Øl

Øl

  Endelig har jeg noe fornuftig å komme med! Jeg har blitt skjenket i gave (kruset fylte jeg selv) «Ut etter Øl - Den store ølviseboken». Og der er det mange sanger å jodle til, og så blir man så deilig tørst og glad! Blir i godt humør bare av å se forsiden: En feit glass-seidel med skummende øl plassert i bakkant av tangentene på et piano. Bak seidelen er et oppslått notehefte, ved siden av tørsteslukkeren ligger et lommeur og en rød rose.

  Det er sanger for mange forskjellige typer øl og bryggerier; juleøl, munkeøl, bayer, bokkøl, eksport, Mack, Tou (æsj), Frydenlund, Fredrikstad- og Sørlandspilsen (fra Christiansands Bryggeri), Hansaøl, Ringnes, Borg, Dahl, Nordlands- og Arendalspilsen, for å nevne noen. Jeg starter selvfølgelig med min favoritt, så følger et skjønnsomt utdrag:

Lovsang til Aass Bryggeri

For en full kasse pils under armen
mitt kjøleskap åpner sin favn.
Øl er som morsmelk fra barmen.
Og mitt suttebehov er et uttrykk for savn.
Ja, jeg savner en pils og en bayer
når verden og alt går i lås.
Ja, jeg drikker mitt øl - og jeg svaier
av en pils og en bayer fra AASS.

For en skummende pils i min neve
kan staten få ta hva den vil.
For nå vet jeg at kunsten å leve
er å tømme en flaske med øl - og en til.
Ja, jeg trenger en bokk og en pilsner
når livet er sludder og vås.
Når jeg dør, skal du gi mine hilsener
til en brygger og mester fra AASS.

Men nå vil jeg synge om gleden
som tappes av tønner og fat.
Det er fristelsen her i mitt Eden
hvor min Eva serverer meg drikke og mat .
Her er skinke, melon og posteier.
Her er sild, sjampinjonger og gås -
og den største av gleder jeg eier -
nemlig pilsner og bayer fra AASS.

Byens oaser

Når du haster av sted gjennom storbyens larm,
og du tramper i støvete kø.
Du er stresset av jobben, og kroppen er varm
mens du lengter til hytte og sjø.
Da plutselig stiger fra asfaltens dis
et «fata morgana» som svalende bris
med en rødrutet duk under rund parasoll,
din tanke blir kald og gjør strupen din kold,
når det løftes fra bordet en hånd som slår krøll
rundt et gyllenrundt blink i en halvliter øl!

Mens du vakler deg frem under surrende snakk,
høres glede i lystelig sang!
det spanderes på han som er ensom og blakk,
og det skåles til begerets klang -
Så - endelig sitter du der vet et bord,
har fred med deg selv bak et skummene flor -
ved en rødrutet duk under rund parasoll,
din tanke blir kald og gjør strupen din kold,
når det løftes fra bordet en hånd som slår krøll
rundt et gyllenrundt blink i en halvliter øl!

En øl i handa

Livet er bra -
det man må ha,
det man må ha for at livet tilslutt kan bli bra.
Hva må man ha
hva må man ha for at alt skal bli bra?
Svaret er da, svaret er: skal det bli bra
er det øl man må ha.

(Refreng):
En øl i handa,
en øl i handa er bedre,
mye, mye bedre
enn ti fulle lerker på taket.

Kunne jeg få
kunne jeg få cirka 1 million
skulle jeg gå
skulle jeg gå bort og kjøpe meg en telefon,
så skulle jeg slå
slå litt på trå’n til en handelsperson;
jeg skulle så
be ham å sende meg øl for en halv million.

(Ref.)

Et bryggeri

Et bryggeri, et bryggeri -
det er et hus med øller i.
Og er det ingen øller i,
så er det ei et bryggeri.
Et bryggeri, et bryggeri,
det er et hus med øller i.

Hva historien ikke fortalte

En gang uti Edens hage
satt et par vi kjenner fra før.
Adam hvisket til sin make:
«Kjære Eva, tror du vi tør
åpne den første flaske øl,
drikke kun et fingerbøll!»
Ølet vår last, vår synd, vår dyd.
Ølet vår glede og vår fryd.

«Adam, du, det er vel viktig
når vi drikker av dette brygg,
at vi smaker litt forsiktig,
han kan se oss, vær ikke trygg!»
Hvorpå de drakk til siste rest.
Forbuden frukt den smaker jo best.
Ølet vår last, vår synd, vår dyd.
Ølet vår glede og vår fryd.

