28.10.2021

Finn Strømsted

Finn Strømsted

  Finn Christian Stabel Strømsted (1925-2003) var en norsk lyriker (med 15 diktsamlinger) og billedkunstner. Han mottok Mads Wiel Nygaards legat (1973) og Aust-Agder fylkeskulturpris (1989). Strømsted levde sine første barneår i Harrisburg, Pennsylvania, men vokste opp på Snarøya og Majorstuen i Oslo. Hans tvillingbror døde av tuberkulose i ung alder. Skolegangen ble avbrutt av skrantende helse og vanskelige forhold under okkupasjonen. Under krigen var han aktiv i Milorg, før han flyktet til Sverige. Faren ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland. Strømsted tok jobb vekselvis som gartner, lærer, sjømann og hestepasser før han debuterte som lyriker 1956 med «Angelicafløyten».

  Diktene hans er muligens mer til ettertanke enn pur glede. Og det skal vel dikt også være? Skjønt, små morsomheter spores, kan han plasseres et sted mellom J.E. Vold og K. Falkeid? Og så har han noen fantastiske, mystiske og nærmest J.R.R. Tolkien’ske stedsnavn. Hvem har eksempelvis hørt om Toblk? Men han bringer oss raskt ned på jorden. Og metaforen hans om høstløv som andeføtter (i siste gjengitte dikt) - fantastisk! Men dette er jo bare min mening.

Kom

Kom laks kom stør
kom melkemor
kom hold i ring
du faller ikke utenfor
kom fugl på fugl
her innenfor det grønne
kom sommerfugl
kom elefant
kom gamle hund fra Toblk
kom alle trette stjerner
kom gamle ugle og grå ulv
kom gamle geitegjeter
kom perleugle du som ikke vet
om delstaten Fagerborg-Majorstua

Solsleden

Skimånen
solsleden
stjernelåmet,
som jeg savner dette,
slik jeg savner ansikter
som har trukket seg ut
og etterlatt vakre navn,

jeg snekrer kanskje på en maske
og vet jo det er nytteløst
sorgen lar seg ikke lure

Er jeg

Er jeg fattig og tom -
jeg lover deg farger
rik på erindring
og jeg lover deg toner
rike på erfaring. Ekspresjon,
alltid bygger skjønnhet
på sannhet som kunsten
tidvis aner og kjemper
seg frem til. Synliggjør,
der høstens våte løv
lyser som andeføtter
i det fuktige gatelegeme.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Store norske leksikon, «Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Finn Strømsted: «En fugl har tent meg», Aschehoug, Oslo, 1995.

22.10.2021

Humor på 70- og 90-tallet

Humor på 70- & 90-tallet

 «På folkemunne»-utgavene sluttet egentlig i 1970, men det kom noen oppfølgere samme tiår. Og så fulgte flere («Eros på folkemunne», «Folk på folkemunne», «Det muntre Norge på folkemunne», «Vår egen humor på folkemunne» på 1980- og tidlig 90-tall). Det virker dermed som mine gjengivelser (noen hundre av nærmere 50,000) nærmer seg slutten. Etter å ha lest noen av de sistnevnte føles disse litt mer krampaktige (det er selvfølgelig bare mitt inntrykk) og repetitive, men i mellomtiden gjengis ytterligere ti (nei, jaggu ble det 11!) skrøner som forhåpentligvis ikke er gjengitt før:


Elefant

  - Har du sett en elefant? sa gutten til jenta.
  - Ikke levende, sa jenta.
  Da tok gutten og vrengte ut bukselommene sine og sa:
  - Her ser du øra på’n!

Snarvei

  En fremmedkar kom langs engkanten hvor en bonde holdt på å reparere skigarden.
  - Unnskyld, sa han til bonden, - tror De jeg rekker halvfire-toget, hvis jeg tar snarveien over her til stasjonen?
  - Joda, og hvis oksen borti der får aua på dere, så rekker dere tretoget, sa bonden.

Sjåvinist

  Han Peder var en tur i Danmark, og alt han kom over der syntes han var både skralere og mindre enn hva som var vanlig i Norge. Det sa han rett ut til dansker han kom i prat med. Men da han var innom en fin restaurant og fikk servert hummer, var han endelig fornøyd og sa:
  - Ja, i alle fall så har dere iallfall norske reker å by på!

