Humor på 1950-tallet (XIV)

Humor på 50-tallet

10 nye vittigheter fra slutten av 1950-årene:

Av et brev

  En byfrøken som ferierte på landet, skrev til sin forlovede:
  - her er sol og rekordvarme hver eneste dag, så jeg drar meg mest naken fra morgen til kveld, og så er det så gøyalt å hjelpe bonden med turnipsen, som forresten står ekstra godt i sommer, for kona hans er bortreist - -

Forsørgelsesbyrde

  Det var en beskjeden kontormann som gikk inn til sjefen og ba om lønnspålegg.
  - Hva skal De med det? sa sjefen, - ikke har de gamle foreldre å forsørge, ikke er De gift. Har De rent plutselig fått ansvar for flere enn Dem selv?
  - Ja, rødmet kontoristen.
  - Jaså nå, blunket sjefen, - så har De vært på galeien og pådratt Dem barnebidrag!
  - Nei, men jeg har kjøpt en gullfisk, tilsto kontoristen.

Sprengstoff

  En kar med en prektig ølmave hadde tatt seg et nakenbad i en kulp i elva, og to guttunger var nysgjerrige tilskuere, da han krabbet på land.
  - Å har du for no’ i magan din? sa den ene gutten.
  - Dynamitt! svarte gubben.
  - Da er du jamen fa’li, så lita lunte som du har! sa den andre gutten.

Ansvar

  Læreren snakket om ansvar og ansvarsfølelse, og så spurte han Per om han kunne gi et par eksempler på hvordan en eller annen fikk stort ansvar på seg.
  - Når den ene bukseseleknappen ryker, så hviler det stort ansvar på den andre, svarte Per.

I tide og utide

  En meget jordbruksinteressert prest drev selv prestegården. Han var også kjent for å være en hard driver og litt gjerrig. Da han en dag så drengen sitte på plogen, mens hestene fikk hvile litt, sa han:
  - Var det ikke en idé, Per, å ta med en øks og hogge ned et av de trærne vi skal felle, mens hestene hviler?
  - Ja, kanskje det, sa Per. - Men kanskje så presten vil ta med seg en bøtte poteter i kirka og skrelle dem mens menigheten synger salmene. -

Skarpskyting

  Det var skyting på moen, men nr. 53 var ingen skarpskytter, det ble flere bommer.
  - Vet du ikke at det er skiva du skal treffe? sa sersjanten arg.
  - Jo, men det er ikke alltid fienden ligger bak skiva, svarte nr. 53.

Upålitelig ektemann

  Ei kjerring gikk til presten for å klage på mannen sin. Han var ikke så lite av en plage i huset, så nå ville hun ha slutt på det. Presten prøvde mildne og sa:
  - Men din mann er vel tross alt trofast i ekteskapet?
  - Nei, det er visst ikke som det ska’ væra med det heller, for jeg er ikke sikker på om’n er far til siste ungen, sa kjerringa.

Maria bebudelse

  I en småskoleklasse hadde de litt om juleevangeliet, og frøken spurte:
  - Du, Hans, hva var det engelen sa til jomfru Maria, da det ble forkynt for henne at hun skulle få en sønn?
  Hansemann funderte litt, så kom det:
  - Du har stelt deg pent nå, Maria, sa’n.

Tidsalder

  - Hvilken tid lever vi i? spurte læreren elevene. Og Per var snar til å rekke opp hånden.
  - I Grevens tid, svarte han.
  - Hvorfor tror du det? undret læreren.
  - Da søstera mi ble gift sist søndag, sa hun mor at det var i grevens tid, svarte Per.

Hviske-duett

  Stuerten hadde fått så vondt i halsen at han bare kunne hviske. Så gikk han til kapteinens lugar for å få noe medisin. Kapteinen hadde kona med seg på turen, og hun lukket opp for stuerten.
  - Er kapteinen inne? hvisket stuerten.
  - Nei, bare kom inn, hvisket fruen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For nesten inn samme genre, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958 & 1959.

Humor på 1950-tallet (XIII)

Humor på 50-tallet

Det er muligens tid for mye annet, men litt humor kan vel heller ikke skade (her er 10 nye):

Hestehandlerens sønn

  Sønn av en hestehandler spurte far sin hvorfor han kikket inn i kjeften på hestene og strøk over hele hårlaget på dem.
  - Jeg ser om de har mistet tenner og om de er tynne i manken, for da er de gamle.
  En stund etter fikk gutten en bror, og da han var inne hos moren og så på nykomlingen, sa han:
  - Han har jo ikke tenner, og ikke har’n hår, heller, så denne gangen har de nok lurt på deg en gammel en, mor.

Krøller

  På trikken satt det en liten pike med krøllete hår og stirret på en skallet mann.
  - Hvor mye vil du ha for krøllene dine, da? sa mannen.
  - Hvor mye fikk du for dine, da? sa piken.

Prising

  En kar kom inn i en landhandel for å kjøpe seg en rive. Han valgte seg ut en og ga seg til å se nærmere på den. Og den hadde nok vært priset om flere ganger. Nederst sto det kr. 3,50, midtveis på skaftet sto det 3,80 og øverst sto det 4,20.
  - Hva er prisen? sa han.
  - Fire kroner og tjue øre, svarte handelsmannen etter å ha kikket på riven.
  - Det var enda bra at ikke skaftet var lenger, sa kunden.

