Glade Bergens-historier (VI)

Glade Bergens-historier

Her følger de siste fem små skrønene fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Kommunal operasjon

  En kommunearbeider skulle opereres for blindtarmen. Til legens store forskrekkelse viste det seg at mannen ikke sovnet av narkosen. Dette var en slem strek i regningen for den unge legen. Han grublet på dette et øyeblikk, men så hadde han det. Hent en spade, befalte han. Spaden ble skaffet til veie og ble forsiktig plassert i hendene til pasienten, som kort tid etter sov søtelig.
  Historien om kommunal operasjon har en fortsettelse. Etter at operasjonen var over, var det ikke mulig å få pasienten våken igjen. Men da var det en som sto der som sa:
  - Si te ‘an at klokken e’ fem.

Fra okkupasjonstiden

  På et av byens hoteller der det før pleide å vanke mye engelske turister, kom det en dag en tysk offiser og spurte den vesle, kvikke piccoloen om veien til toalettet.
  - Gå bortover gangen der, ta så til høyre, så kommer du te en dorr der det står «Gentlemen» på, men bry deg ikkje om det, bare gå inn! sa gutten.

Full mann

  En full mann kommer sjanglende ut gjennom Strandgaten, da han møter en konstabel.
  Konstabelen: - Se og kom deg inn på fortåget.
  Fullemannen: - Ka e’ det så feiler deg, tror du det e’ en alminnelig linedanser du har med å gjorre?

Stri jobb

  To karer møttes på gaten og kom i snakk om arbeidsforholdene. Herunder sa den ene, en håndlanger, at han arbeidet på et bygg, og der var det å bære stein like opp til 5. etasje. Han var så møkkande trøtt i alle lemmer. På spørsmål om hvor lenge han hadde hatt den jobben svarte han:
  - Eg ska bejynne imåren.

Ingen fare

  Det hendte i et bryllup her i byen, at brudens mor reiste seg og holdt en bitte liten tale hvor hun til slutt sa:
  - Og så håper jeg det, kjære brudepar, at lykkens sol vil skinne over dere som den har skinnet over meg og min mann.
  Men da reiste brudens far seg opp og sa: - Ja, då ska dokker sannelig ikkje bli solbrente.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. Og for neste innen samme, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Stein Mehren

Stein Mehren

  Mehren (1935-2017) var en norsk dikter og billedkunstner. Han mottok en rekke priser: Kritikerprisen (1963), Doblougprisen (1971), Aschehougprisen (1973), Det Norske Akademis Pris (1987), Gyldendalprisen (1981 & 2004), Mads Wiel Nygaards legat (1963), Fritt Ords Pris (1979), Riksmålsforbundets litteraturpris (1975), Gyldendals legat (1981), Oslo bys kulturpris (1989), Triztan Vindtorn poesipris (2014). Det er ikke så lett å finne ut mye om dikterens liv, han ga sjelden intervjuer. Men kjent er at hans far døde i 1938, og at Stein Mehren senere fikk en adoptivfar (Einar Friis Jarøy). Allerede fra barndommen var han merket av sykdom, de siste årene også rammet av Parkinsons. Han studerte både i Oslo, München og ved University of Cambridge. Siden debuten i 1960 skrev han om lag 50 (!) bøker, de fleste diktsamlinger, men også essaysamlinger og et par romaner og skuespill.

(Stein Mehren)

  Hans mest kjente dikt er det ikoniske «Jeg holder ditt hode», her gjengis noen andre:

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg. Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har
                                                            glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
i en by ingen noensinne har bodd i.
Og der en telefon står og ringer
i et tomt og mørklagt hus

Ekteskap

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se
henne …

Parken I

(Så er det endelig vår)
Barna løper forbi med skrik og latter
og trærne står som en grønn foss
under den hastende himmelen så
den gamle må stanse og ta
et bedre tak i bakken

Her hadde det vært en hage
en gang for lenge siden

Parken II

Det er høst igjen
Løvet drysser over løpende barn
En gammel mann raker løvet sammen
i sirlige hauger

Flagrende barnestemmer, fallende løv
Vinden hvirvler
usynlige bål i løvhaugene
Den gamle mann støtter seg til riven

Som om høsten puster ujevnt
faller løvet rundt ham
Drysser klar himmel drysser
fjerne barnestemmer

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Stein Mehren: «Gjennom stillheten en natt», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1960 (debut), Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Wikipedia, Alkunne, SNL (Store norske leksikon).

