Teddy Fosse Lancelot - intervjuet

Teddy Fosse Lancelot

  Aftenpotten ved utskremt motarbeider Martin Myrsprekken har i månedsvis forsøkt å bli innvilget audiens og intervju hos verdens første hund som har mottatt Nobelprisen. Endelig!

For enkelthets skyld; intervjuer forkortes M, HM Teddy Fosse Lancelot som T:

M: Korleis ...
T: Styste tystnad! Eg kvitla og knota på naudnorsk frå Noregs mållag, men dokk og dykk lyt spørja på bokmål, grautmål eller bokøl!
M: Greit, nå som du har mottatt den gjeve prisen, hva skal du gjøre nå?
T: Toskeauge og tyske-torsk e dykk! Tufsur og dustur! Kva e ska gjæra? Gje mig og me ein bønne, dykk betente, besudla bondeknøl! Kven gav deg løyve til å spørju slikur og slikk latterlege spyremøl? Sjølvklart skal e strutla og supa. Mykje suppe, mykje saup. Meir enn einkvan. Koffer kan ikkje eg og e få nyta apenasjur korleis eg vil i og utanfor apebur samt kvila me som ein kvært eller kvart gutekvalp på Kringsjå og Sjådokk omkring? I løyndom! Eg vil vara, vorte og varta for mig sjølve. I Glotten min på Glefsen. Eller i Wien med meine og mine wunderbare wienerpølsa. Eller gnafsa komle og kringla ikring Karmøy. Jau, og eg drauma om å værta ein vatnhund attåt havet med mitt kjøtbein. Nyss som «Gamle guten ved havet» av Henning Hemingway. Kva e hav utan å spørja kvifor eller koffer. Kvisleis blei det blått og blaut? Kva e kjøtbein utan marg. Korleis blei beinur så kvitt eller brunt og så hardt? Og ka e til døme ku eller hund utan føter? Heve dei og yss fådd godarta munn- og klovsjuke? Kor langt e det frå himmel til helvete?

M: Dype tanker dette. Skal du skrive mer da?
T: Tusentufs med tystnad! Ka gjær ein fesk med vatnskrekk? Vertur skrukkur som tørrfæsk eller klæppfæsk? Nei, feskur lyt berre svauma, det finnast kvarken syke feske ellur freske psykologur der under vatn. Eg skal sjølvklart, klart som glasmaneta, skriva, skreva og skrifta til eg krepsa og kryp inn i mørkje og penalet. «Das ultimate Petter Dass penalty» som det heita på så ymse språk og sprik.
M: Du kom innom skriftemål. For lengst konvertert til katolisisme samt avholdshund?
T: Fyyy! Grafsa i personlege løyndomer heve dykk! Eg hata katteskinn, men eg lyt halda av hundar så mykje eg sjøl kvil. Eller vil. I kvart fell hun-hund.
M: Beklager. Men hestehalen din, når begynte du ...
T: Styste tystnad! Katteklor og kråkeskinn! Mit andlete og attenden e ikkje krøkje korkje hæst. Kan dokker ikkje sjå storleiken samd tiurleiken på mi hundehale? Mykje kjensle og kjærleik lig og legg der og derunder. Be om orsak ein gong til - annsleis lyt det verta rettsak og dokker grønsak!

(Idiot-journalist!)

M: Unnskyld. Så du skal fortsette å skrive. Har du noe spennende på tapetet?
T: Endeleig, surdeig og butterdeig ein førenuftig førespurnad! Men jau! Eg ha heve og spruta ut romana, drama, drøymur, diktur, bokur for gamul, gammal og grå, gamalost samd augentyr fyr børn, men ikkje for bleiebørn. Dei stinkur! Det har vorte Monologen, Trilologen, Tra-la-la og Septikklogen. Til dømes og dømedag. Men aldrig, langdryg og aldrig atter ein gong har e skreva kvarken eller kvantekvark fyr, innfør eller mot Logen. Altså Kongelogen, Ridderlogen, Ridderost, Noregs lugger or andra lagnader. Men me lyt undrast koffer og kvifor ...

M: Men så, hva kan vi nå forvente etter Nobelprisen i litteratur?
T: Litteratyr? Domskapens og dompappens pappkartong, døkk heve værte eit sprøyte sprut klin kokos gale gjøkur - koko! Eg fekk heve prisen for min romanske roman «Lite tur»!! Om styste fornedring av hundar, dei fir og fyrbeinte stakkarane som aldreg fekk gjenge på eit skjekkelig antall lufte- og nitrogentura med tull og tant og fjas og sniff ein einaste dag! Dei som labbar rundt på stogegolvet for lut og kaldkokt vatn, verte sitande innfør, fekk berre glyta ut vindauge eit naudsynt augneblink, dei som ikkje fek, føkk eller fåkk kjøtbein, kjøtdeig, lamma lammekjøt, lammalår eller andre godiser kvart bidige kvarte kvarter! Dei som slit med einsamde okk nytårsrakettangst - akk! Det lyt kjøthuvuder som dykk snart snarast fatta, og dokk får førebu dykk for sjokkerande heite, jau nærast sagt heimebrente nyingar. Og bondeanger attåt om eg må få bjeffa det sjølve. Hm. Det vorte jo i så fall og fell verta i fremtida det då, om ho så kjem. Men med stor vonleik, hugverk og hovudverk trur e dykk lyt sjå føre dykk til døme titlar som «Ingen tur, berre utur». Sjå berre korleis unge hundar heve vorte eller værte sjåande ut for augneblinken i vår vatnvittige verd:

(Dagens ungdom)

M: Urovekkende. Dette med nynorsk forresten, kan du utdype hvorfor du skriver på det kontra riksmål?

(lang Fosse-pause)

T: Mellem yss, oss, US Ulysses og ytterleg talrike lovnader tel verdas ende heilt konfidante og Dante Alighieri, så helpe og valpe me Gud?
M: Vel ...

(Fossefall ...)

T: Sannheten er at jeg hater nødnorsk, verste mølet på jorden! Riksmål for alle sedlene her i hundegården. Være seg rubler, pesetas eller dollares! Men kan hende jeg mottar en ny pris hvis jeg konverterer til samisk, hvem vet?
M: Men hvorfor ...
T: Fordi det er enkelt å få en pris når man skriver på krisenorsk! Og så lenge vi er i live, så er vi ikke altfor stive! Alle later som de forstår, men ingen fatter et pjatt av Piafs «Parle-vouz francais?», eller var det «je ne regrette rie»? Eller min prosa. Den siste forstår jeg minst av alle! Verden vil bedras, og derfor fikk jeg prisen, jeg; c’est moi; «Teddy the great Pretender»! Åh ja, honoraret mitt for dette intervjuet kan dere skjenke Kirkens Hundemosjon.