Drikkevarer

  Organisten var glad i en dram, og når han trodde han var alene, lot han glasset stå på orgelet mens han øvde. Men så en dag kom presten overraskende på ham.
  - Hva drikker du? sa presten.
  - Orgelbrus, sa organisten.

Arvesynden

  En gutt svermet for datteren til naboen, og en kveld hadde han fått henne inn på rommet sitt og låste døra. Mor hans ble mistenksom, rusket i døra og sa:
  - Hva gjør dere der inne så sent på kvelden?
  - Ingenting, mamma, svarte gutten.
  - Du blir mer og mer lik din far, sukket hun.

Slikt slag

  - I dag ska du itte kjøre møkk, i dag ska du kjøre meg, sa bonden til drengen, han hadde ropt ham inn fra våronnjordet.
  - Samma for meg, sa drengen.

Tjoms-nemesis

  To tjomser som drev litt av hvert til livets opphold, gikk en dag løs på en fullstappet trikk. Trengte seg så på tilhengeren at en velantrukket, fet herre klaget til konduktøren, og konduktøren viste de to av. Og da de sto der i gata og trikken forsvant, sa den ene tjomsen:
  - Måtte den derre tjukken en gang få sin straff!
  - Nemesis har allerede hjemsøkt ham, jeg fikk gulluret hans, sa den andre tjomsen saktmodig.

Avreise

  Det skulle komme ny lensmann i bygda, og gamlelensmannen ville ikke bare bli savnet, for han hadde vært en harding til å pante og drive inn offentlige krav. Da gamlelensmannen sto på stasjonen og skulle reise, kom en av de gamle «kundene» hans bort og sa litt spotsk:
  - De ska reise med Deres pikk og pakk nå, lensmann?
  - Pakket lar jeg bli igjen, svarte lensmannen.

Sprengstoff

  En kar med en prektig ølmage hadde tatt seg et nakenbad i en kulp i elva, og to guttunger var nysgjerrige tilskuere da han krabbet på land.
  - Å har du for no’ i magan din? sa den ene gutten.
  - Dynamitt! svarte gubben.
  - Da er du jamen fa’li’, så lita lunte som du har! sa den andre gutten.

Even

  Han Even var blitt litt avfeldig og rørete av seg, og her i jula ville han en tur til Mikkel, gamle naboen sin.
  - Kjære deg, sa kjerring hans Even, - han Mikkel er da både død og begravet for flere år siden.
  - Det nytter vel ikke å ringe heller, da? sa han Even.

Baklommedråper

  To karer skulle på fest og hadde strammet seg opp på forhånd, og da de dro hadde de hver sin flaske på baklomma. De tok en benvei gjennom skogen, og der i krongelet og mørket stupte den ene overende.
  Da han krabbet seg opp, kjente han det sildret nedover låret, tente en fyrstikk og undersøkte skaden.
  - Takk og lov, det er bare blod, sa han.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1974, «Det muntre Norge - på folkemunne» ved Nils Johan Rud, J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1991.

14.10.2021

Peter R. Holm

Peter Røwde Holm

 Peter R. Holm (født 1931) er en norsk lyriker, forfatter og oversetter. Han har mottatt Det Norske Akademis Pris (1996), Mads Wiel Nygaards legat (1962), Riksmålsforbundets litteraturpris (1977) og Sarpsborgprisen (1957).


  Følgende er hentet fra diktsamlingen «Diabas» fra 1968 (Diabas er også kjent som en vulkansk bergart, finnes i Norge i Ekebergskrenten i Oslo og ved Florø). Diktet (fremstår for meg nærmest som en liten novelle) er nok satirisk ment, men om han ikke med dette ble den første miljøaktivist i Norge uten selv å ha reflektert over det, så var han kanskje et stykke frem i rekkene. Og temaet er vel (minst) like aktuelt den dag i dag:

