Vilhelm Krag

Vilhelm Krag

  Sørlendingen Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871-1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet. Jeg har vært innom Krag før, men da i forbindelse med min kronologi om Henrik Ibsen (nærmere 1500 tettskrevne A4-sider). Allerede som 13-åring prøvde Krag seg som avis-korrespondent. Krag debuterte som bokanmelder allerede i september 1890 (ennå ikke fylt 19 år). Han leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant stor inspirasjon i dem. For en litt «artig» episode mht Ibsen og Krag, se link under. Den omhandler Ibsens første og definitivt siste møte i Den norske Forfatterforening 07.05.1894, samt dagen derpå...

(Vilhelm Krag)

Som nok et kuriosa (ok, sikkert velkjent) kan nevnes at han var den som først tok i bruk betegnelsen «Sørlandet» i 1902. Men her og nå gjengis et dikt av Vilhelm Krag (fra 1891):

Den uforbederlige

Det hændte den tid, jeg var ung og vild,
.. spræt flasken og stil den paa plads!
Da spilled jeg vel et forvovent spil
og sang en letsindig vise dertil,
.. skjænk vin i mit gamle glas!
Min fremtid, min evne, mit liv og min gjerning
jeg satte det alt paa en eneste tærning.

            Og tærningen faldt.
            Saa tabte jeg alt.

                        Naaja -

Sligt hænder på sjøen, som tømmermand sa’
dengang han fik hodet saa plent kuttet a’.

Det hændte den tid, jeg var ung og vild
.. spræt op en flaske igjen!

Nu spiller jeg aldrig mer nogetslags spil
nu ryger det hele ad helvede til -
Fyld glasset og stil det herhen!
Nei, kom ikke til mig med anger og klynk.
For taber du spillet, så ti og synk!
jeg tabte mit spil, jeg valgte min vei.
                        Hvad rager det dig?

Og vover en trøstermand sig til mit bord
og sylter mig ind i medlidende ord
og taler til mig saalunde:
«Din stakkar, som gik tilgrunde!
Ak, havde du aagret endel med dit pund
og gaaet fra spillet i rette stund
og taget dig lidt ivare!»

Saa skal jeg da svinet svare:

«Og hvis du kom til mig og kunde mig by
at staa her her og spille om livet paa ny
og kunde du gi mig de tusen talenter
som engang jeg tabte med renternes renter:
Da vilde jeg reise mig, ung og vild
og synge letsindig en vise dertil
                                    - drik ud!

Og jeg vilde gjøre som engang før
som nu og altid indtil jeg dør:
Ta hele min fremtid, mit liv og min gjerning
og sætte det alt paa en eneste tærning,
                                    ved Gud!»

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For første innlegg i kronologien om Henrik Johan Ibsen, klikk her. For Vilhelm Krags møte med Ibsen i Den norske Forfatterforening, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Vilhelm Krag: «Samlede dikt», Bind 2, ved Jostein Andreassen, Søgne, 1994.

HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

  Det har gått et hundeår eller to siden verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot trakk seg som statsminister. Også Martin Mos, Mopp, eller hvilket etternavn han nå enn opererte under, sa opp sin stilling som journalist i Hundenes Tidende. Men han holdt sitt ord, og en potensiell skandale i forbindelse med daværende statsministers innledende forpost-sniffinger i retning et romantisk forhold til en toårig dvergschnauzer i løpetid kom heldigvis aldri for dagens - det vi si medias - lys.

(HM Teddy Lancelot, always a gentleman-dog!)

  De to aldrende pensjonistene på to og fire ben har blitt dus igjen, de møtes som venner og observeres i nabolaget som et pussig par i tilsynelatende dyp samtale. Men det er som i fordums dager; den ene skvaldrende lik en gammel skjære, mens den firbente og mer distingverte fremstår nå som en «bestefar» og later som han lytter, men vender selvfølgelig det døve øret til.

  Fra tid til annen treffes de to også i nede i «Bunkersen» for en liten passiar. Det foregår i rolige former, fjernt fra fordums hektiske dager.

  Og som mer eller mindre vanlig; HM Teddy Lancelot forkortet T, den tobente noksagten M:

M: Jaja, Teddy, nå som du har blitt pensjonist, hva har du tenkt å bruke dagene til?

T: Jeg vet egentlig ikke. Men vurderer å sove litt mer.

M: Enda mer? Men...

