Legen

Legen

  Satan!

  Man skal ikke banne. Ble jeg fortalt som liten. På den annen side, Thorbjørn Egner lærte meg: «Ikke gjør som mora di sier!» Gjett hva jeg lyttet til? Resultatet ble selvfølgelig adskillige timer hos tannlegen, og noe av det samme i skammekroken.

  Det var en digresjon. Hvorfor jeg omtrent et halvt århundre senere banner tør jeg nesten ikke innrømme. Men det startet med magen. Gjorde vondt. Det har det - som med alle tilårskomne gubber - selvfølgelig gjort før. Men nå hadde det vart i tre dager. Apotekeren oppe i gaten var elskverdigheten selv, hun anbefalte noen brustabletter som het Rehab eller Resorb. Det smakte faktisk bringebær-godt! Damen rådet meg også til å oppsøke lege dersom jeg ikke ble bedre i løpet av dagen. Legen? Fastlegen min er hyggelig, men vanligvis tar det et par uker å få time.

  Dagen derpå (bokstavelig talt) ringte jeg. Legesekretæren lyttet utrolig nok til hva jeg hadde å meddele, og ba meg ringe tidlig neste dag dersom ikke bedre innen da. Som sagt så gjort, uten særlige forhåpninger. Magen var innrømmelses-messig ørlite bedre, men på femte dagen uten appetitt og det som verre er, da blir man lettere oppgitt. «Du kan få time i dag klokken 1100,» fortalte hun blidt! Jøss, tenkte jeg, må være første gang i historien. Jeg hev meg rundt og på bussen.

  Min fastlege er en fin kar. Han heter Rygg, eller noe der omkring. Det passet bra for meg, første gang jeg traff ham for nær 20 år siden. Da hadde jeg nemlig ekstremt vondt i ryggen. Vi fleipet litt med det i etterkant. Jeg liker leger som kan tøyse og tulle. Far min var også lege, men han hadde humoristisk sans på linje med en død skilpadde.

  Uansett, jeg presenterer problemstillingen for min nålevende fastlege.
- Ikke noe å bekymre seg over, sier han.
- Matforgiftning går som regel over av seg selv.
  I det samme han ytrer sine balsamerende ord føler jeg meg øyeblikkelig bedre. Men så plumper det ut av meg. Det jeg forbannet et par dager tidligere:
  - Det verste var; jeg klarte ikke å drikke øl første dagen jeg var syk!
Han ler. Gjør pussig nok jeg også, tross litt slapphet i skrotten.
  - Så du har hatt én hvit dag?
  - Ja, første på mange år. Har litt vondt i høyre side også. Er det nyren mon tro?
  - Nei, det er nok leveren. Den er helt sikkert veltrent! Smiler han. Og måler blodtrykk og tar blodprøver. Trykket er som på en ungdoms, påstår han. Selv er jeg skeptisk og undrer om det han egentlig mener er at jeg bør avlives. Noe jeg spør om hver gang jeg er der. Men han beroliger meg som vanlig: Vet nemlig hvordan han skal få tak i meg dersom prøvene skulle gi alarmerende resultater.

 Tenke seg til; jeg er veltrent! I hvert fall en ørliten del av meg. Man må ta med seg det positive! Som et siste kontrollspørsmål fra min side, noe jeg også alltid stiller:
  - Med andre ord; betyr det jeg kan ta en øl eller to?
  - Bare kos deg! er hans muntre tilbakemelding.

Hurra for fastlegen! Og nå er det FREDDAN!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av samme håpløse fluesopp, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Samt barndomsminner fra da min kjære mor leste fra Thorbjørn Egners (1912-1990) «Karius og Baktus» (først utgitt 1949).