Aggregatet

Aggregatet

  Brannalarmen går. Det er et helvetes spetakkel. Svært nærme må det være, trommehinnene er på bristepunktet. Men ingen røyklukt, ei heller varme. Det merkelige er at jeg ikke klarer å komme meg opp og løpe mot utgangsdøren. Klarer faktisk ikke å bevege meg i det hele tatt.

  Omsider våkner jeg. Et mareritt! Men nei, bråket fortsetter. Det er den satans mobiltelefonen! Etter mye møye får jeg jekket opp sammenklistrede øyne. Nattbordsklokken viser 6.27. Hvilken idiot er det som ringer på et slikt ukristelig tidspunkt? Etter en halv evighet får jeg tak i utysket. Mobiltelefoner burde egentlig vært forbudt. Bare mas med det sludderet! «Ove» står det i displayet over ubesvarte anrop. Egentlig siste anrop i det hele tatt siden Skatteetaten i fjor. Men Ove er jo hyggelig! En kjernekar fra Stavanger.

  Fremdeles halvt i koma ringer jeg Ove tilbake. Det må være viktig siden han ringer så tidlig på morgenen. Eller? Forbindelsen er elendig. Jeg hører bare bruddstykker: «Nødssituasjon … Aggregatet … feil …» Det går et lite stikk i meg, men gjør mitt beste for å sette hjernecellene i bevegelse. Aggregat, er det kodeord for Lindas hjerte? Linda er kona hans. Men hun er vel frisk som en strandloppe? Og hva kan jeg gjøre med det fra her jeg holder til i Kristiania?

  Etter noen halvkvalte «Martin …?» i andre enden, forstår jeg at forbindelsens amputasjon skyldes en av mine pølsefingre over høytalerfunksjonen på landeplagen. Men fomler meg til å få svart bekreftende. «Ja, nå skal du høre, Martin,» styrter Ove ut i en ganske engstelig tone. Sjelden er han annet enn roen selv, så jeg føler et svakt øyeblikk at mine bange anelser er i ferd med å bli bekreftet. Men: «Det er altså slik at ett av aggregatene på en av hyttene har sviktet. Så hadde satt stort pris på om du kunne trå til på kort varsel?»

  Jeg tar en lang tenkepause. Engstelsen over Linda er i det minste fordunstet. Og vet at når Ove først handler, så er det sjelden i entall. Om han feller gnuer i Sør-Afrika, villsvin i Polen eller spretter sprudlevann på Lysaker Brygge. Visste til og med at han drev og førte opp en haug med hytter i nærområdet fra oljebyen. Men jeg ser ikke helt hva jeg kan bidra med her. Jeg renser ganen og formidler med allikevel ganske rusten stemme: «Jahaa?»

  Det går en stund i den andre enden av luren også. «Åh, e’ det Martin fra Lysaker? Beklager, men du forstår, jeg har en annen kontakt som også heter Martin. Han er elektriker! Og så har vi altså et akutt problem her inne på en av hyttene vi bygger. Men kjekt å prates!»

  Jeg aner at samtalen går mot sin abrupte ende. Klarer så vidt å legge inn et par ord om at jeg nylig har sett en reprise av filmen «En mann ved navn Ove», og at jeg tenkte på ham da. Lenge før jeg blir ferdig med min utredning om Fredrik Backmans glimrende filmatiserte roman, får jeg følelsen av at Ole mentalt er på vei mot Ampere, Volt og det som mer komplisert er.

  Når samtalen er forbi, titter jeg på mobiluret. Rundt halv syv om aftenen, ikke før daggry. Sukk. Slik går det når man tar seg en ettermiddagslur som varer i to timer mot de fornuftige tjue minutter. Betalbar med renter som meitemark om natten. Slik er det også når man aldri fikk helt klart for seg om Ove og Linda arbeidet for Baker Hansen eller Baker Hughes. Snill er han uansett, det være seg spandering av både rosiner og öl!

  Nå, noen dager etter, lurer jeg litt på hvordan det til slutt gikk med Oves aggregat. Det er forhåpentligvis reparert. Lindas hjerte er jeg heldigvis ikke lenger så bekymret for …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste av «En gal mann», klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.