(Intervju avsluttet)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige historie (del 1 av 2) om HM Teddy Lancelot, klikk her. For neste intervju av HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Aftenpotten, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Tor Åge Bringsværd

Tor Åge Bringsværd

  Bringsværd (født 1939 i «Ibsenland» Skien) er en norsk forfatter. Det er knapt noen overdrivelse å påstå at han har mottatt en rekke priser: Kritikerprisen, Riksmålsforbundets litteraturpris (1994), Ibsenprisen, Brageprisens hederspris (2009), Norsk kulturråds ærespris, Doblougprisen (1994), Aschehougprisen (1979), Det Norske Akademis Pris (1998), Rivertonprisen (1978), Gyldendals legat (1974), Sarpsborgprisen (1985), Norsk kulturråds ærespris (2010), Skolebibliotekarforeningens litteraturpris (1986), Anders Jahres kulturpris (2019), Kulturdepartementets spesialpris (2003), Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris.

(Bringsværd)

  Følgende er en fortelling som de aller fleste vil dra kjensel på, men Bringsværd har kommet opp med en «ny» vinkling:

De hellige tre narrer

  Denne historien har jeg hørt av en gammel cirkusklovn, som jeg kjente en gang. Jeg tror jeg var åtte eller ni år. Jeg huska ikke hvordan vi ble venner, men så lenge cirkuset var i byen, besøkte jeg ham hver eneste dag etter skoletid. Vi pleide å sitte i gresset like utenfor den lille, skjeve, rare vognen hans. Han fortalte meg om alt han hadde opplevd, om spennende reiser til fremmede land, langt borte. Men en dag fortalte han en historie som var annerledes enn alle andre. Jeg husker han smilte, så på meg lenge - lenge - og så sa han: «Dette er en gammel og veldig viktig historie - som vi klovner forteller hverandre, og som vi har lovet å gi videre: Til barna våre - eller til barn som vi skulle ønske vi var fedre til. Den handler om noe som hendte for to tusen år siden, og når jeg forteller, kommer jeg til å late som om jeg er han som opplevde alt dette. For slik har historien alltid vært fortalt, og slik skal den bestandig fortelles. Lytt nøye. Slik at også du ... en gang ... kan bringe den videre ... til dine egne små klovner.»
  Og så fortalte han. Det som jeg her har forsøkt å skrive ned.
  Neste dag - da jeg kom fra skolen - var cirkuset reist videre. Jeg så ham aldri igjen.

                                                                                               Tor Åge Bringsværd

  Min herre har alltid elsket nattehimmelen. Hvor ofte har han ikke kalt meg til seg. Når han selv ikke fikk sove. Og sammen har vi stått - i et av tårnene - eller på det flate taket over sovekammeret - og han har lært meg å finne De syv og mange andre bilder.
  Min herre sier at lysdansen der oppe er en himmelsk bok, skrevet med Guds egen håndskrift.
  Jeg glemmer aldri kvelden da vi så Den store stjernen for første gang. Som om tusen regnbuer hadde laget en skinnende knute, et lys ... sterkere enn fullmånen. Jeg har aldri sett min herre så opphisset. Han sa at nå ble det født en mektig fyrste. Et sted i vest. Og at det var Himmelens vilje at vi straks avla denne fyrsten et besøk og viste ham vår respekt.
  Så vi dro.
  Samme natt.
  Et stort og staselig følge.

  Min herre er gammel. Å ri en kamel i flere dager er ikke lenger det han setter mest pris på. Men hele tiden prøvde jeg å muntre ham opp. Det er min oppgave her i livet. Min herre er konge. Og jeg er hans narr. Jeg får ham til å tenke på andre ting. Jeg lindrer. Jeg får ham til å le.

  Vi var ikke de eneste som hadde sett stjernen - og som fulgte den. Snart møtte vi også andre som skulle samme vei. Som hadde samme ærend. Da vi nådde jødenes land, var vi tre konger som reiste i følge. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, foruten hester, hunder, kameler og elefanter ...

  Hva hadde vi ventet å finne? Vi hadde ventet å finne en fyrste enda mektigere enn de tre vi red sammen med. Vi hadde ventet å finne en Kongenes konge og en hersker uten like. Men vi fant en stall, et skur, en liten falleferdig rønne. Vi fant to sultne og slitne ungdommer. Langt hjemmefra. En fattig snekker, hans unge kjæreste ... og barnet hun nettopp hadde født.

  Det hele gjorde oss forlegne. Vi visste ikke riktig hva vi skulle tro eller mene. Og jeg kunne se at vi også gjorde dem forlegne - de der inne. Men vi hadde reist langt. Og mens resten av følget ventet utenfor, gikk de tre kongene - Kaspar, Melchior og Balthazar - inn i den trange stallen.

  Gjennom den åpne døren, gjennom sprekker i veggen, kunne vi se at de knelte der inne. Og ga barnet gaver: røkelse, myrrha - slike gaver som konger og keisere gjerne gir hverandre.

  Jeg forsto ingenting. Jeg var bare en stakkars narr og gjøgler. Det hele virket aldeles meningsløst. Jeg så på de tre som lå på kne. Jeg så på de fattige foreldrene. Jeg så på barnet, som de hadde lagt i en krybbe. Jeg hørte at det gråt.

  Moren prøvde å roe den lille. Men guttebarnet var utrøstelig. Som om all verdens sorg og elendighet var lagt på det. Og som om vekten av alt dette var mer enn det ennå kunne makte.

  Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig visste jeg at jeg også måtte inn. Jeg og de to andre gjøglerne. For hver konge hadde sin egen narr. Og nå tok jeg tak i mine to yrkesbrødre og trakk dem med meg - inn i stallen.

  Jeg forstår ikke at jeg torde. For jeg så det lynte i min herres øyne. Men jeg hadde ikke tanke for annet enn barnet - barnet som gråt ...

  Og vi satte i gang vi tre - vi tre narrer - vi slo hjul og stupte kråke, og holdt ni baller i luften på en gang, vi hinket omkring og galte som yre haner.

  Og snart måtte våre herrer smile. Barnets far begynte også å smile. Og selv barnets mor skjøv håret vekk fra pannen - takknemlig, med et blikk som jeg aldri vil glemme. For nå - litt etter litt holdt gråten opp. Barnet veltet seg over på siden - og så på oss. Det var nyfødt. Likevel hadde det et ansikt så våken og klart at det kvakk i oss.

  Da falt vi på kne. For da forstod vi at stedet var hellig. At barnet var hellig. At det var en hellig familie. At kongene heretter ville bli kalt De hellige tre konger. Da knelte også vi - De hellige tre narrer. Og mens vi lå på kne foran krybben, fortsatte vi å skjære de latterligste grimaser. Vi blunket. Vi rynket på nesen. Til alle lo. Til hele stallen klukket av latter. Til barnet glemte sorg og sult og tørst og kulde. Til det så på oss med øyne som strålte slik at selve luften lyste omkring oss.

