Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov

  Tsjekhov (1860-1904) er som man vil vite mest kjent for sine dramaer. Men hans noveller og mange småhistorier gir et bredt bilde av livet i det enorme Russland, med alle slags mennesketyper og deres nød og elendighet. 

  Som dramatiker er vel Tsjekhov en av de mest spilte i verden, etter Shakespeare og vår egen Ibsen. Han praktiserte som lege, men i og med at han stort sett behandlet pasientene gratis, var det som forfatter han livnærte seg. Født i Russland på nordsiden av Svartehavet, led han av tuberkulose allerede fra 1884, men det gikk 20 år før han døde av sykdommen i Schwarzwald, Tyskland. Hans kone, Olga Knipper, var ved hans side under bortgangen. Hun var for øvrig skuespillerinne, og spilte blant annet i år 1900 rollen som «Maja Rubek» i Ibsens siste skuespill «Når vi døde vågner» i Moskva.

  I 1890 dro Tsjekhov til Sibir, nærmere bestemt Sakhalin, for å studere og skrive om forholdene i straffeleirene der. Jeg innbiller meg å ha lest om hans referater derfra, men kan ikke helt konkretisere hvorfra, men muligens fra noe så perifert som nålevende Haruki Murakamis roman «1Q84», utgitt i 2009! Og så har jeg vært innom Tsjekhovs skuespill «Måken» (1896), men må innrømme at jeg ikke fullførte lesingen. Av og til finner jeg russiske egennavn litt tungt fordøyelige, fra «Måken» hvor to av hovedpersonene har navn som Irina Nikolajevna Arkadina og Konstantin Gavrilovitsj Trepljov …

  Her følger en av hans små historier; om en liten gutt som ikke hadde det så lett:

Vanjka

  Ni år gamle Vanjka Zjukov, som for tre måneder siden ble festet som hjelpegutt hos skomakeren Aliachin gikk ikke og la seg julaften. Så snart mesteren, konen hans og begge svennene var gått ut til midnattsmessen, fisket han frem av skomakerens skap en liten flaske med fiolett blekk og en penn med en rusten splitt, brettet ut et krøllet ark gulnet papir og ga seg til å skrive. Før han tegnet den første bokstav, snudde han seg to ganger engstelig mot døren og vinduene, kikket opp på det mørke ikonet som hang i det ene hjørne med lange hyller fylt med støvete lester på begge sider, og sukket dypt og skjelvende. Papirer lå på benken, mens gutten sto på kne foran benken.

  «Kjære bestefar. Konstantin Makaritsj!» skrev han. «Jeg skriver brev til deg. Gratulerer deg med Julen og ønsker deg alt fra Gud Vår Fader i Himmelen. Ikke har jeg noen far eller mor, du er den eneste jeg har igjen.»

  Vanjka så opp på det mørke vinduet som gjenspeilet lysstumpens flagrende lille flamme, og klart og tydelig forestilte han seg bestefaren, Konstantin Makaritsj, som er nattvekter i det store huset hos herskapet Zjivarev. Det er en uttørket, mager, men ualminnelig rapp og behendig liten olding omkring de 65, med et alltid leende ansikt og vasne, fordrukne øyne. Om dagen sover han på folkekjøkkenet eller morer seg med å erte kjøkkenpikene, men om natten tar han med besluttsom mine på seg en svær saueskinnskappe, traver med alvorlige, avmålte skritt rundt godset og slår på vektertrommen sin. Bak ham med senkede hoder går gamle Kasjtanka og kjøteren Vjun, kroken, såkalt fordi den er svart og lang som en røyskatt i kroppen og vrir og vrenger seg ustanselig som en spiral. Den er alltid meget snill og høflig og er like blid mot fremmede som mot sine egne, men den er ikke å stole på. Bak dens ydmyke ærbødighet gjemmer det seg den mest utspekulerte ondskapsfullhet. Ingen kan bedre enn den lure seg inn på et menneske og ta et plutselig tak i benet, klatre inn i kjølerommet eller rappe en høne hos bonden på nabogården. Mer enn én gang har man slått bakbena av den, to ganger ble den til og med hengt, hver uke ble den slått helseløs med pisken, men hver gang kommer den seg igjen og fortsetter like blid og fornøyd med fantestrekene sine.

  Nå står sikkert bestefar i gårdsporten, myser opp mot landsbykirkens flammende røde vinduer og tøyser med gårdsfolkene. Vektertrommen hans er festet til beltet. Han vifter med armene for å holde varmen og fnisende på oldingsmaner klyper han vekselvis den pene unge stuepiken og den fete kokken i lårene.
  «Skal det være en pris?» sier han og byr jentene tobakksdåsen sin.
  Kjerringene snuser og nyser. Bestefar er henrykt og brøler av latter.
  «Dra det vekk, ellers så fryser det fast til nesen,» roper han muntert.