T: Hold tåta på deg! Man kan alltids sove mer. Det er da deilig å drømme? Og du?

M: Nei, si det. Skulle gjerne sove mer selv. Og drikke litt flere øl, men...

T: Flere? Umulig, da drukner du jo!

M: Du har nok et poeng. Og det du sier om å drømme er fint! For hva har man ellers egentlig. Drømmer og fantasier! Selv drømmer jeg nå for tiden, eller gjør mine tanker rundt egen barndom. Vi gamle vender kanskje tilbake dit av og til? Og selv om jeg husker lite av den, innbiller jeg meg at det var den fineste tiden i mitt liv. Da jeg var rundt 9-10 år gammel. Husker du fra din tid som valp?

T: Nei, ikke så mye. Men minnes fra tid til annen også det. Mest hvor sprek jeg var, egentlig. Alt så hysterisk festlig! Livet en lek! Nå er det et ork bare å stå opp. Leddene knirker. Men i drømmene knasker jeg fremdeles på pappas tøfler, og så er jeg sprekere enn et saftig kjøttbein!

M: Eh, det siste var jo fint å høre. Men du har nok rett. Tror det var en kar som het William Blake som skrev noe om det. Og selv om han ikke spesifikt tenkte på Majesteter som deg, så gjelder det helt sikkert deg også: «Fantasien er ikke en tilstand; den er selve menneskets eksistens.»

T: Fy!! Du må på død og liv komme luskende med sitater fra tidligere dustehuer! Til og med fra en fossil som ikke engang brød seg om å nevne oss firbente? Hvorfor ikke si det som den berømte portugisiske vannhunden Vasco da Glomma sa: «Der finnes ingen grenser under vann.» Mye klokere! Selv om han kunne jo også ha tilføyd; «eller i fantasien»! Nei, hvorfor kan vi ikke heller vende tilbake til våre drømmer? Tenk å få sovne inn under en deilig drøm? Men før den tid, har du ikke noe snacks å by på?

M: Jo. Beklager. Og du har så rett. Som vanlig. Og så er det bare å håpe vi får oppleve noen, nei; mange fine drømmer innen den siste i rekken puster på vår dør!

T: Ja, for nå er det vår - tenk så mye fint det skal bli å sniffe på - fri oss fra det mørke, gi oss lyset! Hasta la vista, Schnauzer-baby!

Lykkelig er den
som har funnet
sin lille plett
her på jorden
(ikke sitat fra W. Blake)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Wikipedia, William Blake (1757-1827, britisk dikter, maler og grafiker), Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie (gjelder første bilde, også tidligere gjengitt).

Gustav Wied

Gustav Wied

  Atskillige anekdoter om den vittige danske forfatteren Gustav Johannes Wied (1858-1914) egner seg ikke for å komme på prent, men her er en han selv yndet å fortelle:

  Under en spasertur gikk Wied innom en bondegård for å få seg et glass vann.
  Den skikkelige bondemann satt ved vogga og holdt den jevnt og trutt i gang. Han ba Wied passe vogga, mens han hentet et glass vann til ham.
  Wied satt seg og puffet nå og da til vogga med den ene foten. Men hans forferdelse kjente ingen grenser da det plutselig reiste seg et stort, vemmelig barn i vogga og snerret:
  - Vogg ordentlig for faen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Rudolf Nilsen

Rudolf Nilsen

  Rudolf William Nilsen (1901-1929) var en norsk dikter, kjent for sine skildringer fra livet på Oslos østkant. Han døde av tuberkulose i Paris. Her gjengis ett av hans dikt:

Påske

Karl Hansen er født til grubler.
Han sitter alene og drømmer,
mens alle de andre i gården
leker og sloss og jubler,
ja tumler for vårfrie tømmer!

Han hørte idag på skolen
at påsken er herlig på fjellet.
Der lufter man bystanken av sig -
steker sin kropp i solen
etsteds i det sydlige hellet!

Det hørtes jo ganske deilig,
det sang selv i lærerens stemme!
- Men når man skal gå med aviser
tidlig på morgenkvisten
så får man vel holde sig hjemme.

Han sitter på søplekassen
i kroken ved doet i gården.
Den står i det deilige hjørnet
inne i murstensmassen
hvor solen er tidligst om våren!

For forrige dikt, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Rudolf Nilsen: «På gjensyn», Dikte, 3dje Oplag, Andelsforlaget Ny Tid, Oslo, 1926.

