Emil Aarestrup

Emil Aarestrup

  Følgende lille anekdote blir den siste (fra min side) i rekken av historier om mer eller mindre kjente personligheter fra fordums tid:

  Den danske dikteren Carl Ludvig Emil Aarestrup (1800-1856) virket også som amtslege i Odense. En godseier ved Kerteminde hadde en dag i sin åker funnet restene av et kranium. Han trodde det var et barnehode og forestilte seg straks at en fryktelig forbrytelse hadde funnet sted. Om denne dystre formodning skrev han et langt og vidløftig brev, pakket kranie-restene omhyggelig inn og sendte funnet til Aarestrup i en pakke med påskriften: Barnehode?
  Noen dager etter fikk han pakken i retur. Utenpå hadde dikterlegen skrevet kort og fyndig: Fehode!

For forrige innlegg klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Vilhelm Krag

Vilhelm Krag

  Sørlendingen Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871-1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet. Jeg har vært innom Krag før, men da i forbindelse med min kronologi om Henrik Ibsen (nærmere 1500 tettskrevne A4-sider). Allerede som 13-åring prøvde Krag seg som avis-korrespondent. Krag debuterte som bokanmelder allerede i september 1890 (ennå ikke fylt 19 år). Han leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant stor inspirasjon i dem. For en litt «artig» episode mht Ibsen og Krag, se link under. Den omhandler Ibsens første og definitivt siste møte i Den norske Forfatterforening 07.05.1894, samt dagen derpå...

(Vilhelm Krag)

Som nok et kuriosa (ok, sikkert velkjent) kan nevnes at han var den som først tok i bruk betegnelsen «Sørlandet» i 1902. Men her og nå gjengis et dikt av Vilhelm Krag (fra 1891):

Den uforbederlige

Det hændte den tid, jeg var ung og vild,
.. spræt flasken og stil den paa plads!
Da spilled jeg vel et forvovent spil
og sang en letsindig vise dertil,
.. skjænk vin i mit gamle glas!
Min fremtid, min evne, mit liv og min gjerning
jeg satte det alt paa en eneste tærning.

            Og tærningen faldt.
            Saa tabte jeg alt.

                        Naaja -

Sligt hænder på sjøen, som tømmermand sa’
dengang han fik hodet saa plent kuttet a’.

Det hændte den tid, jeg var ung og vild
.. spræt op en flaske igjen!

Nu spiller jeg aldrig mer nogetslags spil
nu ryger det hele ad helvede til -
Fyld glasset og stil det herhen!
Nei, kom ikke til mig med anger og klynk.
For taber du spillet, så ti og synk!
jeg tabte mit spil, jeg valgte min vei.
                        Hvad rager det dig?

Og vover en trøstermand sig til mit bord
og sylter mig ind i medlidende ord
og taler til mig saalunde:
«Din stakkar, som gik tilgrunde!
Ak, havde du aagret endel med dit pund
og gaaet fra spillet i rette stund
og taget dig lidt ivare!»

Saa skal jeg da svinet svare:

«Og hvis du kom til mig og kunde mig by
at staa her her og spille om livet paa ny
og kunde du gi mig de tusen talenter
som engang jeg tabte med renternes renter:
Da vilde jeg reise mig, ung og vild
og synge letsindig en vise dertil
                                    - drik ud!

Og jeg vilde gjøre som engang før
som nu og altid indtil jeg dør:
Ta hele min fremtid, mit liv og min gjerning
og sætte det alt paa en eneste tærning,
                                    ved Gud!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For første innlegg i kronologien om Henrik Johan Ibsen, klikk her. For Vilhelm Krags møte med Ibsen i Den norske Forfatterforening, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Vilhelm Krag: «Samlede dikt», Bind 2, ved Jostein Andreassen, Søgne, 1994.

HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

  Det har gått et hundeår eller to siden verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot trakk seg som statsminister. Også Martin Mos, Mopp, eller hvilket etternavn han nå enn opererte under, sa opp sin stilling som journalist i Hundenes Tidende. Men han holdt sitt ord, og en potensiell skandale i forbindelse med daværende statsministers innledende forpost-sniffinger i retning et romantisk forhold til en toårig dvergschnauzer i løpetid kom heldigvis aldri for dagens - det vi si medias - lys.

(HM Teddy Lancelot, always a gentleman-dog!)

  De to aldrende pensjonistene på to og fire ben har blitt dus igjen, de møtes som venner og observeres i nabolaget som et pussig par i tilsynelatende dyp samtale. Men det er som i fordums dager; den ene skvaldrende lik en gammel skjære, mens den firbente og mer distingverte fremstår nå som en «bestefar» og later som han lytter, men vender selvfølgelig det døve øret til.

  Fra tid til annen treffes de to også i nede i «Bunkersen» for en liten passiar. Det foregår i rolige former, fjernt fra fordums hektiske dager.

  Og som mer eller mindre vanlig; HM Teddy Lancelot forkortet T, den tobente noksagten M:

M: Jaja, Teddy, nå som du har blitt pensjonist, hva har du tenkt å bruke dagene til?

T: Jeg vet egentlig ikke. Men vurderer å sove litt mer.

M: Enda mer? Men...

T: Hold tåta på deg! Man kan alltids sove mer. Det er da deilig å drømme? Og du?

M: Nei, si det. Skulle gjerne sove mer selv. Og drikke litt flere øl, men...

T: Flere? Umulig, da drukner du jo!

M: Du har nok et poeng. Og det du sier om å drømme er fint! For hva har man ellers egentlig. Drømmer og fantasier! Selv drømmer jeg nå for tiden, eller gjør mine tanker rundt egen barndom. Vi gamle vender kanskje tilbake dit av og til? Og selv om jeg husker lite av den, innbiller jeg meg at det var den fineste tiden i mitt liv. Da jeg var rundt 9-10 år gammel. Husker du fra din tid som valp?

T: Nei, ikke så mye. Men minnes fra tid til annen også det. Mest hvor sprek jeg var, egentlig. Alt så hysterisk festlig! Livet en lek! Nå er det et ork bare å stå opp. Leddene knirker. Men i drømmene knasker jeg fremdeles på pappas tøfler, og så er jeg sprekere enn et saftig kjøttbein!

M: Eh, det siste var jo fint å høre. Men du har nok rett. Tror det var en kar som het William Blake som skrev noe om det. Og selv om han ikke spesifikt tenkte på Majesteter som deg, så gjelder det helt sikkert deg også: «Fantasien er ikke en tilstand; den er selve menneskets eksistens.»

T: Fy!! Du må på død og liv komme luskende med sitater fra tidligere dustehuer! Til og med fra en fossil som ikke engang brød seg om å nevne oss firbente? Hvorfor ikke si det som den berømte portugisiske vannhunden Vasco da Glomma sa: «Der finnes ingen grenser under vann.» Mye klokere! Selv om han kunne jo også ha tilføyd; «eller i fantasien»! Nei, hvorfor kan vi ikke heller vende tilbake til våre drømmer? Tenk å få sovne inn under en deilig drøm? Men før den tid, har du ikke noe snacks å by på?

