Jan-Magnus Bruheim

Jan-Magnus Bruheim

  Bruheim (1914-1988) var en norsk lyriker og forfatter. Han mottok en mengde priser og utmerkelser. Nevner Doblougprisen (1963), Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond (1961), samt at han mottok Nynorsk barnelitteraturpris fra Noregs Mållag fem ganger.

 

  Jeg falt for følgende ganske vemodige dikt: 

Då kom du 

- Så gravla eg alt eg elska.
Dagen var grå.
No stod eg her ferdabudd
og ville gå. 

Livet, det hadde ikkje
meire å gje.
Eg stunda imot den stille
gravsens fred. 

Stod eg der, budd til å fara.
Trudde alt slutt. 

Men tvika enno -
Kan avskildstundi
så lenge vara
og vera så stutt? 

Alle og alt eg var glad i
heldt meg att.
Tåreblind sprengde eg bandi
til alt som batt. 

Endelig var eg ferdig -
Då kom du, du.
Vekte mitt trøytte hjarta
og gav meg tru. 

Midt i mitt mismods myrker
vart verdi ny
då du kom. Undrande såg eg
morgonen gry. 

sitat slutt 

Føltes det litt trist? Da kan jeg - i påvente av mars måned - trøste med en ørliten
selvkomponert trudelutt: 

Vårløsning 

Nå sildrer det i ørsmå bekker - -
der vannloppene badende hekker!

For forrige innlegg, klikk her. 

Kilder: Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, samt Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Dag Evjenth (III)

Dag Evjenth 

  4-5 år siden jeg var innom denne «filosofen». Her følger et par vinter-relaterte «Diktesser» fra ham (jeg kan godt like poeter som skriver sne i stedet for snø):

Ta sneen i en annen hånd

Man setter sjelden spor
i sneen som falt i fjor.
Og man vet ikke helt hvor man står
i sneen som falt i går. 

Fear play 

Kjære olympiske kvinner og menn!
Nå må dere snart forstå
at man kan ikke sage over den
idrettsgrenen man sitter på. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For første innlegg av Evjenth, klikk her. 

Kilder: Dag Evjenth: «Møter du veggen får du hilse fra meg», Schibsted Forlag AS, Oslo 2009.

Oskar Stein Bjørnlykke

Oskar Stein Bjørlykke

  Oskar S. Bjørlykke (født 1939) er en norsk lyriker, forfatter og teolog. Han har bla. mottatt Samlagsprisen 1995, Kultur- og kirkedepartementets spesialpris for barne- og ungdomslitteratur 1999 (for Hendene i veret!) og Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 2003 (for Kom til dammen). Jeg falt for følgende (som først fikk meg til å tenke på Dag Evjenths «Møter du veggen får du hilse fra meg»):

(Bjørnlykke)

Eg møtte veggen 

eg prøvde meg
men møtte veggen 

eg prøvde meg
igjen
men møtte veggen 

tredje gongen
prøvde veggen seg 

han
møtte
berre
meg 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Oskar Stein Bjørlykke fra samlingen «Det dirrar slik», Samlaget 1989.

Hugo Fresti (III)

Hugo Fresti

 Selv for gamle gubber (eksempelvis meg selv) er det lov å håpe på en slags ny vår. Horten-poeten har en «litt på kanten» tilnærming:

Skjerfet 

Han satt på en benk om våren
utenfor gamlehjemmet
og pratet stilt med seg selv
med tørr og knirkende stemme. 

Da kom der en eldre dame.
Hun hutret i sommerkåpen
og sa: Men kjære Dem, da,
De sitter med smekken åpen. 

Jeg vet det, svarte han stille
og spyttet brunt i bakken.
I forgårs glemte jeg skjerfet
og da ble jeg stiv i nakken. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Hugo Fresti, gjengitt fra «Fresti», Færder Forlag, Tønsberg, 2000.

Hugo Fresti (II)

Hugo Fresti 

 Her følger nok et friskt innspill fra Horten-poeten:

(En Georgine, i mangel av flere portretter av dikteren...)

Ikke sant? 

Da de ikke er venninner
bare møtt ved samme bord
langveisfra en kveld så finner
de at åpenheten gror 

Etter fødsler og noblesse
er fortrolighet erkjent
og Margrethe spiller esset:
Mannen min er impotent 

Ordet syntes eksplodere.
Smadret kaffebordet. Brant.
- Gi-i-id, sa Gerd, og det er mere
enn byråsjef, ikke sant? 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Fresti, klikk her. 

Kilder: Hugo Fresti, gjengitt fra «Fresti», Færder Forlag, Tønsberg, 2000.

Emily Dickinson

Emily Dickinson 

  Emily Elizabeth Dickinson (1830-1886) var en amerikansk lyriker, posthumt anerkjent som en av de største forfattere i amerikansk litteratur gjennom tidene. Hun blir i vår tid gjerne omtalt som «modernismens mor». Etter hennes død ble det oppdaget at hun hadde etterlatt seg 1,775 dikt, hvorav bare en håndfull ble offentliggjort mens hun levde - og da alltid anonymt. Først i 1955 kom den første samlede utgaven; The Poems of Emily Dickinson, ved Thomas Johnson.

 

Her følger ett av Dickinsons aller mest kjente dikt:

«Hope» is the thing with feathers 

‘Hope’ is the thing with feathers -
That perches in the soul -
And sings the tune without the words -
And never stops - at all - 

And sweetest - in the Gale - is heard -
And sore must be the storm -
That could abash the little Bird
That kept so many warm - 

I’ve heard it in the chillest land -
And on the strangest Sea -
Yet - never - in Extremity,
It asked a crumb - of me. 

Oversatt til norsk av Halldis Moren Vesaas: 

«Von» er ein ting med fjører
som slår i hjartet ned
og syng ein tone utan ord
og trutt held frem med det. 

I stride stormen syng han best.
Gjennom den kalde vind
tonar hans vesle, varme song
inn i så mangt eit sinn. 

Eg hørte han på ville hav
og på den frosne veg.
Men aldri i den ytste nød
tagg han eit korn frå meg. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: SNL, Emily Dickinson: «Mitt brev til verden», i utvalg ved Inger Hagerup og Sigmund Skard, Den norske Bokklubben, 1977.

Hugo Fresti

Hugo Fresti 

  Fresti (1922-1998) var en norsk journalist og Horten-poet. Også kjent for sin diktsamling «Hun elsker en a'en. Fa'en» (den skulle jeg gjerne hatt), utgitt post mortem i 2022.

 

(Hugo Fresti)

  Her gjengis en av hans (etter min lille mening) mange strålende betraktninger: 

Avholden 

Han svor på at aldri i livet
om han skulle falle i skam
og smake en eneste dråpe
av øl eller vin eller dram. 

Han fulgte det løftet han sverget
med vilje og selvdisiplin
og nektet å røre en dråpe
av dram eller øl eller vin. 

Men døden kom taktløst for tidlig
og smertene var som et skred
som lammende gikk over sjelen
til legemet sovnet i fred. 

For magen var gusten og pløset
og nyrene var en ruin
og blæra var sprukket, men levra
var rød som en edel rubin. 

Mens tarmene knøt seg i backlash
og hjertet var merket av slit
var levra sånt blodig mirakel
at legene la den på sprit. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Gjengangeren.no, Horten, Hugo Fresti, gjengitt fra «Fresti», Færder Forlag, Tønsberg, 2000.