Milan Kundera

Milan Kundera

Kundera (født 1. april 1929) er en tsjekkisk-fransk forfatter.

  Hans mest kjente verk, «Tilværelsens uutholdelige letthet» ble gitt ut i 1984. Altså da den kalde krigen var på det «heteste», Ronald Reagan satt i Det hvite hus, mens den tidligere KGB-sjef Jurij Andropov hadde nylig avgått med døden i Kremlin. Forfatteren selv hadde lenge før (1975) utgivelsen bosatt seg i Frankrike, hvor han ble fransk statsborger i 1981. 

(Milan Kundera)

  Handlingen har sitt utspring i den russiske invasjon av Praha i 1968. Jeg har dessverre ikke lest den, men forstår persongalleriet stort sett fokuseres rundt fire hovedkarakterer: Tomas, en dyktig kirurg som faller i unåde med det tsjekkiske regime og ender opp som vindusvasker. Sabina, en tsjekkisk malerinne (Tomas elskerinne og venn), på et tidspunkt i romanen bosatt i USA. Tomas’ kone Tereza arbeider som barpike, men hun tar også en rekke fotografier av det som skjer i Prahas gater under den russiske invasjonen, bare for å finne ut at hun ufrivillig har foret det hemmelige politi med identifisering av dissidenter. Og så er det læreren Franz (forelsket i Sabina), som deltar i en radikal protest mot Røde Khmer-regimet. Etter en marsj i Thailand mot grensen av Kambodsja ender han opp med å bli drept av ranere i Bangkok. Ja, og så er det en femte som også er sentral, Karenin, Tomas’ og Terezas hund. Karenin, som er en tispe på tross av sitt maskuline navn, hun hater forandring. Sjelden har jeg kjent et nærmere slektskap med noen. Får jeg noen gang en hund, skal den hete Karenina.

  Det slår meg også at bokens tittel må være et antonym. For hva aktørene går gjennom, høres ut som å være alt annet enn preget av «uutholdelig letthet». 

  Kundera debuterte faktisk med en diktsamling i 1953. Så slik sett passer han inn i min «serie» om mer eller mindre kjente diktere. Men han er altså mest kjent som romanforfatter, og har utgitt en rekke slike, i tillegg til en novellesamling («Latterlige kjærlighetshistorier») og noen essays. I 1987 mottok han den tyske Nelly Sachs prisen.

  Jeg har dessverre ikke funnet dikt oversatt til norsk av Kundera som kan gjengis. Men jeg tillater meg å gjengi noen få sitater fra «Tilværelsens uutholdelige letthet». Riktignok på engelsk:

«When the heart speaks, the mind finds it indecent to object.»

«To laugh is to live profoundly.»

«We must never allow the future to be weighed down by memory. For children have no past, and that is the whole secret of the magical innocence of their smiles.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: The Guardian, 01.05.2004 (digital), Wikipedia, Allpoetry.com

Stuntpoeten Triztán Vindtorn

Triztán Vindtorn

Det er mulig det finnes norske diktere som er mer surrealistiske enn Vindtorn (født 31. juli 1942 i Drammen, død 4. mars 2009), men av de mer kjente som jeg har hørt om, kan jeg ikke tenke meg noen. Navnet over benyttet han for øvrig fra 1999, tidligere navn Triztán Gyldenløwe Vindtorn, Kjell Erik Larsen og Kjell Erik Vindtorn.

(Vindtorn)

  Vindtorn har gitt ut nærmere 30 diktsamlinger siden debuten i 1970. Med titler som «Med solbriller i tunnelen» (1973), «Froskemannskoret» (1974, en herlig tittel!), «Barbeinte skyskrapere» (1976), «Hamrende vaffelhjerter» (1978), «Trafikklys for elver» (1980), «Vi pusser tankens briller» (1982), «Vokt Dem for huden» (1983), «Dannebrog i mitt langbente hjerte» (1994), «Sirkus for usynlige elefanter» (2008), ja da forstår man at det hele blir ganske så vilt. Spinnvilt er kanskje mer dekkende. Vindtorn mottok flere priser, blant dem Aschehougprisen (1982) og Doblougprisen (1991). Han var, som nevnt i forrige innlegg, også en av «Stuntpoetene» fra 1980-tallet.

