Aspirantene (del 1)

Aspirantene

            
            JAKKa -TAKKa - BUKKa - JUKKa - BUSS!
            JASSa - BUSKa - JUKSa - BRØD!


  Taktfaste rop lyder gjennom salen. Vi befinner oss i en gigantisk hall - omgjort fra et tidligere asylmottak. Nå benyttet som lokaler for kommende politikere (ingen har oversikt, er det et dusin eller gross av oss?), subsidiert og betalt av Landbruks-departementet for usiviliserte bønder (en dyslektisk byråkrat landet på forkortelsen USSEL). På veggene henger kunst av en annen verden (originale Munch - både Skrik og Skrål), drøssevis av Skagen-malere, et snes Rembrandt, noen slengere fra Gogh med og uten øre, andre som utrolig nok ser ut som originaler av Leonardo da Vinci, Michelangelo og Sandro Botticelli, videre Salvador Dali og et gigantisk tresnitt av Willy Brandt), samt utstoppede og eksotiske dyr konfiskert fra tidligere vannverk-sjefer samt Bondeforeningen for velpensjonerte dyremishandlere.

(Ung russ)

  I annen etasje er rom oppgradert fra kummerlige forhold til gigantiske suiter med rom-service på samme standard FN-delegater tilbys på Manhattan. Kan hende jeg etter hvert skal få gleden av å boltre meg i minst én av dem - hver utstyrt med maksibar og Jacuzzi fylt av boblende Champagne. I det minste Prosecco, mens Pinocchio og Picasso henger i dusjen brevid toalettet. Men det hører i så fall fremtiden til …

  Bjarte, min tidligere (og på papiret fremdeles) NAV-konsulent - og jeg har gått i kompaniskap. Målet er å bli politikere. Først må vi selvfølgelig på kurs, noviser som vi er. Det får vi utrolig nok betalt for, en årslønn hver. Under forutsetning av fullførelse så klart. Jeg er godt i gang, mens Bjarte passer NAV-stillingen sin. Møtene i politikerskolen finner sted en gang i måneden, akkurat som jobben hans. Så det vi gjør, er å stille opp annen hver gang, og så «dekker» jeg for Bjarte når han går på kurs. Således beholder han sin stilling og lønn som NAV-konsulent. Alle vet at kontroll i offentlig sektor er tilregnet det store intet. Ikke en kirkerotte som vet hvor, fra og til hvem pengene flyter. Skulle det imidlertid dukke opp noen fra overordnet kontrollorgan (GAV, som står for Gammelt arbeids- og velferdsforvaltning) når jeg er til stede i Bjartes bunkers, sier jeg bare at han er i møte, ute til lunsj, på utedo eller hjemme og ser til sine syke barn (som han ikke har, men får barnebidrag for). Litt avhengig av tidspunkt på dagen GAV inspiserer selvfølgelig. Arbeidstiden hans er behagelig, fra 1000-1500 (for å slippe rushtid begge veier) en dag i måneden lar seg høre.

  Inspirator og kursleder på politikerakademiet heter Tone. Hun er kan hende i trettiårene, ganske fyldig, med bollekinn som en toåring og stump som en krysning mellom et godstog og tanks angrepet av Taliban. Jeg har stilltiende døpt henne Hubba-Bubba. Med min egen fysiognomi undrer jeg hva hun tenker om meg. Men det vil jeg helst ikke vite. Etter noen måneders kurs minner hennes rop ut fra et gigantisk Bang Olufsen «surround»-anlegg meg nesten om en gammel russelåt:

Schikkelakke, jakketakke, bukkenikke,
juksebukse, russebukse, nikkedukke;
tikketakke, hakkapakka, hjemmebakt brød!

(Eldre russ)

  En god stund etter oppstart tar Tone (som jeg heldigvis har etablert ikke er i slekt med et tidligere bekjentskap eller melkerampe ved navn Tine) meg til side, tegner og forteller. Hun har en litt ubehagelig vane; avbryter før jeg er ferdig med mine spørsmål, akkurat som hun vet svaret. Men ellers er hun ganske vennlig innstilt. Jeg kan også tåle mye før jeg klager, hvem andre er det vel som vil betale for at man gjør absolutt «nada»? Og, når sant skal sies: Jeg avbryter selv andre hele tiden!

  - JAKK er Ja til ku og klover, JUKS Ja til unge kreps og snegler, BUKK er Bedre uten kakser med kreditt, JASS Ja til stønad og stipend, BUSK er Bedre uten stress og kjefting, BUST er Bedre uten stiftelser og truster, BRØD er innlysende.
  Lirer Tone av seg om forkortelsene; nesten uten hverken inn- eller ut-pust. Hun minner meg om en skrankeadvokat jeg så på TV en gang. Jeg får med andre ord knapt nok med halvparten av hva som tyter ut. Og så avslutter hun med et lite fnis:
  - Og du skal vite at - ikke uten grunn - så er kallenavnene på JUKS «Ja til juks og fanteri» og «Jur uten juks»!
  - Men hvorfor …
  - Hvorfor BRØD og TAKK er innlysende? Det første er som alle vil forstå Bedre rød enn død, det siste omtrent som takk for mat og at man er i live. Apropos, du har vel fått med deg koldtbordet?

