Finn Bø (II)

Finn Bø

For mer om revyforfatteren, klikk på link nederst. Verden har kanskje forandret seg ørlite siden siste verdenskrig. Selv om det ikke alltid er greit å vite om det har blitt bedre eller verre. Men humor fantes da som nå, selv om kanskje enkelte ord i det følgende nå er «forbudte». Og en ørliten harselering (?) over målføre får man også!:

Den unge slekt

  I et konfirmasjonsselskap traff jeg den kjente pedagog frk. Roaldine Lie, lærerinne ved Fagerløkkens skole. Jeg fikk henne til bords, og trodde jeg skulle kunne nyte menyen forholdsvis uforstyrret. Men da trodde jeg feil. Frk. Roaldine ville absolutt diskutere «etterkrigsproblemer» og viste seg å være full av opposisjonslyst. Da jeg merket det, passet jeg omhyggelig på å ikke motsi henne. Jeg forsøkte å komme igjennom det ved å nikke med munnen full av oksestek og si «m - m» på de riktige stedene. Jeg håpet at samtalen da skulle gå i stå.

  Men nei. Hun fikk den i gang igjen ganske alene. I løpet av noen minutter hadde hun fortalt meg hvor vanskelig det var å være pedagog. Høflig hoderystende hørte jeg på henne og sa til slutt at jeg forsto det måtte være fælt. Vårt møte ble siden til en vise hvor hun sang om

EN LÆRERINNES PLIKTER

1.

Det er ikke lett å være
pedagog når man skal lære
fra seg alt fra geografi til kjærlighet.
Nei, det kreves ikke lite,
man må nemlig også vite
mange ting som jeg aldeles ikke vet.

Jeg må legge ut om fjeller,
om sjiraffer og gaseller,
undertiden blir jeg nesten spurt i hjel:
«Frøken, hva slags dyr er «same»?
Hva betyr «de polygame»?
Og hvem var i grunn’ «Den tørstige kamel»?
Var a’ nitti gamle Sara?
Har dem isskap i Sahara?
Åssen ser det ut i indre Mongoli?
Vasker neger’n seg på henda?
Feller elefanten tenna?»
            Det er godt man har en smule fantasi!

2.

Jeg får gåsehud og frysning
Når d’er seksuell opplysning,
det er grusomt når en eldre peppermø
er forpliktet til å svare,
demonstrere og forklare
om forplantning og om egg og frukt og frø!

Det er rent som en kan skjemmes
i sitt innerste og vemmes
når de spør i kor og maser: «Frøken Lie,
hvem har sterkest drift i grunnen,
er det hannen eller hunnen?»
Ja, i himlens navn, hva vil De jeg skal si
når de skriker: «La oss høre,
hvordan er det å «forføre»?
Vi vil vite allting, nå forlanger vi
at De bringer på det rene
ekteskapets hygiene!»
            Jeg forsøker jo å bruke fantasi!

3.

Jeg var nær ved å besvime
da vi her i forrige time
hadde norsk og skulle lese noen dikt.
Er det no’n som skjønner dette
som jeg måtte oversette
av Hans Henrik Holm* som skriver dikt og slikt:

«Gjennom skodda kan eg skymta
at det govar seg i skrymtet,
det vert atterlid i øydni so det søgg,
djupe gulp i livegleda,
skuggemakt i trollekveda,
skrymtesogur kvervar trygt i myrke nøgg,
kveikjar song i gustemålet
so det gyv av dustebrålet
og det røyner på med grustesjug i li,
attmed sula under tjoni;
so det grjonar grymt i voni!»
            Kan’ke nytte lenger da med fantasi!

For forrige innlegg, klikk her.

* Hans Henrik Holm (1896-1980), norsk lyriker og folklorist.

Kilder: Finn Bø: «Ondt ord igjen», Aschehoug, Oslo, 1951.

Finn Bø (I)

Finn Bø

  Finn Bø (1893-1962) var en norsk revyforfatter, dramatiker, journalist og instruktør. Han fikk sitt gjennombrudd med den populære frigjøringssangen «Norge i rødt, hvitt og blått». Men han skrev, som intimert, også en lang rekke lystspill og revyer.

