Sjøreise?

Skal du ut på «bøljan den blå»?

  Det er kanskje ikke det samme som før. Men for sarte sjeler, vil jeg minne om følgende glimrende råd for å unngå sjøsyke. Og som man vil forstå, det er viktig å forberede seg minst tre dager i forkant:

1.     Tre dager innen man går ombord, så vel før måltidene som før man går til sengs, tas en teskje full av følgende mikstur: 16 gram Brometri natrici, 8 gram Brometri ammonici, 250 gram Aquae Menthae Piperitae.

2.     Brystet og underlivet innsmøres tre ganger om dagen med en blanding av like deler Kollodium og amerikansk olje ved hjelp av en malerpensel.

3.     To ganger daglig tas 5 gram Bromnatron, slik at man starter med kuren to eller tre dager før man går ombord og fortsetter dermed under hele seilasen.

4.     Før man går ombord, tar man ett eller to gram Kloral.

5.     Man drikker daglig sterk kaffe- eller te-ekstrakt uten sukker eller fløte.

6.     Når oppkastet starter, innsprøytes 2-3 gram morfin eller kloralhydrat.

Dette er altså riktig vel mente råd, og jeg anbefaler flere av dere å følge dem. Eller, det er vel noe som ikke stemmer her? Bortsett fra at rådene stammer fra rundt 1850 (fornorsket av undertegnede kråke), så undres man: Først masse bryderi, og så «Når oppkastet starter»?

Kilde: Boksamlere forteller, N.W. Damm & Sön, Oslo 1945, s. 131.

Gresshoppen som rødmet (første av 3)

Det var en gang en liten gresshoppe ved navn Hektor. Han burde ha vært glad og fornøyd, men han var dessverre tvert imot lei seg og ensom. Moren hans hadde forsvunnet ikke lenge etter at han ble født, faren var slem, og heller ikke klassekameratene ville vite av ham. Han syntes det var urettferdig. Bare fordi han brukte briller, det ene følehornet litt kortere enn det andre og han ikke var så interessert i å hoppe eller prøve og fly som alle de andre i gymtimene. Hvorfor måtte man på død og grønnsåpe være som alle andre? Og så var han møkk lei fagene, som egentlig bare var ett eneste ett i tillegg til gym: «Kost og helse» som gikk ut på å spise gress. Ikke antydning til dessert! Hvorfor kunne man ikke få lære noe nytt?

  Nå satt han mismodig i en vårblek eng ute ved havgapet. Og syntes ørlite for mye synd på seg selv. Så kom han til å tenke på en venn han faktisk hadde for en stund siden. Det var en skogsmaur som kom slepende på en svær, hvit stein. Mauren het Morten. Og han lo da Hektor undret hvorfor han slepte på en marmorblokk.

- Å nei du, fortalte Morten. Det er ingen stein, det er en sukkerbit!
- Sukkerbit? Hva er det?
Morten himlet med øynene.
- Vet du ikke det? Gjør som jeg og smak!
  Og med det gikk han løs med kjevene på «steinen». Og siden hverken maur eller gresshopper har tunge eller tenner, gjorde Hektor det samme. Det smakte himmelsk. Og tenke seg til, ingen tannlege å bekymre seg for! Men så måtte Morten dra videre, han skulle hjem og dele resten med familien. Så snill han er, tenkte Hektor, pappa deler aldri noe med meg. Og ikke jeg med ham heller, måtte han innrømme.

  Akkurat i det Hektor skulle forsvinne inn i tunge tanker igjen, skjedde det noe. En blå, rund kule landet rett ved siden av ham. Og så, like etter to til. I løpet av et øyeblikk formelig haglet det blått. Heldigvis traff ingen av dem ham. Men hagl fra klar himmel? Like plutselig som det begynte, stoppet det. Hektor hoppet skeptisk bort til en av kulene. Det luktet ingen ting, men så kom han til å tenke på den hvite steinen, som var noe annet enn den så ut til. Han dristet seg til å ta en bit av den blå kulen. Dobbelthimmel! Blåbær! Nesten som blått sukker!

