Teddy Lancelot - Drømmen

Teddy Lancelot - Drømmen

 

  Det er noe som ikke stemmer. Jeg er selvfølgelig fremdeles den berømte Golden Doodle jeg alltid har vært, men noe virker feil. Jeg løper i en hastighet en antilope ville misunt meg, men beveger meg allikevel i «slow motion». Foran meg befinner et monster seg. Det er også feil, det er bare halen på spetakkelet som er monstruøst. Den er bare centimeter fra mine kraftige og vakre tenner. Min tunge er enda nærmere, men nærmere uvesenet er en umulighet. Det virker som ekornet med den store piasavakosten gjør narr av meg. Frustrerende er det!

  - T e e e e d d y y ! ! T e e e e d d y y ! !

  Langt borte fra hører jeg et rop. Det er selvfølgelig «Den gale».

  - Du må våkne Teddy! Jeg tror du har hatt mareritt. Du pep og klynket verre enn et pinnsvin-par som parrer seg!

  Det er like før jeg gir ham en overhaling. Hva vet vel han om pinnsvin? En svinepels er han, tenk å vekke anstendige, for ikke å snakke om adelige hunder på den måten! Forstandig som jeg er, legger jeg heller an en gemyttlig tone.

  «Hva var det som skjedde? Hvorfor ligger jeg hos deg?»
  - Vel, du husker vel at du kom for din daglige dose snacks?
  Jeg gidder ikke svare.
  - Det ble kanskje litt mye snacks på deg, så etterpå la du deg til å hvile i den gamle sengen din, som jeg har her nede. Og ikke før du hadde lagt hodet på loppekassen, så var du i drømmeland. Og så …
  Det blir for mye av det gode. Jeg vifter ham av med ørene, setter meg opp, og studerer «Den gale». Han ser som vanlig stygg ut. Men snacksen og massasjen jeg får, gjør at jeg står ut med ham. Ja, og så lufteturene da. Kanskje jeg skulle prøve en ny vinkling?

  «Tror du på Gud?»
  Den gale ser på meg med et dustete uttrykk. Ikke bare er han gal, han er en tosk også!
  - Egentlig ikke, jeg tror …

  Han bet på agnet. Den pinlige episoden med marerittet er allerede historie. Jeg går til et av mine kjente, og velregisserte verbale frontalangrep:
  «Nemlig. Du skal ikke ha andre guder enn meg!»

  Den gale idioten ser forbauset på meg.
  - Men …
  «Ikke noe men! Det at jeg er Gud er det første budet. Eller det andre, det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at JEG er sjef! Capice?»
  - Ja, men hva har det å gjøre med …
  «Ikke noe men sa jeg! Er du døv også nå?»
  Den gale rister på hodet. Tenk å ha så små ører! Og nesen hans må være ubrukelig å sniffe med. Jeg tenker meg om. Hvor mange bud er det egentlig? Jeg tenker mer. Selvfølgelig:
  «Det andre bud, som egentlig er en haug med bud: Du skal hedre din Gud som din matmor og matfar. Du skal ikke stjele Gudesnacksen. Du skal massere og klø din Gud når han setter seg ved dine føtter.
Det tredje bud: Du skal ikke ha andre damer enn de som har løpetid.
Det fjerde bud: Du skal være renslig og vaske lansen din.
Det femte bud: Du skal hate alle ekorn som du hater nabohunden Cola.
Det sjette bud: Du skal gi din Gud delikatesser når han måtte ønske det.
Det syvende bud: Du skal lufte din Gud når han lyster.»

(Mulig nytt bud)

  Jeg er fornøyd. Klokere bud kunne jeg ikke funnet på selv. Men den gale ser fremdeles avventende på meg. Omsider piper han opp:
  - Er det ikke ti bud?
  «Hold tåta på deg! Sa jeg ikke at det andre budet var flere bud? Virker som vi lærer mer på første trinn av hundeskolen enn du har gjennom hele ditt miserable liv!»

  Og med det anser jeg meg som ferdig med nok en leksjon i oppdragelse av den gale. Det er på tide å komme seg hjem til matmor og matfar.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Kilder: Egentlig ingen, jo forresten; 2. Mos., 20, 3, egne betraktninger, men hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.

Lundkvist, Lilleng og Tjørhom

Lars Lundkvist, Hedda Lilleng og Vigdis M. Tjørhom

  Jeg kom nylig over en antologi. I det følgende gjengis tre av diktene jeg fant spesielt vakre, treffende og/eller kanskje også litt sårt. Det er litt pinlig å innrømme at jeg ikke kjente til poetene fra før. Men så er det dog fint å snuble over uoppdagede dikt!

  Først et dikt av Lars Lundkvist (1928-2012, svensk forfatter og poet). Han arbeidet lenge som lærer i Uppsala, og skrev parallelt med læreryrket totalt 21 diktsamlinger. Han mottok flere priser, og ble i 2004 utnevnt som æresdoktor i filosofi ved Umeå Universitet. Jeg syntes følgende er fantastisk:

Bønfallande

To roser parar seg i juli.
Presten er ei humle.

Vitne:
små edderkoppar og ein tunghøyrt cellist.

Ønske -
å i løynd få fletta roseblada

når klokkene ringer, dei som du hatar,
og få leggja denne gåva

under hovudputa di
som ei påminning om Saturnus

og som ei oppmodning om å elska meg.
Oldingar treng òg kjærleik.

(Lundkvist)

  Så var det ett av Hedda Foss Lilleng (født 1980, norsk kunstner og dikter). Hun er jo ung, noe særlig mer biografisk materiale har jeg ikke klart å finne ut om henne. Diktet er uten tittel:

du lyver
og jeg elsker deg
for det

du lyver og sier
alt kommer til
å gå bra

(Lilleng)

  Til slutt et dikt (også uten tittel) av Vigdis Maria Tjørhom (født 1953), som så vidt jeg kan forstå er Cand. Mag., sosionom, psykiatrisk sykepleier og coach. Hun har gitt ut fire diktsamlinger, og var medforfatter i en femte. Her er diktet:

Han var blitt eldre
minst førti år sidan eg såg han sist

Det er ei tid for alt
Eg veit det og kjennar ei lita sorg over det som aldri blei
noko av

Men dette er sanninga:
At augo hans var så blå, hadde eg gløymt

(Tjørhom)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her.

Kilder: «101 dikt om kjærleik», samla av Helge Torvund (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2018, Wikipedia

Teddy Lancelot - Snacks og drikke

Teddy Lancelot - Snacks og drikke

  Det er fortærende. Men ingen vei utenom. Jeg må ta et oppgjør med «den gale». Jeg lunter rundt svømmebassenget og ned til soppen hvor han garantert sitter og ruger i fluktstolen. Nei, det gjør han jo ikke! Men døren står på vidt gap, jeg ser ham borte ved kjøkkenet, surrende med en flaske av ubestemmelig innhold. Vann, kanskje? Best å gå til frontalangrep:

  «Hva driver du med, din gamle fyllik?» Voffer jeg ganske fornøyd.
  Den gale snur seg.
  - Vel, egentlig ikke …
  «Kødd ikke med en adlet Golden Doodle! For siste gang, hva er det du bedriver midt på blanke formiddagen?»
  - Jo, altså, dette er Golden Cock, og i kjøleskapet har jeg …
  «Er du pervers nå igjen? I tillegg til gal? Du kan ikke drive med slikt griseri foran en Golden Doodle i sin beste alder!»
  - Nei, nei, nei. Det er ikke slik du kanskje tror. Cock betyr også hane. Det er altså merket på Ginen. Med Tonic oppi så smaker det …

  «Rottegift! Kan du ikke bare holde deg til øl som du pleier? Forresten, det er ikke derfor jeg er her. Vis meg snacksen jeg pleier å få!»
  - Men, du pleier da bare å være interessert i å spise den?
  «Det skal du gi blanke pølselompe i! Les opp for meg hva det står på pakkene!»
  - Javel?

  Den gale drar frem to av pakkene som ligger oppå kjøleskapet.