(Finn Bø)

  Fred og fordragelighet hersket etter andre verdenskrig. Alle var vennlige mot hverandre, i hvert fall mot de som ikke hadde valgt feil side under krigen. Men snart var alt tilbake til hverdagen, og Bø harselerer i det følgende med politikerne (også):

I gamle folder

  Det var demokratiets rett, retten til å være uenig, vi hadde kjempet for, og vi nølte heller ikke lenge med å benytte oss av den. I løpet av et halvt års tid var krangelen i full gang. Gudskjelov, gamle Norge var blitt seg selv igjen! For en vidunderlig fornemmelse å kunne si sin mening, skjelle ut en motstander, hvis man hadde lyst, skrive i avisen hva pokker man ville! Vi følte oss omtrent som ørnen som har unnsluppet fra zoologisk hage. For en fryd igjen å kunne sveve fritt over jaktmarkene, slå ned på hva som helst og hvem som helst, bruke nebb og klør uten å risikere å bli satt i bur!

  Oslo var striden i et av de første store partipolitiske sammenstøtene. Arbeiderpartiet ville slå Oslo og Aker sammen til en kjempeby. Det var en storslått tanke som kilte hovedstadens lokalpatriotiske ærgjerrighet på det behageligste. Oslo en av verdens største byer! Større enn London? Kanskje større enn New York! Planen burde ha vært vedtatt med en gang, men det ble et kjekl som varte i flere år. Hvor mange tusen kilowatt-timer retorisk energi taleflommen representerte, er ikke godt å si. Men allikevel, hvor vidunderlig å kunne la den flyte fritt og uhemmet!

  Endelig ble da sammenslutningen vedtatt. Halve Nordmarka ble innlemmet, og Stor-Oslo, med et areal på 465 kvadratkilometer, var en realitet. Stockholm og København ble som rene landsbyer å regne sammenlignet med Tigerstaden. Og Kongsberg da, stakkar, som i årevis hadde ligget der med 65 kvadratkilometer og innbilt seg noe. Lissom vært Norges største by! Helledussen!

  En dansk turist som kom til Stor-Oslo, spurte en konstabel på Majorstuen hvilken bane han skulle ta for å komme til Oslos sentrum. «Da må De ta Holmenkollbanen,» sa konstabelen. «Gå av på Frognerseter’n og spør etter veien til Blankvannsbråten.»

  Arbeiderpartiet hadde hatt åpent blikk for fremtidsperspektivene og de store linjene i bybildet. Høyre hadde vært sta og strittet imot av smålighet og lokal-kommunal egoisme. Den visen som kommer nå, harselerer dem som raste mot de «påtrengende innflytterne». Ordene er lagt i munnen på en forarget besteborger i Små-Oslo.

Inn med det hele!

1.

Oslo og Aker ble spleisa her i fjor.
Flere og flere bønder med mere
strømmer til byen fra sør og fra nord,
tar fra oss hus og mat og kontor!
Skal du med trikken, kan du likså godt gå,
for hvem står i kø og trøkker på?

Jo, alle de fra Skjæringa
og Fyllinga og Fjerdinga,
fra Tuskebråtan, Buskebråtan, Bøttebekk og Bryn,
alle de fra Ausungen
og Skjennungen og Lausungen,
de knuffer og de puffer vekk en stakkar i fra by’n!

Prøv å ta båten inn om morran
fra Fjellstrand og Nes og Fjordabunn!
Da kommer de fra Vaskebekk
og Bekkevask og Flaskebekk,
ja, er det bruk for byfolk i det hele tatt i grunn’?

2.

Flisa og Mysen skal innlemmes nå,
inn med det hele, inn med det hele!
Så kommer turen til Fluberg og Flå,
hvor skal en stakkar nå kunne gå?
Går jeg på Bristol for å ta meg et glass,
hvem sitter der og tar opp plass?