Plastbøttediktet

På en av mine vandringer i Bohusläns kystlandskap ifjor
oppdaget jeg en stor kromgul plastbøtte, den skvulpet
uforstyrrelig i havkanten foran noen monumentale klipper.
Synet av denne bøtten fikk vreden til å stige og stige
i meg, og jeg slynget små og store fjærestener mot den
helt til den var fylt til randen, og praktisk talt usynlig.
For noen uker siden dro jeg dit ned igjen, en deilig dag
var det, Sol, måker, knitrende strå, havet som gnistret
blått; Å hvor mitt hjerte hamret ved det syn: Thalatta*
lød min henrykte stemme, Thalatta! Da ser jeg deg langt
borte-fra, plastbøtte Du! Din kromgule farve har ikke tapt
sin glans siden sist; aldeles tom for de stener jeg kvalte
deg med i fjor, ligger du nu og gurgler tiliters munnfuller
havvann. Så sandelig har du ikke klart vinteren bedre
enn jeg. Synet av deg er om mulig ennu mer frastøtende
i år enn ifjor, og takket være vreden som atter stiger
og stiger i meg, slynger jeg små og store fjærestener
mot deg, helt til du er fylt til randen, og praktisk talt
usynlig. Og eftersom jeg ikke kan fordra lukten av deg,
vil jeg ikke kaste bort en eneste fyrstikk på deg. Og selv
om jeg vet at det er forgjeves, så skal jeg kvele deg med
stener hvert eneste år skal jeg, så lenge jeg orker skal
jeg fylle deg til randen med stener. Fra videnskapelig hold
er det fastslått at plast er nesten uforgjengelig, først
om ca. to hundre år vil du begynne å gå i oppløsning, og
slik det er fatt med verden idag, må det antas at du har
evig liv der du rumler med mine stener. Plastbøtte Du!

* Thalatta, gresk for Sjøen (også et kjent rop - Thálatta! Thálatta! - fra tusenvis av grekere da de endelig kunne skimte Svartehavet under et slag mot perserne i år 401 f.Kr.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Store norske leksikon, Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998, Peter R. Holm: «Diabas», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1968.

07.10.2021

Kråker

Kråker

  Min interesse for kråker begynte tidlig i livet. Det er noe med det å bli kalt «ugagnskråke», uten helt å forstå hvorfor. Noen år senere tilla jeg betydningen det faktum at jeg ikke har sangstemme, kun i dusjen tør jeg synge som en kråke. Man benytter det nebbet man har.

  Men så kom jeg nylig over en vakker illustrert bok. Ganske enkelt kalt «Kråker». Og da oppdaget jeg masse nytt, noe av dette forsøkes i det følgende gjenformidlet.

  Kråkene har eksistert utrolig mye lengre enn oss mennesker. Så man kan si at det er de som har fulgt med på vår evolusjon og ikke omvendt. «Urkråken» levde opprinnelig i den tropiske regnskogen, den delte seg i ulike deler i tiden fra den sene oligocen frem til miocen (dvs. mellom 28 og 7 millioner år siden), og påbegynte sin utbredelse.


  Beslektet med kråker er bla. skjærer, nøtteskriker, ravner og kaier (vitenskapelig navn: Corvidae). Tilbake i vikingtiden vet man at eksempelvis Vilhelm Erobreren (1028-1087, første normanniske konge av England) bar en hellig ravnefane med seg når han dro på røvertokt. Vikingene gjorde ravnen til sin erklærte slagfugl. Folk i nordiske land som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene hadde naturlig nok et helt annet syn på de svarte fuglene, de ble forbundet med døden. Ravner er befengt med myter, eksempelvis i Edgar Allen Poes (1809-1849, amerikansk forfatter og poet) dikt «The Raven». På den annen side er et av Vincent van Goghs (1853-1890, nederlandsk maler) siste bilder; «Hveteåker med kråker» fra 1890 en av mange fremstillinger som tar for seg myter om kråker.

  Kråker har vært forfulgt og forsøkt utryddet mangfoldige ganger. De ble betegnet som «skadedyr». Men jeg vil heller trekke frem en mer komisk-ironisk hendelse av ganske nylig opprinnelse (historisk sett): Det er i 1979, hvor et kupp (man må kunne påstå det) finner sted i Europaparlamentet. Da besluttet nemlig organet som ledd i den europeiske fuglevern-forvaltning å frede samtlige sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som tilhører denne gruppen, fredet fra den ene dagen til den andre. Jegere hadde i lang tid ivret for at man tvert imot skulle skyte kråker, men på tross av deres sterke lobbyer, må de enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at kråkene er sangfugler.

