Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

 Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

  Agnar Mykle (1915-1994) var en norsk forfatter og dukketeaterkunstner. Han er nok mest kjent for romanen «Sangen om den røde rubin», både han og forlaget ble politianmeldt på grunn av sine seksualhandlinger. Boken ble konfiskert og forbudt i 1957, og rettsprosessen i kjølvannet gikk helt til Høyesterett, hvor forfatter og Gyldendal ble frikjent.

(Agnar Mykle)

 Tilbake til 2021. Julen er over, et nytt år står for døren. Men litt av julestemningen kan kanskje henge igjen. Akkurat som det i mange hjem fremdeles står noen nisser fremme, kranser på ytterdører, det er pyntet med julelys og adventsstjerner i ymse farger (både inne og utendørs), og både små og store, to- som firbente får litt ekstra «snadder». Og så mye mer.

  Nok om det, følgende er hentet fra Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Jeg syntes avsnittet gjengitt står utmerket godt alene (og det er helt fritt for noe av det politi-anmeldelsen i sin tid dreide seg om). Man behøver aldeles ikke lese hele romanen for å forholde seg til «Den onde samvittighetens fest»:

Desember.
  En dag skjærer ordet jul seg inn i hans bevissthet.
  I villelse ser han på klokken, men det er jo et blikk på almanakken han trenger; er det ikke slik at postvesenet er overlesset før jul, må man ikke være ute i god tid når man skal ha pakker langt av sted?
  Det er den 15. desember. Han hakker tenner. Han er kanskje for sent ute.
  Han begynner å løpe gjennom gatene, stopper foran en leketøysforretning. Langt borte i verden har han en datter, en liten pike på ett og et halvt år, et usett barn. En liten pike. Astrid heter hun, hennes mor har døpt henne. Gunhild hadde tatt barnet i kirke og latt en prest helle dåpsvann over dets hode. Det hadde kanskje vært en triumf for henne, hun visste vel at Ask hadde meldt seg ut av statskirken. Men nu tenker han bare på det lille barnet. Astrid, et barn uten far; er hun begynt å snakke? - er hun begynt å spørre? Når begynner en pike å spørre: «Mamma, hvorfor har ikke jeg en pappa?»
  Han stopper utenfor leketøysforretningen. Hvit i ansiktet står han og ser inn gjennom ruten, der er dukker, løvsag sett, biler, dukkevogner, juletrepynt, gyngehester, tinnsoldater, møblerte dukkestuer, han ser et lite syskrin. Plutselig vet han, at han kan ikke. Han vet ikke hvorfor, men han kan ikke. Han kan ikke gå inn og be om å få se på en sovedukke. Hans skyld er for stor. Han kan holde all verdens gjenstander i sin hånd, bare ikke en sovedukke til en liten pike på ett og et halvt år.
  Den unge, store, høyvokste skandinav knekker sammen foran leketøysbutikkens vindu, et øyeblikk må han støtte seg til ruten; så snur han seg og går blytungt gjennom gatene, hans øyne er blindet; omsider finner han frem til postkontoret, det er en uutholdelig dampvarme som i et drivhus der inne, rommet er fylt av mennesker som er kommet inn dryppende av regn; hans kjaker er hvite og sammenbitt når han skriver ut en blankett, han sender en telegram anvisning på førti kroner.

  Dagen efterpå sender han en bok til sin trettenårige bror Balder. Bokhandelen lover ham å ekspedere boken som postpakke. Det er en gyser, en han selv har lest en gang i den grønne ungdom, en bok av Hugo, dens tittel er: «Mannen som ler». Hovedpersonen er en mann som i barndommen ble bortført av sigøynere; de snittet guttens munnviker opp med en kniv, viste ham senere frem på markedet og tivolier mot betaling; bare folk så guttens ansikt begynte de å brøle av latter.

  Brev fra moren: «Kommer du hjem til jul?».
  «Nei.»
  Brev fra Balder:
  «Jeg gleder meg sånn til du skal komme til jul!»
  «Nei. Må bli her og studere.»
  Wilhelmine: «Hvis du ikke er opptatt annet steds, så kunne du kanskje komme ut til oss på julaften?»
  «Takk, men -»
  Og Constance, redd, med lav stemme: «Hvis du synes det går an å være sammen med mine foreldre, kunne du tenke deg - på julaften -?»
  «Takk, men -»
  Og fru Abrahamsen: «Blir De her alene hele julen, og føler Dem ensom, så må De bare komme inn til meg. Jeg og min sønn, det er bare oss to, vet De.»
  «Takk, men -»
  Og Daniel, gamle gode Daniel: «Vi hadde tenkt, et par tre stykker av gutta, å ha en liten sammenkomst på hybelen på julaften. Bare mannfolk. Krabbe og øl og dram.»
  «Krabbe? På denne tiden av året?»
  «Ja, min vertinne har sagt, at hun vil koke dem for oss. To krabber på mann. En av gutta kan kunsten å ta ut krabber. Tunge, rognkrabber. Blir du med?»
  Og han hikster av lettelse og takknemlighet og krabbehunger. Hvit saftig krabbekjøtt fra klørne, brun innmat og rød rogn fra skallet. Kold dram. Øl.
  Han svelger heftig:
  «Men du må få vertinnen din til å riste brød også. Vi må ha ristet loff og smør til.»
  «Det skal nok gå. Men du må spøtte i fem kroner til akevitten.»
  «Vil du ha dem med det samme?»
  Og det ble julaften, og de unge studenter ble mette og beruset, og det lyste kjerter på bordet, og sigar røken drev i rommet, og de var høyrøstede, og de sang sanger, men ingen julesanger, og det var Ask glad for, ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.

For forrige innlegg/forfatter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)

Clement Clarke Moore - julenissen

Clement Clarke Moore

  C. C. Moore (1779-1863) var en amerikansk forfatter og professor i blant annet orientalsk og gresk litteratur, men også i teologi. Han er mest kjent for å ha skrevet diktet «A visit from St. Nicholas», som ble første gang publisert (anonymt) 23. desember 1823 (mao. 198 år siden).

(Clement C. Moore)

Her følger diktet/eventyret (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas):

Da Sankte Klaus var her

Det var kvelden før jul, og så stilt i vårt hus
at ingen ting høyrdest, nei ikkje ei mus.
Ved peisen var strømpene hengt opp på plass,
for no skulle snart Sankte Klaus med sitt lass
sjå innom til borna, som sov i si krå
i draum om alt godt som dei snart skulle få.