  Hundene får også snuse på tobakken. Kasjtanka nyser, rister på hodet og går forurettet til side. Men Vjun er høfligere, den nyser ikke, bare logrer med halen. Og det er et deilig vær. Luften er stille, klar og frisk. Natten er mørk, men alt kan ses klart og tydelig likevel, landsbytakene med en røkdott hengende i luften over hver skorstein, trærne dekket med glitrende rim, dype senfonner … Hele himmelen er dryssende full av muntert blinkende stjerner, og melkeveien er så klar at man skulle tro at noen hadde skurt den ren før helgen og gnidd den inn med sne …

 Vanjka sukket, dyppet pennen og fortsatte å skrive:
  «I går fikk jeg juling. Mesteren dro meg ut på gårdsplassen etter hårene og julte meg opp med skomakerremmen, fordi jeg hadde vugget ungen demmes og så sovnet jeg uforvarendes. I forrige uke sa fruen jeg skulle rense sild og jeg begynte fra halen. Hun tok silda fra meg og stakk den inn i tryne på meg mange ganger. Svennene erter meg, sender meg til kneipen etter vodka og ber meg stjele agurker hos mesteren, og han slår med hva som helst når han ser meg. Også får jeg ikke noe mat. Om morgenen får jeg brød, til middag grøt og om kvelden brød igjen - te og kjøttsuppe eter dem bare selv alene. Sove må jeg ute på altanen, og når ungen demmes gråter sover jeg ikke og bare vugger. Kjære, kjære bestefar, vær snill mot meg i Guds navn, ta meg vekk herfra tilbake til landsbyen, det er ikke mulig for meg å være her … Jeg skal be til Gud for deg bestandig, ta meg vekk herfra ellers dør jeg …»

  Vanjka vred munnen, gned øynene med den svarte neven sin og snufset.
  «Jeg skal gni ut tobakken din,» fortsatte han. «Jeg skal be til Gud for deg, og er det noe galt så kan du jule meg opp så mye du vil. Og hvis du tror at jeg ikke vil arbeide så skal jeg be bestyreren om lov til å pusse støvlene hans, eller hjelpe gjeteren istedenfor Fedjka. Bestefar, kjære, jeg kan ikke mer … Jeg ville gå til fots herfra men har ikke støvler på bena, er redd for frosten. Og når jeg vokser opp og blir stor skal jeg passe på deg og gi deg mat fordi du er snill mot meg, og ingen skal få lov til å gjøre deg noe vondt, og når du dør skal jeg be Gud gi deg fred i himmelen, slik som jeg gjør for moren min, Pelageia.
  Moskva er en stor by. Det er bare herskapshus overalt og mange hester, men ingen sauer og bikkjene er sinte. Guttene går ikke med stjernen og synger i julen slik som hjemme og de lar meg ikke være med i kirkekoret. Og en gang så jeg i en butikk, i vinduet altså, fiskekroker som er så sterke ar du kan fange alle slags fisk med dem, de koster mange penger, og en av dem var så stor at du kune ta en karp som veier minst et pund med den. Også andre butikker har jeg sett som selger geværer, slike som herren har, minst hundre rubler stykke … Og i kjøttbutikker er det ryper og harer og jerper, men hvor de skyter dem vil dem ikke si til noen …
  Kjære bestefar, når herskapet har juletre med godter på, ta en forgylt nøtt til meg og gjem den i den grønne kisten min. Be frøkenen, Olga Ignatievna, om det, si det er til meg - til Vanjka, altså.»

  Vanjka sukket igjen så hele guttekroppen hans skalv krampaktig og stirret mot vinduet. Han husket at det var bestefars jobb å hente juletreet fra skogen og at han alltid fikk være med.  Så moro det var! Bestefar knegger og frosten knegger, og smittet av dem knegger Vanjka også. Før han hugger ned treet, tar bestefar seg alltid en pipe, snuser lenge, nyser og erter Vanjusjka-gutten som hopper omkring for å holde varmen … De unge granene, med rim og sne på de tunge grenene, står liksom og venter på å få vite hvilket av dem som skal dø denne gangen. Plutselig farer en hare forbi over snefonnene … Bestefar kan ikke dy seg og roper:
  «Hold ham, hold ham … Å din haleløse devel!»

  Granen han hugget ned, dro bestefar til herskapshuset, og der pyntet de den … Frøkenen, Olga Ignatievna, hun som Vanjka var mest glad i, var den mest geskjeftige av dem. Da moren hans, Pelageia, levde og tjente i huset, fikk Vanjka alltid sukkertøy av Olga Ignatievna, og siden hun ikke hadde noe bedre å gjøre, lærte hun ham å lese og skrive, telle til hundre og til og med danse kvadrilje.  Men da Pelageia døde, sendte de den faderløse Vanjka på folkekjøkkenet til bestefaren hans, og fra kjøkkenet sendte de ham til Moskva, til skomakeren Aliachin …

  «Kom fort, kjære bestefar,» fortsatte Vanjka. «Jeg ber deg i Jesu navn ta meg vekk herfra. Vær snill mot meg som ikke har hverken far eller mor, for alle slår meg her og så er jeg sulten og bare gråter fordi jeg lengter slik. Og forleden slo mesteren meg i hodet med en lest så jeg falt over ende og det var så vidt jeg greidde meg … og så ber jeg deg hilse Alena, Jegor den skjeløyde og kusken, og munnspillet mitt må du passe på og ikke gi det til noen. Ditt barnebarn Ivan Zjukov. Kjære bestefar kom fort!»

  Vanjka foldet det utskrevne papiret og la det i konvolutten, som han hadde kjøpt i går for én kopek … Han tenkte et øyeblikk, klødde seg i nakken og skrev:
  «Til bestefar i landsbyen.»
  Så klødde han seg i nakken, tenkte litt til og tilføyde: «Til Konstantin Makaritsj.» Glad over at ingen hadde forstyrret brevskrivningen hans tok han på seg luen og uten frakk, i bare skjorten løp han ut på gaten.
  Ekspeditørene i kjøttbutikken som han hadde spurt i går, hadde fotalt ham at brev skal kastes i postkassene og at derfra blir de kjørt rundt over hele jorden i post-troikaer med fulle kusker og ringende sølvbjeller. Vanjka løp bort til den nærmeste postboks og stakk det dyrebare brevet i sprekken …