Neste dag ble tung å bære
for de to som syndet først.
«Jeg er rystet,» sa Vårherre.
«Dere sang og drakk dere børst.
Fy, dere sang til ølets pris.
Kom dere ut av Paradis!»
Ølet vår last, vår synd, vår dyd.
Ølet vår glede og vår fryd.

Kjære synder, venn av pilsen
sving din seidel, hev din røst.
La oss synge ølets hilsen
ølet er det første mot tørst.
Heller enn bo i Paradis
synger vi til ølets pris.
Ølet vår last, vår synd, vår dyd.
Ølet vår glede og vår fryd.

Jeg har øl

Min nabo samler gull og sølv
og rikdom er hans mål.
Jeg samler meg om pilsnerøl
og livets gylne skål.
Jeg lar gjær og humle suse
i min tankes bryggeri.
jeg har alltid øl i huset
fra en edel industri.

(Ref.:)
En hoppe har sitt føll.
Et kleskott har sin møll,
en nål sitt fingerbøll,
jeg har øl.
Hvitt av skum og mørkt av malt,
livets pepper, livets salt,
jeg er rik, jeg eier alt,
jeg har øl.

Min kone fyller år i høst
og frykter tidens tann.
Jeg fyller opp mitt krus til trøst
med gyllent tidevann.
I min flaske blir det fjære
mens min glede stille flør.
Øl og alder skal vi ære -
drikke ut før ølet dør.

(Ref.)

Min tante synger salmesang.
I troen er hun trygg.
Jeg synger til vår begerklang
i tro på dette brygg.
Vi har synder som skal telles
ved St. Peters port en gang.
Tro om dommen kanskje felles
over øl og visesang.

(Ref.)

Akevitt er også lovprist, man finner eksempelvis «Drikkefiskens Luteakevitt», jeg falt litt for denne lille engelske lovprising:

I like the snaps

I like the snaps
and the snaps like me
thrilling as only a snaps can be.
I want to drink the real elite
Lysholmer aquavit.
Over the mountains, over the sea
thousands of snapses are waiting for me.
Please og to hell with juice and tea.
Snaps is the drink for me.

Hva med følgende lille trudelutt (med mistanke om at forfatteren må ha vært «kvalifisert» animert i gjerningsøyeblikket):

Å øl i skålo og rus i skolten
Og snus i snokjo og promp i brokjo
og skjeto trøya og alt æ løye
Sa dudldo

For forrige innlegg, klikk her, for neste her.

Kilde: Som angitt over, ved Louis Jacoby og Øystein Øystå, Schibsted Forlag A/S, Oslo, 1995. Gjengitt med håp om tilgivelse (ergo: Løp og kjøp!). Og med takk til giver!

Ivan Turgenev - Spurven

Ivan Turgenev - Spurven

(Turgenev)

  Turgenev (1818-1883) var en av Russlands mange berømte forfattere under 1800-tallet. Men ulikt flere av sine kollegaer, kom han fra en rik familie, og han fikk et relativt langt liv (i forhold til datidens norm under det russiske tsar-regime). Turgenev kom allerede som 15-åring til universitetet i Moskva for å studere filosofi, historie og litteratur. Han fortsatte studiene i St. Petersburg og i Berlin (1838-1841). Turgenev oppholdt seg nesten tretti år i utlandet, dels i Tyskland, dels i Frankrike. Hans gjennombrudd som dikter kom i 1852 med boken «En jegers dagbok», en samling skisser og noveller. «Fedre og sønner» fra 1862 er regnet som hans hovedverk. Mange av det 19. og 20. århundres berømte diktere, i Russland som i Vesten, er blitt inspirert av hans kunst, blant dem Thomas Mann, Jakob Wassermann, Hermann Hesse mfl. Selv var han påvirket av bla Goethe, og ga også ut (1856) en bok med den ikke helt ukjente tittel «Faust». Turgenev døde av ryggmargskreft i Bougival, nær Paris.

  Jeg husker ikke hvem som skrev det, og heller ikke hvorfor utsagnet kom til erindring etter å ha lest Turgenevs fantastiske dikt «Spurven» (fra april 1878), men det var følgende digresjon: «Fornuften kan ikke styre deg. Bare hjertet. Og noen ganger gir det hjertet dikterer ingen fornuft i det hele tatt. Allikevel må det følges.» Det ligner litt på det Lev Tolstojs (1828-1910) skrev en gang: «Fornuften har ingenting lært meg. Alt jeg vet, alt som er blitt gitt meg, er blitt åpenbart meg gjennom hjertet.» Kanskje det jeg minnes er en avlegger fra Tolstojs tid.

