Bjørn Aamodt - fotballens musikk

Bjørn Aamodt - fotballens musikk 

  Har gjengitt dikt av Aamodt før (klikk her). Som ung spilte jeg tennis på Stabekk, klubben lå (da som nå) tett ved jernbanelinjen. På den andre siden finner man Frem-banen, hvor det ble spilt fotball, samt bandy vinterstid. I det følgende tegner Aamodt et bilde av «fotballsiden»: 

Musikk 

Den eneste lyden som nesten kan få meg til å gråte
er den dumpe lyden av en våt lærball
på en hardtrampet jordslette en kveld i juni, 

når skyggene fra løvtrærne strekker seg helt ut
over de klesbyltene som markerer det ene målet,
og gresstjafsene blir våte av dogg 

slik at en vellykket finte får Kåre til å skli
helt inn i krattet
opp mot jernbanelinjen,

eller erindringen om å våkne opp av fjerne stemmer
en tidlig søndagsmorgen i august, med gult lys
flommende inn i rommet forbi de blafrende gardinene, 

og vissheten om at det er i dag
vi skal spille semifinale mot småguttelaget på Stabekk
fyller deg helt ned i føttene, og driver deg 

forbi det kokte egget og ut på gårdsplassen
med nye blå turnsko og ballen
som knitrer i den grå singelen, 

mens den kalkete muren langsomt dekkes til
av grå, runde avtrykk. Dunk, knitre, dunk, knitre symfonien
for murvegg, ball, blå turnsko og singel i sollyset. 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. 

Kilde: «Bjørn Aamodt, samlede dikt» med etterord av Kjartan Flagstad, Gyldendal norsk Forlag A/S, 1995.

Trekket

Trekket 

  Jeg er fortvilet! Det har jeg vært i mange år. Av og til, stort sett hele måneden, er jeg riktignok fornøyd. Men det er når jeg ikke er i nærheten av trekk og dyne. Det skal ikke være lett. Har nesten gitt opp.

 

  Kampen startet langt tilbake i tid, kan hende tiår. Som barn var alt enkelt, særlig det med dyna. I ettertid har det gått opp for meg at det var ikke så merkelig; min mor skiftet hele sengesettet. Alt perfekt, dyna lå som den skulle i trekket, det samme gjorde også laken på seng. Så det var verken lakenskrekk eller dyneløfting. 

  I voksen alder derimot; alt på tverke! Hvorfor beveger dyna seg inni i trekket i løpet av natten? Kan ikke være min skyld, jeg sover jo! Etter noen år med å våkne opp med noe som føles lik en sliten vaskeklut i dynetrekket tar jeg grep. Alarmen settes på midnatt, har med lommelykt og sjekker om trekkets fire hjørner er der dynens er. Nei! Jeg sprer mine vinger ut som en flaggermus, da går det greit. Når jeg våkner er alt mørkt, batteriet tomt og dyna igjen en sutteklut. Kanskje jeg skulle få enda bedre oversikt i mørket? Neste natt provianterer jeg, tar med lyskaster og slår opp mitt portable klesstativ inne i «grotten». Litt snacks tar jeg også med, alle hjørner er der de skal. Jeg blir glad. Men ikke når jeg våkner. Man skulle tro en grevling har herjet med dyna, og jaggu er en hel maurskokk marsjerende på vei ut med smuler fra kjekspakken! 

  Til slutt er hele sengesettet, ikke bare trekket, en eneste stor suppe. Jeg tenker. Et sjeldent fenomen. La meg se; syv måneder siden siste laken- og dynetrekkvask? Tar grep, og noen kvelder senere legger jeg meg godt til rette med sliten skrott på min nakne dyne. Sovner momentant og ser døde frosker. Omringet av et par fluer våkner jeg av at trekket hengt opp til tørk i taklampen deiser i dørken med et brak. Elektriker må tilkalles. Men utysket er fremdeles ikke tørt: tre dager etter at jeg hengte det opp? Det med paddene var nok en del av marerittet, men det fuktige viste seg å være tre gamle underbukser som hadde forvillet seg inn via vaskemaskinen. De ble i det minste rene. Hvorfor solgte jeg klesstativet? 