M: Jo. Beklager. Og du har så rett. Som vanlig. Og så er det bare å håpe vi får oppleve noen, nei; mange fine drømmer innen den siste i rekken puster på vår dør!

T: Ja, for nå er det vår - tenk så mye fint det skal bli å sniffe på - fri oss fra det mørke, gi oss lyset! Hasta la vista, Schnauzer-baby!

Lykkelig er den
som har funnet
sin lille plett
her på jorden
(ikke sitat fra W. Blake)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Wikipedia, William Blake (1757-1827, britisk dikter, maler og grafiker), Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie (gjelder første bilde, også tidligere gjengitt).

Gustav Wied

Gustav Wied

  Atskillige anekdoter om den vittige danske forfatteren Gustav Johannes Wied (1858-1914) egner seg ikke for å komme på prent, men her er en han selv yndet å fortelle:

  Under en spasertur gikk Wied innom en bondegård for å få seg et glass vann.
  Den skikkelige bondemann satt ved vogga og holdt den jevnt og trutt i gang. Han ba Wied passe vogga, mens han hentet et glass vann til ham.
  Wied satt seg og puffet nå og da til vogga med den ene foten. Men hans forferdelse kjente ingen grenser da det plutselig reiste seg et stort, vemmelig barn i vogga og snerret:
  - Vogg ordentlig for faen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste anekdote, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Rudolf Nilsen

Rudolf Nilsen

  Rudolf William Nilsen (1901-1929) var en norsk dikter, kjent for sine skildringer fra livet på Oslos østkant. Han døde av tuberkulose i Paris. Her gjengis ett av hans dikt:

Påske

Karl Hansen er født til grubler.
Han sitter alene og drømmer,
mens alle de andre i gården
leker og sloss og jubler,
ja tumler for vårfrie tømmer!

Han hørte idag på skolen
at påsken er herlig på fjellet.
Der lufter man bystanken av sig -
steker sin kropp i solen
etsteds i det sydlige hellet!

Det hørtes jo ganske deilig,
det sang selv i lærerens stemme!
- Men når man skal gå med aviser
tidlig på morgenkvisten
så får man vel holde sig hjemme.

Han sitter på søplekassen
i kroken ved doet i gården.
Den står i det deilige hjørnet
inne i murstensmassen
hvor solen er tidligst om våren!

For forrige dikt, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Rudolf Nilsen: «På gjensyn», Dikte, 3dje Oplag, Andelsforlaget Ny Tid, Oslo, 1926.

Heinrich Heine

Heinrich Heine

  Christian Johann Heinrich Heine (1797-1856) var en tysk dikter, forfatter og journalist. 

(Heine)

  Her følger et dikt av ham - kall det gjerne et eventyr - som jeg tror min beste venn (verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot) ville ha sette pris på å høre. Særlig siden det handler om en fjern slektning av ham: 

Den dydige hund

En puddel som med skjellig grunn
bar navnet Brutus Puddelhund,
var vidt berømt i dette land
for ærbarhet og god forstand.
Den var et mønster på sedelig pryd,
beskjedenhet og langmodig dyd.
Man hørte den rose, man hørte den prise,
som var den en firfotet Nathan den vise*.
Den var en ekte hundejuvel!
Så trofast og ærlig! En vakker sjel!
Sin herres tillit den fikk,
og sendtes sogar til en slakterbutikk
i daglige ærend. Den edle hund
bar da en hengende kurv i sin munn.
I hengekurven lå nydelig hakket
oksekjøtt, fårekjøtt, svinekjøtt pakket.
Skjønt kjøttet var himmelsk for lukten og blikket,
så rørte jo Brutus det likevel ikke.
Verdig og sikker og stoisk rolig
bar han det hjem til sin herres bolig.

Men også blant hundene finnes dessverre
skapninger uten respekt for Vårherre.
Blant hunder så vel som blant mennesker møter
man dagdriverpøblen, den grådige kjøter,
som helt uten sans for de hellige seder
forøder sitt liv i sansenes gleder.
En sammensvergelse stiftet nu rakket
mot Brutus som gikk med sin daglige pakke,
trofast og tappert - med kurven i munn -
som pliktoppfyllende puddelhund.

Og derpå en dag da den hjemveien gikk
med pakken fra omtalte slakterbutikk,
se, da iverksatte plutselig alle
de sammensvergende overfallet.
Kurven med kjøttet fra Brutus de sliter;
på marken faller de lekreste biter,
og over sitt bytte med grådige munner,
kaster seg alle de hungrende hunder.
Brutus betraktet, sin vane tro,
tragedien med filosofisk ro;
dog da han ser at de eter seg mette,
synes han nok at han bør delta i dette;
da iler han til der det foregår,
og legger selv i seg et fårelår.

                        Moral:

Selv du, min Brutus, sviktet til sist!
Slik sukker mismodig hver mørk moralist.
Ja, dårlig eksempel kan lett forføre;
hva pøbelen gjør, vil man selv gjerne gjøre.
Akk, pattedyrslekten er ufullkommen:
Selv dydige hunder må adlyde - vommen!

* Nathan den vise, et tysk drama fra 1779 av opplysningsdikteren Gotthold Ephraim Lessing (1721-1789).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), Heinrich Heiene: «Fra Sangenes bøker», Dikt i utvalg, i gjendiktning ved André Bjerke, H. Aschehoug & Co., Oslo, 1963.

Mae West

Mae West

  Mary Jane «Mae» West (1893-1980) var en amerikansk dramatiker, manusforfatter, skuespillerinne og sangerinne. Her følger en liten anekdote om henne:

(Mae West)

  1920-årenes feirede filmprimadonna fikk engang i begynnelsen av sin karriere ekteskapstilbud fra en rik New York-bankier, som skrev:
  «Min kjære frøken, jeg kan ikke leve alene lenger, men må se til å bli gift. Men min kone må kunne lytte, må kunne tie i det rette øyeblikk og være meg tro hele livet igjennom -»
  Mae West svarte:
  «Lytte! Tie! Være tro! Min herre, hva vil De i grunnen med en kone? De skal kjøpe Dem en hund!»

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Arnulf Øverland (III)

Arnulf Øverland

  Øverland (1889-1968) har jeg vært innom et par ganger før, mest med utgangspunkt i hans rolle som «Riksmålsforkjemper». Se eksempelvis her. Men han var også godt kjent som dikter. Følgende lille «leveregel» er blant hans mest kjente. Her er det:

En hustavle

Det er en lykke i livet,
som ikke vendes til lede*:
Det, at du glæder en anden,
den er den eneste glæde.

Det er en sorg i verden,
som ingen tårer kan lette:
Den at det er for sent,
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste, klikk her.