  Så til diktet, som for meg fremstår mer som en liten historie (grunnet oversettelsen?), kortere enn novelleformen, ja nærmest som en stubb å regne. Jeg ble uansett sterkt grepet, kanskje fordi jeg generelt er glad i spurver. Det er ikke alltid lett å forstå ens egne aparte beveggrunner:

Spurven

  Jeg var på vei hjem etter en jakttur og gikk oppover bjørkealleen i parken. Min hund løp foran.
  Plutselig saktnet den farten. Så snek den seg forsiktig fremover - som om den været vilt.
  Jeg kastet et blikk på veien og fikk øye på en fugleunge med gult nebb og dun på hodet. Den var falt ut av redet …
  Heftige vindstøt rystet og slet i bjørkenes grener ...
  Der satt den vesle fuglen urørlig, hjelpeløst strakk den ut de spede vingestumpene …
  Hunden nærmet seg langsomt.
  Da falt plutselig en gammel svartbrystet spurv som en sten rett ned foran hundens snute. Den bruste med fjærene og pep ynkelig. Gang på gang kastet den seg med fortvilte klageskrik mot hundens vidåpne gap, helt fra seg av redsel. Den ville skjerme ungen med sitt eget legeme … ofre seg selv … men hele den vesle fuglekroppen sitret av skrekk … stemmen var hes og vill.
  Hunden måtte jo forekomme den som et kjempestort uhyre! Likevel hadde den ikke kunnet holde seg i ro der oppe på sin trygge gren i bjørken … En makt sterkere enn den selv rev den ut av tryggheten og tvang den ned.
  Tresor, min hund, stanset forbløffet. Så trakk den seg litt unna … Øyensynlig følte også den noe av denne hemmelighetsfulle makten.
  Jeg kalte hunden tilbake og fjernet meg varsomt med hjertet fylt av ærefrykt.
  Ja, smil ikke … for nettopp ærefrykt var det jeg følte for denne heltemodige vesle fuglen, for den overstrømmende kjærligheten som ga den slik kraft!
  Kjærligheten - tenkte jeg - er sterkere enn døden, sterkere enn dødsangsten. Bare kjærligheten, ja, den alene styrer vårt liv, opprettholder det og gir mening.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige omtalte forfatter/lyriker, klikk her.

Kilde: «Russland forteller - russiske noveller», valgt og presentert av Elsa Uhlen, Den norske Bokklubben, 1967, Wikipedia.

Ganske gammel

Ganske Gammel


  Hva skal man si? Det er bare å innrømme, jeg er tilbake i sumpen - riktignok ikke en antikk sådan. Mer antikvarisk. Om litteraturen forfølger meg eller motsatt er uinteressant. Jeg befinner meg med andre ord fremdeles i år 1919: «Den røde taake : en moderne sjørøverroman» av Øvre Richter Frich frister litt. Men til slutt må jeg innrømme at den eneste grunnen til dét er at selvsamme Frich anmeldte og skrev om flere av Ibsens skuespill, så jeg slår det fra meg. Kan ikke dra Ibsen inn i alt, selv om jeg nettopp startet. Dessuten, rød tåke? Smuglet de rødsprit? Spiller ingen rolle om det så var rødbrus, jeg har nok av regnbuens andre koloritter i mine egne Andromedatåker. Det positive er at i det siste har de blitt grønne, hvorvidt Aass eller min fordums TV-helt «Kermit the frog» er dominerende, står litt, vel; sløret før meg.


  «Fra bakteriernes verden : et lille indblik i moderne bakteriologi og nogle af dens resultater». Nei takk! Men utgitt på Martins forlag? Er jeg så gammel? Litt tafatt må jeg konstatere at jeg nærmer meg. Men hvilken bakterie har gått i glemmeboken. Sikkert noe fra Anus Horribilis. Eller var det Annus? Drit i det. Jeg søker videre: «De to typer av goudaost og edamerost». En tynn bok, bare 32 sider, det er positivt - nærmest som hefte å betrakte. Men etter forrige bok mistet jeg matlysten. «Det geniale menneske» fenger heller ikke. Mest fordi jeg er redd for å få mine bange antagelser bekreftet. Men, det skal jeg ha, Dostojevskijs «Idioten» har jeg i det minste lest! Først 10 år senere forstod jeg hvorfor den hadde en litt merkverdig slutt; da det omsider gikk opp for meg at jeg bare hadde ervervet bind én (av to). Hvor dum kan man bli?


