Dorothy Parker - Alt i orden
Dorothy Rothschild
Parker (1883-1967) var en amerikansk forfatter, satiriker og kritiker. Hun var
kjent for sitt vidd og fryktet for sin skarpe tunge.
(Dorothy Parker)
Da jeg leste
følgende briljante, lille historie måtte jeg skratte. Ikke bare fordi den var
festlig, men fordi den minnet meg om meg selv som ung. Nei, stryk det siste, om
meg gjennom hele mitt voksne liv! Det er som om noen, fri og bevare meg
vel, skulle ha nedtegnet mitt voksne livs biografi før det var påbegynt! Så det
ble ikke bare latter, en litt nifs følelse snek seg også inn. Men det var etter litt tankevirksomhet, noe som aldeles ikke er sunt for sjelen. Jeg har for
lengst opphørt å tenke, lest historien flerfoldige ganger, og ler hver eneste
gang:
Alt i orden
Den bleke unge
mannen satte seg forsiktig i den lave stolen og lot hodet rulle fram og tilbake
sånn at det kjølige stoltrekket svalte kinnet og pannen hans.
«Å Herregud,» sa han, «å Gud bevare meg
vel.»
Den klarøyde piken som satt ytterst på
kanten av sofaen smilte strålende til ham.
«Ikke så fælt høy i hatten i dag?» sa
hun.
«Å, jeg har det storartet,» sa han, «akkurat
som en svamp i hue. Vet du når jeg sto opp i dag? Klokken fire i ettermiddag,
ganske skarpt levert hva? Gjorde riktignok mange slags forsøk før den tiden,
men hver gang jeg løfter på hodet, tok det lissom en tur og ville rulle under
sengen. Det er ikke mitt dette hodet her. Det har vel nærmest tilhørt Walt
Whitman, tenker jeg. Å Gud bevare meg!»
«Kanskje en drink ville hjelpe?» sa
hun.
«Du vil vel ikke dra langt på landet
vel!» sa han, «og vær så snill, nevn ikke ordet drink mer. Jeg er ganske totalt
ferdig. Se på denne hånden! Den flagrer som en sommerfugl. Si meg, var jeg jævlig
i går?»
«Du gode all verden,» sa hun, «alle
sammen var temmelig høystemte. Du var all right.»
«Jaså,» sa han, «syns lissom jeg må ha
vært ganske fin. De er vel ikke sinna på meg alle de andre?»
«Å Gud nei,» sa hun, «hver eneste en
syns du var forferdelig morsom. Ja, Jim Pearson var kanskje litt fornærmet da
vi satt og spiste. Men de fikk da holdt på ham og beroliget ham. Jeg tror ikke
de merket noe på de andre bordene. Ikke mange i hvert fall.»
«Ville han dra til meg?» sa han, «Herregud,
hva sa jeg til ham da?»
«Nei, du sa ikke noe, ikke et ord,» sa
hun, «du var helt all right. Men du vet jo hvor lett Jim blir fornærmet når han
tror at noen fjaser for mye med Ellinor.»
«Var jeg kulten mot Ellinor?» sa han, «var
jeg virkelig det?»
«Naturligvis var du ikke det,» sa hun, «du
bare ertet henne litt, det var ikke noe mer. Hun syns du var fælt morsom. Hadde
det forferdelig hyggelig. Bare en eneste gang ble hun litt irritert, da du
helte seltersen nedover ryggen hennes.»
«Herregud,» sa han, «selters nedover
ryggen hennes, hva fankern skal jeg gjøre for å plastre på det?»
«Hun tar det ikke så høytidelig,» sa
hun, «bare send henne noen blomster eller noe sånt. Bry deg ikke mer med det.
Det var da bare en bagatell.»
«Jeg gir fankern,» sa han, «gir fankern
i alt mellom himmel og jord. Jo takk, jeg sitter fint i det. Gud bevare meg
vel. Gjorde jeg noen andre morsomme spillopper under middagen?»
«Du var all right,» sa hun, «har ingen
grunn til å være redd. Alle sammen var henrykte. Hovmesteren var riktignok litt
bekymret fordi du ikke ville holde opp å synge, men det gjorde virkelig ikke
noen ting. Han sa bare at han var redd for at de måtte stenge igjen, hvis det
ble så mye bråk. Men det gjorde ikke ham personlig det minste. Jeg tror at han
faktisk gledet seg over at du moret deg så godt. Du drev på og sang bortimot en
time. Ikke så fryktelig høyt, det var slett ikke så forferdelig høyt.»
«Jaså, sang jeg også?» sa han, «det må
ha vært underholdende. Jeg sang også.»
«Husker du ikke det?» sa hun, «du sang
den ene sangen etter den andre. Alle som var der hørte på deg og syntes det var
riktig hyggelig. Det var bare det at du hele tiden ville synge en eller annen
sang om grenaderer eller noe sånt, og da hysjet de deg ned, men du drev på og
forsøkte igjen. Du var praktfull. Vi forsøkte å stoppe munnen din en stund alle
sammen så du kunne få deg noe å spise, men du ville ikke høre snakk om det. Å
Gud, så morsom du var.»
«Spiste jeg ikke noen ting?» sa han.
«Ikke en bit,» sa hun, «hver gang
kelneren ville forsyne deg, ga du ham alt det han kom med og sa at han var din
lenge savnede bror som var blitt stjålet av en sigøynerbande da han lå i
vuggen, og at alt du eide var hans. Han holdt simpelthen på å brøle seg fordervet.»