Og mamma og eg, vi var nett gått til ro
- vi låg under dynene alt, båe to -
da brått uti tunet det vart slikt eit bråk
og trakking og tisking og skramling og ståk,
at eg sprang utor senga og fór som eit lyn
til glaset og såg ut. Å for eit syn!

Der ute låg nysnø, og månen skein klar
- eg såg alt som fanst der, så lyst som det var.
Kva såg eg? Ein slede, ein liten og nett,
med åtte små reinsdyr som drog han så lett,
og høgt oppå sleden ein blid gammal mann.
Det var Sankte Klaus! Ja, så menn var det han!

Så rappe som ørnar var reinane hans,
og han hyppa på dei og han skreik utan stans:
«Hei Hoppar, Hypp Dansar, Hei Flygar og Flink
og Lettfot og Lysnar og Dunder og Blink!
Så, oppover veggen! Til topps no! Hei hopp!
Heng i kvar og ein! I galopp, i galopp!»

Lik lette små haustlauv som vinden slit laus
og sendte i véret - slik fauk Sankte Klaus
og dyra og sleden med leikety-last
rett oppetter veggen i flygande hast.
Og vidare bar det, men no i meir mak
for no trippa klauvenen oppå vårt tak!

Eg snudde meg brått - og eg kvakk, men laut le:
Der kom Sankte Klaus gjennom peispipa ned!
Han var kledd i ein skinnpels frå hovud til fot,
og pelsen var flekket av oske og sot.
Han letta frå aksla ein bylt som han bar
- ein skulle mest tru det var kramkar han var!

Han blunka så lurt, og han smilte og lo.
Han var rundleitt, og nasen var raud som ei glo,
og kinna som eple, og skjegget hang sidt,
og lyste som nysnø, så drivande kvitt.
Han beit i ei snadde, og røyken låg blå
kring hovudet hans - som ein krans, mest, å sjå.

Han hadde ein mage så trillrund og god
som skalv som ei skål med gelé når han lo.
Han var lubben og velfødd frå hovud til hæl,
eg måtte mest le når eg så på han vel.
Eg vart ikkje redd han, nei langt derifrå!
Han var berre snill, det var lett nok å sjå.

Men no fekk han brått-om. Han opna sin bylt,
og snart var kvar strømpe i peiskråa fylt.
Med fingren på munnen han nikka til meg,
og opp gjennom peispipa fór han sin veg.
Han sprang opp i sleden og ropte: «Av stad!»
- og vekk var dei alle, som bortblåsne blad.

Men hit gjennom nattlufta klang det eit rop:
«God jul, og god natt no, til alle i hop.»

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For engelsk versjon av diktet, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang takk til giveren!)

Jorge Luis Borges (II)

Jorge Luis Borges og det tyske språk

  Jeg vender tilbake til denne fantastisk kunnskapsrike forfatter og oversetter. Mektige dikt og utrolig dybde, det er noe av det som slår meg i mitt lille møte med ham. Han var naturlig nok opptatt av det sør-amerikanske kontinent, men kunnskapen hans virker nærmest ufattelig - gjennom diktene hans får man inntrykk av at han har innsikt i nærmest all litteratur fra alle tider og verdensdeler.

  Borges ble i 1979 tildelt den spanskspråklige litteraturens høyeste æresbevisning, Premio Miguel de Cervantes. Som voksen begynte han å studere gammelengelsk og norrønt. Han interesserte seg for den germanske episke diktningen, og Edda-diktningen i særdeleshet. Borges ble tilnærmet blind i 50-årsalderen. Det hindret ham ikke fra å forfatte mange verk.

  Gjengir her et dikt som for meg står som en hyllest til det tyske språk. Når det gjelder diktet, så må jeg innrømme å ikke kjenne alle i persongalleriet, derfor først en ørliten biografi om dem (Goethe og Shakespeare unntatt, de har alle hørt om):

Francisco de Quevedos (1580-1645), spansk forfatter og politiker.
Publius Vergilius Maro (70-19 f.Kr.), alminnelig kjent som Vergil, romersk poet.
Friedrich Hölderlin (1770-1843), tysk forfatter.
Angelus Silesius (1624-1677), tysk katolsk prest, mystiker og forfatter.
Heinrich Heine (1797-1856), tysk forfatter.
Gottfried Keller (1819-1890), sveitsisk forfatter.

Til det tyske språk (An die deutsche Sprache)

Min skjebne er det kastiljanske språk,
Francisco de Quevedos bronse,
men i den langsomt vandrende natt
henrykkes jeg av annen, mer intim musikk.
Noe er gitt meg gjennom blodet -
Shakespeares og Skriftens stemme -
annet ved tilfeldigheten, som er gavmild,
men deg, milde språk fra Tyskland,
har jeg valgt ut og søkt alene.
Gjennom våkenetter og grammatikk,
gjennom bøyningsformers jungel,
gjennom ordboken som aldri treffer
den presise nyanse, kom jeg nærmere.
Mine netter var fylt av Vergil
sa jeg engang, jeg kunne også sagt
Hölderlin og Angelus Silesius.
Heine ga meg sine høye nattergaler;
Goethe lykken i den sene kjærlighet,
på en gang ettergivende og stridbar;
Keller rosen som en hånd overlot
til hånden hos en død som elsket den
og aldri vil vite om den var hvit eller rød.
Du, Tysklands språk, er ditt hovedverk,
kjærlighet innflettet i sammensatte stemmer,
åpne vokaler, lyder som tillater
de utstuderte greske heksametre
og ditt rykte av skoger og netter.
Jeg hadde deg en gang. Idag, ved randen
av de trette år aner jeg deg
fjernt som algebra og månen.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

Magnus Barfot og Jorge Luis Borges

  Magnus Barfot (eller Magnus Berrføtt, 1073-1103) var en norsk konge.

  Luis Borges (egentlig Jorge Francisco Isidoro Luis Borges Acevedo, 1899-1986) var en argentinsk forfatter. Han var fortrolig med Kinas litteratur, antikken, den tyske middelalderen, det gamle Fjerne Østen og Kabbalaen (en av hovedtradisjonene innen vestlig esoterikk og jødisk mystikk).

(Jorge L. Borges)

  Så hva har en argentinsk forfatter og en norsk konge til felles? Vel, poeten/forfatteren var også opptatt av bla de norrøne sagaene, og skrev flere dikt om dem. Og sagaene omhandlet som kjent blant annet datidens konger. Og da nærmer vi oss «fellesskapet». Magnus Barfot dro på sin andre hærferd i 1102 for å erobre Irland. Han var allerede befestet der fra før, og hadde giftet bort sin sønn Sigurd I Magnusson (1090-1130, konge etter Magnus) til datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain (1050-1119). Bryllupet innebar nok det man vil assosiere med allianse-bygning i vår tid. Magnus og irskekongen erobret og befestet Dublin og landområdene rundt. Men året etter vendte irene seg mot Magnus Barfot, og han ble drept i et bakholdsangrep.

  Borges forfattet følgende dikt, hvor det i innledningen står at Magnus Barfot «kvelden før sin død mottok denne hilsen» fra Muircheartach, konge av Dublin:

Den generøse fiende

Må gullet og stormen kjempe på din side, Magnus Barfot.
Må du ha lykke i striden på mine marker i morgen.
Må dine kongehender fryktelig veve sverdveven.
Må de som møter ditt sverd bli mat for den røde svane.
Må dine mange guder mette deg med ære, må de mette deg med blod.
Må du være seierrik ved daggry, konge som trår på Irland.
Må ingen av dine mange dager skinne som morgendagen.
For den vil bli din siste. Det sverger jeg, kong Magnus.
For før lyset slettes ut, vil jeg beseire deg og slette deg ut, Magnus Barfot.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Jorge Luis Borges: «Dikt» i gjendiktning ved Lasse Midttun, Solum Forlag A/S, Oslo, 1988, Wikipedia, Store Norske leksikon.

Erling Christie

Erling Christie

  Christie (1928-1996) var en norsk lyriker og kritiker. Hans gjennombrudd kom i 1960 med «Tegnene slukner». Han ble rammet en av en fallulykke i 1959 (altså året før utgivelsen) som medførte hjerneskade og blindhet. Det ble derfor stille fra ham etter utgivelsen.

  Her følger to dikt hentet fra «Minus - satiriske vers» (1959):

MORAL

For hvert menneske
finnes en ensomhet.

Hjemløst jager det under fjerne
tegn det ikke forstår

til det i hungerens ytterste time
slynger sin ensomhet som en stjerne
Inn i uendeligheten.

GUD ER I SIN HIMMEL

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden:

den samme kloke banaliteten
den gamle smilende kjedsomheten
den samme blide brutaliteten
den gamle giftige vennligheten
den samme trauste naiviteten
den gamle muntre mistenksomheten
den samme flinke stupiditeten
den gamle sutrende munterheten
den samme kjekke vulgariteten
den gamle selvsikre fjolletheten
den samme kvelende pieteten
den gamle skjønne elendigheten

Gud er i sin himmel
og alt er vel med nasjonen:

automasjonen misjonen
kondisjonen televisjonen
fiksjonen og reaksjonen
med poesien og økonomien
psykologien og terapien
filatelien demagogien
og pornografien

Gud er i sin himmel
og alt er vel med verden.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Erling Christie: «Minus - satiriske dikt», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1959, Norsk Biografisk Leksikon, Wikipedia.

Oscar Wilde (IV)

Oscar Wilde

Her følger nok en gang to små fabler forfattet av Oscar Wilde:

Dommens hus

  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus, og menneskets sjel stod naken foran Gud. Og Gud åpnet boken om menneskets liv og sa: «Visselig har du vært meget ond. Siden du har begått alt dette, vil jeg sende deg like til helvete.» Og mennesket ropte: «Du kan ikke sende meg til helvete.» Og Gud sa: «Hvorfor kan jeg ikke sende deg til helvete?» Og mennesket svarte: «Fordi jeg alltid har levet der.»

  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus.
  Og Gud sa til mennesket: «Da jeg ser at jeg ikke kan sende deg til helvete, vil jeg sende deg like til himmelen.» Og mennesket sa: «Du kan ikke sende meg til himmelen.» Og Gud sa: «Hvorfor kan jeg ikke sende deg til himmelen?» Og mennesket sa: «Fordi min tanke aldri har kunnet fatte den.»
  Og der ble en stor stillhet i Dommens Hus.

+ + +

  Simon fra Kyrene er nevnt i alle de tre synoptiske evangeliene (Evangeliet etter Matteus, Markus og Lukas) i Det nye Testamentet. Det var han som (ifølge gjengivelsen) måtte bære korset til Jesus det siste stykket før korsfestelsen. Kyrene er lokalisert til østre del av Libya i Nord-Afrika. Her er Oscar Wildes vinkling:

Simon fra Kyrene

  Den gamle mann satt med bøyet hode og tålmodig rygg, mens anklagene fra en sint hustru slo ham om ørene.

  Som et endeløst vannfall plasket hennes gjentatte bebreidelser: «Uvettige gråskjegg, hvorfor har du ødet din tid ved å nøle på veien? Din far, og hans far, og hans far før ham: alle var de voktere av tempelporten. Hadde du ilt med å komme da du ble budsendt, ville sikkert også du blitt utnevnt til vokter. Men nu er en raskere mann blitt valgt.
  Å, du tåpelige olding! - som heller ødet din tid til å bære korset for en eller annen ung tømmermann, en opprørsk forbryter!»

  «Det er sant,» sa den gamle. «Jeg møtte den unge mann som skulle korsfestes, og soldaten ba meg bære hans kors. Og efter at jeg hadde båret det til toppen av bakken, nølte jeg enda en stund på grunn av de ord han talte. For han var meget sorgfull, men av en sorg som gjaldt andre, og ikke ham selv. Og underet i hans ord holdt meg der, så jeg glemte alt annet.»
  «Ja, sannelig glemte du alt annet, og din lille forstand glemte du, og så kom du for sent til å bli utnevnt til vokter av tempelporten! Skammer du deg ikke ved tanken på at din far, og hans far, og hans far før ham, alle var voktere til porten av Herrens hus? Og at deres navn står skrevet på den i gullbokstaver, som vil bli lest av alle mennesker i kommende tider, alltid og evinnelig! Men du, sløve gamle døgenikt, er i din slekt den eneste som aldri vil bli husket. For når du er død, hvem i hele verden vil da noensinne få høre navnet: Simon fra Kyrene?»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.

Oscar Wilde (III)

Oscar Wilde

  Oscar Wilde skrev en mengde eventyr, essays, dikt, romaner og skuespill. Han var en kjent konversasjonsmester. Men han fremstod også som «dandy», og var kanskje selve symbolet på en narsissist (noe han også skrev om, se forrige innlegg) - blant hans mer kjente sitater er: «Jeg kan motstå alt uten fristelser.» Og: «Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang kjærlighetsaffære.»