Jo, alle de fra Hakadal
og Hikkadal og Kjakadal,
hr. Lurkerud og Purkerud med kone og med barn.
På baren sitter Fløttumen
og Grettumen og Grøttumen
fra Enebak og Tobak, mens dem patter på sigar’n!
Prøv å få rekvirert en pjolter,
eller få blunka til et kvinns!
Da skriker han fra Lærum her:
«Å. er det no’n fra Sørum her,
så kan vi slå vårs sammen og få kapra det som fins!»

3.

Spleisinga koster jo masser av gryn,
hvem må betale, hvem må betale?
Skatteprosenten gikk opp som et lyn!
Og hvor skal en bymann bo her i by’n?
Finns ikke plass til så my som e’ mus,
men hvem har fått åla seg til hus?

Jo, alle de fra Kulpevatn,
Haranatten, Gulpevatn!
Neste gang så lemmer vi inn Lesjaskog og Lom
og alle dei frå Muggedal
og Mørkedal og Skuggedal,
som røystar imot landsøl og mot annen styggedom!
Kom med hele Sønnenfjelske Norge,
her blir de tatt imot med takk,
alle de fra Orkedal
og Snerkedal og Snorkedal!
Er vi i vei’n så bare trøkk oss ut i Skagerak!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige forfatter, klikk her.

Kilder: Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Norsk biografisk Leksikon, Finn Bø: «Ondt ord igjen», Aschehoug, Oslo, 1951.

Optikeren

Optikeren

  Jeg dveler ikke ofte ved de siste sidene av Aftenposten. Men litt trist ble det denne gangen, og ser da bort fra værmelding og TV-programmer.

  Uansett og for rundt en uke siden fanget en nekrolog min oppmerksomhet, den omhandlet optikeren Gorm Krogh, som gikk bort i en alder av 90+. I sitt virke holdt han til ikke så langt fra Stortinget, nærmere bestemt i Prinsens gate. Det var der jeg møtte ham, nede i underetasjen, hvor «verkstedet» hans lå. I etasjen ut mot gaten var det mest utstilling av forskjellige brille-innfatninger. Når man entret butikken, klinget en dørbjelle, og snart kom en blid ansatt opp og ledet en ned den bratte trappen, for videre konsultasjon. Av og til kom sjefen selv opp, Hr. Krogh var alltid hyggelig. Han i embeds medfør, selv var jeg ofte litt frustrert eller nedfor ved ankomst, det skyldtes mitt sviktende syn. Men under synstestens gang ble jeg beroliget, og han virket faktisk også genuint engasjert i mitt lille liv og interesser, ikke bare synet. Etter at han gikk av med pensjon overtok sønnen, og jeg fulgte som kunde nærmest med på lasset i et tiår eller så. Junior var (og er sikkert fremdeles) også dyktig, samt opptatt av firmaets bakgrunn, en gang pekte han mot et bilde av Bjørnstjerne Bjørnson som hang på veggen i «de nedre gemakker». Bjørnson hadde vært kunde, fortalte han. Ikke så lite uten en snev av stolthet. 

  - Jasså? undret jeg. Dersom han var kunde, var vel også Henrik Ibsen det, nærsynt som han var? Dette kunne han ikke bekrefte. Jeg ba ham aldri så høflig undersøke, men selv om jeg purret, kom aldri noe svar. Forresten, mens jeg mimrer, mener også sønnen heter Gorm. Som vanlig ikke sikker, verken på det eller navnet på fuglehunden hans, den som alltid - de gangene jeg var der i det minste - lå tålmodig nede på kontoret og drømte om ettermiddagstur. Antagelig middag også. I ettertid ser jeg at det ikke bare er jeg som har kontemplert rundt Ibsens mulige kundeforhold hos Krogh. Ibsen-forskeren Henning Edvardsen snuste rundt i Gorm Kroghs lokaler for tyve-tredve år siden. Han fikk bekreftet at begge storhetene hadde vært blant firmaets kunder. Men noe bevis på Ibsen som kunde var ikke å oppdrive. Helt usannsynlig er det vel på den annen side ikke. Kort vei var det i alle fall (da som nå) fra Grand Café til øverst i Prinsens gate. Ikke så langt fra verken Victoria Terrasse eller Arbins gate (Ibsens to bosteder i Kristiania fra 1891) for den saks skyld. Bjørnson hadde adskillig lengre vei fra Aulestad.