Buksepris

  Han Anders var innom butikken for å kjøpe et par underbukser av ull. Butikkfrøkna steg opp og ned på hylletrappa, og endelig fant hun en av ull. Hun sa prisen der hun sto, og han Anders funderte att og fram litt. Så sa han:
  - Syns det er dyrt, jeg, frøken. Men ålreit, ned med buksa!

Sjokkbehandling

  Han Ola gikk hjemover i noe salig humør. Da ble han skremt over gjerdet av en folkevond okse, og det var så vidt …
  - Det var da som utgjort, sa han Ola, - her har jeg vært i byen i hele dag og drukket opp lønninga, og så ble jeg edru på ett minutt.

Hyttepeis

  Det var ei byfrøken som leide seg hytte for sommeren. Der var ensomt og sommeren var av de varmeste, så hun hadde mest ikke annet enn skjørt på seg dagen lang. Så en dag skulle hun ta et fotografi av hytta, og for å få det hele med, klatret hun opp i et tre ved veien. Med det samme kom en gubbe forbi, gløttet opp under henne og sa:
  - Denne var jammen trivelig!
  - Hadde jeg bare hatt peis i’a, så, sa frøkna og tok bildet av hytta.

From gave

  Det var i de dager det var skikken å glede sognepresten med gaver. I en bygd hadde de fått ny prest, han var ung og pen og ugift. Så det varte ikke lenge før kvinnfolkene svermet om ham, og da det led til jul, satt mang en frøken med flittige håndarbeidshender for prestens skyld. Den vinteren var hard, så det meste han fikk av gaver til jul var sånt som vanter og sokker og skjerf. Men hun Marit i Øvstelia hadde nå strikket ei hel underbukse, hu. Og buksa kom under treet til presten med dette fromme ønsket på en lapp, heftet fast med knappenåler: Herren bevare din inngang og utgang.

Hans

  - Hva heter du da, gutten min? sa sognepresten på besøk i skoleklassen.
  - Hans, sa gutten.
  - Hvem er du oppkalt etter, du da?
  - Etter kongen, sa gutten.
  - Kongen heter da ikke Hans.
  - Jo, Hans Majestet heter’n, sa gutten.

Hortensia’n

  To kvinnemennesker pratet i telefonen, det var en varm og kjasete, men deilig sommerdag.
  - Men huffameg så varmt det er om dagen! sa det i den ene enden av tråden.
  - Ja, huffameg så deilig atte jeg har tatt a meg mest alt, jeg, har ingenting under, og sånn som hortensia’n blomstre’ - , sa det i den andre enden av tråden.

Telegram

  En stril som var med på garndrivfiske, sendte et telegram hjem: «Skipperen død. Kokken sjuk. Dårlig fiske. Alt vel.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme genre, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958

Inger Hagerup (II)

Inger Hagerup

  Et tidligere innlegg om lyrikeren og (blant annet) barnebokforfatteren (1905-1985) kan leses her. Hun mottok Doblougprisen (1962), Gyldendals legat (1944) og Sarpsborgprisen (1953). Dikt for barn skrev hun også, følgende er en av mine favoritter:

Når det knirker i porten

Når det knirker i porten,
er det mannen i skjorten.
Når det knaker i trappa,
er det kona fra sjappa.

Når det tusler i gangen,
er det orangutangen.
Når det pusler ved døren,
er det Marte og Søren.

Når vi roper: kom inn!
var det bare Jens Sønnavind.

(Fra samlingen «Så rart», 1950)

  Så til en gammel klassiker:

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
- der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Ivar Havnevik - Dikt i Norge, Pax Forlag A/S, 2002.

Arne Ruste

Arne Ruste

  Ruste har jeg omtalt før (se her). Følgende (ganske festlige) dikt er hentet fra «Søsken for en tid» (2001), som han ble nominert til Brageprisen for.

(Arne Ruste)

Elskedes

Å, min mørke
anemone, morgendugg-
friske kullsvarte venus, min svarte
tulipan, min geisha
med din duvende høye bakende
og ivrige forpart,
dine lystne, lett senkede, skrått
stilte kattugleøyne
som skjærer gjennom det mørkeste
mørke, den nesten uhørlige
kurrende stemmen, en malende
katt mellom hendene mine,
som lystrer min minste
bevegelse, overbærende
med mine luner, bråkast
og feilvurderinger og med
min overmodige tillit til
din bæreevne. Ditt tålmod
nesten grenseløst,
trofastheten de grått melerte dagene,
med ruskevær og uføre, og du tenner
ved min berøring, ubesværet og
villig som alltid.
Medynk med din blide underkastelse
tas sjelden til følge, for sammen venter
vi andre dager vi kjenner, der du
direkte munter, humrende
under høy himmel og sol, i møte med
tørre, varme vinder iler henimot
hastig vikende horisonter;
når tilværelsens letthet synes
uendelig og meget utholdelig.
Og alltid berøres jeg av denne
uforstilte ynden, den fullkomne
profilen, den blygt
prunkløse ynden som får
hjertet mitt til å banke
heftigere når jeg oppdager
deg i vrimmelen av likegyldige
på parkeringsplassen:
Min elskedes Nissan
Sunny Invitation

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Moderne kjærlighetsdikt» ved Bjørn Aagenæs & Johann Grip, Forlaget Oktober/Den norske Lyrikklubben, 2001

Humor på 1950-tallet (XII)

Humor på 50-tallet

Her følger nok en dose vitser:

Gebisset 

  To sulliker satt på brygga og fisket. Og de hadde nok fått seg noe sterkt innvortes, for den ene var så uheldig å miste gebisset utfor brygga. Det var ikke dypere enn at de kunne se utysket ligge der, og kameraten prøvde å få hektet fiskekroken inn på det, men det var nytteløst. Da sa den tannløse:
  - Sætt på en pølsebete, Anders, for pølse er det beste je veit!

