Heikki Gröhn og Gro Dahle

 Heikki Gröhn og Gro Dahle

  Her følger ett dikt fra hver av dem. Gröhn (1949 -) er en norsk forfatter og oversetter. Dahle (1962-), norsk forfatter, dikter og skrivepedagog. Det passer seg vel å si «damene først»:

(Gro Dahle)

Hvem er det som gjemmer seg under sengen?

Den grå sokken?
Den slitte tøffelen?

Nei
Det er julen
som ligger der under sengen
og venter på desember
Kryper litt tidligere fram
for hvert eneste år
sprekkferdig av forventning

Og så Gröhn:

(Heikki Gröhn)

Nå er det snart jul

Nå er det snart jul og da ønsker jeg meg
en god bok.
En å krype inn i når jeg fryser, f eks,
eller når jeg er ensom
(f eks) eller når
hele verden, føler jeg, går meg imot.

Krype inn og kravle rundt mellom sidene,
grafse til meg næring der jeg finner den;
en proteinrik setning her, et dikt der
fullt av A, B1&2, C, D og K-vitaminer,
ete og drikke, bo i boken til jeg,
velfødd og styrket,
på ny kan gå ut
og blande meg med dere, masekopper.

For forrige innlegg, klikk her, for neste klikk her. For neste dikter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben.

Astow Ericson

 Astow Ericson

  Hallo i luken, hvem har Astow som fornavn? Det var det første jeg tenkte, da jeg endelig snublet over denne trubaduren: Astow Ericson (1921-2004), norsk tekstforfatter og humanetiker. Han er mest kjent for sin julevise «Julekveld i skogen» (fra 1963) gjengitt nedenfor. En herlig parodi på julens sentimentalitet, med melodi skrevet av Otto Louis Nilsen (se forrige innlegg).

  Vel, her er den:

Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen.
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm.
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn.
Og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

Bare armod var å spore
på de gamles julebord.
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor.
Og i taket glødet lampen
som en Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin.

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles julehulk
samt julesukk og gråt.
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og  svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor.

Da met ett av domme bjellers klang
ble julefreden brutt.
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt.
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn.
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro.
Der i døren full av juleøl
og julestemnings stod,
en person med pels, Amerika-koffert,
briller og sigar.
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: «Mor og far!»

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får,
han som ingen hadde hørt ifra
på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett,
og de gamle koste seg
og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang.

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk,
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk.

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk,
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble julekveld allikevel!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben.

Reidar Anthonsen

 Reidar Anthonsen

  Anthonsen (1918-2003) var en norsk journalist (i Tromsø), forfatter og låtskriver. Nedenfor følger hans fantastiske lille kåseri (eller hva man skal kalle det) «Lille Jensen drar til Mandalay» fra 1964. Historien ble nok mer kjent som en sang spilt inn av Rolf Just Nilsen (1931-1981, norsk revyartist, sanger og skuespiller) samme år. Inspirasjon til teksten fant Anthonsen i Nobelprisvinner Rudyard Kiplings (1865-1936, britisk forfatter) dikt «Mandalay». Otto Louis Nilsen (1909-1982, norsk sanger og revyartist) bearbeidet sangen, så her har det vært mange prosesser i sving!

  Vel, her er «Lille Jensen drar til Mandalay»:

(Mandalay)

  For en forferdelig dag, Jensen, lille Jensen som de kalte ham, var kommet for sent på kontoret for første gang. Han hadde fått grov kjeft av sjefen. Og hva kunne han si til forsvar? Ikke et komma. Sjefen ville ikke ha skjønt noe allikevel. Og kollegene - de unge sporty-kjekkasene hadde vært spydige: Jaså - lille Jensen har vært i sjøslag? He? … Han kunne vel ikke fortelle dem om drømmen … de ville bare ha ledd av ham.

Det er tidlig vinterkveld i Lille Grensen,
og nå slo visst Rådhusklokka nettopp 5.
D’var på samme tid i går at lille Jensen
sto og ventet for å entre trikken hjem.
Sist i køen der er Jensen helst å finne,
og der sto han, ubetydelig og grå
aller bakerst og så trikken sin forsvinne.
Lille Jensen? Neida, han kom ikke på.

