Stein Mehren (IV)

Stein Mehren 

  Da jeg første gang leste diktet nedenfor, gikk mine tanker til min egen mor. Og det at hun tok klesvasken til tre bortskjemte gutter uten forventning om takk. Men jeg minnes at hun stod der ute ved stativet med klesklyper i kurv og et smil rundt munnen...

  Nok om det, her er Mehrens dikt:

(Mehren)

Favntak 

I min barndom hang vasketøyet ute om natten
I store lysslitte flak, som svetteduker
revet av husveggene. Finnes noe mer intimt
enn andres sengetøy. Vi ser forpinte kropper
lemmer som i lyst og ensomhet vrir seg i mørke
Noe umettelig som vi prøver å skylle av oss
Lakner, dynetrekk og putevar, rett fra søvnen
Vasket, strukket, hengt opp på syngende snorer
og blåst ut i et hvitt urolig himmelvær … Se
Neste dag bar vi en hel årstid inn i huset
Mor, med favnen full av sol og vask og vind
Som om hun basker inn en stor skinnende fugl 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For forrige av Mehren, klikk her. 

Kilder: Stein Mehren: «Den siste ildlender - Dikt 2002», H. Aschehoug & Co., Oslo.

Reisen

Reisen 

Nå til dags ferdes jeg lite. Føler egentlig jeg har reist fra meg. Sitter helst ute på plenen og vifter med tærne, mens vinden danser med løvtrærne. Plutselig lander et lite lakkskrin på mitt fang; marihøna! Alt går stille for seg, jeg er i et lite paradis. 

Det er altså sommer, man observerer alt det grønne, skjønt er jeg riktig heldig får jeg av og til glimt av en barnehånd og -munn i møte med modne bringebær. Min venn Lars Linerle tripper rundt og vipper med stjerten. Noen humler svinser mellom kløver og lavendel, mens svalene fyker som noe så sjeldent som små fredelige jagerfly der oppe i det blå. Einar Ekorn piler langs et gjerde. Men selv om han er en artig kar, gjør synet meg litt vemodig, en gammel firbent venn av meg som nylig gikk bort, ja han var altså så sjalu på Einars hale...

Et annet lite skår i gleden er kan hende værmeldingen; det meldes om minus 63 og skyet på Sydpolen. I Middelhavet er det nesten motsatt. Jeg skal heldigvis verken det ene eller andre sted, men hver helg unner jeg meg en tur på puben og lar humlen suse! 

Så alt i alt er livet godt, og jeg kan faktisk skryte på meg en lenger reise enn de fleste har tatt. I alle fall en som få vender tilbake fra: 

Martin N. Otnes: Himmelen

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin

George Bernard Shaw om politikere

 George Bernard Shaw om politikere 

  Nobelprisvinneren (1856-1950) har jeg så vidt vært innom før (klikk her). Om politikere kan man si ganske mye, men jeg syntes Shaw oppsummerer det hele ganske presist: 

(George B. Shaw)

  Han kan ingenting; og tror han kan alt. Det peker klart mot en politisk karriere. 

 Ganske fritt oversatt fra originalspråket fra Shaws skuespill «Major Barbara» med premiere 1905 (først publisert 1907):

 «He knows nothing; and he thinks he knows everything. That points clearly to a political career.» 

  Shaws figur Major Barbara var en kvinne ansatt i Frelsesarmeen. På den tid var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Nå har de heldigvis det, så kanskje man da kan likestille «He» med «She»? 

  Er du politiker? I så fall, ikke ring meg, for da kontakter jeg Viltnemda! Nedlagt i 1993? Jeg gir opp. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: SNL, Wikipedia, «The Routledge Dictionary of Quotations» ved Robert Andrews, Routledge & Kegan Paul, London, 1987.

Bjørn Aamodt - fotballens musikk

Bjørn Aamodt - fotballens musikk 

  Har gjengitt dikt av Aamodt før (klikk her). Som ung spilte jeg tennis på Stabekk, klubben lå (da som nå) tett ved jernbanelinjen. På den andre siden finner man Frem-banen, hvor det ble spilt fotball, samt bandy vinterstid. I det følgende tegner Aamodt et bilde av «fotballsiden»: 

Musikk 

Den eneste lyden som nesten kan få meg til å gråte
er den dumpe lyden av en våt lærball
på en hardtrampet jordslette en kveld i juni, 

når skyggene fra løvtrærne strekker seg helt ut
over de klesbyltene som markerer det ene målet,
og gresstjafsene blir våte av dogg 

slik at en vellykket finte får Kåre til å skli
helt inn i krattet
opp mot jernbanelinjen,

eller erindringen om å våkne opp av fjerne stemmer
en tidlig søndagsmorgen i august, med gult lys
flommende inn i rommet forbi de blafrende gardinene, 

og vissheten om at det er i dag
vi skal spille semifinale mot småguttelaget på Stabekk
fyller deg helt ned i føttene, og driver deg 

forbi det kokte egget og ut på gårdsplassen
med nye blå turnsko og ballen
som knitrer i den grå singelen, 

mens den kalkete muren langsomt dekkes til
av grå, runde avtrykk. Dunk, knitre, dunk, knitre symfonien
for murvegg, ball, blå turnsko og singel i sollyset. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. 

Kilde: «Bjørn Aamodt, samlede dikt» med etterord av Kjartan Flagstad, Gyldendal norsk Forlag A/S, 1995.