  Hektor slafset i seg av delikatessene, snart var ansiktet hans mer blått enn grønt. Men i det samme han skulle til å tørke seg rundt munnen lød det et overdøvende brak fra himmelen. Men torden fra klar himmel? Ikke før lyden hadde opphørt, kom der på himmelen en rekke lysglimt så sterke at det virket som tusen lyn-nedslag!!

  Frem fra lysets tåke, lik en hildring fra fjell og hav eller snøfnugg der fordunster før det kan beskrives, så åpenbarte en nydelig skapning seg. Hektor hadde aldri sett noe lignende. Et enormt kattedyr! Med poter så store som far og ham til sammen, med gigantiske tenner i det smilende fjeset. Og så var hun rosa! Det måtte være en hunn, for katten hadde et kort bastskjørt rundt midjen. I samme farge som ham selv; grønn! Så vakker! Hektor kjente at han ble varm i hodet. Lydløst nærmet hun seg med grasiøse bevegelser, så sa hun med en lavmælt og innbydende stemme:

- Hei unge venn! Du er den første gresshoppe jeg noen gang har truffet som rødmer. Faktisk den eneste gresshoppe jeg kan huske å ha sett som har et rødt, grønt og blått ansikt. Hva heter du?
  Det gikk en liten stund før Hektor fikk summet seg til å svare. Han hoppet elegant over det med rødfargen.
- Ja, altså, det er bare blåbær. Jeg heter Hektor. Hektor Hopp.
- Hm, det var et fint navn. Og jeg heter Rosa. Rosa Panter. Hvorfor er du ikke og leker sammen med alle de andre gresshoppebarna da?

  Og så bare rant det ut. Om skolen, mobbingen, om den forsvunne moren og om den slemme faren Djengis Kan:

- Vel han er jo ikke så slem at han slår. Men de gangene jeg spurte om hvor mor ble av, flirte han bare mot meg, og sa: «Etter at jeg feide over henne ble hun selv feid vekk av stormen». Da jeg undret hva det betydde, så gliste han bare enda mer og pekte mot en feiekost som stod lent opp mot hytteveggen der vi satt og gresset. «Feid over, feid av gårde. Men hun var god til å danse. Eller kanskje det var hennes søstre, jeg husker ikke så godt. Hun falt for meg da jeg fortalte at jeg var en mester i å danse cancan. Jeg presenterte meg; mitt navn er Kan, kan du danse cancan?»
  Nå for tiden sitter han hele dagen i en kålåker mens han gnisser bakbena mot hverandre for å lokke til seg nye damer. Lyden av «Trsi-tr-trsi-trsi-tr-trsi-tr» kan høres milevis unna. Så fortalte han om Morten Skogsmaur og sukkerbiten. Mens han gjordet det undret Rosa for seg selv: Mauren og gresshoppen! Det er jo som tatt ut av Æsops fabler. Men Kan til etternavn, uten h? Han kan umulig stave. Men moren må ha vært klok, det var nok hun som valgte Hektor til fornavn. Høyt sa hun:

- Hvorfor har du og far din forskjellige etternavn?
Hektor nølte litt.
- Jeg vet egentlig ikke. Det var far som valgte sitt navn. Og mitt etternavn. Mest fordi jeg ikke er så flink til å hoppe tror jeg. Men fornavnet fikk jeg av mor. Jeg husker lite av det, det er så lenge siden hun blåste bort med stormen. Men jeg husker at hun kalte meg sin «lille general». Rosa smilte og mumlet igjen for seg selv: Akkurat, tenkte jeg det ikke. Trojanernes helt. Kanskje gutten kan vokse opp og bli like klok som moren. Jeg får håpe det ikke går med ham som med faren. Mot dumskap kjemper selv Gud forgjeves.

- Vil du være med på en flytur?

  Før Hektor fikk summet seg til å svare, brøt det ut et øredøvende spetakkel et stykke bort på engen. To store skjærer dundret løs på hverandre med noe som så ut som tennisrekkerter. Ved siden av satt fire hakkespetter og spilte på trommer. Trommestikker hadde de selvfølgelig ikke bruk for.

