst ønsker å fremheve her. Skjønt litt alvor må det bli. Men mest det festlige, eller selvironiske! Bjerke lengtet etter barndommen sies det. Imellom kom Kong Alkohol inn i festivitasen, han skal til tider ha vært litt tørst.

  Før gjengivelsene; også Bjerke mottok flere priser for sin ufattelige produksjon: Bastianprisen, Rivertonklubbens ærespris for å nevne et par. I 1983 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Utdrag fra titteldikt av «Syngende jord» (1940):

Livets mening er:
Døgnfluens korte jag
ut mellom himmel og trær.
Brenne, bli aske, forsvinne . . .

Brenning (hele diktet)

Dét er liv: å beruses
i timene korte og søte
dypt i din deilighets vår -

Å bli til et hav som går
et annet hav i møte
gjennom det ensomme rom -

Å bli til en brenning i frådende skum.
Hav mot hav!
Å knuses
og synke i fredens favnende grav - - -

Fra «Fakkeltog» (1942)

Drikkevise (hele)

En sang til deg, du mørke ville drikk!
En sang fra jordens tørsteste poet
til deg - som ødsler i et øyeblikk
med hele livets glemte deilighet!
En sang til deg, du underlige vann
som lar min lykke leende bli til
og tenner i mitt glass den nye brann
av tusen druers hemmelige ild!

En takk til deg, de blinde gleders vin,
for alt jeg i min fattigdom har fått -
Hva gjør det at jeg bor i en ruin
når dine løgner gjør den til et slott?
Du gjør en tiggers hytte til parnass
og kroner lasaronen til en prins;
du feirer ham i fakkelrøde glass
som fyrsten av sekundenes provins!

En skål for deg som synker i mitt bryst,
du gavmilde venninne som igjen
skal møte mine tørste leppers lyst
og strømmende og salig gi deg hen -
Se, flasken som din grøde rinner fra,
har elskerinnens linjer i sin kropp
der dine netters elskere skal ta
hva du kan gi - til alt er drukket opp!

Kom, alle venner av den store rus,
dens dype visdom og dens ufornuft -
Ikveld går livets stjerne mot vårt hus
og senker seg i vinens beske duft!
Inatt, barbarer, er vårt stevne satt.
Inatt skal gleden aldri mere dø . . .
Kom, jordens seilere, legg ut inatt
i eventyr på vinens røde sjø!

Fra «Eskapader» (1948)

Brannmannen og elefanten (Hele)

Det var engang en elefant
som da zoologisk have brant,
ble reddet meget elegant
            av byens brannkonstabel.
Litt brannbeskadigt ble den jo
og blødde meget snabelblod,
men ellers var den like god
            og like presentabel.

Så ble den solgt. Naturligvis
til en betydlig nedsatt pris:
den gikk for fem og femti flis
            til byens brannkonstabel,
og hvis man gjerne vite vil
hva han benyttet Jumbo til,
så var det til å slukke ild
            med vannet i sin snabel!

Den brannmann jeg besynger her,
var usedvanlig vennekjær
og var en trofast venn især
            av visse sterke drikke,
en livets venn av livets vann,
så man må si at vel var han
en avholdt mann - men avholdsvann,
            det var han avgjort ikke!

Nei, tvert imot: han tørstet så
at alle glass ble ham for små,
og større glass var ei å få . . .
            Da kom som ved et under,
en lys idé på lynvisitt,
og samme dag var Jumbo blitt
til snablen fylt med akevitt
            og politur og dunder!

Vår brannutslukningselefant
som jo fra før var flammevant,
ble alarmert når strupen brant
            hos denne brannkonstabel.
Se, hjelp er nær når nød er størst,
og Jumbos jobb ble fremst og først
å slukke brannkonstabeltørst
            med spriten i sin snabel.

Hver gang vår brannmann, smerteblek,
stod slått i livets hårde lek,
gav elefantens apotek
            ham stadig trøst og lise,
og derfor var han uavbrutt
så glad som Bjørnsons glade gutt,
men akk, det er en tragisk slutt
            på denne muntre vise.

Ti, venner, vit: så langt det kom
med denne mann jeg synger om,
at han drakk elefanten tom
            til aller siste slanter.
og derpå ble han båret vekk
dit hvor man ser - o, dype skrekk! -
            de hvite elefanter.

Så ble da dette livets sum:
han døde av delirium;
nu ligger han i kisten, stum,
            mens ut sin rus han sover.
O, drikkebror, som drikker nu,
kom denne stakkels mann i hu,
ti sådan ender også du
            før denne natt er over!

Til slutt og ganske passende (syntes jeg), fra samme samling:

Den siste glede (hele)

En mann som følte seg litt slapp og dårlig,
ble undersøkt av legen, doktor Stø.
På mannens spørsmål: «Er det svært alvorlig?»
lød legens svar: «De er så godt som død.

Men vil De leve, må De ikke drikke
en dråpe alkohol av noe slag,
og røke må De selvsagt heller ikke
og aldri mere ha en arbeidsdag.

Hva kvinner anbelanger, må De sky dem
og unngå all affekt. Det lyder hårdt,
men jeg må også konsekvent forby Dem
teater, kino, bøker, spill og sport.