  - Vel, på denne står det: Schmackos. Og så står det Multimix og noe med Omega 6 og Vitamin E.
  «Nei, ikke det. Les hva som står på baksiden om innholdet!»
  - Jaha. Det står: Taydennysrehua aikuisille koirille. Ruokintasuositus: …
  «Erkeidiot, ser jeg ut som en finsk, tannløs kjøter fra de lapplandske sumper kanskje!? Les på forståelig språk!»
  - Aha, ja, her står det: Kontempleringsfoder till vuxna hunder. Utfodringsvägledning: Små hundar (5-9) kg, ge upp til 1 tuggstång per dag. Mellanstore hundar (10-24 kg), ge upp til 2 tuggstänger per dag. Stora hunder (25 kg+), ge upp til 4 tuggstänger per dag …
  «Nettopp! Og hvor mye veier jeg?»
  - Vel, matfar din sier du veier 43 kilo før eller etter klipping. Husker ikke helt …
  «Drit i det! Dessuten er det bare muskler. Se på min lanse!»

  Den gale snur seg bort. Jeg ber ham lese på den andre snacksposen.

  - Der står det: Smakrika Tuggpinnar för hund. Tyggepinner med kyllingkjøtt. Purutikut kananlihalla. Chew Sticks with chicken. Råhud storfe/Råhud kvæg/Naudan Vuotaa/Cattle rawhide.
  «Nok, nok din gamle pjokk! Tror du jeg er her for å gå på språkkurs? Det med vekten min er hele poenget. Når man veier 25 kilo skal man få 4 stenger. Jeg veier 43. Enkel hoderegning tilsier at jeg burde få minst 8! Og hvor mange får jeg av deg?
  - Vel, egentlig bare en hver dag, men …
  «Ikke noe men! Jævla gnier!»
  - Men du får jo også kyllingpinne, og så får du disse tyggetablettene som heter Softies, og så får du kotelettbein nesten hver dag. Og så får du tørket lever. Og hos matfar og matmor får du Dentastick og tørrfor til frokost, griseører eller oksepinner (som koster over 30 kroner pr stykk) til lunsj, og så får du pølse til middag, og så …
  «Nå skal du holde tåta på deg! Hva jeg får hos matmor og -far har ikke du noe som helst med. Det er konfidensielt. P & C, som vi sier på fagspråket. Poenget er at jeg får for lite av deg! Og her forleden, da vi gikk til butikken, så du ikke at jeg hang med halen, og ikke klarte å lorte? Jo, det så du nok. Jeg fikk forstoppelse! Og det er din skyld!»
  - Men, altså, forstoppelse får man vel dersom man spiser for mye av noe, og ikke for lite?
  «Er du veterinær kanskje? Du skal ikke si meg imot. Du skal heller ikke ha andre Guder enn meg. Fra nå av skal du femdoble dosen min. Hvis ikke barrikaderer jeg kjøkkenet ditt! Voff!»
  Og med det lunter jeg ganske fornøyd tilbake til matmor og matfar. Etter to Schmackos selvfølgelig. Der fikk den gale seg en skikkelig smekk på kinnet!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste om ham, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, kun egne betraktninger.

Martin Svedman - Når jeg drikker

Martin Svedman - Når jeg drikker

  Svedman (født 1978?) debuterte nylig (2019) med diktsamlingen «Når jeg drikker». Den fikk strålende mottagelser. Endre Ruset (som jeg håper ikke var det da han skrev anmeldelsen) i Dagbladet kommenterte debuten slik: «Resultatet er helstøpt. Det går lang tid mellom hver gang det utgis en diktdebut av dette kalibret på norsk.». Sindre Ekrheim i Dag og Tid skriver: «Enkelt, rått og effektivt om å være avhengig av alkohol». Siss Vik hos NRK: «En givende inngang til å tenke gjennom eget og andres forhold til rus.»

(Martin Svedman)

  Selv snublet jeg nærmest over diktsamlingen her forleden i Norlis bokhandel på Vinderen. Til mitt forsvar vil jeg presisere at den dårlige metaforen ikke impliserer at jeg var beruset. Ok, kanskje litt senere på dagen. Jeg er ikke sikker på om det var boktittelen som fanget meg eller omvendt.

