Béla Bartók -
komponisten med de sensitive ørene
Béla Viktor
János Bartók (1881-1945) var en ungarsk komponist. Han var også en slags
musikkens H.C. Andersen, og foretok mange og lange reiser rundt i Ungarn,
Romania, Tyrkia og Jugoslavia for å få tak i folkemusikkens «sjel». Med seg på
ferden hadde han en fonograf; han oppsøkte bøndene, snakket med dem, vant deres
tillit og ba dem synge sangene de hadde lært seg i løpet av livet; på
fonografens voksruller fanget han inn arven som bøndene hadde båret med seg fra
tidligere generasjoner. Hjemme igjen analyserte han musikken og oppdaget at der
gjemte musikk seg som ikke var blitt forfalsket av 1800-tallets og
århundreskiftets moderne idealer fra Wien. I løpet av levetiden samlet han og
utga omtrent 2000 folkemelodier. I 1940 fant han ut at det politiske klima i
Ungarn og Europa forøvrig var uutholdelig, flyttet til New York hvor han døde
av leukemi i september 1945.
Bartók er
anerkjent som en av Ungarns fremste komponister, vekselvis kalt «Ungarns
største sønn» og «gigantisk musikktitan». På linje med pianovirtuosen og den
mer internasjonalt kjente komponisten Franz Liszt (1811-1886), som var en av
dem som influerte Bartók.
Så til den
lille vittigheten: Det sies at hans hørsel var ekstremt god. Derfor valgte han
boliger som lå i strøk utenfor allfarvei. Alle lyder utenfra forstyrret ham
voldsomt. Hørselen skal ha vært så skarp at han uten videre kunne avgjøre om
kokka på kjøkkenet skar nudel-deigen på langs eller tvers!
Erik Lindgren
(som jeg antar refererer seg til den amerikanske komponisten født 1954) skal en
gang ha sagt om Bartók:
- Hvis bakken,
jorden og mulden kunne komponere musikk, tror jeg at den ville komponere som
Bartók.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Wikipedia, «Budapest - Europas hjerte», Tiden
Norsk Forlag A/S, Oslo, 1992, s. 192-195.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar