Humor på 1960-tallet (X)

Det er tid for ytterligere ti skrøner:

Veggedyr

  En dekksgutt for første gang om bord fant et veggedyr på skottet, da han skulle krype til køys. Han gikk til kapteinen og klaget. Kapteinen ble med ned i kahytten og avlivet veggedyret personlig.
  - Nå er den død, så død som det går an, sa kapteinen.
  Om morgenen møttes kaptein og dekksgutt igjen. Da sa gutten:
  - Jammen var den død. Så mange som kom i begravelsen!

TV-fjes

  Hu Agnete hadde aldri sett TV før, men nå hadde sønnen hennes fått det, og nå kom’a for å se på underet. Da’a kom inn ble’a stående lenge bare å glane, men så sa’a forarget:
  - Kan det væra noe og sjå på, denne hurpa der’a?
  - Nå må du kjøpe deg briller, bestemor, sa smågutten i huset, - for det er ikke TV’n men kommodespeilet du ser i, da!

Om syndens forlatelse

  Det var konfirmantforberedelse, og presten spurte:
  - Hva må vi gjøre for å få våre synder tilgitt?
  - Synde, var det en som svarte.

Trange tider

  Ved en høyere skole i Telemark hadde rektor refset elevene for et altfor stort forbruk av toalettpapir, og han oppfordret alle til måtehold med papiret.
  Dagen etter var det satt opp en plakat på WC, rett over papirrullen:
  Nå i disse trange tider
  bruk papirets begge sider!
  Tenk da også på din venn,
  rull papiret på igjen!

Assosiasjon

  Det stod to sulliker ved en skigard og glante på ei ku. Så sa den ene:
  - Je tenker støtt på øl, je, når je ser ei ku.
  - Åffer det?
  - Je drekker itte mjælk.

Forplantningslære

  I religionstimen spurte lærerinna:
  - Kan du, Oskar, si meg hvorfor Noa tok med seg to dyr av hvert slag i Arken?
  - Han trodde ikke på storken, svarte Oskar.

Jomfrusuppe

  Hu Stina var knepen på maten. Hu hadde en gardsgutt som het Jonas, og han var blitt lei kosten hennes. Så en dag han ble servert noe vassent som ble kalt fruktsuppe, sa han:
  - Kæinn je få ein tallerken tel ta denne jomfrusuppa?
  - Å er’e du kæillar’a? Sa du jomfrusuppa? Sa hu Stina.
  - Ja, så vidt je kan skjønne, er’a ubefrukta, sa han Jonas.

Kakedeling

  Han Tore og han Lars lå på repetisjonsøvelser. Og så fikk han Tore sendt en boks kaker hjemmefra. Men han bød ikke bort, og han Lars mente han burde dele.
  - Ja, får jeg bare det ytterste, så kan du få det innerste, sa han Tore.
  - Samma for meg, sa han Lars.
  Og så var det smultringer i boksen.

Sosiale goder

  Han Kristian fikk seg en ny jobb, men det gikk ikke bedre enn at han fikk sparken samme dagen han begynte. På veien hjem møtte han en kamerat.
  - Åssen går det? Sa kameraten.
  - Jeg begynte på morran og fikk sparken på efta’n, sa Kristian.
  - Men du fikk vel feriepenger? Sa kameraten.

Om prosenter

  -  Du skulle slutte med den drikkingen og heller sette pengene i banken, så får du renter for dem! sa en som ikke drakk.
  - I banken får jeg bare to prosent, svarte han som drakk.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964

Marit Tusvik

 

  Marit Tusvik (født 1951) er en norsk forfatter, dikter og dramatiker. Hun har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skram-prisen, og i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap. Ibsenprisen mottok hun for skuespillet «Mugg», det er blant annet fremført på Den Nationale Scene i Bergen (hvor Henrik Ibsen selv fungerte som teatersjef fra 1851-1857), som også vist på NRK.tv.

  Følgende lille dikt av henne fant jeg usedvanlig festlig:

Kra kra

Ein kråkebolle
av den impulsive typen
gav klemmar til alle han møtte

Han skjønte ikkje
at viss ein vil ha vener
og er kråkebolle
må ein ta det litt med ro

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben (med takk til giveren!)

Humor på 1960-tallet (IX)

Det er tid for ytterligere ti skrøner:

Fast gjest

  Hjemme hos Jakobsen var det slik at det kom en ny verdensborger hvert år, og nå var han nettopp blitt far til sju. Og så var det på arbeidsplassen den dagen at kameratene kom for å gratulere ham:
  - Vi hører at storken har vært på besøk hos deg igjen, Jakobsen!
  - På besøk? Nei, den bor hos oss, sa Jakobsen.

