Teddy og Harald Sverdrup (II)

Teddy og Harald Sverdrup

  Så er vi på vei igjen. Den kalvbeinte og den hjulbeinte. Det umake par. Én flagrer med ørene, den andre i sinnets irrganger. Min kjære mor er med på turen. Slik hun ofte er når jeg befinner meg i fantasiland, selv pratet hun også med planter, men for meg er hun oftest til stede i dyreriket. Der hun sitter på en av mine skuldre, føles hennes ånd vårlig og lett som en fjær, uavhengig av årstidene. Teddy Lancelot har selvfølgelig sine egne dype tanker, selv om minnene om moderen, kongepuddelen Amor, har falmet. De ble for sterke, fortalte han meg en gang, og dessuten vil han helst ikke offentlig blottlegge sine myke sider.

  Siden det nå er «butikkluftings» har han derimot bestemte meninger om hva handlelisten skal inneholde av snacks. Kyllingpinner og Adventuros (nuggets) er minimumskrav. De blir alltid innfridd. Et tidligere veto-forslag ble nemlig møtt av Hans Majestets anklagende blikk, noe de aller fleste frykter! Teddy har i det siste begynt å sysle med enkelte bedriftsøkonomiske idéer. Nærmere bestemt omhandler de yndlingspølsen hans, en gourmetgreie på en halv kilo, den burde han vel selv kunne selge bedre enn disse butikkjedene, som bare uestetisk plasserer dem i hyllen ved siden av bleier, av alle ting!!? Burde kjøpe opp hele sjappa og formidle pølser uten lompe på svartebørs ved T-banen på Slemdal, og så kunne drittunger i barnevogn få tilbud om bleier til dobbelt pris før de blir overkjørt - genialt! Vi er ganske like vi to, selv om våre drømmer er av litt forskjellig art: Min å kjøpe et bryggeri i Drammen, sette meg godt til rette i en fluktstol under kranen til et fat på 1000 liter. Skulle holde minst en uke, synd ikke Teddy også er en hund etter øl. Skjønt noen må ha fornuften i behold.

(Hm, en fremtidig pølsebod?)

  Det har skjedd fint lite siden sist. Men for en gammel traver er lite ofte mer enn nok: Edderkoppterroristene, det vil si det potensielle avkommet, fant jeg aldri. Mest på grunn av støvsugeren, unnskyldninger er som man vil forstå en av mine (få) spesialiteter. «Suget» (som jeg kalte ham) brøt nemlig sammen, det vil jeg vitterlig hevde, midt under akten som altså var jakten; knapt satt inn stikkontakten før remediet kollapset. Det måtte således handles inn en ny. Det gikk utrolig nok merkelig smertefritt for seg, Teddys matfar kom til unnsetning og kjørte meg til nærmeste landhandler. Eller hva det nå kalles i det nye årtusen. Etter mistenksomt å ha uglesett pakken hjemme i kun tre døgn, fikk jeg på mirakuløst vis satt spetakkelet sammen. Så eneste monstret på sove- og andre rom nå; c’est moi.

  Det har blitt bikkjekaldt. Det er lov å si, men Teddy bryr seg ikke så lenge han får de rette molekylene i nesa. Ordet «Schweinhund» derimot er tabu. Jeg sier selvfølgelig aldri slikt til ham, og ikke så ofte ellers, bortsett fra når jeg er på puben. Sjelden mer enn 50 lørdager i året. «Arschgeburt» er som regel svaret jeg blir møtt med av mine få tyske venner (faktisk bare én). Men da er jo ikke min aller beste venn med. Dessverre.

  Nok om det, kulde har sine fordeler. Og ulemper, blant annet har vannet i Teddys skål fryst til der den står utendørs. Der stod den også forrige eller uken før det, da det regnet på tvers. Trodde Teddy ønsket søke tilflukt i Noahs Ark mens han luntet mismodig av gårde på en av våre turer. Før hjemkomst fremstod min stakkars venn seg som en gjørmebader. I slike stunder må hageslangen frem, og Teddy misliker spyling særdeles sterkt. Tristessen forsvinner imidlertid raskt, og nå som det er minusgrader slipper han både spyling og å tørke av labbene før inntreden i heimen.