- Jøss, hva i gresskarets navn er det skjærene driver med? Undret Hektor.
- Åh, de gir bare hverandre ris på stumpen. Det er slik her, at hver gang en skjære gjør noe slemt, og det gjør de hele tiden, så må de få ris på stumpen. Og som du ser, teppebankere kan brukes til så mye!
  Og når Hektor så nøyere etter, så han at det var akkurat det de hadde tredd på vingene sine.

- Men nå må du bestemme deg. Skal du være med på flyturen? I så fall anbefaler jeg at du hopper opp på ryggen min. Forresten, det er bedre om du setter deg mellom ørene, for da får du bedre utsikt.

  Hektor hoppet så godt han kunne. Snart satt han mellom Rosas ører. Og så luntet hun av gårde, smygende gjennom gresset. Tempoet økte raskt, og før han visste ordet av det var de i luften. De fløy! Først gjorde de en sving over havet, før de vendte østover igjen over svaberg, enger og åkre. Og så steg de videre opp gjennom røysen, styrtende og hellende, de svingte inn mellom fjellene. Og det underligste av alt, som Hektor hadde vært redd for, at han skulle blåse av Rosa, det skjedde ikke! Det var akkurat som om de befant seg i en stor såpeboble; helt vindstille!

  Rett før de lettet hadde Hektor pekt ut faren til Rosa, han stod med hodet dypt begravet i et kålhode.
- Dobbelt kålhode! ropte Hektor mot Rosa som også måtte trekke på smilebåndet.
Høyt der oppe var det lett å få oversikten, men alt fremstod så smått der nede syntes Hektor. Det virket som Rosa skjønte hva Hektor tenkte, de fløy etter hvert lavere så det ble lettere å få øye på alt det spennende jorden hadde å fremvise.

 - Se, pekte Hektor mot en foss og tre geitebukker som gresset like ved. Fossen er rosa, akkurat som deg!
- Ja, smilte Rosa. Det er ikke ofte man ser fosser eller elver fulle av Champagnebrus. Og jaggu er det ikke bukkene Bruse som tusler rundt!

  I et tre rett bortenfor satt en ugle som så litt molefonken ut. Den hadde en slags krave rundt halsen. Rosa forklarte at det faktisk var hubroen Hilde som uken før hadde fått kink i nakken. Det er jo et ganske sjeldent syn, særlig når også uglen er rosa, riktignok med sorte striper iblant, og med gule ringer rundt de store øynene, Også ørene og føttene var gule, og hun beveget svakt på det høyre øre da de fløy forbi, akkurat som hun hilste. Et annet tre var fylt med store illeluktende klumper, ved siden av stod et mindre med noen oransje stilker på, og nede på bakken frydet to linerler seg med å spille badminton, med stjerten som rekkert!
- Hva er det som lukter så vondt?
- Åh, det er bare et gammelost-tre, svarte Rosa.
  Som om det var vanlig.
- Og det ved siden er fylt med ostepop. Du vil nok like det bedre!

  Nedenfor både foss og trær skimtet de en slags innhegning. Da de fløy nærmere så de at det var en hønsegård. Med rev i! Men i det Hektor var i ferd med å fortviles over de stakkars hønene, så han at det var motsatt av hva han fryktet: Det var nemlig hønene som løp rundt etter Mikkel Rev, samtidig som de klasket egg i pannen hans! Rosa smilte i værhårene:
  - Den måten å lage pannekaker og eggedosis på har du vel ikke sett før?

(For animasjon, klikk her)

  Snart steg de oppover igjen, de fløy over snødekte tinder og skar, men frøs gjorde de ikke. Akkurat som det var vindstille rundt dem, virket det også som temperaturen holdt seg som på bakkenivå. Så oppdaget Hektor at Rosa pekte ned mot en dal langt nede.