Trekket

Trekket 

  Jeg er fortvilet! Det har jeg vært i mange år. Av og til, stort sett hele måneden, er jeg riktignok fornøyd. Men det er når jeg ikke er i nærheten av trekk og dyne. Det skal ikke være lett. Har nesten gitt opp.

 

  Kampen startet langt tilbake i tid, kan hende tiår. Som barn var alt enkelt, særlig det med dyna. I ettertid har det gått opp for meg at det var ikke så merkelig; min mor skiftet hele sengesettet. Alt perfekt, dyna lå som den skulle i trekket, det samme gjorde også laken på seng. Så det var verken lakenskrekk eller dyneløfting. 

  I voksen alder derimot; alt på tverke! Hvorfor beveger dyna seg inni i trekket i løpet av natten? Kan ikke være min skyld, jeg sover jo! Etter noen år med å våkne opp med noe som føles lik en sliten vaskeklut i dynetrekket tar jeg grep. Alarmen settes på midnatt, har med lommelykt og sjekker om trekkets fire hjørner er der dynens er. Nei! Jeg sprer mine vinger ut som en flaggermus, da går det greit. Når jeg våkner er alt mørkt, batteriet tomt og dyna igjen en sutteklut. Kanskje jeg skulle få enda bedre oversikt i mørket? Neste natt provianterer jeg, tar med lyskaster og slår opp mitt portable klesstativ inne i «grotten». Litt snacks tar jeg også med, alle hjørner er der de skal. Jeg blir glad. Men ikke når jeg våkner. Man skulle tro en grevling har herjet med dyna, og jaggu er en hel maurskokk marsjerende på vei ut med smuler fra kjekspakken! 

  Til slutt er hele sengesettet, ikke bare trekket, en eneste stor suppe. Jeg tenker. Et sjeldent fenomen. La meg se; syv måneder siden siste laken- og dynetrekkvask? Tar grep, og noen kvelder senere legger jeg meg godt til rette med sliten skrott på min nakne dyne. Sovner momentant og ser døde frosker. Omringet av et par fluer våkner jeg av at trekket hengt opp til tørk i taklampen deiser i dørken med et brak. Elektriker må tilkalles. Men utysket er fremdeles ikke tørt: tre dager etter at jeg hengte det opp? Det med paddene var nok en del av marerittet, men det fuktige viste seg å være tre gamle underbukser som hadde forvillet seg inn via vaskemaskinen. De ble i det minste rene. Hvorfor solgte jeg klesstativet? 

  Jeg ringer Kid Interiør, eller muligens noen andre: - Har dere engangsdyner? Så nå blir en haug med dyner levert på døren hver måned. Én bruker jeg som laken, en som vanlig og den tredje som hodepute. Deilig! Sparer enorme summer på sengesett. Et sjakktrekk, jeg er et geni! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Arild Nyquist (V)

 

Arild Nyquist (V) 

  Ett av Nyquists festligste dikt (min mening) har tittelen «Kelner!» Det er så langt at jeg gjengir ikke det her. Men diktsamlingen under samme tittel har også to dikt med titlene «Hommage à kråka» og «Hommage à løvetanna». En hyllest til dem begge. På en ganske radikal måte. Så det siste som gjengis her (også litt langt) passer kanskje ikke for de som hater ugress (eller kråker for den del), men altså:

«Hommage à løvetanna» 

Løvetanna
lita flott jente
det, kusina
til kråka eller kanskje omvendt: fettern
til luftas svarte akrobat - i alle fall: to skikkelige typer av
samme orden - norske og frekke og helt stand by. Men du
er nok ikke satt særlig høyt på taksameteret
du heller, kamerat løvetann - for nå skal du
også hives vekk, røkkes opp av plenene og slenges på
en eller annen ordensdynge til skrekk og advarsel, for du
skjønner at den derre optimistiske frekkheten du står
og guler deg til med tåles nemlig ikke - her skal vi ha
orden, hvithet, de Ti Bud! 

Hvor ofte har jeg ikke rusla forbi disse hersens
velstelte hagene, ordna til på millimetervis - en
rose her, tre tulipaner det, noen lusne prydbusker, pen
og stusselig hekk ytterst. Og så plenen da, grønn og
velstussa uten så mye som den minste
lille gule flekk - tåles ikke, tåles ikke! Og jeg
stanser og tenker på hvilke helvetes velordna og
sædelige liv som leves på baksiden av disse linjerte
hagegjerder og velbarberte hekker - sikkert aldri noe
gærent, aldri en sprø handling eller noe som går
littegrann på tvers - neida, se bare på de supervelstelte
plenene, der ligger the norwegian answers reinvaska
og hvite: ikke så mye som en eneste jævla kommunist
eller forfatter eller anarkist - bare roser og de Ti
Bud og Høyre/Blenda/Snille Pene Mennesker/Rotaryklubben/
Røde Kors/OSV. 

Men løvetanna ser aldri gjerder som noen hindring
løvetanna bokser seg tvers igjennom der den
kan - bryter høl i jorda, tyter opp
overalt
bryr seg dusten om falske grenser, stengsler og dumme
påbud - bare brer seg videre og videre og videre som et
varmt pulserende og levende teppe - så faen ikke
gi dere heller, kamerater - bryt nye høl
overalt - slå dere fram gjennom dumhet og alvor og løgner
og faenskap - vis mest fram av den forpulte møkka
samfunnets såkalte støtter støtter seg på! Råtne krykker
ere - få dem ned!
Få dem
ned! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: Arild Nyquist: «Kelner!», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1979.

Arild Nyquist (IV)

Arild Nyquist (IV)

  Følgende lille dikt sier det meste: 

Ensomhet 

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.