«Tror jeg så gjerne,» sa han, «tror så
gjerne at jeg var forferdelig morsom. Må vel ha vært selskapets kjæledegge. Men
hva hendte siden, etter den overveldende suksessen med kelneren?»
«Å, ikke noe større,» sa hun, «du
ergret deg over en hvithåret gammel herre som satt like ved siden av oss, fordi
du ikke likte slipset hans, og så ville du hele tiden bort og si det til ham.
Men vi fikk deg ut, før han ble virkelig sint.»
«Jaså var vi ute også,» sa han, «kunne
jeg gå?»
«Gå! Naturligvis kunne du det,» sa hun,
«du var helt all right. Det var bare litt lumsk is på veien ute i haven og du
datt nokså hardt, stakkars deg. Men det kunne jo like godt hendt hvem som helst.»
«Ja visst, ja,» sa han, «Louisa Alcott
også kanskje? Jaså, jeg datt i havegangen. Da forstår jeg hvorfor jeg har sånn
helvetes vondt i - Ja visst, ja. Der har vi forklaringen. Og hva hendte senere?»
«Men Peter da!» sa hun, «du vil da ikke
sitte der og si at du ikke husker hva som hendte senere! Jeg trodde nok også at
du var litt på en snurr ved middagen - det er ikke det, du var helt all right
og sånn, men jeg visste også at du var temmelig oppstemt. Men etter at du datt
i havegangen, var du så alvorlig - har aldri visst at du var sånn også. Husker
du ikke at du sa at jeg aldri hadde sett ditt virkelige jeg før? Å Peter, det
ville vært fælt om du ikke husker den lange, vidunderlige kjøreturen! Vær så
snill, du husker den, ikke sant? Tror at det simpelthen kom til å drepe meg om
du ikke husker den.»
«Jo visst, sa han, «kjøreturen jo. Ja
da. Temmelig lang kjøretur, hmm?»
«Rundt og rundt i parken,» sa hun, «Å,
og trærne skinte så fint i månelyset. Og du sa at du aldri hadde visst før at
du virkelig hadde en sjel.»
«Ja,» sa han, «det kunne ligne meg.»
«Du sa sånne vidunderlige ting,» sa
hun, «og jeg hadde aldri visst, aldri, hva du hadde gått og følt for meg, og
jeg hadde aldri tort å vise hva jeg følte for deg. Og så i går aftes - Å kjære
Peter, den bilturen var nok det mest betydningsfulle som noensinne har hendt
oss.
«Ja,» sa han, «den må nok ha vært det.»
«Og vi skal bli så lykkelige,» sa hun, «Å,
jeg har sånn lyst til å fortelle det til alle sammen! Men jeg vet ikke riktig -
kanskje det er enda bedre om bare vi to vet det?»
«Det tror jeg også,» sa han.
«Er det ikke deilig?» sa hun.
«Jo visst,» sa han, «storartet.»
«Deilig!» sa hun.
«Si meg,» sa han, «har du noe imot å gi
meg en drink? Bare sånn for helsens skyld. Jeg er ferdig med det fanteriet for
livet, så sant hjelpe meg Gud. Men jeg har en liten mistanke om at et
sammenbrudd begynner å nærme seg.»
«Du vil bare ha godt av en drink,» sa
hun, «stakkars gutten min, det er sørgelig at du føler deg så dårlig. Jeg skal
brygge en pjolter til deg.»
«Jeg forstår virkelig ikke,» sa han, «at
du i det hele tatt har lyst til å si et ord til meg etter at jeg dummet meg
sånn ut i går. Det sikreste er nok at jeg går i kloster.»
«Å du lille idioten min!» sa hun, «akkurat
som om jeg lot deg gå noen steder i det hele tatt, etter i går! Å nei da. Langt
i fra.»
Hun stormet opp fra sofaen, kysset ham
fort på pannen og løp ut.
Den bleke unge mannen så etter henne og
ristet på hodet, lenge, langsomt, og så støttet han det mot de våte og
skjelvende hendene.
«Å Herregud,» sa han, «Gud bevare meg
vel!»
(Parker-sitat)
For ordens skyld, omtalte Walt Whitman, 1819-1892,
amerikansk dikter, Louisa Alcott, 1832-1888, amerikansk forfatter.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S,
1981, Wikipedia.
Sverre Mørkhagens biografi om Henrik Ibsen
Forfatterens biografi
Ibsen «… den mærkelige Mand» ble utgitt på Gyldendal Forlag for et par-tre
måneder siden. Og som en av våre fremste Ibsen-forskere (Astrid Sæther) skriver
i en kronikk datert 21. november, har den «fått stor oppmerksomhet og rangeres
av kritikerne på en skala mellom panegyrikk og slakt». For å dvele litt ved skamrosen
først: Marius Wulfsberg presterer i sin anmeldelse i Dagbladet 11. oktober
under overskriften «Imponerende om Ibsen» i løpet av én eneste setning det
kunststykke å avsløre at han selv må kunne svært lite om hverken Ibsen eller
Bjørnsons familie når han synser rundt bryllupet mellom duoens barn Sigurd og
Bergliot: «Om jeg husker rett, prioriterte han [Ibsen] å lese korrektur på stykket
«Når vi døde våkner» den søndagen.» Om han husker rett!? Wulfsberg må ha lidd
av akutt amnesi! Ærlig talt: Bergliots foreldre ville ha seg frabedt en
kirkelig vielse, paret ble derfor viet på Bjørnstjerne Bjørnsons kontor på
Aulestad. Det var en TIRSDAG, nærmere bestemt 11. oktober 1892 (127 år før Wulfsberg
mistet hukommelsen). Og det er mulig Ibsen prioriterte korrekturlesning, men
det må i så fall ha vært av «Bygmester Solness» utgitt 12. desember samme år, i
hvert fall ikke «Når vi døde vågner» som kom på markedet syv år senere.
