Hva er kjærlighet?

Hva er kjærlighet?

  Spørsmålet stilte Hamsun i sin «høysang til kjærligheten»; romanen «Victoria» (1898). Han besvarte det selv med bravur og en bred, vakker og fargerik pensel. Hamsun hadde (i likhet med andre) mange vinklinger til temaet. I alle tider har spørsmålet blitt stilt og besvart på forskjellige vis.

  Okke som, like lite som det følgende er fasit for overskriften, livet, eller annet, her er noen dikt med litt forskjellige innfallsvinkler. Noen ytterligere presentasjon av forfatterne skulle være overflødig. Med et hederlig siste unntak.

  Jeg starter med «urokråken» Knut Hamsun (1859-1952), som til tider hadde et noe spesielt kjærlighetsforhold. Innbiller jeg meg. Men han var kan hende ikke alene:

Min kjærest er som den

Det lever i Ostindien en rov-edderkop
av skapning og farve som en rød orchidé.
Den ligger midt i dagen for at ses og se,
med ben til alle kanter og med buken vendt op.
Den ligger der så længe og urørlig som døden.

Og sommerfuglen kjender ei den rov-edderkop,
han svirrer om den herlige, den røde orchidé
som ligger midt i dagen og hver sommerfugl kan se.

Han flyver ned på blomsten. Han flyver aldrig op.
Han fløi i favn med døden.

Så ligger orchidéen der så livløs som før.
Og nye sommerfugler søker den - - og dør.
Og hver gang ligger blomsten der urørlig igjen.

Min kjærest er som den.

Gunnar Reiss-Andersens (1896-1964) dikt «Til hjertene» er kanskje hans mest kjente kjærlighetsdikt. Men her er ett jeg håper er ukjent for noen:

Folkevise

Jeg lovte en gang å glemme deg,
og løftet ble ikke glemt.
For glemte jeg stundom å glemme deg,
da lød det som klokkeklemt:
«Glem meg, glem meg, glem meg.»
Tunge alvorlige slag.
Slik husket jeg alltid å glemme deg, -
natt, natt og dag.

Jeg lovte en gang å glemme deg.
Jeg sitter og husker det nu.
Jeg tør vel si det, min elskede,
at ingen ble glemt som du.
Jeg lovte å glemme deg, kjære, -
det har ingen møye voldt.
Jeg holdt så trofast mitt løfte
som var det din hånd jeg holdt.

Magli Elster (1912-1993) kunne forvirre en og annen søkende sjel med et av sine dikt i samme sjanger:

Med en tistel

Kom, og kom endelig ikke
kom, men nei,
det må du ikke gjøre.
Dette klare svar
vil jeg sende til deg
og håper du har forstått
det er like klart som at natt er dag
at stjerner blomstrer på stranden
dessuten er det slik at jeg gjerne vil
men ikke på noen måte
det som du ikke har spurt om
her har du ditt svar på ditt ikke-spørsmål
sendt med en ikke-blomst
så kan du bli nøyaktig
like klok som jeg.

Nei, det er ikke lett! Det syntes tydeligvis heller ikke Herman Wildenvey (1885-1959) alltid, han som forfattet utallige dikt om temaet:

Spør ikke om kjærlighet

Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør,
hvem du enn er som spør,
og hva du så svarer.

Spør heller om kjærlighet kommer
med vårens svale,
som dømmer sin egen sommer,
til høst og dvale.

Spør ikke forelskede sjele!
Efter en vår
og sommer skal
høsten stryke det hele,
tung og hård
og kald . . .

Spør ikke hva kjærlighet lover.
En vinter lang
kan hende den sover
i en sang.

Han var «måske» en ørliten dose nedfor akkurat da, den godeste Wildenvey. På den annen side, noen har en gang hvisket meg i øret: Skriv om lykke når du er ulykkelig, om kulde når du er varm, om sommer når det er vinter.

  Her følger siste strofe i denne omgang om kjærlighet; nedtegnet av den da i år 2014 tretten år unge Helene Ottesen Rambraut fra Tromsø. Riktignok ikke så kjent som de foregående lyrikere, men hvem var vel det i hennes alder?

  Ergo, helt på tampen; mesterlig Håvamålsk konkretisert fra nåtidens ungdom; vinneren av Aasen-tunets nasjonalkonkurranse for Norges beste nynorske kjærlighetsdikt (ingen tittel):

Eg er ikkje
i kjærleik enno
Den tid
den sorg

Noen som har andre (ikke helt kjente) bidrag?

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om diktere/dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Tromso.no, «Norske Kjærlighets Dikt» (I utvalg ved Peter Magnus), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1957.