  Når det gjelder «Froskemannskoret», så undres jeg om Vindtorn ble inspirert av skuespillet og komedien «Froskene», skrevet av grekeren Aristophanes (446-386 f.Kr), også kalt «komediens far». Det ble første gang oppført i 405 f. Kr i Athen. Skuespillet handler om vin- og fruktbarhetsguden Dionysos, som i fortvilelse over kvaliteten på de athenske tragedier reiste til Hades for bringe dramatikeren Euripides (som døde året før) tilbake fra de døde. Under en pause i skuespillet får man høre et kor av frosker, derav navnet.

  Jeg har bare én bok med dikt av Vindtorn, den heter «På fantasiens barrikader». Diktene som er hentet fra en rekke av samlingene nevnt over, fremstår i det store og det hele som lange monologer. Jeg hadde lyst å gjengi «Oktandrømmer», hvor Sandvika er et gjennomgående tema, samt teksten til nattkonserten «Sandvika 8. september 1991». Men det strekker seg over syv (!!!) sider, med andre ord i meste laget.

  Følgende (ordstillingen er gjengitt fra dikterens) uten tittel er hentet fra «Duften av kompassroser» (1984):

         dine ord er fisker i ørenes akvarium
             kroppens og erfaringens smykker
                  dradd opp av søvnløsheten . . .

          slik natten omfavner oss fullstendig
              vi som er frøet og sannheten i ett
             presset sammen i det tette mørket
   hvor blomstene sover på urolig vakt . . .

             også de for snart å elske med livet
som innsats . . . som om det dreide seg om
             et ukjent spill hvis regler gikk tapt
          en gang da tonene stivnet i lufta som
                                     uendelig geometri//

Til slutt; fra «Med solbriller i tunnelen»:

Munter sang fra metallskogen

at det går an
å spise når krokene i kjøttbutikken
er fylt med kroppsdeler
      å le når jernteppet er senket
      foran publikum
å slappe av når massørene knar
deigen på en fakirmadrass
      å bli ren når badevaktene leser
      kriminaljournalen på jobb
at det går an
å arrestere når politimennene
er kledd i fangedrakter
      at det går an å flytte beina
      når blodsprengte øyne viser kursen
å lytte etter stemmene når
summetonen uteblir
      å være kåt når dobbeltsengen
      er et operasjonsbord
å måle kroppskulden når termometeret
er en maskert dynamittpatron
      at det går an
      å tro noe annet enn at årsaken
      er grunnen til at vi lever
at det går an at det går
                                    for deg
                                    og meg
                                    og hele
                                    dritten

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Triztán Vindtorn: «På fantasiens barrikader» (dikt i utvalg), H. Aschehoug & Co, Oslo, 1986, 2002, Wikipedia

Stuntpoeten Torgeir Rebolledo Pedersen

Torgeir Rebolledo Pedersen

  Det klinger rebelsk allerede fra navnet til denne karen. Pedersen (født 1949) er en norsk forfatter, dramatiker og arkitekt. Navnet har han nok fra sin morfar, diplomaten og poeten Efrén Rebolledo, som kom fra Mexico. I mitt eksemplar av «dikt i utvalg», hentet fra debuten «Tidr» (1983), «Gule sko. Gå med løvet» (1985), «Pube» (1987), «Landskapets hengsler» (1988), «Stråmann» (1990), «Han som elsket verden» (1993), «I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort» (1995) og «Verdner Gud engang ga ut» (1996), skriver Torgeir Schjerven som også står for utvalget blant annet:

  «I samtlige intervjuer Torgeir Rebolledo Pedersen har gitt i forbindelse med sine åtte diktutgivelser, har han uttrykt sin opptatthet av det muntlige, ikke først og fremst som et virkemiddel i den trykte tekst, men det muntlighet som muntlighet, som stemme. «Stemmen er diktets kropp», sier han i et intervju. Han betoner nødvendigheten av «å ta en tekst ut av en bok og la den få leve». Og: «Man kunne si han er en melankolsk klovn, og han er blitt kalt for poesiens Buster Keaton. Men ofte er han ikke klovn i det hele tatt, og ikke melankolsk heller. Kanskje snarere en intellektuell observatør eller kommentator, et skarpt øye eller et blikk med et særegent vidd.»