  «Lysstreif over livsproblemer»? Tja, det kunne ha vært smart å titte litt nærmere på. Nå som det går mot høst og verre. Men hvorfor har nesten alle jeg kommer innom i året 1919 analysert og skrevet om Ibsen? Forresten ikke så rart at forfatteren Hans Tambs Lyche (født 1859) gjorde det, han var jo grunnlegger av tidsskriftet «Kringsjaa». Og selv om han døde så tidlig som i 1898, var det vel hans enke som frem-promoterte den posthume utgivelsen. Jeg skal ikke gjengi noe særlig, men mot slutten av boken finner jeg et sitat: «Lad os sanke og samle paa lyspunkter!» I etterpåklokskapens navn burde jeg muligens ha plukket ut mye mer, for det er mange kloke ord og tanker i boken. Men kapitlene er lange.


  «Tidsbefragtning» av den dansk-norske sjørettsjuristen Johannes Jantzen (1865-1946) får det til å nappe så vidt i høyre lilletå. Forsømt som den er, finner jeg det klokere å hente frem neglesaksen enn en innføring i shippingens mange griske sider. Nei, hva var det jeg sa? Når sant skal sies har næringen også bidratt med gaver til folket. Hver gang jeg spiser hvalbiff sendes en liten tanke til Jahres monument i Sandefjord. Bare synd det er slutt med Kosmos’ famøse fasanmiddager! «Kirkestevnet i Drammen 7.-8. september 1919 : foredrag og taler» burde jeg nok studere litt nærmere, i og med at hundreårsjubileet er rett rundt hjørnet. Men jeg skal la arvtagerne få feire i fred. Det er mange andre bøker med kristelige innfallsvinklinger, man skal ikke helt utelukke at det har en sammenheng med den første verdenskrigs avslutning.


  «Peik- og Fjeldmusbøkerne og andre fortællinger for de unge. 6 : Den rette» av Barbra Ring (1870-1955) høres litt morsom ut. Men igjen, det blir for lange historier å gjengi. Fjellmus kan jeg ikke huske å ha observert, men noen spissmus har det blitt opp gjennom årene. Mest fordi Waldemar (min fordums beste venn og skogkatt) slepte stolt inn hauger av dem gjennom soveromsvinduet. Feller nesten en nostalgisk tåre i minne om da han komponerte en sang som han mjauende fremførte på min bursdag; refrenget lød «Vil du være skatten min, jeg kan være katten din!» En og annen hare har jeg også fått øye på, men det var før (og etter) Waldemars tid. Et lemen også, han var forresten illsint! Nok om det, folk må tro jeg er smårar. Greit, stryk troen.

  Tro omtales også - ikke helt overraskende - i «Kristendom og norskdom : festskrift til Christopher Bruun», utgitt i anledning prestens 80-årsdag. Bruun gikk bort året etter, og som kjent er; han forrettet i Ibsens begravelse noen år før (1906), de to traff hverandre allerede i 1864 i Italia. Liten tvil hersker om at Ibsen brukte Bruun som en av flere modeller for «Brand». Bruun fikk nærmest heltestatus etter å ha kjempet på dansk side under sammenstøtet med Preussen ved Dybbøl våren samme år. Synlig utkjørt kan han ikke ha blitt av tumultene, etter å ha blitt dimittert i august, vandret han like greit hele veien til Roma, for så å treffe sin mor og to søsken i Genzano, hvor Ibsen ferierte og flørtet med den ikke synlig imponerte enken. Suzannah Ibsen ankom først noen uker senere…


  Nei, nå må jeg skjerpe meg - får være måte på!


For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Gammel moro

Gammel moro


  Egentlig forstår jeg ikke hvorfor jeg landet i året 1929 i søken etter inspirerende titler og innhold. Ikke at jeg i tillegg havnet i 1928 heller for den del. Greit, det er giktisk, men ikke eldgammelt. Skjønt for en 13-åring er jo de over fylte tretti å betrakte som prehistoriske. Men jeg er ikke tretten, ikke en gang tretti. Jeg er med andre ord fra kambrosilur-perioden. Det har jeg alltid likt. Ikke at jeg er en fossil, men ordet. Prekambrium har jeg også et positivt, om enn nostalgisk forhold til. Problemet er at jeg kan ikke surre så langt tilbake i tid. I hvert fall ikke i søken etter fengslende litteratur. Jeg kunne kanskje sniffe litt rundt Johan Gutenberg, det er riktignok bare rundt 600 år siden, dog med et atskillig større konkylie-sus av historie enn det jeg gravde opp fra 1929 (og der omkring). Problemet er at jeg innbiller meg at han skrev (eller trykket) bøker på gotisk, og jeg blir sliten i øynene av å lese det.