  Om jeg har. Bugner av kreps, oksestek (kald men med lun sjysaus), vaktelegg, vingeklippede skogduer flambert i honning på spyd, det er løyrom og Beluga, karamelliserte hønselår, håndplukkede trosteunger i bur, marinerte tang- og sandlopper, torsketunger, hvalrossluffer, sprøstekte sel- og torskeskinn, gedigne fat med kongekrabber, taskekrabber og landkrabber i skjønn fagforening, forfrosne frosker rullet i hvitløksfedd og ikledd pledd i rullestol, fløtegratinerte bønder, levende gresshopper dandert i Hästens-senger på romerske søyler av gyngehester og søvnige blekkspruter i heftig omfavnelse med Ragnar reke - sistnevnte pyntet med grønne tyttebær og fluesopp (rød). Bare for å nevne noe. For ikke å snakke om diverse supper, hvorav min favoritt er rabarbrabasert. Kelnerne anbefaler varmt (på tross av at den er kald) en nyvinning; sandalsuppe med innslag av både steinbit, trøfler og tøfler. Desserter med flamberte bananer og bavianer, dadler, granatepler og sprengte dåsemikler med ørefiker og besudlete nudler, samt assorterte maurtuer og bærturer med pisket multekrem finnes i bøtter uten spann. Dog med skje. Jeg observerer flere munnskjenker og hovmestre enn man vanligvis tiltenker slottet. Var det ikke der jeg søkte jobb forresten? Nå er det altså de som står på cocktail-pinne for meg!

  - Fantastiske rom dere har her. Må ha kostet mer enn sparkel og maling?
  Tone såpe-boblen himler med øynene.
  - Helt feil! Det kostet UDI, Statkraft og Gud vet hvem sitt departement 17,000 kroner i døgnet for hver asylsøker. Hadde de innlosjert dem i tårnsuiten i Grand og Continental hadde det kostet mindre. Etter at vi overtok, er kostnadene redusert med flere promille! Munch og Ekely fikk vi gratis!
  Jeg er selv glad i Aass og promille, så jeg blir nesten ydmyk. Dagligstuen var noe for seg selv. Beste er nok å skifte tema:

  - Hva med den Willy Brandt-saken?
  - Åh, du la merke til den! Nei, den var det en svakt ordblind kar i Nasjonalmuseet som dro med inn. Heldigvis i følge med Rembrandt. Willy var som kjent Norges-venn. Og dersom noen skulle komme og spørre, så peker vi bare på Willy og Rem. Dermed får Tyskland skylden, tyskere har vi skyldt på i nesten hundre år. Forøvrig er det kun Staten som inspiserer her. Finnes ingen som har mindre peiling og oversikt på budsjett, kunst og mat. Eller i motsatt ende når kunst blir gitt i gave fra private samlinger til stat og kommune. Det blir tatt vel imot, selvfølgelig med noen klager om at de private også burde finansiere drift. Deretter bærer kunsten rett ned på lager hvor de samler støv i tiår. Da er det bedre at vi låner og glemmer levere tilbake. Enkelte kunstverk fra nasjonale og offentlige muser rapper vi også. Men nå er det pause. La oss ta en matbit!

  Pauser er det ofte på kurset. Overanstrengelse er ikke bra for vordende politikere. Akkurat det med min noe diffuse fremtid dristet jeg meg en gang frempå ovenfor Tone:
  - Når skal egentlig jeg bli politiker? Det er ikke lenge til jeg går av med pensjon.
  - Nettopp og glimrende! Etter hva jeg har fått høre, har du ikke gjort et arbeidsslag hele ditt liv?
  Her vurderer jeg å fortelle om løsarbeider som bryggeriassistent, og karrieren som flaskesamler. Men dropper det. Hun lyser opp og ser på meg:
  - Haha, visste jeg det ikke! Det er det beste grunnlag! Du er moden. Og snart vil du entre en verden av luksus. Alt betalt av staten og velferdskommunenes ville og gjengrodde stier. Siden du aldri har arbeidet er du som jomfruelig å betrakte, ikke en gang minstepensjon å se frem til. Men dette skal endres, nå skal du bli med på velferdslaget! Du vil få ufattelig …

(Tone - etter lunsj)

  I det samme momentum og i det er jeg er i ferd med å undres over min plutselige ungdom, hvorfor dette med jur og spener stadig dukker opp, for ikke å nevne denne mystiske sandalsuppen. Sikkert velsmakende, men … Bare dager etter at mine egne sandaler og tøfler fra syttitallet forsvant, er det tilfeldig? Samt hva forkortelsen JUKK innebærer - ja, da stopper kjempetyggegummien opp - hun myser mot de polstrede inngangsdørene en kvart kilometer borte i horisonten, og utstøtr et gledes brøl som ville få enhver Tarzan til å visne av misunnelse:

  - NÆMMEN, SUSSEBASSEN MIN!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om Martin Ås, klikk her.

(Fortsettelse følger)

Kilde: Ås’ memoarer

Søknaden (andre og siste del)

  Det går vinter og vår. Minst. Fremgangen har det vært så som så med. Men det skal jeg ha, jeg har blitt kjent med dette NAV-systemet. Når jeg først forstod at det ikke stod for Norsk Avvenning, så gikk det lettere. Avvenning har jeg nemlig en aversjon mot. Et enda verre alternativ hadde vært Norsk Avrusning. Så stoppet imidlertid avansementet opp. Ny arbeids- og velferdsforvaltning, det er altså NAV. For et tullete begrep, må være byråkrat eller politiker for å finne på noe slikt!

  Men jeg har vært der. På fire forskjellige kontorer. Alle kastet meg ut. Ikke noe velferd på meg. Slemme var de, selv på ferden ut! Bare fordi jeg foreslo at de kunne gå på norsk-kurs, og så kunne jeg få jobben deres!!?? På det siste kontoret var det en dame som kastet en bok etter meg da jeg fant det opportunt å forlate åstedet. Hun var dårlig til å kaste, dessuten var publikasjonen ganske tynn - i motsetning til budeien - så jeg tok den med meg. Noe skal man vel ha for tort og svie? Den har siden blitt meg kjær, jeg vurderer å sende henne et julekort og takke. «Det er aldri for sent å gi opp», med undertittel «Tristesser i utvalg».

  Det var en million NAV-kontorer å velge mellom. Bare i Oslo. Ok, kanskje en svak overdrivelse, men i hvert fall rundt 50. Først utelukket jeg alle som sluttet på a, Røa, Grünerløkka, Alna osv. Slike ord er ikke bra, bare kua, Ikea, sofa og Visa har akseptable a-endelser. En rekke filialer utelukket jeg fordi de lå lysår unna; NAV Bjerke, Grorud, Søndre Nordstrand, Østensjø, Stovner og det som i fjernere galakser befinner seg.