Kappkjøring

  Det var en gang en mopedist som stanset ved en bensinstasjon for å fylle bensin. Der stod også en modernes dollarglis i samme ærend. Bilisten fikk fylt først og satte av sted bortover veien. Da fikk bilisten se at mopeden fulgte etter tett innpå, og ettersom bilisten satte opp farten, så gjorde mopedisten det og. Snart var de oppe i 100 km i timen, men da stanset bilisten, stakk hodet ut og skrek:
  - Å i all verden er’e for slags motor du har på sykkel’n din, da?
  - Det kan være det samme det, bare jeg får igjen bukseselen min, sa mopedisten.

Tolv til

  I en fjordbygd var det en kar som var så snarrådig av seg når han kom ut for et knipetak. En gang skulle han med fjordbåten, men var seint ute, og med det samme han karet seg ombord skulle båten til å legge fra. Da skreik han til kapteinen:
  - Du vi’kke vente litt til, det kommer tolv til!
  Joda, kapteinen ventet han til det kom pesende en visergutt med tolv ølflasker til han som skulle avsted.

Operasjoner

  En hjemvendt norsk-amerikaner satt og la ut om hvor langt de var kommet derover, ikke minst i legevitenskapen. Som eksempel fortalte han om en mann som hadde mistet begge øynene ved en ulykke. Så hadde legene gjort et nytt sett øyne av plastikk til ham, og han så aldeles utmerket med dem.
  - Ja, ja, sa en av tilhørerne, - men dem er ikke borte her i Norge heller. Her var det en far som fikk kuttet av seg fire fingrer på ei kappsag. Men doktor’n tok bare fire patter av et ferskt kuslakt, han. Sydde dem fast på den skamferte hånden, og i dag mjølker’a tre liter i døgnet!
  - Er det noen som har sett det, da? tvilte norsk-amerikaneren.
  - Joda, han med plastikkøya var en tur over her i den anledningen, sa hjembygdingen.

Tekstil

  En handelsreisende i tekstilvarer hadde en kone som ikke var helt pålitelig når han var borte. Til sist avtalte han med en god venn og nabo at han skulle holde den spreke gressenka under oppsikt, og om hun kom på vift, skulle vennen sende ham et diskret varsel. Ektemannen hadde ikke vært på reise mange dagene før det kom et iltelegram fra vennen:
  Kjoletøy stigende stopp undertøy fallende stopp tendensen ustø stopp.

Veslegutten

  Veslegutten svelget en liten plastikkbil. Mamma ble engstelig og sa:
  - Men hvordan skal vi få den opp igjen?
  - Det er jo jul på bilen, sa Veslegutten.

Kjønn

  Læreren strevde med å fortelle ungene hva slags kjønn de forskjellige ordene hadde, og da mangt og mye var forklart, spurte han en:
  - Kan du si meg hva for et kjønn egg har?
  - Er’kke så godt å si før egget er klekt, svarte eleven.

Preken-dramatikk

  Det var en prest og en klokker som fant på at de ville ha mer liv i søndagsprekenen enn vanlig var. Og de ble enige om at klokkeren skulle stå i skjul bak prekestolen med ei lita due, og når presten i prekenen kom til: «Den hellige Ånd skal sveve over dere som ei due,» så skulle klokkeren slippe dua løs over kirkelydens hoder.
  Og alt var parat i så måte på første prekensøndagen, men da presten kom til de forløsende ord, hendte det ikke noe fra klokkerhold. Presten gjentok løsenet både for andre og tredje gang. Da stakk klokkeren hodet fram og hvisket:
  - Katta tok’a!

God middag

  Vesle Lise og moren satt ved radioen og hørte på formiddags-sendingen. Så var det slutt, og hallomannen sa:
  - Vi kommer igjen kl. 17. God middag!
  - Nå kan du skru av, sa mor.
  - Først vil jeg høre hva de har til middag, sa Lise.

Operasjon

  En kar ovenfra åsbygda kom til sykehuset for å bli operert, et alvorlig tilfelle var det, og gråt gjorde de hjemme da han reiste. Selv grudde’n seg så det var vondt.
  Men han var ikke før kommet innom sykehuset, så tok en smellvakker sykepleierske seg av ham og ga ham et grundig bad.
  Da han kom ut i korridoren igjen, møtte han oversøster, og gledesstrålende sa han:
  - Denna operasjon var neigu itte så verst likevæl, den!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innlegg innen samme genre, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958

Humor på 1950-tallet (XI)

Humor på 50-tallet

Nok en runde med ti små historier:

Trøndersk

  Det var i en farskapssak, og et vitne som mente han hadde vært vitne til sakens aller første kapittel, ble inngående eksaminert om alle detaljer som kunne tenkes å ha interesse. Vitnet avbrøt med følgende:
  - Ska æ få still skrivar’n et spørsmål?
  - Ja, værsågod.
  - Sei mæ, ka du tru dæm hoildt på me, du?