  En time senere sov han dypt, vugget i søvn av søte forhåpninger … Han drømte om en stor ovn. Oppå ovnen sitter bestefar med de bare føttene sine hengende nedover ovnssiden og leser brevet høyt for kjøkkenpikene … Ved siden av ovnen sitter Vjun og logrer med halen …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia

Wolfgang Borchert og Kolbein Falkeid

Wolfgang Borchert og Kolbein Falkeid

(Borchert)

Borchert (1921-1947) ble - som man vil forstå - ikke gammel. Han satte imidlertid sine markante spor, og kunne kunsten å pensle ut historier om de som faktisk ble gamle. Men krig gjør olding. Wolfgang var i tidlige år preget av enebarnets tragikk: han hadde vanskelig for å slutte seg til andre, og følte seg ofte ensom og utestengt. Han begynte å skrive dikt, mens foreldrene overtalte ham til å bli bokhandler. Selv ønsket han å bli skuespiller. I krigens tidlige dager ble han ansatt som det ved teatret i Lüneberg. Ensemblet ble i mai 1941 sendt til troppene i Belgia, fra juli til november tjenestegjorde han som pansergrenader. I november ble han sendt til fronten og satt inn i Kalinområdet. Der pådro han seg gulsott, ble også såret i venstre hånd og hjemsendt til lasarett. Mistenkt for selvskading ble han arrestert og sendt til Nürnberg. Det militære nedla påstand om dødsstraff, men han ble utrolig nok frifunnet av fungerende krigsrettsdommer i 1942. Det ble han ikke for en uke etter å ha bemerket «Mine kamerater, som kom ut for fjorten dager siden, er falt alle sammen. For ingenting og atter ingenting. Jeg føler kasernene som Det tredje rikes tvangsanstalter, og selv føler jeg meg som en vesensløs kuli i den brune soldatesk.» Fire måneder i fengsel og utkommandering som ordonnans uten våpen fulgte fra desember samme år rundt kampene i Smolensk. Det bedret neppe helsen. Han går inn og ut av fengsler og sykehus frem til han ender opp bak fronten (til fots) i hjembyen Hamburg mai 1945. Deretter ble han tvunget i kne av sykdom, og frem til sin død var han bundet til sengen.

  Borcherts historie handler om et gammelt ektepar. Hungersnød er nok også baken-forliggende.

(Falkeid)

  Først et innledende dikt av Kolbein Falkeid (se eksempelvis litt mer om ham ved å klikke her):

Etter deg

Etter deg
drikker den tørste månen kjølvannet
når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg
går trappene tungt oppover
selv når de går ned.

Etter deg
er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,
smilet et spørsmål om å ta seg sammen
og diktet et påskudd.

  Borchert døde i byen hvor Johann Peter Ebel (se innlegg om ham her) ble født; Basel, Sveits.

Så:

Brødet

  Plutselig våknet hun. Klokken var halv tre. Hun spekulerte på hvorfor hun var våknet. Jo, nå hadde hun det: en eller annen hadde støtt mot en stol ute på kjøkkenet. Hun lyttet: nå var det stille der ute. Det var mistenkelig stille, og da hun strøk med hånden over sengen ved siden av seg, kjente hun at den var tom. Hun hadde ikke hørt åndedraget hans; det var det denne uvanlige stillheten kom av. Hun stod opp og følte seg for idet hun gikk gjennom den mørke leiligheten og ute på kjøkkenet. Der møttes de. Klokken var halv tre. Hun så noe hvitt som stod borte ved kjøkkenskapet. Hun tente på lyset. Der stod de overfor hverandre i bare nattskjorten klokken halv tre om natten ute på kjøkkenet. På bordet stod brødtallerkenen. Hun så at han hadde skåret et stykke brød. Kniven lå fremdeles ved siden av tallerkenen. Og på duken var det brødsmuler. Hun pleide alltid feie duken ren før de gikk til sengs om kvelden. Det gjorde hun hver kveld, men nå var det brødsmuler på den. Og kniven lå der også. Hun følte hvordan kulden fra gulvflisene langsomt steg opp i henne, og så vekk fra tallerkenen.

  «Jeg trodde det var noen her ute,» sa han og så seg omkring i kjøkkenet.
  «Jeg hørte noe jeg også,» sa hun, og i det samme slo det henne hvor gammel han i grunnen slik han så ut slik han stod der midt på natten i bare nattskjorten. Han så akkurat så gammel ut som han var: sekstitre. Om dagen så han av og til yngre ut. Hun begynner alt å se gammel ut, tenkte han, hun ser i grunnen temmelig gammel ut med den nattdrakten på seg. Kanskje det har noe med håret å gjøre. Hos kvinnene kommer det alltid av håret om natten. Det får dem plutselig til å se gamle ut.

  «Du skulle tatt på deg skoene. Det er ikke bra å stå barbent på det kalde gulvet. Du kan bli forkjølet.»
  Hun så ikke på ham; hun kunne ikke fordra at han løy for henne, og det etter at de hadde vært gift i trettini år.
  «Jeg trodde det var noe her ute,» sa han igjen, og så på måfå fra det ene hjørnet til det andre, «jeg hørte noe, og så trodde jeg det var noe her.»
  «Jeg hørte noe jeg også. Men det var vel ingen ting.» Hun tok tallerkenen vekk fra bordet og feide bort brødsmulene.
  «Nei, det var vel ingen ting da,» gjentok han usikkert.
  Hun kom han til hjelp: «Kom nå, kanskje det var noe ute. Kom nå og legg deg, ellers blir du forkjølet av å stå på det kalde gulvet.» Han kastet et blikk mot vinduet: «Ja, det må ha vært noe ute. Jeg trodde det var her.»