* Lede i denne sammenheng betyr «dyp ulystfølelse»

Kilde: Wikipedia, Arnulf Øverland: «Hustavler» - Digte, Fram Forlag, Oslo, 1929.

HM Teddy Lancelot - Statsministeren (III)

HM Teddy Lancelot - Statsministeren

  Intervjuet mellom nyoppnevnt Statsminister HM Teddy Lancelot og den noe håpløse skribenten Martin Mos fortsetter, denne gang i et jaktslott på Hardangervidda.

M: På vegne av meg og fotograf; takk for nok en audiens. Å bli transportert hit i helikopter var ganske, vel, interessant!

T: Ikke sant? Men du vet, her oppe på viddene går det verken tog eller buss. Det gjør det ikke i storbyene heller, for den saks skyld. Du husker disse idiotiske kampanjene om «buss for tog» mens det viste seg at politikerne i årtier hadde kjøpt inn tog som ikke passet for vinterføre, og om skinneganger, kjøreledninger og masse annet tøys som var ute av drift? Og når togene først gikk, så var det med lavere hastighet enn da jernbanene så sitt lys på midten av 1800-tallet. Ja, det har vel selv en stankelbein som deg fått med deg. Men nå har disse kjøtthuene i regjeringen, som for så vidt inkluderer meg selv, de har jaggu gått til innkjøp av busser som ikke tåler regn eller snø, og batterier med holdbarhet ut måneden, altså forrige måned. Og bussjåførene påstår de er så slitne at fagforeningen har innvilget dem hjemmekontor! Derfor vurderer vi å sette inn en ny kampanje med slagord som «Rimelig månedskort fra kjøkken til stue», «Truger for buss», og til våren «Apostlenes hester og poter for akebrett»! Selv skylder jeg selvfølgelig på alle andre, samferdselsminister Einar Før-Dette har allerede fått sparken. Og departementet hans lagt ned. Ingenting som fungerer allikevel. Trøsten er at det blir ikke noen Einar etter dette, og enda billigere mat. Og så hadde jeg store planer. For naturen. Ser du den vakre utsikten? Nesten så langt øyet kan skue?

M: Jo, det er unektelig ... storslagent.

T: Nemlig. Og her kommer Naturdepartementet inn i bildet. Ved å fjerne ordet «vern» åpner det seg uante muligheter. Jeg tenkte det kunne bli gruvedrift her. Samene som har klagd på vindmøller blir sikkert begeistret; vi river mastodontmastene og borrer heller en bråte hull i bakken. Endelig får de to gjenværende ansatte i departementet noe å gjøre, de skal stemple alle dokumenter jeg sender dem med «Godkjent». Ja, og så henges det opp noen skilt merket «Reinsdyr uønsket». Dersom ikke det hjelper, setter vi opp boder med utleie av rifler. På veggene annonseres «Gratis selvplukk av ferske reinsdyrkaker». Det spiller forresten ingen rolle om gruvedriften kaster av seg. Vi har allerede spart mer enn vi noensinne kan bruke opp. Og i gruvesjaktene kan vi dumpe avgnagde kotelettbein. Det har nemlig bygget seg opp et anselig berg av slike i Stortingskantinen. Problemet med transporten hit løses ved å sette opp en gondol eller to. Knokler opp til vidda, reinsdyrkjøtt ned. Og best av alt; skulle gruvene mot formodning gå med overskudd blir jeg styrtrik. Har nemlig selv investert i gruveselskapet som heter «Min Nordiske gruve». Med penger lånt fra Oljefondet. Slik som alle andre politikere før meg har gjort. Og husk, det er lov å glemme gi tilbake!

M: Men, er ikke dette nærmest for svindel å regne?

T: Absolutt. Men selv hunder har kort hukommelse. Døgnfluer vinterstid! Skandale i dag, glemt i morgen. Og som du vet, så er det ikke så mange hunder som leser lenger. Faktisk nesten ingen som kan lese. De lærer absolutt ingen ting på skolen. Ingen kan apportere, ungdommen har lært av politikerne som stjeler i butikken, og de nekter å vaske pelsen eller gå til frisøren, ja det står i det hele tatt ganske dårlig til. Ikke så rart, før jeg dro hit opp på fjellet for rekreasjon, tok jeg en inspeksjonsrunde rundt i alle departementene. Og selv om jeg bare oppholdt meg en liten time i hvert av dem, tok det over en uke før jeg hadde vært innom samtlige. Helt grusomt! De har et eget departement for fluefiske uten flue, tenkt deg det!! I digitaliserings-departementet visste ingen - og da mener jeg 0 individer - hva data er, de trodde det hadde noe med «dating» av våryre fuglehunder å gjøre. I finansdepartementet kunne de ikke legge sammen to og to, vel, det vil si etter 10 hundeår hadde de skarpeste hjernene i avdelingen for fremtidige inntekter kommet frem til at svaret er 5! Kommunal-departementet var fullstendig hjernedødt, i et hjørne av resepsjonen lå 30 lurvete afghanske mynder som prøvde å finne ut om landet har like mange fylker som det er kommuner. Fiskeridepartementet var nesten hinsides beskrivelse, ikke så mye som snev av et molekyl tørrfisk. Ingen av dem kunne fiske heller, men knep om hvordan man skulle tuske til seg kunnskap fra departementet for fluefiske, det hadde de! Og alle ansatte var befestet med lus, dog ikke lakselus. Det var så deprimerende! Så det bør ikke overraske deg at jeg har lagt ned samtlige. Til og med Justisdepartementet. Det viste seg at lederen hadde muggent mel i posen. På tross av alle spørreskjemaer om at man ikke ønsket bønder i regjeringen, så innrømmet Emalje Meldugg etter hvert at hun har vært bonde, hun også! En fjott fra Hedmarken! Snakker om inhabilitet! Virker som det er flere smalahover og bønder på tinget enn det er maur i tuen! Men det første i rekken av nedleggelser ble selvfølgelig Kunnskaps-departementet. En hån, tenk å ha et ministerium hvis fremste oppgave syntes å fremme oppmuntring til at kunnskapen både i skole og i samfunnet ellers fordunster!?

(En ekte fisker - uten flue!)

M: Huff og nei, dette hørtes nedslående ut. Hva skal De foreta Dem nå?

T: Først tenkte jeg å gjøre som noen av mine likesinnede i utlandet. Men det frister ikke så voldsomt å bli titulert «Diktator». Selv med pølsekonto i Cayman Islands. Så jeg orker ikke mer. Jeg var i ferd med å råtne på rot. Mine planer er lagt på is. Det hele ble for dumt. Aldri i mitt liv støtt på så mange inkompetente tomsinger som det finnes i politikken. Jeg abdiserer fra alle verv. Mitt sinn ble korrumpert av denne svovelsump av wienerbrød-fortærende latsabber! Hadde det ennå vært wienerpølser! Jeg var i ferd med å bli som alle andre politikere. Og min regjering like sendrektig og ubrukelig som den foregående. Det skal innrømmes. Samt at dette til åttende og sist er mitt ansvar. Selv en noksagt som deg har større integritet enn halestumpen til kvasipolitikere. På tide å komme seg opp fra kvikksanden. Eller hva?