Glade Bergens-historier (V)

Glade Bergens-historier

Ytterligere fem små skrøner fra Bergens-miljøet, publisert på 50-tallet:

Syndere imellom

  To arrestanter i samme celle var ikke akkurat perlevenner og derfor spitet de hverandre det de kunne. Den ene av dem hadde stjålet en ku, den andre gjort innbrudd i en urmakerforretning.
  Så spurte ku-tjuen:
  - Kan du seie meg ka klokken e’?
  - Nei, det kan eg ikkje, men eg tror det snart e’ melketid.

Av barn -

  Bror og søster var ganske aggressive mot hverandre og ertet hverandre hele tiden.
  - Nei, nå får dere være ordentlige og ikke være så stygge mot hverandre, sa moren. Hva ville dere si om mor og far var så slemme mot hverandre?
  Kontant fra 5-åringen:
  - Det ville no iallfall ikkje vi blannet oss oppi.

Han forsøkte seg

  En herre fra Oslo, meget fin sådan, hadde hørt at de bergenske kjuaguttene var så veldig munnrappe, og første gang han kom til Bergen, ville han forsøke det.
  Mannen gikk bort til en kjuagutt som sto og solgte aviser nede ved jernbanen, og spurte:
  - Unnskyld, men du har vel ikke avisen for i morgen?
  Kjuagutten knep det ene øyet igjen og svarte:
  - Å nei farr, den ble eg nok utsolgt for i går, du.

Den gikk ikke

  Nilsemann er ikke helt ferdig med forkjølelsen sin. En dag han kjører med trikken, kommer han til å sitte ved siden av en eldre herre, som blir mer og mer irritert over at Nils sitter der og snufser hele tiden. Til slutt spør han:
  - Har du ikke et lommetørkle, gutten min?
  - Jo, men eg låner det ikkje ut.

Gå videre

  En kjuagutt gikk over Torget da han så en anstimling av mennesker. Gutten spør:
  - Ke’ dokker glaner på?
  Han får til svar at en gutt er falt ut av vinduet hvorpå han utbryter:
  - Tror dokker der kommer flere då?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Glade Bergens-historier», med innledning av Joachim Holst-Jensen, A/S Helge Erichsens Forlag, Oslo, 1957.

Einar Økland (II)

  Einar Andreas Økland (født 1940) er en norsk essayist, lyriker, dramatiker, forfatter og kritiker som skriver på nynorsk. Han har mottatt en solid bøtte med priser: Doblougprisen (2000), Aschehougprisen (1988), Gyldendalprisen (2006), Språklig samlings litteraturpris (1985), Blixprisen (1968), Nynorsk litteraturpris (1993), Samlagsprisen (2000), Sigmund Skard-stipendet (1998), fra Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1982), Askeladdprisen (1987), Kari Skjønsbergs pris (2006), Brageprisens hederspris (2015).

(Einar Økland)

  Jeg finner flere av hans dikt ganske underfundige, vemodige, og nærmest litt vittige og alvorlige på samme tid. Første gang jeg så ordet «hummar» tenkte jeg; det må vel være en humrende humle, men den gang ei …:

Hummar-andakt

Så rolege hender
Så mørke augo
Så mange bein

Så smale føter
Så velforma ledd
Så djupraude sider

Så annleis under
Så klar lyd i skalet
Så god tyngd

Så lik ei leike
Så lite leiken
Så vernande om maten

Så utilnærmelig
Så alvorleg og fjern
Så seriøs

Så godt å opne
seg for deg

Likt for alle

Med den rett som lova gir.
Med dei ekspertar som skulane gir.
Med den logikk som språket gir.
Med den makt som pengane gir.

Er det einkvar tillate:

Å forandre utsikten.
Å forstyrre freden.
Å flytte folka.
Å fordrive dyra.
Å fikse økonomien.

Slik at vedkomande fritt kan:

Bøye lova.
Stenge skulane.
Omstille språket.
Overta pengane.

Frå hans høge hest

Trur du hesten
er klokare enn oss. Det
trur ikkje eg.
Trur du trua flytter fjell. Det
trur ikkje fjellet.
Trur du naturen er god. Det
er godt trudd.
Trur du det vonde
støtt får si straff. Den
råkar det gode.
Kjenner du deg råka?
Ikkje rart du er einsam.
Det gode
er forbi.
Du er forseinka.
Meir og meir.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her. Hadde forresten glemt at jeg har gjengitt dikt av Økland før ... (klikk her for å se de). For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Einar Økland: «Dikt i utval» (fra «Når ikkje anna er sagt», 1991), Den norske Lyrikklubben, Oslo, 2001