  Hun løftet hånden for å slå av lyset. Det er best jeg slår av lyset nå, ellers kan jeg ikke la være å se på tallerkenen, og det må jeg ikke, tenkte hun. «Kom nå,» sa hun og skrudde på bryteren, «det var nok noe der ute. Takrennen skrangler alltid mot veggen når det blåser. Det var sikkert takrennen. Den skrangler alltid når det blåser.»

  De følte seg frem gjennom den mørke gangen mellom kjøkkenet og soveværelset. De bare føttene deres klasket mot gulvet.
  «Det blåser,» bemerket han. «Det har blåst i hele natt.»
  Da de hadde lagt seg, sa hun: «Ja, det har blåst i hele natt. Det var nok takrennen.»
  «Ja, jeg trodde det var ute på kjøkkenet, jeg. Men det var vel takrennen da.» Det lød som han snakket i halvsøvne.
  Men hun merket hvor falskt stemmen hans lød når han løy.
  «Det er kaldt,» sa hun og gjespet nesten uhørbart, «jeg kryper under dynen. God natt.»
  «God natt,» svarte han og føyde til: «Ja visst er det kaldt.»

  Så ble det stille. Noen minutter senere hørte hun at han lå der og tygget stille og forsiktig på noe. Hun dro med hensikt pusten dypt og regelmessig for at han ikke skulle merke at hun ikke hadde sovnet. Men han tygget så jevnt og regelmessig at hun etter hvert sovnet av det.

  Da han kom hjem neste kveld, skar hun fire stykker brød til ham. Før hadde han aldri kunnet få i seg mer enn tre.
  «Bare spis fire du,» sa hun og gikk bort fra lampen. «Jeg har litt vondt for å greie dette brødet. Bare spis et stykke til. Jeg tåler det ikke riktig.»
  Hun så hvordan han bøyde seg over tallerkenen uten å se opp. I dette øyeblikket syntes hun synd på ham.
  «Du kan da ikke nøye deg med to stykker,» sa han ned i tallerkenen.
  «Jo da. Jeg har ikke så godt av brød om kvelden. Bare spis du.» Hun ventet en stund før hun satte seg til bordet under lampen.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter (Ebel), klikk her. For neste innlegg, klikk her.


Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972, Wikipedia, «Som gyldne bier» - Dikt for enhver anledning, en antologi ved Kari og Magne Skjæraasen, Orion Forlag AS, 1996

Statsministeren

Statsministeren

  Mine tidligere partikolleger ble ikke med på puben. Ikke den kvelden i det minste. De var lettere beskjemmet over min skandaløse opptreden i TV-studio. Men jeg angret ikke, hadde tross alt sagt hva jeg mente. Saken ble naturlig nok slått stort opp i pressen, media elsker andres feiltrinn. Men så var det noe som skjedde. Det virket som opinionen snudde: Folk var lei politikeres løgner og sløsing med skattebetalernes penger. Problemstillingen var for all del ikke ny, politikere har - særlig i nyere tid - brydd seg mindre og mindre om velgerne, og mer og mer om sine egne posisjoner. Men; allikevel …

  Så, i tiden før Stortingsvalget, fikk Ølpartiet stadig økende oppslutning. Det gikk naturlig nok på bekostning av andre; Kristelig falt under sperregrensen, mens de Grønne og Bondepartiet ble alvorlig svekket. Jublende kunne Bjarte Bergsprekken, Jarle Jur og Kåre Konnerud følge valgvaken fra Schous Bryggeri, som velvillig hadde satt av lokaler, både de Aass Bryggeri bidro med et anselig utvalg ølsorter. Selv satt jeg hjemme på min grønne ølkasse og overvar seansen på TV-spetakkelet mitt (en liten 12’ tommers Philips fra 1984), mens Nusse Nøff plasket bedagelig rundt i nyinnkjøpt Jacuzzi (en noe større 4 x 3 meter hjerteformet sak). Stakkars Nusse, hun hadde blitt svaksynt med årene. Men som ordtaket sier; selv blind gris kan finne trøfler! Og Ølpartiet kom inn på Stortinget med 20 delegater!

  Noen måneder senere inviterte de nyutnevnte folkevalgte meg på en seiersrunde på Burns Pub ved Nationaltheatret. Elisabeth skjenket opp diverse begre - riktignok Hansa - og snart fant vi oss en sofa i de indre gemakker. Nusse Nøff slo seg makelig til rette under bordet, for anledningen hadde jeg gitt henne en lykkepille og ikledd henne grønt bastskjørt samt briller fra Raymond eller Bayran. Hun insisterte på solbriller, selv om lokalet fremstår ganske mørkt selv sommertid.

  Bjarte Bergsprekken, Ølpartiets suverene leder tegner og forteller:

  - Så du kan tro det var moro å komme inn på tinget. Og vet du hva det var det første vi gjorde, Martin?
  - Eh, nei, kan ikke påstå det akkurat.
  - Husker du prøysseren i resepsjonen? Den sure prøyssiske Barteløse Bartolomeus?
  Noe demrer. Bjarte kan se det på meg og fortsetter ufortrødent:
  - Nettopp! Vi ga ham sparken. Litt lobbyvirksomhet måtte selvfølgelig til, han hadde tross alt arbeidet der i 48 år, men heller ikke Stortings-presidenten hadde særlig sans for ham. Det ordnet seg med andre ord. Og legger til: for oss.