  Det pussige er, de sjeldne gangene man setter seg foran TV-spetakkelet, så får man tutet ørene full om at arbeidsledigheten er bortimot ikke eksisterende i dette lille land. Hvorfor har de så mange kontorer da? Uansett, jeg endte opp i en runddans mellom Ullern, Majorstuen, Frogner og Sagene. På Sagene slapp jeg bøker i skolten, men i det jeg på vei ut påførte meg sandalene jeg hadde satt fra meg utenfor i behørig respekt for det jeg trodde var en moské, hørte jeg kvinnfolket hyle etter meg:
  - Du er det mest udugelige menneske jeg har truffet. Du burde bli politiker!
  Rart utsagn, tenkte jeg. Hverken kastet eller traff! Og jeg burde vel blitt NAV-konsulent i stedet?
  Ikke særlig mer lystig da en annen ropte etter meg:
  - Du er like ubrukelig som jur på en okse!
  Det fikk meg til å minnes en melkerampe i fordums tid ved navn Tine.

  Men de ga seg ikke, det skal de ha på tross av boken. Akkurat i det jeg selv var i ferd med å slippe taket, fikk jeg beskjed om at det var opprettet en stilling kun for «petit moi». En overkonsulent til og med. Etter et års tid kom vi godt overens, ingen av oss ble jo akkurat overarbeidet av de månedlige møtene. Endelig gikk forklaringen på alle NAV-kontorer opp for meg; ett kontor for hver arbeidsledig.

  Min faste konsulent heter Bjarte Bergsprekken. En gang fortalte han at bestefaren Mysil hadde sporet familiens aner helt tilbake til Matteus Bergpreken, som levde på Jesu tid. Noen generasjoner senere etablerte et par dyslektikere det nåværende etternavn. Her skjøt jeg inn at min tippoldefar hadde arbeidet som førstetapper på et bryggeri i Drammen. Og han arbeidet så hardt at de besluttet å oppkalle bryggeriet etter ham: Aass Bryggeri. Selv om min far var venn av bryggerisjefen på Schous Bryggeri, tilga jeg ham aldri for at han «moderniserte» slektsnavnet vårt til Ås. Bjarte og jeg ble tidlig dus. Sannelig hadde vi hver vår noble bakgrunn!

(Bjarte)

  Så sitter vi en dag og utveksler erfaringer i det bunkerslignende kontoret hans. I en avdeling som heter NAV kontroll analyse Oslo. Spennende! Bjarte innleder og oppsummerer, jeg svarer på hans mange spørsmål, hvorpå han avbryter fra tid til annen når han ønsker avklaring på noe. Det er koselig.

  - Vel, Martin, nå har vi jo kjent hverandre en stund. Hvor mange jobbsøknader har du egentlig sendt?
  - Nærmere hundre!
  Ingen skal si jeg ikke har stått på.
  - Ja, nettopp - og hvor mange svar har du fått - og hvor mange intervjuer har det blitt da?
  - Ingen. Forresten …
  - ?
  - Jo, jeg ble innkalt til intervju i forrige uke til Pinsemenigheten. Men det viste seg at de bare ville gjøre narr av meg.
  - Men Pinse …?
  - Akkurat det var en glipp, jeg trodde det stod Pilsemenigheten. Men da jeg litt forsinket og svett dukket opp, satt det en kar og lo av meg fra det øyeblikk jeg kom inn døren. Han lo faktisk så mye at han fikk magekrampe. De måtte ringe 113. Ble anestesi, amnesi og hele kostebinderiet!
  - Har du noen teori om hvorfor han fant deg og søknaden din så festlig?
  - Egentlig ikke. Men i alle søknadene mine relatert til ølbedrifter har jeg ett ufravikelig krav: Til lunsj må det være tillatt å ta seg tre-fire halvlitere. Mor pleide å lese høyt for meg da jeg var liten. «Jeppe på bjerget» er min største favoritt!
  - Akkurat. Hvilke slags andre stillinger har du søkt på da?
  - Jeg husker ikke alt. Men selvfølgelig alle bryggerier, alle barer, Vinmonopolet, Blåkors, Universitetssykehuset i Oslo og Røde Kors …
  - Hvorfor de tre siste?
  - Blåkors regner jeg med har en del tomflasker liggende, og nå som panten har doblet seg, er det en fin ekstrainntekt. Røde Kors og UiO har masse legesprit på lager.
  - Hm. Fortsett.
  - Indremisjonen var også en bommert. Men så søkte jeg hos Stabburet og Nordnorsk tørrfisklag. Masse god snack til godt drikke vet du! Selvfølgelig til Slottet som munnskjenk, Sopputvalget …
  - ?
  - Tonnevis av fleinsopp.
  - Klæburuta og Rosekjelleren …
  - Tuller du, den siste er forresten stengt for flere tiår siden?

  - Tøyser aldri. Kan du tenke deg noe tørstere enn bussjåfører på den ruten? Karsk, harsk og Ka farsken i bøttevis. Utdrikkingslaget mitt fant sted på Rosekjelleren. Alle de andre ble drukket ut, mens jeg danset iført Supermanndrakt med en vakker stripperske. Hun var så …, så lettkledd kan man si. Bortsett fra brudevalsen min er det eneste dans jeg har tatt. 