  Men hvorfor ikke gå 100 år tilbake? Det klinger atskillig bedre enn 90 i mine voksinfiserte elefantører. Som sagt som gjort: «Norsk formlære jamført med maalføra nordanfjells»? Den hørtes ikke akkurat ut som et festskrift. Men «Nei nu maa jeg le! : sandfærdige og usandfærdige smaahistorier, risper, anekdoter og skrøner»? Det var bedre! Skrevet av Finn Øines (1862-1942), som visstnok var et psevdonym for Aksel Olsen. Etter hvert ringer en mikroskopisk bjelle dypt nede (eller oppe) i min komposterte hjernebark. Så sannelig, det var jo han som ga ut «Terje Viken - den norske los» en eller annen gang! Alle vet jo hvem som skrev selve diktet. Men skrønene, de har jeg ikke vært innom før. På tittelbladet er det også tilføyd; «Utgit av en munter Gauk». Det liker jeg, han må ha hatt sans for humor! Men hva er en rispe? Det er tydeligvis ikke slikt som jeg får over alt på kroppen når jeg ramler over råtne trestubber i skogen på jakt etter sopp (turene må innrømmes å bli sjeldnere og sjeldnere siden jeg bare finner råtne fluesopper og en og annen falsk kantarell). Men iht Det Norske Akademis ordbok er rispe en «oppramset munter fortelling».

  Jeg leser den første lille historien. Ørlite vittig, men jeg gidder ikke gjengi den. Lat som jeg er. Den neste heter «En skrækkelig historie», med undertittel «Naturligvis fra Amerika». Og den kan man humre av, selv om den er noget morbid. I det følgende gjengitt i anførselstegn, selv om jeg har «modernisert» språket litt fra 1919. Noen friheter må man kunne ta seg:

  «I fjor, en søndag i hundedagene, fant man Josias O’Shant hengende i et tre i omegnen av Titusville i Pennsylvania. Etter å ha skåret ham ned, fant man i hans venstre støvel følgende hårreisende skildring av hans ulykkelige liv:

  Jeg henger meg av gremmelse over mine fortvilte familieforhold. Nemlig: Jeg er gift med en enke, som har en voksen datter. Min far besøkte oss ofte, ble forelsket i min stedatter og giftet seg med henne. Min far ble altså min svigersønn og min stedatter ble min mor, siden hun var min fars hustru. Noen tid deretter fikk min kone en sønn. Han var min fars svoger og min onkel, for han var jo min stemors bror. Min fars kone, det vil si min stedatter, fikk en sønn. Han var naturligvis min bror og på samme tid mitt barnebarn, da han var en sønn av min datter. Og min kone var min bestemor, for hun var jo min mors mor. Jeg var altså på en gang min kones mann og barnebarn. Og da ens bestemors mann er ens bestefar, så er jeg altså min egen bestefar! - Og når jeg tenker på det, orker jeg ikke å leve lenger.»

  Må Josias hvile i fred!. Så følger en røverhistorie og noen dårlige vitser. Det er egentlig en god del slike. Historien «En redaktørs fataliteter» var ikke noe å skryte av, heller ikke de følgende.

  Men så kommer en liten vits (noe bedre enn de foregående), som muligens kan behage enkelte dommere. Eller mer så advokater?:

  «En advokat, meget liten av vekst, møtte som vitne for en dommer. Denne, som var en mann av ualminnelig størrelse, spurte: ‘Hvilket yrke har De min lille mann?
‘Jurist’.
Dommeren: ‘De er i sannhet en liten mann, jeg kunne enkelt putte Dem i min lomme.’ Advokaten: ‘ Det kunne De sikkert, og De ville i så fall ha mer juss i lommen enn i hodet.’»

Vel, hva med denne da?:

  «’God morgen, Sander,’ sa presten. ‘Det står vel bra til?’
  ‘Nei’ svarte Sander, ‘jeg har nylig hatt en liten ferie, men jeg var ute for et stygt uhell.’
  ‘Et uhell? Det var vel ikke noe alvorlig håper jeg?’
  ‘Jo, jeg mistet min bagasje.’
  ‘ Hvordan skjedde det?’
  Sander så sørgmodig ut. Så sa han med brusten stemme: ‘Korken falt ut av flasken.’»

Mer drukkenskap:

  «En meget bedugget herre til vognmannen:
  ‘Kjø … r meg ti … il Traldevar Manes gate.’
  ‘Nå - De mener Waldemar Tranes gate?’
  ‘Javisst - Maldetr …’
  ‘Ja vel! Hvilket nummer?’
  ‘Det s … står på porten.’»