  Kråker har ikke så mange naturlige fiender, de er selv ganske høyt oppe i sitt hierarki. Rever og hauker er regnet som hovedfiendene. Men de har også fiender innen egne rekker. Det meste av året benytter både hekkende og ikke-hekkende fugler en felles soveplass. Det forandrer seg bare under hekke- og matetiden. Da sover parene i reiret eller like i nærheten. Foreldrene, som nesten alle sangfugler, fôrer ungene sine med insekter de første ukene. De er klumsete i sin jakt på insektene (eksempelvis i motsetning til svarttroster), og mens reiret er ubevoktet blir ungene et lett bytte for de kråkene som ikke hekker. Opptil seksti-sytti prosent av kråkeungene overlever ikke fasen da de må mates.

  Tilbake til vitenskapen og familien Corvidae. På tysk kan man oversette familienavnet som både ravn- og kråkefugler. På engelsk blir Corvidae folkelig rett og slett betegnet som crows, altså som kråker. Corvidae er en familie i ordenen spurvefugler (Passeriformes), utviklings-historisk den yngste gruppen av sangfugler, derunder finker, sangere, varslere, paradisfugler og stærer. Men de egentlige kråkene utgjør slekten Corvus, til hvilken slekt det regnes 43 arter. Corvus er latinsk for ravn, derunder hører også kaier (Corvus monedula) og en del små, gråsvarte fugler. Ravner (Corvus corax) er med en lengde på seksti-sytti centimeter de største fuglene blant kråkefuglene, og dermed de største sangfugler overhodet. Ravner er å finne nær sagt over alt; i den arktiske drivisen, på de iskalde tundraene og i tempererte blandingsskoger, så vel som i hete ørkener og travle byer. De holder til i regioner nord for polarsirkelen til fjellene i Mellom-Amerika, og så å si på hele det nordamerikanske kontinentet. Men ravnene er aldri tallrike i utbredelsesområdet, bestandene er alltid små. I mange deler av Nord-Amerika og Europa er de nå helt borte eller truet, noe som er et resultat av århundrelang forfølgelse.

  Både ravner og kråker er intelligente fugler. I Canada må en ravn på et tidspunkt ha merket seg at biler stanser i lyskryss. En populasjon har lært seg å dra nytte av det. Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet. Hvordan de formidler slike ferdigheter videre, er ikke klarlagt. Ravner er de eneste kråkefuglene som behersker ryggflyvning. Når de leker seg i luften, dreier de seg i alle retninger, tar tak i føttene på de andre og jager vilt etter hverandre, opp og ned.


(Ravn)

  Også skjærene (på engelsk «Magpie», minnes opptil flere puber med det navn i England) er kloke fugler, og de er glupske. De stiller ofte sulten på den måten at de om våren stjeler eggene eller allerede klekkede unger fra hekkende småfugler - fortrinnsvis svarttroster - og eter dem opp. Hovedføden er imidlertid frø, frukter, insekter og deres larver, meitemark, knopper og husholdningsavfall av alle slag. De har en fremragende observasjonsevne, men også tekniske ferdigheter. De kan for eksempel løfte opp takstein og gjemme oppstykket føde under dem, for så å hente den frem igjen ved behov. Dessuten leker de gjerne med glinsende og glitrende gjenstander, som plastposer eller sølvpapir fra sjokoladeplater. De holder seg unna kråkenes territorier og oppholder seg bare i deres ytterkanter, om de overhodet finnes der. Etablerte kråkerevirer kan de nær sagt ikke erobre, og direkte konflikter med kråker unngår de. Det er antagelig å strekke strikken noe langt å påstå at skjærene er forfengelige, men for ikke mange år siden kunne teamet rundt psykologen Helmut Prior fra Frankfurts Göethe-universitet påvise at skjærer kjenner seg igjen i speilet. At fuglehjerner helt opplagt åpner for en erindringsevne som heller ikke mennesker kan måle seg med, har i lengre tid vært kjent. Konglekråker hamstrer for eksempel om høsten 30,000 frø på opptil 6,000 ulike steder, som de så ikke bare finner igjen om vinteren, men de vet også hva slags frø de har gjemt bort, og graver derfor enhver sort frem i rett tid før de spirer.