En regel De må nøye overholde
er den: spis aldri mat som smaker godt.
Dieten blir: en avkokt fiskebolle
og ett glass vann pr. dag. Har De forstått?»

«Ja takk,» sa mannen tappert. «Men jeg vil at
det ikke her på noe legges skjul,
så svar meg, kjære doktor, er det tillatt
for meg å ha et juletre til jul?»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: André Bjerke: Samlede dikt (I), H. Aschehoug & Co., 4. opplag 1988, Wikipedia

Einar Økland

  Ble visst ikke helt ferdige med diktere. Einar Andreas Økland (født tidlig i 1940) er også psykolog, essayist, dramatiker, forfatter og kritiker. Han skriver på nynorsk. Men ikke alltid, selv om han debuterte med diktsamlingen «Ein gul dag» i 1963, så hadde han en «snikdebut», hans aller første dikt ble nemlig publisert i Haugesunds Avis lille julaften 1959 (tenke seg til, nøyaktig 100 år etter at Sigurd Ibsen ble født!). Nittenåringen uttrykte seg på bokmål i diktet med tittel identisk med diktets første setning:

Mine veier er mange.
Jeg går dem aldri.
I hvert fall ikke til endes.
Jeg søker på tvers
og slår ofte leir
og sover i gule blomster -
helst der hvor ingen kommer.
På min ferd gjennom livet,
på let etter noe
jeg aldri har sett,
trår jeg varsom i gresset,
og morgenen etter
er sporet mitt vekk.

  Det er kanskje lov å være personlig, jeg syntes det er så flott! Tankene går til en humle sovende i løvetann eller en smørblomst, satt ned på papiret av en erfaren skald, ikke en yngling! Mange av Øklands andre dikt har jeg problemer med. På nynorsk finner jeg dem vanskelig tilnærmelige, i motsetning til flere andre diktere som skriver på samme målform. Men jeg skal ikke se bort fra at jeg misforstår, ølens dybde var vel det eneste jeg noenlunde klarte å mestre.

  Okke som, her er ett jeg fant litt festlig, fra «Vandreduene» (1968). Før det trekker jeg hermed tilbake, ikke min tilnærmelse mot mjød, men Øklands utilnærmelighet. I det følgende føler jeg meg hjemme:

Åtvaring til dei som fører eit usunt liv

det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert

og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv

sitat slutt

Kan Økland ha blitt inspirert av Jakob Sande?

Det var det hele. Nei, jeg burde nevnt at Økland har skrevet en stabel med barnebøker. For å begå noe slikt må man vel inneha masse fantasi!? Og så har han fått en rekke priser, Askeladdprisen, Aschehougprisen, Doblougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisens hederspris for å nevne noen.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Einar Økland: «Dikt i utval», Den norske Lyrikklubben, 2002, Oslo, Wikipedia

To og en halv tusseladd pluss frosk

To og en halv tusseladd pluss en gammel frosk

  Det er julaften i Roma. Nærmere bestemt året 1865. I mitt vikariat som usynlig observatør får jeg øye på en liten unnselig kar med bustete svart skjegg og hår. Han ser ut som nettopp å ha stått opp etter å ha tilbragt natten stående på hodet i sengen. Han har i det minste kledd på seg. Selv med platåsko og flosshatt virker han fremdeles ganske liten.

  Jeg legger merke til at han smiler litt skjelmsk. Der han sitter i en lenestol og betrakter en annen tass av en kar. Sistnevnte er omtrent like bustete på håret, men har i stedet for skjegg en skobørste av en bart. Mange år senere skal alle kjenne dem igjen på frisyren, dog med den endring alderdom medfører; skjegg, bart og hår har blitt grått.

  Bygningen jeg befinner meg i er Den Skandinaviske Forening i Palazzo Correo. I det samme slår det meg hvorfor han smiler. Ikke fordi han ser at den andre tusseladden er i ferd med å dra ut Kierkegaards «Enten - eller» fra bokhyllen, men det har demret at den han myser mot faktisk er lavere av vekst enn ham selv. I 1865 var det ikke så mange han hadde truffet som var det. Noen år tidligere, i april 1852, hadde han gleden av å treffe H.C. Andersen i København, som med sine 185 cm på strømpelesten ruvet nesten som Himmelbjerget. De to ble pussig nok venner, om enn ikke nære. Da betrakteren på en gjenvisitt i 1870 omfavnet den store eventyrforfatteren, skal man ikke se bort fra at han fikk Andersens adamseple midt i fleisen, eller kanskje, skrekk og gru, at «frukten» lagde en bulk i flosshatten hans.

  Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at under flosshatten anno 1865 befant Henrik Ibsen seg, og objektet han betraktet var Edvard Grieg. Dette var begynnelsen på Ibsens gylne periode, etter år med motgang, vannsmekting, frustrasjon og til dels selvforskyldt fattigdom. I hvert fall det siste. Som direktør ved flere av Norges største teatre hadde han, under forholdene, fått godt betalt. Mer enn 10 ganger årslønnen til vanlige arbeidere. På tross av provenyet pådro han seg stadig større gjeld. Frustrasjonen bunnet ikke bare i hissige panthavere, men at han hverken ble verdsatt som dikter eller dramatiker. Til og med latterliggjort, dagspressen var like nådeløs da som nå. I april 1864 hadde Ibsen fått nok, han emigrerte og ble i utlendighet 27 år. Romas klima, historie, kultur og yrende folkeliv gjorde underverker. Selv om det denne julen riktignok var noen skarve måneder igjen til det definitive gjennombrudd med «Brand». Det bør kanskje tilføyes; også Ibsens kreditorer hadde fått nok, Ibsens «bohave» ble solgt på tvangsauksjon i juni 1864. 