(Ibsen av Krohg, 1895)
Så til
biografien. For å ta det positive først; den er både lettlest og (som Sæther
påpeker) en «godt sammenskrevet bok». Og det er få stavefeil. Jeg hater slike
fordi jeg finner så mange av dem hos meg selv. I biografien fant jeg bare tre
(bla står det på side 720 «Det vi si», skal selvfølgelig stå «Det vil si»), slikt bør berømmes! Inklusive fotnoter, kildehenvisninger, personregister og kronologi
rommer boken 863 sider. Jeg elsker kronologier, derfor var den («Henrik Ibsens
dikterliv» fra side 840) noe av det første jeg tittet på. Men hva skuet mitt
øye? «Ankommer Grimstad, sannsynligvis 3. januar» 1844. Det er det mange
som har hevdet gjennom årenes løp, nå heller en god del mot 27. november 1843.
Det pussige er at Mørkhagen under overskriften til det femte av bokens 25
kapitler - alle med brokker av sitater fra «Peer Gynt» - skriver «Grimstad, 1843-1850».
Mener han både og? Mye verre, og det er nesten utilgivelig; Mørkhagen unnlater
i kronologien å nevne skuespillet «Norma eller en Politikers Kjærlighed» (som
ble utgitt i to numre av Ibsens eget tidsskrift «Manden» 1. og 8. juni 1851).
Han har altså i kronologien glemt å ta med ett av Ibsens 26 skuespill. Det
skal dog nevnes at Mørkhagen har nevnt skue- eller syngespillet i en setning på
side 110 av biografien.
Gyldendal Forlag (Ibsens «eget») har forhåpentligvis
pløyd gjennom verket på jakt etter skrivefeil, men når det gjelder sjekking av
fakta i boken har de (og forfatteren) gjort en særdeles slett jobb. Jeg har
funnet totalt 39 (!!) feil (inklusive de små stavefeilene), det er høyst
uakseptabelt. HIS (Henrik Ibsens Skrifter) har digitalisert samtlige av Ibsens
skuespill og kjente brev, hvorfor har hverken Gyldendal eller forfatter dobbeltsjekket
disse med hensyn til datoer og andre fakta? Nå har riktignok en del feil datoer
fra Michael Meyers biografi med tanke på datoer for oppføringer av skuespillene
blitt videreført, men kildene burde de vel også ha sjekket, ikke bare ukritisk gjengitt
tidligere feil? Det hadde vært enkelt å kryss-sjekke med IbsenStage som har
digitalisert samtlige (kjente) Ibsen-oppføringer frem til vår tid.
Jeg skal ikke
liste opp alle de 36 andre faktiske feilene, ingen gidder å lese om slikt. Men
det er fristende å trekke frem side 430 i biografien med intet mindre enn tre
feildateringer på en og samme side. Året som omhandles er 1877: Nei, Henriks
far Knud Plesner Ibsen døde slettes ikke 14. oktober, men 24. oktober. Henrik
Ibsen var ikke tilbake i München etter sin reise til Stockholm 19. september, men
dagen etter. Og han skrev aldeles ikke et takkebrev til Frederik Hegel i Gyldendal 13. desember,
han sendte det 21. september etter sitt korte opphold i København under
hjemreisen fra Sverige.
En par andre
feil bør også nevnes. I forbindelse med oppførelsen av «Et dukkehjem» i Tyskland
i 1880, var det slik at skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe hadde nektet å
spille rollen som «Nora» med den begrunnelse at «Jeg ville aldri gå fra mine
barn!». For første og siste gang skrev derfor Ibsen en «alternativ slutt» på et
av sine skuespill for å tekkes det tyske publikum. Versjonen gikk i korthet ut
på at «Nora» ble. Så påstår Mørkhagen at Niemann-Raabe spilte i hovedrollen
(som «Nora») på premieren i Flensburg 6. februar 1880. Datoen er korrekt, det
skal forfatteren ha, men det var absolutt ikke Niemann-Raabe som spilte «Nora»,
men Helene Schneider! Det er ellers også korrekt at det var første gang
skuespillet ble spilt med den «justerte» slutten, men det gikk ikke lenge (3.
mars) før man også i Tyskland som regel brukte originalen (hvor «Nora» slamrer
igjen døren etter seg på vei ut). Så står det på side 569 at oversetteren av «Rosmersholm»
til tysk var en «M. von Bolt». For noe tøv, oversetteren het Marie von Borch!
De fleste forleggere (og Ibsen-forskere) burde ha fått med seg det, særlig
siden hun var en av dem som oversatte flest (11 stykker) av Ibsens skuespill til
tysk.
Fotnotene? Jeg
elsker slikt også, men etter å ha funnet så mange feildateringer i selve
biografien, tror jeg må vente litt med påkjenningen en slik gjennomgang muligens
vil gi. På den lyse side; Mørkhagens referater fra mange av Ibsens verk (særlig
«Peer Gynt» naturlig nok, siden han i 1997 utga boken «Peer Gynt: historie,
sagn og ‘forbandet Digt’») er givende og til tider fornøyelig å lese.