(Olga)

  - Bevares, visste ikke du har vært gift!!?
  - Joda. Tretti år siden nå. Så ville hun ha barn, men ikke sex. Man kan si vi hadde divergerende interesser. Ekteskapet ble kort. Ni måneder og tre dager etter flyttelasset nedkom hun med tvillinger. Hvordan akkurat det gikk til er meg en gåte. Men mannen hun traff skal ha vært finsk. Hun skrevet nok ikledd bjørkeris i en sauna. Derfor, i et nostalgisk øyeblikk søkte jeg stilling som bartender på Rosekjelleren. Billett merket Olga. Jeg tenkte de ville videresende brevet om gjenforening, på tross av nedleggelse. Men noe svar fikk jeg ei. Muligens har hun kledd på seg og flyttet til Rosendal.
  Bjarte ser lenge på meg. Så:
  - Martin, du er en døgenikt av dimensjoner. Du burde bli politiker du!
    Oj, den så jeg ikke komme. Også fra min eneste venn! Særlig når han fortsatte:
  - Det George Bernard Shaw sa for mer enn hundre år siden om dem gjelder fremdeles: «Han vet ingen ting, og tror han vet alt. Det peker klart i retning av en politisk karriere.»
  Jeg begynner nesten å grine. Men det kverner i knotten. Politiker? Jeg ser på Bjarte, Bjarte på meg. Og så går det et stearinlys opp. Signe spurven! Signe NAV og Olga! Neste skritt på karrieren er så godt som både nær og sikret!

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her.

(Fortsettelse - i annen drakt - følger)

Kilde: Ås' memoarer 

Søknaden (del 1)

  Det kan ikke utsettes lenger. Sukker allikevel høyt før jeg endelig tar mot til meg, løfter av røret og taster inn det trippelsjekkete telefonnummeret. Endelig skal dommen falle. Verre enn tannlegebesøk. Vanskelig å vite hva som kommer først eller sist. Rotfylling eller dekapitering.

- Oslo Kommune, du snakker med Tine. Hva kan jeg hjelpe deg med?
  En vakker stemme. Jeg blir nesten ekstatisk før jeg har begynt. Men så slår en ekkel tanke meg.
- Hei, sier jeg påtatt. Heter du virkelig Tine?
- Ja, hva heter du da?
- Ås. Martin Ås. Drikker du melk?
- ?
- Nei, det er bare det at jeg liker ikke melk, og er det ikke Tine som selger det? Jeg liker kun øl. Melk er ei ku.
  Pussig nok blir det dødt i andre enden av juret. Ikke en gang summetone. Uhøflige beist. Melkerampen har lagt på røret! Det går en time eller tre. Ikke ringer hun tilbake heller for å unnskylde. Det har i det hele tatt blitt få telefoner de siste syv årene. Eller var det tolv? Bortsett fra kemneren. Hun het Stine, det var nesten koselig. Hvorfor virker aldri telefonen den ene gangen i året man har behov for den? 

  
  En uke senere, etter å ha vært på Clas Ohlson og klaget er jeg igjen oppegående. Der var de vennlige, selv om han som stod i kassen het noe helt annet. Nilsen tror jeg. Men fortalte det er en fordel å lade opp telefonen. Jøss, tenkte jeg, her betaler man 249 kroner for en telefon, da burde vel det skje automatisk? Ingen som punger ut for oppladning av EL-biler? Men dette sa jeg intet om. Heldigvis kom jeg meg tilbake til horisontalen og heimen. Full som en alke med uvesenet ladet går jeg med ferskt mot til frontalangrep:

- Oslo Kommune, du snakker med Trine. Hva kan jeg gjøre for deg?
  Ikke like vakker stemme. Men Trine er et lite, men bokstavelig talt utvetydig fremskritt. Jeg føler meg lettet.
- Jo, altschå. Jeg schkulle gjerne ha en jobb.
- Ja?
- Ja.
  Lang pause. Har hun gått til lunsj? Nei, klokken er bare 1000.
- Hallo?
- Jo, jeg forstår. Du søker altså arbeide i Oslo Kommune?
- Ja, det er jo derfor jeg ringer!
  Er hun dum mon tro? undrer jeg.
- Vel, altså, har du søkt om arbeid her da?
  Dette går ikke akkurat Autostrada-veien føler jeg. Mine bange anelser er i ferd med å bli bekreftet.
- Jeg schøker nå!! Alle sier at de som arbeider i kommunens administrasjon er døgenikter, schå da må det vel også være plasch for meg der!!??
  Det var som bare salte stikkelsbær! Summetonen borte igjen. Er det ingen som sier farvel lenger?

  To uker senere tar jeg sjansen på et nytt og noe mer edruelig fremstøt.
- Oslo Kommune, du snakker med Bella. Hva kan jeg hjelpe deg med?
  Oi - dette må være himmelen, Nivea og Nirvana. Den gang da jeg var ung pleide jeg alltid å nynne på en avlegger av noe jeg hadde hørt på svart-hvitt-TV fra Harald Heide Steen i en lystig trudelutt: «Bella Donna, donna Cera, cera kvinna, kiss me good night!» Jeg fylles med ydmykhet og andektighet. Ja, og så har jeg jo tatt et par øl også. Bare for å være på den sikre side.
- Hei Bella, jeg heter Martin. Jeg ville så gjerne ha en jobb, lurte bare på om dere hadde noe å tilby?
  Her er jeg mektig imponert over min veltalenhet, og så høflig har jeg ikke vært siden jeg møtte bryggerisjefen på Schous Plass. Da var jeg ti år gammel; med tårer i øynene forærte han meg min første juleøl. Selv om det var sankthans. Mens jeg mimrer er det en god stund taust i den andre enden av spetakkelet jeg holder i mine foldede hender. Omsider:
- Veeel, altså. Martin, det er maaange muligheter i kommunen. Er det noe spesifikt du har i tankene?
  Bella imponerer. Endelig en som forstår meg - og å dra på vokalene!
- Nei, egentlig ikke. Hva som helst egentlig, bare det er godt betalt.
- Jaha (noe mer anstrengt). Men hva kan du da?
  Jøss, klok er hun også. I tillegg til smørstemmen. Selv om den ble litt harsk mot slutten. Kan? Godt spørsmål. Det er min tid til å tenke. Men har hun brukt tid, da må vel også jeg få lov? Tross alt jeg som betaler for samtalen. Etter et kvarter kremter jeg diskret:
- Altså, kan og kan fru Blom. Sorry, jeg mener Bella. Veeel, jeg er ganske flink til å drikke øl. Faktisk ekstremt god vil jeg påstå! Men noen attest på det har jeg ikke.
  Det er viktig å være ærlig. Absurd nok blir det belønnet med noe tilsvarende en eddikkrukke.
- Jeg anbefaler at du henvender deg til NAV.
- Kan du stave det?
  Linjen er atter en gang død. Utakk er verdens lønn. Mine illusjoner om middag med stearinlys og min vakre nyvaskete plastduk med løvetannmotiver brister som såpeboblen rundt første advent.