  Etter Schjervens «dikt i utvalg» har Pedersen gitt ut ytterligere minst åtte lyriske verk. Han har, som intimert, også utgitt dramaer, samt noen barnebøker. Han har mottatt flere priser, blant annet Doblougprisen i 2013.

(Torgeir Rebolledo Pedersen)

  Jeg finner en del av Pedersens dikt vittige, ja rent ut festlige, andre med en fantastisk dybde, atter andre forstår jeg ikke et kvidder av. Så er jeg da verken diktanalytiker eller ekspert på noe som helst, andre lesere vil kanskje oppfatte diktene helt motsatt, eller helt annerledes. Slik skal det kanskje være også?

  På 1980-tallet var Pedersen ett av medlemmene i den poetiske aksjonsgruppen «Stuntpoetene» sammen med Karin Moe, Triztán Vindtorn, Arne Ruste, Thorvald Steen, Jón SveinbjørnJónsson, Thor Sørheim og Erling Kittelsen.

Her er tre dikt fra utgaven:

Ikke for meg

Snøens hengsler
knirker ikke for meg
Snøen knirker for frosten

Ørreten hopper ikke for meg
Ørreten hopper for flua
Ørreten gjør seg ikke til for flua
Ørreten hopper for livet

Haren
hopper ikke for meg
På snøen henger den igjen en lang beskjed
til reven:
Spor fins, jeg fins ikke

+ + +

Jeg vil takke

Jeg vil takke de som må ha takkekort
Takke lånekassene og bankene
og gjensidige som rår
Jeg vil takke for vokalene
jeg fikk påtrykt stemmebåndet
Takke
fordi jeg lærte temme dem
i innhegningen av punktum

Jeg vil takke for kanalene ut
TV 1, TV 2, P 1, P 2, P 17
Takke for omveiene hjem
Takke krabbene
for ideen med panseret
Og tolvfingertarmen
for å ta hånd om maten
Takke
alle sjokoladene
Takk for alle søte mennesker

i skogene av saltstenger

+ + +

Det er ingen sak å kaste elver

Det er
ingen sak å kaste elver
Det vet enhver fisker

Takk elv, for det du ga, sier han
kaster den til værs
og går
Når han kommer igjen
noen år etter
henger fossen der ennå

Når han vender tilbake midtveis
i livet
ligger kraftverket der

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «dikt i utvalg», Forlaget Oktober, Oslo, 1997, Wikipedia, Store norske leksikon

Oskar Fiske Pettersen og hans søster

Oskar Fiske Pettersen

  Pettersen er ikke blant våre mest kjente lyrikere. Men også «ukjente» diktere må vel bli hørt eller lest for å oppnå nettopp det. Og han er ørlite kjent for meg, så jeg tenkte jeg skulle dele noen av hans dikt fra diktsamlingene «Lillebrors Kastanje» (debut i 1993) og «Det brenner en engel i gresset» (fra 2001). Han har også gitt ut diktsamlingene «Stille strofer» (2015), «Periculum in mora» (2016) og boken «Strø (om Liva)» (utgitt januar i år), alle på Mensagem forlag så vidt jeg har fått etablert. Han fremførte også det musikkpoetiske verket «Farlig å vente» på Rastarkalv på Frei i august 2018. Verket skal ha vært skapt ut fra hans diktsamlinger, men kanskje Oskar Pettersen benyttet anledningen til flette inn noen motiver fra år 955, da den daværende norske konge Håkon den gode Adalsteinsfostre utkjempet et slag der mot Eirik Blodøks’ sønner? Sannsynligvis blir heller ikke andre håpløse spørsmål jeg måtte ha (eksempelvis undres jeg hvorvidt «engelen i gresset» brant med en stille flamme) stående ubesvarte. Kanskje er det best slik. Oskars videreføring av «Farlig å vente»; «Strø himmel på Jorda!» ble fremført i Nøtterøy kirke i Færder kommune som en lanseringskonsert for «Strø (om Liva)», omtrent samtidig med utgivelsen.