Om (selv et sekel senere) en relativt kjent kunstner:

  «En norsk og en tysk maler snakket nylig sammen om Edvard Munchs malerier i universitetets festsal, som de begge fant elendige. Især var tyskeren rasende over at ‘slikt smøreri skulle bli utbasunert som stor kunst’. Nordmannen gjorde da oppmerksom på, at det var i Tyskland, Munch først ble hevet til skyene, og at det var tysk reklame som hadde gjort Munch berømt.
  ‘Jaså,’ svarte den andre. ‘Så vi tyskere skal ha skylden for det også!’»

  Forfatteren gjengir også noen historier av Mark Twain (egentlig Samuel Langhorne Clemens, 1835-1910, amerikansk forfatter, humorist, journalist og foreleser) og Harald Meltzer (1814-1862, norsk politiembetsmann og forfatter). De skal jeg heller ikke gjengi. Noe særlig mer fant jeg ikke fra boken. Av nevneverdig art. Gammel moro var ikke så rasende festlig som jeg håpet på. Omtrent som dagens TV-komedier. Tusen å se på, ingen verdt det. Bare én ting å gjøre, ta en Aass eller fem, da ler man av alt!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Som nevnt over, utgitt - eller som det fremkommer: «Forlagt av Olsens Bokhandel, Kristiania.», Wikipedia.

Gammel skikk og bruk

Gammel skikk og bruk

  Jeg snublet over en bok fra 1929. Den fant jeg litt artig, så jeg gjengir noen passasjer derfra. Overskriften er med hensikt gjort ørlite misvisende, fordi boken skrevet av Irma Gram heter egentlig «Litt om Skikk og bruk før og nu». Men det er jo noen år siden den gang, så jeg vil driste meg til å påstå at «Gammel skikk og bruk» er ganske dekkende. Det kom forøvrig ut et par andre bøker i Norge om mer eller mindre det samme dette året: «Folkeskikk - man skal og man skal ikke» (av Mimi Krag) og «Bryllupsboken - skikk og bruk ved brylluper». Men jeg forholder meg til den jeg først kom borti.

(Denne passer for meg!)

  Datidens skikk og bruk kunne være ganske diskriminerende ovenfor det «svake kjønn», nå vet jeg ikke om det engang er tillatt å omtale kjønn som svake. Jeg tar sjansen, blir vel ikke riksrett av den grunn. På den annen side, steining praktiseres den dag i dag - av en eller annen merkelig grunn forsvart med religiøse motiver. Pussig nok, men heldigvis ikke her oppe i steinrøysen. Nok om det.

  Så over til en del eksempler fra skikk og bruk nærmere (og lenge før) 1929. Jeg har mye å lære:

  Boken starter med hvordan «etiketten» var på den tid da dronning Marie Antoinette (1755-1793) levde. Hun var høflig til det siste. Da hun skred frem ved giljotinen, kom hun også til å trå på bøddelens fot. Hun skal da etter sigende ha utbrudt: «Monsieur, jeg ber Dem unnskylde meg; det var ikke min mening å trå på Dem.» Denne episoden er ikke omtalt i boken, men det er følgende (omskrevet til noe nærmere dagens språkform av undertegnede, derfor også mine kommentarer i det følgende med uthevet skrift, anførselstegn blir ikke helt korrekt):

  Det er en kjent sak at etiketten i Versailles var nesten utålelig for Marie Antoinette. Fra hun slo sine øyne opp om morgenen til hun lukket dem om aftenen, var det reglement for alt det hun skulle foreta seg. Selv det å vaske hendene kunne hun ikke gjøre uten at et halvt snes personer var tilstede, og hun kunne ikke ta en tur i parken uten å være i stort «toalette» med et kongelig følge omkring seg.

  At alt gikk til punkt og prikke rett for seg var det overhoffmesterinnens plikt å påse, og dronningen kalte henne også derfor for spøk Madame Etikette.

  En dag da Marie Antoinette under en ridetur ble kastet av eselet, ropte hun leende: «Hvor leit at Madame Etikette ikke er her, så kunne hun ha sagt oss hvorledes en dronning av Frankrike hadde å oppføre seg i dette tilfelle!» Videre: 

  Det er ikke forenlig med pene manerer å labbe som en bjørn, eller dumpe ned på stolene så treverket knirker, likeså litt kan det komme inn under kategorien soignert ytre å vise seg ubarbert eller å opptre i flekkete klær og ubørstete sko.