  Det går et par måneder. Kanskje Bella allikevel hadde noe fornuftig for seg? Jeg sjekker telefonkatalogen. Nærmere bestemt disse Gule Sider som ikke lenger fysisk eksisterer, men på nettet. Der er jeg en kløpper. Dusinvis av adresser, var det ikke Nav hun sa? Bedre med personlig oppmøte, telefonsøppelet fungerte dårlig. Jeg pælmer meg på sykkelen, og selv om den er gammel og et halvt snes spurver har brukt setet som toalett, har også tohjulingen nav.

  Nav eller Nuv er en imponerende bygning. Resepsjonen også. Storslåtte malerier på veggene, blant annet av en foss. Skinnende marmorgulv og store skulpturer i granitt. Eller noe annet. Jeg tenker; her må de ha god råd. Og billig i drift som jeg er blir det garantert jobb. Eneste jeg stusser over er et svært skilt med påskriften «For at du skal være trygg når fjellet faller». Hvilket fjell da? Dovre?

  - Hei, mitt navn er René. Hva kan vi gjøre for Dem?

  Rene? Antyder han å være i flertall eller at jeg er møkkete og må renvaske meg? Men høflighetsform, det skal han jaggu ha for! Selv om det virker som han har stått på hodet i en bøtte med vaselin eller olivenolje før han ankom arbeidsplassen. Sikkert etternavn han bruker, så godt som de italienerne har rengjort gulvet her. Og så er det positivt at han ignorerer mitt antrekk som skyldes at jeg ikke er vant til å stå opp før det nærmer seg middag. Sandaler, møllspist shorts og en singlet jeg ervervet i en bod på stranden i Thailand for 32 år siden. Nei, for helsike og Helvetia, det står jo «Made in China 1999» på den siste. Nesten ny med andre ord, alt hvitvasket forrige måned. Bortsett fra fottøyet, det har jeg luktet på en gang før. Tror jeg ingen andre ville ha overlevd. Jeg er dermed tilnærmet renvasket. Ok, litt krittfarge i stumpen. Det burde egentlig tale til min fordel. Velsigne spurven!
- Jo, jeg har tatt noen telefoner, og de anbefalte meg å søke fast stilling her.
- ??
  Hvorfor ser alle ut som spørsmålstegn? Er alle like tungnemme i kommunen? Men så lyser han opp som en 40 Watts lyspære.
- Aha, Voila! De er her i anledning av stillingen som direktør for Vannbalanse under divisjon Hydrologi?
  Jeg overser det med vaselinen, og skrur på den franske sjarmen jeg mener å ha besittet i nærheten av bryggerier. Denne stillingen kan vel passe? Bare rart ingen har fortalt meg om den før. Antagelig mens teflonspetakkelet var avslått.
 - Jo, min oljesmurte smørbukk - nå skal De høre Møss’gjø Runè. Det er eksakte-mannekeng det jeg kunne tenke meg.
  Han stusser litt - sikkert påtatt - men tilgir meg tilsynelatende den min minimale olivenglipp. Et kort øyeblikk er vi på samme bølgelengde.
- Sehr angenehm, Herr Kommisarblære Dustofjoskij, De har vel tatt med Dem dossierene?
  Kaller han meg dobbelt dust, kommunist, utedass og frosk, samtidig som jeg påstås å ha blærekatarr? I en og samme setning? Han må være like elendig i italiensk som jeg er i … Et eller annet språk var det i alle fall. Jeg blir agitert. Og hvordan kunne han vite det med blæren?
- Mitt navn er Ås. Martin Ås. Dusten kan De få ha for Dem selv. Jeg har blitt lovet en viktig jobb her i NAV.
  Virker som en granittblokk detter ned i fleisen på spagetti-trynet. Sikkert utløst av en feilmontert pastaskrue som fikk Leca-blokken til å løsne fra veggene. Hans øyenbryn hever seg så mye at man skulle tro indianerskalpenes tsunami er på oppadgående. Dovre faller velfortjent på ham selv. Så skuler han på meg med huggormøyne:
- NAV??? Er du gal? Dette er NVE!!
  Dermed ble vi altså plutselig og for siste gang dus. Eksisterer ingen høflighet igjen i nasjonen.
- NAV eller NVE, spiller det noen rolle? Samme rukla det vel?
  Han trykker på en stor knapp. Bringebærfarget. I det minste er han høflig tross det duse:
- NVE står for Norges vassdrags- og energidirektorat!
  Mens jeg vagt minnes mitt ikke-eksisterende forhold til fosser og vassdrag (bortsett fra da jeg som syvåring grunnstøtte en lakrisbåt med marsipanseil i Lysakerelven), og etaters direktører - gripes jeg ... Ikke av barndomsminner, men av to karer. De må være av armert betong. Å sykle tilbake er slitsomt. Oppoverbakke hele veien. Hvorfor la de ikke NVE i høyden så jeg kunne rulle hjem?
  Blir garantert spagetti til middag i dag. Al dente. Ingen skal påstå at jeg har en pasta løs! Men hva står NAV for?