  Nok om det, jeg har lest diktene som fremstår nærmest som en fortelling (men kan også leses som enkeltstående dikt) fra barndom til de siste abstinensene, den er som sagt enkel og rå, derfor også «lett» å komme gjennom. Rått må også livet til Svedman ha vært, inntil han for noen år siden la flasken på hyllen. Jeg vil påstå at ut fra det han skriver, må han ha drukket mer enn meg, på tross av min fremskrevne alder. Det er imponerende! Men for å være ørlite seriøs, det er mye mer imponerende at han har klart å slutte. Det var her jeg skulle begynne å tenke gjennom eget forhold, forhold til et eller annet. Men jeg vil beholde min Aass, noen synder må vel en stakkar få ha! Jeg skal gå så langt som å innrømme at dersom én Aass Pilsner er én synd blir det ganske mange etter hvert. Jeg vurderer derfor å konvertere fra Human-Etisk til katolisismen, der blir man vel tilgitt tvert bare man setter venstrebenet i klem i skrifteboksen? Sukk, så lenge varte seriøsiteten.

  Svedman har i et intervju fortalt at han selv begynte å drikke som 13-åring, selv om «jeget» i diktene beskrives som:

jeg er 11
drikker vodka
fra fryseboksen i kjelleren
[utdrag s. 12]

  Hm, når debuterte jeg mon tro? Til og med fornavnet hans ligner litt på en kar jeg dessverre kjenner noenlunde. Nei, nå må jeg komme til saken. Jeg drister meg til å gjengi et par-tre av Martin Svedmans dikt. Hvis jeg sier det er reklame (noe det da også vitterlig er - løp og kjøp!), kan det vel ikke medføre dødsstraff? Jeg har tatt meg den frihet å midstille diktene (som ikke har noen overskrift):

får
antidepressiva
og antabus
hiver antabusen
beholder tablettene
takler
bunnene bedre
kan drikke mer
[hele, s. 22]

* * *

i november
kler jeg meg naken
slår ut kjellervinduene
i villaen med en
peisspade
går over motorveien
hopper fra en brygge
står lenge i det kalde vannet
vil svømme ut
svømmer ikke ut
har ikke drukket ferdig
[hele, s. 23]

* * *

liker ikke
å lyve
det kjennes ensomt
svarer
at jeg helst spiser
enkle måltider
de eneste menyene jeg leser
er cokctailmenyer
[hele, s. 46]

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Martin Svedman: «Når jeg drikker», Cappelen Damm AS, Oslo, 2020 (min utgave), Intervju med Hilde Bjørnskau i programmet «Salongen», NRK, publisert 23.01.2019 (jeg leste en digital versjon)

Teddy Lancelot - Musikken

Teddy Lancelot - Musikken

  Det er slettes ikke en Golden Doodle verdig. Denne vårlige morgenkvist lunter jeg allikevel ned til «den gale». Han sitter som vanlig i fluktstolen utenfor hybelen og later som han er smart. Men meg lurer han ikke, jeg vet at bak atlaset han myser i skjuler det seg et snuskeblad. En gang knep jeg han med Playboy eller muligens «Cocktail», men da fikk jeg satt ham ettertrykkelig på plass. «Eneste halen du skal bry deg om tilhører meg,» sa jeg. Men i dag har jeg noe annet på agendaen:

  «Si meg, hva slags musikk liker du best?»
  - Musikk? Tja, akkurat nå for tiden er det så mye vakkert fuglekvitter. Kjøttmeisen for eksempel. Og her forleden hørte jeg for første gang i mitt liv en trelerke. Begge kan man forresten høre på lang avstand. Og så …

(Kjøttmeis)

  Mannen er kvalifisert gal.

  «Du, nå må du skjerpe deg. Ser jeg ut som en fuglehund kanskje? Du er et kjøtthue. Og det nærmeste du kommer den andre er vel lommelerke! Jeg tenker på ordentlig musikk. Har du drukket?»

  - Eh, er litt tidlig på dagen for det. Men altså, menneskeskapt musikk. Vel, Vivaldi og Grieg kanskje. Bruce Springsteen, Elton John, Pink Floyd …

  «Feil svar! Vi vil absolutt ikke høre på slikt. Og hverken øl eller brus å få fra springen. Du skal høre på Frank Zappa!»

  - Men, det er jo en evighet siden! Nesten like lenge som Vivaldi. Men tenker du på Bobby Brown?

  Tror du ikke «den gale» satte i gang med å gale som en kastrert pungsvale?:

Hey, there people I'm Bobby Brown,
They say I'm the cutest boy in town!
My car is fast, my teeth are shiny,
I tell all the girls they can kiss my heine!
Here I am at a famous school,
I present sharp and I'm acting cool
I've got a cheerleader here wants to help

With my paper let her do all the work

. . . . . .