  Følgende hadde jeg litt sansen for:

  Når man telefonerer, skal man straks si hvem man er. Det er uhøflig å stå som anonym og stille spørsmål eller gi beskjeder. Det kunne også være gunstig for noen hver av oss å huske på at telefonen er en nyttegjenstand og ikke et underholdningsnummer.

  Og:

  Restaurantlivet florerer i våre dager. Det er skikk og bruk at herren går først inn av døren til restauranten når han er sammen med damer.

  Røveren er jaggu sammen med flere damer!! Mer: Damer skal huske på at når de er ute og superer, skal de ha noen småskillinger med seg i sin veske til garderobedamen. Disse er alltid så snille og hjelpsomme, men så bleke og trette når en selv kommer munter og glad ut fra en vellykket dame.

  Forfatteren har et ganske brutalt, men muligens troverdig tilbakeblikk på fortidens behandling av de gamle:

  Det var de primitive forhold som drev stenalderfolkene til å slå i hjel de gamle uten nåde, mens det derimot er all kulturs kjennetegn at man viser dem hensynsfullhet fremfor de yngre. Og her er det at et menneskes takt og hjertelag skal stå sin prøve.
  Når man er sammen med gamle, priser man ikke særlig sin egen tids fortreffelighet, jazzens og sportens herlighet. Akkurat da behøver heller ikke Munch og Karsten fremheves på Tidemand og Gudes bekostning.

  Så handler det om bordskikk. Her har forfatteren dratt frem et fantastisk eksempel fra 1624 hvor en oberst for et Elsassregiment (gamle Alsace antar jeg) ga følgende regimentsordre til sine offiserer da de skulle spise hos en østerriksk erkehertug:

1.     Hils pent på Hans Høyhet i ordentlig drakt og med blanke støvler. Man må ikke komme halvfull i slikt selskap.

2.     Ved bordet må man ikke ri på stolen eller strekke benene fra seg i full lengde.

3.     Man må ikke drikke etter hver bit, da blir man for fort full. Begeret tømmes ikke mer enn halvveis etter hver rett, og før det drikkes tørker man munn og knebelsbart.

4.     Man tar ikke med hele hånden opp i matfatet. De avgnagde ben skal ikke kastes bak stolen eller under bordet.

5.     Man må ikke slikke av fingrene, ikke spytte på tallerkenen eller snyte seg i servietten.

6.     Og så får alle til slutt huske på ikke å tømme så mange begre at dere faller av stolen og ikke kan gå rett fra bordet.

   Det kan virke som den stakkars obersten ikke hadde de aller største forhåpninger til utfallet, men synd det ikke gjengis noe referat fra måltidet! Deretter følger masse om dagens skikk og bruk (for 90 år siden) om hvordan man skal holde kniver og gafler, når man kan konversere eller når det er best å la være. Jeg likte følgende lille kommentar:

  Ikke alle kan uten å miste sin popularitet svare som han som ble spurt av sin borddame om hvordan han spiste fisken: «I taushet, frøken.»

  Skjenking i glass er alvorlige greier:

  Det ser fælt ut å la flasken ligge oppå håndflaten mens man skjenker. I Tyskland, hvor drikkeseremonien etterleves som et religiøst ritual, blir en slik maner oppfattet som en fornærmelse og er tilstrekkelig grunn til duell.

  Irma Ingertha Gram (1873-1945, født Schram, norsk kunsthistoriker), har et kapittel med overskrift «Cocktail og cigaretter». Røkere hadde hun nok ikke særlig til overs for, cocktailer syntes heller ikke å være favoritten:

  Noen større skade skjer jo ikke om man tar seg en cocktail før man legger i vei med kjøttkaker og saftsuppen, men å by sine gjester foran en middag som er beregnet på å være en kulinarisk nytelse, det må sies å være en malebarisk uskikk. […] En annen uskikk begynner også å bli alminnelig nå, selv ved gode middager, den at enkelte ikke kan la være å røyke mellom rettene. Når disse enkelte forteller andre, at de ikke merker noen forminskning i nytelsen av mat og vin sammen med og etter sigaretten, så viser det bare, at enten har de lite utviklede smaksnerver fra naturens hånd, eller også er de sløvet på dette gebet. En del av dem er vel også så pasjonerte kjederøykere, at de ikke kan gjøre brudd på sin tilvante kjederøkning så lenge de er våkne.

  Er ikke «malebarisk» et malerisk ord? Litt historie om tobakkens innførsel til Europa får man også:

  Men helt siden Jean Nicot i 1560 innførte tobakksplanten til Frankrike, har det alltid ved siden av produktets lidenskapelige tilbedere opptrådt hissige motstandere. Forfatterens historie om solkongens (Ludvig XIV) avsky for tobakken skal jeg ikke dra frem her.