  Siden - nå som jeg forstår mer - pleier jeg å legge til: For la ingen tenke ille om latter. Latter og kjærlighet vil alltid høre sammen. Derfor har det vært min stolthet å kunne si: Dette var min gave ... dette var gaven fra De hellige tre narrer: ikke at vi skjenket gull, røkelse eller myrrha - men at vi ga barnet glede.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, De norske Bokklubbene AS, 2012.

Karl Kristian Steincke

Karl Kristian Steincke

  K. K. Steincke (1880-1963) var en dansk politiker. Her følger en aldri så liten anekdote om ham:

(Steincke)

  Som sosialminister pleide den danske sosialdemokraten Steincke jevnlig, ledsaget av en kontorsjef, å forvisse seg om at høy og lav i departementet var kommet på kontoret i rett tid og satt på sine plasser.
  Da han en dag gikk bortover korridorene med de mange aldeles ens utseende dørene og var nådd til den siste, spurte han:
  - Og hvem sitter så der inne?
  - Det vet jeg ikke, herr statsråd, det er et toalett!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Harald Sverdrup (uten Teddy) II

Harald Sverdrup

  Sverdrup hadde sine ironiske betraktninger på sin samtid og nordmenn. Nedenfor følger et dikt fra «Farlig vind». Et ganske så lignende dikt (med tittel «Jævla kvinnfolk») fra samme diktsamling har jeg gjengitt før (innrømmer å helt ha glemt det, men klikk her).

  I forrige århundre ble forfattere (Mykle, Bjørneboe osv) stilt for retten for å skrive om «utuktige handlinger», mens i vår tid blir mer uskyldige (?) ord og uttrykk fra den tid bare sensurert. Pippi Langstrømpes far Efraim eksempelvis; hans tittel ble fra 2015 endret fra negerkonge til sydhavskonge. Eksempelet er kanskje dårlig og utfallet greit nok, det bør nevnes at Astrid Lindgrens datter Karin Nyman gikk god for endringen.

  Tilbake til Sverdrups dikt, og det er ikke fleip; diktelskeren Roar André Berg ble kastet på glattcelle etter høytlesing av det nedenfor resiterte dikt av Sverdrup på en restaurant (det var visstnok allerede etter første vers restauranten Terra kontaktet politiet) i Oslo det herrens år 2002. En grunnløs fengsling, mente Oslo Tingrett da. Det mente ikke Tingretten i 2023 om mannen fra Drøbak; denne gang ble Berg dømt til betinget fengsel, ikke for å ha resitert, men for brudd på straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen etter å ha sagt: «- Jævla afrikaner, kom deg ut av landet mitt» til en kvinnelig medpassasjer på toget. Det er selvfølgelig en stor forskjell mellom de to hendelsene.

  Nok om det, her gjengis den (foreløpig) usensurerte originalen fra 1969:

Øvelser i hjemlig diskriminering

JÆVLA KONTORISTER,
  frimerkeslikkere, silkefine lanker, feite jobber, gjør ingenting, går på restaurant, spiser
  røkelaks med eggerøre og ryper i saus, tyller i seg rødvin og whisky, forbannade Oslo-
  sniker, pyser, bader hver dag, finprater med jentene, lurer i dem portvin, trikser med dem,
  setter unger på dem, stikker av,
  fy faen,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA KOMMUNEARBEIDERE,
  latsekker, må stø seg til spa’en og spettet for å greie å holde seg oppreist, gjør ingenting,
  drekker øl og himkok, spiller kort og tipper i arbeidstida, men egen bil og eget hus har’em,
  det kan du skrive opp, selv om de fikk atombomba i hue ville de ikke rikke på seg, ikke lee
  på øyelokka engang, fy faen, de er ikke verdt et tupp i ræva engang,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA DROSJESJÅFØRER,
  snørrhovne drittsekker, fins ikke høflighet i dem, svarer frekt, soper inn penger, lurer
  stakkars fylliker, tar dobbelt pris hvis det passer’em, og det passer sikkert, sitter på ræva som
  feite konger, gidder så vidt snu seg for å ta imot betalinga. Jævla kelnere, skrider omkring
  som dronningen av Saba med nesa i været, er aldri tilstede når du trenger’em, smører et par-
  tre ekstra pjoltere på regninga som ser ut som en utedass for at du ikke skal skjønne en dritt,
  fy faen, gjør ingenting,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NORDLENDINGER,
  inn i helvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt mulig, plaga oss under krigen, kom sørover
  som en bande med tatere med klesbylter og et haugetall unger, bråkte og lo og var sure og
  prata skit, gi’rem en spa’e og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett dem i arbeidsleir,
  da kan du skrive opp at det ville bli sabotasje, kan’ke jobbe noen av dem, fy faen for et
  folkeferd, den midnattssola skal du få billig av meg, dyng hele rasket ned med tørrfæsk og
  kleppfæsk, sprett dem opp i buken,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NATURIDDIOTER,
  dyrebeskyttelsestullinger, mosegrodde turistnisser, friluftskaniner, blomster-oler med
  rabarbra-bla’er i knapphølet, kvidrende luksusluddere med pipp-pipper på handa, zoologiske
  tørrpinner som passer til å stø opp potteplanter med, hele røklet prater om å verne, snart får
  vi en lov som forbyr oss å slå ihjæl spyfluer og klegg, ingen av dem har tatt i en spa’e
  engang og en sikring tør de ikke komme nær engang, det kan du banne på, følger ikke med
  tida, ta lyset fra dem så skjønner de nok at vi trenger fossekraft, det bobler hysterisk i hue på
  dem, en eneste graut av kvikksølv, DDT og biocider, men kom ikke å si at de ikke eter seg
  stappmette på jordbær, finpoteter og hvetekake, hæ! snakke om å frede rovfugl og rovdyr og
  hele faenskapet, de kan ikke være riktig navla, tenk om en eneste av disse naturtomsingene
  hadde eid e eneste høne, da kunne du banne på at pipa ville fått en annen låt, nei det er vi
  som trenger til å bli freda mot disse tusseladdene, send dem til Svalbard, kjøl dem ned,
  dypfrys dem, la dem få dyrebeskytte hverandre deroppe, sett dem ut til isbjørnfor, gi dem en
  polanatt i hue så de får tenkt seg om, nei frede, fy faen, fred skal bli,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA HIPPIETYPER,
  kan faen ikke se forskjell på gutt og jente lenger, må lette på skjorteflaka for å se om det
  henger noe på dem eller ikke, kler seg glorete som niggere, ser ut som de har hue inni e
  høysåte, prater som en djupboks, frekke som bare faen, røyker hasj og prater bare dritt om
  foreldre, polti, skole og samfunn, jaggu sa jeg revvolusjon, gi dem en på blanke
  revvolusjonen, det er det eneste som nytter, slå inn tanngarden på dem, kutt av dem dingsen
  så får de som de vil ha det, fy faen og sånt skal være ungdom, kan’ke bli mannfolk av sånt
  noe, og jentene vil jeg ikke snakke om, tyggegummiluddere, bakseteklinere, vrikkeslier,
  send dem til Afrika, de gjør jo ikke annet enn å jogge og trimme seg til hvit slavehandel
  allikavæl,
  kutt hue av dem,
  sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt av Sverdrup, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000.