M: Endelig! Det er godt å høre at De har funnet tilbake til Dem selv igjen som den eleverte firbente eksellense De alltid har vært! Samfunnet har dessverre ALLTID vært full av galskap. Desto større grunn til å søke tilbake til røtter, føtter, poter og det som betyr noe: Vennskap! Vi tar en «luftings», etterpå tar du en sosiss eller grisehale, gjerne et griseøre også. Når vi har kommet oss ned fra viddene, ser jeg ikke bort fra at det blir en øl eller fem på meg - av merket Aass Pilsner!

T: Ja, vi tar en luftetur! Forresten, og selv om jeg undret litt hvorvidt ditt nye etternavn Mos var grunnet et spesielt forhold til gress og mose, så vet jeg at det definitivt ikke er fordi du liker eplemost. Men det er helt i orden, en ølhund av en redaktør jeg kjente mange hundeår tilbake fortalte meg: «En god journalist skal det lukte øl av»! Han het Hvalebrokk, hederskaren likte som du forstår både hvalbiff og øl. Og om enn brokkoli og annet grønt byr meg imot, så har jeg selv et ørlite snev av brokk. Men det plager meg ikke nevneverdig. Du vet: En hannhund uten mage, er som et hundehus uten balkong! Og når det daglige liv snart vender tilbake til normalen skal jeg innrømme: Hvem kan egentlig motstå tilslørte bondepiker? Nei, for glade labber går solen aldri ned! Ut på tur!

Snipp, snapp snute, nå vandrer Teddy-gutten og skribenten ute!

For forrige del, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, samt Legatet for hjulbente skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

HM Teddy Lancelot - Statsministeren (II)

HM Teddy Lancelot - Statsministeren

  Intervjuet mellom nyoppnevnt Statsminister HM Teddy Lancelot og den litt tvilsomme skribenten Martin Mos fortsetter, denne gang i skjærgården ved overhodets landsted.

(Statsministeren ønsker velkommen!)

M: Takk for invitasjonen! De nevnte noe om å innfri valgløfter?

T: Det stemmer! Vi lovet å gi vanlige hunder gratis svinekoteletter. De forrige dustehuene som regjerte gjorde det helt motsatte! De innførte skyhøye priser på all hundemat, og indoktrinerte vanlige gårdshunder, så vel som gjeterhunder osv til å tro at prisene var lave! Sannheten, som alle vet, er at det samtidig var voldsomme overskuddslagre av alt kjøtt. Også fjærfe, Becquerel-infisert reinsdyrkjøtt og annet svineri ble kastet inn på fryselagre for oppbevaring i årevis. De ville altså heller fryse ned på lager, enn å selge rimeligere ferskt. Alternativt i det skjulte selge det for en slikk og ingenting til andre land. Alt for å forsvare departementer og bønders griskhet! Bønder er subsidierte herfra til evigheten, og allikevel klager de - til og med på været! Men vi gutta, vi virkelig gutta på gulvet - ja tispene også selvfølgelig - vi vil sette tennene i noe saftig uten å måtte blø for det! Filet mignon, tournedos og annet snadder! Så nå den skabbete snåsakjøteren av en bonde og finansminister, denne hylende hyenen Vegard Dunk Slagsmål endelig fikk et spark bak ...

M: Ja, da ...?

T: Så legger vi ned Landbruksdepartementet med umiddelbar virkning. De gjør uansett ingen ting. Akkurat som i alle andre departementer. 200 byråkrater sitter med kuleramme for å finne ut hvor mange kroner og ører - nei, ikke griseører - hver bondeknøl av en fjøsnisse skal ha i subsidier for å overprodusere produkter som nærmest er uspiselig. Gi meg heller en fransk eller argentinsk og snasen biff. For ikke å snakke om fransk ost eller spanske grønnsaker som faktisk smaker noe! Og melk, hvem er det som drikker det egentlig? Disse melkebøndene er selvfølgelig overlykkelige over subsidier på den fronten også, men nå er det slutt. Alle meierier legges ned. Sayonara! Gi de nyfødte melk fra jur og spener. Deretter er det på tide å ta til fornuften med mjød etter valpestadiet, slik engelske schæfere og tyske dobermenn har skjønt for lengst!

M: Men hunder spiser vel ikke ost og grøntfor?

T. Nei, men en De Lux ostepølse må man vel kunne unne seg? Eller en konditorfarget grønn sosiss? To spyfluer i samme smekk, vi legger ned Miljøverndepartementet også, like udugelige der! De største forurenserne av alle - bøndene - har de ikke lagt to poter i kors for å stagge. Tenk på all sprøytemidler og kumøkk som blir skylt ut i havet! Vi sparker tusenvis av papirpushere, og sparer samtidig en fantasillion. Forresten, vi beholder en liten del av Miljøverndepartementet, bare med nytt navn. Vår nye statsråd, Varg Veum, har faktisk gjort et imponerende stykke arbeide der i å forby felling av ulv, og tvert imot opprettet en klekkeanstalt for de stakkars forfulgte. De har fått bolig i Sametinget, der hvor denne vederstyggelige Kautokveleren holdt til de få gangene han ikke var på horehus i Afrika. Hva gjør de forresten i Sametinget? Absolutt intet, navnet skal endres til Sammefan, de sjeldne gangene de foretar seg noe som helst, så er det for å klage og syte om at kvensk, samisk og joik ikke er innført i grunnskolen. Til overmål klynker de her nede i sivilisasjonen utenfor det virkelige Storting - hvorfor kan de ikke lenke seg fast med joikakakene i Jukkmøkk eller hvor de nå enn holder til der oppe på tundraen? Nei, nå får endelig våre slektninger ulvene komme tilbake der hvor de har hørt til i årtusener før dere tobente snøsokker snublet inn i vårt rike. «Gi en sau til ulvene, så kan bøndene feie stortings-gulvene!» er en ny kampanje jeg arbeider med. Hardtarbeidende og ubetalte gjeterhunder kan endelig pensjonere seg. Og departementet, altså det som er igjen av det miljømessige, skifter navn til Naturdepartementet.

M: Men hva skal bøndene gjøre?

T: De slipper å gjøre noe som helst. Gårdshunder og andre bønder får mer i subsidier per år enn vanlige hunder mottar i et helt liv. Bøndene kan ryke og reise, gjerne til Sveits hvor de kan produsere pultost og sveitserost! Dyrke Moccabønder eller gnafse aspargesbønder! Her hjemme derimot blir alt så meget bedre, for vi kutter ut toll på alle matvarer. Endelig kan sultne og forvillede innvandrere, det være seg normale cocker-spanieler, bayerske viltsporhunder eller dvergschnauzere få smakfulle matvarer, til en brøkdel av tidligere pris! Forvillede var de nok allerede i forkant stakkars, slike delikatesser var en selvfølge i landene de forlot. Verden vil bedras, og som dikteren skrev: «Norge er et fritt land, befolket av ufrie hunder!»