Her er ytterligere to små historier fra Oscar Wilde:

Fortelleren

  En mann var meget avholdt av folk i landsbyen hvor han bodde. For når de samlet seg rundt ham i skumringen, ville han berette om mange selsomme ting han hadde sett. Han ville si: «Ved sjøen så jeg tre havfruer som kjemmet sitt grønne hår med en gullkam.» Og når de bønnfalt ham om å fortelle mer, svarte han: «Ved en hul klippe så jeg en kentaur. Da hans øyne møtte mine, vendte han seg langsomt for å gå, og han stirret sorgfullt på meg over skulderen.» Og når de ivrig spurte ham: «Si oss, hva mer har du sett?» fortalte han: «I et lite kratt spilte en ung faun på fløyte for skogens beboere, og de danset til hans toner.»

  En dag da han som vanlig hadde forlatt landsbyen, steg tre havfruer frem av bølgene, og de kjemmet sitt grønne hår med en kam av gull. Og da de var forsvunnet, kikket en kentaur på ham bak en hul klippe. Og da han senere gikk forbi et lite kratt, så han en faun som spilte på fløyte for skogens beboere.

  Da landsbyens folk den kveld samlet seg i skumringen og sa: «Fortell oss: hva har du sett i dag?» svarte han sørgmodig: «I dag har jeg ingenting sett.»

+ + +

  Josef fra Arimatea er omtalt i Johannes evangelium (19,38-40), det var han som skal ha gått til Pontius Pilatus og bedt om tillatelse til å gravlegge Jesus, noe han fikk lov til. Oscar Wilde skriver:

Mesteren

  Den natt da Jesus døde, gikk Josef av Arimatea ned fra Golgata, og han møtte en ung mann som gråt bitterlig. Og Josef talte til ham og sa: «Jeg vet hvor stor din sorg må være, for Han var visselig en rettferdig mann.» Men ynglingen svarte: «Jeg gråter ikke over ham, men over meg selv. For også jeg har gjort mirakler. Jeg har forvandlet vann til vin, helbredet de syke, gjort de blinde seende, gitt næring til de mange, utdrevet djevler, fått det golde fikentre til å visne, og oppvekket de døde. Alt hva Denne Mann gjorde, har jeg gjort. Og allikevel har de ikke korsfestet meg.»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962, «Oscar Wilde - Sosialismen og menneskets sjel» (oversatt og med innledning av Unn Falkeid), Solum Forlag A/S, Oslo, 1991.

Oscar Wilde (II)

Oscar Wilde

  Dikteren var ikke bare kjent for sin skarpe tunge, han var også en mester i å kikke tilbake i historien, for deretter gjengi den med en annen synsvinkling enn det for tiden allment aksepterte. Han kreerte fantastiske små fabler og anekdoter, fra et kristent synspunkt er noen av dem antagelig den dag i dag ikke helt ... etter boken? Men til ettertanke burde de være. Han stilte spørsmål ikke mange andre gjorde - eller turte.

  Her følger to små gjengivelser oversatt av A. Bjerke. Den første handler om Narcissus, eller Narkissos som vi i Norge benevner den i gresk mytologis karakter som etter selvopptatt å ha forelsket seg i eget speilbilde, druknet i tjernet han så seg selv i. Temaet burde være høyst aktuelt den dag i dag, narsissisme kan syntes mer utbredt nå enn da fenomenet oppstod tusener av år tilbake.

Vel, her er Wildes første lille epos:

Da Narcissus døde

  Da Narcissus døde, ble markens blomster slått med sorg, og de tigget elven om vanndråper, så de kunne begråte ham. «Hvis alle mine vanndråper var tårer, ville jeg allikevel ikke ha nok til å begråte Narcissus,» svarte elven. «Jeg elsket ham.» «Hvordan skulle du unngå å elske Narcissus,» spurte blomstene. «Han var så vakker.» «Var han vakker?» spurte elven. «Hvem skulle vite det bedre enn du selv?» sa blomstene. «For hver dag når han lå på sin bredd, speilte han sin skjønnhet i ditt vann . . .» «Jeg elsket ham,» mumlet elven, «for når han hang over meg, så jeg refleksen av min egen skjønnhet i hans øyne.»

Og så:

Velgjøreren

  Kristus kom til byen, og hørte gnyet av stor jubel, Han gikk inn i en bolig, og så en mann ligge drukken på sitt leie. Han rørte ved hans skulder og spurte: «Hvorfor øder du din sjel i drikk?» Mannen så opp og svarte: «Jeg var en gang spedalsk, og du helbredet meg. Hva annet skulle jeg gjøre?» Og Han gikk dypere inn i byen. Han så en yngling følge etter en skjøge, og sa til ham: «Hvorfor ser du på denne kvinne med lystens øyne?» Ynglingen kjente Ham og svarte. «Jeg var blind en gang, og du gav meg synet. Hva annet skulle jeg se på?» Så talte Han til kvinnen: «Hvorfor vandrer du syndens vei?» Og kvinnen svarte: «Du forlot meg mine synder, og veien er liflig.» Og Han gikk ut av byen. Han så en gammel mann gråte ved veikanten, og spurte ham: «Hvorfor gråter du?» Den gamle mann svarte: «Herre, jeg var død, og du brakte meg tilbake til livet. Hva annet kan jeg gjøre enn å gråte?»

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon), Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.

Oscar Wilde (I)

Oscar Wilde

  Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 1854 i Dublin, død 30. november 1900 i Paris) var en irsk forfatter, dramatiker og dikter. For meg står han som sitatkunstens ubestridte konge, det sitatleksikon som ikke inneholder flere av hans berømte sitater og aforismer er et fattig sådan.

(Oscar Wilde)

  De fleste kjenner nok grunnrisset om Wildes mangefasetterte liv, han levde på en tid da bifile, for ikke å snakke om homofile ikke bare ble satt ned på, men kastet i fengsel. Så skjedde også med Oscar Wilde.

  Følgende er hentet fra André Bjerkes oversettelse/gjendiktning som referert under:

  I 1897 ble Oscar Wilde løslatt etter å ha sonet to års tukthusstraff for homoseksualitet, de første seks måneder i det fryktelige Wandsworth-fengselet, den resterende tid i det nesten like umenneskelige «Reading Gaol». Det råder i dag bare én mening om dette groteske utslag av victoriansk justis. Saken «The Queen versus Oscar Wilde» er en evig skamplett på britisk rettshistorie.

