Skipsmegleren

 Skipsmegleren

  Følgende er hentet fra W. Zacariassens «Zakkens samlede sanger - Viser og vers gjennom 35 år», utgitt i 1964. Han var tidligere vise-president i Norsk Skibsmeglerforbund, ja, som han selv skriver i forordet; «livsvarig vice-president». Jeg gjengir to av sangene, ingen av dem har tittel, men den første er til melodi av «Så går vi rundt om en enebærbusk»:

(En ny generasjon meglere)

Inn triner megleren på sitt kontor,
setter seg stilt
ned ved sitt bord.
Det faller tungt å belegge sitt ord
tidlig en mandags morgen.

Henimot middag han er i vigør,
slutter en båt
som det seg bør.
Og han forblir i et herlig humør
like til tirsdags morgen.

Da får han høre at båten på stem
først kan bli satt
lengere frem.
Fryktelig tilstand det blir i hans hjem
like til onsdags morgen.

Men han får atter sitt snøre i bunn,
og vi får se
smil på hans munn.
Så går den helvetes båten på grunn
tidlig en torsdags morgen.

Helt desperat og med utmattet ånd
får han en ny
damper på hånd.
Så får han høre at lasten er gone
tidlig en fredags morgen.

Etter no’n timer som løve i bur
rusler han til
Polet en tur.
Derpå det blir en foryngelseskur
like til lørdags morgen.

Tørsten er lei, men hans mismot er drept,
og før han til
frakken har knept,
kommer en loddrett og sikker aksept.
Da er det lørdags middag.

Slutten av uken passerer i ro,
børjan var slem,
enden var go’.
Dypt under dynen han våkner så fro
tidlig en søndags morgen.

En gang om året med bein og med brusk
gjør han seg fri
handel og tusk,
og han går rundt som en enebærbusk
sammen med sine venner.

Den ble sunget på Oslo Skibsmeglerforbunds julemøte 1934

+ +

Og så MÅ jeg bare ta med følgende, til melodi av «Mens Nordhavet bruser»:

Her er vi forsamlet i Ibsens land,
mens Bergen begår festivalen.
Vi hyller «Peer Gynt», og vi hilser «Brand».
For mest’ren vi løfter pokalen,
men dog det bringer oss en smule ank
at tiden tenker litt for my’ på tank.

Han sa, fader Ibsen, en traurig stund -
hans tanker var butterworth-klare:
«La gå om jeg seiler min tank på grunn,
så var det dog deilig å fare.»
I redere, det er et uhørt savn
at ingen tanker bærer Ibsens navn.

Onassis, kom hit, og lær folket vett,
og ta med deg Anders fra Jahre.
Men hold deg på avstand fra hval og fett,
for Norrønafolket vil fare -
alene blant pingvin og is og slikt
(han Henrik vilde skrevet deg et dikt).

Men som Terje Viken med sjekten fôr,
flyr båtene utover verden,
og ungdommen følger i Terjes spor.
Vi alle er med dem på ferden.
Vi er et folk som står ved sjøen vakt,
det vilde sikkert Henrik Ibsen sagt.

Sangen ble skrevet i anledning Norges Skibsmeglerforbunds årsmøte i 1956, det er bra i det minste én reder tok forfatteren på ordet i ettertid; Morten Werrings Rederis skip var prydet med navn fra Henrik Ibsens skuespill på skutesiden. Selv minnes jeg caperene «Hedvig» og «Ellida», handymaxene «Agnes» og «Hedda» på 37,000 tdw, de mindre handy sized bulkerne «Solveig», «Anitra» og «Nora» på rundt 24-27,000 dødvekt-tonn hver, de og flere med dem ble formidlet solgt av min tidligere kollega (det var vel tidlig på 90-tallet). Tenk å se en 140,000-tonner seile forbi med meterhøye bokstaver:

«H E D V I G» eller «E L L I D A»