Forden

  Et ungt og forelsket par var ute og kjørte i en av disse gamle Fordene uten kallesje. De så seg om etter et paradis, men landskapet langs veien var snauhogd, og bilen var trang. Da det attpåtil begynte å duskregne, krøp de likeså under den høyhjulte bilen og hadde det hyggelig der.

  En stund etter kom en gammel mann stavrende etter veien. Da han nådde frem til paret, stakk han stokken i ryggen på gutten og sa:
  - Itte for det at je har no med det, men det var no’n som stal bilen deres.

Navn

  Per var den tredje i rekken av søsken, men så fikk han en bror til, og det første han gjorde var å skynde seg til faster Gina for å fortelle det.
  - Vet du hva han skal hete? spurte fasteren.
  - Han skal hete Punktum, for det sa’n far, svarte Per.

Tvillinger

  Ola kom for sent på skolen, og frøkna spurte hvorfor.
  - Jo, hu mor fikk tvillinger i dag, hu! sa han Ola strålende.
  - Nei, så morsomt. Hva skal de hete? sa frøkna.
  - Vi vet ikke riktig ennå, sa’n Ola, - men jeg syntes han far sa noe om Jammer og Elendighet.

Ordtak

  Det er ikke store forskjellen på meg og mannen min, men takk og pris for den forskjellen, sa brura.

Bryllupstale

  En prest på Nordmøre hadde ord på seg for å si mangt snodig i talene sine. Han var ikke vond å be ved festlige anledninger heller. Så var det en gang i et bryllup, der brura var «så langt på vei», som en sier, at det syntes på henne. Da sa han etter mange velvalgte ord om brudgommen og ekteskapet, og det ene med det andre:
  - Og deg, min unge brud, vil jeg ligne med et skip som kommer fra fremmede havner godt lastet.

Serketøy

  Under første verdenskrig var det jo all slags rasjonering og vareknapphet. Sånt som melsekker sto høyt i kurs, særlig de amerikanske med merket Goldmedal på, var fine til å sy forskjellige plagg av. Og så var det ei kjerring som fikk tak i en slik sekk, og da hun kom på butikken igjen, sa hun:
  - Jeg sydde meg en serk jeg, og nå har jeg gull bak og medalje foran!

Sildeveier

  Det var rettssak om en sildelås som var blitt åpnet av uvedkommende, og hele stenget var gått tapt. Under saken spurte dommeren en av de impliserte om hvilken vei silda tok.
  - Antagelig tok hu sjøveien, svarte mannen.

Aftengjerning

  Bestefar kom på besøk, og da det var trangt om husrom, skulle han ligge sammen med vesle Petter på guttekammerset. Og to stiltret inn sammen ved sengetid. Da de hadde kledd av seg, så bestefar at barnebarnet knelte ned på andre siden av senga. Så ville han ikke være dårligere karen han, som bestefar var, stiv og støl knelte han ned på sin side av senga.
  - Hva gjør du for no’, bestefar? sa Petter.
  - Det samme som du, gutten min, sa bestefar.
  - Da blir’a mamma sinna, det er potte bare på denne sia, sa Petter.

Han der oppe

  Det var blitt borte en femtiøring for en i klassen, og lærerinna hadde nå mistanke til en som het Per.
  - Du har vel ikke tatt pengene, du Per? Husk på at det er en som ser deg der oppe! sa lærerinna.
  - Nei, jeg har ikke tatt dom, bare spør’n når du kommer opp, du! sa’n Per.

For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958

Heikki Gröhn og Gro Dahle

 Heikki Gröhn og Gro Dahle

  Her følger ett dikt fra hver av dem. Gröhn (1949 -) er en norsk forfatter og oversetter. Dahle (1962-), norsk forfatter, dikter og skrivepedagog. Det passer seg vel å si «damene først»:

(Gro Dahle)

Hvem er det som gjemmer seg under sengen?

Den grå sokken?
Den slitte tøffelen?

Nei
Det er julen
som ligger der under sengen
og venter på desember
Kryper litt tidligere fram
for hvert eneste år
sprekkferdig av forventning

Og så Gröhn:

(Heikki Gröhn)

Nå er det snart jul

Nå er det snart jul og da ønsker jeg meg
en god bok.
En å krype inn i når jeg fryser, f eks,
eller når jeg er ensom
(f eks) eller når
hele verden, føler jeg, går meg imot.

Krype inn og kravle rundt mellom sidene,
grafse til meg næring der jeg finner den;
en proteinrik setning her, et dikt der
fullt av A, B1&2, C, D og K-vitaminer,
ete og drikke, bo i boken til jeg,
velfødd og styrket,
på ny kan gå ut
og blande meg med dere, masekopper.

For forrige innlegg, klikk her, for neste klikk her. For neste dikter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben.

Astow Ericson

 Astow Ericson

  Hallo i luken, hvem har Astow som fornavn? Det var det første jeg tenkte, da jeg endelig snublet over denne trubaduren: Astow Ericson (1921-2004), norsk tekstforfatter og humanetiker. Han er mest kjent for sin julevise «Julekveld i skogen» (fra 1963) gjengitt nedenfor. En herlig parodi på julens sentimentalitet, med melodi skrevet av Otto Louis Nilsen (se forrige innlegg).