Sokrates

Sokrates

  Sokrates (ca. 470-399 f.Kr.) var sammen med sin elev Platon (428-348 f.Kr.), og dennes elev igjen; Aristoteles (384-322 f.Kr.), blant de mest innflytelsesrike greske filosofer gjennom alle tider. Her følger et par anekdoter om førstnevnte:

(Sokrates)

  En ung elev spurte Sokrates hva han mente om ekteskapet.
  - Jeg mener du skulle gifte deg, sa Sokrates. - Får du en god kone, vil du leve lykkelig. Og er du uheldig, så har du anledning til å bli filosof.
  Sokrates egen kone, den temperamentsfulle Xantippe, hørte denne uttalelsen og ble fnysende sinna. Hun sto nettopp ved vinduet med et kar for å helle ut noe skittent vann, men i sitt skjellsordflommende raseri helte hun nå vannet rett i hodet på Sokrates. Men han lot seg ikke bringe ut av fatning:
  - Tenkte jeg ikke at det ville komme regn etter tordenværet.

+

  En rik yngling ba Sokrates om et råd, og Sokrates sa:
  - Stikk fingeren din ned i en krukke med vann og hold den der en halv time. Det hull som fremkommer i vannet, når du tar fingeren bort, er like dypt som det et inntrykk en eldre manns råd gjør på ungdommen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Teddy og Harald Sverdrup (II)

Teddy og Harald Sverdrup

  Så er vi på vei igjen. Den kalvbeinte og den hjulbeinte. Det umake par. Én flagrer med ørene, den andre i sinnets irrganger. Min kjære mor er med på turen. Slik hun ofte er når jeg befinner meg i fantasiland, selv pratet hun også med planter, men for meg er hun oftest til stede i dyreriket. Der hun sitter på en av mine skuldre, føles hennes ånd vårlig og lett som en fjær, uavhengig av årstidene. Teddy Lancelot har selvfølgelig sine egne dype tanker, selv om minnene om moderen, kongepuddelen Amor, har falmet. De ble for sterke, fortalte han meg en gang, og dessuten vil han helst ikke offentlig blottlegge sine myke sider.

  Siden det nå er «butikkluftings» har han derimot bestemte meninger om hva handlelisten skal inneholde av snacks. Kyllingpinner og Adventuros (nuggets) er minimumskrav. De blir alltid innfridd. Et tidligere veto-forslag ble nemlig møtt av Hans Majestets anklagende blikk, noe de aller fleste frykter! Teddy har i det siste begynt å sysle med enkelte bedriftsøkonomiske idéer. Nærmere bestemt omhandler de yndlingspølsen hans, en gourmetgreie på en halv kilo, den burde han vel selv kunne selge bedre enn disse butikkjedene, som bare uestetisk plasserer dem i hyllen ved siden av bleier, av alle ting!!? Burde kjøpe opp hele sjappa og formidle pølser uten lompe på svartebørs ved T-banen på Slemdal, og så kunne drittunger i barnevogn få tilbud om bleier til dobbelt pris før de blir overkjørt - genialt! Vi er ganske like vi to, selv om våre drømmer er av litt forskjellig art: Min å kjøpe et bryggeri i Drammen, sette meg godt til rette i en fluktstol under kranen til et fat på 1000 liter. Skulle holde minst en uke, synd ikke Teddy også er en hund etter øl. Skjønt noen må ha fornuften i behold.

(Hm, en fremtidig pølsebod?)

  Det har skjedd fint lite siden sist. Men for en gammel traver er lite ofte mer enn nok: Edderkoppterroristene, det vil si det potensielle avkommet, fant jeg aldri. Mest på grunn av støvsugeren, unnskyldninger er som man vil forstå en av mine (få) spesialiteter. «Suget» (som jeg kalte ham) brøt nemlig sammen, det vil jeg vitterlig hevde, midt under akten som altså var jakten; knapt satt inn stikkontakten før remediet kollapset. Det måtte således handles inn en ny. Det gikk utrolig nok merkelig smertefritt for seg, Teddys matfar kom til unnsetning og kjørte meg til nærmeste landhandler. Eller hva det nå kalles i det nye årtusen. Etter mistenksomt å ha uglesett pakken hjemme i kun tre døgn, fikk jeg på mirakuløst vis satt spetakkelet sammen. Så eneste monstret på sove- og andre rom nå; c’est moi.

  Det har blitt bikkjekaldt. Det er lov å si, men Teddy bryr seg ikke så lenge han får de rette molekylene i nesa. Ordet «Schweinhund» derimot er tabu. Jeg sier selvfølgelig aldri slikt til ham, og ikke så ofte ellers, bortsett fra når jeg er på puben. Sjelden mer enn 50 lørdager i året. «Arschgeburt» er som regel svaret jeg blir møtt med av mine få tyske venner (faktisk bare én). Men da er jo ikke min aller beste venn med. Dessverre.

  Nok om det, kulde har sine fordeler. Og ulemper, blant annet har vannet i Teddys skål fryst til der den står utendørs. Der stod den også forrige eller uken før det, da det regnet på tvers. Trodde Teddy ønsket søke tilflukt i Noahs Ark mens han luntet mismodig av gårde på en av våre turer. Før hjemkomst fremstod min stakkars venn seg som en gjørmebader. I slike stunder må hageslangen frem, og Teddy misliker spyling særdeles sterkt. Tristessen forsvinner imidlertid raskt, og nå som det er minusgrader slipper han både spyling og å tørke av labbene før inntreden i heimen.

  Mine håpløse tanker vandrer igjen, hva gjør eksempelvis meitemarkene i disse senhøstes tider, de har vel ikke fått med seg værmeldingene? Sist uke så jeg opptil flere stakkarer som dukket opp for å unngå drukning, nå risikerer de antagelig å fryse i hjel dersom de ikke har kommet seg under bakken igjen. Min mor hadde sikkert pludret med dem og tilbudt seg å strikke gensere så de ikke skulle fryse seg fordervet. Eller sydd små soveposer? Nei, nød lærer neppe naken meitemark å spinne, men de slipper i det minste å handle inn votter eller sko. Huff ja. Jeg håper det gikk bra med han ene jeg kom i prat med forrige uke, Morten Mark klagde ei, tross værforhold.