  Mine håpløse tanker vandrer igjen, hva gjør eksempelvis meitemarkene i disse senhøstes tider, de har vel ikke fått med seg værmeldingene? Sist uke så jeg opptil flere stakkarer som dukket opp for å unngå drukning, nå risikerer de antagelig å fryse i hjel dersom de ikke har kommet seg under bakken igjen. Min mor hadde sikkert pludret med dem og tilbudt seg å strikke gensere så de ikke skulle fryse seg fordervet. Eller sydd små soveposer? Nei, nød lærer neppe naken meitemark å spinne, men de slipper i det minste å handle inn votter eller sko. Huff ja. Jeg håper det gikk bra med han ene jeg kom i prat med forrige uke, Morten Mark klagde ei, tross værforhold.

  Handling er foretatt, sjefen rimelig fornøyd. Vi nærmer oss atter en gang bustaden, som det så fint heter. Jeg studerer hagen. Med god assistanse fra Hans Majestet har jeg raket noe løv. Lat som jeg er, gjenstår mye. Særlig inntil naboen i sør. De få gangene vi er innenfor synsvidde, føler jeg huggormens blikk. Forståelig for så vidt, raker jo alltid sist inntil hagen hans. Det jeg ikke forstår, er hvorfor han alltid må være så inn i hampen åtte-potte rømme sur, det være seg på grunn av nedfelte blader eller uspiselige kastanjenøtter. Selv om han med rette syntes jeg fortoner meg som et fugleskremsel («Vogelscheuche» er et fint ord jeg har plukket opp fra puben). Hadde jeg vært milliardær, ville jeg da vært blid som en lerke, og i hvert fall ikke lik en gammel eddik-krukke? Tilbake til løvet, nå frostlimt til bakken. Plent umulig å rake. Gunstig, da kan jeg vente til våren? Skadefryden ved å bivåne en potensiell enda mer pottesur nabo lurker hårfint i mine mørke irrganger. Men jeg mistenker at det blir desto tyngre og mer jobb å rake fuktig løv og råtne nøtter i våronna.

  Noe av det fineste med HM Teddy Lancelot er at han alltid er blid og aldri maser (bortsett fra når han ikke får det som han vil). Han danser med svansen både før og under lufteturer. Med sine virtuose ører fremfører han en salsa med ynde og eleganse, og jaggu er det ikke et snev av rock’n roll igjen i skrotten også! Det er bare et lite knippe av hans mange fine egenskaper som gjør meg lykkelig i selskap med ham. Så det er bare å gi f og hestemøkk i milliardæren og heller gledes over godt vennskap. Og som Teddy vennlig forteller meg; «Martin, du er jo millionær, det holder da i massevis!?» Mitt hjerte smelter. Han har så rett. Noe skal man ha igjen for å være glad i øl. Særlig etter at flaskepanten for et tiår eller to siden gikk opp fra 1 til to kroner. Det kaller jeg 100% avanse! I løpet av mitt liv har jeg pantet millioner av tomflasker. Venter bare på at disse grønne marsboerne, eller hva de nå kaller seg, gir meg tre (!!) kroner per flaske - da snakker vi om en seriøs multimillionær!

  Hjemme igjen blir det belønning på oss begge. Men en ørliten stund senere gløtter Gutten ut, jaggu har den tobente vært stupid nok til å la døren stå på gløtt. Vannfatet, hvis innhold i mellomtiden har fått tint delvis opp inne på dørmatten, slår kollbøtte i det den firbente pensjonisten stormer ut i et tempo ynglinger ville misunt ham; matten rekylerer og er plutselig forvandlet til veggtapet mens to vettskremte kråker ute på tunet flakser av gårde. Ja, Teddy hater ekorn, men kråker nesten enda mer. Han snakker sjelden om det, men innbiller meg at det mest enerverende for ham er å ikke få tak i dem. Skjønt, man skal aldri se bort fra at Gutten, klok og altruistisk som han er, har sine barmhjertige baktanker! Jeg smiler litt for meg selv, og vann kan tross alt tørkes opp.

  Til slutt og når enden er rimelig grei; et lite dikt av Harald Sverdrup:

Høst

Stormen slår seg inn i treet
river bladene ut
sprer dem som en velbrukt kortstokk
utover landskapet,
en fettet hjerterdame, en frynset sparknekt,
ett ess, mest småkort,
ikke ett Par, ikke ett Hus blir tilbake,
alt skilles i løpet av et kaldt sekund,
spillet er over, alle har tapt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor. Samt minner om min mor.

Harald Sverdrup (uten Teddy) I

Harald Sverdrup

  Harald Ulrik Sverdrup (1923-1992) var blant de ledende norske lyrikere i etterkrigslitteraturen. Han mottok Doblougprisen (1978), Mads Wiel Nygaards legat (1959), Riksmålsforbundets litteraturpris (1985) og Sarpsborgprisen (1955).