- Ser du det som kommer flyende der nede?
  Hektor så ned. Men i det samme var det som de stupte nedover. Noe måtte være galt, tenkte Hektor forferdet. Og det var det. Raskere og raskere gikk det, det virket som de var kommet inn i en spiral, helt uten kontroll, og bakken nærmet seg med svimlende fart. Hvordan skulle nå dette ende?

For første del av eventyret om Pungrotta Harry, klikk her. For neste del om gresshoppen som rødmet, smør deg med meierismør eller klikk her.

Wislawa Szymborska

Wisława Szymborska

 «Livet er den eneste måten» er den diktsamling av henne som jeg nylig ble forært. Szymborska fikk Nobelprisen i litteratur i 1996 og levde hele sitt liv i Krakow, denne vakre byen ved elven Wisla. Vel, i det minste fra hun var ni år og frem til sin død den første dag i februar 2012, 88 år gammel (født 2. juli 1923).

(Wislawa Szymborska)

  «I stedet for et etterord» skriver Christian Kjelstrup i sin norske gjendiktning om poeten, essayisten og oversetteren. Han intervjuet henne i 2011, skrev også et minneskrift datert 06.02.2012 i Aftenposten i anledning bortgangen. Det første med overskrift «Poesiens superbestemor», det andre; «En nobel dame». I det første stiller Kjelstrup blant annet følgende spørsmål:

  «- Er det noe du ikke er interessert i?
  - Åååå … Det var et vanskelig spørsmål … Alt er interessant. Kan jeg heller si hva gjør meg trist? Det at nesten alle bare tenker på seg selv. Det er min store sorg. Det er sjelden noe hyggelig skjer, og jeg har ikke noe håp om at det skal bli annerledes. Mennesker som mislykkes, men som har den gode viljen, kan jeg like. Men de er så få, sier hun og fyrer opp en sigarett til.»

  «Livet er den eneste måten» inneholder faktisk alle de fire diktsamlingene Szymborska utga etter at å ha mottatt prisen. Personlig syntes jeg den første fra 2002 er den beste; «Øyeblikket». Her gjengis et par dikt fra den:

Tre høyst merkverdige ord

Idet jeg uttaler ordet Fremtid,
tilhører den første stavelsen allerede fortiden.

Idet jeg uttaler ordet Taushet,
bryter jeg den.

Idet jeg uttaler ordet Ingenting
skaper jeg noe som ikke kan rommes av noe tomrom.

Bidrag til statistikken

Blant hundre mennesker

er de som alltid vet best
- minst femtito

de som tviler for hvert skritt de tar
- nesten alle de andre;

de som gjerne vil hjelpe til,
bare det ikke tar for mye tid,
- så mange som førtini;

de som alltid er snille,
fordi de ikke kan annet,
- fire eller kanskje fem;

de som kan beundre uten å misunne
- atten;

de som lever i stadig frykt
for noen eller noe
- hele syttisyv;

de med talent for lykke
- toppen noen og tyve;

de som hver for seg er harmløse,
men farlige i grupper,
- sikkert over halvparten;

de som kan være grusomme
hvis omstendighetene tvinger dem til det
- sikkert like bra ikke å vite,
ikke engang sånn cirka;

de kloke av skade
- ikke stort flere enn
de som var kloke fra før;

de som ikke har andre verdier i livet enn materielle
- førti,
skjønt jeg skulle ønske at jeg tok feil;

de sammenkrøpne, de forpinte
uten lommelykt i mørket
- åttitre
før eller siden;

de som fortjener medfølelse
- nittini av hundre;

de dødelige
- hundre av hundre.
Et tall som til nå ikke har forandret seg.

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten», Tiden Norsk Forlag, 2013. Med takk til giveren!

Norges mest håpløse stuntpoet

Norges mest håpløse stuntpoet

  Denne lyrikeren er alt annet enn poetisk. Født i en tilgriset sump i utkanten av Skipagurra, på en latterlig dag av ukjent opphav. Sannsynligvis stod han opp fra et bastskjørt under antikken. Men selv det faktum at ordet lyrikk stammer fra akkurat den perioden rant hus og hytte forbi. Innehaver av potetkjellerens noe suspekte odør og tre inngrodde truser, er hans komiske stuntforsøk preget av rytmeløse oppgulp og andre ubehagelige ytringer. Instrumentet lyre har han knapt nok hørt om, og solsystemer unna å beherske.