  Vel, her er den:

Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen.
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm.
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn.
Og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

Bare armod var å spore
på de gamles julebord.
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor.
Og i taket glødet lampen
som en Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin.

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles julehulk
samt julesukk og gråt.
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og  svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor.

Da met ett av domme bjellers klang
ble julefreden brutt.
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt.
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn.
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro.
Der i døren full av juleøl
og julestemnings stod,
en person med pels, Amerika-koffert,
briller og sigar.
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: «Mor og far!»

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får,
han som ingen hadde hørt ifra
på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett,
og de gamle koste seg
og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang.

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk,
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk.

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk,
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble julekveld allikevel!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben.

Reidar Anthonsen

 Reidar Anthonsen

  Anthonsen (1918-2003) var en norsk journalist (i Tromsø), forfatter og låtskriver. Nedenfor følger hans fantastiske lille kåseri (eller hva man skal kalle det) «Lille Jensen drar til Mandalay» fra 1964. Historien ble nok mer kjent som en sang spilt inn av Rolf Just Nilsen (1931-1981, norsk revyartist, sanger og skuespiller) samme år. Inspirasjon til teksten fant Anthonsen i Nobelprisvinner Rudyard Kiplings (1865-1936, britisk forfatter) dikt «Mandalay». Otto Louis Nilsen (1909-1982, norsk sanger og revyartist) bearbeidet sangen, så her har det vært mange prosesser i sving!

  Vel, her er «Lille Jensen drar til Mandalay»:

(Mandalay)

  For en forferdelig dag, Jensen, lille Jensen som de kalte ham, var kommet for sent på kontoret for første gang. Han hadde fått grov kjeft av sjefen. Og hva kunne han si til forsvar? Ikke et komma. Sjefen ville ikke ha skjønt noe allikevel. Og kollegene - de unge sporty-kjekkasene hadde vært spydige: Jaså - lille Jensen har vært i sjøslag? He? … Han kunne vel ikke fortelle dem om drømmen … de ville bare ha ledd av ham.

Det er tidlig vinterkveld i Lille Grensen,
og nå slo visst Rådhusklokka nettopp 5.
D’var på samme tid i går at lille Jensen
sto og ventet for å entre trikken hjem.
Sist i køen der er Jensen helst å finne,
og der sto han, ubetydelig og grå
aller bakerst og så trikken sin forsvinne.
Lille Jensen? Neida, han kom ikke på.

  Mens han ventet på neste trikk slo han et slag for å holde varmen. Guffent vær. Se der. Der hadde de fått en ny plakat i vinduet på Reisebyrået. Blå pagoder mot grønne palmer … Reis til Østen i den kolde årstid. He … Og en gyllen sol høyt opp på en mørkeblå himmel …

Store himmel, hvordan solen ødsler stråler
i de strøk på kloden hvor en ikke bor …
Og mens sørpa sved i Jensens tynne såler
hørtes båtul fra den tåkelagte fjord.
Seil meg ut der øst for Suez, drømmer Jensen.
Hør pagaiens dunken - tempelklokkens klang.
Blås i neste trikk som skriker stygt i pensen.
Lille Jensen tumler inn på restaurant.

  Skulle man ikke ha lov til å unne seg litt solskinn i et glass? Var det ikke noe som het El Rey*? Har man ikke julegratialet urørt i lommeboka? Kelner. Pst. Hva var det hun hette? Burmapiken hos Kipling? Supiyawlat het hun, samme navn som Thebaws dronning har … Det var hyggelig her i sofakroken i restauranten … He … sannelig sto det ikke en palme i en bøtte i hjørnet også … Kelner.

Og hans guttedrøm om havets hvite svaner,
briggen Albertine, Løvendahls Galei,
de ble sanne - og på blåe oseaner
stevnet Jensen på den vei til Mandalay.
Ja, han stormet ut på selve eventyret
Langt og lengere enn langt fra Eidsvolls plass.
Ja, hos gamle skipper Bacchus tok han hyre:
Lille Jensen seilte ut ved fire glass.

Han var verdens mektige og rike,
alle Østens skatter lå der for hans fot.
Og det dukket opp en liten Burmapike
som sin siste blakke gud i stikken lot.
Det ble bølgesang og klang i sofakroken.
Stuert! Nok et glass og nok en halv til El Rey!
Gratialet minker stygt i lommeboken.
Supiyawlat tok ham med til Mandalay.

Han ble skutt i senk av Burmapikens øye,
han gikk under tredje gang i China Bay.
Og så våknet han til live i en køye
som var kjent - og evig langt fra Mandalay.
Han lå hjemme i sin pensjonat-pagode.
Her var uteseiler Jensen gått på land.
Det var langt på dag, og i hans stakkars hode
der huserte drømmebåtens tømmermann.

  Å - det hadde vært en forferdelig dag … Men han hadde ikke sagt et ord. De ville ikke ha skjønt noe allikevel … De ville ikke ha skjønt at tross alt hadde det vært vidunderlig. Ingen bondeanger, Jensen … Bordet fanger, admiral Jensen …!

Atter tennes lysene i Lille Grensen,
atter står han der i trikkekøens strøm.
Han får plass, og hjemad seiler lille Jensen
med den dyrebare drømmen om en drøm.

*[spansk for «Kongen, også en amerikansk musiker med samme kallenavn]

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben, med takk til giveren!