  Mens han ventet på neste trikk slo han et slag for å holde varmen. Guffent vær. Se der. Der hadde de fått en ny plakat i vinduet på Reisebyrået. Blå pagoder mot grønne palmer … Reis til Østen i den kolde årstid. He … Og en gyllen sol høyt opp på en mørkeblå himmel …

Store himmel, hvordan solen ødsler stråler
i de strøk på kloden hvor en ikke bor …
Og mens sørpa sved i Jensens tynne såler
hørtes båtul fra den tåkelagte fjord.
Seil meg ut der øst for Suez, drømmer Jensen.
Hør pagaiens dunken - tempelklokkens klang.
Blås i neste trikk som skriker stygt i pensen.
Lille Jensen tumler inn på restaurant.

  Skulle man ikke ha lov til å unne seg litt solskinn i et glass? Var det ikke noe som het El Rey*? Har man ikke julegratialet urørt i lommeboka? Kelner. Pst. Hva var det hun hette? Burmapiken hos Kipling? Supiyawlat het hun, samme navn som Thebaws dronning har … Det var hyggelig her i sofakroken i restauranten … He … sannelig sto det ikke en palme i en bøtte i hjørnet også … Kelner.

Og hans guttedrøm om havets hvite svaner,
briggen Albertine, Løvendahls Galei,
de ble sanne - og på blåe oseaner
stevnet Jensen på den vei til Mandalay.
Ja, han stormet ut på selve eventyret
Langt og lengere enn langt fra Eidsvolls plass.
Ja, hos gamle skipper Bacchus tok han hyre:
Lille Jensen seilte ut ved fire glass.

Han var verdens mektige og rike,
alle Østens skatter lå der for hans fot.
Og det dukket opp en liten Burmapike
som sin siste blakke gud i stikken lot.
Det ble bølgesang og klang i sofakroken.
Stuert! Nok et glass og nok en halv til El Rey!
Gratialet minker stygt i lommeboken.
Supiyawlat tok ham med til Mandalay.

Han ble skutt i senk av Burmapikens øye,
han gikk under tredje gang i China Bay.
Og så våknet han til live i en køye
som var kjent - og evig langt fra Mandalay.
Han lå hjemme i sin pensjonat-pagode.
Her var uteseiler Jensen gått på land.
Det var langt på dag, og i hans stakkars hode
der huserte drømmebåtens tømmermann.

  Å - det hadde vært en forferdelig dag … Men han hadde ikke sagt et ord. De ville ikke ha skjønt noe allikevel … De ville ikke ha skjønt at tross alt hadde det vært vidunderlig. Ingen bondeanger, Jensen … Bordet fanger, admiral Jensen …!

Atter tennes lysene i Lille Grensen,
atter står han der i trikkekøens strøm.
Han får plass, og hjemad seiler lille Jensen
med den dyrebare drømmen om en drøm.

*[spansk for «Kongen, også en amerikansk musiker med samme kallenavn]

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben, med takk til giveren!

Humor på 1950-tallet (X)

 

Humor på 50-tallet

10 nye historier, og nå har vi kommet helt til utgaven fra 1958!:

Trafikkregler

  Den unge, nye presten i bygda var litt av en kjekkas, og en dag tok gamle politibetjenten nedi stasjonsbyen ham i å sykle uten å holde i styret.
  - Det er mulkt for å sykle uten å holde i styret, sa betjenten.
  - Ingen fare med det, Vårherre holder i styret, sa presten.
  - Det blir dobbelt opp det, sa betjenten, - for De har ikke lov til å ha noen på stangen heller, De!

Til offentlig gjennomsyn

  Skattelistene var lagt ut, og han Ola var innom på herredskassererkontoret og kikket gjennom protokollene. Han ble mer og mer fortenkt jo mer han bladde, og så sa herredskassereren:
  - Nå, du ser så betenkt ut, Ola?
  - Ja, her er det mange som trenger øyeblikkelig hjelp, sa’n Ola.

Beredskap

  Det var kommet en ny mann i den lille byens brannvesen, og på sin første dag i tjenesten ruslet han omkring og så seg om på brannstasjonen. Da gikk brannalarmen, og nykommeren ble helt fortumlet over den plutselige travelheten omkring seg.
  - Å er’e for no’, er’e lønning? sa han.

Fattigdommen

  Ola og Per hadde vært husmenn all sin tid. Nå satt de og mintes gamle dager.
  - Fattigdommen var stri, sukket Ola.
  - Åja, svarte Per, - men så vet du at vi var så mange om den at det ikke ble så mye på hver allikevel.