Heimfølge

  Svein og Lovise giftet seg, og til heimfølge fikk hu Lovise med seg ei feit grisepurke. Mor hennes var svært kry av dette, og hun sa:
  - Da han Svein giftet seg med hu Lovise, fikk han jammen ei gild purke!

Stor på det

  Hu Berte var ikke gift, hun ventet småfolk og hu var flau. Derfor skrev’a og og sa opp jobben sin nede i hovedsoknet: Jeg har blitt for stor for denne jobben, skrev a’ Berte.

Om ekteskapet

  Ekteskapet er rart, sukket den nyskilte, - først mumler en et ord foran alteret, så er’n gift, og så mumler en et ord i søvne, og så er’n skilt.

Oppstandelse

  To gamlinger møttes en varm vårdag på veien. Så sier den ene:
  - Våren er ei god tid. Alt som ligger i jorda kommer opp igjen!
  - Å jeg som har to kjerringer som ligger i jorda, sukket den andre.

Tellemester

  Den første dagen i årets småklasse spurte lærerinna om det var noen som kunne telle til ti. Jo, en som het Karl rakte hånden opp og tellet i vei fra en til ti.
  - Du er gjerne flink nok til å telle videre også, du, sa lærerinna.
  -  Knekt, dame, konge, ess! sa Karl.

Forfengelig alder

  En meget gammel dame var stevnet som vitne i en sak, og hun var såpass til bens at hun møtte opp.
  - Deres alder? spurte dommeren.
  - Må jeg oppgi den, da? sa hun.
  Både De og jeg er da kommet i så moden alder at vi ikke lenger trenger legge skjul på årene, sa dommeren.
  - Ja, jeg er nittiseks, sa hun.
  - Og det vil De legge skjul på! utbrøt dommeren begeistret.
  - Ja, det er litt flaut, jeg har innbilt naboene at jeg er over hundre.

Pudderdåsen

  Det var under en togreise, og en dame som skulle pynte litt på seg, var så uheldig å miste pudderdåsen ned i utringningen. Flau gikk hun ut i korridoren og fisket den opp igjen. Men det meste av pudderet ble der det var kommet. Da hun hadde satt seg igjen, begynte alt pudderet å irritere, og det var svært varmt i kupéen. Stadig måtte hun lure seg til å lette på kjolebrystet og blåse ned gjennom. Hver gang gøyv det opp en sky av pudder. En gubbe som var kommet inn i mellomtiden, ble sittende og glo på henne. Så kom det:
  Jeg mener De produserer tørrmelk, jeg, frøken!

Om drikkevann

  - Hva gjør dere med drikkevannet her i leiren? spurte militærlegen under en inspeksjon av en stilling under en øvelse.
  - Vi filtrerer det, svarte sersjanten.
  - Utmerket.
  - Og så koker vi det.
  - Utmerket.
  - Ja, og som en ekstra sikkerhetsanstaltning drikker vi aldri annet enn øl.

Døra

  Det er tegnetime på skolen, og elevene skulle tegne hver sitt hus. Lærerinna var tilfreds med de fleste, men en som het Per hadde tegnet bare et vindu og ingen dør på huset sitt.
  - Men hvis du nå får folk på besøk til huset ditt, Per? sa hun.
  - Da kan de bare gå inn på baksida, sa han Per.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964

Per Sivle

Sivle (1857-1904) var en norsk forfatter, lyriker og journalist. Følgende dikt/sang syntes jeg passer ganske så bra for den lyse årstiden vi er i nå, selv om det ikke er så mange lerker å høre overalt lenger. Men det er jo mye annen fuglekvitter! 

Slik jeg ser det er diktet (som man også kan finne i sangversjon på You Tube) et slags dypdykk blant fuglene nevnt i «Alle fugler små de er» (den norske versjonen av den tyske originalen Alle Vögel sind schon da):

Lerka

Og vesle lerka, ho hev det so,
at finn ho ein tuvetopp fri for snjo,
so kved ho i med sin gladaste song,
so trur ho på vår med ein einaste gong.
    - «Å hei! å hi! å tiriliti!»

Og vesle lerka, ho hev det slik,
at finn ho ein solstråle, so vert ho rik.
Då stig ho i høgdi og traller i lit
til sumar på jord, endå snjoen ligg kvit.
      - «Å hei! å fi! å tiriliti!»

Og lyngtuva, det er lerka sitt fat.
Der set ho seg ned, og so får ho seg mat.
Og når ho er mett, ho takker så glad
Vårherre for maten med kvitter og kvad.
      - «Å hei! å fi! å tiriliti!»

Gud signe deg! du fuglen min, du!
Gud signe no deg med di glade tru!
Og møter eg kulde og snjo på min veg,
Gud gjev meg i sol-tru å kveda med deg:
      - «Å hei! å fi! å tiriliti!»

Snjo = snø

(Sanglerke)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Norske dikt (web-versjon)