Oh, god I am the American dream
I do not think I'm too extreme
And I'm a handsome son of a bitch,
I'm gonna get a good job and be real rich!

(Frank Zappa, for det vokale klikk her

NB! Tar litt tid før YouTube slår inn)

  «Nei, nei og atter nei! Den har jo 18-års-grense! Du skal bare spille «Don’t Eat The Yellow Snow».

  For å understreke stemte jeg i med min vakre ulve-lignende baryton-røst:

Dreamed I was an Eskimo
Frozen wind began to blow
Under my boots and around my toes
The frost that bit the ground below
It was a hundred degrees below zero
And my mama cried
And my mama cried
Nanook, a-no-no
Nanook, a-no-no
Don't be a naughty Eskimo
Save your money, don't go to the show
. . . . . . . .

  Jeg ser på den gale. Han ser på meg. Nesten med vemmelse i blikket. Uforskammet er han.

  «Hvorfor ser du slik på meg?»

  - Men, det handler jo om en eskimo som tisser i snøen. Og at man ikke bør spise gul snø! Men det gjør jo du om vinteren! I alle fall når kjæresten din Lexi har løpetid.

  «Nettopp! Og det er det som er både rett og feil med sangen! Man skal spise gul snø når Lexi er klar, og ikke spise når hun er uklar. Skjønner’u?»

  Den gale ser på meg med hyseøyne. Jeg gir opp. Men før jeg traver tilbake til matmor og matfar, får jeg i det minste i meg den siste fiskekaken hans. Av torsk. Han er ganske lettlurt. Før fikk jeg en liten bit, så spiste han resten. Nå får jeg alle seks fiskekakene i pakken, og han får slikke plasten.

(Man blir så tørst av fiskekaker)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, kun egne betraktninger, men alle bilder/videoer © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.

Halstein Sjølie

Halstein Sjølie

  Sjølie (1902-1967) var en for meg ukjent norsk arbeiderdikter som debuterte i 1932 med diktsamlingen «Opgjør». Her gjengis diktet «Det 20de århundre», det er min påstand at dikteren traff rimelig «bra» for hele århundret, selv om det ble publisert i mellomkrigstiden:

Det 20de århundre

Stolt mot himlen
skyskrapere
i glass og betong.
Veldige broer
med dristige linjer.
Biler og tog.
Flyvemaskiner
som fugler av sølv
i luften.
- Det 20de århundre.

Maskingeværer
og pansrede tanks.
Flammekastere
og giftig gass
og bomber.
Bilende artilleri.
Stålhjelmer og granater.
- Det 20de århundre.

Rikmannspalasser.
Tjenerskap
og luksusbiler.
Konger i stål,
olje og bensin,
fyrstikker,
margarin.
- Det 20de århundre.

Arbeidsløshet.
Millioner som sulter.
Hvete blir brent.
Sukker blir brent.
Kaffe senkes.
Bananer får råtne.
- Det 20de århundre.

Jeg ble glad da jeg leste oppfølgeren (også fra debutsamlingen), dikteren øyner håpet, og den innehar jo de unge:

Barn av tiden

Vi er barn
av stålet
og betongen.

Vi er ingen
trubadurer
med barett
og heirefjær
og luth
og sang
mot jomfrubur.

Vi har sangen,
rytmen
av vår egen tid.
Byer.
Biler.
Trikkeklangen.

Takt
av tusners
tramp mot asfalt.

Vi er barn
av stålet
og betongen.

Vi har rettet
synet fremad.
Frem i unge
tette kadrer.

Vi skal skape
nye tider,
nye samfunds-
bud og lover.

Vi har viljen.
Vi har motet.

Vi er barn
av stålet
og betongen.

For forrige innlegg (en prolog), klikk her. For neste, klikk her. For neste dikter/dikt, klikk her.

Kilde: «I Kamp og fest». Nordisk arbeider - Lyrikk i utvalg ved Olav Dalgard, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1936, for Danmark: Forlaget Fremad, København.