  Det er nesten så man befinner seg i «Vildanden» og «Fruen fra havet» bare ved tanken! «Zaccen» fikk kanskje ikke innfridd sitt ønske om tankskip med navn fra Ibsens skuespill; men tørrlastskip med karakterer tatt fra «Brand», «Peer Gynt», «Fruen fra havet», «Hedda gabler», «Et dukkehjem» og «Vildanden» er sannelig ikke noen dårlige substitutter! Og jeg ser selvfølgelig ikke bort fra at det var flere jeg har glemt. Muligens den lille caperen «Ingrid» blant annet.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: W. Zacariassen: «Zakkens samlede sanger - Viser og vers gjennom 35 år», Asbjørn Hansens Trykkeri, Oslo, 1964.

Humor på 1950-tallet (III)

  Da blir det ti nye morsomheter. Som kjent, en god latter forlenger livet! Det skal også sies at den siste historien faktisk er SANN (men man kan godt le litt av den også), og ikke hentet fra samme bok, men fra Dagens Næringsliv:

Utvalg

  Ole og Malena var hos presten for å få den sist ankomne døpt. De fikk et barn nesten hvert år og hadde stuen full. Presten kikket blidt på barnet og sa:

  - Det var da svært så stor og kraftig den der var, da!
  Ole stusset, så kikket han nærmere på ungen, han også, og så stirret han fælen på Malena:
  - Så sannelig, vi har nå vel ikke tatt med ham fra i fjor?

Hedmark

  Han Anton skomaker lå på sitt siste, og nå hadde han besøk av naboen sin, han Per skredder.

  - Du er dåle nå, Anton, du ser itte bra ut.
  - Ja, det er nok på slutten mæ me nå. Du kjem vel tel gravels etter meg, Per?
  - Ja, je får vel det, men je har ittno å ha på meg!
  - Det er itte så nøye, je ska itte ha så mye på meg, je hell, den dagen, sa han Anton.

Storken

  Det var to småkarer sammen, og så sa den ene gledesstrålende:

  - Jeg skal få en ny bror, jeg!
  - Åssen da da? sa den andre.
  - Jo, for i fjor a’mor lå på sjukhuset, fikk vi ei lita søster, og i dag så har dem kjørt’n far på sjukhuset.

Den førtiniende

  Første kjerring til den andre:
  - Han må ha frøkteli te mange sønner han der Mustad-fabrikanten, ka?
  - Kossen da?
  - Jau, på den omnen vi har heime står det O. Mustad & Sønn nr. 49.

Gode nyheter

  Det var en gammel kall som måtte på sykehuset, og en stund så det riktig elendig ut med ham. Men så en dag ringte overlegen hjem til kjerringa hans og sa:
  - Jeg har en gledelig nyhet til Dem.
  - Nei, er’n dau nå! sa kjerringa.

Griseskikk

  Tante fra byen er på besøk på bondegården. Etter at lille Martin, sønn på gården, har vist tanten rundt i fjøs og grisehus, utbryter hun:

  - Jeg tror jeg har fått lopper på meg, for det klør slik på ryggen!
  - Å, bare skubb dæ mot væggen, du, for de’ gjør grisene, sier Martin.
  - Ja, men jeg er vel ingen gris, sier tanten bebreidende.
  - De’ gjør det da purkene au, sa gutten.

Valdres

  Skoleinspektøren skulle komme til en skole og høre på undervisningen en dag, og læreren var redd for at barna ikke var flinke nok til å svare for seg. Derfor fortalte han barna hva han skulle spørre etter og kva de skulle svare, så hadde de bare å lære svarene utenat.

  Direktøren kom, de begynte eksamineringen, og det gikk bra helt til læreren spurte Anders om noe som han Lars skulle svare på.
  - Hvem skapte verdenen? var spørsmålet.
  - Det var ikke jeg, svarte Anders.
  - Hva sier du, gutt? tok læreren hvast i.
  - Nei, det var han Lars, sa han Anders på gråten.