Så var det
Mørkhagens sensasjonstrang. Eller slik kan det virke. På side 62 har nemlig
forfatteren børstet støv av en gammel historie (først presentert av Arne Duve i
«Henrik Ibsens hemmeligheter?» fra 1977) hvor det fremsettes en hypotese om at
Henrik Ibsen «kan ha pådratt seg et uekte barn som femtenåring» (sitat fra Ivo
de Figueiredo i et debattinnlegg i Aftenposten 24. november 2019) med en 13-årig
jente i 1843. Figueiredo gir Mørkhagen det glatte lag: «Forskerne, med Telemark
Museums Jørgen Haave i spissen, har imidlertid slaktet hypotesen, og det i så
aggressivt ordelag at man skulle tro det var museet i Brekkeparken som var
under beleiring.» Han nevner også at «historikere lufter altså ikke hypoteser
som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke
deres holdbarhet». Kunne ikke bare Mørkhagen ha nøyd seg med Ibsens kjente uekte
barn Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen født 9. oktober 1846? Om Dagbladets
anmelder som også omtaler hypotesen bemerker Figueiredo; «at litteraturforsker
Marius Wulfsberg hyller biografens behandling av dette emnet som forbilledlig,
får en til å lure på hva slags forskningsstandard man holder seg med på Nasjonalbiblioteket».
Mørkhagen har
dratt frem et par andre påstander også. Blant annet at Henrik Ibsens forlovet seg
med Suzannah Daae Thoresen allerede i 1855, basert på et brev fra hennes bror
Herman i juli 1855 (kontra den gjengse oppfatning om forlovelse april/mai
1856). Samt om besøk i hjembyen Skien i 1859 og 1860 for å tigge penger hos farens
stebror Christopher Blom Paus. Det første oppholdet skal iht Mørkhagen ha vart «en
ukes tid». Det meste (inklusive brevet) er godt kjent fra før, når det gjelder
forlovelsen unnlater imidlertid Mørkhagen behendig å nevne at Ibsen i brev av
17.04.1857 til vennen Paul Botten-Hansen skrev at «jeg i forrige Aar - blev
forlovet med en Datter af Provst Thoresen». Det er litt merkverdig at Mørkhagen
motsier seg selv (på side 717 i biografien); der skriver han nemlig at forholdet
«mellom Henrik og Suzannah oppsto i 1856» … Kilde for Henrik Ibsens visitter i
Skien var Paus’ stuepike, som uttalte seg i avisen Fremskridt i mars 1928. Det
var mao. nærmere 70 år (!!) etter besøkene til den allerede da kjente dikter og
teatersjef skulle ha funnet sted, noe visstnok bare Paus i tillegg fikk med seg.
Resten av Skiens befolkning og Henrik Ibsens familie gikk det altså nærmest bokstavelig
talt hus forbi …
Konklusjon:
Dersom man søker en lettlest biografi uten å bry seg altfor mye om fakta,
er Mørkhagens grei nok. Ønsker man seg noe nærmere et oppslagsverk, er den nærmest
ubrukelig. Av gjennomført gode Ibsen-biografier vil jeg heller anbefale Ivo de
Figueiredos «Mennesket» og «Masken» (ny og revidert utgave utgitt 2010), der finner
man også massevis av bilder - Mørkhagens er i så henseende dunkel som snøfrie haver
en desemberkveld.
Sverre
Mørkhagen har rett i at Henrik Ibsen var en merkelig mann. Akkurat som Peer
Gynt undret om seg selv da han i siste handling spør lensmannen: «Og hvor er
han nu, den mærkelige mand?» Hvoretter gamle Gynt fremfører følgende skrøne:
«I
San Franzisco jeg grov efter Guld.
Hele Byen var af Gjøglere fuld.
En kunde gnide paa Fiol med Tæerne;
en anden kunde danse spansk Halling paa Knæerne;
en tredje, hørte jeg, gjorde Vers
mens hans Hjerneskal blev boret igjennem paatvers.
Till Gjøgler-Stævnet kom ogsaa Fanden; -
vilde prøve sin Lykke, som saa mangen anden.
Hans Fag var det: paa en skuffende Vis
at kunne grynte som en virkelig Gris.
Hans Personlighed trak, skjønt han ej var kjendt.
Huset var fuldt og Forventningen spændt.
Frem traadte han i Kappe med svajende Fliger;
man muss sich drappieren, som Tydskeren siger.
Men ind under Kappen, – hvad ingen vidste, -
havde han forstaaet en Gris at liste.
Og nu begyndte da Præstationen.
Fanden, han kneb; og Grisen gav Tonen.
Det hele blev holdt som en Fantasi
over Grise-Tillværelsen, bunden og fri; -
till Slutning et Hvin, som ved Slagterens Stikk; -
hvorpaa Kunstneren bukked ærbødigt, og gik. -
Emnet blev af Fagmænd drøftet og dømt;
Stemningen blev baade lastet og berømt; -
nogle fandt Røstens Udtrykk for tyndt;
andre fandt Dødsskriget altfor studeret; -
men alle var enige om: qva Grynt
var Præstationen yderst outreret. -
Se, det fik Fanden fordi han var dum
og ikke beregned sit Publikum.»