  I det følgende forteller Bjarte også om en annen nykommer på Stortinget:
  - Det er helt topp! Biens parti med slagord; «Både bank og honningkrukke!» Det viser seg nemlig at det finnes en sparebank med samme navn. Så da har politikerne private konti der. Og styreverv selvfølgelig, riktignok ført på både tanter, grandonkler og nevøer. De er like slu og skruppelløse som oss! Så vi har gått i allianse med dem, Høyre og Venstre, de siste to annen hver gang når det høver seg. Vi er riktignok fremdeles i opposisjon, men ved neste valg - da blir det i regjering!
  Så fniser han litt:
  - Og det er ikke rart at Kristelig falt ut. Du vet jo at de gikk på valg for «Utredning om felles salmebok for Den norske kirke»?
  - Fikk med meg det ja.
  Jeg har naturlig nok fått med meg konstellasjonene på Stortinget, men spør pliktskyldig om planene fremover. Juridisk rådgiver Kåre Konnerud, PR-maskinen Jarle Jur og pensjonerte meg sitter delvis glisende, dels siklende grunnet økende nummenhet i venstre munnvik. Muligens på grunn av alkoholkonsumet, man blir gjerne ørlite beruset etter Hansa nummer elleve. Elisabeths service er upåklagelig, og Nusse har fått en pose Bacon-crisp å knaske på.

(Nusse tar seg en blund)

  Bjarte derimot, blir voldsomt engasjert:
  - Jo nå skal du høre! Marinen? Først legger vi ned hele greia. Blir det krig, så er Norge uansett utradert i løpet av en uke. Tenke seg til, landet har fem fregatter som hver koster fem milliarder, så setter man menige på broen mens resten sover! Norge senker egenhendig 20% av sitt eget sjøforsvar i fredstid, uten at det er fyrt av aldri så mye som en kinaputt! Samme med Flyvåpenet, flyene koster omtrent like mye per stykk, men de har hverken penger til drift eller bemanning. Hvorfor ikke heller handle inn et snes droner, kan umulig koste mer enn noen skarve hundre millioner? Så kan en av oss sitte i Vandrehallen og sikte dem inn mot President Krustsjov Puta eller Donald Truck alt etter som vi føler for det. Innsparingene allokerer vi selvfølgelig til egne konti. Når det gjelder hæren, er den så treg at de kan vi muligens bruke som fendere på lastefartøy.

  - Hva med Finnmark?
Selg hele dritten! Stort sett bare reinsdyrkjøtt og lav de har å tilby. Og russerkrabbe. Det siste er godt, men selv om det klages over det som nå fortoner seg som en havbunnsinvasjon, går prisen opp og ikke ned på produktet! Donald Duck, nei Truck; ville kjøpe Grønland, men fikk avslag. La Finnmark bli en auksjon mellom USA og Russland, kanskje også Nord-Korea? Sametinget får de med på kjøpet. Jarle Jur lager salgsreklame, jeg ser for meg at det glimrer av edelt metall, mens det i virkeligheten er et radioaktivt reinsdyr som har forvillet seg inn langs Pasvikelven.

  Det hele blir litt mye. Rene syndfloden av øl også, men slikt kan man ikke klage på! Dum som jeg er, men mirakuløst nok uten å snøvle utover det sedvanlige, får jeg meg til å spørre Bjarte hva han tror fremtiden vil bringe etter neste Stortingsvalg, mindre enn fire år unna.

  - Jo, det skal jeg si deg! Da kommer vi i regjering, og det første vi gjør er å sende ølavgiftene ned til tilnærmet null og stemmeretten samme retning; til 16 år i første omgang. Får ikke til dette så lenge vi er i opposisjon. Landbruket og toll på import blir delvis utradert, bare et par svineprodusenter og noen strutseegg- og kyllingklekkere overlever, sauebønder blir bedt om å emigrere til Sverige - ulven får sin oppreisning mens fårikål som ligger på fryselagre kan endelig få frosne ben å gå på! Servitør- og restaurantbransjen vender tilbake til gamle rettigheter med hensyn til tips, og så legger vi ned meieriene, Arbeidstilsynet og Mattilsynet. Ved neste valg etter det igjen, vet du hva da Martin?

  Jeg blir litt svimmel av så mange valg, men klarer å opplyse: nei, det gjør jeg ikke. Vet knapt om jeg er i stand til å finne veien til avtredet.

  - Da blir jeg garantert statsminister. Og partiet får majoriteten alene! Så innfører vi demokratisk diktatur!

  Akkurat den konstellasjonen orker jeg ikke tenke på. Med mye møye finner Nusse og jeg veien til både do og utgangsdør. Et drønn fra dametoalettet forteller at Nusse har sprengt en Porsgrund-toalettskål, selv oversvømmer jeg et pissoar. Det må være et pussig skue for de som skulle se oss forlate lokalet; det litt aparte par bestående av en nærsynt purke på 250 kilo og en gammel åreforkalket kakerlakk, begge hjulbeint stavrende av gårde. Heldigvis er det mørkt …

Snipp, snapp, snute - nå er marerittet ute!

For forrige innlegg, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venner klikk her. For neste innlegg (om noe helt annet), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Valg og TV-utspørring

Valg og TV-utspørring

  Vår første deltagelse i kommunevalget gikk over all forventning. Av naturlige grunner stilte vi ikke lister i samtlige kommuner; Bibelbeltet i sør og Sameland i nord holdt vi oss unna. Det siste fordi vi hadde funnet det opportunt å sette inn en liten notis i partiprogrammet: Sametinget foreslås nedlagt. Vi ønsket selv å få tilgang til disse massive midlene som finansierer en stat i staten. Men som alle politikere vet, og som etter hvert også går opp for oss: Sannheten bør for enhver pris holdes skjult.

