László Krasznahorkai
Krasznahorkai (født 1954) er en
ungarsk forfatter. I 2025 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur, og han har
tidligere fått blant annet den internasjonale Bookerprisen og en rekke ungarske
litteraturpriser. I det følgende skal det handle (mest) om romanen «Baron
Wenckheim vender hjem» fra 2016 (til norsk i 2021). SNL skriver bla: «Den
tragikomiske og groteske hovedpersonen vender hjem, men bak ham tegner
Krasznahorkai et bilde av et helt samfunns forfall og åndelige undergang.»
Klassekampens Bokmagasin omtaler verket som et «nyere karnevalistisk
undergangsepos.»
(Nobelprisvinneren)
Å gjengi «ørlite» fra romanen er vanskelig, da forfatteren typisk (nesten som nobelprisvinner Jon Fosse) har setninger som strekker seg over mangfoldige sider. Fra mitt lille ståsted kunne nedenfor gjengivelse vel så gjerne omhandle selvgode nordmenn, fra bunnen og opp. Nei, i Norge hadde det kanskje vært like greit å starte på toppen av den politiske «kransekake» på Stortinget, bestående - for en betydelig del - av simple butikktyver, pendler- og skatte-svindlere, fyllekjørere, oversubsidierte bønder og uoppsigelige byråkrater med sugerør ned i samtlige departementer, CV- og/eller eksamens-juksere, bakstrevere og andre inkompetente PR-kåte, imbesile lystløgnere og småkorrupte døgenikter. Skulle noen av dem bli tatt på fersk gjerning er «straffen» gjerne lang sykemelding med påfølgende etterlønn, hvoretter de blir overført diplomatiet eller sendt til utlandet (gjerne USA) som høytlønnede ambassadører. Man skal heller ikke se bort fra at det i (de norske) kulisser ligger en og annen sjaman og lurker…
Men tilbake til Ungarn: Her følger et lite utdrag nærmere slutten av romanen, hvor ungarerne som folk får sitt pass påskrevet i form av et brev som ramler ned i avis-redaksjonen i en liten landsby. Skal man publisere eller ei?
«Et så avskyelig folk som dere er, har jorden aldri båret på sin rygg, det til tross for at vi overhodet ikke henrykkes av det vi til vanlig ser på denne jorden, men et mer motbydelig folkeferd enn dere har jeg aldri møtt, og ettersom jeg er en av dere, er jeg følgelig for nær dere, det er vanskelig å straks finne ord som beskriver kjernen i dette avskyelige trekket, et aspekt som gjør at vi synker ned i sølen under alle andre nasjoner, for det er vanskelig å finne ord for å tenke seg et hierarki for dette arsenalet av motbydelige menneskelige egenskaper dere frastøter verden med, en verden som har fått den ulykke å lære dere å kjenne, for dersom jeg begynner med å si at det å være ungarer ikke betyr å tilhøre et folk, at i stedet er det en sykdom, en uhelbredelig, avskrekkende syke, en ulykke av epidemiske proporsjoner som fyller enhver observatør med kvalme, så ville det være et dårlig utgangspunkt, nei, det er ikke det at det er en sykdom, men snarere hvordan denne sykdommen materialiserer seg, det er det som er vanskelig å formulere her, i dette skriftet som jeg retter til et gen i et forsøk på å fraråde det å føre denne nasjonen videre i livets uforståelige kontinuum […], vi kan si: hei du, råtne ungarer, du er innbegrepet av misunnelse, smålighet, småskårenhet, dorskhet, en ful hang til å snike, en skamløs feighet, nederdrektighet, konstant beredt til å begå forræderi, og på samme tid stiller du frekt til skue din egen uvitenhet, din mangel på dannelse, din ufølsomhet, du, ungarer, du er et eksepsjonelt avskyelig subjekt […]»
Og slik fortsetter det… noen sider.
PS. For syns skyld; jeg har hatt den ære å få bli kjent med flere fra Ungarn (og til og med vært i et bryllup der). Uten unntak: strålende mennesker!
For forrige innlegg, klikk her. Med stor takk til giver av romanen!
Kilder: László Krasznahorkai: «Baron Wenckheim vender hjem», Cappelen
Damm AS, Oslo, 2021, Store norske leksikon (SNL), Wikipedia, Klassekampens
bokmagasin 21.03.2026.