Humor på 1950-tallet (X)

 

Humor på 50-tallet

10 nye historier, og nå har vi kommet helt til utgaven fra 1958!:

Trafikkregler

  Den unge, nye presten i bygda var litt av en kjekkas, og en dag tok gamle politibetjenten nedi stasjonsbyen ham i å sykle uten å holde i styret.
  - Det er mulkt for å sykle uten å holde i styret, sa betjenten.
  - Ingen fare med det, Vårherre holder i styret, sa presten.
  - Det blir dobbelt opp det, sa betjenten, - for De har ikke lov til å ha noen på stangen heller, De!

Til offentlig gjennomsyn

  Skattelistene var lagt ut, og han Ola var innom på herredskassererkontoret og kikket gjennom protokollene. Han ble mer og mer fortenkt jo mer han bladde, og så sa herredskassereren:
  - Nå, du ser så betenkt ut, Ola?
  - Ja, her er det mange som trenger øyeblikkelig hjelp, sa’n Ola.

Beredskap

  Det var kommet en ny mann i den lille byens brannvesen, og på sin første dag i tjenesten ruslet han omkring og så seg om på brannstasjonen. Da gikk brannalarmen, og nykommeren ble helt fortumlet over den plutselige travelheten omkring seg.
  - Å er’e for no’, er’e lønning? sa han.

Fattigdommen

  Ola og Per hadde vært husmenn all sin tid. Nå satt de og mintes gamle dager.
  - Fattigdommen var stri, sukket Ola.
  - Åja, svarte Per, - men så vet du at vi var så mange om den at det ikke ble så mye på hver allikevel.

Erfaring

  Ola sto i retten, tiltalt for hjemmebrenning. Dommeren prøvde på alle måter å få ham til å tilstå, men han Ola vred seg unna alt. da ble dommeren arg og slo i rettsbordet.
  - Det er ikke verdt De står der og prøver føre meg bak lyset, sa han, - for jeg har sittet tyve år med farskapssaker, tyve år i Departementet og femten år som dommer, så jeg kjenner slike karer som Dem!
  - Du begynner å bli gammel du da, kar, sa han Ola.

Berømmelse

  Lassen fra Bergen var vidt bereist.
  - Om jeg e’ kjent alle steder, ja, sa han, - ja, det kan Dokker sette Dokker på, for en gang jeg var i Hamburg, sa barbereren te meg: Wollen Sie sich barbieren lassen? sa han.

Fødested

  To anleggsvenner, en svensk og en norsk, satt over en øl sammen. Så sa svensken at han i grann var for norsk å regne, for mor og far hans hadde vært på besøk i Norge den gangen han ble født.
  Norskekompisen tenkte seg litt om, og så sa han:
  - Om ei katte får lurt seg inn i en bakerovn, og om a’ så får unger inni der, så er dom itte brød!

I bolignød-tider

  Hun Guro var med på en rundtur i Oslo. Og da de stanset fremfor slottet, sa hun Guro:
  - Det e’ da nesten for fælt at en mann skal ha så stor stue.

Arvesynd

  Fengselspresten satt inne i cellen hos en ny fange.
  - Hva tror du din gamle far tenker, om han vet at du sitter her, sa presten.
  - Du får spørre gammeln, han sitter i cella ved siden av, sa fangen.

Vekta

  Han Sevald var ivrig fisker all sin tid, og særlig da han levde av pensjonen sin på sine eldre dager, var det ikke snakk om annet enn fisk for ham. Og tidlig fikk han ord på seg for å legge atskillig til størrelsen på den fangsten han var mann for. Nå skrøner du vel litt? fikk han rett som det var høre. Dette ergret ham, og så skaffet han seg en spesialvekt, ikke minst for å sikre sitt eget troende. Og etter vekta å dømme hadde Sevald en veldig fiskelykke. Men så var det en dag naboen kom og ba om å få låne vekta.
  - Har du fått fisk? sa Sevald.
  - Nei, men kjerringa har fått noe, sa naboen.
  En halv time senere kom han tilbake med vekta.
  - Du får gratulere meg da, strålte han, - for nå er jeg blitt pappa til et velskapt guttebarn på elleve kilo og seks hekto.

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige innlegg i samme sjanger, klikk her, og for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958

Rasmus

 Rasmus

  Min mor var en heltinne. En hverdagens sådan. Hun reddet kanskje ikke hele verden, men for meg gjorde hun det. Hun og min far møttes i Stokmarknes hvor hun studerte til sykepleierske, min far tok medisinstudiet. De rakk å feire gullbryllup. Samt tre sønner av så ymse kvaliteter. Fem hunder ble det også.

  Det var etter at de firbente gikk bort, for rundt 25-30 år siden, Rasmus kom inn i bildet. Var selvfølgelig min mor som døpte ham det. Hun født i Henningsvær, min far var fra Fredrikstad. Jeg tror fantasien blomstrer best der oppe i nord, og mor hadde det med å kalle dyrene opp etter navn som jeg forbinder med landsdelen. Da jeg første gang fikk en katt, var det mor som innledningsvis tok den fortvilte og da forsømte lille omstreiferen inn i heimen, og døpte ham Waldemar, før han litt etter (i veldig god behold!) endte opp hos min kone og meg. Mor var usedvanlig glad i dyr og planter, ja, alle levende vesener, hun pratet med dem, selv insektene hadde hun et godord til. Jeg minnes godt at hun kalte en husflue for «Max», og når airedaleterrieren vår satt ved vinduet og speidet ut mot plenen, dog samtidig tydelig frustrert over det døsige vesen litt utenfor rekkevidde, hysjet mor på henne og sa; «Du skal ikke snappe etter Max!»

