Jeg gikk en tur på stien - epilog

Jeg gikk en tur på stien - epilog

  Alle liker epiloger. Det betyr at historien endelig er over. Min handler naturligvis om Teddy-gutt. Hvem ellers, min beste firbente venn! En gang, antagelig i fjor, komponerte jeg en liten sang til hans ære. Inntil nå har jeg kun turt å synge den i dusjen. Selv da skammet jeg meg. Inntil jeg nærmest i et skriftemål innrømmet det overfor en venn. Så lettet og glad jeg ble for den spontane tilbakemelding; «Martin, ALLE synger i dusjen!»

  Sankthans har kommet og gått. Det betyr at også nabolaget tynnes ut. Jeg tenkte ikke på trærnes blomstring som delvis har kommet til ende. Og gress, skjæreunger, andre ville vekster fortsetter jo å vokse. Mens familier forsvinner for sine sommerdestinasjoner, blir jeg mer dristig der vi spaserer på vår morgentur. Høyt synger jeg selvfølgelig ikke, jeg tror det er bare Teddy som hører, dersom han gidder:

Ode til Teddy!

Alle ser på Teddy,
for Teddy ser på oss.
Og Teddy-gutten, det
er han som aldri sloss!

Teddy, åh Teddy,
du er så snill og grei,
og Teddy-gutten,
du er den vi aldri blir lei!

Teddy-gutten kommer,
Teddy-bjørnen går.
Teddy-gutten; du er den
som alltid består!

  Arthur Conan Doyle benyttet nok ikke tilsvarende hymner i sitt manuskript til «Hunden fra Baskerville». Så er heller ikke målet å nå opp til en slik standard. Jeg er glad i Teddys ører, det er passe høyt nivå. Der han lunter av gårde, blafrer de i vinden. De er så «fluffy». Går det an å si det om ører? De er, vel, som teddybjørnens jeg hadde som barn: Fløyelsaktige. Av og til får jeg lyst til å rulle Teddys sammen til en slags mykhetens kålrulett. Men Teddy er overhodet ikke interessert. Han vil bli massert, ikke at ørene skal brukes som rullgardin!

  - Nakke, hode, rygg- og lett mage-massasje takk! Vik fra mine ører! Sier han. Så er turen over. Tilbake støter vi på matfar.

  - Hvordan gikk det med paringen? Undrer jeg.
  Bjørn rister frustrert med øverste etasje.
  - Det er avlyst! Blir ikke noe mer av det. Dama er klin gæren!

  Forundret er jeg ikke. De kloke merker ikke alltid slikt med en gang, galskapen åpenbarer seg gjerne først for oss som besitter den selv. Jeg går ned til mitt barskap og annet galskap, Teddy og matfar til sine presumptivt mer fornuftige gjøremål.

(Drømmen som brast)

  Alle dager er like, men unntak finnes. Teddy, du min beste venn! Et øyeblikk blir jeg vemodig, tristessen slår inn. Var selvfølgelig intet komplott det med valpekontrakten, men Teddy får altså ikke bli far. Slukøret har han vært en stund, for ikke lenge siden gikk snille bestefar bort (som alltid hadde med seg grill- eller wienerpølse når han kom på besøk), og nå dette forholdet som brast. Ikke en gang et svangerskapskurs fikk han være med på!

  I et egoistisk tankeeksperiment ser jeg for meg at jeg kunne ha vært med på, om ikke en kvintett, i det minste én liten valps morgentur et par ganger i uken. Allerede en slags filleonkel for Teddy, så hvorfor ikke fillefrans for Teddy junior? Slik skal det altså ikke bli.

  Å sitte ute og bivåne mild sommer med fugler og sitronsommerfugler svinsende forbi er forresten heller ikke å forakte. Som en trøstens hjelp, kommer i det samme et lite rådyr bort til gjerdet noen få meter unna. Hun ser på meg med store øyne, jeg på henne. Litt etter tusler hun stillferdig av gårde.

  I Ibsens skuespill «Kongs-Emnerne» undret en frustrert Kong Skule hvordan han skulle klare å få tak i noen han kunne stole fullt og fast på. Jatgejr Skald svarte lakonisk: «Kjøp Dem en hund, Herre».

  My kingdom for a dog!

For forrige innlegg, klikk her. For første innlegg om Teddy, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Ja, den som visste det!