Storbonden
Før het det at den dummeste bonden får den største poteten. Etter siste
stortingsvalg ... Helt feil! Dårene får de viktigste verv ved kongens bord. Særlig i Norge.
På bordet i tinget sitter en velpolert finansminister - et brekende,
smilende esel - som ikke vet forskjell på prosenter og prosentpoeng, men som edru
fremstår som promilleinfisert tåkefyrste i ad hoc’e beslutninger og andre tåkete betraktninger. Under bordet
hadde han inntil nyss med seg en utdanningsminister som smilte fra øre til øre, men hun fikk
sparken for å ha jukset i egen eksamen! Dog kan man ennå ikke si Amen:
For nåværende landbruksministeren er visstnok jurist, men i møte med finanser så fremstår
det hele inspirert av noe ala Stalins fantastiske planøkonomi. Hundrevis av
byråkrater sitter i hans departement og klør seg i hue, men for hva? Jo, for å
regne ut hvor mange ører (som nå har blitt til kroner) bøndene skal ha i
tilskudd for hvert egg, hver potet og hvert jævla gram gamle ku (stakkars
Dagros) der blir omsatt. De har alle, hver eneste kakadue (unntatt kua) - tunnelsyn
og nisselue!
Hvert bidige år er det «jordbruksoppgjør». En vits. Man såkalt
forhandler om hvorvidt de selvstendig næringsdrivende bønder (for det er de er)
skal ha en eller fem milliarder i statsstøtte. Det er det man blir tutet ørene
fulle av i media. Noe som er reinspikka tøv. Det er tillegget det såkalt
forhandles om. Og bøndene sitter på alle sider av bordet. Og i bunn ligger det
som allerede er vedtatt; at høysåte-eierne uansett mottar rundt 23 milliarder
fra skattebetalerne. Det fine (for bøndene) er at det legges ned hundrevis av
gårdsbruk hvert år (usedvanlig mange av dem går opp i flammer), slik at stats-støtten
for hver enkelt av dem økes - nå mottar hver bonde (i snitt) nær en million
kroner fra Staten per annum. Og jo mer potetdyrkerne får, jo mer går prisene
opp. Det er bare å bøye seg i støvet!
Det burde man også gjøre ovenfor landbruksministeren. Bøndene har fått
så mye penger at de ikke klarer å levere egg nok til påske, pussig nok er det ikke melk
nok heller (skjønn det den som kan, hvem drikker nå det?), og poteter er det plutselig
også tomt for. Mon tro om bøndene i lykkerus har gått på fylla, de heller kanskje
innpå Løten akevitt? En fristende tanke egentlig, hadde jeg fått en million på
kontoen for å ikke produsere noe som helst, hadde jeg søkt om rentefritt smalahove-stipend. Gjør jo selv akkurat som bøndene - ergo bare eggerøre - men sjekken i
posten er fraværende. Svin og annet kjøtt er det overproduksjon av, men å sette
ned prisene er helt utenkelig; tusenvis av tonn blir i stedet lagt i statens
store fryser i påvente av - - av hva? Jo, etter noen år å bli ut-transportert
og distribuert i Baltikum (det er dem vel unt) for en brøkdel av gjengse priser
i Moderlandet. Slik heves nok moralen blant bønder og folket. De er ulv
forkledd i bonde-keiserens nye klær, og unner knapt nok folket en dypfryst fårekotelett!
(Bonden feirer jordbruksoppgjøret)
Bønder på tinget setter ned utvalg, hyler og skriker og skylder på alle
andre enn seg selv for hvor lite de får, samt vær og vind så klart. Med verdens
dyreste matvarepriser burde svaret egentlig være snublende nært: Legg ned departementet,
send de ansatte på kurs som eksempelvis sjåfør for fjærkre-transport eller løpegutt for tomme melkespann og andre viktige restanser. Dropp all toll på
jordbruksprodukter, så går prisene ned. La bonden seile sin egen sjø, bli
fisker, gå under eller blø. Da våkner utenlandske dagligvarekjeder, man får muligens fransk ost, spanske tomater
og annet snadder til noenlunde overkommelige priser. Kanskje det til og med blir
dispensasjon for en saftig søramerikansk biff! Politikere elsker forbud og påbud, men
hvorfor ikke heller sette en stopper for jordbrukets omfattende forurensing via kunstgjødsel, det som
vaskes ut i Glomma og havet og tar livet av alt på bunn unntatt alger?
Litt tilbake i tid, nærmere bestemt en søndags ettermiddag i 1892,
besøkte redaktøren for VG (Ola Thommessen) og Bjørnstjerne Bjørnson Henrik
Ibsen i sistnevntes leilighet i Victoria Terrasse. Samtalen kom inn på
bondekultur og bønder. Bjørnson ble varm, nesten høystemt. Ibsen ble spurt hva
han mente: Jeg, kom det kort og tørt, jeg synes de burde utryddes alle sammen. Om
politikere: Skyt dem også, sa Ibsen lakonisk. Bjørnson lo så tårene trillet.
Nesten avslutningsvis skal det sies; svindyre bønder med flere er neimen ikke
enslige gribber som klovneaktige fremtoninger blant folkevalgte. På tinget har det
i all tid vært brodne kar. Populært nå til dags er visstnok butikktyver, innsidehandel, skattesvindel i forbindelse med pendlerbolig og annet snusk. De gir verv
til nære bekjente, og øser gladelig ut milliarder av skattebetalernes midler på
endeløse tapsprosjekter samt diverse konsulenter. Når avkledd, bærer det ikke
veien til skafott, men sykemelding og etterlønn. Når folket har glemt (det går
raskt) rykker de videre til viktige poster som ambassadør eller sjef i spagat for
et nyoppnevnt direktorat.
Men til syvende og sist bør det nevnes:
De dummeste av alle, det er nok de som stemmer inn løgnere på tinget, og det er
jo oss!
PS. Nå er det alt annet enn sikkert Ibsen
mente bokstavelig talt alt han sa. Uten sammenligning ellers; ikke så mye av
det denne kråken finner på heller. Men vi har alle våre postulater, og måske noen
slitne sitater!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste bonde-historie, klikk her.
Kilder: Som vanlig bare vås, hilsen denne
gammel gås! Ellers: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra
Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin
olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og
pensjonerte skribenter.