  Jeg ringer Kid Interiør, eller muligens noen andre: - Har dere engangsdyner? Så nå blir en haug med dyner levert på døren hver måned. Én bruker jeg som laken, en som vanlig og den tredje som hodepute. Deilig! Sparer enorme summer på sengesett. Et sjakktrekk, jeg er et geni! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Arild Nyquist (V)

 

Arild Nyquist (V) 

  Ett av Nyquists festligste dikt (min mening) har tittelen «Kelner!» Det er så langt at jeg gjengir ikke det her. Men diktsamlingen under samme tittel har også to dikt med titlene «Hommage à kråka» og «Hommage à løvetanna». En hyllest til dem begge. På en ganske radikal måte. Så det siste som gjengis her (også litt langt) passer kanskje ikke for de som hater ugress (eller kråker for den del), men altså:

«Hommage à løvetanna» 

Løvetanna
lita flott jente
det, kusina
til kråka eller kanskje omvendt: fettern
til luftas svarte akrobat - i alle fall: to skikkelige typer av
samme orden - norske og frekke og helt stand by. Men du
er nok ikke satt særlig høyt på taksameteret
du heller, kamerat løvetann - for nå skal du
også hives vekk, røkkes opp av plenene og slenges på
en eller annen ordensdynge til skrekk og advarsel, for du
skjønner at den derre optimistiske frekkheten du står
og guler deg til med tåles nemlig ikke - her skal vi ha
orden, hvithet, de Ti Bud! 

Hvor ofte har jeg ikke rusla forbi disse hersens
velstelte hagene, ordna til på millimetervis - en
rose her, tre tulipaner det, noen lusne prydbusker, pen
og stusselig hekk ytterst. Og så plenen da, grønn og
velstussa uten så mye som den minste
lille gule flekk - tåles ikke, tåles ikke! Og jeg
stanser og tenker på hvilke helvetes velordna og
sædelige liv som leves på baksiden av disse linjerte
hagegjerder og velbarberte hekker - sikkert aldri noe
gærent, aldri en sprø handling eller noe som går
littegrann på tvers - neida, se bare på de supervelstelte
plenene, der ligger the norwegian answers reinvaska
og hvite: ikke så mye som en eneste jævla kommunist
eller forfatter eller anarkist - bare roser og de Ti
Bud og Høyre/Blenda/Snille Pene Mennesker/Rotaryklubben/
Røde Kors/OSV. 

Men løvetanna ser aldri gjerder som noen hindring
løvetanna bokser seg tvers igjennom der den
kan - bryter høl i jorda, tyter opp
overalt
bryr seg dusten om falske grenser, stengsler og dumme
påbud - bare brer seg videre og videre og videre som et
varmt pulserende og levende teppe - så faen ikke
gi dere heller, kamerater - bryt nye høl
overalt - slå dere fram gjennom dumhet og alvor og løgner
og faenskap - vis mest fram av den forpulte møkka
samfunnets såkalte støtter støtter seg på! Råtne krykker
ere - få dem ned!
Få dem
ned! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: Arild Nyquist: «Kelner!», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1979.

Arild Nyquist (IV)

Arild Nyquist (IV)

  Følgende lille dikt sier det meste: 

Ensomhet 

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

Manglende promille

Manglende Promille 

  Jeg er indignert. Det ordet er muligens avleggs nå? Ok, frustrert da, etter besøk hos min fastlege. Min favoritt. Ikke at jeg har noen andre. 

  Uansett, man ankom. Ventet. Audiens. Problemstilling: Knitring og spraking mellom ører. Nesten som et mikroskopisk lynnedslag i ny og ne. Hr Helge Rygg titter inn i mine store ører. Stakkars ham. Men han tar det med knusende ro og babler om forbindelse mellom ører og nese. Jeg får resept. Etter apoteket dusjer jeg ørene med middelet et par ganger. Hjelper ikke en fluelort, tvert imot, føles som jeg har fått måkelort inn der. Så sjekker jeg resepten: Sprayes inn i nesebor? Mot knitring i ører? Jeg prøver. Det letter litt. Inntil en uke etter, hvorpå det renner mer neseblod enn det er tomatjuice i en Bloody Mary. En dorull i nesa senere er jeg tilbake hos min fastlege. Så følger samtalen, og for å gjøre det enkelt; han merket H, jeg M (for Martin Mopps):

 

(På vei til legen)

H: Huff, slikt kan vi ikke ha noe av.

Hva skal man si til noe sånt? Jeg holder kjeft. Han høytrykks-spyler mitt høyre strutseøre. Hvorpå han ber meg holde noe som fortoner seg som et kateter under det, så blir hele søpla vakuumsugd ut.