  Tilbake til Den Skandinaviske Forening i Roma hvor den 161 cm høye Ibsen sitter og betrakter den kommende verdensberømte komponisten Edvard Grieg. Grieg ble 152 cm høy på litt andre strømper enn H.C. Andersens, og to centimeter lavere enn sin tilkommende kone Nina. På dette tidspunkt er Grieg bare 22 år, Ibsen 37. Hva de to snakker om denne julaften vites ikke, men i henhold til Grieg holdt Ibsen en flammende tale under middagen. På julaften var barn også invitert, Ibsen hadde sikkert med seg Suzannah og Sigurd, pjokken da seks år gammel. Første juledag derimot var det fritt frem for «ungkarene» i foreningens «restefest». Hverken hunkjønn eller barn fikk adgang. Grieg noterte lakonisk i sin dagbok: «Ibsen sprøitefuld.»

  Bortsett fra at jeg har pløyd gjennom Griegs dagbøker, og som de fleste andre lyttet til en del av hans musikk, kan jeg ikke så mye om ham. Det er litt trist. Jeg har ikke vært på Troldhaugen engang. Uansett, der flyttet ekteparet først inn i 1885. Det fortelles at Grieg hadde en komponisthytte nede ved vannet, hvor han satt på Beethovens klaversonater for å rekke opp til tangentene. Den ene berømthet skal altså ha elevert den andre til å begå mesterverk som «Bryllupsdag på Troldhaugen» med flere. Det høres ut som en vandrehistorie, men det er da hyggelig å tro på eventyr en gang iblant.

  Hva med frosken og den «halve» tusseladden? Vel, etter sigende skal Grieg alltid ha tuslet rundt med en liten leirfrosk i lommen. Før han gikk på scenen for å dirigere eller spille gnikket han på den. Med andre ord en lykkefrosk. Det skulle Peer Gynt ha visst, han hadde nok kysset den! Forresten, det er vel mer sannsynlig at susset hadde kommet fra Anitra. Uansett, de vordene geniene var altså mindre av vekst, men, om ikke fysisk, så vokste de sannelig seg store. Kan det hende det var fordi: «Det stod kvinner bak»? Den dag i dag skal forøvrig ekteparet Grieg fremdeles holde til på Troldhaugen. I hvert fall kattene Nina og Edvard, den ene hvit, den andre svart, visstnok luskende omkring med eget oppholdsrom oppe i tårnet. Om de jakter på mus, troll eller frosk sies det intet om.

  Den «halve» tusseladd var den noe eldre Fjodor Dostojevskij, som ikke gjorde det så verst han heller («Idioten» var bare en av mange genistreker) med sine 168 cm over gulvet. Greit, det var en god del nærmere medianhøyden på den tid, jeg håper Fjodor har meg tilgitt. Det er ikke kjent om Ibsen noen gang traff «Dosto», selv om de oppholdt seg samtidig i Dresden under perioden august 1869 frem til juli 1871, og begge frekventerte kaféen på Brühlsche Terrasse. Det har blitt foreslått at de hadde forskjellig døgnrytme …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Nrk.no (Troldhaugens lille kjempe)

Forelskelsens pris

Forelskelsens pris

  Jeg har fått dame! Man burde ikke gjøre et stort nummer ut av slikt. Diskresjon og slike greier. Så jeg må bare ile til og benevne det som det egentlig var: Et lite nummer. Men jeg kan ikke dy meg, og litt er da bedre enn intet?

  Det utrolige skjedde her forleden, en mild formiddag i mai. Hjemme hos meg. Til og med mens jeg ennå var kjedelig edruelig. Riktignok ikledd kun shorts, det i seg selv både kjedelig og skammelig, men til mitt forsvar satt jeg altså ute på plattingen min (som aldeles ikke er min, men som jeg skryter litt på meg) uten innsyn. Bortsett fra de som bor i det gamle furutreet på nabotomten, men det er tross alt noen skjærer som har bygget en anselig mengde reir, sannsynligvis en generasjonsbolig, og de regner jeg ikke med som hverken kikkere eller det som verre er. Selv om reirene mer og mer antar konturen av ørnereder.

  Tilbake til hildringen. Det var slikt det føltes. Ingen til stede bortsett fra meg i møllspist badebukse (altså ikke en gang kortbukse) med eldgammel avis ved min side. Til mitt forsvar nevnes at Sudoku går ikke ut på dato. Men plutselig står hun altså der, mindre enn en halv meter foran meg! Hadde ikke nesegrevet mitt vært rødt som tomaten fra før av, hadde den rødmet. Hun er: Brun som en eikenøtt, til og med brun leppestift. Øyne sorte og skinnende som kull. Slanke legger og ben med oransje sports-sokker på føttene, solid plantet på marken. Så sjarmerende, så taus! Jeg blir blendet.

