Humor på 1960-tallet (III)

Humor på 60-tallet

Året er 1961, her er ti «nye» småvitser:

Medisin

  Han Lars og han Anders lå på tømmerskogen sammen, men det ble lite hugging og mye suping med dem. Til sist ble de enige om at nå skulle det bli slutt med tullet. Men de skaffet seg en eneste flaske som skulle stå urørt til annet enn sykdom.
  Anders holdt i to dager, men da betrodde han kompisen:
  - Jeg kjenner meg reint klein i dag, så jeg tror jeg må ta meg en dram.
  - Det er for seint, for jeg var sjuk i hele går, sa han Lars.

Per Spellemann

  Gammelklokkeren var på vei til kirken, da han fant en kar som lå godt påseilt i veigrøfta. Det var han Per Spellemann.
  - Hvor kommer du fra, som har stelt deg slik? spurte klokkeren.
  - Å, jeg har vært borte i vestbygda, svarte han Per.
  - Hva slags tilstelning var det der, da? spurte klokkeren.
  - Jeg husker ikke om det var bryllup eller begravelse, men moro var det lell, svarte han Per.

Reklame

  En kar som hadde tatt til seg noe for mye av det gode, sjanglet langs fortauet, og det endte med at han gikk over ende midt utenfor Vinmonopolutsalg. En eldre dame gikk forbi, og hun ble så forarget at hun åpnet døren til utsalget og ropte inn:
  - Hei, dere der inne! Reklameskiltet deres har detti ned!

Arvedel

  Da han Tobias var avgått ved døden, og de etterlatte satt der og leste av testamentet, kom de til følgende:
  Johan skal ha destillasjonsapparatet nede i kjelleren, da både Albert, Jens, Bernt og Even har et sådant fra før.

Om spytting

  Det var en gang en liten gutt som stod utenfor et butikkvindu og stirret på alle lekene som var utstilt der. Men han hadde ikke noen penger å kjøpe for, og så ble han så harm at han spyttet på vinduet.
  Butikkens innehaver så det, kom ut og tok gutten fatt.
  - Hva tror du din mor ville si, hvis jeg kom og spyttet på vinduet hennes? sa han.
  - Hu ville si at det var godt gjort, for vi bor i femte etasje, svarte den vesle bengelen.

Ordets makt

  Gammelpresten var kjent som en god prest, men han kunne bli hissig når han ble harm. Under konfirmasjonsforberedelsene en gang var det en gutt som interesserte seg mer for en av jentene enn for det presten preket. Til sist ble presten så arg over denne oppførselen at han gikk ned til gutten og ga ham et smell i skolten med bibelboka. Og så sa han:
  - Vil du ikke høre Guds ord, så skal du iallfall få kjenne det.

Bar i bagasjen

  Hu Sofia hadde samlet en bunt granbar som hun skulle ha med seg hjem med rutebussen, og hu la baret i bagasjerommet baki. Da bussen stanset der hu skulle av, sa hu til sjåføren:
  - Vær så snill og vent litt, for jeg har bar bak!

Konstituert prost

  En sogneprost i Valdres ble konstituert som prost i Valdres prosti. En dag traff han en eldre bonde som hadde lest om dette i avisen, og han måtte selvfølgelig gratulere presten med forfremmelsen, og sa høytidelig:
  - E må få gratulere, e høyre at presten vår er blitt prostituert!

Språk

  Hu Anna hadde vært i tjeneste i byen et år og der lært seg til en mer dannet tone. En dag like etter at hu var kommet hjem, måtte hu leie ei ku til oksen på nabogården. På veien møtte hu en kjenning.
  - Hvor ska’ du hen med krøtteret da, Anna?
  - Koen skal til nabogården for å oksideres, svarte Anna.

Ordtak

  Alle kan ta feil sa pinnsvinet, det krabbet ned av klesbørsten.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1961

Humor på 1960-tallet (II)

Humor på 60-tallet

Året er 1961, her er ti små blødmer:

Hund med pengevett

  En frue kom inn i en kjøttforretning og skulle ha noe til middag. Da dukker innehaverens vakre schæferhund opp, og fruen utbryter:
  - Gid, for en nydelig hund.
  Synlig stolt forteller innehaveren:
  - Ja, og så klok. Gir jeg den en tiøring, går den straks ned til bakeren og kommer igjen med en bolle for pengene.
  - Nei, er det virkelig sant! Det vil jeg sannelig prøve, sier fruen og legger en tiøring i kjeften på bikkja. Og den ut av døren som en strek.
  Så blir fruen og kjøtthandleren stående og prate mens de venter på hunden. Men tiden gikk, det varte og rakk.
  - Besynderlig, sier kjøtthandleren og går ut på fortauet og speider etter hunden. Fruen følger.
Da får de se schæferen i full kurtise med en tispe nede på torget.
 - Trøste meg! Det har den da aldri brukt pengene til før! sa eieren.