  Handling er foretatt, sjefen rimelig fornøyd. Vi nærmer oss atter en gang bustaden, som det så fint heter. Jeg studerer hagen. Med god assistanse fra Hans Majestet har jeg raket noe løv. Lat som jeg er, gjenstår mye. Særlig inntil naboen i sør. De få gangene vi er innenfor synsvidde, føler jeg huggormens blikk. Forståelig for så vidt, raker jo alltid sist inntil hagen hans. Det jeg ikke forstår, er hvorfor han alltid må være så inn i hampen åtte-potte rømme sur, det være seg på grunn av nedfelte blader eller uspiselige kastanjenøtter. Selv om han med rette syntes jeg fortoner meg som et fugleskremsel («Vogelscheuche» er et fint ord jeg har plukket opp fra puben). Hadde jeg vært milliardær, ville jeg da vært blid som en lerke, og i hvert fall ikke lik en gammel eddik-krukke? Tilbake til løvet, nå frostlimt til bakken. Plent umulig å rake. Gunstig, da kan jeg vente til våren? Skadefryden ved å bivåne en potensiell enda mer pottesur nabo lurker hårfint i mine mørke irrganger. Men jeg mistenker at det blir desto tyngre og mer jobb å rake fuktig løv og råtne nøtter i våronna.

  Noe av det fineste med HM Teddy Lancelot er at han alltid er blid og aldri maser (bortsett fra når han ikke får det som han vil). Han danser med svansen både før og under lufteturer. Med sine virtuose ører fremfører han en salsa med ynde og eleganse, og jaggu er det ikke et snev av rock’n roll igjen i skrotten også! Det er bare et lite knippe av hans mange fine egenskaper som gjør meg lykkelig i selskap med ham. Så det er bare å gi f og hestemøkk i milliardæren og heller gledes over godt vennskap. Og som Teddy vennlig forteller meg; «Martin, du er jo millionær, det holder da i massevis!?» Mitt hjerte smelter. Han har så rett. Noe skal man ha igjen for å være glad i øl. Særlig etter at flaskepanten for et tiår eller to siden gikk opp fra 1 til to kroner. Det kaller jeg 100% avanse! I løpet av mitt liv har jeg pantet millioner av tomflasker. Venter bare på at disse grønne marsboerne, eller hva de nå kaller seg, gir meg tre (!!) kroner per flaske - da snakker vi om en seriøs multimillionær!

  Hjemme igjen blir det belønning på oss begge. Men en ørliten stund senere gløtter Gutten ut, jaggu har den tobente vært stupid nok til å la døren stå på gløtt. Vannfatet, hvis innhold i mellomtiden har fått tint delvis opp inne på dørmatten, slår kollbøtte i det den firbente pensjonisten stormer ut i et tempo ynglinger ville misunt ham; matten rekylerer og er plutselig forvandlet til veggtapet mens to vettskremte kråker ute på tunet flakser av gårde. Ja, Teddy hater ekorn, men kråker nesten enda mer. Han snakker sjelden om det, men innbiller meg at det mest enerverende for ham er å ikke få tak i dem. Skjønt, man skal aldri se bort fra at Gutten, klok og altruistisk som han er, har sine barmhjertige baktanker! Jeg smiler litt for meg selv, og vann kan tross alt tørkes opp.

  Til slutt og når enden er rimelig grei; et lite dikt av Harald Sverdrup:

Høst

Stormen slår seg inn i treet
river bladene ut
sprer dem som en velbrukt kortstokk
utover landskapet,
en fettet hjerterdame, en frynset sparknekt,
ett ess, mest småkort,
ikke ett Par, ikke ett Hus blir tilbake,
alt skilles i løpet av et kaldt sekund,
spillet er over, alle har tapt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor. Samt minner om min mor.

Harald Sverdrup (uten Teddy) I

Harald Sverdrup

  Harald Ulrik Sverdrup (1923-1992) var blant de ledende norske lyrikere i etterkrigslitteraturen. Han mottok Doblougprisen (1978), Mads Wiel Nygaards legat (1959), Riksmålsforbundets litteraturpris (1985) og Sarpsborgprisen (1955).

  Diktet gjengitt nedenfor er kan hende fra en litt svunnen tid (ikke så mange røykere med frakk og hatt lenger), men november kan nok også i vår tid fremstå som ganske grått og trøstesløst:

November i Oslo

Mellom funkisbyggenes templer
tømte natten sitt kalde mørke.
Tømte mørket over vinduenes matte glør
og trikkenes grønne flammer.
Natten lener seg over lyktenes kjegler av lys
som foldet seg ut over gatekryss.

Dråpene sank fra skyene
og plasket iltre tegn
i brolegning og glinsende asfalt.
Blågrå sigarettrøk snek seg ut
av piskete frakker og lune paraplyer.

Gatenes grå vann styrtet
i kåte bølger mot rennesteinen,
stupte på hodet ned i kummen
med fråden om kjeften.

Lastebilenes gneldrende kjettinger
og bannende sjåførstemmer
piskete om øret på vimsete damer
og frekke visergutter.

Og bilene styrtet videre
mellom de loddrette stup
og truet med gule øyne.

Hjernen fylles med regndråper i tåke,
fylles med grønne gnister og grådige bølger,
fylles av menn med hattebremmen mot nesa.
Alt faller og faller inn
gjennom ørenes og øynenes sprekker.

Da raser mildværet sin kladd
med sne mot en hatt.
En sko glir,
og viser himlen sin såle.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000,

Teddy og Harald Sverdrup (I)

Teddy og Harald Sverdrup

  Jeg er på tur med min beste venn. Begge oppe i årene, men vi beveger oss sånn noenlunde. Han på fire og jeg to. Gjennomsnittet er bra tenker jeg. Så bobler det barnslig opp; hadde jeg hatt et tre-bein, hvor mange ben ble det da? Teddy (som også går under kallenavn Teddy Lancelot) er opptatt med sitt, nesen langt nede i grøftekanten. Unngår mirakuløst skrubbsår. Slik er det altså å bli gammel: En tenker som en syv-åring, den andre på duften av damer med håp om Nirvana. Har gitt opp det siste selv. Ja, og så undrer nok min frende på hva slags snacks han skal få ved hjemkomst. Slik er vi like på en underfundig måte, jeg mer enn aner konturene av en iskald. Om en (ørliten) stund. Noen meter oppe i Ekornveien får Teddy ferten av en «babe». Jeg ser ikke tispen, men sjefen kan inhalere og analysere et molekyl av eksemplarer med løpetid som befinner seg opptil en kilometer unna. En snart fjorten år gammel Golden Doodle på nær 40 kilo forvandles til ungdommelig rakett, den håpløse henger etter som et vissent slips. I det vi «fyker» oppover bakken får jeg øye på et ekorn i ditto hastighet opp en gammel furustamme, må nesten le litt av det, årevis siden jeg har sett noe til dem i gaten det burde kry av. Teddy hater ekorn, han er muligens misunnelig på deres elegante haler, men akkurat nå enses verken hale eller kropp. Opp bærer det, hvoretter det hele roes ned, frøkenen klarte sammen med matmor å søke tilflukt fra kobbelet av gjøende hankjønn. Imens kommer topplokket mitt i hu et dikt av Harald Sverdrup (1923-1992, norsk lyriker):

Ekorn

Et rykkevis raseri
forstyrrer grantreets
grønne fred.
Skyggen tetner
til et ekorn
med barkbrun pels
og kulerunde øyne.
Det setter seg gammelklokt
på to og blar hissig
gjennom kongler,
all verdens visdom
ligger skjult i dem.
Knekker en nøtt
og smatter irritert.
Halen løfter seg
i et spørsmålstegn.
Bare måren kjenner
det blodige svaret.