  Og så var det Jarle Jurs fantastiske propagandamaskin. Alle reklamefinansierte kanaler, være seg radio, TV eller på kino formidlet vårt berusende budskap. Til stor begeistring for noen, til ditto indignasjon for andre. Favoritten var og ble en snutt som viste en lett rosa og galopperende gris over grønne jorder. Dette ble akkompagnert av et mannskor som sang av hjertens fryd:

Gi ungdommen øl,
minimalt med krøll.
Se Nusses hale -
hun danser som en svale!
Spis en gås,
og drikk en Aass!

  Mot slutten går skjermen så i svart, mens pauker, tromboner, saksofoner, trommer og annet slagverk, samt valthorn og en gjeng andre «blowjobs» stemmer i med et fantastisk crescendo. Hvorpå skjermen igjen åpenbarer seg i regnbuens farger og påskriften:

ØLPARTIET

Gjør det lett å drikke øl!

  Partiet Kristelig gikk som sedvanlig fra konseptene og forsøkte å ta oss til retten. Vår juridiske ekspert Kåre Bergsprekken parerte dette lett med å påpeke at det som stod med liten skrift implisitt innebar at det var lettøl man snakket om. For det er vel ingen som drikker øl med alkohol i vårt edruelige land?

  Nusse Nøff - som i mellomtiden hadde vokst seg ut av badekaret og nærmet seg en purke på et kvart tonn - ble umiddelbart rikskjendis. Følgelig ble vi av og til invitert til Stortinget av Varg Vold Slagsmål. På dette tidspunkt tror han fremdeles at han kan regne med oss som allierte. Lite vet han om hva som er i vente. Nusse blir således en populær kjæledegge for alle som møter hennes blide åsyn. Særlig har hun blitt gode venner med lederne for Venstre og Høyre; fru Grandiosa og Solemio. En gang havnet de alle i samme sofa i Vandresalen, Nusse med grønn sløyfe rundt halen dvelte i horisontalen på rikspolitikernes fang. Bildet en rådsnar fotograf knipset av de tre gikk (lik reklamefilmene) sin seiersgang land og strand rundt.

  Der hvor vi fikk inn representanter i byråd fant vi snart allierte. Oppskriften var enkel, ta med og kurtiser utvalgte lokalpolitikere på puben. Etter ti halvlitere satt på representasjons-kontoen (merket «Servering») skrev halvparten under på hva som helst av samarbeidsavtaler. De som ikke helte nedpå mer enn fem ble skjøvet ut i novembers slapseføre.

  Men nå står Stortingsvalget for døren. Det er alvor. Forut for det har riksdekkende TV innkalt til noe som kalles spørrerunden. Hvert parti får en times sending hvor de ledende politikerne gir synspunkter på både det ene og det andre. Vi ble kalt inn sist. Mest på grunn av at vi insisterte på at Nusse Nøff måtte få bli med. Idiotiske protester om Mattilsynet avfeide vi bryskt: «Dere skal vel ikke servere mat?» Det måtte innrømmes; nei, det skulle de ei. Signe grisen!

  Så sitter vi der alle sammen i en modernistisk sofa av den eviglange og elliptisk formete varianten; Bjarte Bergsprekken, Jarle Jur, Kåre Konnerud og jeg. Nusse Nøff dropper sofaen, hun legger seg klokelig ned under konferansebordet foran oss. Selv har jeg begynt å bli lei politikkens sirkus, bare floskler, løftebrudd og sløsing av en vanvittig proporsjon med skattebetaleres penger. For ikke å snakke om en stadig økende bunke forskrifter og innføring av nye avgifter som ingen hverken ser poenget med eller kan gjøre rede for hva blir brukt til. Men byråkratiet øker, så svaret er snublende nær.

  Bak glassbordet sitter NRKs mest durkdrevne politiske kommentator, Tore Torp. Han ser ut som en julenisse uten skjegg. Bak ham igjen lyser det fra bøttevis med lyskastere og TV-kameraer. Man kan bli dehydrert av mindre. Heldigvis har jeg forutsett at det vil bli dårlig med ølservering under seansen, så fra ryggsekken drar jeg frem en vannskål til Nusse, og skjenker opp to Aass Pilsner, en til hver av oss. Utspørringen starter. Etter en kort stund dupper både Nusse og jeg av. Jeg våkner av en skarp albue i siden. Bjarte ser olmt på meg. Jeg blir sur, tenk å vekke folk midt i middagsluren! Omsider demrer det hvor jeg befinner meg. Tølper Torp sitter og gliser mot meg.

(Tore Torp)