  En gang Wilde under ekstra ydmykende omstendigheter ble transportert fra fengselet til konkursretten (for å fradømmes alle sine eiendeler), sa han til en av vokterne: «Sir, hvis det er på denne måten dronning Victoria behandler sine straffanger, fortjener hun ikke å ha noen.» Sin egen misère kunne han bære med et paradoksalt smil. Men det rystet ham forferdelig å se andres lidelser i tukthuset. Et av de vakreste vitnesbyrd om hans medfølelse er noen linjer på en lapp han fikk smuglet ut til en vennligsinnet vokter i Reading. The barn var blitt fengslet for ulovlig jakt på kaniner. Wilde tryglet vokteren om å hjelpe ham med å betale boten for dem, så de straks kunne bli løslatt. «Kjære venn, vær så snill å gjøre dette for meg. Jeg må få dem ut. Tenk på hva det vil bety for meg å kunne hjelpe tre små barn. Hvis jeg kan gjøre det ved å betale boten, så fortell barna at en venn vil slippe dem ut i morgen, og be dem være lykkelige og ikke si det til noen.» Vokteren ordnet det, og barna ble satt på frifot. Enkelte av vokterne og atskillige av medfangene ble hjulpet økonomisk av Wilde etter hans egen løslatelse. De besøkte ham i Frankrike, og han korresponderte med dem til sin død.

[Reading Gaol eksekverte dødsdommene til 1,868 innsatte i perioden mellom 1845 og 1913.]

  Dikteren emigrerte samme dag han kom ut av fengselet. I Frankrike levde han under pseudonymet Sebastian Melmoth. Han slo seg først ned i Dieppe, men ble her trakassert så infamt av engelske turister at han valgte å fortrekke til den lille landsbyen Berneval i nabolaget. Her fikk han oppleve sin siste lykkelige periode av skaperkraft, og her ble «Balladen» til. Den utkom i 1898 under pseudonymet C.3.3., som hadde vært hans fangenummer i Reading. Diktet inntar på flere måter en særstilling i hans produksjon. Det er suverent hans beste lyriske verk, og det rangerer også blant de udødelige dikt i engelsk poesi overhodet; hvis en «Anthology of English Verse» ikke har med «The Ballad of Reading Gaol», kan det bare unnskyldes med plassmangel.

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon, Oscar Wilde: «Poesi» i gjendiktning ved André Bjerke, fra Verdenslyrikkens Mestere (II) i kommisjon hos H. Aschehoug & Co., Oslo, 1962.

Finn Strømsted

Finn Strømsted

  Finn Christian Stabel Strømsted (1925-2003) var en norsk lyriker (med 15 diktsamlinger) og billedkunstner. Han mottok Mads Wiel Nygaards legat (1973) og Aust-Agder fylkeskulturpris (1989). Strømsted levde sine første barneår i Harrisburg, Pennsylvania, men vokste opp på Snarøya og Majorstuen i Oslo. Hans tvillingbror døde av tuberkulose i ung alder. Skolegangen ble avbrutt av skrantende helse og vanskelige forhold under okkupasjonen. Under krigen var han aktiv i Milorg, før han flyktet til Sverige. Faren ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland. Strømsted tok jobb vekselvis som gartner, lærer, sjømann og hestepasser før han debuterte som lyriker 1956 med «Angelicafløyten».

  Diktene hans er muligens mer til ettertanke enn pur glede. Og det skal vel dikt også være? Skjønt, små morsomheter spores, kan han plasseres et sted mellom J.E. Vold og K. Falkeid? Og så har han noen fantastiske, mystiske og nærmest J.R.R. Tolkien’ske stedsnavn. Hvem har eksempelvis hørt om Toblk? Men han bringer oss raskt ned på jorden. Og metaforen hans om høstløv som andeføtter (i siste gjengitte dikt) - fantastisk! Men dette er jo bare min mening.

Kom

Kom laks kom stør
kom melkemor
kom hold i ring
du faller ikke utenfor
kom fugl på fugl
her innenfor det grønne
kom sommerfugl
kom elefant
kom gamle hund fra Toblk
kom alle trette stjerner
kom gamle ugle og grå ulv
kom gamle geitegjeter
kom perleugle du som ikke vet
om delstaten Fagerborg-Majorstua

Solsleden

Skimånen
solsleden
stjernelåmet,
som jeg savner dette,
slik jeg savner ansikter
som har trukket seg ut
og etterlatt vakre navn,

jeg snekrer kanskje på en maske
og vet jo det er nytteløst
sorgen lar seg ikke lure

Er jeg

Er jeg fattig og tom -
jeg lover deg farger
rik på erindring
og jeg lover deg toner
rike på erfaring. Ekspresjon,
alltid bygger skjønnhet
på sannhet som kunsten
tidvis aner og kjemper
seg frem til. Synliggjør,
der høstens våte løv
lyser som andeføtter
i det fuktige gatelegeme.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Store norske leksikon, «Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Finn Strømsted: «En fugl har tent meg», Aschehoug, Oslo, 1995.

Humor på 70- og 90-tallet

Humor på 70- & 90-tallet

 «På folkemunne»-utgavene sluttet egentlig i 1970, men det kom noen oppfølgere samme tiår. Og så fulgte flere («Eros på folkemunne», «Folk på folkemunne», «Det muntre Norge på folkemunne», «Vår egen humor på folkemunne» på 1980- og tidlig 90-tall). Det virker dermed som mine gjengivelser (noen hundre av nærmere 50,000) nærmer seg slutten. Etter å ha lest noen av de sistnevnte føles disse litt mer krampaktige (det er selvfølgelig bare mitt inntrykk) og repetitive, men i mellomtiden gjengis ytterligere ti (nei, jaggu ble det 11!) skrøner som forhåpentligvis ikke er gjengitt før:

Elefant

  - Har du sett en elefant? sa gutten til jenta.
  - Ikke levende, sa jenta.
  Da tok gutten og vrengte ut bukselommene sine og sa:
  - Her ser du øra på’n!

Snarvei

  En fremmedkar kom langs engkanten hvor en bonde holdt på å reparere skigarden.
  - Unnskyld, sa han til bonden, - tror De jeg rekker halvfire-toget, hvis jeg tar snarveien over her til stasjonen?
  - Joda, og hvis oksen borti der får aua på dere, så rekker dere tretoget, sa bonden.

Sjåvinist

  Han Peder var en tur i Danmark, og alt han kom over der syntes han var både skralere og mindre enn hva som var vanlig i Norge. Det sa han rett ut til dansker han kom i prat med. Men da han var innom en fin restaurant og fikk servert hummer, var han endelig fornøyd og sa:
  - Ja, i alle fall så har dere iallfall norske reker å by på!

Drikkevarer

  Organisten var glad i en dram, og når han trodde han var alene, lot han glasset stå på orgelet mens han øvde. Men så en dag kom presten overraskende på ham.
  - Hva drikker du? sa presten.
  - Orgelbrus, sa organisten.