  Men så blir jeg skeptisk. Hva er sannsynligheten for å bli oppsøkt av en vakker dame midt på formiddagen, når man selv er en forsoffen sopp både i og fra middelalderen uten noe å tilby annet enn hundemat utgått på dato og fire tomflasker i banken? Forresten, jeg har jo akkurat kjøpt fersk hvalbiff! Hun betrakter meg med sylskarpt blikk, nesten med ørneøye fra mers. Jeg unnviker å replisere sjømannsuttrykket, muligens vil hun fornærmes. Dessuten forstår jeg skepsisen, her sitter jeg; en plombert sakkosekk delvis på tvers. Sukk, hvor ble det av mitt ungdommelige mot?

  - Hei!? Forsøker jeg spakt. Intet svar. Bare dette stirrende blikk. Ikke bebreidende. Heldigvis. Nesten undersøkende. Når var en dame sist interessert i meg? Helvete, det er jo ikke lenge siden! Skatteetaten. Hva ellers? Et brusende uvesen av en påfugl uten sidestykke. Dama hadde til og med Sidensvans som etternavn. Men hun jeg har foran meg er ikke svansete, mer svingende. Litt bred over hoftene og med et vuggende ganglag. Sånn sett er det drømmekvinnen. Jeg er også ganske bred. Særlig vuggende, i hvert fall etter klokken 1600 på hverdager.

  - Kan jeg by på noe? Spør jeg halvt spøkefullt mens jeg peker mot vannskålen til Teddy, huseiers hund som jeg ved gitte og tidlige tidspunkt på døgnet går spasertur med. Fatet befinner seg omtrent 30 cm fra mine sure tær. Utrolig nok og uten å nøle vagger hun bort, bøyer seg grasiøst ned og tar en slurk! Hun ser opp, hun ser bort, hun ser tilbake på meg. Så tar hun nok en slurk.

  - Hva heter du? Skal vi bade? Jeg blir mer dristig, muligens har jeg i mente det filosofen eller hvem det nå enn var som under et besøk i Budapests mange utendørs bad skrev: «Her stilles det ingen krav til kroppslig perfeksjon, her viser man frem kroppen sin uansett om den har svellet hinsides alle proporsjoner, blir nedbrutt av revmatisme eller fått blå streker av årebrokk.»

  Så skjer noe jeg aldri har opplevd før. Gasellen nærmer seg inngangspartiet, som i et sjeldent øyeblikk er åpnet for utlufting av destruerte strømpers og annet uhygienisk avfalls odører. Hun gløtter mot meg, samtidig som hun trer nærmere dør på mer gap enn gløtt, og med et blikk gir taus beskjed om at hun vil inn!

  Jeg er beruset, selv om jeg ikke er det. En humle svinser forbi med taus beskjed om at nå må du ikke gå i honningfellen Martin! Kan det være ugler i mosen? Plutselig erkjenner jeg at jeg har ikke bad å tilby. Hverken ungarsk eller gresk. En dusj har jeg jo. Vil hun nøye seg med det? Lano for liten har jeg også.

  - Kan jeg by på fersk hvalbiff? Drister jeg meg i stedet til. Det får være måte på, samtidig som jeg innser at jeg er i ferd med å falle i hakk-i-plata-versjonen av dustete repetisjoner. Og å foreslå for en «babe» på første «date» noe så grandiost som hval?

  Men jeg får ikke svar på om hun heter Dolly, eller om hun vil ha hvalbiff med dusj til dessert. For i det samme rister hun på fjærene og flyr av gårde. Mitt savn varer dog ikke lenge, for det kan vel hende at stokkanden kommer på besøk en annen dag?

(Dolly - avbildet bakfra)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Clas Thor: «Budapest - Europas hjerte», s. 36, Tiden Norsk Forlag A/S, Oslo, 1992, Stokkanden Dolly mfl.

Hundene som ble satt i fengsel

Pep the black

  Året er 1924, vi befinner oss i Pennsylvania, USA. Nærmere bestemt Eastern State Penitentiary i Philadelphia. Ikke et hvilket om helst fengsel, blant de som er kjent for å ha sonet tid der er Al Capone. Uansett, dette år ble en ikke riktig så stor berømthet buret inne: «Pep the black» som han ble kalt, ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til løslatelse på prøve. Pep fikk fangenummer C 2559. Det var Pennsylvanias guvernør Gifford Pinchot som sørget for den harde straffen, Pep ble anklaget for å ha drept guvernørens katt. Det hører med til historien at han var uskyldig, samt at han var en svart labrador.

(Pep)

  Pep var riktignok en ganske rampete hund, han var kjent for å gå løs på guvernørens sofaputer i hjemmet hvor Pep også bodde. Men noen katt drepte han ikke. Imidlertid var guvernøren tilhenger av tanken om at innsatte kunne bli reformert og rehabilitert, og han hadde hørt at hunder kunne brukes som terapi i fengsler. Lei av å stadig måtte skifte ut sofaputene, tenkte guvernøren at Eastern State Penitentiary kanskje var en grei måte å få Pep ut av huset på. En lokalavis snappet opp nyheten om Peps overførsel til fengsel, og kunne ikke dy seg for å dikte opp historien om kattedrapet og den livsvarige «dommen». Pep endte opp i fengselet, riktignok ikke som ordinær «fange» selv om han ble avbildet med fangenummer rundt halsen. I stedet fikk han løpe fritt rundt på fengsels-området og bidro som den søteste moralske motivator man hadde sett i manns minne. Guvernør Giffor Pinchot mottok tusenvis av brev, i mange av dem ble det protestert mot den harde «straffen».