  Forstod ikke det med måren. Før jeg hørte at den visstnok har ekorn blant favorittene på menyen. Huff, naturen kan (også) være nådeløs. Uansett, vi to kompiser har ikke alltid de helt store samtaler under pilgrimsferdene. Mest monolog. Jeg later som jeg skjenner eller gir oppmuntring, med stemme som min kjære mor i sin tid innprentet meg. Utsagn som Fyss, vi går luftings og ikke sniffings, du er så tussete, tusseladd, skurk, veldig flink, lur eller snill gutt dominerer. I riktig fortrolige stunder når han er på hjemmebesøk, hender det jeg nynner for ham, det går i selvkomponerte trudelutter ala «Susse og nusse, og susse litt på deg» og hymner ala «Teddy og Teddy, du er så snill og grei, du er den vi aldri blir lei». Heldigvis er det ingen andre som lytter til mine svisker, og annet visvas har han for lengst lært seg klokelig å lukke ørene for. En sjelden gang letter han riktignok marginalt på venstre øre når jeg melder at han skal få griseøre eller tørrfisk etter endt svipptur. Ellers er det mest venstre bakben som eleveres, skvetter oftere enn den tobente. Skjønt, innendørs er vel jeg kun marginalt under. Det hender dog at Gutten bjeffer, gjerne i forkant av våre ekspedisjoner. Begeistret vil jeg påstå; med glimt i øyet foretar han en slags gledens raptus! Underveis taus, dog som nevnt med enkelte unntak. Men han deler av sitt ungdommelige, om enn ikke barnslige sinn. Vet ikke helt hva det er, men for meg er det vennskap. Han en hederskar, som gammel sullik må jeg bare prise meg lykkelig over å ha fått stiftet bekjentskap med Hans Majestet!

(Tar på å gå tur. Hva står på menyen?)

  Der vi lunter mot heimen fremstår vi vel som et underlig tospann i vår urytmiske gange. Duoen er heller ikke alltid samstemmige med Henrik Ibsens «Vi vandrer med freidig mot», men som regel holder vi humøret oppe uavhengig av årstidene, selv om vi kontemplerer hvert vårt. Teddys fuktige nese innehar kan hende fremdeles noen erotiske molekyler denne novemberdag, for han fremstår dagdrømmende, skjønt etter veis ende bruker han uansett dreie i retning kjøkkenavdelingen. Mitt eget nesegrev er dessverre kun full av gørr, mens planen for nærmeste time er av en litt annen art. Forleden fanget nemlig øyekroken opp et legeme hurtig bevegende bortover stueveggen. Hvorpå krapylet plutselig frøs helt til, ja, nærmest en levende saltstøtte. På størrelse med en klatremus, men det var det da ei? Nei, en smellfeit pelskledd edderkopp derimot! En halv dorull senere var skremselet dauere enn gullfisken Doffen. Jeg er ikke så voldsomt araknofobisk, det vil jeg mene, men dagen derpå, altså i går, dukket det jaggu opp et eksemplar til, denne gangen på toalettet. Mulig det var kona til Lot (som jeg i mellomtiden har døpt den nå avdøde gubben), men noen «pardon» kom ikke på tale, drukning ble hennes nærliggende skjebne. Det er ikke bare måren som er drapsmann. Så snek plutselig en tanke seg inn i mitt lille sinn om det avdøde ekteparet: Kanskje la de et rede, eller hvordan enn de gjør det. Ligger det latent en verkebyll av snart utklekkede småterrorister i kåken? Planen? Min beste venn hater ekorn så vel som støvsugere, men hos meg må den siste lades!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For siste føljetong (del 1) om Teddy Lancelot, klikk her. For neste episode om Teddy, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, samt Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og til minnet om min mor, hennes gullfisk ved navn «Rasmus» levde i flere år etter «utgått på dato», hun kommuniserte også med husfluer i mitt barndomshjem som ble kalt «Max»!

Alfred Smith

Alfred Smith

  Man burde holde seg for god til å si så mye om politikere generelt. Men, det er fristende – må innrømmes – å påstå at amerikanske muligens er omtrent like håpløse som de norske. Her følger en liten anekdote (riktignok fra forrige årtusen):

(Alfred Smith)

  Kort tid etter at «Al» Smith (Alfred Emanuel Smith, 1873-1944, amerikansk politiker) for første gang var blitt valgt til guvernør (1918) i New York, avla han et besøk i Sing-Sing fengslet. Etter å ha besett hele fengslet, måtte han til slutt holde en kort tale til fangene. Han var noe usikker og nervøs, da han skulle begynne, og bedre ble det ikke da han startet med ordene: «Kjære medborgere» - og i samme sekund ble klar over at straffanger i USA ikke har medborgerlige rettigheter. Han forsøkte øyeblikkelig å rette på feilen, men nå ble det tusen ganger verre:
  «Kjære forbrytere», stammet han.
    Da han allerede straks innså at dette heller ikke var noen god innledning, forsøkte han endelig for tredje og siste gang:
  - Nå. Vel. Jeg er glad over å se så mange av dere her i dag.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Rolf Jacobsen

Rolf Jacobsen

  Jacobsen (1907-1994) var en norsk lyriker og journalist. Mye har blitt både sagt og skrevet om hans «engasjement» under krigen. Det er ikke mitt utgangspunkt. Men diktet gjengitt nedenfor (publisert 1965) er etter min lille mening fremdeles aktuelt.

(Jacobsen)

  Poeten mottok en bøtte med legater og priser (både før og etter siste verdenskrig): Schæffers legat 1934, Henrichsens legat 1936, Nordisk ærespris for bokhandlere og medhjelpere for dekorasjon av vindu 1958 (i forbindelse med utgivelsen av Alf Prøysens «Trost i taklampa»), Kritikerprisen 1960 for «Brev til lyset», Riksmålsforbundets litteraturpris 1965, Doblougprisen 1968, Sarpsborgprisen 1969, Glåmdalens kulturpris 1969, Ønskediktprisen (NRK) 1970, Hedmarksprisen 1977, Aschehougprisen 1986, Hamarprisen 1986, Svenska Akademiens nordiske pris 1989, Hedmark fylkeskommunes kulturpris 1990 mfl.