(NAV eller NVE)

Fortsettelse følger (Beklageligvis).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Ås' memoarer

Harald Sverdrup og Rainer Maria Rilke

Jeg blir visst ikke ferdig med lyrikere og forfattere. Det gir meg stor glede å lese dikt, noveller og romaner. Så da kan man jo dele sine leseropplevelser, i det håp at det rører ved flere. Om ikke alle, kanskje en beskjeden brøkdel av mine tretten lesere - tellere og nevnere er fine saker. Som liten lærte jeg at nevner var under brøkstreken, noe jeg slet fælt med å memorere inntil læreren innprentet meg; Martin, husk - nevneren er nede, langt der nede!

  Rainer Maria Rilke (1875-1926, tysk lyriker) ble født i Praha, den gang del av Østerrike-Ungarn. Han døde av blodforgiftning etter å ha stukket seg på en rosentorn, en for de fleste uskyldig rift ble skjebnesvanger for dikteren som led av leukemi.

(Rainer M. Rilke)

  Her gjengis et dikt jeg syntes passer bra på denne tiden av året, originalen «Herbst» var å finne i samlingen «Das Buch der Bilder» fra 1902 (første del). Jeg gjenoppdaget diktet tilfeldigvis her forleden; i form av et utklipp fra Aftenposten som lå i min utgave av Den store Lyrikkboken.

Høst

Nå faller blader, liksom langveisfra,
som om de visnet i en himmelhave:
de stritter stumt imot, men må gi etter.

Og kloden faller tungt i øde netter
alene gjennom rommet, lik et blad.

Vi faller alle. Se på hånden min.
Og se deg om: du finner det hos alle.

Men det er En som holder dette fallet
i sine hender varsomt lukket inn.

  Jeg vender tilbake til Harald Sverdrup som skrev så vakkert om naturen i all dens variasjons bredde, med fordypninger i dyre- og plantelivet. Han formulerte ofte store sannheter på en morsom måte, eller som gir grunn til ettertanke. Poeten blir gjerne sammenlignet med Hans Børli. Her er to små:

Svar

Jeg spør tusenårseika;
hva er meningen med å leve,
holde på så lenge?

Treet svarer med å slippe
en edderkopp
ned i mitt hode.

Tenk om vi

Tenk om vi, en mann og kvinne, kunne dø
på samme tid, stillferdig
som to fnugg av snø i åpen sjø.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Den stor Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Ivar Havnevik - Dikt i Norge, Pax Forlag A/S, 2002, Wikipedia, Aftenposten - ukjent dato (norsk gjendiktning ved Arne Engelstad).

Harald Sverdrup - Jævla kvinnfolk

Harald Sverdrup - hunkjønn


  Dette skal - i likhet med innlegget om Wessel - heller ikke handle altfor mye om lyrikeren, ei heller om grav, -laks eller -øl. Dette min siste «frise» retter seg mot det «svake kjønn». Som i våre dager noen vil påstå er omtrent like mykt som å få en betongblokk fra oven i knotten. Derav min mer modererte overskrift. Med det følgende avslutter jeg min geniale (??) trilogi, som jeg i Edvard Munchs fotspor har døpt: «Gravøl - Morgenpils - Haben Sie für Frauen Angst?». Det er mulig jeg skifter mening herom.

(Harald Sverdrup)

  Harald Ulrik Sverdrup (1923-1992, norsk lyriker) ga for temmelig nøyaktig 50 år siden ut samlingen «Farlig vind». Og farlig ble det sikkert, i hvert fall hvis hunkjønn skulle finne på å lese «Tillegg til Øvelser i hjemlig diskriminering». Hadde jeg ikke visst bedre, og det gjorde jeg ikke da jeg leste og lo, ville jeg trodd Bjørn «Stutum» Sand stod bak. Eller at han i det minste satt på sidelinjen. Meninger om likestilling har muligens endret seg siden Sverdrup kokte sammen følgende, den etter min mening ganske festlige tirade (man kan fornemme han hadde nordnorsk blod i årene):


Jævla kvinnfolk


  Jævla kvinnfolk, inn i helvetes musespiste hønsehjerner, pusser og gnir og støvsuger og prater fisefint helt til vi mannfolk føler oss som bedritne bavvianer, skravler som strikkemaskiner, rett-vrang, rett-vrang, har ikke peiling på hva de sier, maser og kjefter, ruller ut hele snellebatteriet av bagateller og småsnusk, og prater sjel og menske, og ruller seg inn i kjønnslivet bare på faenskap, kostbare som grønne nøkken, ser seg sjøl i speilet, vrenger ut leppene og smasker på en eller annen kaviarprins og Don Juan-tosk fra et ukeblad eller en snørrklisstype i en sydhavnsfilm, stritter med vortene mot en eller annen halv-svart degos på den andre siden av jordkloden, fytterakkern. Allikevel prater de moral: se ikke sånn og sånn ut, gå ikke på den og den måten, si ikke sånn og sånn, tygg ikke med åpen munn, vask deg, pol skal vi ikke ha her nei, og her skal vi ikke ha no dyrisk snakk nei, å langtifra, her er vi så pene og tertefine og faen han koke oldemora si. Kvinnesak! det er bare et grønnjævli heksebrygg som koker over av misunnelse og drit. Puh, ikke kan de sitte bak rattet på en kjøredoning engang, greier ikke trafikkmølje, kutter ut hue i klabb og babb, tenker med puppene, kan bare føle, føler svermerisk midt i den jævligste bytrafikk, da må det jo gå sprøte gæærnt, og sånt noe skal prøve å være advokater og tannleger (alle veit jo hvor hardhendte sånne kvinnfolkborrejævler er, skal lissom hevne seg), og prester og statsminister, det må da bli statsminisse, statsminusse, helledusse, jaggu sa jeg komme ut i samfunnet, yrkesjentegjengen er kvarte, halve og hele mannfolk, hanepane, det gror mann i dem, svart hår på haka, kalde som faen, har ikke hofter engang, går rundt med to og treogførr i sko, stive som kommandersersjanter i ryggen. Og mellom beina! Fy faen. Det er noe å få gnagsår av det. Bare piggtråd og spiker i busken. Nei, de får holde seg på matta, overlate hjernevirksomhet og tøffe saker til oss kara. Jada, bare gå inn i det militære, ål dere gjennom søla med blondebuksene deres, gni søtnosen nedi vasshølet, bare begynn og skyt med kannoner, skyt faenskapen ut av dere, la hele kvinnesaka gå i lufta med et Bang som sprenger både trommehinnene og den fisefine dyden dere tror dere har. Å nei, kom ikke her, det er vi som må plukke dere opp etterpå når det går gæærnt, vi må få dere opp av søla, stable dere på beina igjen, prate pent med dere. Vi er altfor snille, nærmest dumsnille. Det er haugetall med husmødre som ikke gjør en dritt, bare sladrer med nabokjerringa, småsnusker med andre mannfolk mens mannen er på jobben, sitter på restaurant og spiser napoleonskake med mokkaskje, nipper til martini, kaster «stjålne blikk», helvetes jåler. Nei, vreng klea av dem, vis fram hele bushen, det er forresten i bushen de hører hjemme, kjør hue ned i vaskestampen, der er rette plassen for dem. Og hele kvinnesaks-hønseriet er bare å røske hanefjæra av, det stinker kykkeliky av dem.
  Kutt hue av dem, sleng dem i søppelsjakta, hele bunten.