  Ingen særskilt omvei for meg heller (uten sammenligning for øvrig) til optikeren, da jeg på 80-tallet arbeidet i et skipsmeglerfirma et stykke oppe i Rådhusgaten (nr 27). Det er i det hele tatt pussig hvordan tankene vandrer. Man titter i en avis, og så er man plutselig nesten 40 år tilbake i tid, og først nå - med skam å melde - leser og skjenker jeg noen tanker til denne hederskaren man fikk møte. Og så minnes jeg at Hr. Gorm Kroghs øyne smilte, eller lyste opp? da jeg fortalte ham hvor jeg arbeidet. Man skal som sagt ikke være for skråsikker, men jeg mener han fortalte at hans bror (eller var det fetteren mon tro?) Lars var skipsreder. Sistnevnte hadde noen tankskip bygget på Kockum rundt 1977 på 350,000 tdw (i den forkortelsen ligger altså dødvekt-tonn-begrepet, kall det gjerne lastekapasitet). Av og til kan det kanskje være best å bare være skipsmegler. Både Kroghs rederi og rederi-delen av det firmaet jeg da arbeidet i gikk ganske så dundrende konkurs.

  Hva jeg vil med denne epistel? Nei, si det, men må egentlig alt ha en grunn? Ville egentlig bare dele et lite tankesprang. Man vet sjelden hvilken vei de tar, i hvert fall ikke mine. Ørlite heldig har jeg okke som vært, i motsetning til en del redere (og dessverre også min venn Ibsen) har jeg enn så lenge (riktignok på hengende hår) unngått insolvens, utrolig nok på tross av ett av mine få prinsipper: Når regningene skal betales, ligger alltid bar-regningene øverst i bunken! Selv om den godeste Ibsen kom farlig nær rennesteinen tidlig på 1860-tallet (kun få år etter inngått ekteskap og den enbårne sønn Sigurd ble født!), så oppsummerte han selvironisk ganske så bra i «Kjærlighedens komedie» (publisert siste dag i 1862): «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig at fare!» Nei, nå får jeg se å komme meg til optikeren! Med syn som en halvblind grevling, er det jaggu på tide!

  Til slutt: Jeg syntes Hr. Gorm Krogh Senior hadde slik en fin sans for humor!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Aftenposten, 08.10.2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Kjell Heggelund

Kjell Heggelund

Kjell Heggelund (1932-2017) var en norsk lyriker og oversetter av engelsk, fransk, gresk og latinsk litteratur. Han mottok Det Norske Akademis Pris (1995), Herman Wildenveys Poesipris (1996) og Mads Wiel Nygaards legat (1968). De tre diktsamlingene han ga ut (i tillegg til «Samlede dikt» i 2010) kom i årene 1966-1968.

Underfundig, var min første tanke etter å ha lest en del fra poeten. Her følger et par dikt fra hans siste utgivelse (Punkt . 8), begge uten titler:

De store ordene har jeg bak
meg. De store ordene har jeg
bak meg. De store ordene blir
mindre og mindre ord foran meg
De store ordene var gode nok i min tid
De store ordene gir stø kurs
mens de forsvinner

+ +

Siden våren var forsvunnet tok han
seg en tur ut av byen. Overalt var det
møtt opp mennesker for å se. Det er ikke
noe å si på at folk er nysgjerrige
Man må alltid regne med det. De vanlige
vaktpostene var dessuten satt ut i
tide. Jo lenger bort han kom desto
flere folk var det. Til slutt tenkte han bare
på hvordan han skulle komme tilbake

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Ivar Havnevik - «Dikt i Norge», Pax Forlag A/S, 2002, Kjell Heggelund: «Punkt . 8», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1968.

