Fernando Pessoa

Fernando Pessoa

  Fernando António Nogueira Pessoa (1888-1935) var en portugisisk poet, forfatter, filosof, oversetter, litteraturkritiker og skribent. Faren døde da Fernando var fem år (en lillebror døde som ettåring). Året etter ble han med sin mor og nye ektemann til Sør-Afrika, hvor han bodde frem til fylte 16 år, for så å returnere til Portugal hvor han ble boende resten av livet. I sitt hjemland er Pessoa folkeeiendom, han betraktes som en av de aller største portugisiske forfattere. Utenfor Portugal er Pessoa underlig ukjent i de fleste land. Han skrev under tre såkalte heteronymer (fiktive dikterpersonligheter skapt av en forfatter), og døde bare 47 år gammel som følge av mange års alkoholmisbruk. Det meste av hans verk så dagens lys først posthumt omkring 1960. Dikterens etterlatte prosasamling «Uroens bok» ble kåret til en av verdenslitteraturens 100 viktigste bøker av ledende internasjonale forfattere i 2002.

(Pessoa)

  Hans dikt syntes for meg litt underfundige, og de spenner fra det helt trivielle til tanker om liv og død. Her gjengis to (ordsetting, bokstavering osv, er her som for alle andre diktere mfl i bloggen, forsøkt gjengitt nøyaktig iht kilder):

Jeg har en kraftig forkjølelse

Jeg har en kraftig forkjølelse.
Og alle vet hvordan en kraftig forkjølelse
Forandrer hele universets oppbygning.
Gjør oss irriterte på livet,
Får oss til å nyse oss inn i metafysikken.
Hele dagen går bort til å pusse nesen.
Det verker ubestemmelig i hodet.
En sørgelig tilstand for en mindre poet!
Idag er jeg virkelig en mindre poet.
Det jeg var før, er noe jeg drømmer om; det er borte.

Farvel for alltid, alvedronning!
Dine vinger var av sol, mine steg er tunge.
Jeg blir ikke frisk før jeg kommer meg tilsengs.
Jeg var aldri frisk medmindre jeg strakte meg
  over universet.

Excusez un peu ... For en kraftig, fysisk snue!
Jeg trenger sannhet og aspirin.

(Tenho uma grande constipação) Datert 1931

Herre, fulle av fred

Herre, fulle av fred
Er alle de timer
Vi ødsler bort,
Hvis, i vår ødsling,
Vi setter blomster -
Som i en vase.

Det finnes ingen sorg,
Heller ingen glede
I våre liv.
Så la oss få lære,
Vi intetanende lærde,
Ikke å leve det,

Men å flyte med det,
Stille, fredsommelig.
La barna være
Våre læremestre,
La øynene våre
Fylles av Naturen ...

Langs bekkefaret,
Langs kanten av veien,
Strømmer det likedan.
Alltid den samme

Spinkle henstand
Som er det å leve.
Tid passerer,
Den sier oss intet.
Vi blir gamle.
La oss få lære -
Uaffiserte -
At vi forsvinner.

Ikke verdt bryet
Å ty til gester.
Man kan ikke motstå
Den vrede gud
Som evig fortærer
Egne sønner.

La oss plukke blomster.
La oss forsiktig
Senke våre hender
I stille elver,
Så kan vi lære
Av deres stillhet.

Solsikker som alltid
Stirrer på Solen,
La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

(Mestre, são plácidas) datert 1914

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Fernando Pessoa: Det er ikke meg jeg forestiller», Dikt i utvalg og gjendiktning ved Henning Kramer Dahl, Solum Forlag, 2016 (Andre utgave)