Sitat slutt


PS. Dobbelt-konsonanter og -vokaler som anført over eller mangel på dåsesanne, beklager; sådanne eller tilsvarende; de er som gjengitt, nei, kykkeliky-referert fra:


Kilde: Farlig vind, Aschehoug, 1969, også å finne i Norsk humor, Det norske Samlaget, Oslo, 1995.


For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Oppstandelsen

Oppstandelsen


  Det er mulig jeg i mitt forrige innlegg var litt prematur med forberedelse til gravsten. Og så glemte jeg helt oppstandelsen. Folk har stått opp før, hvorfor skulle ikke jeg? Ibsens siste drama var «Når vi døde vågner». Nemlig. Så kommer jeg til å tenke på den ikke helt ukjente Edvard Munch. Han brukte flere tiår på sin «livsfrise» med temaene «Kjærlighet - Angst - Død». Jeg startet altså i motsatt ende, og ikke nok med det - min forventes fullført i løpet av skarve tre uker! Første del altså under dekknavn av Johan Herman Wessel, her følger den spennende fortsettelsen.


  Jeg starter med «research». Alle har lest eller hørt om Jesus’ oppstandelse; tre dager etter korsfestelsen. Man behøver ikke tro det er sant, selv om det står skrevet. Det er jo tro det handler om. Bibelen eller Koranen, spiller ingen rolle for en god del, og det motsatte for muligens litt flere, troen lever i kristne og muslimer, hinduer og buddhister. Til og med de som ikke tror i religiøs forstand tror, noen på julenissen. Sikkert er at gjennom tidene har religion ført til utallige kriger. Tro det eller ei. Jeg tror på juleøl. Og Aass resten av året.


  Koranen (samtlige 114 surer) har jeg lest. Nedtegnet hundrevis av år etter Bibelen. Forfatteren (selv om det sies at Muhammed ibn Abdullah var analfabet) har fått med seg hovedinnholdet derfra. Bibelen er den mest leste i vår del av verden. De lærde som skrev den har rimelig sikkert både lest og brukt innholdet fra tidligere historier om «Gilgamesh» (konge rundt 2600 f.Kr.), kalt «verdens første epos», og Homers «Iliaden» og «Odysseen» fra 800 år f.Kr. Etter å ha gått gjennom Koranen (med 20 forsøksvis objektive innlegg på bloggen) påbegynte jeg noe i samme duren med Bibelen, sett fra et historisk og geografisk standpunkt. Med noen enkle spørsmål om helt åpenbare absurditeter. Slik som Moses’ ti bud (2. Mosebok, kap. 20) hvor det femte lyder «Du skal ikke slå i hjel». Budet er både klokt og presist, men bortsett fra de 3000 israelittene han beordret drept etter dansen rundt gullkalven, og Gud selv (Herren) som iht kapittel 12 slo «i hjel alle førstefødte i Egypt», så begår Moses selv et drap i forkant av sine egne bud. Ut fra konteksten kan det virke som det var forsettlig (2. Mos., kap. 1): «[D]a Moses var blitt voksen, gikk han ut til sine landsmenn og fikk se tvangsarbeidet. Han så en egypter som slo en hebreer, en av hans landsmenn. Moses så seg om til alle sider, og da han ikke så noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.»


  Både Bibel og Koran er rik på historier, det er mye kjærlighet og likeså av det motsatte. Den som søker finner. Både det ene og det andre. Jeg fant mitt eget favorittsitat fra Jesaja 22:13, som anført i overskriften (på bloggen). Henrik Ibsen hadde Bibelen liggende på sitt skrivebord. Om boken sa han dagen før han gikk bort, med et dypt sukk til sykepleiersken som satt ved hans side og leste høyt fra den: «Den er skjønn og sterk den boken.»


  Nok om det, men jeg endte mine «studier» rundt Det hellige skrift noen år tilbake da jeg ble meddelt fra Bibelselskapet at de ville ha seg frabedt sitater! De hadde Copyright på et nær 2000 år gammelt skrift. Jeg sjekket nærmere, det viste seg utrolig nok å stemme. Min mistanke om at deres beveggrunner var mine lett kritiske notater er helt sikkert av konspiratorisk art. Det er imidlertid fritt frem for å sitere fra bibler utgitt eksempelvis 100 år tilbake i tid. Og de må vel sies å være nærmere originalen enn dagens utgaver.