(Oskar Fiske Pettersen)

  Jeg mener det var i 2000 eller 2001 jeg traff Oskar Pettersen, ja - og mange andre fra hans slekt. Anledningen var dåpen av søsteren Veslemøys barn Maria. Jeg og min daværende kone var to av flere faddere. Seremonien fant sted i Frei kirke utenfor Kristiansund, en vakker trekirke fra slutten av 1800-tallet. Den ligger i idylliske omgivelser i gåavstand fra Oskar og søsknenes barndomshjem. Jeg er, som man forstår, litt usikker med hensyn til tidsbestemmelsen. Men rundt da var det. Min hukommelse er dårlig, det benektes ei at det har en sammenheng med en lengre periode høyt inntak av væsker hvis alkoholinnhold langt overstiger ølets.

(Frei kirke)

  De to diktsamlingene jeg har av Oskar fikk jeg av Veslemøy. Den første på min bursdag i 1994, det begynner å bli en stund siden. Veslemøy er (tror jeg) for øvrig den yngste av Oskars tre eldre søstre, hun ble født 24. august 1967, han i 1970.

Her er fra Lillebrors Kastanje:

Vet du?

Værelset
som var fylt med tankene våre
strekker seg som en bro
til neste bredd.

Venter der,
innelukket
med nye lengsler

I Månelys

Kledd i drømmenes drakt
danser månen inn mellom skyene
og brenner seg fast i innåndingen
Grepet av lidenskap
som ennå puster
fukter Jeg leppene mine
før de blir til is
og drømmer Deg
som en regnbue brennende
midt i mellom dem

Fra «Det brenner en engel i gresset»:

(alt)

alt du gjør
som ikke tjener
Lyset
er bortkastet, sa han

(hvit skjønnhet)

Ved Sankt Hans
snudde solen
og svek jorden

siden har bladene krummet seg
rundt treets røtter
rimkranser
lagt seg over tomme reder
lik
dødens hvite skjønnhet

 Så, fra mitt hjerte:

  Jeg ble dessverre skilt fra min viv tidlig i det nye millennium. Både Else-Mari og «Vesle» var fine. Jeg har ikke hatt nevneverdig kontakt med Else-Mari siden, men hun har holdt meg noe oppdatert (i hvert fall de første år og de siste uker) om hennes venninne Veslemøy. 

(Maria)

  Datteren; lille Maria som jeg minnes med røde bollekinn med smilehull i, betydde alt for Veslemøy. Men skjebnen ville det slik at Maria omkom under tragiske omstendigheter, bare fire år gammel. Det tror jeg skjedde i begynnelsen av 2004, senest 2005. Selve bisettelsen glemmer jeg aldri, en kiste i overkant meteren lang i kapellet på Ullevål sykehus. Forresten, store deler av bisettelsen har jeg fortrengt, det er kisten og Veslemøys tårer jeg aldri kommer til å glemme. Likeledes er store deler av minnestunden i etterkant borte, men jeg traff vel flere av familiemedlemmene da også, og ser derfor ikke bort fra at det ble nok et møte med Oskar Fiske Pettersen.

  Naturlig nok; Veslemøy kom seg aldri etter det største av alle tap. Sorgen og selvbebreidelsen ble overveldende. De første årene i etterkant hadde hun flere mislykkede selvmordsforsøk, det nest siste medførte at hun mistet en fot. Nei, hun ble aldri helt frisk, men de siste årene hadde hun forskjellige deltidsstillinger. Først med psykisk syk ungdom, så i et senter for incest, og til slutt i Kirkens Bymisjon. Etter bisettelsen av hennes eneste barn skulle jeg ikke treffe Veslemøy igjen, men vil alltid minnes hennes sprudlende og trillende latter. Og som min eks skrev i en melding nylig; «hun var fin, raus, snill og omtenksom». Men også latteren må vel ha dødd hen. Hvilke pinsler og traumer Veslemøy har gått gjennom de siste 13 år eller så er meg ufattbart og hjerteskjærende. Kroppslige sår kan kanskje både heles og lindres, men jeg tror det er verre med sjelens. Når jeg selv er litt lei, må jeg innrømme å ha et bilde i mitt indre av henne på kanten av eksistensen, ja, balanserende med duket nakke på kanten av stupet, stirrende ned i avgrunnen. Heldigvis inneholder mitt lille bilde også noen stakkete stunder med hennes brune øyne søkende og vendt opp mot lyset. Veslemøy var hjemme på Frei i julen 2018, og kom tilbake til Oslo, hvor hun bodde i Gamlebyen, en kort periode fra slutten av januar 2019.