 - Så hva mener du, Martin Ås?
  - Om hva?
   Grynter jeg. Nusse snøfter salig.
  - Tja, vi kan starte med deg. Hvem er du egentlig?
  - Jeg? En slags Karlsson på taket kan man si. Uten propell.
  Torp virker ikke helt fornøyd med svaret.
  - Ok, vi går over til politikk. Eksempelvis, hva mener du om Bondepartiet?
  - Bønder ja. Jo, det var en annen bladsmører som spurte Henrik Ibsen om nøyaktig det samme i september 1892.
  Torps åsyn får et snev av tordensky rundt sin gråhvite lugg.
  - Jaha, hva svarte Ibsen?
  - Han mente de burde utryddes alle sammen. Bjørnstjerne Bjørnson - som også var til stede - lo så tårene trillet, mens redaktør Ola Thommessen fra Verdens Gang lignet mer på deg.
  Torp kremter.
  - Hvordan gikk det da?
  Dummeste spørsmål jeg har hørt.
  - Det er innlysende! Utsagnet var ikke helt bokstavelig ment. Men som alle vet, på begynnelsen av 1900-tallet var det over 250,000 gårdsbruk i steinrøysen vår. For 20 år siden 70,000, og nå ligger det vel på halvparten av det igjen. Men subsidiene bare øker! De produserer dårlig mat og får mer og mer betalt for det. Smakløse grønnsaker og kun ølen er god. Til gjengjeld er den så avgiftsbelagt at politikerne som har vedtatt det burde bli buret inn på livstid. Nei, takke meg til en saftig senorita … Eh, nei - jeg mener selvfølgelig spansk tomat. Ikke noe vasne greier der i gården nei. Allikevel, jo færre bønder, desto flere stemmer på dem. Hadde det ikke vært for at Bondepartiet lover gull og mer enn grønne skoger til kreti og pleti, så hadde jeg ikke skjønt hvorfor. Det pussige er: Ingen andre av partiene setter dem og disse Grønne til veggs.
  Tore Torp virker litt satt ut, men:
  - Så du foreslår å avlive velgerne i stedet for bønder?
  - Fristende. Men de forsvinner nok når fjøsnissenes galskap en gang demrer for dem. Men da er jeg forhåpentligvis seks fot under settepotetene.
  - Hva med de Grønne?
  - Aass Pilsner er grønn, intet feil med fargen. Oljen er svart, så forstår de vil legge ned hele næringen. Blir garantert store inntekter av det! Kanskje derfor de er om mulig mer avgiftskåte enn Kristelig, Rødt og Arbeiderne. Vi har verdens høyeste prisnivå på absolutt alt, men det holder ikke. De Grønne vil skape et avgiftens Babels tårn! Nå har de fått det for seg at vindkraft til havs gjør torsken svimmel, så det vil de også la råtne på rot. At vindmøllene til lands kan gi mennesker noen tilsvarende symptomer har øyensynlig ikke slått dem. Men de tenker vel på avkom og rogn. Torsk får flere unger. Det pussige er hvorfor de ikke har tenkt på en ekstra avgift for kuer. Tosker omtrent like smarte som Don Quijote! Men signe torsken!
  Tore Torp klør seg i julenissehåret.
  - Elaborer! Og tilføyer: Om Dagros.
  - Elementært. Kuer har fire mager. Det betyr at de promper og fiser tilsvarende. Da blir det mere CO₂. Skyt heller kua. Alle miljøproblemer løst.
  Torp ser himmelfallen på meg. Mine kolleger også. Har jeg sagt noe galt mon tro?
  - Noen få siste spørsmål Ås. Jeg legger merke til at du drikker øl. Hva vil du si, er glasset ditt halvfullt eller halvtomt?
  - Hvorfor vil du vite det?
  Nå begynner jeg å bli utålmodig. Så mange idiotiske spørsmål har jeg ikke fått på årevis.
  - Fordi det forteller litt om din personlighet.
  - Vel, ingen av delene vil jeg si. Alltid fullt, litt eller mye øl, resten er luft. Det siste blir vel snart også skattlagt. Den som holder pusten lengst, betaler minst.
  Torps hår virker mer og mer Blenda-hvitt.
  - Nå har jeg hørt deg kritisere politikere gjennom hele intervjuet. Men du er selv en av dem, hvordan forsvarer du det?
  - Jeg er ikke politiker. Gikk av med pensjon da jeg våknet for et kvarter siden. Har aldri gjort et arbeidsslag i hele mitt liv, men i løpet av de få årene, eller var det måneder jeg har vært politiker? - Ja da har jeg opptjent mer pensjon enn en vanlig arbeider kunne drømt om etter hele sin livslange løpebane. Nå gidder jeg ikke mer av dette våset, ølen er tommere enn et luftslott.
  Reiser meg med noe møye og henvender meg til resten av vårt partiapparat:
  - Jeg stikker på Burns med Nusse. Dere kommer vel etter? Ja, du også Torper’n, hvis du vil og får det til!

(Fornuftig bonde)

(Aller siste episode følger)

For forrige innlegg, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venner klikk her. For neste (og siste), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.

Partiet (fjerde og siste del)

Partiet (fjerde og siste del)

  Alle gode ting er tre. Og gruppen vår en kvartett! Jarle Jur (som med sine 30 år er den yngste av oss) har bestemt seg for å bli med i partiledelsen. Omtrent en evighet etter forrige forsøk står vi så sammen med Nusse Nøff hos vår medhjelper Kåre Konnerud i Rådhuset. Nå er det bare folk med stemmerett på listene. Det tok litt tid å overbevise samtlige bartendere og servitører i Tigerstaden. Men et typisk politisk løfte om å gjeninnføre fritak for moms, arbeidsgiveravgift og alt annet svineri forbundet med tips for servicebransjen gjorde underverker. Kåre klagde over at det egentlig manglet en underskrift, men der dro vi opp trumfkortet og fremla fødselsattest for Varg Veum fra forrige kampanje. Den viste riktignok at han var født i Indre Enfold i Fjott kommune, men stemmerett hadde han! Kåre Konnerud ser på oss:

  - Da ser det ut som dette er i boks! Og nå må dere - ja kanskje jeg også kan bli med på laget - utarbeide partiprogram og valglister i henhold til Valgloven av 2002.
  - Jøss! sier både Bjarte og jeg. Det virker som du har greie på dette!
  - Nøff! sier Nusse.
  Kåre smiler.
  - Ja, litt har jeg fått med meg gjennom årenes løp. Bortsett fra nedsatte avgifter for øl, hva syntes dere kjernesakene våre skal være?