H: Vil du se?

M: Nei takk.
Men kan ikke unngå i øyekroken å observere at væsken han heller ut i vasken er mer møkkete enn etter en flom i Ganges.

H: Du får prøve en mildere versjon, eksempelvis Otrivin.
Altervin? Men vel hjemme forsøker jeg. Resultat: Dundrende hodepine. Det blir retur til Helge Rygg uken etter. Han ser ut av vinduet. Det blikket kjenner jeg. Hvordan gi opp uten å stille diagnose. Det går 10 minutter i gjensidig taushet. Noe sier meg at taksameteret tikker. Så kommer det:

H: Du vet at vi mennesker har tusenvis av gener?

M: Jaa?

H: Ja. Og du har faktisk et så sjeldent som at du er født med for lav promille.

M:?????

H: Ja.

Tusen spørsmål åpner seg. Jeg forsøker et par:

M: Forteller du meg at jeg har blitt snytt fra fødselen av? Alle barndomsårene jeg drakk melk? Og min mor som var så snill!

H: Nei, nei. Dine foreldre har nok ikke visst om det. Dessuten er det bare snakk om en halv promille. Kanskje 1.

M: Seriøst?? Forteller du meg at jeg har drukket for lite gjennom hele mitt liv?

H: Neida. Men det jeg sier, er at du med god samvittighet kan ta deg en øl eller tre!

  Noe skurrer, det siste har han jo fortalt meg i alle år. Har han visst om dette hele tiden? Burde jeg drikke mer? Det siste fortoner seg vanskelig. Hr. Rygg gløtter mot betalingsterminalen. Jeg gjør opp og hiver meg på bussen. Underveis lurer jeg på hvordan han klarte å vri informasjonen om lav promille i retning mine ører. Jeg drikker da ikke med dem? Eller var det derfor Vincent van Gogh skar av seg sitt høyre? Vel hjemme åpner jeg kjøleskapet. Kanskje man skal unne seg en promille eller to?

(Det er ikke lett...)

For forrige legebesøk, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Arild Nyquist (III)

 Arild Nyquist 

 Obstfelders ikoniske dikt er her parodiert av Nyquist. Man må nesten bare humre og le av «skøyerens» versjon, hentet fra «Feriehuset September», utgitt 1975: 

(Nyquist)

Flukt 

Jeg ser på de gråkledde damer.
Jeg ser på de hvitkledde herrer.
Jeg ser på de lekende barn. 

Jeg ser på de bremsende biler.
Jeg ser på de ryggende busser.
Jeg ser på de skjelvende sykler.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de smilende bandyspillere.
Jeg ser på de gråtende trafikkonstabler.
Jeg ser på de dansende skipsmeglere. 

Jeg ser på de frimerkeklistrende kioskdamer.
Jeg ser på de klatrende sykepleiersker.
Jeg ser på de spurtende skomakerenker.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de gumlende hester.
Jeg ser på de slafsende fluer.
Jeg ser på de slurpende kameleoner. 

Jeg ser på de skøyeraktige risker.
Jeg ser på de listige bananer.
Jeg ser på de fornærmede fluesopp.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de blingsende gjedder.
Jeg ser på de skulkende generaler.
Jeg ser på de nesevise konger. 

Jeg ser på de forlatte brødristere.
Jeg ser på de sørgende stikkontakter.
Jeg ser på de driblende røykdykkere. 

Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre.
Jeg ser på de rødgrøtslurpende oldemødre.
Jeg ser på de potethyppende tippoldefedre.
Jeg ser og ser. 

Jeg er visst kommet på en klode …
Her er så mange elefanter … 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilder: Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.

 

Jens I. Bjørneboe (III)

Jens I. Bjørneboe 

  Jeg vender tilbake til Bjørneboe (klikk feks. her). Og er man glad i fugler, så passer kanskje følgende lille dikt om den (nesten) vanligste av dem alle:

 

Spurven 

Spurven, barndommens grå fugl,
er oss usigelig trofast.
Vår og høst er den bofast,
fra Sankte Hans til jul! 

Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn’en,
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag! 

Bare et hjerte med vinger på!
Brune, forblåste hender
varmer om dyret - og kjenner
plutselig hele fuglen slå! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Jens Bjørneboe: «Samlede dikt», redaksjon ved André Bjerke (Bjørneboes fetter), Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.