  Men så kom altså gullfisken mor kalte Rasmus. Det er mulig navnevalget var relatert til Holbergs Erasmus Montanus, men jeg heller mer mot at det var en barndomsvenn av henne i Lofoten. Uansett, og med mine begrensede kunnskaper om akvariefisk, så jeg ser ikke bort fra at fisken egentlig var en guppy. Men med ham kom også den klassiske gullfiskbollen; passe stor, og mor renset, førslet grus og stelte plantene til den store «gullmedalje», det var til og med en fin liten sten hvor Rasmus kunne skjule seg for innsyn. Eller å få ha sitt avtrede i fred.

  Det var fornøyelig å «treffe»Rasmus hver gang jeg besøkte mine foreldre. Han vokste og trivdes, det siste var lett å se, særlig når mor var i nærheten og «samtalte» med ham. Og selv om Rasmus aldri ble særlig mer enn 4 cm lang, så ble han etter et par år ganske trinn rundt buken. Enkelte ville kanskje påstå at han var blitt tykk! Men mor mente at han var som tatt ut av Astrid Lindgrens bok om Karlsson på taket: «Jag är en vacker och genomklok och lagom tjock man i mina bästa år.» Han manglet bare propell!

  Noe akvarium fikk ikke Rasmus. Men han klagde aldri. Verken særlig snakkesalig eller kravstor som han var. Men jeg mener bestemt at mor fikk ham til å smile. Særlig når det nærmet seg jul: «Rasmus, ønsker du deg badebukse?» Eller når det var ganske så kaldt ute; «Rasmus, jeg tror jeg må strikke et skjerf til deg!»

  Klagde ikke? Nei, men det var én gang Rasmus var lettere frustrert. Mor ville til Henningsvær, og det kom ikke på tale at Rasmus skulle bli igjen hjemme, eller ta flyet. Han kunne jo omkomme av trykkforandring! Så de kjørte. Fra Hosle i Bærum til Lofoten er det et ganske godt stykke på fire hjul med enda verre veier enn vi har i dag, men Rasmus fant seg tålmodig til rette på gulvet foran mor. På tross av manglende utsyn. Inntil de kom til Narvik, eller muligens et sted noe før eller etter. Rasmus’ bolle hadde fått en sprekk og lakk som en sil! Her var gode råd dyre, men ikke for mor, de stoppet på nærmeste bensinstasjon og fikk tak i en gjennomsiktig plastpose - og så gikk ferden med Rasmus videre de siste 30 milene eller så, til de var vel fremme i Henningsvær. Rasmus ble skjenket en ny, og muligens litt større hybel!

  Hjemme igjen, og seks måneder senere ble Rasmus alvorlig syk. Jeg fikk bevitne det selv da jeg kom på besøk. Han nærmest «fløt» øverst i bollen, vaket apatisk i horisontalen. Far ga ham ingen sjanse. Men igjen; mor ga ikke opp! Hun mente at Rasmus måtte på operasjonsbordet! Kirurgen sukket, men hadde vel lite å stille opp mot slik standhaftighet. Jeg var ikke til stede i det påfølgende, men ble fortalt at operasjonsbordet ble strykebrettet. Mor fungerte som anestesilege, far naturlig nok utstyrt med skalpell. Mine medisinske kunnskaper er omtrent, om mulig, mer begrenset enn de om akvariefisk, men jeg forstod det slik at det var en svømmeblære som hadde punktert.

  Hvordan man finner frem til en sprøyte som passer til en 4 cm «pjokk», hvordan man sørger for at den samme ikke blir tørrfisk på operasjonsbordet, får pasienten til å la være og sprelle før, under eller etter at nålen treffer, for ikke å snakke om hvordan man lapper sammen en punktert luftblære, det er og forblir meg en gåte. Men Rasmus overlevde, og ikke bare det, han frisknet til og svømte fornøyd rundt i sitt lille habitat som en åndskvikk «guppygubbe» til han ble minst 4 år! Selv er jeg ikke i den ringeste tvil om at det var min mors kjærlighet ovenfor den lille  skapningen, og det at hun nok ga ham litt ekstra fiskefôr som gjorde utslaget. Som hun selv sa; hvorfor skal ikke Rasmus også få litt lørdagsgodt?

Til slutt: Det er ikke uten grunn jeg har et ambivalent forhold til Hal Sirowitz’ (1949 -, amerikansk forfatter og poet) dikt (her gjendiktet av Erlend Loe):

«Min døde gullfisk»

Jeg ønsket meg en alligator som kjæledyr.
Men foreldrene mine ga meg en gullfisk.
Da den døde, skylte min mor den ned i toalettet.
Hun sa at en katt kom til å grave den opp
og spise den hvis vi begravde den i bakgården.
Jeg var sint på min far fordi han gikk
på do ti minutter etter begravelsen.
Han hadde ingen respekt for de døde.