  Det var i utgangspunktet oppstandelse dette skulle handle om, jeg har som vanlig havnet i grøften. Av de tre navngitte i Bibelen som stod opp fra de døde, vil jeg påstå at Lasarus er den nest mest kjente. Både oppstyret i forkant og ettertid er omtalt i Johannesevangeliet (kap. 11-12). Jeg syntes navnet er så fint! Tenk å hete Lasarus! Det passer også til meg, så kunne jeg på postkassen min sette opp et skilt: Her bor Lasarus Lasaron. Rus passer også til meg, kanskje jeg skulle la det stå Lasarus Bibamus Lasaron? Navnet skal visstnok bety «Gud har hjulpet». Lasarus’ foreldre var nok forut for sin tid.

(Lasarus av Betania - sittende)

  Så, i det følgende sitert fra en utgave ikke utgitt av ovennevnte selskap om ungdommen, Apostlenes gjerninger (kap. 20). Apostelen Paulus befinner seg i Troas, en halvøy nordvest i dagens Tyrkia: «Den første dag i uken var vi samlet for å bryte brøhttps://terjevigen.blogspot.com/2019/09/harald-sverdrup-hunkjnn-dette-skal.htmldet, Paulus samtalte med dem [Lukas mfl.], for han skulle reise derfra dagen etter, og han fortsatte å tale like til midnatt. Det var mange lamper i salen ovenpå der vi var samlet. En ung mann som het Eutykus satt i vinduet. Han var falt i dyp søvn fordi Paulus talte så lenge. Og overmannet av søvnen falt han ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. Men Paulus gikk ned og kastet seg over ham og favnet om ham og sa: Vær ikke urolige, for hans sjel er i ham! Så gikk han opp igjen og brøt brødet og spiste av det. Og etter at han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han av sted. De førte da gutten levende hjem, og ble ikke lite trøstet.» Guttens navn, Eutykus, betyr «heldig» på gresk, noe som også passet nærmest mirakuløst bra.


  Den som vil påpeke at det var flere (iht Bibelen) som stod opp fra de døde har helt rett, men disse er ikke navngitt. I Matteusevangeliet (kap. 27) kan man lese, i det Jesus er i ferd med å dø på korset: «Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, henget i templet revnet i to ovenfra og ned, jordene skalv og bergene revnet; gravene åpnet seg, og mange legemer stod opp. Og da de var gått ut av gravene, etter at Jesus var stått opp, gikk de inn i den hellige by og viste seg for mange.»


  Det var «forskningen», da gjenstår bare gjennomføringen. En kjapp rekonstruksjon forteller meg at Eutykus var død bare noen timer, Jesus tre dager, mens stakkars Lasarus hadde ligget hele fire dager i graven (Johannes, 11, 17), og som hans søster Marta påpekte (Joh., 11, 39); «[D]et lukter alt av ham». Det skal man få meg til å tro. Det er altså fornuftig å stå raskt opp - fra de døde.


For forrige innlegg (om gravstenen), klikk her. For første innlegg om Koranen, klikk her. For neste innlegg, klikk her.


Kilde: Bibelen, eldgammel utgave.

Johan Herman Wessel

Johan Herman Wessel


  Dette skal ikke handle altfor mye om dikteren og forfatteren, som døde så altfor ung i København i 1785, bare 43 år gammel. Mange har nok hørt om ham og hans «Kjærlighet uten Strømper» eller historien om «Smeden og Bakeren» osv.

(Johan H. Wessel)

  Først en digresjon: Maksim Gorkij (1868-1936) skrev en gang novellen «Historien om låsene» som handler om tre landstrykere som arbeidet fra hånd til munn et sted i de syd-russiske stepper. En gang ble de innleid for forefallende arbeide hos en eldre dame. Hun satt titt og ofte og leste i en Bibel, den var vakkert innbundet med små sølvlåser. Lasaronene ga fanden i hennes resiteringer, men kunne ikke dy seg for å stjele sølvet før de dro videre etter utført jobb. En av dem, Misjka, en stor skjeggete kjempe med store blå øyne (hovne av drikk) kom imidlertid på bedre tanker, ruslet tilbake og ga låsene tilbake til den gamle. Fruen tilga ham, men ikke uten en inngående spørrerunde. Blant annet:


- Er du gift?
- Enkemann … kona mi er død …
- Og hvorfor drikker du? Du er jo en fyllefant?
- Fyllefant, ja … jeg drikker, ja.
- Hvorfor?
- Hvorfor jeg drikker? Av dumhet. Jeg er dum og så drikker jeg. Hvis en var klok så, da ville en vel ikke ødelegge seg sjøl? sa Misjka bedrøvet og ynkelig.

  Jeppe og Holberg kunne ikke sagt det bedre selv. Nå som det er høst, og mørketiden lurer i buskene, hva passer vel bedre da, enn å mimre over egen galskap og planlegge fremtiden? Det gjelder å være ute i god tid, før man vet ordet av det snubler man i en skitten issvull, går på trynet i grøften og brekker nakken. Planlegging er halve jobben, jeg starter optimistisk med nettopp fremtiden: min gravskrift. Doven som jeg er, er det like greit å låne fra de som kunne sine saker. Wessel forfattet opp til flere epigrammer i så måte. I valgets kval endte jeg opp mellom følgende to:


Under Londemanns portrait


Man sukker, for han er ei mer,
Man husker, hva han var, og ler.

Han syntes fødd til Bagateller,
Og noget stort han blev ei heller.


Digterens gravskrift over sig selv


Han aad og drag, var aldrig glad,
Hans Støvlehæle gikk han skieve;
Han ingen Ting bestille gad,
Tilsidst han gad ei heller leve.


Etter nøye overveielse falt jeg ned på samme valg som dikteren. Kun finansiering gjenstår.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.


Kilde: Johan Wessel: «Digte», med innledning av Francis Bull, Kristiania/København, Gyldendal, 1918 (bind 1), «Russland forteller - russiske noveller», valgt og presentert av Elsa Uhlen, Den norske Bokklubben, 1967