(Harald Håpløs)

  Liksom-dikteren har utrolig nok mottatt flere priser, men ikke for sitt kvasilignende forfatterskap. I 1814, millennier etter trang fødsel, mottok han diplom og delvis hederlig omtale for 5. plass i konkurransen «Drikk til du stuper». Arrangert av Norges eldste bryggeri, Aass. I årene som fulgte klatret han videre opp i diplomatiet. Toppen av karrieren ble nådd i det Herrens år 1828, nei, må være trykkfeil da bryggeriet først oppstod seks år etter Ibsen. Samme kan det være, men delt 4. plass (riktignok med 66 sammensvorne) i kretsmesterskapet «La humlen suse» var imponerende. Igjen arrangert av Aass, på den eksotiske og folkerike øyen Indre Utsira. Premien et årsforbruk antabus.

  Alle hans fremstøt mot forlag ble naturlig nok refusert, refundert, ja nærmest balsamert og kastrert, beklager, det heter kassert. Så også hans uforløste eventyrsamling «Pungrotta Harry». Til og med hans episke saga «Høysnue i en utedo» samt dramaet «Vaskeslaskehallen» ble sendt i retur og nedenom og hjem. Forfatteren i spe anskaffet seg umiddelbart en liten krokodilleunge som trøst, og sammen gråt de flere dager i badekaret. Det ble naboklager etter at lille Kroko ble ørlite større og alle kjæledyr i nabolaget evaporerte. Forferdet måtte poeten konstatere at ingen tannleger eller kjeveortopeder meldte seg frivillig til hjemmebesøk for å justere på Krokos lett uryddige tannstilling. Leiligheten gikk langt under takst på tvangssalg. Kroko stakk klokelig av.

  For tiden livnærer taskenspilleren seg med å pante tomflasker og som sirkusdirektør for et vandrende tangloppe-ensemble. Hans favorittmåltid er stekt lyr på en seng av lunken potetstappe.

  Heller ikke hans dikt vil noensinne bli utgitt, derimot svært ofte oppgitt. Men for å omskrive ordspråket; selv blind snørrunge kan finne kråkesølv. Her er ett av skaldens møter med dyreriket:

Til en hund
ved navn Teddy

du ser på meg
- med sløret blikk
og hengende ører

men jeg vet
- du er ikke
full som meg

men at du vet
- det er ett kotelettbein
igjen på lager

For forrige innlegg, klikk her. For tidligere stunt-forsøk av den håpløse, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Harald Håpløs og Snydenstrups samlede verker, bind 264, s. 17b, note XIV. Forlag: Dusteforbundets Ukultur med flyvende teppe og propell, avdeling Kabul, MCCLV a.d.

Lise Hetland

Lise Hetland

  Hetland (født 1983) kommer fra Hundvåg utenfor Stavanger. Hun hører nok ikke blant Norges mest kjente lyrikere. Men det har jeg vært innom før, desto større grunn til å bringe budskapet ut!

(Lise Hetland)

  Lise Hetland er en fargerik dikter, bokstavelig talt. Diktsamlingen jeg har av henne heter «Farger å fly mot». Man skal trå varsomt med tanke på personers bakgrunn, men slik jeg forstår det har Hetland fra tidlig ungdom slitt med psykiske lidelser. Selvskading. Jeg forstår hun har gitt ut en bok i samarbeid med to andre om temaet; «Med blodsmak i munnen».

  I diktsamlingen beskriver Hetland følelser om livets sentrale temaer, sorg og smerte, men også kjærlighet, håp og glede.