  Diktet gjengitt nedenfor er kan hende fra en litt svunnen tid (ikke så mange røykere med frakk og hatt lenger), men november kan nok også i vår tid fremstå som ganske grått og trøstesløst:

November i Oslo

Mellom funkisbyggenes templer
tømte natten sitt kalde mørke.
Tømte mørket over vinduenes matte glør
og trikkenes grønne flammer.
Natten lener seg over lyktenes kjegler av lys
som foldet seg ut over gatekryss.

Dråpene sank fra skyene
og plasket iltre tegn
i brolegning og glinsende asfalt.
Blågrå sigarettrøk snek seg ut
av piskete frakker og lune paraplyer.

Gatenes grå vann styrtet
i kåte bølger mot rennesteinen,
stupte på hodet ned i kummen
med fråden om kjeften.

Lastebilenes gneldrende kjettinger
og bannende sjåførstemmer
piskete om øret på vimsete damer
og frekke visergutter.

Og bilene styrtet videre
mellom de loddrette stup
og truet med gule øyne.

Hjernen fylles med regndråper i tåke,
fylles med grønne gnister og grådige bølger,
fylles av menn med hattebremmen mot nesa.
Alt faller og faller inn
gjennom ørenes og øynenes sprekker.

Da raser mildværet sin kladd
med sne mot en hatt.
En sko glir,
og viser himlen sin såle.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000,

Teddy og Harald Sverdrup (I)

Teddy og Harald Sverdrup

  Jeg er på tur med min beste venn. Begge oppe i årene, men vi beveger oss sånn noenlunde. Han på fire og jeg to. Gjennomsnittet er bra tenker jeg. Så bobler det barnslig opp; hadde jeg hatt et tre-bein, hvor mange ben ble det da? Teddy (som også går under kallenavn Teddy Lancelot) er opptatt med sitt, nesen langt nede i grøftekanten. Unngår mirakuløst skrubbsår. Slik er det altså å bli gammel: En tenker som en syv-åring, den andre på duften av damer med håp om Nirvana. Har gitt opp det siste selv. Ja, og så undrer nok min frende på hva slags snacks han skal få ved hjemkomst. Slik er vi like på en underfundig måte, jeg mer enn aner konturene av en iskald. Om en (ørliten) stund. Noen meter oppe i Ekornveien får Teddy ferten av en «babe». Jeg ser ikke tispen, men sjefen kan inhalere og analysere et molekyl av eksemplarer med løpetid som befinner seg opptil en kilometer unna. En snart fjorten år gammel Golden Doodle på nær 40 kilo forvandles til ungdommelig rakett, den håpløse henger etter som et vissent slips. I det vi «fyker» oppover bakken får jeg øye på et ekorn i ditto hastighet opp en gammel furustamme, må nesten le litt av det, årevis siden jeg har sett noe til dem i gaten det burde kry av. Teddy hater ekorn, han er muligens misunnelig på deres elegante haler, men akkurat nå enses verken hale eller kropp. Opp bærer det, hvoretter det hele roes ned, frøkenen klarte sammen med matmor å søke tilflukt fra kobbelet av gjøende hankjønn. Imens kommer topplokket mitt i hu et dikt av Harald Sverdrup (1923-1992, norsk lyriker):

Ekorn

Et rykkevis raseri
forstyrrer grantreets
grønne fred.
Skyggen tetner
til et ekorn
med barkbrun pels
og kulerunde øyne.
Det setter seg gammelklokt
på to og blar hissig
gjennom kongler,
all verdens visdom
ligger skjult i dem.
Knekker en nøtt
og smatter irritert.
Halen løfter seg
i et spørsmålstegn.
Bare måren kjenner
det blodige svaret.