Arvesynden

  En gutt svermet for datteren til naboen, og en kveld hadde han fått henne inn på rommet sitt og låste døra. Mor hans ble mistenksom, rusket i døra og sa:
  - Hva gjør dere der inne så sent på kvelden?
  - Ingenting, mamma, svarte gutten.
  - Du blir mer og mer lik din far, sukket hun.

Slikt slag

  - I dag ska du itte kjøre møkk, i dag ska du kjøre meg, sa bonden til drengen, han hadde ropt ham inn fra våronnjordet.
  - Samma for meg, sa drengen.

Tjoms-nemesis

  To tjomser som drev litt av hvert til livets opphold, gikk en dag løs på en fullstappet trikk. Trengte seg så på tilhengeren at en velantrukket, fet herre klaget til konduktøren, og konduktøren viste de to av. Og da de sto der i gata og trikken forsvant, sa den ene tjomsen:
  - Måtte den derre tjukken en gang få sin straff!
  - Nemesis har allerede hjemsøkt ham, jeg fikk gulluret hans, sa den andre tjomsen saktmodig.

Avreise

  Det skulle komme ny lensmann i bygda, og gamlelensmannen ville ikke bare bli savnet, for han hadde vært en harding til å pante og drive inn offentlige krav. Da gamlelensmannen sto på stasjonen og skulle reise, kom en av de gamle «kundene» hans bort og sa litt spotsk:
  - De ska reise med Deres pikk og pakk nå, lensmann?
  - Pakket lar jeg bli igjen, svarte lensmannen.

Sprengstoff

  En kar med en prektig ølmage hadde tatt seg et nakenbad i en kulp i elva, og to guttunger var nysgjerrige tilskuere da han krabbet på land.
  - Å har du for no’ i magan din? sa den ene gutten.
  - Dynamitt! svarte gubben.
  - Da er du jamen fa’li’, så lita lunte som du har! sa den andre gutten.

Even

  Han Even var blitt litt avfeldig og rørete av seg, og her i jula ville han en tur til Mikkel, gamle naboen sin.
  - Kjære deg, sa kjerring hans Even, - han Mikkel er da både død og begravet for flere år siden.
  - Det nytter vel ikke å ringe heller, da? sa han Even.

Baklommedråper

  To karer skulle på fest og hadde strammet seg opp på forhånd, og da de dro hadde de hver sin flaske på baklomma. De tok en benvei gjennom skogen, og der i krongelet og mørket stupte den ene overende.
  Da han krabbet seg opp, kjente han det sildret nedover låret, tente en fyrstikk og undersøkte skaden.
  - Takk og lov, det er bare blod, sa han.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1974, «Det muntre Norge - på folkemunne» ved Nils Johan Rud, J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1991.

Peter R. Holm

Peter Røwde Holm

 Peter R. Holm (født 1931) er en norsk lyriker, forfatter og oversetter. Han har mottatt Det Norske Akademis Pris (1996), Mads Wiel Nygaards legat (1962), Riksmålsforbundets litteraturpris (1977) og Sarpsborgprisen (1957).

  Følgende er hentet fra diktsamlingen «Diabas» fra 1968 (Diabas er også kjent som en vulkansk bergart, finnes i Norge i Ekebergskrenten i Oslo og ved Florø). Diktet (fremstår for meg nærmest som en liten novelle) er nok satirisk ment, men om han ikke med dette ble den første miljøaktivist i Norge uten selv å ha reflektert over det, så var han kanskje et stykke frem i rekkene. Og temaet er vel (minst) like aktuelt den dag i dag:

Plastbøttediktet

På en av mine vandringer i Bohusläns kystlandskap ifjor
oppdaget jeg en stor kromgul plastbøtte, den skvulpet
uforstyrrelig i havkanten foran noen monumentale klipper.
Synet av denne bøtten fikk vreden til å stige og stige
i meg, og jeg slynget små og store fjærestener mot den
helt til den var fylt til randen, og praktisk talt usynlig.
For noen uker siden dro jeg dit ned igjen, en deilig dag
var det, Sol, måker, knitrende strå, havet som gnistret
blått; Å hvor mitt hjerte hamret ved det syn: Thalatta*
lød min henrykte stemme, Thalatta! Da ser jeg deg langt
borte-fra, plastbøtte Du! Din kromgule farve har ikke tapt
sin glans siden sist; aldeles tom for de stener jeg kvalte
deg med i fjor, ligger du nu og gurgler tiliters munnfuller
havvann. Så sandelig har du ikke klart vinteren bedre
enn jeg. Synet av deg er om mulig ennu mer frastøtende
i år enn ifjor, og takket være vreden som atter stiger
og stiger i meg, slynger jeg små og store fjærestener
mot deg, helt til du er fylt til randen, og praktisk talt
usynlig. Og eftersom jeg ikke kan fordra lukten av deg,
vil jeg ikke kaste bort en eneste fyrstikk på deg. Og selv
om jeg vet at det er forgjeves, så skal jeg kvele deg med
stener hvert eneste år skal jeg, så lenge jeg orker skal
jeg fylle deg til randen med stener. Fra videnskapelig hold
er det fastslått at plast er nesten uforgjengelig, først
om ca. to hundre år vil du begynne å gå i oppløsning, og
slik det er fatt med verden idag, må det antas at du har
evig liv der du rumler med mine stener. Plastbøtte Du!

* Thalatta, gresk for Sjøen (også et kjent rop - Thálatta! Thálatta! - fra tusenvis av grekere da de endelig kunne skimte Svartehavet under et slag mot perserne i år 401 f.Kr.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Store norske leksikon, Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Peter R. Holm: «Diabas», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1968.

Kråker

Kråker

  Min interesse for kråker begynte tidlig i livet. Det er noe med det å bli kalt «ugagnskråke», uten helt å forstå hvorfor. Noen år senere tilla jeg betydningen det faktum at jeg ikke har sangstemme, kun i dusjen tør jeg synge som en kråke. Man benytter det nebbet man har.

  Men så kom jeg nylig over en vakker illustrert bok. Ganske enkelt kalt «Kråker». Og da oppdaget jeg masse nytt, noe av dette forsøkes i det følgende gjenformidlet.

  Kråkene har eksistert utrolig mye lengre enn oss mennesker. Så man kan si at det er de som har fulgt med på vår evolusjon og ikke omvendt. «Urkråken» levde opprinnelig i den tropiske regnskogen, den delte seg i ulike deler i tiden fra den sene oligocen frem til miocen (dvs. mellom 28 og 7 millioner år siden), og påbegynte sin utbredelse.