Erfaring

  Ola sto i retten, tiltalt for hjemmebrenning. Dommeren prøvde på alle måter å få ham til å tilstå, men han Ola vred seg unna alt. da ble dommeren arg og slo i rettsbordet.
  - Det er ikke verdt De står der og prøver føre meg bak lyset, sa han, - for jeg har sittet tyve år med farskapssaker, tyve år i Departementet og femten år som dommer, så jeg kjenner slike karer som Dem!
  - Du begynner å bli gammel du da, kar, sa han Ola.

Berømmelse

  Lassen fra Bergen var vidt bereist.
  - Om jeg e’ kjent alle steder, ja, sa han, - ja, det kan Dokker sette Dokker på, for en gang jeg var i Hamburg, sa barbereren te meg: Wollen Sie sich barbieren lassen? sa han.

Fødested

  To anleggsvenner, en svensk og en norsk, satt over en øl sammen. Så sa svensken at han i grann var for norsk å regne, for mor og far hans hadde vært på besøk i Norge den gangen han ble født.
  Norskekompisen tenkte seg litt om, og så sa han:
  - Om ei katte får lurt seg inn i en bakerovn, og om a’ så får unger inni der, så er dom itte brød!

I bolignød-tider

  Hun Guro var med på en rundtur i Oslo. Og da de stanset fremfor slottet, sa hun Guro:
  - Det e’ da nesten for fælt at en mann skal ha så stor stue.

Arvesynd

  Fengselspresten satt inne i cellen hos en ny fange.
  - Hva tror du din gamle far tenker, om han vet at du sitter her, sa presten.
  - Du får spørre gammeln, han sitter i cella ved siden av, sa fangen.

Vekta

  Han Sevald var ivrig fisker all sin tid, og særlig da han levde av pensjonen sin på sine eldre dager, var det ikke snakk om annet enn fisk for ham. Og tidlig fikk han ord på seg for å legge atskillig til størrelsen på den fangsten han var mann for. Nå skrøner du vel litt? fikk han rett som det var høre. Dette ergret ham, og så skaffet han seg en spesialvekt, ikke minst for å sikre sitt eget troende. Og etter vekta å dømme hadde Sevald en veldig fiskelykke. Men så var det en dag naboen kom og ba om å få låne vekta.
  - Har du fått fisk? sa Sevald.
  - Nei, men kjerringa har fått noe, sa naboen.
  En halv time senere kom han tilbake med vekta.
  - Du får gratulere meg da, strålte han, - for nå er jeg blitt pappa til et velskapt guttebarn på elleve kilo og seks hekto.

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her. For forrige innlegg i samme sjanger, klikk her, og for neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1958

Rasmus

 Rasmus

  Min mor var en heltinne. En hverdagens sådan. Hun reddet kanskje ikke hele verden, men for meg gjorde hun det. Hun og min far møttes i Stokmarknes hvor hun studerte til sykepleierske, min far tok medisinstudiet. De rakk å feire gullbryllup. Samt tre sønner av så ymse kvaliteter. Fem hunder ble det også.

  Det var etter at de firbente gikk bort, for rundt 25-30 år siden, Rasmus kom inn i bildet. Var selvfølgelig min mor som døpte ham det. Hun født i Henningsvær, min far var fra Fredrikstad. Jeg tror fantasien blomstrer best der oppe i nord, og mor hadde det med å kalle dyrene opp etter navn som jeg forbinder med landsdelen. Da jeg første gang fikk en katt, var det mor som innledningsvis tok den fortvilte og da forsømte lille omstreiferen inn i heimen, og døpte ham Waldemar, før han litt etter (i veldig god behold!) endte opp hos min kone og meg. Mor var usedvanlig glad i dyr og planter, ja, alle levende vesener, hun pratet med dem, selv insektene hadde hun et godord til. Jeg minnes godt at hun kalte en husflue for «Max», og når airedaleterrieren vår satt ved vinduet og speidet ut mot plenen, dog samtidig tydelig frustrert over det døsige vesen litt utenfor rekkevidde, hysjet mor på henne og sa; «Du skal ikke snappe etter Max!»

  Men så kom altså gullfisken mor kalte Rasmus. Det er mulig navnevalget var relatert til Holbergs Erasmus Montanus, men jeg heller mer mot at det var en barndomsvenn av henne i Lofoten. Uansett, og med mine begrensede kunnskaper om akvariefisk, så jeg ser ikke bort fra at fisken egentlig var en guppy. Men med ham kom også den klassiske gullfiskbollen; passe stor, og mor renset, førslet grus og stelte plantene til den store «gullmedalje», det var til og med en fin liten sten hvor Rasmus kunne skjule seg for innsyn. Eller å få ha sitt avtrede i fred.