Teddy the polar bear

  95 år etter at Pep havnet i kasjotten i USA, kjører en patruljebil gjennom Oslos mørke gater. Våren har meldt sin ankomst, men nå er det like før midnatt. I politibilen sitter to betjenter og kjeder seg. På denne kanten av byen er det vanligvis svært stille, en vanlig hverdag hvor de aller fleste har gått til sengs for lengst. I det samme lyser frontlyktene opp noe i veikanten. Bilen setter ned farten, de to blir sittende og stirre.

  - Hva i svarte granskauen? måper den ene betjenten.
  - Kan det være en bjørn? undrer sjåføren. Han trykker på en knapp på dashbordet. Fra høyttaleranlegget spraker det som en gammel radiosender.
  - Charlie, Ecko Foxtrot PV40 til sentralen. Knutsen & Ludvigsen her. Kom inn, vi har en observasjon av dyr i ferd med å forgripe seg. Sentralen, kom inn og over!
  Noe tid går. Ny spraking.
  - Sentralen her. Hva slags dyr er det snakk om, og hva slags forgripelse dreier det seg om?
  - Vel, det ser nesten ut som en … som en liten isbjørn. Han er nærmest limt fast til en telefonstolpe. Over!
  Mer tid går. Når sprakingen slår inn igjen høres også noe som minner om lavmælt fnising.
  - Jaha, hvor befinner dere dere? På Grønland?
  - Knutsen til sentralen. Grønland?? Vi er på Slemdal!
  - Vi spør bare fordi det er mer vanlig med isbjørner på Grønland.
   Mellom spraking i bakgrunnen høres nå noe som umiskjennelig minner om latter.

4 minutter tidligere

  Utenfor en enebolig i samme bydel sitter en frustrert kar ute på trappen. Sent på kveld og så får jeg ikke slippe inn! Har de glemt meg? tenker han. Og trekker inn frisk vårluft.

  - Milde Helvetia, store stå og kålrabi, bananlikør og fire svinekoteletter! Det er jo parfymen av Lexi, min utvalgte!! Duften av min kjære i løpetid!!! Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme og et molekyl i snuten!

(Her med halsbånd)

  Og med disse bevingede ord setter 43 kilo hundemuskler seg i bevegelse. Teddy, en brande av typen Golden Doodle (i nabolaget kjent som «Teddy uten filter») akselerer som skutt ut av kanon opp Jegerveien, brekksladder inn i Ekornveien, skrenser til høyre opp og ned Tennisveien. Nederst der bremser 42,5 kilo muskler og en halv kilo tunge så brått opp at han med nød og neppe unngår å flerre opp asfaltdekket og klaske inn i en telefonstolpe.

  -Åh, nirvana! Mumler og sikler han for seg selv. Men hvor i huleste er dama mi?
  Men det er bare lukten. Teddy har fått med seg den, men ikke at kjæresten og Golden retrieveren Lexi, som han har drømt om å gjøre svanger i flere hundeår enn han kan huske, ja hun har i likhet med resten av nabolaget gått og lagt seg for lenge siden. Men duften hennes henger fremdeles igjen på stolpen. Han kan ikke dy seg, og gjør en jukkapalme-bevegelse med påfølgende omfavnelse. I det samme blir han blendet av to frontlykter.
  - Hva i svingende beltedyr? Kan ikke en stakkars kar få sniffe i fred?

Oslo politisentral slår inn.
  - Ok, Knutsen & Ludvigsen. Dere får taue ham inn til sentralstasjonen. Les ham rettighetene og meddel at han vil bli siktet i henhold til straffeloven § 143 om «usømmelig adferd», herunder ledd 16b om «blotting». Og gutter, dere behøver ikke hugge ned telefonstolpen. Så sørg for at det ikke blir noen fliser i redskapet hans.
  I bakgrunnen på sentralen høres uhemmet latter.

Epilog

  Det hele endte godt. Teddy ble frivillig med inn i politibilen. I et øyeblikk av klarhet kom Knutsen & Ludvigsen utrolig nok til at det ikke var nødvendig å «bure» ham inn, siden han var så medgjørlig. I stedet kontaktet de Falken som på tross av manglende halsbånd klarte å spore eierne opp. Det viste seg at Teddy var utstyrt med «chips», allerede kort etter midnatt var «beileren» gjenforent med sine «fosterforeldre». Mot et lite honorar på 650 kroner. Men Knutsen & Ludvigsen går den dag i dag under kallenavnet «Isbjørnjegerne», til stor forlystelse for kollegaene.