  Her gjengis to dikt:

Farger å fly mot

Det later til
at himmelen er penslet rød
med toner av appelsin og
kjærlighet og blomstergule
kyss

Skyer er kun
sukkerspinn

For sommerfuglene minner meg på
at det finnes farger
å fly mot

Når stegene er for tunge
og virkeligheten kald

Sorgen

Fuglen som sang for meg
i vinduet hver morgen
i glede over livet

har mistet stemmen, for
sorgen sa
det hele

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Lise Hetland; «Farger å fly mot», Forlaget Norske Bøker, 2006.

Åse-Marie Nesse

Åse-Marie Nesse

  Nesse (1934-2001) var en norsk lyriker, forfatter og oversetter. Hun skrev både på nynorsk og riksmål, og debuterte i 1970 med diktsamlingen «Av hav er du komen». I henhold til omslagssiden på mitt eksemplar av «Dikt i samling» (1999) har hun utgitt elleve diktsamlinger, men jeg ser ikke bort fra at det i realiteten ble en del flere. Barnebøker har hun også skrevet. I sin siste diktsamling «Den tredje porten» (2000) skildrer hun kampen mot egen sykdom. Mellom cellegiftkurene gjendiktet hun også 40 dikt av Goethe, utgitt i «Mitt hjarta slo» (1999). 13. juli 2001 tapte hun kampen mot kreft.

(Åse-Marie Nesse)

  Nesse er viden kjent (vel, strengt tatt er det min innbilning) som oversetter, og har vunnet en rekke priser både for det og som forfatter, blant annet Doblougprisen og Nynorsk litteraturpris i 1999. I sitt siste leveår ble hun også utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Blant de mange forfattere hun har oversatt nevnes Johann Wolfgang von Goethe, Nobelprisvinnerne Samuel Beckett  og NellySachs, Elie Wiesel (Nobels fredspris i 1986), Carlos Fuentes, min ungarske favoritt Sándor Petöfi. Hennes viktigste språkområder var tysk og latinamerikansk. I 1990 utga hun «Over alle tindar. Tysk lyrikkantologi». Siden jeg selv er stolt innehaver av oversettelsen av Petöfis diktsamling «Det må bli lys!» (1973) syntes jeg det er lov å gjøre oppmerksom på at Nesse bare er en av dikt-oversetterne. De andre er Astrid Hjertenæs Andersen, Paal Brekke, Jan Erik Rekdal, Vince Sulyok og Knut Ødegaard.

  Nesse må ha vært svært kunnskapsrik, allerede i debuten er det referanser til Homers «Odysséen», samt meksikansk og fransk litteratur. I sin neste samling; «Til ord skal du bli» (1973) gir hun litterære portretter av mange av de store i europeisk (og enkelte utenfor) litteratur og kunst, eksempelvis: D.H. Lawrence, Sapfo (over 2600 år tilbake i tid), Walther von der Vogelweide, Dante, Michelangelo, Shakespeare, foran nevnte Goethe, Heinrich Heine, Novalis, Franz Kafka, Else Lasker-Schüler, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Anton Tsjekhov, Emily Dickinson, Nobelprisvinnerne Thomas Mann, Hermann Hesse og Pablo Neruda, samt maleren Marc Chagall for å nevne noen. En rekke skandinaviske forfattere/diktere er også portrettert.

  Jeg tenkte å gjengi tre dikt, men først hennes «portrett» av Johann Wolfgang von Goethe, hvori også hans venn Johann Peter Eckermann (1792-1854, tysk dikter) er nevnt:

Kven var du under alle desse masker
like sanne som din morgonklåre song?
Og kva er sanning - diktet eller livet?
Kva kalla på din største skapartrong?

Kva sa du når herr Eckermann var ute
og skuggen var din eine stumme venn?
Og kva er skugge - livet eller døden?
I kva for brunnar dyppa du din penn?

Kva såg du når du løfte augnebrynet
til vinning for det store perspektiv?
Og kva er vinning - døden eller diktet?
Ditt største kunstverk? - Ikkje Faust. Ditt liv!