For forrige innlegg, trykk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og: «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002, Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon, digital versjon)

Kolbein Falkeid - nok en gang

Kolbein Falkeid

  Som man leter, så finner man (av og til). En sjelden gang er det hyggelig å snuble på livets sti, særlig når det er «nyoppdagede» dikt man ramler over. Her er noen til av Falkeid jeg ikke hadde kommet over før. Jeg syntes de er både til å smile av og reflektere over (hentet fra «Gjenskinn, 1971, samt «Fullmånen» fra «Linedanseren», 1996):

Idealistene

Idealistene
burde holde seg for seg selv.
Ikke for folkets
men for sin egen helbreds skyld.
De fleste dør jo
av galopperende skuffelse.

Reisebrev

De lukkede øynene når vi blir født
og ikke tør se.
De sløve øynene når vi lever
og glemmer å se.
De vidåpne øynene når vi dør
og ikke kan se.

Vi har lite å fortelle.

Kveld

Ungene har slått tenningen av.
De sover uten sertifikat.
Totalt kaos i sengene
som om alle har sluppet opp for bensin
i gatekryssene.
Om litt kommer ordenspolitiet
og bretter dynene over dem,
og den bilsakkyndige i himmelen signaliserer:
Gi dem ti års kjøretimer til!

Fullmånen

Fullmånen kommer
på mjuke katteføtter.
Sitter litt på mønet
og mønstrer meg.

Så rusler den
med lyset rett til værs
inn i et kobbel
glefsende laus-skyer.

Kald kar.

For forrige dikt av samme lyriker, klikk her. For neste dikt/lyriker, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, trykk her.

Kilde: Kolbein Falkeid, «Samlede dikt», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 2003.

Humor på 1950-tallet (IX)

 

Humor på 50-tallet

Her er 10 «nye»:

Sykdom

  Noen koner som reiste sammen på en buss i Gauldalsføre, kom i prat om en felles bekjent som var syk. To av konene var i tvil om hvilken sykdom den omtalte hadde, men da den tredje sluttet seg til samtalen, var hun bedre orientert, for hun kunne fortelle.
  - Det er en alvorlig sykdom han har, jeg spurte nå doktoren, og han sa det var taushetsplikt.

Avertissement

  Han Peder Ræveviga var blitt enkemann, og så måtte han klore sammen et avertissement etter en husholderske, og det ble slik:
  Plads ledig for husholderske hos enkemand med lite stell.

Sognekall

  For mange år siden var det en prest som reiste med rutebussen. En fyllik som også var med ruta, ville skjenke presten av en flaske H.B.
  - Nei, takk, jeg er prest, jeg, sa presten.
  - Å, i helvete, sa fylliken.
  - Nei, i Ytre Sandsvær, sa presten.

Brevkunst

  Han Ola var innkalt til militærøvelser, og der han kamperte på moen fikk han det første brevet fra kona. Det sluttet slik:
  Med oss er det bare bra. Den minste har begynt å krabbe, håper det samme med deg.

Kjærester imellom

  Det satt et ungt par oppe i byåsen en vakker kvelding. De var forelsket og så drømmende ut over byen der nede. Da sa jenta:
  - Nå skal du få se hvor jeg ble operert for blindtarmen.
  Og gutten ble både heit og kald, han.
  - Det svarte taket du ser der, det er sykehuset, sa jenta.

Geografi

  Det var ved Skumsjøen en gang under krigen. En som het Per, traff på en tysker der.
  - Wunderschön, sa tyskeren, og så utover.
  - Neida, sa’n Per, det er nå Skumsjøen dette!

Oksen og Forden

  Det var en bonde som foruten en gammel Ford hadde en okse. Denne oksen brukte han rett som det var til kjøreokse, men det var nå mest stas med Forden likevel. Ennå hendte det jo at bilen var mer sta og vrien enn oksen. Så en dag kjørte Forden seg fast i grøfta på gårdsveien, og ikke var det råd å få startet den opp heller. Så mannen måtte hente oksen. Han satte den for Forden og skulle til å taue i gang, da naboen kom.
  - Jaså, sa naboen, - er det slikt dem kaller for oxfordbevegelsen?*

*Egentlig Oxfordgruppen, en kristen organisasjon som i Norge ofte ble kalt Oxfordbevegelsen

Kaldvær

  På Helgeland sier man når en fryser at det er så kaldt at en «røss i holdet». Så var det ei jente som hadde vært i Oslo og lært seg å snakke fint, og hun kom hjem akkurat på det kaldeste om vinteren.
  - Det er så koldt at jeg ruster i hullet, sa hun.

Brudeskål

  Det var bryllup på en gård. På brudekammeret hadde brudgommen gjemt en flaske brennevin under hodeputen, men tjenestejenta som gjorde i stand på kammerset oppdaget flasken, hun kunne ikke dy seg og tok en kraftig slurk av den. Utpå natten da de nygifte gikk til sengs, var det mor til bruden som ikke kunne dy seg, hun stod utenfor kammerset og lyttet, og forferdet ble hun da hun hørte svigersønnen sin si:
  - Her har det jammen vært folk før!

Fiskelykke

  En som hadde vært på fisketur, fortalte at han hadde fått mengder av fisk. En tilhører spurte da om fisken hadde bitt så godt der han hadde vært.
  - Bitt ja, sa’n, når jeg skulle tre på mark på angelen, så måtte jeg gjemme meg bak et grantre.

  En annen som hadde vært og fisket på isen, fortalte at han hadde glemt å ta med agn.
  - Men jeg var ikke opprådd for det. Jeg hadde på en skrå, og så tok jeg fisken når den kom opp og skulle spytte!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg i samme sjanger, klikk her, og for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955