  Beslektet med kråker er bla. skjærer, nøtteskriker, ravner og kaier (vitenskapelig navn: Corvidae). Tilbake i vikingtiden vet man at eksempelvis Vilhelm Erobreren (1028-1087, første normanniske konge av England) bar en hellig ravnefane med seg når han dro på røvertokt. Vikingene gjorde ravnen til sin erklærte slagfugl. Folk i nordiske land som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene hadde naturlig nok et helt annet syn på de svarte fuglene, de ble forbundet med døden. Ravner er befengt med myter, eksempelvis i Edgar Allen Poes (1809-1849, amerikansk forfatter og poet) dikt «The Raven». På den annen side er et av Vincent van Goghs (1853-1890, nederlandsk maler) siste bilder; «Hveteåker med kråker» fra 1890 en av mange fremstillinger som tar for seg myter om kråker.

  Kråker har vært forfulgt og forsøkt utryddet mangfoldige ganger. De ble betegnet som «skadedyr». Men jeg vil heller trekke frem en mer komisk-ironisk hendelse av ganske nylig opprinnelse (historisk sett): Det er i 1979, hvor et kupp (man må kunne påstå det) finner sted i Europaparlamentet. Da besluttet nemlig organet som ledd i den europeiske fuglevern-forvaltning å frede samtlige sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som tilhører denne gruppen, fredet fra den ene dagen til den andre. Jegere hadde i lang tid ivret for at man tvert imot skulle skyte kråker, men på tross av deres sterke lobbyer, må de enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at kråkene er sangfugler.

  Kråker har ikke så mange naturlige fiender, de er selv ganske høyt oppe i sitt hierarki. Rever og hauker er regnet som hovedfiendene. Men de har også fiender innen egne rekker. Det meste av året benytter både hekkende og ikke-hekkende fugler en felles soveplass. Det forandrer seg bare under hekke- og matetiden. Da sover parene i reiret eller like i nærheten. Foreldrene, som nesten alle sangfugler, fôrer ungene sine med insekter de første ukene. De er klumsete i sin jakt på insektene (eksempelvis i motsetning til svarttroster), og mens reiret er ubevoktet blir ungene et lett bytte for de kråkene som ikke hekker. Opptil seksti-sytti prosent av kråkeungene overlever ikke fasen da de må mates.

  Tilbake til vitenskapen og familien Corvidae. På tysk kan man oversette familienavnet som både ravn- og kråkefugler. På engelsk blir Corvidae folkelig rett og slett betegnet som crows, altså som kråker. Corvidae er en familie i ordenen spurvefugler (Passeriformes), utviklings-historisk den yngste gruppen av sangfugler, derunder finker, sangere, varslere, paradisfugler og stærer. Men de egentlige kråkene utgjør slekten Corvus, til hvilken slekt det regnes 43 arter. Corvus er latinsk for ravn, derunder hører også kaier (Corvus monedula) og en del små, gråsvarte fugler. Ravner (Corvus corax) er med en lengde på seksti-sytti centimeter de største fuglene blant kråkefuglene, og dermed de største sangfugler overhodet. Ravner er å finne nær sagt over alt; i den arktiske drivisen, på de iskalde tundraene og i tempererte blandingsskoger, så vel som i hete ørkener og travle byer. De holder til i regioner nord for polarsirkelen til fjellene i Mellom-Amerika, og så å si på hele det nordamerikanske kontinentet. Men ravnene er aldri tallrike i utbredelsesområdet, bestandene er alltid små. I mange deler av Nord-Amerika og Europa er de nå helt borte eller truet, noe som er et resultat av århundrelang forfølgelse.

  Både ravner og kråker er intelligente fugler. I Canada må en ravn på et tidspunkt ha merket seg at biler stanser i lyskryss. En populasjon har lært seg å dra nytte av det. Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet. Hvordan de formidler slike ferdigheter videre, er ikke klarlagt. Ravner er de eneste kråkefuglene som behersker ryggflyvning. Når de leker seg i luften, dreier de seg i alle retninger, tar tak i føttene på de andre og jager vilt etter hverandre, opp og ned.

(Ravn)

  Også skjærene (på engelsk «Magpie», minnes opptil flere puber med det navn i England) er kloke fugler, og de er glupske. De stiller ofte sulten på den måten at de om våren stjeler eggene eller allerede klekkede unger fra hekkende småfugler - fortrinnsvis svarttroster - og eter dem opp. Hovedføden er imidlertid frø, frukter, insekter og deres larver, meitemark, knopper og husholdningsavfall av alle slag. De har en fremragende observasjonsevne, men også tekniske ferdigheter. De kan for eksempel løfte opp takstein og gjemme oppstykket føde under dem, for så å hente den frem igjen ved behov. Dessuten leker de gjerne med glinsende og glitrende gjenstander, som plastposer eller sølvpapir fra sjokoladeplater. De holder seg unna kråkenes territorier og oppholder seg bare i deres ytterkanter, om de overhodet finnes der. Etablerte kråkerevirer kan de nær sagt ikke erobre, og direkte konflikter med kråker unngår de. Det er antagelig å strekke strikken noe langt å påstå at skjærene er forfengelige, men for ikke mange år siden kunne teamet rundt psykologen Helmut Prior fra Frankfurts Göethe-universitet påvise at skjærer kjenner seg igjen i speilet. At fuglehjerner helt opplagt åpner for en erindringsevne som heller ikke mennesker kan måle seg med, har i lengre tid vært kjent. Konglekråker hamstrer for eksempel om høsten 30,000 frø på opptil 6,000 ulike steder, som de så ikke bare finner igjen om vinteren, men de vet også hva slags frø de har gjemt bort, og graver derfor enhver sort frem i rett tid før de spirer.

  Kråkefugler er nært beslektet med paradisfugler. Kråkenes opprinnelse ligger, som for paradisfuglene, på Ny-Guinea og de tallrike øyene omkring. Men mens de sistnevnte bare finnes der, lever som kjent i dag kråkefugler over hele verden. De trekker inn til byene og tilpasser jakten på mat til menneskenes rytmer. Det mest berømte eksempel på dette er kråkene i Tokyo. Tykknebbkråkene har klart å etablere seg i den tett befolkede hovedstaden, hvor man også går inn for å gjøre livet vanskelig for dem. Bystyret har for eksempel pålagt innbyggerne først å sette ut søppelsekkene like før renovasjonsbilene kommer. Slik forsøker de å hindre at kråkene hakker opp søppelsekkene og finner spiselig avfall i dem, slik de gjorde før forordningen. Det er lite trolig at kråkene «snakket med» ravnene i Canada, men de lærte seg også å knekke nøttene sine under bildekk i et lyskryss. Oppfinnsomheten til kråkene i Tokyo overgår nok alt det andre kråker kan oppvise. Da bystyret tross søppelsekk-forordningen ikke hadde klart å fordrive kråkene fra byen, gikk renholds-etaten over til å ødelegge kråkereirene oppe i trærne med vannkanoner. Det fikk så kråkene til å forsterke reirene sine med ståltrådkleshengere. Disse stjal de fra klessnorer på balkongene eller fra bakgårder og hager. Reirkonstruksjonen ble dermed så god at byen på et tidspunkt innstilte vannkanonangrepene sine. Kråkene har fortsatt med sine fornøyelser. I Tokyo legger kråkene småstein på bybanens skinner. De venter til det kommer et tog og fryder seg da tydeligvis, med hodet på skakke, over klaprelyden som togene lager når de knuser steinen. Her er det fristende å snakke om «Superkråken»!