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Sverre Mørkhagen: Ibsen «… den mærkelige Mand»,
Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2019, «Peer Gynt» (originalen fra 14.11.1867
digitalisert ved HIS), diverse avisartikler som referert.
Innrømmelse: Ikke før publisert, så oppdaget jeg selvfølgelig opptil flere skrivefeil i mitt eget innlegg. De er etter beste evne korrigert.
PS. Utover refererte avisinnlegg over har jeg i ettertid fått tilgang til blant annet innlegg i en artikkel («ordet» nr 5/2019), som omhandler Riksmålsprisen Mørkhagen for biografien under tittel «Språkbruk i mesterklassen». Jeg har også fått lese Ibsen-nestor fremfor noen; Narve Fulsås' anmeldelse i Morgenbladet (nr 49, 13-19.12.2019) om den samme biografien under overskriften «Stakkars Ibsen», hvor Mørkhagen får seg et knyttneveslag. Uten at disse har endret mitt lille og ubetydelige standpunkt da det ble skrevet.
Gregorio López y Fuentes - Brevet til Gud
Fuentes
(1895-1966) var en meksikansk forfatter, dikter og journalist. Født og oppvokst
blant meksikanske indianere fikk han et inngående kjennskap til deres levevis
og tankeverden. Få har skildret deres dagligliv bedre. Han påbegynte sin
forfatterkarriere allerede som femtenåring da den meksikanske revolusjonen
startet i 1910 (også kjent som den meksikanske borgerkrigen frem til 1920).
Følgende lille
novelle er blant hans mest kjente. Innbiller jeg meg da - så mange av dere har antagelig lest den. Men … :
Brevet til Gud
Huset - det
eneste i hele dalen - lå oppe på en liten åskam. Det lå høyt nok til at man
kunne se elven og, ved siden av hestehagen, åkeren med moden mais og et islett
av blomstrende bønneranker som alltid var et varsel om en god høst.
Det eneste
jorden trengte, var regn, eller i hvert fall en skur. Helt fra morgenen hadde
Lencho - som visste hvordan det sto til med jordene - ikke gjort annet enn å
granske nordvest-himmelen.
«Nå skal vi
virkelig få det vannet vi trenger, kvinne.»
Og kvinnen som holdt på å stelle til
kvelds, svarte:
«Hvis Gud vil.»
De eldste guttene arbeidet på åkeren,
mens de yngste lekte rundt huset helt til kvinnen ropte på dem alle sammen:
«Kom og spis.»
Mens de satt og spiste, begynte store
regndråper å falle, akkurat som Lencho hadde spådd. Veldige skybanker kom
drivende fra nordvest. Luften var frisk og ren.
Mannen gikk ut
for å se etter noe i hestehagen, skjønt den egentlige grunnen var nok at han
ville unne seg selv den gleden å føle regnet mot kroppen, og da han kom inn
igjen, ropte han:
«Det er ikke regndråper som fra himmelen,
det er nyslåtte mynter. De store dråpene er ti-centavoer og de små er
fem-centavoer …»
Smilende ble han stående og se ut på
åkeren med moden mais og bønneblomster svøpt i et slør av regn. Men plutselig
kom det en sterk vind, og sammen med regnet begynte store haglkorn å falle.
Haglen lignet virkelig nyslåtte mynter, og guttene styrtet ut, uten å bry seg
om uværet for å samle sammen de frosne perlene.
«Dette ser ille ut,» sa mannen
nedslått. «Jeg håper det driver fort over.»
Men det drev
ikke fort over. I en halv time pisket haglen ned på huset, hagen, skråningen,
maisåkeren, på hele dalen. Åkeren var hvit, som dekket av salt. Det fantes ikke
et blad igjen på trærne. Maisen var fullstendig ødelagt. Bønnene var ribbet for
blomster. Lenchos sjel ble fylt av sorg. Da uværet hadde drevet over, stilte
han seg midt ute på åkeren og sa til sine sønner:
«Den grådigste gresshoppesverm ville ha
levnet mer enn dette … Haglværet har ikke skånet noe som helst. I år får vi
hverken mais eller bønner …»
For en trist
kveld det var.
«Alt arbeidet til ingen nytte!»
«Det er ingen som kan hjelpe oss.»*
«I år kommer vi til å sulte alle sammen
…»
Men i hjertene til alle som bodde i det
avsidesliggende huset midt i dalen, fantes det et eneste håp - håpet om hjelp
fra Gud.
«Det ser ut til at vi har mistet alt,
men la oss ikke fortvile. Husk, det er ingen som dør av sult.»
«Nei, folk sier jo det: Det er ingen
som dør av sult.»
Hele natten
igjennom tenkte Lencho bare på sitt eneste håp: Hjelpen fra Gud, hvis øyne -
det hadde han jo lært - ser alt, selv det som finnes lengst inne i
samvittigheten.
Lencho var en
svær rusk av et mannfolk, han slet som en hest på jordene, men han kunne
faktisk skrive. Søndagen etter, i grålysningen, i full tillit til at det fantes
et høyere vesen som holdt sin hånd over dem, begynte han å skrive et brev som
han selv ville gå til byen med og legge i postkassen.
Det var intet mindre enn et brev til
Gud.
«Gud,» skrev han, «hvis du ikke hjelper
meg, kommer min familie og jeg selv til å sulte i hele år. Jeg trenger hundre
pesos til nytt såkorn og til å leve av til den nye avlingen er moden fordi
haglværet …»
Han skrev «Til Gud» på konvolutten, la
brevet ned i den og fremdeles litt urolig til sinns gikk han til byen. På
postkontoret kjøpte han et frimerke til brevet, og så la han det i kassen.