  Fremmedord er et annet kapittel, forfatteren trekker frem eksempler fra både tyske, franske og engelske språkinvasjoner. Hun finner dem til tider fordelaktige:

  For dem som er så fine på det at de ikke kan ta ordet å svette i sin munn, er det da godt at de har verbet å transpirere å ty til i stedet.
  De er også ganske gode å ta tilflukt til når vi vil pynte litt på en ting. Når kjøttsuppen er lovlig tynn, så hjelper det på samvittigheten å kalle den consommé, likesom fisk i frityr lyder langt flottere enn fisk i fett.
  Det er jo også forskjell på å være president og formann, direktør og bestyrer, og folk som har gasje å heve er liksom mer høyt på strå enn de som får sin lønn utbetalt. Hvem husker ikke anekdoten i Simplicissimus: «Mama, Geheimeraths sind doch viel feiner als wir, die essen nicht Abendbroth, sie soupieren,» og av fulle folk og små barn skal en jo høre sannheten. Simplicissimus var et tysk satirisk vittighetsblad utgitt fra 1896.

Vinnskipelighet. Er det begrepet allment kjent? Var det ei for meg. Det er i Det norske Akademis ordbok forklart under «betydning og bruk» som (litterært): «det å være vinnskipelig; flid, strevsomhet, nøysomhet som man viser i sitt arbeid eller yrke». Og (mer sjeldent) «streben etter økonomisk vinning, makt og prestisje». Et helt kapittel er viet temaet i boken fra 1929. Det virker som ordet allerede da var i ferd med å gå i glemmeboken, for som forfatteren skriver:

  Det er med ord som med pengestykker, de slites, de mister sitt preg, og blir ukjennelige. Det hender også at de kommer ut av kurs, som tilfellet var med skilling og daler.
  Et slikt ord som har gått av bruk, er for eksempel vinnskipelighet, dette substantiv som ikke bare dekker begrepet på, men også øke sitt jordiske gods, være nøysom og ordentlig.

  Det var flere kapitler (blant annet om barneoppdragelse), men … Nok er av og til mer enn det!

Kilder: Irma Gram: «Litt om Skikk og bruk - før og nu», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1929, Wikipedia

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Gammelt øl til gammel mann

Gammelt øl til gammel mann

Overskriften kunne, subsidiært, vært endret til «Etter innkjøp». Okke som, slik ser det altså ut i ølutsalget en vanlig dag i Norge etter at jeg har bunkret min faste dose Aass Pilsner. Hvorfor alle andre hyller bugner av lettøl og annet spetakkel forstår jeg ikke.

Ølet fra Aass er - som alle vet - fra Norges eldste bryggeri (1834). Jeg har tenkt mye på om Henrik Ibsen fikk i seg en liten dose av det. Men han var jo aldri i Drammen. Forresten, kanskje faren hans (Knud) hadde et lite lager av nyvinningen i krambuen i Skien, og Henrik snek seg til å sniffe litt på det før han flyttet til Grimstad som 15-åring? Eller i apoteket i sørlandsbyen? Dette burde det ha vært forsket på!

Senere var jo mulighetene mange for ham, men belegg/bevis for at han faktisk drakk Aass finnes ikke. Meg bekjent. Schous øl var han imidlertid glad i. Og selvfølgelig tysk øl (Spatenbrau) da han bodde i München. Det fikk han forresten Grand Hotel til å importere etter at han flyttet tilbake til Norge for godt i 1891. I tillegg ble det vel også en og annen pjolter. I Italia drakk han mest vin, men påstandene om at han var en dranker er stort sett bare oppspinn. Unntaket var på slutten av 1850- og begynnelsen av 1860-tallet. Da slet han med økonomien og pådro seg gjeld, og flyktet fra virkelighet, kone og barn - flukten endte gjerne opp i de lokale kneiper i Christiania; L’Orsas kafé og St. Peter («Petri Kirke») i Kirkegaten, eller på «Sumpen» (i kjelleren på Gamle Logen), Nibbes Kafé, Hotel d’Angleterre og Engebret (som lå på hjørnet av Rådhusgaten og Kirkegaten frem til 1863).

Om den gamle mann er meg eller Ibsen? Det gir seg selv, for Ibsen er ung, kun 191 år siden han ble født!

(Tenk hva Ibsen gikk glipp av!)

Kilde: Lurer jeg også på. For ordens skyld, dette innlegg inneholder ikke reklame, men man må få lov til å omtale sentrale elementer i handlingen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.