M: Det første hørtes jo, vel, besnærende ut. Men hva skal De bruke alle de sparte midlene til?

T: Vi skal spare mer! Alle ansatte i nedlagte departementer blir arrestert og slengt i kasjotten (Det tidligere pengesluk og garasjeanlegg under Stortinget) med vann og tørr Vom-pølse som kosttilskudd. Men av erfaring vet vi politikere og byråkrater vil klage på slike såkalte «overgrep». Som de selv har påført alle andre i tiår. Nå påstår de at de selv er «syke» med krav om velferdspermisjon, førtidspensjon og «overgangsstønad». Det vi da gjør er å svare med motsatt mynt, kall det gjerne et avgnagd kjøttbein: Vi oppretter en hurtigarbeidende komité til å behandle sakene. Det tar omtrent tretti hundeår. Deretter legger vi rapportene i skuffen. Hvor de blir liggende og ruge en generasjon eller to til. Om og hvis de omsider blir tørket støvet av, eller mer sannsynlig blitt møllspiste, vil klagene eller sakene bli henlagt på grunn av «bevisets stilling», manglende kapasitet eller gjerne: Foreldelse!

M: Man skulle nesten tro De tidligere i karrieren har vært advokat eller Dommer?

T: Haha, til å være en tobent sullik, så er du ganske festlig! Men vet du hva jeg har gjort? Nei, det gjør du ei, din imbesile stangselleri på hjulbeinte stolper. Jeg har erstattet idiotene med de største kjeltringer av alle.

M: Men det er da ...

T: Nei, det er ikke suspekt. Det er infamt! Men husk, og det er viktig: Hold dine venner nær, men dine fiender nærmest! Det jeg har gjort er å erstatte de skamløse med: Einar Før-Dette Ekorn, han blir øverste nøttehue og samferdselsminister. Katta Klore blir fiskeriminister, den Amerikanske Bullyen Donald Truck løgndetektor, og så har vi Magne Mastiff og Ragnar Rottweiler som solide voktere av de vansmektende kjeltringene i Stortingsgarasjen. Bulldoggen Boris Ikaros Kylling dukker pussig nok opp som en slags Fugl Fønix på fire bein i et hittil ukjent departement. Han er visstnok kristen og litt solbrent, subsidiært en vegansk buddhist, noe man ikke skal holde mot ham, jeg ber selv hver dag - riktignok om mitt daglige kjøttbein.

M: Men Herr Statsminister. Før var De jo så vennlig og imøtekommende. Nå fremstår De nesten like kynisk som Eders forgjengere?

T: Ørlite. Men innerst inne er mitt hjerte det samme. Det og mer til skal jeg fortelle om ved neste korsvei!

For forrige del, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, samt Legatet for hjulbente skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

HM Teddy Lancelot - Statsministeren (I)

HM Teddy Lancelot - Statsministeren

  Pressens bladsmører har etter hvert begynt å føle seg husvarm i samtaler med verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot den store! Denne gang har journalisten kun skiftet navn, og ikke mange ukene etter det nylig avholdte stortingsvalg blir Martin Mos innkalt til Statsministerens Kontor. Etter en kort og intens valgkamp vant nemlig HM Teddy Lancelot suverent. Kanskje ikke så rart, valgkampanjen under mottoet «Gratis svinekoteletter til vanlige firbente» trakk hærskarer til valglokalene.

  Således befinner Hundenes Tidendes nå litt mindre utstøtte seg i intervju med Nobelprisvinner, pensjonert dommer, den adlete og nå altså regjeringssjef. På sistnevntes arbeidsplass i en koloss av en sementblokk i et halvsuspekt område nær Oslo sentrum.

  For enkelthets skyld (og som vanlig); intervjuer forkortes M, HM Teddy «Ikke Lenger Fosse» Lancelot som T:

M: Deres Eksellense, Deres Majestet, ærede Nobelprisvinner. Gratulerer så mye med valgseieren! Og håper De er fornøyd med sammensetningen av Deres regjering?

(Statsministeren)

T: Kjempefjott! Det holder å kalle meg Statsminister! Men takk! Og nei, regjeringen består, akkurat som den forrige, av en gjeng med udugelige kjeltringer!

M. Men ...

T: Tyst! Hold det mikroskopiske skaftetrynet ditt lukket når voksne hunder snakker til deg! Saken er, nær sagt som vanlig, at når man skal plukke ut firbente (eller tobente for den del) til politiske embeter, så finner man raskt ut at de er lystløgnere hele gjengen. Det er nesten verre nå enn under forrige regjering! Intervjuer om hvorvidt kandidater har noe å skjule, eller spørsmål om de noensinne har beriket seg på skattebetalernes bekostning, preller av som vann på både gjess og vannhunder. De benekter å ha bedrevet noen som helst form for snusk og fanteri! Men vi fant eksempelvis nyss ut at arbeidsministeren Tore Tørkmegbak, en flyttsame av en gneldrebikkje fra Kautokeino, hadde i de siste 20 hundeår ført opp en pendlerbolig i Drammen med krav om fratrekk i Skattemeldingen. En bolig han aldri hadde satt sine ben i. Etter å ha sjekket fant vi i stedet at boligen var leid ut til en haug med sibirske laikaer. Det er ikke det verste. På postkassen hadde snylteren frekt og freidig forkynt med skilt: «Her bor familien Ballalaika»! Heller ikke det var det verste!

M: Åh?

T: NEI! Mye verre er det at same-bjefferen faktisk hadde en annen bolig han pendlet til. Men den lå i Durban!! Som han til overmål frekventerte til i privatfly, ført under «reise i embetes medfør», samtidig som han privat søkte og ble innvilget fratrekk for reiseutgifter. Og der nede lå han og mesket seg med fire dvergpudler i løpetid. Hva gir du meg, en statsråd bosatt i et bordell forkledd som kennel!?

M: Nei, det er jo unektelig ...

T: Spesielt - Ja! Og så var det en fjøsnisse av en mops som kalte seg Utdanningsminister, Klara Kork. Hun hadde ikke en gang klart å utdanne seg selv, men fikk andre til å gjøre leksene for seg. Bra forresten at du har skiftet navn. Mos er ørlite bedre enn Mopp.

M: Jo takk. Men dette er jo forferdelig!?

T: Absolutt ikke! Helt som vanlig. Men vi har oppdaget mye mer. Mye!

M: Jaha ...?