  Nå har imidlertid Veslemøy endelig fått ro, den 5. februar tok hun sitt eget liv. Hun ble stedt til hvile på Vestre Gravlund den nittende samme måned. Da jeg fikk budskapet var det første som gikk gjennom hodet mitt vantro og sjokk. Etter å ha summet meg noe, og etter at venner både oppmuntret og sa seg villige til å assistere med å ordne en blomsterhilsen til båren (selv var jeg i utlandet), ble de ordene som jeg følte riktig å sende med: «Sov nå, du fine og skjøre menneskefugl». Jeg fikk også hjelp til å bearbeide tanker. Så enkelte av dere har hørt om dette før, men muligens ikke om Oskar og hans diktsamlinger. Hvordan Veslemøys nærmeste familie har det i dag, og hvordan de har hatt det alle disse årene kan man bare forestille seg. Men kanskje er det litt lettere for dem nå, for (som min eks skrev) «døden er så endelig». Men også: «Det er som å miste henne to ganger, først etter Maria, og nå på nytt igjen.» Videre skrev Else at hun var «helt satt ut» etter «begravelsen til Veslemøy. Den var vakker og vond». Når Veslemøy var lengst nede orket hun ikke ha kontakt med verken familie eller «Snuppen» (som forble mitt kallenavn på Else-Mari), det må ha vært grusomt for alle parter. Veslemøys mor bor fremdeles i døtrenes og poetens barndomshjem, men faren gikk bort for en del år siden. «Snuppen» var ikke sikker på om Veslemøy forfattet et helt avskjedsbrev i forkant av det som «var nøye planlagt over lang tid» til sin familie, men hun hadde i alle fall skrevet noe slikt som «takk for at dere aldri sluttet å elske meg».

  Jeg nevnte at jeg ikke traff Veslemøy etter bisettelsen. Det stemmer. Men vi hadde en viss brevkorrespondanse, jeg skrev noen reiseskildringer til henne. En fra Thailand i 2006, en annen fra en reise til Skien og Telemark hvor flere av Ibsenskuespillene ble fremført både i friluft, om bord i M/S «Henrik Ibsen» opp og gjennom slusene i Telemarkskanalen, på monitorer under busstransport tilbake til Skien og sist på «Festiviteten». Den siste i september 2008 var en skildring fra opphold på min families hytte på Skjæløy utenfor Fredrikstad, Veslemøy kom flere ganger på besøk der. Den fikk jeg ikke noe svar på, men tidligere på året, 30. mai sendte hun meg følgende brev, svart skrift på vakkert blått papir. Jeg gjengir det i et forsøk på å formidle noe av hennes vesen; selv når hun var syk tenkte hun mer på andre enn seg selv. Håndskriften hennes er av en helt annen verden, men den klarer jeg ikke gjenskape:

«Kjæreste Martin

  Sitter under solen i en park på Grünerløkka, og herfra vil jeg sende deg noen varme tanker og ønske om en riktig god sommer!

  Jeg kjører forbi Lysaker med jevne mellomrom og da dukker du alltid opp i tankene mine. Min psykiater er en stor Ibsen-beundrer, og når terapi - på personlig plan - har vært for traurig, har han lært meg både å like, og å lese mer av Ibsen. I assosiasjonsrekkene rundt Ibsen dukker du også stadig opp. Det hender mamma eller andre i familien spør hvordan du har det. Jeg kan ikke annet svare enn at jeg håper du har det bra, men jeg vet jo så lite. Går det fint med deg Martin? Er livet godt mot deg?

  Kanskje får du tid til å skrive en sommerskildring fra Skjæløy - kanskje fortelle noe om hvordan du har det. Det ville gledet meg stort. Du har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt Martin. Du er «rar» og du er «annerledes». Det er alltid like vanskelig å forklare hvorfor noen mennesker treffer en nærmere enn andre, men kanskje er det noen likhetstrekk i vesen og væren, kanskje.

