Klin kokos på Lysaker

Klin kokos på Lysaker 

  Glad som en lerke omkranset av løvtrærs høstfarger sprader jeg mot butikken. Denne dag på jakt etter kokosmelk til kyllingsuppe. Noe Babettes gjestebud blir det neppe, men det er da så deilig å drømme! Lystigheten endres ørlite mot et øyeblikks mismot ved minner fra ungdommens tid å ha blitt kalt både suppegjøk og -hue. Ok, sikkert fortjent, det samt nøttehue, noe jeg til dags dato får høre. Det siste er forresten litt koselig, får meg til å tenke på en vise om Nøtterø…

 

  Nok om det, for et par og tyve år tilbake flyttet jeg til Lysaker Brygge, gildt var årene man fikk holde til der. Mange hyggelige to- og firbente bekjentskaper. Det er ikke bare den vei suppetankene flagrer mot i dag, men noe jeg leste om som fant sted 90 år tidligere, nærmere bestemt det herrens år 1914; da første verdenskrig startet. Norge var nøytral, men okke som… 

   Hvor var jeg? Jo, i 1914 besluttet en kar ved navn Wilhelm Martin Christie Mustad seg for å importere hundrevis av tonn med cocos olje og kopra til sin fars margarinfabrikk på Lysaker. Det var olje i fat som ble lagret både på Lysaker og i Oslo. Mustad tok opp store lån for den risikable affæren (var visstnok forbundet med store sjanser for at mye av lasten kunne gå tapt, kanskje den kunne bli torpedert?). Mustad (1877-1961) skal selv ha vært opphavsmann til det da noe selvironiske slanguttrykk «å være klin kokos». Mustad-familien er ellers kjent for mye annet, men lar det og fiskekroker ligge. Det som akkurat nå gnager i skolten er det store, altoppslukende problemet i universet (riktignok mitt eget mikroskopiske): Mon tro om ikke også jeg en tid ble beskyldt for å være klin kokos? At jeg i alle fall ble kalt klin gæren en periode er «bankers». 

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Aschehoug og Gyldendals Sitatleksikon, Kunnskapsforlaget, 5. utgave, 2002. Videre: Martin, alias Konkylie Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gylne Oasers Forlag, Kabul.

Henrik Ibsen (1828-1906)

Henrik Ibsen 

  Ibsen dro til Roma i 1864 og fra juni samme år oppholdt han seg et par måneder i Genzano, noen få mil utenfor byen ved Nemisjøen i Albanerfjellene. Her traff han bla den unge enkefruen Lena Bruun (1816-1901) og hennes to barn (Thea og Johan Peter, født 1841 og 1843). I Genzano skrev Henrik Ibsen det ikoniske diktet «Borte!», sannsynligvis til minne om Thea. Både Thea og Johan Peter gikk tragisk nok bort allerede i 1865. Her gjengis diktet som første gang ble publisert i 1871 (jeg har fornorsket språket ørlite):

 

(El maestro!)

Borte! 

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden. 

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
meg nyss beruset.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
men nu er hun borte. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Friends of the Non-Catholic Cemetery in Rome, No. 11, Summer 2010 (Digital versjon), Henrik Ibsens Skrifter (HIS), min egen side om Henrik Ibsen (klikk øverst på siden for link til kronologien). For de som ønsker å lese litt mer om familien Bruun, klikk her.

Kolbein Falkeid (VI)

Kolbein Falkeid 

Jeg vender tilbake til Falkeid:

Avkroker

Du skriver dikt, sier de,
det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
men trer jeg livet gjennom et nåløye,
får jeg kanskje noe å sy en mening med. 

Uten diktet
skimter jeg den bare som et minne
uten fortid.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Falkeid, klikk her. 

Kilde: Kolbein Falkeid, fra samlingen «Utestengt», Cappelen 2001.

Kryssord

Kryssord 

  Jeg forsøker meg fra tid til annen på kryssord. Vrient kan det være når man skal finne en rute/temavei og eneste ledetråd er et bilde av noe(n). Følgende fasit fra en tidligere oppgave fant jeg litt festlig (motivet kunne like godt ha vært en politiker, men det var faktisk en globus):

 

«Aliens søker nok også etter intelligent liv, noe som nok forklarer hvorfor de ikke har viet jorden så mye fokus til nå.» 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Klassekampen (Løsning kryssord uke 32), «Bokmagasinet» 22.08.2026.

Sigmund Freud ser også (II)

Jeg ser

en død brunsnegle galoppere
sammen med gresshopper på krykker
og en flodhest med tannpine 

jeg ser et ekorn vinne VM i trampoline
og en spurv hoppe bukk over månen
idet linerlen stjerter farvel mot sydlige strøk 

men best av alt - -
jeg ser en fireåring med eplekinn
- - og blåbærtrut 

og jeg undres - ja, jeg undres - - -
hva Freud ville tenkt 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Martin, klikk her. 

Kilde: Martin, subsidiært Konkylius Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Granaters Forlag, Kabul. Dessverre ikke lenger med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, heller ei fra Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Rudolf Nilsen (III)

Rudolf Nilsen 

  Nilsen (1901-1929) var en av mange kunstnere tidlig på 1900-tallet som døde så altfor ung av tuberkulose. Her gjengis et av hans dikt:

 

På stranden 

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste! 

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingplager.
Han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste. 

For forrige dikt/innlegg, klikk her. For forrige av Nilsen, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Rudolf Nilsen, fra samlingen «Hverdagen» (utgitt posthumt av Ella Hval), Gyldendal 1929.

Annie Riis (IV)

Annie Riis 

  Jeg vender tilbake med to dikt fra en av mine favorittpoeter. Riis (1927-2020) mottok Brageprisen i åpen klasse (2001) og Herman Wildenveys Poesipris (2002):

(Annie Riis)

Det blåser på toppene 

Snakk ikke stygt om henne
som troner på toppen.
Husk at fra henne
kan ikke veiene gå
annet enn ned. 

Lykksaligheter 

Du sier hei
og perleporten knirker på hengslene
det åpner seg
ordene svinger palmegrensmyke
hender spiller harpe i håret mitt.
Langsomt går vi inn
i den første av
minst 7 deilige himler. 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt av Riis, klikk her. 

Kilder: Wikipedia, Annie Riis: «Himlen er de andre : en kjærlighetssatire», Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1982