T: Ja. Vi hadde en kar som heter - dersom han ikke som deg har endret navn - Roger Okse, ja, han gadd ikke en gang reise i det skjulte til utlandet, han heiv seg over en stabel med ungmøyer på det lokale danselokalet i Trangedalen. Det er for så vidt forståelig, og han førte i motsetning til flyttsamen ikke dette under fradrag på ligningen. Men altså, det går en grense selv for stortingshunder. Og den er at man har seg ikke med valper! Særlig når det i tillegg også foregikk i Stortingskantinen etter stengetid. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg som ung - ja, ok, litt som gammel også - selv ble fristet, men som det står skrevet: «Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det?» Det mest forstemmende er nesten ...

M: Ja?

T. ... Det at ting er sjelden slik man forespeiler seg dem. At hankjønn er notorisk utro, er dessverre et faktum kjent for alle oss firbente. Men at hunkjønn, om enn på en annen måte, er så utspekulerte, det gjør meg trist. Eksempelvis hadde vi en likestillingsminister, tenk deg noe så dustete som det, ingen kan vel ligge i samme stilling hele tiden? Vel, denne muligens loppeinfiserte - hun klødde seg hele tiden - Hanne Trettipelsen ville likestille alle sine venner og ga dem jobb i hytt og vær uten å verken intervjue dem eller se seg som inhabil i ansettelsene. God lønn fikk de selvfølgelig også, arbeidet bestod som for de fleste byråkrater i å gjøre absolutt intet på lengst mulig tid. Ja, og så har vi hatt noen andre som har måttet gå av på grunn av egen eller ektefellers aksjehandel. Helt uproblematisk egentlig i mine øyne, handler selv kun i klimanøytrale aksjer som «Hundens beste snacks», «Kongsbergs miljøvennlige atom-missiler» og «En gul ubåt nær deg». Jeg er så glad i Beatles. Men, altså lite innsideinformasjon her i gården, Staten har beskjedne 90% eierandel. Akkurat som det ikke går noen grense under vann, kan man vel heller ikke se innsiden av seg selv?

Noen butikktyver har vi også hatt, tatt på fersken i å stjele Gourmet-pølse på Kiwi. Men det skal de ha, god smak! Nok om det, vet du hvorfor jeg virkelig vant valget, og hvem som skal få svi nå?

M: Nja, kanskje det har noe med svinekoteletter å gjøre?

T: Jøss, du overrasker på tross av dine tre hjerneceller! Men helt korrekt, og jeg, i motsetning til alle tidligere politikere, skal innfri valgløftet! Det er nemlig først nå, da vi har revet opp en del ugress, at arbeidet starter. Og snart skal jeg fortelle deg hva det innebærer!

For neste innslag om HM Teddy Lancelots politiker-karriere, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For siste intervju med HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, samt Legatet for hjulbente skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Richard Wagner

Richard Wagner

Her følger en liten anekdote om den store komponisten: 

(Wagner)

  Under sine opphold i Berlin bodde Wagner (1813-1883, tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent) regelmessig på Hotell Bellevue på Potsdamer Platz. En ettermiddag var han ute og spaserte langs kvartalet omkring plassen. Fra et av gårdsrommene i en sidegate hørte han tonene fra en lirekasse som spilte valsen fra hans egen «Lohengrin». Han ble stående og høre stykket til ende, og deretter gikk han inn i gården for å beklage seg over tempoet, den invalide lirekassemannen hadde sveivet altfor fort.
  - Kan De ikke vise meg hvordan stykket skal spilles? spurte mannen.
  - Jo, jeg som er stykkets komponist, skulle vel kunne det, svarte Wagner og begynte å sveive.
  Lirekassemannen fulgte oppmerksomt med og lovet at han i framtiden skulle spille slik som komponisten hadde lært ham.
  Da Wagner et par dager senere spaserte i samme gate, hørte han igjen den samme valsen fra lirekassen. Han gikk etter lyden for å hilse på sin gamle venn, og det første han fikk øye på, var et helt nytt skilt på lirekassen, og på skiltet sto:
                        ELEV AV RICHARD WAGNER

For forrige innlegg klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

HM Teddy Lancelot - Kremmeren

HM Teddy Lancelot - Kremmeren

  Aftenpottens motarbeider ble etter siste intervju så vettskremt at han skiftet både beite og navn, men ikke yrke. Angstforfulgt og svak var han allerede fra barndom, men i sjel og legeme forble han utrolig nok ved sin lest. Og miraklenes tid er ikke over, et nytt intervju er innvilget med verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot den store! Martin Mopp, nå ansatt i Hundenes Tidende, er innkalt (med anonym fotograf) til Nobelprisvinneren i hans beskjedne kår- og hundehus på 2 km2 i beste vestkant. Veggene er drapert med vakre malerier av berømte slektninger samt ett og annet stillbilde av nedfelte kjøttbein og katteskinn.

(Teddys tippoldefar - selvportrett -
anno 1906)

For enkelthets skyld (og nesten som vanlig); intervjuer forkortes M, HM Teddy «Ikke Lenger Fosse» Lancelot som T:

M: Takk for at vi fikk komme. Nå som De har konvertert til riksmål: Det går rykter om en ny karriere?

T: Tyst, din balsamerte bendelorm! Og tenke seg til, Mopp som etternavn! Det skal jeg snart kommentere!

M: Åh ...?

T: Noksagt! Du er her for å lytte og tie. Jeg for å fortelle, forklare og samtidig forkludre for slike tobeinte snubleføtter som deg! Det som har skjedd er at jeg har blitt selger! Ikke stirr, det er uhøflig og du har uansett ikke forstand på slikt! Det som er saken, er at jeg har satt i gang omfattende og revolusjonerende handel av pølser! Samt diverse tilbehør ...

M: Jaha ...?

T: Hør etter, ditt trangsynte snøfteskaft! Pølsen er hundens beste venn, men den kan også være dens største fiende! Vom-pølse eksempelvis er grusom, hunder spiser bare uvesenet dersom de intet annet valg har. Dette er fakta! Så derfor har jeg etter dyptgående forskning, riktignok utstyrt med en beskjeden lupe i søken etter profitt, saumfart markedet om hva mine fjerne slektninger ønsker, og ikke minst; deres foresattes betalingsvilje! Først går jeg til innkjøp av konditorfarger og kakelys!

M: Men ...?

T: Moppedust og pølseskinn! Du burde fatte at det viktigste i pølsemarkedet er å gå til angrep! På konkurrentene. Det jeg gjør er å sette opp bord med skilt utenfor alle butikker som selger mer eller mindre suspekte hundeprodukter. På mine står det: «Blåmandag? Kjøp en knappwurst til din hundevenn for fastelavn!». Eller var det Knackwurst? Så følger «Gulasjpølse til påske!», om sommeren «Sjøpølse til dine svømmedyktige», osv. Du tror kanskje ikke det vil fungere særlig bra?

M: Nei, må innrømme det …?