En av
funksjonærene som var postbud og også hjalp til med å sortere posten, fant
brevet til Gud, og han lo høyt og gikk og viste det til sin overordnede. I alle
de årene han hadde vært postbud, hadde han aldri sett et brev med en slik
adresse. Postmesteren som var en tykk, godslig kar, begynte også å le, men
straks etter ble han alvorlig igjen, og fremdeles med brevet i hånden, sa han:
«For en tro! Jeg skulle ønske jeg var
like fast i troen som han som har skrevet dette brevet. At jeg kunne tro slik
som han tror. At jeg kunne være tillitsfull i håpet som han er - denne mannen
som har gitt seg til å korrespondere med Gud.»
Det var ingen
å avlevere brevet til, men postmesteren ville nødig skuffe en mann som var så
fast i troen, og altså foreslo han at de skulle besvare det. Han åpnet det, og
da viste det seg jo at her her trengtes det noe mer enn god vilje og blekk og
papir. Men han holdt fast ved sin beslutning; han samlet inn penger fra sine
underordnende, bidro selv med en del av sin gasje og fikk overtalt flere av
sine venner til å være med på en innsamling «til et veldedig formål».
Allikevel
greide han ikke å få inn så meget som hundre pesos, og han måtte nøye seg med å
sende bonden litt over halvparten av beløpet. Han la pengene i en konvolutt
adressert til Lencho og vedla også et brev som bare besto av et eneste ord i form
av en signatur: GUD.
Neste søndag
møtte Lencho frem litt tidligere enn vanlig for å spørre om det var kommet brev
til ham. Det var postbudet som rakte ham brevet, mens postmesteren kikket ut på
dem fra sitt kontor, fylt av den tilfredshet man føler når man har gjort en god
gjerning.
Lencho ble
ikke det spor forbauset da han fikk se pengesedlene - så fast var han i troen -
men da han hadde telt opp pengene, ble han sint. Gud kunne ikke ha begått en
feil og heller ikke kunne han ha nektet Lencho det han hadde bedt om.
På flyende
flekken gikk Lencho bort til skranken og ba om penn og blekk og papir. Han
strevet slik med å forme sine tanker i ord at han gjorde de underligste grimaser
der han sto. Omsider ble han ferdig, gikk bort til skranken og kjøpte frimerke, slikket på det og
satte det fast på konvolutten med et kraftig neveslag.
Et øyeblikk
etter at brevet hadde dumpet ned i postkassen, gikk postmesteren ut og hentet
det. Brevet lød:
«Gud. Jeg har bare mottatt sytti pesos
av de pengene du sendte meg. Du får sende meg resten, for jeg trenger disse
pengene så sårt. Men send dem ikke i posten, for karene som jobber på
postkontoret, er noen ordentlige kjeltringer. Lencho.»
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S,
1981, Wikipedia.
Theodore Francis Powys
T. F. Powys (1875-1953)
ble født i Derbyshire, men hans historier og forfatterskap er knyttet til
grevskapet Dorset. Faren var anglikansk prest - det ble elleve barn ... Farens
bakgrunn farget nok sønnen, og følgende pussige historie reflekteres av det. To
av Powys’ brødre ble også forfattere; John Cowper (1872-1963) og Llewelyn Powys
(1884-1939), hvorav den første regnes som en av de største diktere i forrige
århundre.
T. F. Powys
giftet seg i 1905 med Violet Dodd, de fikk to sønner og adopterte senere en
datter.
Pussig historie? Ja, den er kanskje til og med på grensen til det
groteske. Og setningene da, jeg føler de fremstår så annerledes, samtidig enkle og kompakte. Men med en kompleks undertone.
(T. F. Powys)
En av sønnene
kom etter forfatterens bortgang over en kasse med upubliserte manuskripter som
rottene hadde begynt å bygge reder i, der fant han de fleste av fortellingene
som gjengis i «Rosie Plum and Other Stories» (1966).
Her finnes
flere underfundige egen- og stedsnavn, tro står mot tro, ikke helt ulikt i
vår tid. Det handler om en sterk kvinne, en pompøs bonde og ulike religionsoppfatninger:
Rosie Plum
Kapellet i
Dodderdown var verdens minste. Rosie Plum holdt det i orden. Tidene forandrer
seg. Dodderdown kapell hadde en gang vært berømt. Presten brukte det, og folk
kom til gudstjenestene. Rosie hadde gjort rent i kapellet fra hun var liten.
Hun fortsatte med det etter at hun giftet seg. Det var mens presten kom, og
kapellet blomstret.
Rosie brukte
kapellet på den måten at hun gjorde rent i det. Andakt var noe som kom i annen
rekke, det hørte sammen med rengjøringen. Når kapellet var rent, syntes Rosie
det var passende å sette seg på benken og beundre sitt verk. Men av og til så
hun på prekestolen. Slik brukte Rosie kapellet.
Mannen sin
brukte hun på andre måter. Hun var en liten kvinne, sterk og livlig. Hun kunne løfte
hva som helst og hadde en hjertelig latter.
Når kapellet
var feid og pyntet, pleide Rosie sette seg på den lange benken foran
prekestolen og høre på predikanten. Benken var det viktigste stykke inventar i
kapellet. Den hadde alltid rommet alle kirkegjengere. Menigheten ble aldri for
stor til [ikke] å få plass på den. Rosie tørket alltid omhyggelig støv av benken.