Mini-Putin: Vånden som går (II)

Mini-Putin: Vånden som går 

  Det føles lurt å ligge lavt i terrenget noen dager: Er nok et dårlig sjakktrekk å fyre av et antitanksvåpen i tettbebygd strøk rett etter innkjøp. Selv om det står rottefelle på kvitteringen. Lav profil holder vånden også; han herjer i, rundt og under gressplenen. Bjørn, min sjef og mentor, kaller inn til rotteråd. Det er da urineringen kommer på agendaen. Ikke uventet har jeg misforstått. Han forklarer at det er snakk om indirekte tissing: Forslaget er at hver gang jeg pisser, så gjør jeg det i vaskebøtten min, og når den nærmer seg halvfull eller der omkring, heller jeg urinen i en sirkel rundt området «Mini-Putin» herjer. Bjørn har blitt fortalt av en gårdbruker at jordrotter skyr menneskeurin som pesten.

(Mini-Putin er slu, det skal han ha!)

  Det går et par dager. Har en mistanke om at Bjørn vet jeg later vannet ganske ofte, særlig etter noen Aass Pilsner. Så det blir en nesten full bøtte rundt potetåkeren. Det fungerer bra. Men bare innenfor sirkelen, gangsteren ser sitt snitt til å utvide krigssonen. En tanke slår meg: For noen år siden elsket jeg asparges, det være seg kokte, gratinerte eller stekte. Eneste ulempen var at de gangene jeg måtte late vannet etter både delikatesser og drikkevarer, etterlot det seg en svært spesiell odør. Kanskje jeg kan bruke asparges-trikset? Det fungerer verre enn verst; 12 Aass og ditto asparges senere er nær sagt hele plenen nede hos meg forvandlet til en mellomting mellom svovelinfiserte skyttergraver og potetløse åkre!

  Da erklærer jeg full krig mot Mini-Putin - alle midler er lovlige! Nå skal rottefaen få! Rundt midnatt slår jeg meg ned i fluktstolen utenfor, ifører meg de binokulære nattbrillene min venn på Lutvann også skjenket meg for en rimelig penge, avsikrer bazookaen og plasserer den mer eller mindre trygt på høyre skulder. Et par Aass Pilsner senere får jeg øye på krapylet! Sikter inn og trykker på avtrekkeren.

(Hm. Er dette meg eller
Mini-Putin, mon tro?)

  KABOOOM! På netthinnen har jeg i dagene etterpå noe som sikkert er et synsbedrag, men det er av en vettskremt jordrotte med skill mellom øra i det prosjektilet fortsetter, sneier et løvtre og rikosjetterer videre som et kulelyn et par hundre meter ned i lia hvor det detonerer med dunder og brak. I påfølgende nyhets-sendinger fortelles det om en gammel Trafo-stasjon som har eksplodert nede ved Ris T-banestasjon. Halve Slemdal blir mørklagt i en uke. Heldigvis klarer verken Forsvaret eller PST å spore opp avsenderen. Gud signe rikosjetter! Men naboen, en halvsuspekt mange-milliardær, blir kalt inn til avhør. Har han bare godt av, tenker jeg. Potte sur ser han nemlig ut, når han en gang imellom på inspeksjonsrunde av egen tomt misbilligende betrakter meg nyte en øl eller fem på min lille, men vanligvis så fredsommelige plett.

  Uansett; plan muligens god, plen verre enn verst. «Mini-Putin» derimot: Såre fornøyd med mørklagt område. Ny frisyre har han også fått!

  Endelig demrer det! Terrorist-punkeren må vel være som et troll å betrakte? Sprekker i møte med dagslys? Jeg piler opp til Hemings fotballbane, konfiskerer en lyskaster og monterer den hjemme på plenen, pekende mot episenteret. Bjørn stiller med uhyre lang skjøteledning. Uten at sjefen legger merke til det, plugger jeg den inn i stikkontakten utenfor naboens garasje. Det funker! Dagene derpå er alle fornøyde (bortsett fra en rotte og et par naboer som protesterer mot flombelysning nattestid) - Slemdal og Heming får redusert strømutgiftene - mens en sur milliardær får sin bagatellmessige økt. Jævla sursild! Best av alt; «Mini-Putin» stikker halen mellom øra og evakuerer. Måtte han (og fantom-slektningene «Stalin», «Lenin» og «Katarina den lille») forbli i eksil for alltid!

For forrige/første del, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her). For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.