  Det var fornøyelig å «treffe»Rasmus hver gang jeg besøkte mine foreldre. Han vokste og trivdes, det siste var lett å se, særlig når mor var i nærheten og «samtalte» med ham. Og selv om Rasmus aldri ble særlig mer enn 4 cm lang, så ble han etter et par år ganske trinn rundt buken. Enkelte ville kanskje påstå at han var blitt tykk! Men mor mente at han var som tatt ut av Astrid Lindgrens bok om Karlsson på taket: «Jag är en vacker och genomklok och lagom tjock man i mina bästa år.» Han manglet bare propell!

  Noe akvarium fikk ikke Rasmus. Men han klagde aldri. Verken særlig snakkesalig eller kravstor som han var. Men jeg mener bestemt at mor fikk ham til å smile. Særlig når det nærmet seg jul: «Rasmus, ønsker du deg badebukse?» Eller når det var ganske så kaldt ute; «Rasmus, jeg tror jeg må strikke et skjerf til deg!»

  Klagde ikke? Nei, men det var én gang Rasmus var lettere frustrert. Mor ville til Henningsvær, og det kom ikke på tale at Rasmus skulle bli igjen hjemme, eller ta flyet. Han kunne jo omkomme av trykkforandring! Så de kjørte. Fra Hosle i Bærum til Lofoten er det et ganske godt stykke på fire hjul med enda verre veier enn vi har i dag, men Rasmus fant seg tålmodig til rette på gulvet foran mor. På tross av manglende utsyn. Inntil de kom til Narvik, eller muligens et sted noe før eller etter. Rasmus’ bolle hadde fått en sprekk og lakk som en sil! Her var gode råd dyre, men ikke for mor, de stoppet på nærmeste bensinstasjon og fikk tak i en gjennomsiktig plastpose - og så gikk ferden med Rasmus videre de siste 30 milene eller så, til de var vel fremme i Henningsvær. Rasmus ble skjenket en ny, og muligens litt større hybel!

  Hjemme igjen, og seks måneder senere ble Rasmus alvorlig syk. Jeg fikk bevitne det selv da jeg kom på besøk. Han nærmest «fløt» øverst i bollen, vaket apatisk i horisontalen. Far ga ham ingen sjanse. Men igjen; mor ga ikke opp! Hun mente at Rasmus måtte på operasjonsbordet! Kirurgen sukket, men hadde vel lite å stille opp mot slik standhaftighet. Jeg var ikke til stede i det påfølgende, men ble fortalt at operasjonsbordet ble strykebrettet. Mor fungerte som anestesilege, far naturlig nok utstyrt med skalpell. Mine medisinske kunnskaper er omtrent, om mulig, mer begrenset enn de om akvariefisk, men jeg forstod det slik at det var en svømmeblære som hadde punktert.

  Hvordan man finner frem til en sprøyte som passer til en 4 cm «pjokk», hvordan man sørger for at den samme ikke blir tørrfisk på operasjonsbordet, får pasienten til å la være og sprelle før, under eller etter at nålen treffer, for ikke å snakke om hvordan man lapper sammen en punktert luftblære, det er og forblir meg en gåte. Men Rasmus overlevde, og ikke bare det, han frisknet til og svømte fornøyd rundt i sitt lille habitat som en åndskvikk «guppygubbe» til han ble minst 4 år! Selv er jeg ikke i den ringeste tvil om at det var min mors kjærlighet ovenfor den lille  skapningen, og det at hun nok ga ham litt ekstra fiskefôr som gjorde utslaget. Som hun selv sa; hvorfor skal ikke Rasmus også få litt lørdagsgodt?

Til slutt: Det er ikke uten grunn jeg har et ambivalent forhold til Hal Sirowitz’ (1949 -, amerikansk forfatter og poet) dikt (her gjendiktet av Erlend Loe):

«Min døde gullfisk»

Jeg ønsket meg en alligator som kjæledyr.
Men foreldrene mine ga meg en gullfisk.
Da den døde, skylte min mor den ned i toalettet.
Hun sa at en katt kom til å grave den opp
og spise den hvis vi begravde den i bakgården.
Jeg var sint på min far fordi han gikk
på do ti minutter etter begravelsen.
Han hadde ingen respekt for de døde.

For forrige innlegg, trykk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og: «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002, Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon, digital versjon)