I en landsby
er det kirken som blomstrer, i en annen ligger dissenterkapellet best an. Selv
om kapellet i Dodderdown var lite, hadde det en gang vært stort, men nå var det
ikke stort lenger. Folk var gått over til kirken.
Men Rosie
tørket støv av benken ennå. Da alle kirkegjengerne var borte, sluttet presten å
komme også, og Rosie brukte sin mann på en ny måte. Hun satte ham på prekestolen.
Hun hadde
brukt ham til andre ting. Da kapelldøren blåste inn under en gudstjeneste,
måtte mannen hennes stå i åpningen og være dør. Han måtte også stå ved vinduet
om sommeren og være fluepapir. Når Rosie satte mannen sin på prekestolen, så
han på henne og hun på ham. Hun innbilte seg at han prekte.
Rett over
prekestolen var et hull i taket. Regnet kom inn gjennom hullet og dryppet på
mannen til Rosie.
Rosie var
bestemt, hun var sterk, hun ville ikke stå tilbake for noen. Kirkefolket sa at
de alene tilba den ene, sanne Gud. Farmer Lord, storbonden, var helt sikker på
det.
«Ham alene skal I tjene,» sa han.
Rosie var ikke enig.
Mannen hennes,
som var snekker, laget et kors. Rosie laget en Kristus. Hun dyttet halm i en
gammel sekk, laget et hvitt ansikt av en posepudding, sydde på armer og ben og
bandt sin Gud til korset. Det hele fikk plass i kapellet.
Ingen brydde
seg om henne. Når man går i gang med noe i Dodderdown, fortsetter man med det.
Rosie hadde alltid gjort rent i kapellet. Mannen hennes hadde hjulpet henne, og
predikantene som pleide komme, hadde snakket om Gud. I kirken skrøt de av sin
Gud. Rosie hengte opp sin Gud, hun også.
Presten
Hayball ville ha latt Rosie gjøre som hun ville.
«Etter loven er det fri
religionsutøvelse i England,» sa han. «Vi er alle kristne. Enhver Kristus som
henger på et kors, er vår Gud.»
Men Farmer
Lord var av en annen mening. Han hadde ingenting å si på krusifikset som
presten Hayball hadde satt over alteret i St. Markus-kirken. Hvorfor skulle han
det? Det var laget på vanlig måte, i Manchester. Det var et hellig kors.
Ansiktet var passende for Jesus. Lemmene var naturlige. De var naglet til
korset og ikke bundet fast, som Rosies Gud.
Farmer Lord
var kirkeverge. Han var en middelaldrende mann, og søndagshatten hans minnet om
kong Edeards. Han kunne huske tiden da det vesle kapellet var fullt og kirken
sto tom. Han snakket om den tiden som om den var før Syndfloden. I de dager var
det Radikalere i landet, sa han. Men nå var det bare én tilbake, en kvinne:
Rosie Plum.
Farmer Lord
trodde at Rosie hadde oppreist en annen Gud for å konkurrere med den sanne Gud.
Den sanne Kristus var skåret ut; Rosies Jesus var bare stoppet ut. Rosies Gud
var uegentlig, korset hennes humbug. Det var laget i Dodderdown og ikke i
Manchester. Farmer Lord rapporterte nok en gang saken til presten Hayball på et
møte i menighetsrådet.
«Hun har dyttet halmen min i en stjålet
møkksekk,» sa han. «Og hun har laget en Guy Fawkes-dukke som hun kaller Jesus.
«Hun er en spotter.»
«Men, men …» sa presten Hayball mildt.
Han hadde tro på bilder. «Hun tilber et symbol.»
Rike Farmer
Lord foretok undersøkelser. Han oppdaget at kapellbenken som Rosie tørket så
omhyggelig av, bare var utlånt. Den var utlånt av en fin herre for femti år
siden. Han hadde vært velstående den gangen, nå bodde han i Stonebridge
arbeiderhjem. Farmer Lord var formann i styret, og han tilkalte den gamle
mannen, som var blitt fattig på grunn av sin ærlighet.
«Du er en tyv,» sa bonden. «Du snylter på
samfunnet når du eier verdier. Du kom hit på falske premisser. Du har nok til å
leve av for en uke. Du eier en benk. Jeg krever at den benken du lånte til Dodderdown-kapellet,
straks skal selges og pengene leveres til styret. Jeg er villig til å betale ti
shilling for benken. Med noen småforandringer kan den bli til et brukbart
vanningstrau for sauene mine. Rosie Plum bruker den bare til å glo på mannen
sin, som står der som en tomsing, og til å se på en halm-Jesus hun har hengt
opp på veggen.»
Gamlingen bare mumlet et svar. Han ble ført
vekk …
Mannen til
Rosie var så uheldig å få gikt. Kanskje han fikk det av å stå på prekestolen i
det fuktige kapellet, kanskje fordi han lå full i en grøft en hel natt. Sykdommen
utviklet seg skremmende. Armer og ben ble vridd hit og dit. Knærne ble bøyd,
armene krøket, ryggen krum. Han ville bli et problem for bedemannen. Doktoren
sa at han var døden nær …
En bonde vil
gjerne gjøre en god handel, uansett hvor mye han karer seg frem i verden.