Arrestant i underbukse

  Tidlig en morgen ble det utenfor byens politistasjon observert en noe forvirret mann som gikk i bare underbuksa. Han ble straks anholdt og ført inn til vakthavende som tok ham i forhør:
  - Navnet?
  Jo, han gjorde rede for det.
  - Gift?
  - Ja.
  - Har De barn?
  - Tolv støkker.
  Da sa en konstabel:
  - Slepp’n ut igjen! Mannen er jo i arbeidsklær.

Fra jobb til jobb

  Julius søker om jobb og forteller at på siste plassen hadde han vært hele atten år.
  - Hvorfor sluttet De da, trivdes De ikke? spurte arbeidsgiveren.
  - Å joda, men jeg ble benådet, sa Julius.

Ordtak

  En dag hadde klassen fått i oppdrag å komme med hver sitt gamle ordtak. Den ene etter den andre hadde sitt på rede hånd, men han Svein ble stående stum ved pulten og glane ut av vinduet. Men da fikk han se skoleinspektøren og overlæreren komme over skoletunet.
  - En ulykke kommer sjelden alene, sa han Svein.

Ordførervalg i gamle dager

  Gamle fisker Lars Olsen leste i avisen om ordførervalget i bygda, det hadde tatt tre timer.
  - I min tid var det ikke så mye bry med slikt, sa han. Da de møttes til valg i herredsstuen, satte de seg rundt et stort bord tett inntil hverandre. Så la de albuene på bordet, etter at de hadde sluppet en stor lus midt utpå bordet. Og den lusa krøp til, han ble ordfører i bygda.

Hunden vår

  Lærerinnen:
  - Nei, hør nå Per, denne stilen om «Hunden vår» er jo akkurat den samme som din bror har skrevet!
  - Ja, det er akkurat samme hunden, svarte Per.

Astma

  En kar kom pustende og stønnende alle trappene opp til femte etasje og ringte på en dør, slapp inn og sa ærendet sitt:
  - Doktor, jeg lider så fryktelig av astma. Kan De hjelpe meg?
  - Røk mindre, spis mindre, unngå for mange trapper og anskaff Dem et par briller!
  - Briller?
  - Ja, legen bor i første etasje. Jeg er sakfører.

Landkjenning

  S/S «Thalatta» var etter skipperens beregninger ikke så langt unna bestemmelsesstedet, en havn i fjordene vestpå. Det var tjukk tåke og dårlig sikt. Skipperen var nervøs og ropte til utkikken:
  - Ser du ikke land, Olsen?
  - Nei, men vi kan ikke være langt unna, for det sitter ei geit oppå klyverbommen, svarte utkikken.

Skomakere

  I en liten by var det tre skomakere, og de drev i samme gata. Konkurransen var hard, og en dag stod dette skiltet utenfor den enes verksted:
  Her er Norges beste skomaker!
  Dagen etter kom det skilt opp også utenfor den andre:
  Her er verdens beste skomaker!
  Den tredje skomakeren sturet en dag eller to, stakkar, men så satte også han opp et skilt:
  Her er den beste skomakeren i denne gata!

Kontanthandel

  I de vanskelige 1930-årene kom en smågutt løpende inn til en kolonialkjøpmann, og rivende fort kom det over disken:
  - Jeg ska’ ha for ti øre sukker og fem øre gjær, og jeg ska’ ha att ni kroner og femogåtti øre på en tier, a’mor kommer med penga imårra!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1961

André Bjerke og Trygve Skaug

André Bjerke og Trygve Skaug

  Jeg har vært innom begge disse før (se her og her). Men poetene kan man gjerne vende tilbake til. Først et dikt av tusenkunstneren Bjerke, det får meg av en eller annen grunn til å tenke litt på Henrik Ibsens «Forviklinger»:

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes.»