  Bjarte tenker seg litt om. Så:
  - Vel, vi må i alle fall bli kvitt disse bøndene. Bortsett fra kornbøndene selvfølgelig. Ellers blir det ikke mest øl. Bygg og humle må vi ha! Saue- og melkebønder er det bare å kutte tvert ut. Tenk hvor mange tusen tonn fårekjøtt som ligger rundt på fryselager i Norge! Og ikke nok med det, hvert år forsvinner over 100,000 sauer i løpet av beitesesongen! Noen tusen av disse blir selvfølgelig rapportert som tatt av ulv og havørn. Havørn av alle ting! Bare for at de skal få ekstra betalt! Og 100 millioner liter melk som bare blir helt rett i vasken! Nei, det er jo ren planøkonomi satt i system. Bøndene vet det spiller ingen rolle, de får betalt av staten uansett for hva de leverer av kjøtt og melk. Men subsidiene, de kan vi overta!

(Melkebonde)

  Kåre er blid som en lerke:
  - Du burde blitt politiker du Bjarte! Men får man velgerne til å bite på dette? De har jo visst om subsidieordningen i årtier, og allikevel blir bare Bondepartiet større og større. Kanskje Ola Nordmann faktisk liker å betale mye?
  Bjarte blir kobberrød i trynet.

  Selv nøyer jeg meg med å massere unge Nusse i nakken, hun har forøvrig vokst betraktelig siden sist vi var her. Nå er det så vidt hun får plass i badekaret. Og hun oppfører seg mer og mer som en hund. Hver morgen slipper jeg henne ut døren, så rusler hun til nærmeste bakeri, hvor hun dytter opp døren og vralter frem til disken. Der står baker Hansen og gir henne favoritten, bolle uten rosin. Tilbake igjen gafler hun i seg noen poteter, naturell eller pommes frites. Til lunsj går det i pølse (med rosin og selvplukkede trøfler), deretter følger en stor pose bacon-crisp. På ettermiddagen kan hun til og med driste seg utpå med en svinekotelett eller to. Vi har riktignok fortalt henne at det er fårikål. Middagens tilbehør er derfor surkål og mandelpoteter, tyttebær vil hun av en eller annen grunn ikke røre. Men øl har hun begynt å bli glad i!

  Bjarte roer seg litt ned, men:
  - Det skal være sikkert og visst! Ola Dunk skjønner ingen ting! De er dummere enn morrabrød! Og så må vi kutte ut denne fordømte tollen på ost. 400% toll på fransk ost! Ja, kutt ut all toll på mat, så kanskje vi kan få grønnsaker som faktisk smaker, og indrefilet til overkommelige priser her i landet!
  Det virker som Kåre tenker seg om:
  - Hm, det er en begynnelse. Men et partiprogram må vi ha. Og så trenger vi - dessverre -mediaoppmerksomhet. Og noen som er datakyndig. Reklame og litt desinformasjon er alltid bra når man skal lure til seg stemmer. Det finnes ingen politikere som sier sannheten. Det gjelder å skrike høyest, små løgner blir glemt i løpet av en uke. Katastrofer tar bare ørlite lengre. Bare se på Donald Truck over dammen! Han lyver rundt en fantasillion ganger om dagen, om kvelden går han så ut og forkynner at han er Guds gave til verden og burde få Nobels fredspris - det er alle andre som lyver!

(Klok politiker)

  Jarle Jur har holdt seg taus til nå. Så kremter han beskjedent.
  - Vel, altså …
  Pause.
  - ??
  - Jo, jeg er ganske flink på data. Har laget animasjonsfilmer i årevis, blant annet stod jeg for relanseringen av reklamen for Spenol. Uttrykket «Fuktighetskrem for jur og spener» følte jeg hadde gått ut på dato, men etter mitt forslag om «… for hud og hender» har salget tatt helt av. I tillegg hacket jeg meg inn på nettsidene til Moelven Melkerampe som 5-åring, Mattilsynet som 7-åring, Landbruksdepartementet året etter, Bondepartiet som 10-åring …
  Inntil han en halv time senere har pløyd oss gjennom kremer, kyr, gylne kornåkrer og egen oppvekst frem til voksen alder virker det som han har sneket seg inn i samtlige offentlige registre i hele landet.
  Bjarte, Kåre, Nusse og jeg er stumme av beundring.
  Kåre sier:
  - Det er strålende! Da blir du PR-ansvarlig, hva med å kjøre en ølkampanje på nasjonal TV? Og så kan du Bjarte ta deg av media, med dine talegaver! Jeg tar jussen. Det blir garantert litt bråk i korridorene med dette valgprogrammet. Hva med deg Martin?
  Jeg blir litt plommefarget i knotten. Media er garantert ikke noe for meg. Men:
  - Vel, jeg syntes vi også burde kjøre et PR-stunt for nedsettelse av stemmerettsalder. Til 16 år til å begynne med …
  - Jaha, hvorfor det? Alle unntatt Nusse ser forbløffet på meg.
  - Da kan vi også rette reklamen mot de unge. Aass til folket! Øl til ungdommen! Det må bli slutt på all denne melken. Bare se på Nusse, hun sluttet å die da hun var spedbarn. Og se så vakker hun er nå!
  Nusse logrer begeistret med krøllet hale.
  - Genialt! ØLPARTIET: For sterk nedsettelse av ølavgift og stemmerettsalder!
  Utbryter resten av partiledelsen. Kåre Konnerud følger opp:
  - Da er det bare å sette i gang! Neste kommunevalg er like rundt hjørnet. Og så går ferden til Stortinget!

(Fortsettelse følger i annen drakt)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.