  Forstod ikke det med måren. Før jeg hørte at den visstnok har ekorn blant favorittene på menyen. Huff, naturen kan (også) være nådeløs. Uansett, vi to kompiser har ikke alltid de helt store samtaler under pilgrimsferdene. Mest monolog. Jeg later som jeg skjenner eller gir oppmuntring, med stemme som min kjære mor i sin tid innprentet meg. Utsagn som Fyss, vi går luftings og ikke sniffings, du er så tussete, tusseladd, skurk, veldig flink, lur eller snill gutt dominerer. I riktig fortrolige stunder når han er på hjemmebesøk, hender det jeg nynner for ham, det går i selvkomponerte trudelutter ala «Susse og nusse, og susse litt på deg» og hymner ala «Teddy og Teddy, du er så snill og grei, du er den vi aldri blir lei». Heldigvis er det ingen andre som lytter til mine svisker, og annet visvas har han for lengst lært seg klokelig å lukke ørene for. En sjelden gang letter han riktignok marginalt på venstre øre når jeg melder at han skal få griseøre eller tørrfisk etter endt svipptur. Ellers er det mest venstre bakben som eleveres, skvetter oftere enn den tobente. Skjønt, innendørs er vel jeg kun marginalt under. Det hender dog at Gutten bjeffer, gjerne i forkant av våre ekspedisjoner. Begeistret vil jeg påstå; med glimt i øyet foretar han en slags gledens raptus! Underveis taus, dog som nevnt med enkelte unntak. Men han deler av sitt ungdommelige, om enn ikke barnslige sinn. Vet ikke helt hva det er, men for meg er det vennskap. Han en hederskar, som gammel sullik må jeg bare prise meg lykkelig over å ha fått stiftet bekjentskap med Hans Majestet!

(Tar på å gå tur. Hva står på menyen?)

  Der vi lunter mot heimen fremstår vi vel som et underlig tospann i vår urytmiske gange. Duoen er heller ikke alltid samstemmige med Henrik Ibsens «Vi vandrer med freidig mot», men som regel holder vi humøret oppe uavhengig av årstidene, selv om vi kontemplerer hvert vårt. Teddys fuktige nese innehar kan hende fremdeles noen erotiske molekyler denne novemberdag, for han fremstår dagdrømmende, skjønt etter veis ende bruker han uansett dreie i retning kjøkkenavdelingen. Mitt eget nesegrev er dessverre kun full av gørr, mens planen for nærmeste time er av en litt annen art. Forleden fanget nemlig øyekroken opp et legeme hurtig bevegende bortover stueveggen. Hvorpå krapylet plutselig frøs helt til, ja, nærmest en levende saltstøtte. På størrelse med en klatremus, men det var det da ei? Nei, en smellfeit pelskledd edderkopp derimot! En halv dorull senere var skremselet dauere enn gullfisken Doffen. Jeg er ikke så voldsomt araknofobisk, det vil jeg mene, men dagen derpå, altså i går, dukket det jaggu opp et eksemplar til, denne gangen på toalettet. Mulig det var kona til Lot (som jeg i mellomtiden har døpt den nå avdøde gubben), men noen «pardon» kom ikke på tale, drukning ble hennes nærliggende skjebne. Det er ikke bare måren som er drapsmann. Så snek plutselig en tanke seg inn i mitt lille sinn om det avdøde ekteparet: Kanskje la de et rede, eller hvordan enn de gjør det. Ligger det latent en verkebyll av snart utklekkede småterrorister i kåken? Planen? Min beste venn hater ekorn så vel som støvsugere, men hos meg må den siste lades!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For siste føljetong (del 1) om Teddy Lancelot, klikk her. For neste episode om Teddy, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, samt Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og til minnet om min mor, hennes gullfisk ved navn «Rasmus» levde i flere år etter «utgått på dato», hun kommuniserte også med husfluer i mitt barndomshjem som ble kalt «Max»!

Alfred Smith

Alfred Smith

  Man burde holde seg for god til å si så mye om politikere generelt. Men, det er fristende – må innrømmes – å påstå at amerikanske muligens er omtrent like håpløse som de norske. Her følger en liten anekdote (riktignok fra forrige årtusen):

(Alfred Smith)

  Kort tid etter at «Al» Smith (Alfred Emanuel Smith, 1873-1944, amerikansk politiker) for første gang var blitt valgt til guvernør (1918) i New York, avla han et besøk i Sing-Sing fengslet. Etter å ha besett hele fengslet, måtte han til slutt holde en kort tale til fangene. Han var noe usikker og nervøs, da han skulle begynne, og bedre ble det ikke da han startet med ordene: «Kjære medborgere» - og i samme sekund ble klar over at straffanger i USA ikke har medborgerlige rettigheter. Han forsøkte øyeblikkelig å rette på feilen, men nå ble det tusen ganger verre:
  «Kjære forbrytere», stammet han.
    Da han allerede straks innså at dette heller ikke var noen god innledning, forsøkte han endelig for tredje og siste gang:
  - Nå. Vel. Jeg er glad over å se så mange av dere her i dag.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.