  Selv skrives jeg ut fra Vor Frue Hospital i disse dager etter å ha vært der siden januar. I helgen skal jeg også flytte fra Grünerløkka til Torshov så da er det å begynne litt på nytt igjen.

  Fortsettelsen vet jeg lite om. Jeg jobber meg gjennom epikriser, journaler og rapporter. Sinnet og fortvilelsen øker i takt med energien og kraften, og en stor jobb ligger fortsatt foran meg. Samtidig er jeg sulten på å lese, psykologi og journalistikk er det jeg aller mest ønsker, men vet jeg ikke må sette for høye mål. Ett skritt av gangen …

  Alt godt til deg Martin - klem Veslemøy»

(Øverst Veslemøy og meg, nederst Else-Mari og Veslemøy,
begge fra Skjæløy rundt 1990)

  I 2006 fikk jeg i julegave fra Veslemøy et eksemplar av «Ibsens kvinners», redigert av Ellen Horn. Den og Veslemøys brev er noe av det fineste jeg har, personlige brev er skatter å bevare. Når jeg nå tenker på Veslemøy, sender jeg også en tanke i retning Arne Garborgs «Haugtussa» fra 1895. Og så tenker jeg: Blir man egentlig noen gang ferdig med møter med mennesket? Må man det; bli ferdig med disse møter? Mennesker (ja, dyr også) man virkelig har blitt positivt berørt av; han- eller hunkjønn, barn, gammel eller ung, både levende og døde; de bærer man jo med seg resten av ens eget liv. Veslemøys latter og mye, mye mer med henne tar jeg med videre. Det mørke hviskes heldigvis ofte ut og blir til dulgte skygger. Dog, savnet består. Savn er vel en slags indre rynker. Annerledes enn de ytre: «Bare de som kjenner dine rynker, kan sette full pris på ditt vakre ansikt». Kanskje det er håp for oss tobente. Det føles bare ikke alltid slik.

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her.

Kilder: Petterens Lillebrors Kastanje, Mensagem, Oslo, 1993, s. 26+32, og Det brenner en engel i gresset, Mensagem, 2001, s. 43-44, Tidens krav (29.08.2018, digital versjon), Vestfold.net, egne bilder (de tre siste)

Vår og bursdag!

  Det er i dag bare 191 år siden Henrik Ibsen ble født. Jeg burde ha gledet meg, denne for meg første vårdag i Norge. Jeg ble sittende på plattingen utenfor min ringe bolig, greit, verken ring eller min, men jeg setter pris på både den og omgivelsene. I solskinnet satt jeg således og leste videre i romanen (kall det gjerne en selvbiografi) "Melding til alle reisende" av forfatteren Liv Køltzow, tidligere bosatt i Veståsen i Bærum. Samtidig kontemplerte og smilte jeg litt mot en sol og vår i spe, men var også litt trist. Jeg smilte mest over vårens første flue som hadde våknet fra dvale og landet i mitt beger. Pussig nok overlevde han (eller hun) og fløy videre etter litt vingetørking på mitt lille bord. 

 Og så var det vakkert å lytte til "Ave Maria" med Placido Domingo og "Die Wiener Sängerknaben" i bakgrunnen. Tristessen, men også en dikter, skal jeg komme tilbake til, muligens på fredag. Ikke på grunn av, men på tross av Goethes dødsdag; presis to dager og fire år etter Ibsens fødsel.

  En fin vår ønskes!

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Mer fra Tove Ditlevsen

  Tove Ditlevsen skrev med selvironi og selvinnsikt. Hun avskydde menneskers selvbedrag og selvforherligelse, uavhengig av deres ståsted. Hun diktet om svik, kjærlighetens forlis og neglisjerte barn. Hun utleverte med andre ord seg selv. Hun skrev rett frem, fredet ingen (forresten, gjerne «vanskelige» barn), og aller minst seg selv. Hun hadde en egen evne til å komme til kjernen av problemstillingen i få verselinjer. Hennes dikt treffer deg bardus som en poesiens «Knock-out». De fremstår mer aktuelle enn tiden de ble til. Det foregående er riktignok bare mine betraktninger.