Kilder: Pårørende og Szilvia

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Gresshoppen som rødmet (siste del)

Gresshoppen som rødmet

  En enorm sverm meldte sin ankomst. Med unntak av pletten Rosa og Hektor satt på, så godt som teppela den trær og bakke. Summingen opphørte, momentant erstattet av en slafselyd uten sidestykke. Hadde man ikke visst bedre, ville man tro det var Mumle Gåsegg, Hektors far og en inkognito Snydenstrup som var på ferde. Gresshoppene fråtset: Blader og stilker, syltede og usaltede agurker, ripsbusker, andre buskvekster og hva som enn kunne fortæres forsvant som dugg for Merkur. Noen få minutter senere startet summingen igjen, flokken fløy av gårde raskere enn arrivert. Igjen var kun en mosekledd flekk midt i noe som nå fortonet seg som Gobiørkenen og døde trær. Heldigvis var det kun vegetasjon som forsvant i de glupske sluk. Frosker, kyllingene, rumpetroll, fløtepusen med elefant i bånd og alle de andre rare dyrene tuslet rundt så godt de kunne i ødemarken.

(Mumle)

  Så fikk Hektor øye på noe borte ved Røde Kors-bygget. Ved inngangspartiet stod en høyreist gresshoppe og stirret bortover mot dem. Så kom den hoppende.

  - Mor, mor! ropte Hektor overbegeistret.
  - Det er jo mor!!
  De to var gjenforent. Etter et svømmebasseng gledestårer pekte Hektor mot Rosa.
  - Mor, hils på Rosa som lærte meg å fly!
  - Du skulle vel ikke tilfeldigvis hete Åse? undret Rosa etter høflighetsfrasene.
  - Jøss, hvordan kunne du vite det? himlet Hektor.
  Mor Åse skottet imponert mot Rosa som fortalte hvor hun hadde vært alle disse årene. En storm hadde ganske riktig blåst henne langt bort. Helt til Egypt, hvor hun møtte tusenvis av likesinnede: Sultne og pjuskete. Etter år med noe som fortonte seg som en honning- og gresskrukke ble de tatt av en ny storm som førte dem til dalen de nå befant seg i. Dalens hotell. Miraklenes tid var ikke forbi.

  Rosa studerte mor Åse. Slank, grønn og vakker med lange bakben. Knallrød neglelakk på tær og følehorn. Rosa rødmet nesten, heldigvis var det ikke så lett å legge merke til. Men så kom hun til å tenke på at hun hadde poter store nok til å knuse Hektors mor bare ved omfavnelse. Hun kunne risikere å ta livet av en hun var forelsket i. Dessuten, hun var da ikke lesbisk?

  - Hva er lesbisk? Og hvem var det som brølte ut det om landeplagen?

  Mor Åse så mildt på sin sønn. Sannelig kan han lese andres tanker. Så forklarte hun:

  - De første lesbiske ble omtalt fra en øy ved navn Lesvos. Derfor kalles det lesbisk når jenter blir forelsket i hverandre, og nesten det samme når, vel … Glem homo sapiens. Du vil forstå etter hvert. Unntaket er slike som far din. Det var han som hylte og skrek. Han er forelsket i seg selv, samt grønn av misunnelse på gresshopper som gjør det bedre enn ham. I få ord: Alle andre. Han er altså narsissist. Jeg tror dessverre han i tillegg er sadist. Og som den gang han ga seg etternavnet Kan, så innbiller han seg nå at han heter Mose. Noe så dumt, på grunn av mose på bakken! Mor Åse tok en liten pause. Så:

  - Menneskene skrev en gang en bok de kalte Bibelen, og der finnes en ved navn Moses som også levde i Egypt en stund. Det meste er selvfølgelig oppspinn, men mennesker har alltid higet etter noe å tro på. Annet enn seg selv. Således ble djevelen og politikeren oppfunnet. Men stort sett gjør de alt de kan for å berike seg selv og ta livet av både motstandere og planeten. I Bibelen står det at de første menneskene på jorden het Adam og Eva. De fikk tvillinger; Kain og Abel. Ikke lenge etter drepte Kain sin egen bror. Straffen han fikk var et merke i pannen, verdens første tatovering. Litt senere kom Moses inn i eventyret. Og han skal ha skrevet noe som ble kalt de ti bud. I det femte står det: «Du skal ikke slå i hjel». Men han brøt selv budet allerede i andre Mosebok: «Moses så seg om til alle sider, og da han ikke så noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.» Så, som du vil forstå, menneskene predikerer noe som skal gjelde for alle andre enn seg selv. Deretter stikker de dolken i ryggen på deg. Det far brølte ut var nok noe han snappet med seg i et sjeldent edru øyeblikk. For i samme Mosebok, riktignok 10. kapittel, blir gresshoppene i Egypt omtalt som den åttende plage. Forresten, drikker far fremdeles?

  - Å ja. Mer gresskarvin om dagen enn det trenges å vaske en elefant med!
  Utbrøt Hektor.
  - Huff av meg. Og omsorg for deg viste han aldri. Han hadde ikke forstått hva kjærlighet er om den så spyttet ham i fjeset.
  - Men hva er kjærlighet for noe da?
  - Det er egentlig ganske mye. Men først og fremst er det å bry seg om sine nærmeste. Og så finner man kanskje én gang i livet noen en føler ekstra mye for. Da blir det ekte kjærlighet, min sønn. Først arter den seg som en rødming, det man kaller forelskelse. Ja, jeg skal ikke se bort fra at begge deler kan skje flere enn en gang for enkelte. Men husk, forelskelse om enn deilig, deilig, kan være farlig, farlig. Så tre varlig frem, veldig varlig! Eller gjør som jeg; ta et svalestup ut i det. Det skal vanskelig gjøres at det går verre for deg enn med meg. Det siste avsluttet mor Åse med et sukk.