Her følger diktet:

Stillheten efterpå

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene,
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennem det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellem stenene.
Stillheten
som følger etter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt - en antologi», Den norske Bokklubben, 2011.

Richard Sheridan

Richard Sheridan

  Richard Brinsley Sheridan (1751-1816) var en irskfødt britisk dramatiker og politiker.

(Richard Sheridan)

Her følger et par anekdoter:

  Om forholdet mellom vin og inspirasjon skal Sheridan engang ha uttalt:
  - Hvis tankene ikke vil komme, stimulerer et godt glass vin dem. Og når de er kommet, er et glass godt vin den rette belønning!

+

  Foran en kveld sammen med sine kamerater sa dramatikeren:
  - Nå, mine venner, skal vi drikke som mennesker eller som dyr i kveld?
  - Naturligvis som mennesker, lød det samstemmige svaret.
  - Så skal vi altså igjen bli drivende fulle, svarte Sheridan.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Bjørn Aamodt

Bjørn Aamodt

  Bjørn Aamodt (1944-2006) var en norsk lyriker, han arbeidet også som sjømann, metallarbeider og sosialarbeider. Han mottok Gyldendals legat (1994), Halldis Moren Vesaas-prisen og Gyldendalprisen (i 1997), Doblougprisen (2003) og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris (både i 1995 og 1998).

(Bjørn Aamodt)

Her er følger ett av hans dikt (av Bokklubben utvalgt blant 100 beste norske dikt):

Trygd

Dette er den gamle historien om det som ikke eksisterer,
som ingen hører og som ikke kan snakke
fordi ordene har frosset til en klump som må tines opp
med sprit under vinterhimmelen, under en bro, ved et bål.

Dette er historien om fattigdom som er blitt til et tall
i den endeløse rekken av kontorer, representanter og institusjoner
som kalles barndom, vokse opp, reise ut i verden
og sin egen lykkes smed. Dette er historien

om arvesynd eller økologisk ressursfordelingsproblematikk,
historien om ukjent far, forsorg, hjelpeklasse, utplassert,
innplassert og de syv hav. Akterutseilt, forfyllet, forfeilet
og forslått. 35 år. Nå vil de plutselig gi ham trygd

i stedet for bøter. Nå vil de gi ham uføretrygd
som lempet kaffesekker og stuet papirpakker
selv etter en natt i fyllearresten, slo stiften baklengs,
og sovnet inn med rødspritflaska ved siden av seg

i en godsvogn i Loenga. Nå er han ikke brukbar lenger.
Sendt ut i verden 15 år gammel med lakksko
og påtaleunnlatelse for å ha stjålet sjokolade,
og returnert 12 år etter pr. postoppkrav fra Las Palmas

til arbeidsgivere som ikke ville eie ham
og de fillete sjøfartspapirene, til huseiere
som kikket på de tatoverte hendene
og ville ha referanser. Til uføretrygd.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt – en antologi», Den norske Bokklubben, 2011.

George Bernard Shaw

George Bernard Shaw

  George B. Shaw (1856-1950) var en anglo-irsk dramatiker. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1925. En beundrer av Henrik Ibsen var han også.

(George B. Shaw)

Her følger et par anekdoter om Nobelprisvinneren:

På spørsmål om hvor Shaw helst ville tilbringe evigheten, svarte han:
  - Klimatisk ville jeg foretrekke himmelen, selskapelig helvete.

+

  Den lange og radmagre Shaw var under et selskap skyteskive for den omfangsrike Gilbert Keith Chestertons (1874-1936, britisk forfatter, teolog, filosof, dramatiker, journalist m.m.) morsomheter:
  - Når man ser på Dem, lo Chesterton, - skulle man tro det var hungersnød i England.
  - Og når man ser på Dem, svarte Shaw, - skulle man tro det var De som hadde forårsaket den.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Robert Burns

Robert Burns

  Robert Burns (25.01.1759-21.07.1796) var poet og Skottlands nasjonaldikter. Han ble født i Ayrshire som eldste av syv barn i en fattig bondefamilie. Han fikk ikke så mye formell utdannelse. Burns døde bare 37 år gammel (hjertelidelse og alkoholmisbruk), men tolv barn med ulike kvinner kom til, det siste en sønn født samme dag som dikteren døde.

(Robert Burns)

  I Skottland er visen gjengitt nedenfor ofte sunget på årets siste dag, men også i anledning hans bursdag 25. januar. For de som ønsker å høre sangen (også med inntrykk fra skotsk natur, samhold og pubmiljø), følger herved én: Bing Videoer.

  «Auld Lang Syne» (fritt omsatt handler det om «de gode gamle dager») er Burns’ mest populære dikt/vise (den skotske tittelen betyr «old long since»), kjent og oversatt globalt og som sådan kanskje verdens mest berømte drikkevise:

Auld Lang Syne (til norsk ved Hartvig Kiran)

Sku’ gamalt venskap gløymast av
og ut or minnet gå?
Sku’ gamal venskap gløymast av
og den gong då?

            For den gang då, min ven,
            for den gong då
            vi tek eit krus på veners vis
            for den gong då.

Og du tek ditt, og eg tek mitt,
lat staupet fyllast på!
Og vi tek eit krus på veners vis
for den gong då.

Vi to har klive bard og braut
og sanka symrer små.
Vi har vandra mangt eit mødugt steg
sidan den gong då.

Vi to har vassa elv og bekk
frå gry til kveld fall på.
Det har skilt oss ville vide hav
sidan den gong då.

Her er mi hand, du trugne ven,
låt meg få di, rett så!
Og vi tek ein hjartans dugleg tår
for den gong då.

Auld lang syne (her i engelsk versjon)

Should old acquaintance be forgot,
And never brought to mind?
Should old acquaintance be forgot,
And old lang syne?

(Chorus)
For auld lang syne, my dear,
For auld lang syne,
We’ll take a cup of kindness yet,
For auld lang syne.

And surely you’ll buy your pint cup!
And surely I’ll buy mine!
And we’ll take a cup o’ kindness yet,
For auld lang syne.

We two have run about the slopes,
And picked the daisies fine;
But we’ve wandered many a weary foot,
Since auld lang syne.

We two have paddled in the stream,
From morning sun till dine;
But seas between us broad have roared
Since auld lang syne.