  Følgende er hentet fra hennes diktsamling «Til en lille pige» utgitt i «Efterladte digte» i 1978 (posthumt). Jeg syntes det har en viss slektskap med «De evige tre». Selv føler jeg meg mer enn i et visst familieforhold med «nogle af os»:

De fleste mennesker

De fleste mennesker
er trofaste
og pålidelige
og tålmodige.
De fleste mennesker
nøjes med livet
som det nu engang er
og er tilfredse
med at overholde
de klokkeslæt
andre har fastsat.

De fleste mennesker
fører en frygtelig
tilværelse
uden nogensinde
at blive klar over det.

Men nogle af os
vil ikke være med
vil ikke være edru
skyr dagslyset
læser ikke aviser
går ikke på arbejde
æder piller for at sove
og piller for at vågne
forlades af de trofaste
og fornuftige
og nøjsomme
mindes
den store kærlighed
som kun få har evne
til at opleve
og som aldri er gensidig.

Vi dør af leverbetændelse
eller af sorg
man siger
vi går til grunde
eller i hundene
man siger ikke uden grund
at vi selv ville det.

Man glemmer os hurtigt
og fortsætter sin
frygtelige tilværelse
med en tapperhed
vi døende ikke ejer.

Kilder: Tove Ditlevsen: «Pigesind, kvindesind og andre dikt i utvalg» i regi av Den norske Lyrikklubben, 2001 (hentet fra Samlede digte, c/o Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, København), s. 218-219.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For noen av mine egne dikt, klikk eksempelvis her.

Tove Ditlevsen

Tove Irma Margit Ditlevsen

  Tove Ditlevsen (1917-1976) var en dansk lyriker, skribent og forfatter. Hun vokste opp i arbeiderstrøket Vesterbro i København. Allerede fra hun var 12 år, skrev hun dikt, som hun omhyggelig skjulte. Janteloven hersket, og det sårbare og usikre barn lærte å dekke over sin indre verden med utvendig slagferdighet. I diktningen skapte hun seg et hemmelig rom, hvor hun kunne søke tilflukt og hvor den gledesløse virkelighet ble omskapt til kunst. Ditlevsens barndomsdikt preges av de forbilder som var for hånden, folkeviser og salmevers fra skolen, morens skillingsviser og farens sosialdemokratiske arbeidersanger. Begge foreldrene ble viktige for Toves utvikling til dikter, dessverre mer ved deres neglisjering enn ved deres stimuli.

(Tove Ditlevsen)

  Ditlevsen debuterte i de unges lyriske tidsskrift «Vild Hvede» med diktet «Til mit døde Barn». Tidsskriftet ble redigert av Viggo F. Møller. Året etter, i 1940 ble de to gift. Hun var da 22 år, han 52. Ekteskapet med redaktøren varte to år, så fulgte i relativt rask rekkefølge ytterligere tre ekteskap, det ene verre enn det andre. En av hennes ektemenn var en psykisk forstyrret lege som medvirket til at hun ble narkoman. Tove Ditlevsen var flere ganger innlagt ved mentalsykehus, og prøvde også flere ganger å ta sitt eget liv. Tove fikk tre barn: Helle (1943), Michael (1946) og Peter (1953).

  Tove Ditlevsen var (på tross av, ja for alt jeg vet, nettopp på grunn av sitt turbulente liv) svært produktiv både under og etter krigen, og mottok i samme periode en rekke priser og utmerkelser. Hun døde i mars 1976 av en overdose sovetabletter.

  Jeg har valgt å gjengi det, etter min mening, fantastiske diktet «De evige tre» fra hennes diktsamling «Lille Verden» (1942). Å skape noe slikt i en av alder av 25 år er meg ubegripelig:

De evige tre

Der er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej,
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,
der bor i mit mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust
af lykke der snart fór hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er ét med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
én gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til én.

For forrige dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Dansk Kvindebiografisk Leksikon, Tove Ditlevsen: «Pigesind, kvindesind og andre dikt i utvalg» i regi av Den norske Lyrikklubben, 2001 (hentet fra Samlede digte, c/o Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, København), s. 32.