  Trekløveret ble sittende og kontemplere opplevelsene. På himmelen tindret en stjerne eller fire. Rundt omkring ble det liv i manesjen. Noen landkrabber og fem hundre tissemaur med prostata klatret opp i skrantende trær. Pluss en muskuløs barkbille. Fra et gjøkerede hørtes lyden av sultne unger. De ble forent med en spakt kvitrende familie av grå og noe mer svaksynte grønne stær. Bortenfor dem satt en blind maursluker og stappet i seg kinesisk potetstappe på en tallerken dandert med dødsdømte bladlus. Et dusin humler brummet likeglad forbi, mens to pensjonerte neshorn brukte blodbøkens stamme som kløpinne. Dette førte til at det lille som var igjen av løv eller snylteagurker falt til bakken, noe som igjen resulterte i at en pytonslange måtte ty til lommetørkle for å forhindre et voldsomt nyseanfall i å kvele henne. Et par griser med brune ører smattet på lommelerker mens de vraltet omkring, Hektor gjettet helt riktig da han antok at de het Francis Bacon senior og junior. Mellom syltelabbene føk lynraske skilpadder og en klok dompap sammen med kaninene Snurre og Snorre Løvsprett, de siste trommet med bakbeina i frustrasjon over at det ikke var noe løvetann igjen på bakken. Tenk å kalle verdens største delikatesse for tannlegens fiende!?

  Fra Røde Kors-bygget kom en pussig grå-, svart- og hvitstripet liten gretten grevling hinkende ut på krykker. Gipset fra klør til kne rundt venstre ben, men han virket ikke spesielt fornøyd på tross av sin bedre helsetilstand enn de fast beboende Frode Frosk, Kjell Kylling «and Esquire». Surpompens flosshatt imponerte ingen. De tre på mosebeltet lo godt, det slo dem i det samme at hadde Djengis Kan sett dette, hadde han sikkert kalt ham Henrik Gipsen. Men tenke seg til, å få se Ibsen!

  Ikke lange stunden etter hørtes en svak «poppende» lyd, nesten som når man lager popcorn. Men det var bare løvtrær, agurktrær og alle andre vekster som allerede var i ferd med å få nye knopper. Snart begynte også jordsmonnet omkring å få grønne spirer, først blomstret de belgiske kjempekaniners favorittmåltid. I det hele tatt; alt var i ferd med å vende tilbake til «normalen». Dersom man kunne kalle det det. I bakgrunnen spilte et orkester opp til dans. Mikkel rev, to høner og noen skjevøyde pingviner bedrev både flat tango og saktegående foxtrot, samtidig som spyfluer, flambert pinnekjøtt og andre pinnsvin på en scene bak dansemarken trakterte harper og hurper. Balalaika, lutt og ukulele ble strålende behandlet av en kvartett bestående av en ugle i mosen, Lars Linerle og et løvepar ikledd tanga. Dumbo spilte så høyt på trompeten at hans kinn antok regnbuens farger. En kvintett av gul flamingo, en brunspettet kylling i smoking, to gravlaks uten og en naken pilfink ved navn Pontius peiset i protest løs på pauker da de fikk nyss av at barytonens fantastiske «En grevling i taket» ble etterfulgt av «Money for nothing, chicks for free»!

(Geir Grevling)

  - Men, har dere lagt merke til noe? Som man hverken kan se eller høre?
  Mor Åses spørsmål etter musikken stilnet av kom litt bardus på både Rosa og Hektor. For det var så mye å få med seg, de hadde ikke engang tenkt på det man ikke så. Derfor ristet de på hodet.
  - Nei, det er jo langt fra sensasjonelt. Men er det ikke deilig, at det ikke finnes noen mennesker her! Det er de, ikke troll som er seg selv nok! Og i motsetning til menneskenes eventyr, slik som Bibelen, Koranen og alt mulig annet skrevet i «kjærlighetens navn», så ender det alltid opp med krig, korsfestelse, død og syltetøy. Beklager, jeg mente sølvpenger og andre tyver. Mens vi derimot, våre eventyr trenger hverken røde eller andre kors, vi skaper våre egne mirakler. Alle våre korstog ender godt. Akkurat som NSB! Så la oss ikke be, fri oss ikke fra fristelsen, men la oss fråtse i friske knopper og gress! Kryss av i himmelens tak, la oss nyte dagens salat og hoppe direkte inn i spagat!

(Grønnkledd?)

  Dermed snipp, snapp og snute, i kveld sover Hektor Julian Apostata ute!

Kilder: Glem det(Details given in good faith, but without prejudice and absolutely no guarantee whatsoever. For complaints, Call our eminent and allmighty servant Lasarus the Zombie. If not available, give Donald Duck a bell. He is having a haircut on Twit or twat 24/7.
Jurisdiction and arbitration in Hinterland, Kabul Law to apply)

For første del, klikk her. For forrige her. For neste innlegg, klikk her.