T: Du skjønner ikke en fluelort! Kortsiktig har du dog rett! Men etter at jeg har smurt juksefargene under skinnet på pølsene skjer det noe. Disse hundeeierne, som aldri har erkjent at det egentlig er de firbente som eier dem og ikke omvendt, de blir så fortvilet av synet dagen derpå: Det er sterkt å bivåne sine nære med blå, grønne, turkise tunger og Hunde-Gud og hvem vet hvilke andre, samt påfølgende suspekte kulører i stumpen. Så vender de tilbake for å klage. For sent, de fargesprakende salgsplakatene er fjernet! Nå setter jeg inn mitt profitable nådestøt!!

M: Javel ...?

T: Nemlig! Nye, men svart-hvite skilter annonserer: «Sunne og konditorfrie pølser for alle til en overkommelig pris!» På bord bugner det av lange, korte, tykke, flate og forsyne meg vel nesten firkantede pølser. Noe for alle og enhver! Det er wienerpølser, kaller dem gjerne Wolfgangpølser, der er sosisser, elgpølse, rødvinspølse, blodpølse, eksklusive rådyrpølser, svinepølser, bratwurst, krakkpølse, grillpølse, gourmet-pølse og masse mere. Spiller egentlig ingen rolle, men det er der du kommer inn i bildet, din famøse paddemopp!

M: Åh ...?

T: Ja, du er akkurat som hundene du har kalt deg opp etter! Snyteskaftet ditt er nesten mindre enn deres, men i motsetning til ditt fra fødsel, så har nok de firbente i valpealder uten bremseklosser ervervet sine ved å dundre inn i en garasjeport i rundt hundre kilometer i timen! Og det er også en av grunnene til at jeg liker mopser. De er så små og flatklemte, med null hjerneceller igjen etter sammenstøtene, og eierne eller leierne, alt etter som du betrakter det, så ditto naive at de vil betale hva som helst for snacks til dem. Små hunder; mikroskopiske snacks, men maksimal pris: Sosisser er det man skal prakke på dem! Koster flesk, og det jeg da gjør er å kjøpe inn store kvanta med wienerpølser på tilbud, kappe dem opp i minst fire biter hver og presentere dem som, - ja som eksklusive, frittgående og miljøvennlige sosse-pølser! Enorm profitt! Som om ikke det er nok, rundt advent vurderer jeg å kjøre på med en gigantisk kampanje med sosisser på en seng av små kakelys i diverse farger (fra konditor-restlageret) til Santa Lucia med kvadruppel pris. Lysene kan elegant stappes i enden på hver enkelt mikropølse! «Mykje lys og mykje varme» i både heim og kirke! I tillegg har jeg en joker i bakhånd: Løk- og chilipølse! Det gir en fantastisk rumlende effekt i mageregionen, hundene, ja, og særlig mopser og flatbrødneseformede franske bulldogger, de bokstavelig fiser av gårde under de neste åtte lufteturer. Eierne, som er leierne, er i ekstase, de innbiller seg at garasjeknuserne har blitt sprekere! Tro det eller ei, de kommer tilbake for påfyll!

Og det nest beste av alt: Som alle vet; mopse-eierne er så godtroende! På mine reklameskilt står det å lese: «Kjøp en sosiss til din kjære og betal for to!» Eller «Få fart på din beste venn, kjøp to løkpølser og betal for tre!» Selger som hakka møkk! Men det aller beste, nærmest rosinen i pølsen, er dog mitt siste prosjekt: Å snike meg inn i butikkene, og siden de sjelden tolererer firbente i matbutikker - de er diskriminerende nøttehuer hele gjengen - så ifører jeg meg diskré kamuflasje og glir rett inn lik en hvilken som helst anonym kunde. Eksempelvis som Rødhette, en oppreist isbjørn, Havfruen eller enda bedre; en kameleon! Deretter beveger jeg meg raskt mot kjøttavdelingen, rasker med meg et sortiment av mørbrad, indrefilet av storfe, diverse entrecôter og en bunke svinekoteletter. Fremdeles ytterst nennsomt endres holdbarhets-datoer, jeg smyger meg inn bak kassa-apparatet, og klistrer «halv-pris»-lapper på samtlige innkjøp. Vel ute igjen legges godbitene til utstilling i min salgsbu, etter å ha fjernet klistrelappene og tilbakeført forfallsdato naturligvis. Nye skilt annonserer: «Unn Deres kjære en ferskvare. Kun halv pris av dobbelt pris!» Og: «Gi Deres kjøter et velfortjent kjøttbein!» Genialt, eller?

(Teddys grand-grand-oldefar,
selvportrett, muligens malt
under influens av rusmidler,
anno 1828)

(nesten Fosse-pause)

M: Vel. Men unnskyld meg, Deres Majestet: De har da vært med på så mye i løpet av livet, og oppnådd ufattelig: Adlet, utnevnt som dommer og nyss mottatt Nobelprisen. For å nevne noe! Det er veldig få forunt å være med på en slik reise gjennom livet. Tror De at De kan oppnå ytterligere lykke med Deres nye foretak - og da mener jeg virkelig lykke? De har det vel ganske bra som pensjonist? Selv må jeg si jeg har både blitt beriket og funnet stor glede - ja, egentlig lykke - gjennom våre felles spaserturer!

T: Hm ... Ok da, din sentimentale svinepels. For ordens skyld vil jeg nevne at prosjektet mitt ennå ikke er satt ut i live. Kun på planleggings stadiet. Men med godt forarbeide er man som kjent langt på vei til mål! Dessuten, hva hadde vel livet vært uten drømmer? Vi kan prate om det. Kanskje under en luftetur i morgen tidlig? Først; la oss be!

Og i en sjelden forbrødring mellom de to, foldes geniets poter og den enfoldiges hender i felles bønn:

Kjære Fader Hund, du som er i himmelen,
la våre poter få vandre på grønne enger,
la oss drømme søtt i de mykeste senger!
Gi oss våre daglige sniff og pølsevev,
men fri oss fra det vonde Vompølse-strev.
Led oss inn i fristelse hver eneste dag,
særlig saftige biffer med alt velbehag!

Nam-nam-Amen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her. For neste intervju, klikk her.

Kilder: Hundenes Tidende, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Tor Ulven

Tor Ulven

  Ulven (født 14. november 1953, død 18. mai 1995) var en norsk forfatter og lyriker. Han var en av landets mest innflytelsesrike forfattere i 1980- og 1990-årene. Ulven tok sitt eget liv i 1995. I forordet (av Morten Moi) til «Samlede dikt» kan man bla. lese: «Bare fem diktsamlinger utga Tor Ulven i sin levetid, men de fem bøkene har gitt ham en posisjon som en av de betydeligste skikkelsene i nyere norsk poesi.» SNL skriver: «I både poesi og prosa er den eksistensielle pessimismen hans følgd av ein neddempa, svartsynt humor.»

(Tor Ulven)

  Han mottok: Doblougprisen (1995), Obstfelderprisen (1993), Hartvig Kirans minnepris (1990) og Gyldendals legat (1987).