Arnulf Øverland om Henrik Ibsen

Arnulf Øverland om Henrik Ibsen

  Jeg gjenga et dikt av førstnevnte for ikke lenge siden (se her). Henrik Ibsen kjenner alle, fra min side har det blitt noen hundre innlegg om ham (se under). Det jeg ikke visste var at Øverland skrev prologen «Henrik Ibsen» som ble fremført ved Nationaltheatrets festforestilling den 30. august 1949. Hadde ikke en gang hørt om det. Men nyss fikk jeg låne Øverlands «Samlede dikt» (se under), ergo: nå vet jeg. Et raskt søk i Ibsenstage viser at det var «Et dukkehjem» som ble satt opp den dagen.

(Øverland)

  Nedenfor gjengis prologen. Den fordrer at man vet litt om dramatikerens skuespill. Følgende steder/personer er nevnt:

  Taunitzer See var stedet billedhugger Rubek tok med sin kone Maja til i Ibsens siste skuespill «Når vi døde vågner».

  Hans Ørn Blom, 1817-1885, var norsk forfatter og publisist. Man kan trygt si han og Ibsen ikke kom særlig godt overens. Utgangspunktet var en skriftlig feide de to hadde i Morgenbladet i 1859 rundt en dansk skuespiller (Wilhelm Wiehe, 1826-1884) som skulle slutte. Det ene utfall var krassere enn det andre, det hele kulminerte med de famøse ordene fra Blom: «Men jeg er H.Ø. Blom, see det er Tingen! Og du er Henrik Ibsen - ikke meer!» Større skivebom skulle det i ettertid vise seg omtrent umulig å begå. Ibsen prøvde seg med et tilsvar i diktet «Hastværkslinjer til H.Ø. Blom», antatt skrevet som svar medio desember 1859. Men det ble ikke publisert, muligens fordi han i diktet antyder at Blom var sinnsyk.

  Videre er Rita Almers i «Eyolf» referert til, akkurat som «Peer Gynt», «Brand» samt «Ekdal» fra «Vildanden».

  Prologen begynner, naturlig nok, med Ibsens barndom:

Henrik Ibsen

Foreldre og søsken hjemme,
og ute på gatene
kameratene -
dumme, farlige, slemme,
ingen stod for hans dom.
Han måtte glemme
eller skape dem om.

Han malte og klippet dem ut,
klistret dem op på papp.
Nu fikk de lyde og gjøre det som han vilde.
Ingen slapp.
En var en apekatt, og ham gikk det ille!

Men helten var én,
tapper og tro og ren,
han som i sannhetskrav
aldri slo av!

Fordrømt og blek
levet han i sin mørkeloftslek.
Jomfruer, drager og troll
gjorde ham het og kold.
Likevel,
hvem vilde tro på slikt?
Ikke engang han selv.
Løgn og forbannet dikt!

Siden blev leken alvor.
Men drømmer er billig vare;
bedre å la dem fare.
Dikte, det kunde jo H. Ø. Blom.
Herr Ibsen spurte man mindre om.

Ubrukte krefter gir ikke fred;
de må snapses ned.
Og kjærlighetsevner, forvrengt av moral,
blir angst og kval.

Han sa ikke, ja, vi elsker dette landet,
- kom ikke mot dig med blomstrende silkevest,
men pakket sin koffert og flyktet som for en pest,
bort fra den hjemlige stueluft blant annet.

Barndom og ungdom, han manet dem ned i muld,
fór over hav og lot sine skibe brenne.
Var det sig selv han nektet å anerkjenne,
og som han kalte Peer, og gav huden full?

Hvem var da Brand?
- han som forguder sitt eget sterile virke
og bygger for menneskehjertet en isnende kirke -
denne til døden samvittighetssyke mann!

Skyggene kom og krevet liv. Han måtte
gi dem sitt eget, som han i angst forrådte.
- Deilig, deilig var livet ved Taunitzer See!
sa han. Hans hår var hvitt som sne.

Fortærende deilig var Rita - og godsbesidder.
Akk, men kvinnen er jordisk og grusomt sterk!
Valen og angerfull vismann på ensomme vidder
søker ideen til sitt store verk.

Sorgen skal lutre ham og gi ham fred.
Siden skal barnet arve hans idealer.
Akk, men det misforstår ham - og betaler!
Eyolf døde, mens Almers fremdeles led.