Gresshoppen som rødmet (del 2)

Farten i Rosa og Hektors stup mot avgrunnen var så høy at Hektor ble presset nesten helt inn i panneluggen på panteren. Som langt borte fra syntes Hektor å høre:
- Se den veien Hektor! Se bortover Hektor! Se fremover, ikke ned! Ser du ubåten Hektor??
  Endelig kunne Hektor høre. Og så tittet han den veien Rosa desperat forsøkte å få ham til. I det samme flatet de ut, ikke mange meterne fra bakken i dalen de med nød og neppe unngikk å krasjlande i. Det føltes som et mirakel at de hadde klart seg! Men hva var det Rosa hadde bablet om? Ubåt? Han kikket ørlite til siden, og det samme svakt oppover. Samme veien som han så, svingte de etter. Rosa kremtet, det vibrerte i værhårene hennes, og med spak røst kom det:

  - Jeg beklager, det var noe jeg glemte å fortelle deg. Det er du som flyr, pantere kan ikke. Det er altså antennene dine som styrer hvor vi skal. Jeg bare hjalp deg i gang med løpingen min, men så snart vi hadde nådd den riktige hastigheten tok du over roret. Bokstavelig talt kan man nesten si.

  - Jøss, kan jeg fly nå! Hektor snakket egentlig mest til seg selv. Og så forstod han at det var da han så rett nedover at de hadde gått inn i stupformasjon. Fornøyd tok han tak i sin nye lærdom, de landet mykt og behagelig på en mosekledd plett nær en bondegård. Han tittet rundt omkring, og ganske riktig, et stykke over og mot dem, kom det svevende et langt sigarformet skip. Men med periskop under skroget!!? Og hva var det som fulgte bak ubåten, et teppe og noen hodeløse fisker??

  Rosa forklarte:
- Ja, det er et underlig skue. En gang for lenge siden gikk mannskapet fra vettet. Nærmest vanvittig. Så nå tror de at de er under vann, men som du kan se er de i luften. De tror også at havoverflaten er under dem, mens det i virkeligheten selvfølgelig er bakken. Hva som driver dem frem og holder dem oppe tror jeg ikke en gang Isaac Newton ville kunne svare på.
- Men hodeløse fisk?
- Ja, flyvefisk. Nærmere bestemt tørrfisk. Og ser du de som sitter på det flyvende teppet? Det som vi også kaller snikende ullteppe?
  Hektor stirret. Og etter hvert som teppet nærmet seg kunne han skimte en broket forsamling «på dekk». En bever, en teddybjørn og en bøffel!
  Rosa fikk med seg Hektors måpende uttrykk og fortsatte:
  - Du har så rett, ikke ofte man ser en levende teddybjørn. Spør ei hvorfor, men han kalles Hunden fra Baskerville. Giganten ved siden av ham heter Buffalo Bill, mens han med de lange fortennene er som du sikkert skjønner ansatt som teppebanker. Det burde skjærene også ha tenkt på!

(Teddybjørn som baby)

  Det var mer å se i dalen i tillegg til alle trær i full vårblomstprakt. I ett av dem vokste det agurker, og under det danset små troll rundt i sirkel, alle med bleie på. De kløp hverandre i stumpen mens de skrålte: Gurk, skurk, sur agurk! Hektor hadde aldri sett maken til rumpetroll! Ved siden av bondegården stod et lite hvitkalket murhus med rødmalte kors på. Til og fra inngangspartiet strømmet en jevn flokk av frosker på krykker eller i rullestol, samt en tilsvarende gjeng vingeløse kyllinger. Man kunne også se en og annen struts med kuler på halsen.

Rosa nikket vemodig.
- Ja, en trist affære. Slik går det når mennesker har fått det for seg at froskelår og kyllingvinger er delikatesser. Det er mange triste skjebner bak både rullestoler og de vingeløse. Strutsene lider av struma, og det kan man jo ikke bebreide menneskene. Men heldigvis har de alle her fått eget pleiehjem.

  Et stykke bortenfor kunne man observere et par slanger som fektet mot hverandre. Side om side med huggormene bedrev to kolibrier kickboksing, mens en haug med spurver spilte fotball. Men det mest snodige var kanskje en elefant med hvite ører og snabel. Den hadde halsbånd på, og ble leid rundt av en diger katt. Men selvfølgelig ikke så stor som Rosa. Hektor så spørrende på henne.

  - Dumbo var litt uheldig som liten. Han hadde snabelen så langt nede i et spann med fløte at også ørene fulgte etter. Fløtepus bare passer på så det ikke skal skje igjen. For da blir bonden surere enn sylteagurktreet. Men fra nå av min venn, krev ikke at jeg alle gåter skal klare, mitt kall burde helst være som ditt; spørre, ei å svare.

  Ikke før Rosas utsagn var endt, ble det i det samme stund mørkt på himmelen - og det midt på klareste dagen! En summing kunne høres i det fjerne. Ikke fra fuglevinger, heller ikke fra bier, humler eller veps. Igjen hørtes et voldsomt tordenskrall fra himmelen, nesten som da Hektor første gang traff Rosa. Og så en høy stemme:
- Haha, her får dere den åttende landeplage!

Hva var i ferd med å skje? For første del, klikk her. For neste, forsøk her.