Vennskap (fra «Nomadesongar», 1978)

Å lytte med hendene
når nokon talar om sitt liv

men også lytte med augo
til det som ikkje blir sagt

og gøyme alt i hjarta
saman med svaret

og ta det fram ein uvakkar dag
når spørsmålet kjem

Sneglefart (fra «Vandrestjerner», 1992)

Sneglen
blir aldri olympisk meister
konkurrerer med ingen
andre enn seg sjølv
set si ære i å vere
konsekvent
same gode gamle farten
gjennom årmillionar
verdens eldste vandringsmann

Sneglen
kjem alltid dit han skal
så sant han får vere
i fred
han har sitt å bere
med huset på ryggen
men trur det er himmelen
og synest alt er lett

Blåveisen (også fra «Vandrestjerner»)

Blåveisen
har ingen meiningar om nærmiljøet
ingen prognoser for våren 2000

Blåveisen
er ingen høgrøysta moteskapar
driv ingen reklame for fargeprøvar

Blåveisen
opnar sesongen utan annonsering
i sin utidsmessige blåtøyskjole

Blåveisen
var eit barn som gjekk for kaldt vatn
men gjorde seg til venns med jorda

Blåveisen
står i ein mørk skog og lyser
omskapar verden utan å vite det

Blåveisen
lever sitt korte liv i ein avkrok
med ein grenseoverskridande truskap

Blåveisen
tror visst at jordkloden er blåfarga
den ser opp mot himmelen heile våren.

For mer om Sándor Petöfi, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For enkelte dikt av undertegnede, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Allkunne, «Dikt i samling» (min utgave fra Den norske Lyrikklubben, 2001), Sándor Petöfi, «Det må bli lys!», Gyldendal norsk Forlag, Oslo, 1973.

Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven

  Lillegraven (født 1978) er en norsk forfatter, bosatt i Lommedalen i Bærum. Hun debuterte med diktsamlingen «Store stygge dikt» i 2005. Så herlig tittel! Selv ville jeg vært fornøyd om jeg hadde klart å skrive bare et ørlite stygt dikt. Men dette etternavnet; Lillegraven, det skulle også vært artig (eller kanskje noe helt annet?) å få høre opprinnelsen til. Store stygge dikt og en liten grav. Det ligger noe der, begravet eller ei.

  I 2013 mottok Lillegraven Brageprisen for diktsamlingen «Urd». Urd var, uten sammenligning for øvrig kanskje, kjent som en av skjebnegudinnene i norrøn mytologi.

  Lillegraven har skrevet både bøker og diktsamlinger rettet mot barn. Samt dikt for voksne, og i fjor en psykologisk thriller («Alt er mitt»). Hun har også skrevet en biografi i diktform; «Manilahallen» (2014). Den handler om livet til Birgit, en venn av forfatteren. Manilahallen er for øvrig en sal på Modum Bad, en institusjon for behandling av psykiske lidelser.

(Ruth Lillegraven)

  Nedenfor gjengis diktet «Byrje på ny» fra diktsamlingen «Eg er eg er eg er» (2016) rettet mot barn. Først føltes det som noe ikke stemte, men det er nok meg det er noe feil med. Da jeg var barn, ja helt opp i voksen alder for den del, hatet jeg nynorsk. Dette å bli påtvunget enda et norsk språk utover bokmål. Dikt hatet jeg også, det være seg den ene eller andre målform. Men kanskje nåtidens barn ser det annerledes, det håper jeg i alle fall. I skjels alder syntes jeg nynorsk lyder vakkert, men mest i lyrikkens verden, det er ikke så ofte jeg får meg til å lese en roman på nynorsk.

  Her følger «Byrje på ny», et perfekt vårdikt. Passer mer enn bra nok for voksne også. Og så har hun nesten en «stemme» som en yngre utgave av Halldis Moren Vesaas. Synes nå jeg:

«Byrje på ny

av og til får eg
lyst til å vere
ny i verda

ikkje sakne, sørgje
eller skamme seg

men vere som våren

vere ei lita spire
som ligg nede i jorda
strekkjer seg oppover

gjennom mørke molda

ei lita spire som bryt
skorpa og kikar opp

faldar seg ut og
seier hei, verda

her er eg»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia