Robert Burns

Robert Burns

  Robert Burns (25.01.1759-21.07.1796) var poet og Skottlands nasjonaldikter. Han ble født i Ayrshire som eldste av syv barn i en fattig bondefamilie. Han fikk ikke så mye formell utdannelse. Burns døde bare 37 år gammel (hjertelidelse og alkoholmisbruk), men tolv barn med ulike kvinner kom til, det siste en sønn født samme dag som dikteren døde.

(Robert Burns)

  I Skottland er visen gjengitt nedenfor ofte sunget på årets siste dag, men også i anledning hans bursdag 25. januar. For de som ønsker å høre sangen (også med inntrykk fra skotsk natur, samhold og pubmiljø), følger herved én: Bing Videoer.

  «Auld Lang Syne» (fritt omsatt handler det om «de gode gamle dager») er Burns’ mest populære dikt/vise (den skotske tittelen betyr «old long since»), kjent og oversatt globalt og som sådan kanskje verdens mest berømte drikkevise:

Auld Lang Syne (til norsk ved Hartvig Kiran)

Sku’ gamalt venskap gløymast av
og ut or minnet gå?
Sku’ gamal venskap gløymast av
og den gong då?

            For den gang då, min ven,
            for den gong då
            vi tek eit krus på veners vis
            for den gong då.

Og du tek ditt, og eg tek mitt,
lat staupet fyllast på!
Og vi tek eit krus på veners vis
for den gong då.

Vi to har klive bard og braut
og sanka symrer små.
Vi har vandra mangt eit mødugt steg
sidan den gong då.

Vi to har vassa elv og bekk
frå gry til kveld fall på.
Det har skilt oss ville vide hav
sidan den gong då.

Her er mi hand, du trugne ven,
låt meg få di, rett så!
Og vi tek ein hjartans dugleg tår
for den gong då.

Auld lang syne (her i engelsk versjon)

Should old acquaintance be forgot,
And never brought to mind?
Should old acquaintance be forgot,
And old lang syne?

(Chorus)
For auld lang syne, my dear,
For auld lang syne,
We’ll take a cup of kindness yet,
For auld lang syne.

And surely you’ll buy your pint cup!
And surely I’ll buy mine!
And we’ll take a cup o’ kindness yet,
For auld lang syne.

We two have run about the slopes,
And picked the daisies fine;
But we’ve wandered many a weary foot,
Since auld lang syne.

We two have paddled in the stream,
From morning sun till dine;
But seas between us broad have roared
Since auld lang syne.

And there’s a hand my trusty friend!
And give me a hand o’ thine!
And we’ll take a right good-will draught,
For auld lang syne.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), «Vennskap», en antologi ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Arthur Schopenhauer

Arthur Schopenhauer

  Den tyske filosofen (1788-1860) ble via sin mor (forfatterinnen Johanna, 1766-1839) i sin ungdom/tidlig voksenliv kjent med den ikke helt ukjente Johann Wolfgang von Goethe i Weimar. Noe senere studerte den kommende filosof i Göttingen (der også medisin) og Berlin.

(Schopenhauer)

  Her følger en kort, men etter min mening ganske så fornøyelig anekdote:

  En herre forestilte seg for filosofen Schopenhauer som doktor. Schopenhauer ville gjerne vite om han var juridisk eller medisinsk doktor, og spurte derfor:
  - Gjør De kort eller lang prosess?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Dionysios I

Dionysios I

  Diktatorer, narsissister og tyranner finnes dessverre selv den dag i dag. Her følger en liten anekdote om en kar som spredde fordervelse rundt 2400 år tilbake i tid. «Offeret» var dikteren Philoxenes: 

(Ukens quiz: Hva er best:
Narsissist & lystløgner, diktator eller en død tyrann?)