Gamlingen på arbeiderhjemmet hadde åpenbart gått med på å selge benken sin. Han
hadde ikke sagt noe til styret. Men senere, da en ung pleierske skrubbet den
nakne kroppen hans temmelig hardhendt med en skurebørste, mumlet han ordet «Tobakk!»,
som betydde at han heller ville ha en pipe enn å bli skrubbet. Farmer Lord
betalte pengene; benken var hans.
Når en rik
mann kjøper noe, drar han ikke bestandig av sted med kjøpegodset straks. Av og
til venter han. Han liker tanken på at han når som helst kan ta bort det en
annen har god bruk for. En velberget bonde kan sveve som en hauk, selv om han har
fine gamasjer og en passende søndagshatt. Han kan slå plutselig ned på byttet,
eller sveve i luften og vente på sitt øyeblikk.
Mannen
til Rosie ble meget syk; han kunne ikke røre seg. Han var fullstendig forvridd.
Rosie, som i sitt liv som gift kone alltid hadde gjort bruk av ham på
forskjellige måter, fant at han ikke dugde til noe lenger.
Rosie
oppfattet seg selv som en stor fører. Hun var dissenter, Farmer Lord var
statskirken. Rosie ville ikke stå tilbake for noen.
Rosie besluttet
å overgå kirken. Kirken var gjerrig og tigget alltid. Rosie besluttet å være
raus og gi bort ting. Så lenge mannen hennes kunne arbeide, hadde Rosie råd til
å være gavmild, i stil med den eldre generasjon av dissenterne, som pleide å gi
bort mer enn tiendedelen av det de eide til de fattige. Hun hadde gitt bort
blomstene i haven sin, og grønnsakene. Hvert barn som hadde en grav å stelle,
pleide gå til henne etter blomster. Rosie sa aldri nei, og ofte pleide temmelig
velbergede mennesker å gå til Rosie istedenfor å plukke blomster i sin egen
have, og hun ga bort det hun hadde. Da haven ikke ble stelt mer, tok Rosie til
å gi bort inventaret. Hun dyrket alltid sin Gud i kapellet, derfor måtte hun
være gavmild, sa hun. Mannen sin kunne hun snakke til på denne måten:
«Du er ikke mye tess nå, men bønner kan
gjøre mye. Jeg ber i kapellet, og kanskje Gud med halm i vil vise hva nytte det
kan bli av deg.»
Snart ga Rosie
bort alt hun hadde, uten den gamle madrassen som de lå på om natten. Når hun
ville ha en liten hvil, gikk hun til kapellet og satte seg på benken.
Mannen hennes
kunne ikke stå på prekestolen mer. Han kunne ikke stå noen steder. Han kunne
bare ligge sammenkrøket. Men Rosie måtte ha en predikant, derfor tok hun sin
halm-Jesus og satte ham på prekestolen. Hun innbilte seg at hun gjorde det
bedre her enn i kirken. De hadde bare presten Hayball å høre på, men hun hadde
Jesus. Hun visste at intet helgenbilde var passende for et kapell, men dette
var ikke noe bilde, det var Vår Herre selv, som tok seg riktig godt ut på
prekestolen …
En vinterdag
kom Rosie tilbake fra skogen, hvor hun hadde samlet kvist. Hun hadde en svær
bør, og de gamle føttene ble ikke lettere på bakken. Hun snublet ofte. Da hun
gikk gjennom Dodderdown, så hun lys i forsamlingshuset, der kirken av og til
holdt sammenkomst.
Da Rosie kom
hjem sa hun til mannen sin: «Kirkefolkene har det travelt med det onde, og
siden vi er frelst, er det best å høre på preken i kapellet.» Sykdommen til mannen
hennes hadde bredt seg til hjertet, og han var i ferd med å dø. Han sa
ingenting. Hun la kvistene fra seg og løftet mannen sin i stedet. Hun bar ham
inn i kapellet, der hun la ham ned, og han trakk sitt siste sukk.
Rosie lot ham
være der han var. Kapellet var hellig; han var død der. Hun ville høre på
prekenen. Den lille hengelampen svingte langsomt frem og tilbake og ga bare et
svakt lys fra seg.
Det banket
hardt, og døren gikk opp av seg selv etter at den ble sparket, for den ramlet
ned. Farmer Lord sto i kapellet. Han så bare Rosie. Han så ikke den døde mannen.
«Jeg kommer etter benken min,» sa Farmer
Lord.
Rosie trakk seg unna.
«Det er så mye folk på kirkefesten at
det ikke er sitteplass for alle.»
Bonden løftet
benken. Han stilte seg et øyeblikk foran prekestolen og så på halmfiguren, så
gikk han flirende sin vei med benken. Alle lo av at Rosies benk var blitt tatt.
«La denne Jesusen hun tilber gi henne
en ny,» sa de.
Det var søndag
morgen, og på vei til kirken kikket folkene inn gjennom kapellvinduet for å se
hva Rosie gjorde. De visste at hun ikke hadde noe å sitte på, men Rosie hadde
funnet noe allikevel.
Den
ettermiddagen kom politimannen og kikket også. Han gikk inn i kapellet. Rosie
satt på noe som støttet seg på albuen og var blitt en god krakk.
«Gud bønnhørte meg og gjorde’n slik,» sa
Rosie.
«Og hva er det?» spurte politimannen og
pekte på figuren på prekestolen.
«D’er Jesus,» svarte Rosie.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: «England forteller», britiske og irske
noveller, Den norske Bokklubben, 1970, Wikipedia.