«Men likevel har du
en gave å gi meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Til slutt Trygve Skaus lille perle (uten tittel):

Husk
at du er langt nede nå
og
at jeg har veldig lange armer

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: André Bjerke: «Samlede dikt» (bind II), H. Aschehoug & Co, 4. opplag, 1988, Trygve Skaug; «Ikke slipp», Cappelen Damm, Oslo, 2020.

Aggregatet

Aggregatet

  Brannalarmen går. Det er et helvetes spetakkel. Svært nærme må det være, trommehinnene er på bristepunktet. Men ingen røyklukt, ei heller varme. Det merkelige er at jeg ikke klarer å komme meg opp og løpe mot utgangsdøren. Klarer faktisk ikke å bevege meg i det hele tatt.

  Omsider våkner jeg. Et mareritt! Men nei, bråket fortsetter. Det er den satans mobiltelefonen! Etter mye møye får jeg jekket opp sammenklistrede øyne. Nattbordsklokken viser 6.27. Hvilken idiot er det som ringer på et slikt ukristelig tidspunkt? Etter en halv evighet får jeg tak i utysket. Mobiltelefoner burde egentlig vært forbudt. Bare mas med det sludderet! «Ove» står det i displayet over ubesvarte anrop. Egentlig siste anrop i det hele tatt siden Skatteetaten i fjor. Men Ove er jo hyggelig! En kjernekar fra Stavanger.

  Fremdeles halvt i koma ringer jeg Ove tilbake. Det må være viktig siden han ringer så tidlig på morgenen. Eller? Forbindelsen er elendig. Jeg hører bare bruddstykker: «Nødssituasjon … Aggregatet … feil …» Det går et lite stikk i meg, men gjør mitt beste for å sette hjernecellene i bevegelse. Aggregat, er det kodeord for Lindas hjerte? Linda er kona hans. Men hun er vel frisk som en strandloppe? Og hva kan jeg gjøre med det fra her jeg holder til i Kristiania?

  Etter noen halvkvalte «Martin …?» i andre enden, forstår jeg at forbindelsens amputasjon skyldes en av mine pølsefingre over høytalerfunksjonen på landeplagen. Men fomler meg til å få svart bekreftende. «Ja, nå skal du høre, Martin,» styrter Ove ut i en ganske engstelig tone. Sjelden er han annet enn roen selv, så jeg føler et svakt øyeblikk at mine bange anelser er i ferd med å bli bekreftet. Men: «Det er altså slik at ett av aggregatene på en av hyttene har sviktet. Så hadde satt stort pris på om du kunne trå til på kort varsel?»

  Jeg tar en lang tenkepause. Engstelsen over Linda er i det minste fordunstet. Og vet at når Ove først handler, så er det sjelden i entall. Om han feller gnuer i Sør-Afrika, villsvin i Polen eller spretter sprudlevann på Lysaker Brygge. Visste til og med at han drev og førte opp en haug med hytter i nærområdet fra oljebyen. Men jeg ser ikke helt hva jeg kan bidra med her. Jeg renser ganen og formidler med allikevel ganske rusten stemme: «Jahaa?»

  Det går en stund i den andre enden av luren også. «Åh, e’ det Martin fra Lysaker? Beklager, men du forstår, jeg har en annen kontakt som også heter Martin. Han er elektriker! Og så har vi altså et akutt problem her inne på en av hyttene vi bygger. Men kjekt å prates!»

  Jeg aner at samtalen går mot sin abrupte ende. Klarer så vidt å legge inn et par ord om at jeg nylig har sett en reprise av filmen «En mann ved navn Ove», og at jeg tenkte på ham da. Lenge før jeg blir ferdig med min utredning om Fredrik Backmans glimrende filmatiserte roman, får jeg følelsen av at Ole mentalt er på vei mot Ampere, Volt og det som mer komplisert er.

  Når samtalen er forbi, titter jeg på mobiluret. Rundt halv syv om aftenen, ikke før daggry. Sukk. Slik går det når man tar seg en ettermiddagslur som varer i to timer mot de fornuftige tjue minutter. Betalbar med renter som meitemark om natten. Slik er det også når man aldri fikk helt klart for seg om Ove og Linda arbeidet for Baker Hansen eller Baker Hughes. Snill er han uansett, det være seg spandering av både rosiner og öl!

  Nå, noen dager etter, lurer jeg litt på hvordan det til slutt gikk med Oves aggregat. Det er forhåpentligvis reparert. Lindas hjerte er jeg heldigvis ikke lenger så bekymret for …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste av «En gal mann», klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.