  Den greske tyrannen Dionysios I (432/30-367 f. Kr.) som hersket over Sicilia på 300-tallet f.Kr., ønsket ikke bare å gjøre seg gjeldende som hersker, men også som dikter.
  Ved et drikkelag leste han engang noen av sine dikt for gjestene og spurte så poeten Philoxenos av Kythera (435/4-380/79 f. Kr.) hva han syntes om diktene. Philoxenos var uforsiktig nok til å si sin mening som ikke var særlig smigrende, og over dette svar ble Dionysios så sint at han lot på stedet Philoxenos føre av sted til tvangsarbeid i steinbruddene. Dagen etter angret han seg imidlertid og ga Philoxenos fri, og etter en tid var dikteren igjen i drikkelag hos Dionysios. Denne gang leste diktatoren opp noen nye dikt og spurte Philoxenos:
  - Hva synes du så om disse?
  - Philoxenos svarte ikke direkte, men han reiste seg fra bordet og gikk bort til livvakten, idet han sa:
  - Før meg tilbake til steinbruddene!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Øystein Wingaard Wolf

Øystein Wingaard Wolf

  Wolf (født 1958) er en norsk forfatter, lyriker og sanger. Han mottok Mads Wiel Nygaards legat i 1986.

  Puben Burns (oppkalt etter den skotske lyriker Robert Burns) like ved Nationaltheatret i Oslo lukket dørene nyss (første helg i september 2023), etter å ha ønsket kunstnere, skuespillere, diktere, tilhengere av klassisk musikk, samt en ganske stor porsjon tørste sjeler velkommen siden 1989. Av de siste var det han- og hunkjønn fra alle samfunnslag. Firbente var også hjertelig velkomne! Okke som: Nok en «brun pub» er nedlagt. Jeg frekventerte selv (mer eller mindre hyppig) stedet i de 34 årene det holdt åpent.

  Wolf hadde muligens ikke Burns i tankene da han forfattet følgende dikt. Men det kan kanskje stå igjen som et «in memoria» over enkelte av stamgjestene (meg inkludert):

(Wolf)

Drankerne

De ser ikke solen midt på dagen.
De følger sin tørst som tørsten følger
selvbebreidelsen og de små svikene.
Jeg ser dem klumpe seg sammen på kafeen,
tenne små bål av banal konversasjon,
løfte glassene til munnen sløvt
som om de kysset piker de ikke elsket
og speidet etter mening på bunnen.
De har ingen helter lenger, ingen idealer,
ingen ideer som tåler å se dagslyset.
Deres rett til verden er deres rett til å drikke
og ølet renner gjennom dem
som en pilegrimsreisende til en utdødd by.
De larmer ikke, de ler ikke,
bare elter en surdeig av nederlag
og bekrefter hverandre ved å bite i brødet.
Jeg tenner et lys for dem på nabobordet
så lyset treffer dem i ansiktene
og deres historie kan bli opplyst av min

For de som foretrekker musikk, og selv om Wold her ikke er trubaduren, er etter min lille mening Jonas Fjelds musikalske innslag verdt å lytte til (dersom man tolererer 15 sekunder reklame):

Folk som oss (med Jonas Fjeld) - YouTube

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, You Tube, Øystein Wingaard Wolf: «Lindring», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1998.

John D. Rockefeller

John Davison Rockefeller

  Det fortelles, selv om det kanskje ikke kan stemme, at Rockefeller (1839-1937, amerikansk industrileder, grunnlegger av Standard Oil Company) en gang innfant seg på Willard Hotel i Washington og ba om det aller billigste værelset uten bad. Hotellportieren ble aldeles bestyrtet og utbrøt:
  - Men Mr. Rockefeller, når Deres sønn overnatter her, pleier han legge beslag på den flotteste suiten vi har!
  - Min sønn har en rik far, svarte Rockefeller. - Så heldig er ikke jeg.

(Rockefeller)

  En amerikansk forretningsmann beklaget seg engang til oljekongen Rockefeller over at det hadde vist seg umulig å få en forretningsforbindelse som hadde lånt 50 000 dollars av ham, til å betale pengene tilbake.
  - Hvorfor innstevner De ham ikke? spurte Rockefeller.
  - Fordi jeg har vært dum nok til å overlate ham pengene, uten å sørge for å skaffe meg et gjeldsbevis.
  - Godt, sa oljemagnaten, - da skal De bare skrive til ham å forlange tilbakebetalt de 100 000 han skylder Dem.
  - Jamen, han skylder meg bare 50 000!
  - Ja vel, svarte Rockefeller, - og det kommer han nok til å skynde seg å sende Dem et brev om, og så har De gjeldsbevis nok.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. Og for neste anekdote, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.