Sneglen

Sneglen

Hvordan er det å være en snegle?

  Har lurt lenge på sneglens liv. Det vil si, ikke skogsneglens. De nedkommer omtrent som oss tobente, og så rusler eller kryper de, i et mer bedagelig tempo inn i skogen. Og forblir der til de også går fra aske til jord eller omvendt, som det så fint står i bibelen. Verst av alt er brunsneglen, de ser ut som levende hundelort.

  De jeg undres over er strandsneglene, de med hus på ryggen. Man finner dem gjerne på svaberg eller på stener og tang ved grunne flater et sted mellom flo og fjære. Fascinerende greier! Mennesker har oppfunnet bobil, men her har vi altså en kar, nei - det må være likestilling siden det umulig kan være plass til mer enn en der inne - både mann og kvinne bærer altså med seg hvert sitt eget hus på kroppen. Uten å kny, ikke et aldri så lite opprør mot denne tunge børen!

  Grunnen til at jeg undres, er selvfølgelig at jeg har dårlig samvittighet. Jeg var slem som barn. Barn har jeg senere alltid likt, men aldri fått. Men da jeg selv var ett, var jeg slem. Vi brukte nemlig sneglen som agn. Først knuste vi skjellet deres, eneboligene er antagelig en bedre benevnelse, deretter tredde vi deres ørsmå legemer på angler for å seigpine kroppene som agn for en mer spennende fangst, og fremfor alt dødelig forskning: Fiske.

  Barn er ærlige, de kan også være brutale. Noe jeg altså var i mange somre for en halv evighet siden. Atskillige tiår senere kom bondeangeren, som alltid for sent. Krokfestelsen på bekostning av krabber, torsk og annet som befant seg under havoverflaten martrer meg den dag i dag. Jeg forsøker å unnskylde meg med at jeg var «bare» et barn.

  Sannheten kommer alltid fram. Man blir dømt eller dømmer seg selv. Det siste er kanskje å foretrekke. Men sneglen, den kommer jo ikke en gang ut av sitt hus - da hjelper det vel ikke å komme frem? Nei, nå surrer jeg.

  Det er mye interessant ved sneglens leven og laden. Selv om den ikke lager så mye av det første. De virker beskjedne. Jeg besluttet meg derfor nylig å vie en liten periode av mitt liv på et forskningsarbeide rundt strandsneglen. Brukte 7 år på å gå Henrik Ibsen nærmere i sømmene, ett år på strandsneglen er peanøtter i forhold. Særlig når man ikke har mange konkurrenter. Hvem har vel tidligere skrevet avhandlinger eller biografier om Steinar og Stine Snegle?

  Min forskning fikk dessverre raskt og brutalt et skudd for baugen. Og jeg som så for meg at det kontemplerte nybrottsarbeide ville sette Isaac Newton og Albert Einstein i skyggenes dal. Overskriftene «Strandsneglens professor» eller «Universalt gjennombrudd i sneglens mysterium!» lyste gloriøst for mitt indre. Nominert til Nobels fredspris under mantraet «Sneglene kommer menneskene i møte!» NRK med daglige sendinger: «Sneglen sekund for sekund». «Professor Laud Emeritus Sneglicus holder foredrag i Aulaen om sin banebrytende og kosmiske sneglereise!» Dandert med mine fakta-relaterte svar på essensielle spørsmål: Hvem kom først, høna eller sneglen? Om det ekteskapelige: Før de gifter seg, får de lov til å ha kjønnslig samkvem? Og har de da luke i taket, så man kan besøke hverandre? Bærer hannen hunnen inn over terskelen før akten? Eller tar de inn på strandhotell? Har de fulgt med i tiden og kvittet seg med utedo? Bor barna i vindeltrappens første eller andre etasje? Bruker avkommet sklien som en slags saltvannets Tusenfryd/Badeland? I så fall; vil de ikke da frontkollidere med mor eller fars stump, som har sugekopp og snorkel vendt mot svaberget? Viktigere; hva drikker de på puben; Vørterøl for damene og en dry saltvann Martini med «shaken sandloppe» til de utvalgte gutta? Eller er det omvendt? I det hele tatt uhorvelig mange interessante spørsmål som må utredes.

  Disse får jeg nå aldri svar på, min venn Littorina Littorea skal forbli uutforsket. Av den enkle grunn at jeg allerede i de forberedende fasene ble lamslått… Det står nemlig å lese om snegler: «Bare hodet og den store foten - en stor muskuløs flate som den bruker til å bevege seg med, stikker ut av skallet, og danner den delen av kroppen som synes.» Hallo i luken!! Visste at det er trynet som er i åpningen, er vel munnen den bruker til å suge seg fast på berget. De er nesten like store i kjeften som meg, hvis man tar hensyn til proporsjonene. Men å ha hue på foten?? Det strider mot all logikk. Hvor er da armer og bein? I rumpa?

  Jeg gir dermed opp, nærmest før jeg har begynt. Farvel Nobelpris, farvel heder og berømmelse. Det er bare en ting å gjøre: Oppsøke nærmeste pub!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av Konfucius, klikk her.

Kilder: Wikipedia (fint lite), Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.