Fernando Pessoa (II)

Fernando Passoa

  Passoa (1888-1935) er i dag betraktet som en av de fremste portugisiske forfattere/diktere. Jeg har også vært innom ham før (klikk her). Han publiserte ikke så mye i løpet av livet, men etter hans død (av skrumplever) ble det funnet utallige manuskripter. «Uroens bok» består i så måte av 425 fragmenter, det at den har blitt kalt «Verdens beste bok» (av anmeldere) er muligens en ørliten overdrivelse. Uansett, her følger et utdrag fra bokens tidlige fase. Og hva man enn måtte mene, tror det er akseptabelt å påstå; formulere seg, det kunne han:

(Fernando Pessoa)

sitat

  Jeg misunner - skjønt gjør jeg egentlig det? - de mennesker man kan skrive biografier om, eller de som kan skrive sin egen. Gjennom disse strøtankene uten sammenheng, skrevet uten tanke om sammenheng, forteller jeg likeglad min selvbiografi uten hendelser, min historie uten liv. Dette er mine Confessiones, og om jeg ikke sier noe i dem, er det fordi jeg ikke har noe å si.

  Hvem har vel noe som er verdt å bekjenne, og hva skulle det tjene til? Det som har hendt, har enten hendt alle mennesker eller bare oss; i det første tilfellet er det intet nytt, i det andre er det ubegripelig. Om jeg skriver hva jeg føler, er det fordi jeg dermed dulmer følelsens feber. Det jeg bekjenner har ingen betydning, for ingenting betyr noe som helst. Jeg maler landskaper med mine egne følelser. Jeg arrangerer en sansenes fest. Jeg forstår godt de kvinnene som broderer av sorg og dem som strikker fordi det finnes liv. Min gamle tante la kabal gjennom hele nattens uendelighet. Disse følelsesbekjennelsene er min kabal. Jeg tolker dem ikke, slik den gjør som søker sin skjebne gjennom kortene. Jeg prøver ikke å finne noen svar, for i kabal har ikke kortene noen verdi i egentlig forstand. Jeg vikler meg ut som et mangefarget garn, eller jeg lager figurer av meg selv slik en småpike leker fisken i garnet med en hyssingstump før hun gir den videre til en annens spredte fingre. Jeg passer på at løkken ikke glir av tommelen, deretter vrir jeg på hendene, og bildet blir et annet. Og så begynner jeg på nytt.

  Å leve er å hekle med andres ønsker. Men tanken er fri så lenge man holder på, og alle forheksede prinser kan spasere i parken mens elfenbensnålen med den krumme spissen bukter seg opp og ned. Tingenes hekletøy ... Tomhet ... Ingenting ...

  Og hva kan vel jeg fortelle om meg selv? Mine følelsers skremmende intensitet og en dyp opplevelse av å fornemme, sanse ... En skarp intelligens som knuser meg og en grådighet etter å slå tiden i hjel med drømmer ... En død vilje og en kontemplasjon som vugger den som var den et levende barn ... Ja, hekletøy ...

sitat slutt

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Fernando Pessoa: «Uroens bok» av Bernardo Soares, oversatt (samt forord) fra portugisisk ved Christian Rugstad, Solum Forlag, Oslo, 1997.