  Kråkefugler er nært beslektet med paradisfugler. Kråkenes opprinnelse ligger, som for paradisfuglene, på Ny-Guinea og de tallrike øyene omkring. Men mens de sistnevnte bare finnes der, lever som kjent i dag kråkefugler over hele verden. De trekker inn til byene og tilpasser jakten på mat til menneskenes rytmer. Det mest berømte eksempel på dette er kråkene i Tokyo. Tykknebbkråkene har klart å etablere seg i den tett befolkede hovedstaden, hvor man også går inn for å gjøre livet vanskelig for dem. Bystyret har for eksempel pålagt innbyggerne først å sette ut søppelsekkene like før renovasjonsbilene kommer. Slik forsøker de å hindre at kråkene hakker opp søppelsekkene og finner spiselig avfall i dem, slik de gjorde før forordningen. Det er lite trolig at kråkene «snakket med» ravnene i Canada, men de lærte seg også å knekke nøttene sine under bildekk i et lyskryss. Oppfinnsomheten til kråkene i Tokyo overgår nok alt det andre kråker kan oppvise. Da bystyret tross søppelsekk-forordningen ikke hadde klart å fordrive kråkene fra byen, gikk renholds-etaten over til å ødelegge kråkereirene oppe i trærne med vannkanoner. Det fikk så kråkene til å forsterke reirene sine med ståltrådkleshengere. Disse stjal de fra klessnorer på balkongene eller fra bakgårder og hager. Reirkonstruksjonen ble dermed så god at byen på et tidspunkt innstilte vannkanonangrepene sine. Kråkene har fortsatt med sine fornøyelser. I Tokyo legger kråkene småstein på bybanens skinner. De venter til det kommer et tog og fryder seg da tydeligvis, med hodet på skakke, over klaprelyden som togene lager når de knuser steinen. Her er det fristende å snakke om «Superkråken»!


(Van Gogh: Hveteåker med kråker)

  Kråkefugler danner ofte livslange parforhold, og holder seg til territoriet rundt reiret. De slår seg allikevel også stadig sammen i flokker eller små svermer, som også tjener som informasjonsbørs om hvor det er mat å finne, eller rett og slett som et sted å søke en make. Kråkefugler har vært omspunnet av myter så lenge det har vært mennesker, og det er i dag en kjensgjerning at legendene, mytene og anekdotene om kråkene ikke noe sted er så nærværende som i Asia og den nye verden. I Mongolia regnes skjæreparene som lykkebringende, og i indiske byer som Mumbai finnes det noe slikt som aldershjem for kråker: hus og hager der svake, gamle eller skadde kråker tas imot og pleies. Så fint! På kinesisk betyr dessuten skrifttegnet for skjærer direkte oversatt «gledesfugl».

  Kråker lar seg forholdsvis lett dressere som ungfugler og utvikler da et meget nært forhold til sine menneskelige eiere. Ikke så sjelden temmer de også seg selv. Det finnes et utall historier om kråker som står i fotgjengersonene i Kiel eller Freiburg og gang på gang roper «Guten Tach» (god dag), eller har spesialisert seg på å rappe parkeringslapper under vindusviskerne på bilene, for så å more seg eller forundre seg over menneskenes reaksjoner.

  I Norge lever det åtte arter; kråke, kaie, kornkråke, nøttekråke, nøtteskrike, lavskrike, skjære og ravn.

  Nøtteskrikene (omtrent på størrelse med duer) er ekstremt dyktige nøttesamlere. En studie i Storbritannia avdekket at fem nøtteskriker på én høst hadde gjemt bort 200,000 eikenøtter.

  De nordlige og østlige populasjonene av kornkråker er klassiske trekkfugler, i Tyskland kalles de derfor også vinterkråker. De vestlige og sørlige populasjonene, derimot, er standfugler. Kornkråker er selskapelige av seg og hekker i kolonier, som kan anta enorme dimensjoner og bestå av opptil 25,000 reir. Til forskjell fra de gråsvarte kråkene er kornkråkene kullsvarte, men med et påfallende fjærløst, lysegrått felt ved nebbet.

PS. Kanskje den smarteste kråken av alle befinner seg i Moss, Norge? For er ikke nettopp våpenskjoldet der umiskjennelig én:



For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Kråker», et portrett av Cord Riechelmann, Forlaget Press, Oslo, 2014 (med stor takk til giveren!).