Trodde han selv på de dype talemåter,
eller så han en livsredd mann på flukt
både fra kjærlighet og fra arbeidsfrukt?
Hvorfor gav han oss uløst sine gåter?

Nådeløs, med kirurgens kolde kniv
skar han igjennem selvbedragets kåpe.
Brødre fikk stå til skue som hver manns tåpe;
o, men man sparer gjerne sitt eget liv!

Ubønnhørlig er Ekdal gjennemskuet;
Almers er edel, han dekker sig ikke til.
Sjelegranskeren føler sig ikke truet.
Mulig, at mesteren røber mer enn han vil!

Op fra de ubevisste erfaringskilder
dukker de frem, patetisk og grotesk -
hele hans slekt av levende drømmebilder
bærer sin skyld og skjebne, kold og besk.

Selsom er barnets evne til å drømme,
når den er virksom hos en voksen mann,
og han bekjenner, idet han tror å dømme:
Drømmen er sann!

Tilskuer, du som trygt kan applaudere,
selv står du midt i scenens skarpe skinn!
Ingen forklædning og maske kan redde dig mere:
Rollen er din!

Leken med dukker, den blev vår dramatikk,
og den gav tempelstillhet i vårt teater.
Her kan vi se med hans allvitende blikk,
og vi kan kjenne, her hvor han engang gikk,
himmelhvelvingen over hus og gater!

(H. Ibsen)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien (kun de første to bind av tre er gjengitt), klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilde: Arnulf Øverland: «Samlede dikt» (IV), Oslo, 1961, H. Aschehoug & Co, s. 112-116.

Teddy Lancelot - Kongeriket

Teddy Lancelot - Kongeriket

  Jeg står på balkongen og betrakter mitt rike. Det er en Golden Doodle verdig. Jeg sier som den store dikter William Milkshake: «My kingdom for a dog»!

(Kongelig profil)

  Forleden var jeg på spa. Ikke spa for spasme eller spade. Men noe annet. Hva er egentlig spa for et dusteord? Samtidig er det noe romersk over det. Vespasian? Burde jeg kalle meg selv for keiser? Om Teddy Lancelot er aldri så adelig, er det allikevel allerede litt under min stand. Nesten som «den gale». Han bor under meg. Nede i sumpen kan man si. Han har i det minste kommet til fornuft igjen og handlet inn en ny ladning koteletter. Men glem ham, dette handler om meg og verdighet. Nå har jeg det! Fra nå av skal jeg omtales som Hans Majestet!

  Jeg tenker en stund. Gleden fordunster som dugg på koteletten. Hans Majestet har jo «den gale» kalt meg lenge. Riktignok ikke i det siste, nå går det bare i «Teddy-gutt», «Tusseladden», «Sussebassen» og andre høyst upassende klengenavn. Uff og voff, nå sporer jeg av. Også spaen eller kurbadet var det noe gement med. Mest transporten frem og tilbake kanskje. Jeg ble lempet inn i bilen som om jeg skulle ha vært en gammel kongepuddel. Ikke fikk jeg sitte i passasjersetet heller. Der satt «den gale»! Nei, jeg ble stuet inn i baksetet. Så vidt jeg ikke stanget mitt noble hode i taket. Og kjøretøyet da. En tilårskommen BMW, riktignok turbo SUV. Men aldeles ikke noe suverent med den. Hvorfor leier man ikke inn en limousin når royale skal transporteres?

  Mens jeg minnes den ubekvemme transporten skuer jeg altså utover mitt kongerike.  Flaggstangen i nabohagen har jeg vært borti før. En fjott av et ekorn med forloren hale tok seg den frihet å klatre opp stangen. Foran mine vakre øyne! Det gikk tre sekunder så var det ekspedert. De måtte vaske vimpelen med Zalo, Sala Palmer, Jiff og Juff i tre dager for å få bort gørra.