And there’s a hand my trusty friend!
And give me a hand o’ thine!
And we’ll take a right good-will draught,
For auld lang syne.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), «Vennskap», en antologi ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Arthur Schopenhauer

Arthur Schopenhauer

  Den tyske filosofen (1788-1860) ble via sin mor (forfatterinnen Johanna, 1766-1839) i sin ungdom/tidlig voksenliv kjent med den ikke helt ukjente Johann Wolfgang von Goethe i Weimar. Noe senere studerte den kommende filosof i Göttingen (der også medisin) og Berlin.

(Schopenhauer)

  Her følger en kort, men etter min mening ganske så fornøyelig anekdote:

  En herre forestilte seg for filosofen Schopenhauer som doktor. Schopenhauer ville gjerne vite om han var juridisk eller medisinsk doktor, og spurte derfor:
  - Gjør De kort eller lang prosess?

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Dionysios I

Dionysios I

  Diktatorer, narsissister og tyranner finnes dessverre selv den dag i dag. Her følger en liten anekdote om en kar som spredde fordervelse rundt 2400 år tilbake i tid. «Offeret» var dikteren Philoxenes: 

(Ukens quiz: Hva er best:
Narsissist & lystløgner, diktator eller en død tyrann?)

  Den greske tyrannen Dionysios I (432/30-367 f. Kr.) som hersket over Sicilia på 300-tallet f.Kr., ønsket ikke bare å gjøre seg gjeldende som hersker, men også som dikter.
  Ved et drikkelag leste han engang noen av sine dikt for gjestene og spurte så poeten Philoxenos av Kythera (435/4-380/79 f. Kr.) hva han syntes om diktene. Philoxenos var uforsiktig nok til å si sin mening som ikke var særlig smigrende, og over dette svar ble Dionysios så sint at han lot på stedet Philoxenos føre av sted til tvangsarbeid i steinbruddene. Dagen etter angret han seg imidlertid og ga Philoxenos fri, og etter en tid var dikteren igjen i drikkelag hos Dionysios. Denne gang leste diktatoren opp noen nye dikt og spurte Philoxenos:
  - Hva synes du så om disse?
  - Philoxenos svarte ikke direkte, men han reiste seg fra bordet og gikk bort til livvakten, idet han sa:
  - Før meg tilbake til steinbruddene!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

Øystein Wingaard Wolf

Øystein Wingaard Wolf

  Wolf (født 1958) er en norsk forfatter, lyriker og sanger. Han mottok Mads Wiel Nygaards legat i 1986.

  Puben Burns (oppkalt etter den skotske lyriker Robert Burns) like ved Nationaltheatret i Oslo lukket dørene nyss (første helg i september 2023), etter å ha ønsket kunstnere, skuespillere, diktere, tilhengere av klassisk musikk, samt en ganske stor porsjon tørste sjeler velkommen siden 1989. Av de siste var det han- og hunkjønn fra alle samfunnslag. Firbente var også hjertelig velkomne! Okke som: Nok en «brun pub» er nedlagt. Jeg frekventerte selv (mer eller mindre hyppig) stedet i de 34 årene det holdt åpent.

  Wolf hadde muligens ikke Burns i tankene da han forfattet følgende dikt. Men det kan kanskje stå igjen som et «in memoria» over enkelte av stamgjestene (meg inkludert):

(Wolf)

Drankerne

De ser ikke solen midt på dagen.
De følger sin tørst som tørsten følger
selvbebreidelsen og de små svikene.
Jeg ser dem klumpe seg sammen på kafeen,
tenne små bål av banal konversasjon,
løfte glassene til munnen sløvt
som om de kysset piker de ikke elsket
og speidet etter mening på bunnen.
De har ingen helter lenger, ingen idealer,
ingen ideer som tåler å se dagslyset.
Deres rett til verden er deres rett til å drikke
og ølet renner gjennom dem
som en pilegrimsreisende til en utdødd by.
De larmer ikke, de ler ikke,
bare elter en surdeig av nederlag
og bekrefter hverandre ved å bite i brødet.
Jeg tenner et lys for dem på nabobordet
så lyset treffer dem i ansiktene
og deres historie kan bli opplyst av min

For de som foretrekker musikk, og selv om Wold her ikke er trubaduren, er etter min lille mening Jonas Fjelds musikalske innslag verdt å lytte til (dersom man tolererer 15 sekunder reklame):

Folk som oss (med Jonas Fjeld) - YouTube

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, You Tube, Øystein Wingaard Wolf: «Lindring», H. Aschehoug & Co., Oslo, 1998.

John D. Rockefeller

John Davison Rockefeller

  Det fortelles, selv om det kanskje ikke kan stemme, at Rockefeller (1839-1937, amerikansk industrileder, grunnlegger av Standard Oil Company) en gang innfant seg på Willard Hotel i Washington og ba om det aller billigste værelset uten bad. Hotellportieren ble aldeles bestyrtet og utbrøt:
  - Men Mr. Rockefeller, når Deres sønn overnatter her, pleier han legge beslag på den flotteste suiten vi har!
  - Min sønn har en rik far, svarte Rockefeller. - Så heldig er ikke jeg.

(Rockefeller)

  En amerikansk forretningsmann beklaget seg engang til oljekongen Rockefeller over at det hadde vist seg umulig å få en forretningsforbindelse som hadde lånt 50 000 dollars av ham, til å betale pengene tilbake.
  - Hvorfor innstevner De ham ikke? spurte Rockefeller.
  - Fordi jeg har vært dum nok til å overlate ham pengene, uten å sørge for å skaffe meg et gjeldsbevis.
  - Godt, sa oljemagnaten, - da skal De bare skrive til ham å forlange tilbakebetalt de 100 000 han skylder Dem.
  - Jamen, han skylder meg bare 50 000!
  - Ja vel, svarte Rockefeller, - og det kommer han nok til å skynde seg å sende Dem et brev om, og så har De gjeldsbevis nok.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. Og for neste anekdote, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Levende anekdoter», samlet av Jon Dørsjø, H. Aschehoug & Co, Oslo, 1959.

For 100 år siden

For 100 år siden

  Følgende er sakset fra siste side av DN (Dagens Næringsliv) med nevnte overskrift. For et sekel siden het avisen som kjent Norges Handels og Sjøfartstidende (navnet ble beholdt frem til 1987). Jeg fant innlegget litt fornøyelig (har tillatt meg å «modernisere» språket ørlite fra 1923):

(Barken Statsraad Lehmkuhl)

Litt av hvert.

  Et Fredriksstadblad forteller:
  En bark av Fredriksstad gamle treskipsflåte het Seagull. En gang kom denne duvende forbi tollstasjonen og en tollbetjent praiet og spør ...
  - Hva heter skuten?
  - Seagull! ble det svart fra skipet.
  - Hva heter kapteinen?
  - Bull!
  - Hvor kommer den fra?
  - Hull!
  - Hva er dere lastet med?
  - Kull!
  - Å, hva pokker er dette for noe tull;
sa tollbetjenten og rodde i land igjen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Dagens Næringsliv, lørdag 19. august, 2023