Heinrich Heine

Heinrich Heine

  Christian Johann Heinrich Heine (1797-1856) var en tysk dikter, forfatter og journalist. 

(Heine)

  Her følger et dikt av ham - kall det gjerne et eventyr - som jeg tror min beste venn (verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot) ville ha sette pris på å høre. Særlig siden det handler om en fjern slektning av ham: 

Den dydige hund

En puddel som med skjellig grunn
bar navnet Brutus Puddelhund,
var vidt berømt i dette land
for ærbarhet og god forstand.
Den var et mønster på sedelig pryd,
beskjedenhet og langmodig dyd.
Man hørte den rose, man hørte den prise,
som var den en firfotet Nathan den vise*.
Den var en ekte hundejuvel!
Så trofast og ærlig! En vakker sjel!
Sin herres tillit den fikk,
og sendtes sogar til en slakterbutikk
i daglige ærend. Den edle hund
bar da en hengende kurv i sin munn.
I hengekurven lå nydelig hakket
oksekjøtt, fårekjøtt, svinekjøtt pakket.
Skjønt kjøttet var himmelsk for lukten og blikket,
så rørte jo Brutus det likevel ikke.
Verdig og sikker og stoisk rolig
bar han det hjem til sin herres bolig.

Men også blant hundene finnes dessverre
skapninger uten respekt for Vårherre.
Blant hunder så vel som blant mennesker møter
man dagdriverpøblen, den grådige kjøter,
som helt uten sans for de hellige seder
forøder sitt liv i sansenes gleder.
En sammensvergelse stiftet nu rakket
mot Brutus som gikk med sin daglige pakke,
trofast og tappert - med kurven i munn -
som pliktoppfyllende puddelhund.

Og derpå en dag da den hjemveien gikk
med pakken fra omtalte slakterbutikk,
se, da iverksatte plutselig alle
de sammensvergende overfallet.
Kurven med kjøttet fra Brutus de sliter;
på marken faller de lekreste biter,
og over sitt bytte med grådige munner,
kaster seg alle de hungrende hunder.
Brutus betraktet, sin vane tro,
tragedien med filosofisk ro;
dog da han ser at de eter seg mette,
synes han nok at han bør delta i dette;
da iler han til der det foregår,
og legger selv i seg et fårelår.

                        Moral:

Selv du, min Brutus, sviktet til sist!
Slik sukker mismodig hver mørk moralist.
Ja, dårlig eksempel kan lett forføre;
hva pøbelen gjør, vil man selv gjerne gjøre.
Akk, pattedyrslekten er ufullkommen:
Selv dydige hunder må adlyde - vommen!

* Nathan den vise, et tysk drama fra 1779 av opplysningsdikteren Gotthold Ephraim Lessing (1721-1789).

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), Heinrich Heiene: «Fra Sangenes bøker», Dikt i utvalg, i gjendiktning ved André Bjerke, H. Aschehoug & Co., Oslo, 1963.

Mae West

Mae West

  Mary Jane «Mae» West (1893-1980) var en amerikansk dramatiker, manusforfatter, skuespillerinne og sangerinne. Her følger en liten anekdote om henne:

(Mae West)

  1920-årenes feirede filmprimadonna fikk engang i begynnelsen av sin karriere ekteskapstilbud fra en rik New York-bankier, som skrev:
  «Min kjære frøken, jeg kan ikke leve alene lenger, men må se til å bli gift. Men min kone må kunne lytte, må kunne tie i det rette øyeblikk og være meg tro hele livet igjennom -»
  Mae West svarte:
  «Lytte! Tie! Være tro! Min herre, hva vil De i grunnen med en kone? De skal kjøpe Dem en hund!»

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Arnulf Øverland (III)

Arnulf Øverland

  Øverland (1889-1968) har jeg vært innom et par ganger før, mest med utgangspunkt i hans rolle som «Riksmålsforkjemper». Se eksempelvis her. Men han var også godt kjent som dikter. Følgende lille «leveregel» er blant hans mest kjente. Her er det:

En hustavle

Det er en lykke i livet,
som ikke vendes til lede*:
Det, at du glæder en anden,
den er den eneste glæde.

Det er en sorg i verden,
som ingen tårer kan lette:
Den at det er for sent,
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste, klikk her.

* Lede i denne sammenheng betyr «dyp ulystfølelse»

Kilde: Wikipedia, Arnulf Øverland: «Hustavler» - Digte, Fram Forlag, Oslo, 1929.