(Van Gogh: Hveteåker med kråker)

  Kråkefugler danner ofte livslange parforhold, og holder seg til territoriet rundt reiret. De slår seg allikevel også stadig sammen i flokker eller små svermer, som også tjener som informasjonsbørs om hvor det er mat å finne, eller rett og slett som et sted å søke en make. Kråkefugler har vært omspunnet av myter så lenge det har vært mennesker, og det er i dag en kjensgjerning at legendene, mytene og anekdotene om kråkene ikke noe sted er så nærværende som i Asia og den nye verden. I Mongolia regnes skjæreparene som lykkebringende, og i indiske byer som Mumbai finnes det noe slikt som aldershjem for kråker: hus og hager der svake, gamle eller skadde kråker tas imot og pleies. Så fint! På kinesisk betyr dessuten skrifttegnet for skjærer direkte oversatt «gledesfugl».

  Kråker lar seg forholdsvis lett dressere som ungfugler og utvikler da et meget nært forhold til sine menneskelige eiere. Ikke så sjelden temmer de også seg selv. Det finnes et utall historier om kråker som står i fotgjengersonene i Kiel eller Freiburg og gang på gang roper «Guten Tach» (god dag), eller har spesialisert seg på å rappe parkeringslapper under vindusviskerne på bilene, for så å more seg eller forundre seg over menneskenes reaksjoner.

  I Norge lever det åtte arter; kråke, kaie, kornkråke, nøttekråke, nøtteskrike, lavskrike, skjære og ravn.

  Nøtteskrikene (omtrent på størrelse med duer) er ekstremt dyktige nøttesamlere. En studie i Storbritannia avdekket at fem nøtteskriker på én høst hadde gjemt bort 200,000 eikenøtter.

  De nordlige og østlige populasjonene av kornkråker er klassiske trekkfugler, i Tyskland kalles de derfor også vinterkråker. De vestlige og sørlige populasjonene, derimot, er standfugler. Kornkråker er selskapelige av seg og hekker i kolonier, som kan anta enorme dimensjoner og bestå av opptil 25,000 reir. Til forskjell fra de gråsvarte kråkene er kornkråkene kullsvarte, men med et påfallende fjærløst, lysegrått felt ved nebbet.

PS. Kanskje den smarteste kråken av alle befinner seg i Moss, Norge? For er ikke nettopp våpenskjoldet der umiskjennelig én:

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Kråker», et portrett av Cord Riechelmann, Forlaget Press, Oslo, 2014 (med stor takk til giveren!).

Humor på 1970-tallet (IV)

Humor på 70-tallet

Det er på tide med ytterligere ti skrøner:

Tragedie

  Per trodde fullt og fast på julenissen. Men en dag i romjula da han rotet i alt det rare på loftet, kom han over nissedrakten som hans far hadde brukt. Da ropte ‘n Per ned gjennom takluka:
  - Noen har flådd julenissen!

Om stjerner

 Sersjanten eksaminerte rekruttene i offisersgrader, og nr. 76 var dårlig til å svare for seg.
  - Hva er De i det sivile? sa sersjanten.
  - Astronom.
  - Og så vet De ikke hvor mange stjerner en oberst har!

Farsinstinkt

  Han var blitt far og fikk se den vesle like etter fødselen. Jordmora holdt den frem for ham, og han grep famlende i vidunderet.
  - Denna skal nok bli noe til kar! sa han.
  - Å, det er nå ei jente, da, så du kan godt sleppe tommelfinger’n min, sa jordmora.

Forsinkelse

  Hvor gammel er du da, gutten min? sa den vennlige damen.
  - Seks år. Men mora mi sier at jeg kunne ha vært sju, hvis ikke far min hadde vært så sjenert.

Familieplanlegging

  Vesle Per kom inn til mor sin og bekjentgjorde:
  - Marie og jeg skal gifte oss, vi!
  - Dere er jo bare fire år. Er dere ikke litt for unge, da? Og hva skal dere leve av?
  - Marie får to kroner uka, hu. Og så får jeg en krone, vet du. Så jeg tenker vi klarer oss, jeg.
  - Men hvis dere skulle få barn, da?
  - Det gjør vi ikke, det. Hvis Marie legger egg, så tråkker jeg på dem, sa Per.

Pelsverk

  En dame var inne i en pelsforretning og prøvde på seg alt som var, før hun endelig bestemte seg for en skinnkåpe.
  - Men den tåler vel både snø og regn? sa hun.
  - Har fruen noen gang sett en kanin med paraply? sa selgeren.

I stolen

  Vesle Erik ble plassert i tannlegestolen, og der satt han modig helt til det begynte å knurre i boret. Da sa han:
  - Kunne jeg ikke heller få bli klippet isteden?

Råd for smilehull

  En ung dame fikk time hos en spesialist i plastisk kirurgi.
  - Hva er det i veien med deg, da? sa legen.
  - Jeg vil så gjerne ha smilehull i kinnene, sa hun.
  Legen tenkte seg om. Så sa han:
  - Det gjør vi ikke operativt. Men du kan spise havregrøt til frokost. En stor tallerken hver dag et års tid.
  - Et helt år?
  - Ja, og med sugerør!

Kirkelig forvillelse

  I en gammel kirkebok hadde sognepresten ført opp et barn for mye på en familie. De hadde tre, men han var kommet i skade for å anføre et fjerde. Så hadde han funnet det nødvendig med en tilføyelse: Det fjerde barn skyldes en ubetenksomhet av meg.

Full storm

  Blåser det så hardt hver dag her? sa en tilreisende til en av de faste beboerne ved vannkanten.
  - Ikke så mye i dag som i går. Da var det slik storm at beste verpehøna vår stod med ryggen mot vinden og verpet det samme egget fire ganger, sa den tilspurte.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1974.