Louis Kvalstad

 Verken Louis Osborne Kvalstad (1905-1952, norsk lyriker og maler) eller hans tvillingbror Mabel Elliot (1905-1938, norsk maler) hører til blant vårt lands mest kjente i sine genre. Kanskje fordi de gikk bort så tidlig? Norsk biografisk leksikon skriver (i 2009) imidlertid om Louis: «Mottakelsen av Kvalstads lyrikk var lenge positiv, men fra og med etterkrigssamlingen Flotid ble det reist kritiske røster mot hans velklang og høytone, og i dag oppleves forfatterskapet som noe foreldet.»

  Begge barna måtte ut i arbeid i 10-årsalderen i Namdalen, der de vokste opp. Louis fikk ingen skolegang utover et år på Namdal Folkehøyskole 1922-23. I 1938, samme år som broren døde av tuberkulose, foretok Louis en reise til Nord-Norge og Svalbard. Han var den første norske lyriker som brukte motiver fra Svalbard.

  Her gjengis Kvalstads dikt «Vårvise», som muligens nettopp ble til på Svalbard. Der er det som kjent mørketid ganske lenge. Heldigvis er vel vi litt lenger sør nå omsider på vei ut av den mørkeste årstiden.

  Det er mulig dikteren er noe foreldet. Men jeg syntes nå grunntanken i diktet bærer preg av ungdommelig optimisme:

Vårvise

Skulle jeg i dag kan hende skrive
en visetrall i mørketiden,
vekke våren i meg selv til live
og videre til venner gi den?

Hør da hva jeg innerst inne mener
om motløshet og triste tanker;
Det er bare vinterlige grener
som snart vil bære blomsterranker.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (digital), «Som gyldne bier» (s. 73), Dikt for enhver anledning, En antologi ved Kari og Magne Skjæraasen, Orion Forlag AS, Oslo, 2006.

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kolbein Falkeid

 Falkeid (født 1933) er en av Norges mest folkekjære diktere. I likhet med den forrige dikter jeg omtalte (Tor Ulven), mottok Falkeid Doblougprisen (1993). Dette året delte han den med en annen, ikke helt ukjent forfatter (og dikter); Lars Saabye Christensen.

  Kolbein Falkeid vokste opp i Haugesund, og dro som så mange andre sambygdinger til sjøs i ung alder. Han debuterte i 1962 med en diktsamling, og fulgte den opp med flere i årene som fulgte. Ved siden av skrivingen arbeidet han som lektor i hjembyen. Han mottok flere stipendier, noe som muliggjorde reiser til Afrika og Italia. Falkeids diktning var nok inspirert av utlandsferdene. Men i 1988 rammet tragedien familien. I et intervju mange år senere uttalte han: «Å miste en far og en mor tar rundt to år å komme over, men å miste en datter tar resten av livet ditt» Datteren Helga tok sitt eget liv.  Diktsamlingen utgitt i 1989; «En annen sol» ga uttrykk for ulike sider ved sorgen.

  Kongen utnevnte i 2010 Falkeid til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans litterære virke». Mitt favorittdikt av Kolbein Falkeid er «Det er langt mellom venner», men det er så velkjent at jeg vil heller gjengi et mer frodig og positivt dikt. Skjønt; siste vers gir kanskje et hint om at tilstanden ikke er helt skyfri (i menneskeverden):

FOR Å STURE
er vi ikke skapt til vel?

Som hvalrosser skulle vi være, helst
med sår etter slagsmål over hele kroppen
og enda ha tonn av daskende kjærtegn
i luffene. Som løver
skulle vi være, velte oss
midt i flokken på den kokende savannen,
snerre som undersjøiske steinras
når ungene bet oss for hardt i ørene og ødela
middagsluren, men like etter
gi dem et søvnig slikk over snuten.
Eller som isbjørner,
hvite stjerner i rommet, knuter
av kolossal kraft-tetthet som labber
vekk over de veldige arktiske viddene.
- Femti kilometer borte
skal det være et råk og en hundredels sjanse
for selkjøtt til kvelds.

Hvasomhelst.
Menneske, maur, mogop.
Bare det var liv i oss,
et romslig hav, blidt og hissig om hverandre.
Alt annet
enn denne gjørma av en hjerne,
betent
som en dam uten tilløp og avløp.

For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Norsk biografisk leksikon (digital), Wikipedia, Kolbein Falkeid: «Samlede dikt», J.W. Cappelens Forlag as, 2003 (min versjon 2. opplag fra 2004), s. 301.