  Selve oppholdet gikk greit. Jeg hater shampo og klipping av negler. Og hvorfor spør de om jeg skal ha neglelakk? Ser jeg ut som jeg er litt på kanten kanskje? Hadde de sett meg i aksjon med min tilkomne Lexi, så hadde de visst bedre. Hun er forresten ikke så interessant lenger. Løpetid over, min interesse finito Vasco da Gama. Hm, kanskje jeg skulle kalle meg selv Djengis Kahn? Nei, det beste med spa er selve vårstussen. Det er så deilig med barbermaskinen som fjerner vinterpels. Det er slik sauen har det, tenker jeg. Massasje. Matfar og matmor pleier å massere meg. Ja, til og med «den gale» gjør det. Men selv da må han skvaldre som en tilårskommen kakadue. «Massasj, gamasj, fromasj, kurtasj» messer han. Uansett, elektrisk massasje er det noe eget ved.

(Hva skuer mitt øye?)

  Jeg skuer som sagt ut over mitt rike. «Riket er mitt og makten og æren i evighet». Det har jeg lest. Ok, min egen lille nyansering. Men jeg er altså langt forbi stadiet med «la riket ditt komme». I nabohagen ser jeg en gammel furu. Der finnes verdens største skjærerede. Nærmest en generasjonsbolig. Jeg hater skjærer. Selv om de ser ut som flaksende prester. Mangler bare at det vokser opp prestekrager under dem.

  Nå husker jeg det! Den sangen som vi valper pleide å synge mens vi løp i ring rundt en flaggstang. Eller var det en gammel furu montro?:

Skjære, skjære havre,
hvem skal havren binde?
Det skal aller kjæresten min,
men hvor skal jeg henne finne?
Jeg så henne i gåraftes
i det klare måneskinn.
Hver tar sin, så tar jeg min,
så står det en tilbake.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, kun egne filosofiske betraktninger, men alle (minus det siste) bilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.

PS. Jeg glemte å nevne at kilden for det gamle barneverset er WikiStrinda. Selv om jeg innbiller meg at verset går mye lenger tilbake i tid. Det finnes de som hevder at Henrik Ibsen var med på sangspillet i sin barndom.

Rippa-rokkusak og andre skriftebønner til besvær

Rippa-rokkusak og andre skriftebønner til besvær

  I 1887 ble det lille lappiske skriftet «Ripparokkusak, asatuvvum gonagalaš [!] asatusa bokte dam 2bbe desember 1886.» på 8 sider utgitt i Christiania. Det tilsynelatende kaudervelske men altså lappiske skrift er en oversettelse av: Skriftebønner anordnede ved Kongelig Resolution af 2den December 1886. 

(Jens Andreas Friis)

  Oversettelsen til lappisk ble besørget av professor i lappisk og kvænsk Jens Andreas Friis (1821-1896) ved Universitetet i Christiania. Men han var ikke mer professor enn at det var en trykkfeil i selve tittelen. Der står gonagalaš istedenfor gonagaslaš. Likeledes er der, fremdeles på side (1), linje 12 nedenfra, trykkfeilen askalmastemad istedenfor arkalmastemad. Men den verste feil er, på samme siden, linje 8 nedenfra: der står guolgak istedenfor vuovtak. På lappisk er det to forskjellige ord som betyr hår; guolgak betyr dyrehår eller dyrebust, og vuovtak betyr menneskehår. Den lappiske tekst lyder altså i oversettelse: [----] bekjenner for deg mine synder, som er flere enn dyrehår (dyrebust) på mitt hode. En kort tid etter at skriftet var utsendt, kom det brev fra biskopen i Tromsø stift, Johannes Nilsson Skaar (1828-1904), at man ikke måtte utdele flere eksemplarer, men vente på en ny og riktig oversettelse. Dessverre var da en stor del av disse skriftebønner med den lattervekkende oversettelse utdelt. Resten ble supprimert og isteden utkom: Ripparokkusak, asatuvvum gonagalaš asatusa bokte dam 2bbe desember 1886.

(Friis' roman Laila, eg. Lajla, utgitt 1881)

  Så husk på ripparokkusak neste gang du skal skrifte! Av en eller annen merkelig grunn kom jeg til å tenke på både russefeiring og Saatana perkele mens jeg skrev om dette, men man skal kanskje være varsom med å dra russ og Suomi inn i dette, før man vet ordet av det kan man jo selv bli supprimert!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia.

PS. Det skal nevnes at selv Thuesen tok feil i sin bok fra 1960, han skrev nemlig «Rippa-rokkadusak» i sin overskrift, så både bibliofiler og professorer kan feile. Selv skjønte jeg ikke en fluelort av hele greia.