Saras tilfelle

  Lille Eva pleier alltid fortelle hjemme hva hun har hatt på skolen, og en dag det har vært religionstime, beretter hun for sin mor:

  - Og så fortalte frøkna om Sara. Det kom en engel og sa at Sara skulle føde en sønn. Og Sara ble veldig forundret, for hun var over nitti år. Men da sa engelen: Ingenting er umulig for herrer!

Multiplikasjon

  - Ja, barn, sa lærerinnen, - i dag skal jeg høre dere i 3-gangen. Håper dere har lest godt nå, og kan Ole si meg hvor mye tre ganger en er?
  - Tre! svarte Ole.
  - Riktig. Og du, Per, hvor mye er tre ganger to?
  - Seks.
  - Riktig. Og du, Knut, hvor mye er så tre ganger tre?
  - Hurra! sa’n Knut.

  Så var det den sanne historien, hentet fra baksiden av Dagens Næringsliv 19. august 2020. Den stod under rubrikken «For 100 år siden», og handlingen omtalt fant således sted i det herrens år 1920:

«Mytteri om bord!

  Drikkegildet om bord i «Hoxie». 5 revolerskudd mot kapteinen.

  Forleden dag skræmtes Kjøbenhavns politi op ved følgende gnisttelegram fra en amerikansk damper «Hoxie»:

  «Mytteri om bord. Arranger vennligst politibaat møte «Hoxie». Vil ankomme lodsstasjon 9 eft. Hjælp! Master»

  Man fandt «Hoxie» i Drogden og politiet spurte skibet om hjælp var nødvendig, hvortil svartes: «Intet mytteri ombord. En mand lagt i arrest. Alt vel.»

  Nå ligger skibet ved Dragør fyrskib og historien om nødropet er opklaret. Ved avgangen fra Kielerkanalen var der smuglet brændevin om bord og folkene blev døddrukne.

  Nu er det saadan ombord paa et amerikansk skib, at officerene ikke blander sig inn i drikkegilder, saa længe disse holdes nede i lukafet. Man lar folkene, svire ut, det kommer der mindre vrøvl ut av. Men en av de fulde fyrbøtere lavet optøyer paa dækket. Kapteinen befalte fyrbøteren at gaa ned under dækket. Herover blev denne rasende. Han løp op paa øverste dæk mens han samtidig utgød en frygtelig strøm av skjældsord. Da han nådde øverste trin, tok kapteinen ham i kraven og kylte ham ned.

  Brølende av raseri løp fyrbøteren ned i lukafet hvor han søkte at ophidse sit drikkekompani til at gjøre mytteri. Folkene var imidlertid for drukne til at forstaa noget som helst. De skreg op, vaklede ut paa dækket, men forholdt sig iøvrig meget fredelig.

  Saa var det, at fyrbøteren for at ophidse, grep til det yderste middel. Han fikk fat i en revolver. Hylende gik han op mot kapteinen og avfyrte 5 skud. Mærkværdigvis ramte ingen av dem. Kapteinen som ikke ønsket at være skyteskive til 6. skud kastet ham paa ny ned ad trappen.

  Fyrbøterens drukne kammerater gav visse livstegn fra sig, som kapteinen oppfattet som inledningen til mytteri.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg med humor fra 50-tallet, klikk her., og for neste klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955, og Dagens Næringsliv.

Anne Bull-Gundersen og Gunvor Bøgseth

 Anne Bull-Gundersen og Gunvor Bøgseth

  Før jeg kommer til dikteren, vil jeg, uten at det har noe direkte å gjøre med Bøgseth, gjerne gjengi hva forfatteren Anne B. Bull-Gundersen (født 1957) skriver i sitt forord til «dikt for damer», en tittel som syntes meg noe misvisende, da diktene i antologien virkelig er vel så leseverdige også for «herrer». Men det hun skriver om dikt, oppfattet jeg som en innertier:

(Anne Bull-Gundersen)

  «Det finnes dikt av alle slag: Nye og gamle dikt, moderne og tradisjonelle dikt, enkle og kompliserte dikt. Kloke, tankevekkende og ettertenksomme dikt, og morsomme, humoristiske og tullete dikt. Erotiske, lekne og varme dikt, og rampete, frekke og grove dikt. Melankolske, sorgfulle og fortvilte dikt, og livsbejaende, begeistrede og glade dikt, Vakre, váre og stemningsfulle dikt, og overraskende, utfordrende og provoserende dikt.

  I løpet av noen få linjer kan et dikt fortelle en historie, beskrive en stemning eller sette ord på følelser. Dikt kan få deg til å le eller gråte. Dikt kan få deg til å riste på hodet eller nikke gjenkjennende. Dikt kan røre ved hjertet ditt, eller åpne øynene dine.

  Dikt kan leses når som helst og hvor som helst. Det tar ikke lang tid å lese et dikt. Du har alltid tid til å lese et dikt. Du vil alltid finne et dikt som passer for deg.

  Les et nå, da vel!»

  Var ikke det vakkert, nær sagt poetisk skrevet?

  SÅ til poeten Gunvor Bøgseth, å finne ut noe særlig om henne, det er ikke lett! Men, hun debuterte med sin diktsamling som pensjonist, noe jeg syntes er så fint å høre! Det nærmeste jeg kom å finne ut litt mer om den modige debutanten, er i et intervju hun ga i Uniform, en nettavis for Universitetet i Oslo, i desember 2000, samme år som diktsamlingen ble utgitt. Der står det bla (foruten at dikteren flere ganger omtaler seg selv som «et naturbarn», og at hun «gjerne bruker naturen som metafor»):

(Gunvor Bøgseth)

  «Gunvor Bøgseths liv er i seg selv et dikt. Ikke diktet, men levd.

- Jeg er født i Orkdal og flyttet til Oslo da jeg var ti år. Jeg var yngst i en søskenflokk på sju. Mine foreldre var allerede gamle da jeg var ganske ung. Jeg gikk mye for meg selv og tenkte. Ingen snakket stort til meg, jeg var jo alltid så mye yngre, sier Bøgseth.

  Hvor gammel? Hvor lenge? - Hun vil ikke ut med det. Det er ikke relevant, mener Bøgseth, og sier at hun alltid har villet frigjøre seg fra dette med alder målt i år. - Du er tidløs du, Gunvor, sa en venn av meg for noen år siden. Jeg holder meg til det, jeg, sier hun.

- Jeg giftet meg ung, fikk fire barn og skilte meg etter ti år. - Barna mine var da i alderen 1-9 år. Jeg var alene med barna, klarte meg selv, uten støtte. Hvordan? Ved å starte en kjoleforretning. I 1950 åpnet hun en eksklusiv forretning i Akersgata 28. - Til å begynne med jobbet jeg døgnet rundt. Men jeg lyktes. Forretningen gikk godt, jeg hadde en utrolig arbeidskapasitet forteller Bøgseth. Men etter 25 år la hun ned butikken.»

  «Barna var blitt store, og Bøgseth ville gjøre det hun aller helst ville. - Først lenge etter å ha blitt pensjonist, begynte jeg så smått å få tilfredsstilt min kunnskapstørst, smiler hun.»

Og hun avslutter i intervjuet med bravur:

  «- Jeg lever underveis, det er jeg veldig bevisst. Mange av mine samtidige er døde. Men jeg har da den fordel at jeg går rundt og lever, sier hun og smiler. - Ja, er ikke det en fordel, da?»

Her gjengis enkelte dikt:

Tegn

Når høsten feller sitt løv
Spøker våren i mitt hjerte

Ensomhetens historie

Et menneske tar til
Et menneske tar av
Det var det hele

Fordrevet

Vis meg et sted å vende tilbake
                                    uten sorg
Let opp et sted jeg ikke har vært
                                   noen gang
            Dit vil jeg fare

Pensjonistens ståsted

Før skulle jeg bare klare jobben
          Nå skal jeg klare livet

De som kan tilføre mer om dikteren, hører jeg gjerne fra!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt osv., klikk her.

Kilder: Uniform, UiO, av Trine Nickelsen, 01.12.2000, Gunvor Bøgseth: «Tilsynelatende». Solum Forlag, Oslo, 2000, «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002 (med takk til giveren av begge de to siste)

Humor på 1950-tallet (II)

Jeg fortsetter med små «artigheter» gjenfortalt på 1950-tallet: 

Fra langfart

  Gutten skulle for første gang ut og se seg om i den store verden og sørge for seg selv. Men uheldigvis kom han for sent til toget, og alt samme formiddag sto han hjemme i stuen igjen.

  - Nei, men du store verden, utbrøt han, - har dere den gamle katten ennå!

Bispen og kjerringa

  Elias Blix [1836-1902, norsk teolog, politiker og salmedikter] hadde denne historien om biskop Bang [Anton Christian Bang, 1840-1930, norsk biskop, kirkehistoriker, forfatter og politiker]:

  Det satt en landsens kone fremfor ham i jernbanevognen. Hun undret hva slags kar han kunne være og spurte på reisen:

  - Er du skolemester?
  - Nei, sa Bang, men hadde vært lærer.
  - Er du klokker?
  - Det har jeg vært, sa Bang.
  - Du er’kke prest, veit jeg?
  - Prest har jeg så menn og vært.

  Men da ble det rent for mye for henne.
  - Komme i fra tre så gode embeter! Hun sukket og vred på seg.
  - Ah, ja, den fylla, den fylla! sa hun.

Vesle-Simen

  Vesle-Simen liker ikke såpe og vann. En dag kommer han særlig uflidd på skolen, og lærerinnen sier:
  - Du, Simen. Kan du si meg forskjellen på en rein og skitten skolegutt?
  - Ja-a, svarer’n Simen. - Reinen har horn, men det har ikke skolegutten.

Hjemkomst

  En bedugget herre fra Bergen tok en natt drosje hjem etter en rangel. Han var svært redd for sin ektefelle og ba i den anledning sjåføren om å være stille. Han måtte ikke ruse motoren, slå i dørene eller tute i nærheten av huset. Turen kostet 6,50, hvilket sjåføren hviskende gjorde oppmerksom på. Herren betalte med en tier og avventet vekslepenger.

  - Ærlig talt, hvisket sjåføren, - jeg tror vi lar være å rasle med småpenger for sikkerhets skyld.

Berte og Larsius

  Berte og Larsius var blitt uvenner som de ikke sjelden var.

  - Jeg forstår ikke at en mann kan gifte seg når han kan kjøpe en papegøye for 75 kroner.
  - Ja, de mannfolka har det mye lettere enn oss - en stut koster flere tusen! svarte Berte.

Porten

  Så var det en mann som stod foran den store porten, og St. Peter spurte da om han hadde vært gift der nede i livet.
  - Ja, sukket mannen.
  - Da har du hatt helvete på jorden, så du får slippe inn, sa St. Peter.

  Dette hørte nestemann og tenkte at han skulle ta riktig hardt i for sin egen del.
  - Jeg har vært gift to ganger, jeg, svarte han på spørsmålet.
  - Dette er ingen dårekiste, sa St. Peter og lukket porten for nesen på ham.

Handel

  Presten: - Jasså, du skal gifte deg med Anne nu. For noen dager siden var det Kari!
  Lars: - Ja, men Anne eier en ku.
  Presten: - Det gjør Kari også!
  Lars: - Ja, men Annes skal kalve i våres.

Telegrammet

  En gammel prest skulle en gang sende et telegram til en ung jente som skulle gifte seg. Hun hadde vært hushjelp på prestegården. Han fant ut at det høvde seg å sende et skriftord fra Bibelen, og så skrev han: 1. Joh. 4, 18 og navnet sitt. Dette skriftord fra Johannes første brev lyder slik: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» Men da telegrammet kom frem stod det bare: «Joh. 4, 18.» Telegrafisten hadde glemt 1-tallet. Da telegrammet skulle leses, fant de en bibel og slo opp i evangeliet etter Johannes, og der stod: « … For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann».

Fra Tromsø

  Det var i krigstiden at menigheten i en liten fjordbygd skulle gå over til ny salmebok. Presten hadde pålagt klokkeren om å si fra om dette straks han hadde avsluttet prekenen. Da presten hadde sagt «Amen», ga han en orientering om at det skulle være barnedåp senere på kvelden. Klokkeren som satt litt unna presten og dertil var svært tunghørt, trodde presten snakket om den nye salmeboken, og da presten var ferdig, reiste han seg og føyde til:

  - Ja og dem som ingen har fått, kan komme tel meg etter klokka seks. Den vanlie sorten kåste fæm krone, men e det nåkken som vel ha me rød rygg, må di ut me sju krone.

Kunnskap

  Vesle Lasse som er fire år, ser med forundring på moren da hun legger den nyfødte broren hans til brystet.

  - Er det det dem brukes til? sier han.
  - Ja, hva trodde du, da? svarer moren.
  - Jeg trodde dem var til pynt, sa Lasse.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige og neste innlegg med humor fra 50-tallet, klikk hhv her og her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955, Wikipedia

Arne Ruste og Trygve Skaug

 Arne Ruste og Trygve Skaug

  Arne Ruste (1942 - ) er en norsk lyriker, gjendikter og oversetter. Han har mottatt Det norske akademis pris for 2014, Tidenprisen 2002, Den norske lyrikklubbens pris 1999 og Gyldendals legat 1978. Han har, så vidt jeg forstår, utgitt 13 diktsamlinger og en roman («Piken i bakspeilet» i 2009). Her følger et dikt jeg syntes passer bra på denne årstid (ja, ellers også):

(Arne Ruste)

August

Slutten er vakrest hvisker
svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Trygve Skaug

  Skaug (1985 - ) er en norsk musiker og poet fra Trøgstad. Han har utgitt tre soloalbum og fem diktsamlinger. Poeten har sjelden titler på sine dikt, i hvert fall ikke i hans siste utgivelse:

(Trygve Skaug)

Kjære Gud
i dag er det ekstra fint
om du finnes

+ - +

Det å
være i samme rom som deg
men ikke tørre å si det på nytt
det morsomme jeg sa
som du ikke hørte
og nå høre deg le lenge
av det han andre sa
som ikke var like morsomt
i det hele tatt
er litt som å måke store mengder
tung bløt snø
for hånd
akkompagnert av naboens
nye snøfreser

+-+

Jeg har
i hvert fall
utseendet
med deg

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter(e), klikk her.

Kilder: Trygve Skaug; «Ikke slipp», Cappelen Damm, Oslo, 2020, Wikipedia, dikt av Ruste som tilsendt.

Humor på 1950-tallet (I)

 

  Jeg kom over en bok med noen «småvittige» historier. Her følger et utdrag. Jeg har, der det føltes naturlig, «modernisert»/fornorsket språket noe fra originalen.

Mesnali (i Ringsaker)

  Pettersen gjorde bra penger på bygging under krigen. Han fikk overtalt Lang-Johan til å mure en peispipe.

  Ved oppgjøret forlangte Lang-Johan dugelig arbeidslønn.

  - Ja, du får få det du forlanger, sa Pettersen, - men det er blodpenger!
  - Jeg får ta dem allikevel jeg, sa Lang-Johan, - for du har vel ikke noe annet.

Fortolkning av skriftens ord

  Følgende hendte i en avsidesliggende bygd for et par mannsaldrer tilbake: Sognets nye prest hadde i sin preken flettet inn en del strenge refselsens ord mot enkelte av sine sognebarns usedelige levnet og hang etter sterke drikke. Bygdens største fyllik og slåsskjempe stod ved kirkegårdsporten da presten etter endt gudstjeneste kom og skulle forbi.

  Plutselig ga slåsskjempen presten en knallende ørefik. Presten stanset noe sjokkert, men da overfallsmannen på ny løftet armen, snudde sjelehyrden hodet slik at ørefik nr. 2 rammet det andre kinnet.

  Men nå så det ut til at presten ble styggsint. Med ett slag slo han overfallsmannen til jorden. Da overfallsmannen endelig med nød og neppe krabbet seg på føttene, stakk han seg skamfullt bort og lusket hjem. Men presten holdt en liten tale og sa:

  - Som dere har bivånet, kjære menighetsbarn, så jeg meg nødsaget til å gi denne stakkars villfarne mann en liten refselse. Som dere forhåpentligvis iakttok, snudde jeg efter at han hadde slått mitt venstre kinn, også det høyre til. Men da det, kjære sognebarn, i skriftens ord ikke står noe om at man for tredje gang skal motta noe slag, fant jeg det riktig å ta saken i min egen hånd.

Takdekorasjon

  I en av våre bygder var det en eldre frøken som skulle reise på ferie og som gjerne ville pusse opp huset mens hun var borte. I et av værelsene skulle taket dekoreres, bla. skulle det være et bibelsk motiv, Maleren skulle selv få velge motivet. Jo, frøkna reiste, og maleren malte. Da hun omsider kom hjem og fikk se hva som var malt, ble hun bare stående å glo, for det var bare en bakende, malt borte i det ene takhjørne. Hun spurte hva i all verden det skulle bety. Jo, maleren hadde da forklaring på det:

  - Dette er nå liksom israelittenes flukt til Egypt, og der ser du baken på den siste, sa maleren.

Feieren og presten

  En feier som var kjent for sine kjappe svar, kom til prestegården for å feie. Nå mente presten det var unødvendig denne gangen, for pipene var ganske rene. Men bestemmelsen var slik at feieren skulle ha sine penger likevel. Presten var gnien og sa:

  - Dere feiere tjener sannelig pengene deres lettvint.
  - Ja, vi gjør det vi svartkledde, sa feieren.

Spandabel

  Det var en gjerrigknark av en bonde som var i byen med kjerringa si, og der de spaserte på strøket var det så fint vær at han sa:

  - I dag skal det ikke stå på penger! Vil du ha en banan, eller vil du reise med trikken, kjerring?

På den brede vei

  Det var en gang en predikant og forkynner som var særs nidkjær, han for på sykkel etter veiene og forkynte for alle dem han kom borti. En dag han gikk der og leide sykkelen i en motbakke, tok han igjen en kar der, en som het Hans. Og forkynneren som så et svart får i alle, tok straks fatt på han Hans.

  - Vet du hvilken vei du går på? sa han.
  - Ja, så vidt jeg vet, så er det veien mellom Follavatnet og Høldin, svarte han Hans.
  - Du går på den brede vei som fører til helvete! sa forkynneren. Da svarte Hans:
  - Du får hilse dit når du kommer frem, for du kommer sikkert først, du som sykler.

Kronen

  Læreren hadde kommet med en gåte og lovet en krone til den som først ga det riktige svaret. Lars var den mest oppvakte gutten i klassen, så han vant. Men krona uteble, mest som læreren hadde glemt den.

  Så var det noen dager etter, og Lars rakte hånden i været og sa at han kunne en ny gåte, om læreren kunne løse den.

  - Hvilken likhet er det mellom meg og kronprinsen? sa gutten.
  Nei, læreren greide ikke den.
  - Jo, sa gutten - vi venter begge på kronen!

Tyver imellom

  Det var to tyver som fikk celler ved siden av hverandre i fengselet, og de var kjente fra før. Den ene var satt inn for å ha stjålet ei ku, og den andre for å ha stjålet et ur.

  Første morgenen banker kutyven i veggen og spør:
  - Kan du si meg å mye klokka er?
  - Sånn akkurat vet jeg ikke, men jeg skulle tro det snart er melketid, svarte urtyven.

Virksomhet

  To gammelkjerringer satt og slarvet på en rutebil. Så sa den ene:

  - Du, åssen virker han nye emissæren [legpredikant] dere har fått borti grenda, da?
  - Jojomensan, han virker, det får’n si, for nå skal til og med jordmora ha små! sa den andre kjerringa.

Audnedalen (tidligere i Vest-Agder, nå del av Agder)

To gubber møtte hverandre etter 55 år. De hadde vært skolekamerater. Den ene, Ola, var pensjonert i militæret, og den andre, Jens, levde på forsorgen.

  - Det er leit at du måtte legge det offentlige på byrde på dine gamle dager, sa Ola.
  - Å, jeg vet ikke jeg, nå du Ola ligger på statskassa og jeg på kommunalkassa, så har vi det i grunnen gjort det like godt begge to, svarte Jens.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955

Jan Erik Vold og Tove Lie

Jan Erik Vold og Tove Lie

Jan Erik Vold

  Vold (1939 -) er en norsk lyriker, oversetter og litteraturskribent. Han har så mange priser og hedersbevisninger at det er nesten uoverkommelig å liste opp alle. Men: Doblougprisen (1988), Tarjei Vesaas' debutantpris (1965), Amboltprisen (2004), Aschehougprisen (1981), Gyldendalprisen (2000), Norsk kulturråds oversetterpris (1992), Gyldendals legat (1968), Neshornet, Klassekampens kulturpris (2007), Norsk kulturråds ærespris (2014), Tekstforfatterfondets ærespris (2008), Brageprisens hederspris (1997), Brageprisen i lyrikk (1993), æresdoktor ved Universitetet i Oslo (2000). Det er nesten ingen ting imot antall utgivelser, i tillegg har han også utgitt blant annet musikk og hørespill.

  Jeg var ikke så opptatt av poesi som barn eller frem til tidlig voksentid. Men mitt første møte med Volds dikt «Loffen» sådde muligens en spire av interesse. Uansett, her er et annet dikt av ham:

Hvor ensom

Hvor ensom
er du? Jeg? Jeg er ensom
som en himmel
- her er god plass

til fugler og trær, hus og hvite
blomster med rødt i, du
kjenner da
meg? Bare kom du

Tove Lie

  Tove Lie (1942-2000) var en norsk lyriker. Hun debuterte i 1967 med «Øyeblikk» og ga ut en rekke diktsamlinger. Hun mottok Mads Wiel Nygaards Legat i 1985. Jeg falt særlig for hvordan hun beskriver humlene i det følgende:

Det merkelige piletreet som
flyter over av vellyd og sollys

Blåmeisene kvitrer løs med slyngede,
                                               trillende
strofer, i det gyngende piletreet.

Det er ikke mange gram en slik fugl veier.
                                                     Likevel
husker den på de tynne kvistene.

Solen glitrer i treet. Sterk duft. Vinden
                                                           gjør at
det duver. Blåmeisene får hele treet til å
                                                           klinge.

Når det blomstrer i mai, summer det dypt
                                                     av mange
hundre humler. Denne melodiøse
                                   summingen kan minne
om et fullt utbygget orkester av ørsmå
                                                      strykere.
Fingerbøllstore bratsjer.

Det er et musikalsk og følsomt tre. Også
                                                       regnet har
sin egen piletresang, forskjellig fra andre
trærs regnlyder.

Følgende er det umulig å vite hvem som forfattet. Han er uansett ubetydelig. Men teksten er i det minste kort:

Dom i Faunaens Høyesterett

Blomster i vase
er overlagt drap

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Den store lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene. I utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Wikipedia