  Jeg tillater meg å gjengi to dikt, begge første gang publisert under psevdonymet Ludvig Vargfot («Fem dikt») i Basar (nr 2/1977). Det var hans debut med egne dikt som «innenfor den etablerte litterære institusjonen viser innflytelse fra surrealismen» (sic., Morten Moi). Konkret om disse ville jeg selv helle mot beskrivelsen «absurde» (samt med en ørliten følelse av at poeten fant inspirasjon fra en underlig ... sopp i skogen?). Min kunnskap om dikt er liten, men gleden av å lese dem ganske stor. Og det var altså de to jeg falt for:

Nest siste olje

når man på gulvet foran sengen finner
en kokt potet som logrer med halen
en halv melon som hakker tenner
da kan sikkert innholdet i søppelkassen brukes til juletrepynt
da kan man uten frykt spyle vekkerklokkene ned i toalettet
bare spør dikteren med slipset av grønne neonrør
han har batteriet under hatten
det lader dessuten opp den elektromagnetiske sengen
som gjør det umulig å stå opp om morgenen
forøvrig er nesen Deres en pyramide
og i den finnes en labyrint vi kanskje kunne gå søndagstur i
la oss anta det romantiske er en svamp
og turtelduene vann
når prosesjonen av engler i romdrakter
går mot rødt lys
vil vi forlate moralfilosofien og det dårlige været
og bare puste
som en hval i et månehav

+

Nattens entomologi*

En urfisk med vannskrekk
svever under tordenskyene

Det regner knappenåler
over sletten av rød betong
der en lyskaster snart fanger inn
din sammenkrøkte skikkelse

Jeg er også et sjeldent insekt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

* Entomologi = læren om insekter

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon, digital versjon), Tor Ulven (posthumt): «Samlede dikt» med etterord av Janike Kampevold Larsen, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 2000. Med takk til giveren!

Keiser Tao-Kuang og Vespasian

Keiser Tao-Kuang og Vespasian

  Keisere har det vært mange av gjennom tidene. Her følger et par anekdoter om to av dem:

Tao-Kuang

Keiser Tao-Kuang (1782-1850) som til stadighet var på reiser i sitt vidstrakte kinesiske rike og selv tok del i alle viktige avgjørelser, ble engang spurt av en europeisk gjest:
  - Hvordan har Deres Majestet kunnet bevare Deres gode helbred gjennom et så strabasiøst liv?
  - Det er enkelt nok, svarte keiseren. - Jeg har fire livleger som jeg betaler meget godt. Så snart jeg føler meg syk, innstiller jeg imidlertid betalingen helt til jeg føler meg frisk igjen. Mer enn fire dager har jeg hittil aldri vært syk.

(Tao-Kuang)

+

Vespasian

 Keiser Vespasian (9-79 E.Kr.) overtok et sterkt forgjeldet rike og forsøkte derfor å gjennomføre en streng sparsommelighet i den offentlige husholdning. Han søkte videre å omgjøre alt mulig i penger og fikk ord på seg for å være en ordentlig pengepuger. Da han beskattet urinen fra de offentlige toalettene som kunne anvendes i garveriene, protesterte til og med hans egen sønn Titus, men Vespasian svarte med å stikke et pengestykke oppunder nesen på ham og bemerke:
  - Penger stinker ikke!

(Vespasian)

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Harald Sverdrup (uten Teddy) III

Harald Sverdrup

  Vender tilbake til Sverdrup (for tidligere dikt av ham, klikk f.eks. her). To dikt med helt forskjellige budskap, men allikevel så føler jeg at de på en måte hører sammen:

Gjøre ingen ting

Godt å gjøre ingen ting,
la tankene vandre med skyene på himlen
og maurene på bakken.
For en gangs skyld la i går og i morgen
være uten mening, uten anger og bekymring,
uten beregning og forventning,
uten sorg og frykt,
bare et pust av frihet
i ingenmannsland
i stormens rolige øye.

Godt å være ingen ting,
en håndfull støv under himlen.
For en gangs skyld være navnløs og stum
og ikke gammel eller ung, mann eller kvinne,
modig eller feig, morder eller munk,
hverken for eller mot en Jesus eller Judas,
bare et pust av frihet
på en sommergrønn planet
i stjernehvirvelens rolige øye.

(Diktene er opprinnelig fra denne diktsamlingen)

Kall det et dikt

En natt du ikke lenger har lyst til å leve
og byens vinduer slukner ett etter ett,
kommer du på noe du hadde glemt,
kall det et dikt.

En dag du ikke kjenner igjen ditt liv
og hverdagen glir sakte ned i en malstrøm,
blir du gjennomstrålet av et lyn,
kall det et dikt.

De fleste har diktet i seg
uten selv å vite det,
kanskje en kime i mørket,
et brennpunkt i lyset.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Jonathan Swift

Jonathan Swift

  Jonathan Swift (1667-1745) var en anglo-irsk forfatter, kanskje mest kjent for det satiriske verket «Gullivers reiser». Her følger et par anekdoter om ham:

(Jonathan Swift)

  Swift fortalte en franskmann sin mening om Frankrike, og det ga ikke sistnevnte noen særlig anledning til å glede seg.
  - En ting må De da iallfall innrømme oss franskmenn, sa han til slutt. - Vi er de førende på motens område. Har vi ikke f.eks. oppfunnet mansjettene, som er en pryd for menn?
  - Visst har dere det, svarte Swift. - Men vi engelskmenn har supplert denne oppfinnelsen på en utmerket måte ved å finne opp skjorten.

+

  I 1689 besteg prins Wilhelm av Oranien Englands trone som William 3. Under hans våpen sto:
  Non raqui; sed recipi.*
  (Jeg røvet ikke, men jeg mottok.)
  Da Swift første gang leste dette, kommenterte han det med et beskt smil:
  - Heleren er like god som stjeleren.

* Noen vil muligens innvende at sitatet fra våpenskjold ikke er korrekt. Men dette er altså en anekdote ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Eldrid Lunden

Eldrid Lunden

  Lunden (født 1940) er en norsk lyriker og professor emerita i skrivekunst. Hun har mottatt en rekke utmerkelser og priser: Nynorsk litteraturpris (1982), Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1984), Dobloug-prisen (1989), Aschehougprisen (1992), Melsom-prisen (1997), Brageprisen (Hedersprisen 2000), Amalie Skram-prisen (2000), Mads Wiel Nygaards legat (2005), Æresdoktor ved Göteborgs universitet (2004), Halldis Moren Vesaas-prisen (2007), Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2016), Svenska Akademiens nordiske pris (2021).

(Eldrid Lunden)

  Tillater meg å gjengi følgende lille dikt:

Ur-klang

Sekund for sekund
kjem eg tikkande fram
av meg sjølv,
framtid er berre
langvisarer,
fortid
ein metallisk klang
i klokka.

Eg veit
at langvisarane
slår fast
summen av sekunda,
eg høyrer
at klokka er
umusikalsk.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt - en antologi», De norske Bokklubbene, 2011.